Rt-1948-571

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1948-06-30
Publisert:	Rt-1948-571
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 200/1948
Parter:	Godseier Carl O. Løvenskiold (høyesterettsadvokat E. Corneliussen) mot Harald Berg m.fl. (høyesterettsadvokat Folkvard Bugge).
Forfatter:	Holmboe, Johannessen, Torstenson, Kruse-Jensen, justitiarius Stang
Lovhenvisninger:	Jordloven (1928) §35, Jordloven (1928), Norske Lov (1687) 3-, LOV-1851-09-24-§6, Tvistemålsloven (1915) §54, §91, §36, §37, §38, §39, §49, Jordloven (1928)

Dommer Holmboe: 46 brukere av gårder og plasser i Sørkedalen og Nordmarka har reist denne sak mot eieren, godseier Carl O. Løvenskiold for å få fastslått at deres leieforhold går inn under jordloven av 22. juni 1928 §35, hva Løvenskiold bestrider. Aker herredsrett avsa 17. mai 1941 dom med denne domsslutning:

«Saksøkte firmaet Løvenskiold-Vækerøes kontraktsforhold kjennes å gå inn under lov av 22. juni 1928 om ordning i visse jordspørsmål for så vidt angår følgende saksøkere:

1) Harald Berg, 2) Arne Grøttum, 3) Georg Venner, 4) Konrad Aamodt, 5) Arne Brenna, 6) Johan Lyse, 7) Kr. Lyse, 8) Asbjørn Solberg, 9) Georg Ringerike, 10) Olaus Gran, 11) Gilbert Aamodt, 12) Ivar Ringerike, 13) Albert Pinsli, 14) Isak Grøttum, 15) Martin Sandbråten, 16) Emil Hadeland, 17) Lauritz Granli, 18) Karl

Side:572

Solberg, 19) Johan Skogen, 20) Jenny Svartor, 21) Kristian Venner, 22) Lauritz Venner, 23) Kristian Solberg, 24) Lauritz Aamodt, 25) Hjalmar Berger, 26) Kristian Tømte, 27) Oskar Blankvandsbråten, 28) Adolf Ødegård, 29) Birger Bjørnholdt, 30) Oskar Krogsund, 31) Adolf Sandungskalven, 32) Arnt Mago, 33) Hans Bonna, 34) Ingvald Braaten, 35) Ole Trehjørningen, 36) Magnus Østbråten, 37) Harald Katnosa, 38) Anton Lørenskogen, 39) Andrine Tømte, 40) Harald Holte.

For øvrig frifinnes saksøkte.

Saken heves for Martin Kristoffersen og Iver Kjelsås vedkommende.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Frifinnelsen gjaldt, som domsgrunnene viser, fire av saksøkerne. Dommen ble innanket for Eidsivating lagmannsrett så vel av Løvenskiold som av tre av de fire saksøkere hvis påstand ikke ble tatt til følge. Lagmannsrettens dom av 22. mai 1943 hadde denne domsslutning:

«Herredsrettens dom stadfestes for så vidt påanket er, dog således at godseier Løvenskiold frifinnes for så vidt angår nr. 34, Ingvald Bråten, og således at istedenfor Harald Katnosa blir under nr. 37 å oppføre Ole Holte og istedenfor Anton Lørenskogen oppføres under 38 Olaf Lørenskogen samt istedenfor Andrine Tømte oppføres under 39 Herman Tømte.

For Trygve Elgstøen heves saken.

Saksomkostninger tilkjennes ikke hverken for herredsrett eller lagmannsrett.»

Løvenskiold har anket til Høyesterett og nedlagt denne påstand: «At godseier Løvenskiold frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Edvard Gåslungens enke, fru Marie Gåslungen og datter fru Alma Furuberg, samt Ingvald Olsen Bråten har erklært motanke, men denne er frafalt.

Tre av ankemotpartene har frafalt saken, nemlig: Gilbert Aamodt, Emil Hadeland og Ole Holte (den siste etterfulgte Harald Katnosa) fordi de har oppgitt leien av sine bruk som deretter enten er leiet ut til fremmede eller er ubesatt. Likeledes hadde Harald Holte allerede i lagmannsretten trådt ut av saken.

For alle disses vedkommende vil Løvenskiold bli å frifinne. Etter dette deltar ikke andre i saken enn de saksøkere som satt på brukene da jordloven trådte i kraft, eller enke eller etterkommere etter slike saksøkere.

En del av ankemotpartenes bruk er overtatt av deres sønner eller svigersønner, slik som jeg straks skal gjøre rede for. Partene er enige om at disse trer inn i saken i den opprinnelige parts sted.

Etter dette er det følgende ankemotparter:

1. Harald Berg, 2. Arne Grøttum, 3. Georg Venner, 4. Konrad Aamodt, 5. Arne Brenna, 6. Kåre Lyse (i stedet for faren Johan G. Lyse), 7. Astri Lyse (i stedet for avdød mann Kr. Lyse), 8. Asbjørn Solberg, 9. Georg Ringerike, 10. Olaus Gran, 11. (12) Ivar Ringerike, 12 (13) Ingvald Pinsli (i stedet for faren Albert Pinsli), 13. (14)

Side:573

Isak Grøttum, 14. (15) Alf Sandbråten (i stedet for faren Martin Sandbråten), 15. (17) Lauritz Granli, 16. (18) Karl Solberg, 17. (19) Johan Skogen, 18. (20) Jenny Svartor, 19. (21) Kristian Venner, 20. (22) Lauritz Venner, 21. (23) Yngvar Solberg (i stedet for faren Kristian Solberg), 22. (24) Lauritz Aamodt, 23. (25) Hjalmar Berger, 24. (26) Kristian Tømte, 25. (27) Oscar Blankvannsbråten, 26. (28) Arne Ødegaard (i stedet for faren Adolf Ødegaard), 27 (29) Birger Bjørnholt, 28. (30) Oskar Kroksund, 29. (31) Helge Sandungskalven (i stedet for faren Adolf Sandungskalven), 30. (32) Arnt Mago, 31. (33) Hans Bonna, 32. (35) Ole Trehjørningen, 33. (36) Magnus Østbråten. 34. (38) Olaf Lørenskogen (i stedet for faren Anton Lørenskogen), 35. (39) Herman Tømte (i stedet for moren Andrine Tømte).

