Rt-1956-980
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1956-09-22 |
| Publisert: | Rt-1956-980 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 109 B/1956 |
| Parter: | 1. Carl Otto Løvenskiold, 2. Henny Løvenskiold, 3. Harald Løvenskiold (overrettssakfører Rein Henriksen - til prøve) mot Oslo kommune (kommuneadvokaten v/høyesterettsadvokat Arvid Blehr). |
| Forfatter: | Eckhoff, Heiberg, Berger. Mindretall: Schei, Helgesen |
| Lovhenvisninger: | Skatteloven (1911) §44, Skatteloven (1911), Jordloven (1955) §44, Jordloven (1928) |
Dommer Schei: Høyesterett avsa den 30. juni 1948 dom i et fastsettelsessøksmål - jordlovsaken - som en rekke brukere av gårder og plasser i Sørkedalen og Nordmarka hadde reist mot eieren, godseier Carl O. Løvenskiold, for å få fastslått at deres leieforhold gikk inn under jordloven av 22. juni 1928. At de fikk medhold i dette, var den første forutsetning for at de senere kunne søke eiendommene tvangsavstått. Ved dommen ble brukernes påstand tatt til følge. [Se Rt-1948-571]
Prosessutgiftene til Løvenskiolds advokat i saken utgjorde 32 260 kroner, og dette beløp krevet godseier Carl O. Løvenskiold, fru Henny Løvenskiold og verkseier Harald Løvenskiold fratrukket i inntekt ved ligningen for 1949/50. Ligningsmyndighetene i Oslo avviste kravet, og saken ble av skattyterne innbrakt for domstolene. Ved Oslo byretts dom av 3. november 1953 ble Oslo kommune frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.
Godseier Carl Otto Løvenskiold, fru Henny Løvenskiold og verkseier Harald Løvenskiold har påanket byrettens dom, og anken er av Høyesteretts kjæremålsutvalg tillatt innbrakt direkte for Høyesterett.
De ankende parter mener at byretten har tatt feil når den har funnet at prosessomkostningene i jordlovsaken ikke er en utgift som kan kreves fratrukket ved inntektsligningen. Etter deres oppfatning går disse utgifter inn under bestemmelsen i
Side:981
landsskattelovens §44 første ledd, jfr. §44a. De har nedlagt denne påstand:
«1. Utpantningsforretning av 25. september 1950 hos Carl O. Løvenskiold, fru Henny Løvenskiold og Harald Løvenskiold for rest på skatt for 1949/50 til Oslo kommune oppheves.
2. Der foretas ny ligning for 1949/50 av Carl O. Løvenskiold, fru Henny Løvenskiold og Harald Løvenskiold. Ved denne gis fradrag i inntekten ytterligere for utgift til juridisk bistand kr. 32 260.
3. Oslo kommune dømmes til å betale Carl O. Løvenskiold, fru Henny Løvenskiold og Harald Løvenskiold saksomkostninger for byretten og Høyesterett.»
Oslo kommune har gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten og har påstått seg frifunnet og tilkjent saksomkostninger for begge retter.
Med hensyn til enkelthetene i saksforholdet Viser jeg til byrettens domsgrunner. Saken står for Høyesterett i uforandret skikkelse.
Jeg er kommet til samme resultat som byretten og tiltrer i alt vesentlig dens begrunnelse.
Prosessutgifter står prinsipielt ikke i noen annen stilling enn andre utgifter når det gjelder spørsmålet om skattyteren kan trekke dem fra ved inntektsligningen. Det avgjørende er om man har med utgifter å gjøre som etter sitt øyemed er «pådratt til inntektens ervervelse, sikrelse og vedlikeholdelse».
Det eieren tok sikte på i jordlovsaken, var å hindre en mulig tvangsavståelse av de eiendommer det gjaldt, og prosessomkostningene må sees som utlegg for å bevare hans eiendomsrett til brukene. Jeg er enig med byretten i at omkostninger som anvendes til forsvar av selve eiendomsretten til et jordbruk normalt ikke er driftsutgifter i lovens forstand. Slike omkostninger må naturlig stilles i klasse med anleggsutgifter, og står, så vidt jeg kan skjønne, for så vidt ikke i noen annen stilling enn omkostninger som medgår til ervervelse av eiendomsretten til et slikt bruk.
De ankende parter gjør imidlertid gjeldende at det i denne sak foreligger særlige forhold som bringer saken i en annen stilling. Det anføres at gårdene og plassene utgjør integrerende deler av et større eiendomskompleks, og at en tvangsavståelse av dem vil innvirke på den samlede forretningsvirksomhet og dermed på inntektene av denne. Særlig er det pekt på at brukene skaffer arbeidskraft til skogsdriften.
Etter min mening endrer ikke dette karakteren av utgiftene. De bruk som jordlovsaken gjaldt og som prosessomkostningene således hadde til øyemed å bevare for eierne, er egne eiendommer, som drives og har sin selvstendige verdi som regulære jordbruk. Selv om det måtte være så at det har interesse for skogsdriften og dermed for de ankende parters forretningsvirksomhet i det hele at Løvenskiold får beholde eiendommene,
Side:982
kan jeg ikke finne at det her foreligger en så umiddelbar og nær tilknytning at det vil være naturlig å betrakte prosessutgiftene som driftsomkostninger i skogbruket. Enda fjernere blir tilknytningen hvis en ser utgiftene i forhold til de øvrige grener av forretningsvirksomheten, nemlig treforedlingsbedriftene.
