Rt-1958-980
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1958-09-27 |
| Publisert: | Rt-1958-980 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 136 B/1958 |
| Parter: | Statsadvokat Johs. Risting, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Gunnar Meyer). |
| Forfatter: | Hiorthøy, Thrap, Kruse-Jensen, Heiberg, Skau |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §326, §331, §358, Straffeloven (1902) §233, §257, §393, §56, §62 |
Dommer Hiorthøy: A født xx.xx.1911, ble ved dom av Eidsivating lagmannsrett 12. mai 1958 for forbrytelser mot straffelovens §257 og §233 første og annet ledd, jfr. §62, idømt en straff av fengsel i 15 år med fradrag av 171 dager for utholdt varetektsfengsel.
Domfelte har innanket lagmannsrettens dom for Høyesterett. Anken gjelder saksbehandlingen og straffutmålingen.
Med hensyn til domfeltes personalia og de nærmere omstendigheter i saken viser jeg til lagmannsrettens domsgrunner.
Angrepet på saksbehandlingen er for det første bygget på at et medlem av lagretten i strid med straffeprosesslovens §326 har hatt en samtale angående saken med en polititjenestemann som var til stede i retten, og at dette er en feil som må lede til opphevelse av dommen. Jeg finner det klart at denne innsigelse ikke kan føre frem. Etter den etterforskning som er anstillet om forholdet, må det ansees på det rene at de bemerkninger som har vært vekslet ikke kan ha virket bestemmende på dommens innhold, jfr. straffeprosesslovens §393 første ledd.
Dernest er det påberopt som en feil ved saksbehandlingen at retten ikke i henhold til straffeprosesslovens §358 har besluttet henvisning av saken til ny behandling på et senere lagmannsting; videre at det i hvert fall må være en feil når retten i dommen har gitt uttrykk for at den «under tvil» har lagt lagrettens kjennelse til grunn for så vidt angår besvarelsen av spørsmål 3, - om hvorvidt drapet er «utført med overlegg og/eller for å lette eller skjule en annen forbrytelse». Den siste anførsel er utdypet eller utbygget derhen at retten, når den var i tvil, skulle ha sørget for at saken ble nærmere opplyst, jfr. straffeprosesslovens §331, 5. ledd. Heller ikke disse innvendinger kan etter min mening gis medhold. At retten ikke har gjort bruk av sin adgang etter straffeprosesslovens §358 til å henvise saken til ny behandling, kan ikke være gjenstand for anke, jfr. Rt-1894-56. Det er åpenbart heller ikke noen rettergangsfeil av den art at det kan begrunne angrep på dommen, når retten ved å gi uttrykk for tvil vedkommende lagrettens svar på spørsmål 3 har tilkjennegitt at den har overveiet å anvende straffeprosesslovens §358. For så vidt anken i tilknytning til dette er rettet mot unnlatelsen av å
Side:981
treffe tiltak etter straffeprosesslovens §331 femte ledd skal jeg bemerke, at det etter min mening fremgår tilstrekkelig tydelig av domsgrunnene at tvilen ikke har gjeldt faktum, men om hvorvidt det saksforhold som fantes bevist fylte lovens krav til overlegg. Det har under disse omstendigheter ikke vært foranledning for retten til å beslutte innhentet nye beviser. For dette punkts vedkommende gjelder anken i virkeligheten avgjørelsen av skyldspørsmålet og kan derfor ikke tas under behandling av Høyesterett.
Når det gjelder straffutmålingen er jeg likeledes kommet til at anken må forkastes. Selv om man legger tilbørlig vekt på at gjerningsmannen har hatt kort tid til overveielse og at drapet er forøvet i affekt og under en tilstand av nedsatt bevissthet slik at det har innvirket på gjerningsmannens overlegninger, kan jeg ikke finne at det er noe misforhold mellom de straffbare handlinger og straffen. Jeg viser for så vidt til de skjerpende omstendigheter som er særskilt fremhevet i lagmannsrettens dom.
Etterat lagmannsrettens dom var avsagt er det påløpt ytterligere 137 dagers varetektsfengsel. Jeg antar at disse etter omstendighetene skjønnsmessig bør komme i betraktning ved fastsettelse av straffen.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
I straffen fragår 280 - to hundre og åtti - dager for varetektsfengsel.
Dommer Thrap: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Kruse-Jensen, Heiberg og Skau: Likeså.
Av lagmannsrettens dom (lagmann Thor Breien, sorenskriver Olav Svendsen og hjelpedommer Thorleif Helgesen):
Tiltalte, platearbeider og sveiser A, - - -gt. 31, Oslo, er født xx.xx.1911 i Oslo av norske foreldre. Han er gift, har ingen barn. Han oppgir sin årsinntekt til ca. kr. 15000 og sin formue til ca. kr. 13000. Han er tidligere ikke straffedømt, men er bøtelagt to ganger, siste gang i 1947.
Ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Oslo den 12. april 1958, rettet under hovedforhandlingen, er han satt under tiltale ved Eidsivating lagmannsrett til fellelse etter
«I. straffelovens §257, for å ha borttatt eller medvirket til å bortta en gjenstand som helt eller delvis tilhører en annen, i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning ved tilegnelsen av gjenstanden, ved lørdag 23. november 1957 ca. kl. 13.20 fra Bs leilighet i X-gaten 5, IV, Oslo, å ha borttatt en lerretspose inneholdende et gjeldsbevis pålydende kr. 1000 utstedt 23. oktober 1957 av ham selv til B samt norske kr. 2800 og svenske kr. 215 i kontanter, alt tilhørende B,
II. straffelovens §233, første og annet ledd, jfr. strl. §62, for ved overlegg og/eller for å lette eller skjule en annen forbrytelse eller for øvrig under særdeles
Side:982
skjerpende omstendigheter å ha forvoldt en annens død, ved lørdag 23. november 1957 ca. kl. 13.20 på kjøkkenet i Bs leilighet i X-gaten 5, IV, Oslo, for å lette eller skjule det i post I nevnte tyveri å ha tildelt B en rekke kraftige slag i bakhodet med et jernrør innpakket i papir slik at døden inntrådte etter få minutter.
Tiltalebeslutning er utferdiget etter Riksadvokatens ordre.»
I samsvar med tiltalen er lagretten stillet to hovedspørsmål: Spørsmål 1 om tiltalte er skyldig i tyveri og spørsmål 2 om han er skyldig i drap. I tilknytning til spørsmål 2 er stillet to tilleggsspørsmål: Spørsmål 3 om det i spørsmål 2 omhandlede drap er utført med overlegg og/eller for å lette eller skjule en annen forbrytelse - nemlig det i spørsmål 1 omhandlede tyveri, og spørsmål 4 om det i spørsmål 2 omhandlede drap er utført under for øvrig skjerpende omstendigheter.
Lagretten har svart bekreftende på samtlige spørsmål, og retten legger dens kjennelse til grunn, dog under tvil for så vidt angår besvarelsen av spørsmål 3. Etter bevisets stilling må retten anta at lagretten her har funnet at tiltalte har handlet med overlegg. Tiltalte vil etter dette bli å dømme for forbrytelse mot straffelovens §257 og §233, første og annet ledd, jfr. §62.
I forbindelse med straffutmålingen bemerkes:
Tiltalte ble gift i 1941 og det er opplyst at forholdet mellom ektefellene har vært harmonisk. Økonomien har vært meget bra, idet tiltalte oppgir sin årlige inntekt til ca. kr. 15 000 og opplyser at hustruens inntekt har vært like stor. Det er opplyst at tiltalte er tilbakeholdende av vesen, likevektig og med et godt omdømme innen familien og hos kamerater og foresatte.
Hans arbeidskamerater har valgt ham til klubbformann ved den bedrift hvor han arbeider og har arbeidet i en rekke år. Under krigen var han lagfører i Mil. Org. i 1942 måtte han flykte til Sverige, hvor han gjorde tjeneste i polititroppene.
Bortsett fra den tiden han var i Sverige, har tiltalte og hans hustru praktisk talt ikke vært fra hverandre siden de ble gift. I juni 1957 ble hustruen imidlertid syk og lagt inn på sykehus, hvor hun oppholdt seg til hun kom hjem 17. oktober 1957. I den tid hun var på sykehus har tiltalte vært en del ute og festet og brukt flere penger enn han hadde råd til. Da hustruen ble lagt inn på sykehus overleverte hun tiltalte kr. 900. Disse penger ble etter hva han opplyser stjålet fra ham ved en anledning da han hadde latt 3-4 fremmede personer overnatte hjemme hos seg i leiligheten.
Da hustruen kom tilbake fra sykehuset, ville tiltalte ikke fortelle henne om tapet av de 900 kroner og omstendighetene herved. Etter forgjeves å ha prøvet å få lån i en bank, oppsøkte han den 17. oktober 1957 sin 80-årige tante, fru B, og fikk låne 1000 kroner av henne. Han skrev et gjeldsbevis for beløpet den 23. oktober 1957 og sendte henne. Lånet skulle betales tilbake innen 1 måned.