For ankemotpartene, som har fått bevilgning til fri sakførsel med fritagelse for rettsgebyrer, har den oppnevnte prosessfullmektig nedlagt denne påstand:

1. Eidsivating lagmannsretts dom stadfestes, dog således at også utgår: Kristen Kristensen på Pipenhus (tidligere Gilbert Aamodt Pipenhus) og den nye mann på Hadeland, Danningen (tidligere Emil Hadeland). Videre i Nordmarka: Katnosa, hvor det nå ingen husmann er, Østre Hakloa, hvor der er ny mann, idet Ole Holte er flyttet først fra Hakloa og senere fra Katnosa.

2. Appellanten tilpliktes å betale saksomkostninger for alle retter, som om saken ikke var benefisert.

3. Høyesterettsadvokat Folkvard Bugges salær som beskikket sakfører for Høyesterett fastsettes av retten, derunder også salær for møte under bevisopptagelsene til bruk for Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er avholdt en rekke omfattende bevisopptagelser, hvorunder parter og vitner har avgitt forklaring, liksom det er fremlagt en del nye dokumenter. Så vidt jeg kan se foreligger saken for Høyesterett i det vesentlige i samme skikkelse som for lagmannsretten.

Ved kgl. res. av 11. juni 1948 er det bestemt at lov av 22. juni 1928 om ordning av visse jordspørsmål skal komme til anvendelse i Oslo by, jfr. lovens §91.

Om saksforholdet henviser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Saken er reist som fastsettelsessøksmål for å få fastslått om de jordleieforhold som består mellom Løvenskiold og ankemotpartene, er av den art som omhandles i jordlovens §35, det vil si om de er husmanns- og leilendingsforhold som er eldre enn loven. - Partene er enige om at de ikke kan betraktes som bygselforhold for så vidt dette betyr noe annet enn husmanns- eller leilendingsforhold.

Partene er enige om å kreve fastsettelsesdom, og jeg finner med de foregående retter ikke at det er grunn til å avvise saken på embets vegne.

For tydelighets skyld nevner jeg at det ikke kan avgjøres i denne sak om de spesielle betingelser - de være seg av faktisk eller rettslig natur - for å anvende bestemmelsene i jordlovens femte kapitel, er til stede, således om det etter de til enhver tid gjeldende

Side:574

kontrakter eksisterer slik arbeidsplikt som kan avløses etter §36 første ledd, eller om noen av brukerens rettigheter måtte være gyldig fraskrevet.

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og lagmannsretten.

Hverken jordloven eller andre lover inneholder noen definisjon av begrepene husmann og leilending. Heller ikke gir jordlovens forarbeider synderlig veiledning med hensyn til hvorledes disse uttrykk skal forståes. Derimot finnes det i eldre lovforarbeider atskillig stoff til belysning av spørsmålet, særlig nevner jeg leilendingskommisjonens innstilling av 1883 «Om Leilændingsvæsenet og Jordleie i Almindelighet» (bilag til Ot. prp. nr. 10 for 1888).

Spørsmålet om hva der skal forståes ved husmenn og leilendinger behandles i rettslitteraturen særlig av Aubert, Obligasjonsrettens spesielle del 1. En må imidlertid være oppmerksom på at når det gjelder leilendinger, var det før jordloven vesentlig spørsmål om fortolkning eller utfylling av partenes avtale. Når det nå spørres om å fortolke jordlovens tvingende lovregler, må synspunktet bli et annet, idet man må legge hovedvekten på de sider av rettsforholdet som loven særlig har hatt for øye.

Under prosedyren har fra den ene side vært påberopt uttalelser i forarbeidene til jordloven om at man ved avgjørelsen av hva som er leilendings- eller husmannsforhold må legge vekt på oppfatningen i vedkommende bygd (se blant annet Ot. prp. nr. 49 for 1922 6). Fra den annen side har man villet legge vekt på om kontrakten bruker uttrykket leilending (husmann) eller har andre betegnelser. Det er en viss sammenheng mellom disse synsmåter, fordi den alminnelige oppfatning vel særlig vil manifestere seg gjennom de betegnelser som brukes. I den foreliggende sak finner jeg ingen veiledning i betegnelsene eller i den stedlige oppfatning. Det er, som jeg straks skal gjøre rede for, på det rene at ankemotpartene opprinnelig har vært leilendinger eller husmenn og er blitt betegnet som slike; det som det tvistes om, er hvorvidt dette forhold er endret ved nye kontraktsvilkår som ble innført i 1919 og senere. Under disse forhold finner jeg ikke at man kan legge synderlig vekt på de betegnelser som er blitt brukt i de nye kontrakter, og jeg antar heller ikke at det kan ha dannet seg noen alminnelig oppfatning med hensyn til det nye forholds rettslige karakteristikk.

Det er som nevnt på det rene i saken at ankemotpartene - eller deres forgjengere på brukene - inntil 1919 var husmenn (oppsitterne i Nordmarka) eller leilendingene (oppsitterne i Sørkedalen). Slik er de betegnet i kontrakter og korrespondanse, og betegnelsen var etter min oppfatning riktig, fordi deres kontraktsvilkår og hele stilling har svart til det som er sedvanlig nettopp i disse forhold. Jeg fremhever her to punkter, som etter min oppfatning har betydning fordi de hører til dem som særlig har gitt anledning til at lovgivningen har beskjeftiget seg med disse forhold.

Jeg nevner først at leieforholdet, uansett at kontraktene har vært inngått på åremål eller oppsigelse, regelmessig har fortsatt i brukerens livstid og ofte slik at sønn har fulgt etter far, til dels i

Side:575

flere ledd. Dette har vært karakteristisk, særlig for leilendingsforhold, men til dels også for husmannsforhold, og henger sammen med at det i disse forhold dreier seg om bruk som er bestemt til varig bortleie, husmannsplasser på grunn av deres betydning for gårdens drift, og leilendingsbruk fordi de hører til større samlinger av jordegods (jfr. Ot. prp. nr. 7 for 1876 14 fl. og Leil. kom. 57, 67 og 68 m. fl. st.). På denne måten blir brukeren og hans familie faktisk knyttet til jorden - økonomisk og følelsesmessig - på en måte som mer ligner en eiers forhold, men som ikke har tilsvarende rettslig beskyttelse i kontraktsvilkårene, og kommer derved i et avhengighetsforhold til jorddrotten som har påkalt lovgivningens innskriden, i eldre tid blant annet ved påbud om eller oppmuntring til livsfeste, og nå ved jordlovens bestemmelser om forlengelse av leieforholdet (§37), forkjøpsrett (§39f.) og tvangsavståelse ( §49f.).