Etter det resultat jeg er kommet til, er det ikke grunn for meg til å gå inn på de andre innsigelser som kommunen har fremsatt.
Jeg antar etter omstendighetene at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.
Da jeg er i mindretall, former jeg ikke domsslutning.
Dommer Eckhoff: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende.
Etter min mening må landsskattelovens §44 første ledd, jfr. punkt a, når det gjelder prosessutgifter være så å forstå at utgiften kan fradras bruttoinntekten, hvis utgiften er en oppofrelse som ikke kan antas kompensert ved en oppnådd fordel, og det kan påvises at utgiften faller innenfor skattyterens næring.
I forbindelse med det første spørsmål vil jeg bemerke at jeg finner det utvilsomt at prosessutgiften var et rent tap for skattyteren.
Når det gjelder det annet spørsmål, betrakter ikke jeg jordlovsaken som et blott og bart forsvar for eiendomsretten til forpaktningsbrukene. Skattyteren hevder at når han tok til gjenmæle i fastsettelsessøksmålet, var det også fordi han regnet med at brukene under en etterfølgende tvangsavståelse ville bli tillagt skog, og at fordelene ved å ha egen råstoffkilde for bedriftene i noen grad ville bli beskåret, og videre fordi han anså det som en fordel for seg fortsatt å ha faste arbeidere knyttet til sin virksomhet i de boliger som var oppført på brukene. Jeg går ut fra at disse opplysninger om prosessgrunnlaget, som så vidt jeg forstår ikke er motsagt i den foreliggende skattesak, er riktige. Og jeg vil da måtte anta at utgifter i forbindelse med de interesser jeg her har nevnt, er pådratt til sikring av konsernets samlede inntekt, og følgelig fradragsberettiget som en driftsutgift.
Det er fra kommunens side hevdet at utgiften kan ikke skjønnes å være pådratt til sikring av inntekten også av den grunn at skattyteren etter alminnelige ekspropriasjonsregler har krav på full erstatning for det tap og de ulemper som det her er redegjort for. Jeg kan ikke finne at betraktningen kan føre frem i denne sak. Da utgiften påløp og ble utredet i jordlovsaken, var spørsmålet om tvangsavståelse og erstatning ennå et uløst spørsmål, og det er så vidt jeg forstår fremdeles svevende.
Fra kommunens side er det endelig fremholdt at det vesentlig er av hensyn til skogsdriften at skattyteren krever fradrag, og at en slik prosessutgift ikke kan bringes til fradrag
Side:983
i skogligningen. Men jeg kan ikke se at dette kan få betydning her hvor forpakterbrukene var direkte lignet, og hvor prosessutgiften er sett i forhold til konsernets samlede inntekt. Dog vil jeg måtte gjøre den reservasjon at jeg oppfatter forholdet slik at skattyteren ikke krever mer enn at prosessutgiften skal gå inn som en del av den større post, som er kalt hovedkontorets fellesomkostninger, og at han har godtatt at 10 pst. av disse skal ansees som vedrørende den prosentlignede skog. Jeg antar derfor at prosessutgiften som fradragsberettiget post må reduseres med 10 pst.
Jeg er enig med førstvoterende i at saksomkostningene bør oppheves.
Jeg stemmer for denne
dom:
1. Utpantningsforretning av 25. september 1950 hos Carl O. Løvenskiold, fru Henny Løvenskiold og Harald Løvenskiold for rest på skatt for 1949/50 til Oslo kommune oppheves.
2. Der foretas ny ligning for 1949/50 av Carl O. Løvenskiold, fru Henny Løvenskiold og Harald Løvenskiold. Ved denne gis fradrag i inntekten for prosessomkostningen i jord lovsaken.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Helgesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende dommer Schei.
Dommer Heiberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende dommer Eckhoff.
Dommer Berger: Likeså.
Etter stemmegivinngen avsa Høyesterett dom overensstemmende med annenvoterendes konklusjon.
Av byrettens dom (dommer G. Gulbrandsen):
- - -
Retten skal bemerke:
Det er ikke omtvistet at prosessen med brukerne har medført et utlegg for saksøkerne til deres prosessfullmektig, advokat Corneliussen, på kr. 32250, en utgift saksøkerne pådro seg for om mulig å hindre et domsresultat som la grunnlaget for en tvangsavståelse av de bruk saken gjaldt. Det er videre på det rene at saksøkerne tapte saken.
Saksøkte har prinsipalt søkt sin frifinnelse i det forhold at saksøkerne ved en tvangsavståelse har krav på full erstatning. Retten er i tvil om dette fører frem. Det er neppe berettiget å se honorarutbetalingen i relasjon til det utfall saken fikk og til mulige tvangsavståelser i fremtiden. Det ansees imidlertid unødvendig å avgjøre spørsmålet, idet retten finner at saksøkte av andre grunner må bli å frifinne. At det lå i saksøkernes interesse å søke hindret tvangsavståelser av deler av eiendomskomplekset, er så. Mulig er det også at slike avståelser vil
Side:984
ha betydning for saksøkernes fortsatte drift og administrasjon av sine eiendommer. Men å karakterisere honorarutbetalingen som en driftsutgift, mener retten ikke er riktig. Heller ikke kan utbetalingens øyemed skjønnes å ha så nøye sammenheng med en sikring eller vedlikeholdelse av inntekt for saksøkerne at utgiften etter loven kan kreves fradratt bruttoinntekten. - - -