Ved forfallsdag 23. november 1957 om formiddagen oppsøkte tiltalte på ny sin tante. Etter hva han opplyser, og retten finner å måtte legge til grunn, var hensikten å få tanten til å gå med på utsettelse av betalingen. Besøket endte med at tiltalte drepte tanten som beskrevet i tiltalen. Hva som passerte mellom de to før drapet fant sted er etter det foreliggende uklart. Tiltalte har opplyst at fru B ble «veldig» sint fordi han ikke kunne betale. Etter det opplyste må det antas at hun kunne være
Side:983
noe vanskelig å ha med å gjøre og at hun ikke sto på noen god fot med resten av familien. Tiltalte har forklart at hun skjelte ham ut og kom med meget sårende bemerkninger med den følge at han også ble sint. I sinne gikk hun mot ham med løftet hånd som om hun ville slå, og han satte da høyre hånd mot henne, men uten å slå. Ved sammenstøtet falt hun baklengs mot en stol og ble liggende på gulvet, på maven, og stønnet. Tiltalte sier at han satte seg på huk ved siden av henne og ristet i henne og sa «B, B». Så langt er det i det vesentlige overensstemmelse mellom den forklaring tiltalte har gitt under hovedforhandlingen og den forklaring han ga for politiet samme dag drapet fant sted. Retten finner å måtte bygge på disse forklaringer, dog således at det etter det foreliggende må antas at tiltalte har brukt noen vold overfor fru B da hun falt over ende. Om det som senere hendte har tiltalte under hovedforhandlingen forklart at han intet husker bortsett fra enkelte brokker før han befant seg på flukt ned i et portrom. Han husker dog at han fant og tok med seg en lerretspose med pengesedler i, som lå under madrassen i tantens seng. For politiet ga han imidlertid drapsdagen en forholdsvis fullstendig forklaring om drapshandlingen og det som senere passerte. Etter de objektive funn i saken er det på det rene at han tildelte fru B 5-6 kraftige slag, ett i halsen og de andre i bakhodet, med et jernrør han hadde brakt med seg fra arbeidsplassen i sin veske. Røret hadde han, etter hva han opplyser, tatt med seg for å bruke det til en jordledning for radio på en hytte han hadde ved Lyseren, og retten finner å måtte bygge på dette. Etter å ha drept tanten lette han, etter hva han har forklart, etter gjeldsbeviset og fant da som nevnt lerretsposen med pengene som han tok med seg. Gjeldsbeviset lå i en konvolutt i posen, men dette var han etter hva han opplyser ikke oppmerksom på.
Som nevnt er det uklart hva som passerte mellom tiltalte og hans tante før drapshandlingen. Etter bevisførselen finner retten imidlertid å måtte legge til grunn at tiltalte foretok drapshandlingen i en tilstand av affekt. Man må anta at han ble redd for følgene av det som var skjedd da tanten falt over ende på gulvet og ble liggende, antagelig besvimt. Han tenkte på «familien, sladder og det ene med det andre», og på hvorledes dette skulle «ende eller gå». Det er sannsynlig at frykten for hvorledes hustruen skulle ta det har vært dominerende. De oppnevnte psykiatrisk sakkyndige, overlegene Harald Frøshaug og Per Anchersen som har avgitt en rettspsykiatrisk erklæring om tiltalte, har under hovedforhandlingen forklart at tiltalte etter deres mening har handlet i affekt og at hans bevissthet i handlingsøyeblikket har vært nedsatt. Hvor sterkt den har vært nedsatt har de ikke kunnet si noe nærmere om uten det, at den ikke kan antas å ha vært sterkt nedsatt som omhandlet i straffelovens §56. Overlege Frøshaug synes vesentlig å ha bygget sin uttalelse på den forklaring tiltalte avga om handlingsforløpet for de sakkyndige, den samme som for retten, hvoretter han ikke husker noe om selve drapet og bare brokker av det som hendte senere. Overlegen har uttalt at hvis man etter politiforklaringen kan gå ut fra at tiltalte den gang husket det han forklarte, tyder dette i retning av en senere fortrengning fra tiltaltes side av det ubehagelige erindringsbilde. Overlege Anchersen har i det vesentlige bygget på tiltaltes forklaring for politiet, men har fremholdt at det like fullt er grunn til å anta at tiltalte har handlet i en affekt, som har innsnevret
Side:984
hans bevissthet. Etter lagrettens svar på spørsmål 3 må det antas at den har bygget på at tiltalte, da han forklarte seg for politiet drapsdagen, husket det han da forklarte om drapshandlingen, og retten er etter bevisførselen enig med lagretten i dette. - Retten legger til grunn at tiltaltes bevissthet har vært nedsatt i handlingsøyeblikket som følge av affekt, men ikke sterkt (strl. §56) og heller ikke slik at han ikke har handlet med overlegg.
Det bemerkes at de sakkyndige ikke har funnet tegn til sinnssykdom hos tiltalte. Etter deres uttalelser kan tiltalte ikke ansees som en person med mangelfullt utviklede eller varig svekkede sjelsevner.
Retten setter straffen til fengsel i 15 år. Tiltalte har begått et overlagt drap under for øvrig særdeles skjerpende omstendigheter. Den drepte var hans tante, en 80 år gammel dame, som hadde lånt ham penger, og ikke gitt ham noen foranledning til handlingen. Etter å ha drept tanten stjal han hennes penger. I formildende retning legger retten vekt på at drapet antas å være skjedd i affekt og under en tilstand av nedsatt bevissthet. - - -