Det annet punkt som jeg vil fremheve, er den sammenkopling av jordleie- og arbeidsforhold som her har funnet sted og som likeledes er karakteristisk for husmannsforhold - om det gjelder alle husmannsforhold behøver jeg ikke å gå inn på i denne sak - og for slike leilendingsforhold som det her er tale om, nemlig de som er knyttet til de store skogeiendommer (jfr. Ot. prp. nr. 7 for 1876 15 og Leil. kom. 59 f.). Også dette forhold har beskjeftiget lovgivningen så vel i eldre tid som nå ved jordloven, hvis §36 gir adgang til omordning av kontraktsforholdene, og hel avløsning av arbeidsplikten.

Jeg nevner, fordi det har betydning for spørsmål som jeg senere skal komme inn på, at det er to sider av arbeidsforholdet, som har påkalt lovgivningens oppmerksomhet. Dels har man funnet at den økonomiske sammenblanding av jordleie og arbeidsleie, med nedsatt leieavgift og nedsatt arbeidslønn, er utilfredsstillende fordi den fører til at brukeren ikke får oversikt over hva han tjener og hva han betaler, og at han derfor lett får utilstrekkelig vederlag for sitt arbeid og dessuten blir avhengig av jorddrotten, fordi han mangler kontante penger. Dels har man funnet selve kombinasjonen av arbeidsplikt og jordleie uheldig, et forhold som jeg senere skal komme tilbake til.

Foruten disse punkter kunne det nevnes en rekke andre kontraktsvilkår som er sedvanlige i disse forhold, og som også har vært gjeldende mellom Løvenskiold og oppsitterne på hans eiendommer, så som at brukeren betaler brukets skatter, og har plikt til å vedlikeholde og fornye husene m.v., men disse punkter har ikke i samme grad hatt betydning for lovgivningen uten for så vidt som denne overhodet har villet motarbeide kontraktsvilkår som er ugunstige for leilendingen. Jordlovens §36 tar også sikte på slike vilkår.

I april 1919, altså henved ti år før jordloven, innførte Løvenskiold nye kontrakter for alle oppsittere, ens for de tidligere husmenn og leilendinger som nå alle kaltes «brukere», og det første spørsmål som må avgjøres er om disse kontrakters innhold er slik, at betegnelsen leilending eller husmann ikke lenger passer på oppsitterne.

Side:576

Den viktigste endring som ble innført i 1919 var at det ble foretatt en utskifting av bestemmelsene om arbeidsforhold og om leieforhold, slik som det uttrykkes i den skrivelse hvormed Løvenskiold oversendte de nye kontrakter til oppsitterne.

«Hovedprincippet i den nye kontrakt er, at De betaler en avgift av gaarden eller plassen, der nogenlunde svarer til den jord og de huse De faar overladt, samtidig som De faar betaling for det arbeide De utfører hos mig med eller uten hest, nogenlunde efter de samme priser, som jeg maa betale enhver fremmed.»

Og tilnærmelsen til et vanlig leieforhold ble understreket ved at eieren overtok å betale skattene av eiendommen, og å vedlikeholde og fornye husene, bortsett fra mindre reparasjoner. Et ytterligere viktig skritt i retning av å skille leieforholdet ut fra arbeidsforholdet var det at eieren fra høsten 1919 overtok tømmerhogsten, tidligere hadde denne påhvilt brukerne, et forhold som de hadde beklaget seg sterkt over, fordi betalingen til tømmerhoggere ofte ble høyere enn forutsatt. Det er videre i pakt med denne utvikling at brukerne i 1937 gikk inn i Den faglige Landsorganisasjon og fikk lønnstariff.

Det kan etter min mening ikke nektes at den utvikling som således fant sted før jordloven ble vedtatt, har fjernet atskillige av de innvendinger som fra lovgivningssynspunkt er blitt gjort mot de gamle husmanns- og leilendingsforhold, og betegner et vesentlig skritt i retning av å gjøre forholdet tidhøvelig, for å bruke et uttrykk som går igjen i forarbeidene til jordloven. Allikevel er jeg blitt stående ved at de nevnte endringer ikke kan ha den virkning at brukerne opphører å være leilendinger eller husmenn. Ikke alene er det jo så at brukernes og deres families tilknytning til jorden, som etter det jeg har sagt er karakteristisk for disse leieforhold, ifølge sakens natur vedvarer og kommer til å vedvare. Men ved siden herav bibeholdt kontraktene av 1919 ett av de kontraktsvilkår som særlig har bevirket at lovgivningen har beskjeftiget seg med husmanns- og leilendingsforhold, nemlig arbeidsplikten. Herom bestemmer kontrakten av 1919 i §8:

«Brukeren og hjemmeboende arbeidsføre sønner er forpliktet til paa vore eiendomme at utføre arbeide av ethvert slags som maatte bli ham anvist, for den til enhver tid fastsatte betaling.

Brukeren er forpligtet til at holde mindst 2 hester og foruten kjærre at holde fuldt brukbar firhjult vogn for 2 hester.

Under fløtningen er han forpligtet til paa tilsigelse at møte med indtil 1 mand.

Brukeren er ansvarlig for det ham paalagte arbeides rigtige utførelse, hvad enten det utføres av ham selv eller av hans folk. Det skal utføres efter de til enhver tid gjældende regler.

Brukeren har ikke rett til at paata sig arbeide for fremmede uten efter speciel tilladelse.»

Jeg finner her å måtte gjøre noen ytterligere bemerkninger om arbeidspliktens betydning for forholdets karakteristikk. Det er etter lovforarbeidene helt på det rene at lovens femte kapitel ikke mener

Side:577

å ramme ethvert forhold hvor en arbeider er tillagt bruk av hus og jord som tilhører arbeidsherren. Allerede leilendingskommisjonens lovutkast inneholdt en bestemmelse i denne retning (§7 litra b, jfr. mot. 67), og i husmannskommisjonens lovutkast lød §8 første ledd således: «Bestemmelsene i dette kapitel gjelder leie av jordbruk og av grunn til opprettelse av jordbruk. De gjelder dog ikke, hvor jorden bortleies til nogen som er i fast arbeide hos jorddrotten for aars- eller maanedslønn, herunder også offentlige og kommunale tjenestemenn, når leien av jorden er tillagt stillingen som sådan og alene utgjør den mindre del av lønnen.»

Departementet, som begrenset lovens område til bare å omfatte husmanns-, bygsel- og leilendingsforhold, fant at det med denne formulering i prinsippet ikke ville være noen tvil om at faste tjenere og arbeidere ikke omfattes av loven, og uttalte til nærmere forklaring herav (Ot. prp. nr. 49 for 1922 7):

«En gårdbruker eller en fabrikk vil således ha full frihet til å gi sine faste tjenere eller arbeidere hus og en jordflekk, som ikke er så stor at den kan kalles et jordbruk, f. eks. et hus med tun og have. Er jordflekken så stor at den må betegnes som jordbruk vil forholdet allikevel ikke bli noe husmannsforhold, hvis leien av jorden kun er et tilbehør til stillingen som tjener eller arbeider, og av underordnet betydning i forhold til denne og skal opphøre med denne.

For at en tjener eller arbeider skal ansees for «fast» er det ikke absolutt avgjørende, at han er ansatt med års- eller månedslønn. I jordbruket vil dette som regel være tilfellet, men ikke i industrien. Her vil arbeideren som regel ha lønn pr. time, pr. dag eller efter akkord, men han kan allikevel være således knyttet til bedriften, at han må ansees som fast.

Heller ikke kan man absolutt kreve at tjeneren eller arbeideren skal være i fast arbeide hos jorddrotten eller i fabrikken «året rundt». Han kan bli å anse som fast, selv om han har fri av og til for å stelle med sin jord, eller for å delta i fiske, skogsarbeide eller lignende.»

Den samme oppfatning er gjentatte ganger kommet til orde under lovens videre forberedelse, og jeg finner det ikke tvilsomt at loven må fortolkes i overensstemmelse hermed.

Jeg finner imidlertid ikke at det arbeidsforhold som er fastsatt i kontrakten av 1919, er av den art som de nevnte uttalelser i lovforarbeidene har for øye. For det første kan man neppe si at leien av jorden er av underordnet betydning for brukerne i forhold til stillingen som arbeider. Og dernest finner jeg ikke at man på grunnlag av disse kontrakter kan karakterisere brukerne som «faste arbeidere» i egentlig forstand; de har plikt til å ta det arbeid som blir dem anvist, og får betaling for det, men de har etter kontrakten ingen rett til å få anvist arbeid - en bestemmelse om fortrinnsrett til arbeid kom først inn i kontrakten av 1929 som jeg skal tale om senere.

Det er særlig denne ensidige plikt - uten tilsvarende rett - til å utføre det arbeid som jorddrotten anviser og til den tid som passer ham, som den alminnelige oppfatning har reagert mot. Selv

Side:578

om jeg går ut fra at eieren ikke håndhever bestemmelsene om arbeidsanvisning vilkårlig, og på grunn av festnet praksis heller ikke har adgang til å gjøre det, og at arbeidsforholdet således i virkeligheten har en fastere karakter enn kontraktens ord gir uttrykk for, finner jeg dog ikke at karakteristikken «fast arbeider» ville være treffende.

Ved siden av det jeg har nevnt legger jeg vekt på at kontraktens §8 ikke alene pålegger brukeren arbeidsplikt, men også hans hjemmeboende arbeidsføre sønner, en bestemmelse som ikke er sedvanlig i de arbeidsforhold som de siterte uttalelser i lovens forarbeider tar sikte på. Det samme kan sies om kontraktens forbud mot å ta arbeid for andre. Derimot legger jeg ikke særlig vekt på det moment som har vært fremhevet under prosedyren, at brukerne har plikt til å stille mannskap på tilsigelse ved fløtning, fordi det ikke er usedvanlig også i andre forhold at arbeideren er pålagt særlige plikter når det gjelder påtrengende arbeider.

Det ligger i sakens natur at grensen mellom faste arbeidere med hus og jord på den en side og jordleiere med arbeidsplikt på den annen må bli flytende, men når jeg ved siden av de foran nevnte momenter tar i betraktning at det her er tale om opprinnelig utvilsomme husmanns- og leilendingsforhold, finner jeg at kontraktsendringene av 1919 ikke er egnet til å endre denne karakteristikk av forholdet.

Jeg legger i denne forbindelse ingen vekt på at Løvenskiold - hva jeg går ut fra - har håndhevet kontraktenes bestemmelser med hensynsfullhet, og eller på at sammenkoplingen av arbeidsforhold og leieforhold i flere henseender er fordelaktig for brukerne, blant annet fordi disse til sitt jordbruk kan nytte de hester som de er forpliktet til å holde av hensyn til skogsdriften, og som de ikke ville kunne holde til jordbruket alene. Disse betraktninger kan ha betydning hvis det blir spørsmål om å anvende jordlovens bestemmelser om omordning, men ikke når det gjelder å fastslå forholdets prinsipielle karakter.

Etter det jeg her har sagt er jeg blitt stående ved at de forhold som besto mellom partene da jordloven ble utferdiget, må karakteriseres som husmanns- eller leilendingsforhold i lovens forstand. Den neste endring i forholdet ble nemlig først foretatt etter at loven var trådt i kraft, ved de nye kontrakter som ble innført fra april 1929. Ved disse og senere kontrakter er forholdet ytterligere brakt i overensstemmelse med vår tids syn. Ved kontraktene av 1929 ble brukerne tilsagt fortrinnsrett til arbeid på Løvenskiold's eiendommer og i senere kontrakter, som dog ikke er vedtatt av de gamle brukere i Sørkedalen, er den uttrykkelige bestemmelse om arbeidsplikt strøket. Det er imidlertid på det rene at det er en forutsetning for leieavtalen at brukerne skal ta arbeid for Løvenskiold, det er for å ha arbeidshjelp at Løvenskiold leier ut brukene, og kontraktene er inngått på oppsigelse.

Jeg finner det imidlertid ikke nødvendig å gå nærmere inn herpå, eller overhodet på innholdet av disse nye kontrakter. Jeg mener nemlig at de endringer i kontraktsvilkårene som er foretatt

Side:579

etter at jordloven ble utferdiget - eller trådte i kraft, det blir i nærværende sak likegyldig -, ikke kan tillegges betydning når det spørres om det er adgang til å anvende lovens femte kapitel.

Det er to spørsmål som her melder seg, men de henger etter min mening nøye sammen: for det første om den omstendighet at partene har inngått nye kontrakter, medfører at forholdet ikke lenger kan ansees for å være eldre enn jordloven, og for det annet om de nye kontrakter medfører at forholdet faller utenfor §35 fordi det taper karakteren av husmanns- eller leilendingsforhold. Jeg finner at begge disse spørsmål må besvares med nei. All den stund det som er kjernen i forholdet - kombinasjonen av arbeids- og leieforhold - fortsetter, kan jeg ikke anta at en bruker ved å underskrive nye kontrakter taper noe av den rettsbeskyttelse som han har fått ved loven. Jeg nevner i denne forbindelse at etter lovens §38 kan bestemmelsene om omordning og forlengelse ikke fravikes til jordleierens skade. En frivillig avtale om forlengelse eller omordning kan da ikke medføre den virkning, at lovens bestemmelser herom blir satt ut av kraft, således at adgangen til ny omordning eller forlengelse i fremtiden skulle være stengt. Jeg tilføyer at også brukerens hustru og barn beskyttes av jordlovens kapitel V, og heller ikke for dem kan en ny kontrakt medføre at de taper denne beskyttelse. Det tilfelle at bruket er overtatt av en ny bruker, utenfor slekten, foreligger som før nevnt ikke for Høyesterett.

Jeg kommer således til samme resultat som herredsretten og lagmannsretten, men særlig på grunn av de endringer som partsforholdene har undergått, og som jeg har nevnt i det foregående, finner jeg at Høyesterett bør gi ny domsslutning.

Saken er av den betydning og loven og dens forarbeider gir så liten veiledning ved løsningen av det foreliggende, langt fra klare, spørsmål, at jeg ikke finner grunn til å pålegge den ankende part å erstatte det offentlige sakens omkostninger.

Jeg stemmer for denne dom:

Godseier Carl O. Løvenskiolds kontraktsforhold med følgende brukere går inn under §35 i lov av 22. juni 1928 nr. 25 om ordning av visse jordspørsmål:

1. Harald Berg, 2. Arne Grøttum, 3. Georg Venner, 4. Konrad Aamodt, 5. Arne Brenna, 6. Kåre Lyse, 7. Astri Lyse, 8. Asbjørn Solberg, 9. Georg Ringerike, 10. Olaus Gran, 11. Ivar Ringerike, 12. Ingvald Pinsli, 13. Isak Grøttum, 14. Alf Sandbråten, 15. Lauritz Granli, 16. Karl Solberg, 17. Johan Skogen, 18. Jenny Svartor, 19. Kristian Venner, 20. Lauritz Venner, 21. Yngvar Solberg, 22. Lauritz Aamodt, 23. Hjalmar Berger, 24. Kristian Tømte, 25. Oskar Blankvannsbråten, 26. Arne Ødegaard, 27. Birger Bjørnholdt, 28. Oskar Kroksund, 29. Helge Sandungskalven, 30. Arnt Mago, 31. Hans Bonna, 32. Ole Trehjørningen, 33. Magnus Østbråten, 34. Olaf Lørenskogen, 35. Herman Tømte.

For øvrig frifinnes godseier Carl O. Løvenskiold.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Side:580

Dommer Johannessen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Torstenson, Kruse-Jensen og justitiarius Stang: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver E. Hesselberg med domsmenn E. Imseth og Thoralf Areklett):

Flere brukere av gårder og plasser i Sørkedalen og Nordmarka har anlagt nærværende søksmål mot eieren av firmaet Løvenskiold-Vækerø, eneinnehaver godseier Carl Otto Løvenskiold. - - -

Saksøkerne har fått bevilling til fri sakførsel med fritagelse for rettsgebyrer og den oppnevnte sakfører, advokat Folkvard Bugge, har nedlagt sådan påstand:

«1. Saksøkernes kontraktsforhold med godset Løvenskiold-Vækerø går inn under lov av 22. juni 1928 om ordning av visse jordspørsmål med endringer (jordloven) §35.

2. De senest stedfunne avgiftsforhøyelser og pålegg kjennes ugyldige i forhold til saksøkerne og undergitt jordstyrets megling og avgjørelse.

3. Saksøkerne tilkjennes omkostninger.

Subsidiært:

De senest stedfunne avgiftsforhøyelser kjennes ugyldige i forhold til saksøkeren.»

Saksøkte har påstått seg frifunnet og tilkjent omkostninger.

Samtlige bruk i Sørkedalen når unntas Svartorseter er gårder, delvis ganske store gårder, og for dem var der inntil 1919 utferdiget enslydende leilendingskontrakter. Etter disse var avgiften meget lav, men leilendingene hadde plikt til å arbeide i skogen «for den ved bruket til enhver tid gjeldende betaling», som var lavere enn hva der i alminnelighet betaltes for skogsarbeid, og hvis det pålagte arbeid ikke ble utført kunne eieren forlange gården fraflyttet og ryddiggjort førstkommende faredag og la brukeren utkaste uten lovmål og dom. Kontraktene kunne oppsies av begge parter innen jul og gårdene skulle i tilfelle fraflyttes ved faredag den 14. april.

I 1918 ble leilendingskontraktene i Sørkedalen oppsagt av godsets daværende eier Harald Løvenskiold og der ble i 1919 utferdiget nye kontrakter, som ble undertegnet av samtlige brukere. I en sirkulærskrivelse som ble tilstillet samtlige i desember 1918 er anført:

«Som De vil se fraviker denne kontrakt i flere punkter fra den gamle kontrakt.

Jeg har imidlertid ment, at disse nye - kontrakter vil vise seg å være de heldigste og fordelagtigste for begge parter.

Hovedprinsippet i den nye kontrakt er, at De betaler en avgift av plassen, der noenlunde svarer til den jord og de huse De får overladt, samtidig som De får betaling for det arbeide De utfører hos mig med eller uten hest noenlunde etter de samme priser, som jeg må betale enhver fremmed.

Som bekjent utdeles der i disse krigsår forskjellige bidrag fra det kommunale, som brendselsbidrag o. l., hvilket bidrag De til dato har vært avskåret fra å få efter de gamle kontrakter, mens jeg nu mener, at De

Side:581

efter de nye kontrakter vil ha full adgang til å fordre de samme kommunale goder som enhver annen innen herredet.

For å få rimelig grunnlag for verdsettelsen av den jord og de huse De får overladt, har jeg anmodet tre ansette gårdbrukere, hvorav en fra Bærum, en fra Aker og en fra Nittedal om å relse rundt og se på de vesentligste av gårdene og plassene for deretter å komme med et forslag til beregning av avgiftene basert på rimelig leie.

Leien fastsettes efter måling av plassen og dens jordvei, samt efter plassens beliggende, jordens beskaffenhet etc.

Alle skatter av eiendommen betales heretter av eieren.

Som det vil fremgå av kontrakten, vil arbeidspriser og driftspriser bli fastsatt hver høst for et år fremover, idet disse vil rette seg etter de til enhver tid gjeldende arbeidspriser på markedet.»

De nye kontrakter inneholdt bestemmelser som i vesentlige punkter avvek fra de gamle leilendingskontrakter. Mens brukerne tidligere hadde plikt til å vedlikeholde alle bygninger og betale 3/4 av alle skatter, overtok nå eieren større reparasjoner og nybygninger samt alle skatter og utgifter til assuranse. Den årlige avgift ble sterkt forhøyet og det ble bestemt at den skulle reguleres hvert 5. år etter befaring og eventuell nymåling. Nybrott skulle dog være avgiftsfri i minst en 5-års periode. Arbeidsplikten ble opprettholdt og betalingen skulle fastsettes av eieren for kommende kalenderår innen hvert års 1. desember, men arbeidslønningene ble helt forskjellige fra dem som tidligere var gjeldende. Lønn for en mann ble forhøyet fra kr 3 til kr. 10, for hest og mann fra kr. 9 til kr. 22 og for 2 hester og mann fra kr. 15 til kr. 34. Lønningene ble senere nedsatt, og etter at arbeiderne i 1937 var blitt organisert, er der sluttet tariffavtaler med organisasjonene,

I 1929 ble der etter oppsigelsen utferdiget nye kontrakter, som dog ikke var vesentlig forskjellige fra de tidligere gjeldende, når unntas at avgiften ble i noen grad forhøyet og brukerne ble fratatt den rett til jakt som de tidligere hadde hatt.

I 1934 ble atter nye kontrakter utferdiget med en del forandringer i avgiftene. Mens i kontraktene av 1919 og 1929 den gamle betegnelse leilending var utgått og erstattet med uttrykket «brukere», ble leierne nå kalt «forpaktere» og dette uttrykk heftet de seg ved. De nektet å underskrive de nye kontrakter og innbrakte saken for jordstyret. Noen behandling av de foreliggende spørsmål fant imidlertid ikke sted her og de gamle kontrakter ble fornyet med en del tilleggsbestemmelser. Uten at der var nedlagt noen påstand herom av partene avsa imidlertid jordstyret i møte den 12. april 1934 sådan kjennelse: «Det nåværende leieforhold mellom firmaet Løvenskiold-Vækerø og angjeldende leilendinger forlenges til partene eventuelt er blitt enige, eller til en eventuell sak i henhold til jordloven av 1928 er avgjort av departementet, dog skal forlengelsen ikke gjelde utover den 14. april 1935.» I anledning av denne kjennelse, som ikke fastsatte annet enn hva partene var kommet overens om, ble der intet foretatt fra Løvenskiolds side.

Løvensklolds jordeiendommer i Nordmarka er langt mindre enn gårdene i Sørkedalen og har vært betraktet som plasser. For disse var der inntil 1919 utferdiget husmannskontrakter, men i 1919 og 1929 ble de ombyttet med kontrakter, som var enslydende med kontraktene for gårdene i

Side:582

Sørkedalen. Hva der er anført angående kontraktene for disse gårder finner også anvendelse for plassene i Nordmarka. Avgiften og betalingen for skogsarbeidet ble forhøyet og eieren overtok betaling av skatter samt vedlikehold og assuranser av husene. I 1934 ble der også i Nordmarka utferdiget nye kontrakter hvor brukerne ble kalt forpaktere, men de atskilte seg fra kontrakten i Sørkedalen derved, at bestemmelsen om arbeidsplikt var sløyfet. Forholdet var nemlig at Løvenskiold trengte øvede folk til fløtningen i Sørkedalen, mens fløtningen i Nordmarka foretas av brukseierforeningen. Samtlige brukere undertegnet de nye kontrakter, men da avgiften i 1939 på ny ble forhøyet og da der også var innført en ny avgift, det såkalte turisttillegg, for den som mottar gjester og driver bevertning i husene, fant de i likhet med brukerne i Sørkedalen å burde gå til søksmål for å få fastsatt sine rettigheter overfor godset. - - -

Retten skal bemerke, at der er enighet mellom partene om at de her foreliggende spørsmål er rettsspørsmål, som kan pådømmes av domstolene. Man finner da ikke at der er grunn til å avvise saken ex officio.

Det er på det rene under saken at der inntil 1919 forelå rene leilendings- og husmannskontrakter og spørsmålet blir da om der ved de endringer som senere er foretatt, spesielt i 1919, er foregått noen begrepsmessig endring i forholdet mellom partene, så at brukerne ikke lenger kan betraktes som leilendinger og husmenn, hvilket etter jordlovens §35 er en betingelse for at lovens bestemmelser kommer til anvendelse. Brukerne måtte i tilfelle bli å betrakte som forpaktere også før denne betegnelse av leieforholdet var inntatt i kontraktene. Spørsmålet er me get vanskelig å løse, idet jordloven intet inneholder om, hva der skal forståes ved en leilending og en husmann, og det alltid vil falle vanskelig å opptrekke grensene mellom de forskjellige arter av jordleie. Ofte vil den alminnelige oppfatning i bygden være avgjørende, men her får dette liten betydning da så vel Sørkedalen som Nordmarka så godt som helt er bebodd av Løvenskiolds folk.

Man finner å måtte legge vesentlig vekt på, at skogsdriften for Løvensklold er av helt avgjørende betydning, og det er forklart som vitne av skogsjef Lange at jordbruksdriften er en opplagt underskuddsforretning etter de forpliktelser som eieren har påtatt seg. Det virkelige forhold synes å være, at Løvenskiold som må ha øvede folk i sine store skoger, skaffer dem hus å bo i og jord, som de kan drive i den tid da der ingen skogsdrift foregår. På gårdene kan også folkene holde de hester, som de har bruk for i skogene. Når de saksøkte har oppgitt at de har arbeidsplikt, så medfører dette så vidt skjønnes riktighet. Skogsjefen har oppgitt, at det er en gjensidig forutsetning ved bortleie av brukene, at der skal arbeides i skogene, og det forholder seg visstnok så, at brukerne ikke ville kunne beholde sine eiendommer, hvis de uten grunn nektet å utføre det skogsarbeid som ble anvist dem. Det kan vanskelig antas, at et sådant leieforhold skal kunne betraktes som alminnelig forpaktning uansett hvilken betegnelse leieforholdet er gitt. Det får også betydning at de fleste brukere har bodd på gårdene og plassene i Sørkedalen og Nordmarka meget lenge, ofte har eiendommen fulgt slekten gjennom flere generasjoner, og brukerne har kunnet stole på, at leieforholdet gjelder for livstid og overføres til deres sønner, hvis de er skikket som brukere og arbeidere i skogene. De lover, som gis til betryggelse av jordleiere

Side:583

synes særlig å måtte gjelde her, hvor der foreligger en stor samling av gårder, som nå drives av leiede folk, og det må antas at dette har vært meningen med jordloven. I 1919 ble visstnok kontraktene forandret i vesentlige punkter, men i realiteten ble der ikke foretatt særlig store forandringer. Forholdet var at brukerne som etter de gamle kontrakter skulle vedlikeholde husene, ikke maktet dette. Husene forfalt etterhånden, og eieren måtte mens de gamle leilendings- og humannsforhold ennå besto gå i gang med hovedreparasjoner og oppførelse av nye bygninger, idet ellers bruken av jorden ikke kunne opprettholdes. Dette var en meget stor affære og det er opplyst av Løvenskiold at der hertil i tiden 1914 til 1920 er anvendt 1 1/2 million kroner. Og etter prisstigningen under den første verdenskrig måtte der utbetales dyrtidstillegg til arbeiderne. De skatter som eieren påtok seg å utrede var alene matrikkelskatten som for mindre eiendommer har liten betydning.

Etter det foranstående må det antas at der ikke er foretatt noen begrepsmessig forandring i de gamle leilendings- og husmannskontrakter, og at de fremdeles går inn under jordloven, men dette gjelder bare, når kontraktsforholdet er eldre enn loven. Når en sønn er fulgt etter sin far som bruker, må farens rettigheter antas å være overført på ham, men når en ny slekt har overtatt brukene etter lovens ikrafttreden, kommer jordlovens bestemmelser etter lovens §35 ikke til anvendelse, Etter hva der uimotsagt er anført må kontraktsforholdet ansees yngre enn jordloven for så vidt angår følgende saksøkere:

1. Trygve Elgstøen, 2. Johannes Hermansen og 3. Hans Søby. Deres påstand kan således ikke tas til følge. Det samme gjelder 4. Edvard Gaaslungens enke og datter. Det er uimotsagt anført at enken ikke ønsker å overta plassen og hennes datter har ingen rett til å inntre i leieforholdet. - For de øvrige saksøkeres vedkommende må etter det foranstående post 1 i påstanden godkjennes.

Post 2 i påstanden at de senere avgiftsforhøyelser og tillegg skal kjennes ugyldige må derimot forkastes, da disse spørsmål er domstolene uvedkommende og må innbringes for jordstyret.

Den subsidiære påstand hviler så vidt skjønnes på den betraktning at fastsettelsen av avgiftene etter alminnelige rettsregler skal være uforbindende for saksøkerne, men denne betraktning savner ethvert grunnlag.

Det er anført av saksøkerne at den forannevnte kjennelse av jordstyret, når den ikke er påanket, med endelig virkning avgjør at leieforholdet inngår under jordloven, men på dette spørsmål blir det ikke nødvendig å inngå nærmere. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Fin Krog, lagdommer Bernh. Leivestad og fylkesmann Chr. Knudsen):

- - -

Spørsmålet i nærværende sak er, hvorvidt de jordleieforhold det gjelder, går inn under jordloven av 22. juni 1928 §35. Hvorvidt der på grunnlag av en fastsettelsesdom om at et sådant rettsforhold består, vil i fremtiden bli bygget noe fullbyrdelseskrav, er ikke på det rene, men der er ikke av hensyn hertil reist noen innvending mot søksmålet og retten finner ikke på embets vegne grunn til avvisning, idet den antar, at der i dette tilfelle må sies å være til stede den i tvistemålslovens §54 krevede rettslige

Side:584

interesse av å få fastslått forholdet, selv om det ikke i øyeblikket påpekes, hvilke fremtidige rettsvirkninger der kan bli bygget derpå.

Hva sakens realitet angår er lagmannsretten kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse.

Der er som av herredsretten nærmere påvist, foregått store forandringer i forholdet mellom eieren og oppsitterne. De siste er fritatt for hogst. Eieren har overtatt betaling av skatter og vedlikeholdet av husene. Den aller viktigste endring er den, at leierne blir betalt med samme priser som de eieren måtte betale fremmede for det arbeid de utfører for ham i hans skoger. Etter at leierne er gått inn i organisasjonen, blir arbeidet betalt etter på vanlig måte fastsatt tariff. På den annen side er jordleien forhøyet, idet den nå ansettes etter gangbar pris i tilsvarende forhold, en ansettelse som er overlatt en tremannskomité oppnevnt av eieren.

Fra Løvenskiolds side hevdes, at endringene er så store, at der ikke lenger forelå noen leilendings- og husmannsforhold, da jordloven av 1928 trådte i kraft og i hvert fall ikke etter kontraktene av 1929, 1934 eller etter kontraktene av «ny type». Jordleieforholdet er løst fra arbeidsforholdet. Der er ikke noe pliktarbeid, bortsett fra fløtningsarbeidet i Sørkedalen, et arbeid der kun opptar en ubetydelighet av tid. Det er forutsatt, at oppsitterne vil arbeide for Løvenskiold og en oppsitter som vegret seg for sådant arbeid, ville bli oppsagt fra gården eller plassen, der reelt kan sidestilles med en industriell bedrifts arbeiderboliger. Arbeidet representerer en vesentlig inntekt for oppsitterne og er en stor fordel for dem, da det hare leilighetsvis kommer på tvert med arbeid på gården, idet det kan hende, at man av hensyn til snefall i skogen blir nødt til å avbryte høstpløyningen.

Retten finner at de forandringer, som er gjort siden 1919 i stort monn har brakt forholdet mellom partene i tidhøvelige former. Spørsmålet er imidlertid, om der ikke må sies å foreligge sådan arbeidsplikt, at det fremdeles vil være det naturlige å karakterisere forholdene som henholdsvis leilendings- og husmannsforhold.

Selv om der i kontrakten av «ny type» overhodet ikke er nevnt noe som helst om arbeidsplikt, så en leier, om han vegrer seg for å arbeide i eierens skog ikke kunne fjernes på grunn av at dette ansåes som kontraktsbrudd, er det som foran nevnt på det rene, at arbeidsvegringen ville lede til oppsigelse av leieforholdet. Løvenskiolds interesse i gårdene og plassene ligger ikke i deres jordbruksverdi og den avgift, han kan beregne seg for bruken, men i den ting, at de som boliger og ervervskilder har så stor betydning for oppsitterne, at disse er villige til å påta seg å arbeide for Løvenskiold i hans skogsdrift. Om arbeidspliktens utstrekning er der overhodet ikke noen avtale. Den bestemmes av behovet og tør kanskje ofte gi beskjeftigelse året rundt utenfor onnetidene og for så vidt betegne en overordentlig stor fordel for oppsitterne. Men under visse konjunkturer som under nåværende krig, kan skogsarbeid bli betalt så meget ringere enn annet arbeid, at oppsitterne føler arbeidsplikten som en byrde, det den berøver dem adgangen til å søke bort i bedre lønnet beskjeftigelse.

Jordleieforhold med arbeidsplikt har lovgivningen både av sosiale, økonomiske og rent menneskelige grunner hatt interesse av å gripe regulerende inn i, jfr. således for leilendingers vedkommende, N. L.

Side:585

3-14-23, en bestemmelse der dog nå er opphevet, og lov om husmannsvesenet §6.

Det er på det rene, at leieforholdet for Løvenskiolds oppsittere før 1919 var ordnet som henholdsvis leilendings- og husmannsforhold. At betegnelsen leilending og husmann er gått ut av kontraktene og erstattet med betegnelsen forpakter og at leiernes faktiske stilling er bedret, så avhengighetsforholdet til eieren har fått en humanere karakter, finnes ikke å endre forholdets rettslige natur. En så utstrakt arbeidsplikt, som her reelt foreligger, finnes vedblivende å gi jordleieforholdet karakteren av leilendings- og husmannsforhold. Der kan til forpaktning nok også knyttes arbeidsplikt, men det tør vel være tvilsomt, om det kan gjøres i så stor utstrekning som i nærværende forhold. I hvert fall finnes det ikke godtgjort, at oppsitterne ved å undertegne de nye kontrakter har villet oppgi den beskyttelse som lå i at leieforholdet hadde karakteren av et leilendingsforhold og husmannsforhold, hvorfor en ikke finner, at der er foregått en overgang fra de fra gammelt gjeldende leieforhold til forpaktning. Grensen mellom de forskjellige arter jordleie er imidlertid så lite klart opptrukket, at spørsmålets løsning frembyr tvil.

Med herredsretten er man enig i, at et personskifte innen slekten ikke gjør selve rettsforholdet til et nytt forhold, mens de tilfelle, hvor en ny slekt, dvs. en slekt, som ikke tidligere har hatt tilknytning til vedkommende konkrete bruk, har overtatt eiendommen etter jordlovens ikrafttreden, faller utenfor den i jordlovens §35 opptrukne ramme.

En er enig med herredsretten i, at Hans Søby, der ingen slektstilknytning har til Kamphaug, som han overtok i 1937, ikke står i noe av jordlovens §35 beskyttet forhold. Av samme grunn vil Ingyald Olsen Magobråten, som etter vitnet Langes forklaring tilhører en ny slekt og overtok Magobråten i 1929, måtte utgå i listen over dem som faller innenfor rammen av jordlovens §35. Likeså utgår Harald Holte, idet der siden 1939 på Østre Hakloa sitter en mann av ny slekt ved navn Olaf Vestli.

Hva Gåslungen angår prosederer Løvenskiold ved lagmannsretten ikke på, at Marie Gåslungen har frasagt seg plassen, men alene på, at der ikke av henne eller datteren Alma Furuberg er reist krav om forlengelse av leieforholdet i henhold til jordlovens §37 innen fristen, 1 måned fra Edvard Gåslungens død 23. desember 1940. Det er ikke bestridt at fristen er oversittet, hvis dødsfallet danner utgangspunktet, men det hevdes, at Marie Gåslungen hadde rett til å sitte på plassen, all den stund hun ikke ble oppsagt før utgangen av 1940. Den kontraktsbestemmelse det her kommer an på, er §11 i kontrakt av 1. mars 1934. Bestemmelsen lyder så: «Denne kontrakt, som er gjeldende inntil videre, kan av eierne eller forpakteren oppsies innen nyttår til fraflytning under utkastelsestvang uten lovmål og dom førstkommende 14. april. Dersom forpakteren avgår ved døden, blir bruket av hans familie på samme måte å fraflytte til førstkommende 14. april, hvortil lovlig varsel kan gis.» Etter rettens mening kan der ikke etter denne bestemmelse kreves oppsigelse ved dødsfall.

Der er fremlagt protokollutskrift av 17. juni 1941 fra jordstyrets møte vedrørende Gåslungen, der lyder således: «I møte mellom de prosederende parter og formannen og sekretæren i jordstyret den 26. april 1941 oppnåddes en frivillig overenskomst om at leieforholdet mellom

Side:586

bruket Løvenskiold-Vækerø på den ene side og fru Marie Gåslungen på den annen side skulle fortsette til 14. april 1942. Senere har imidlertid advokat Bugge på sin parts vegne nektet å gå med på noen minnelig overenskomst, og forlanger saken om avståelse fremmet.

Under disse omstendigheter finner jordstyret det riktig i henhold til jordloven å bestemme at omhandlede leieforhold forlenges til 14. april 1942, og avsier sådan kjennelse i henhold til jordloven av 1928, dens §37: «Det mellom avdøde Edvard Gåslungen og firmaet Løvenskiold-Vækerø tidligere bestående leieforhold forlenges i tiden inntil 14. april 1942, og gjelder i denne tid mellom avdødes enke, fru Marie Gåslungen og firmaet Løvenskiold-Vækerø.»

Da advokat Bugge har uttalt, at han ikke mener, at det i nærværende sak omprosederte spørsmål er rettskraftig avgjort med ovenstående kjennelse, finner retten ikke grunn til ytterligere å beskjeftige seg med denne.

Retten må etter det anførte anse det mellom Edvard Gåslungen og Løvenskiold inngåtte kontraktsforhold, der var et husmannsforhold eldre enn jordloven, vedkommende Gåslungen opphørt, da forholdet ikke er begjært forlenget innen den i jordlovens §37 fastsatte frist.

For Trygve Elgstøen er anken frafalt, hvorfor saken vil bli hevet for hans vedkommende.

No. 37 i herredsrettsdommens slutning, Harald Katnosa, skal være Ole Holte. No. 38, Anton Lørenskog, er etterfulgt av sønnen Olaf. No. 39, Andrine Tømte er død og plassen innehas av sønnen Herman. Videre er partene enige om at no. 40, Harald Holte, utgår. Om det siste ansees det ikke nødvendig å innta noe i domsslutningen. - - -