Rt-1953-1571
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1953-10-28 |
| Publisert: | Rt-1953-1571 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 688/1953. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Bahr, Gaarder, Heiberg |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §469, §475, Straffeloven (1902) §60, §454, §470, §86 |
Dommerne Bahr, Gaarder og Heiberg.
I 1946 ble A ved Eidsivating lagmannsrett dømt etter straffelovens §86 m.v. til tvangsarbeid i 6 år og rettighetstap. Saken ble gjenopptatt, og ved lagmannsrettens dom av 28. november 1950 ble A enstemmig frifunnet. Deretter krevet A erstatning etter blant annet straffeprosesslovens §469.
Påtalemyndigheten hevdet at A gjennom en redegjørelse til Riksadvokaten i 1945 ved eget forsettlig forhold hadde fremkalt straffeforfølgningen. Videre hadde han ved å unnlate å føre noen vitner under sakens behandling i 1946 ved eget forsettlig forhold fremkalt den fellende straffedom. Påtalemyndigheten mente derfor at han etter straffeprosesslovens §470 ikke hadde krav på erstatning.
Lagmannsretten fant det ikke tilstrekkelig godtgjort at redegjørelsen og den unnlatte vitneførsel hadde fremkalt den fellende dom. Selv om redegjørelsen ikke hadde foreligget, og vitnene hadde vært ført, kunne dette ikke ha ledet til full frifinnelse. Dette resultat bygget nemlig også på ytterligere bevisstoff, og det kunne ikke legges A til last at dette ikke forelå for den dømmende rett i 1946. Lagmannsretten fant således ikke §470 anvendelig.
As krav omfattet erstatning for utholdt varetektsfengsel fra august 1945 til mars 1947, for fullbyrdet straff, idet han ble løslatt på prøve i november 1948, og for vesentlig velferdstap. Påtalemyndigheten gjorde gjeldende at det tap
Side:1572
som var oppstått før mars 1947, bare kunne kreves erstattet etter §469 tredje ledd, når de fremførte bevis var gjendrevet. A protesterte mot denne oppdeling og mente at §469, 2. ledd, måtte komme til anvendelse også for den tid han satt i varetekt.
Lagmannsretten antok at avregnet varetektsfengsel etter straffelovens §60 og straffeprosesslovens §475 måtte regnes som fullbyrdet straff også i relasjon til straffeprosesslovens §469 annet ledd, jfr. Salomonsens kommentar 1925 355 og Rt-1915-305. Erstatningskravet ble således å bedømme etter §469 første ledd og annet ledd.
Erstatningen etter annet ledd ble skjønnsmessig satt til kr. 250 000,00, idet det særlig ble tatt hensyn til at A hadde gått glipp av store inntekter. Betydelig vekt ble også lagt på at en mann som i en alder fra 42 til 47 år var blitt satt utenfor alt arbeid og alle muligheter, vil ha betydelig vanskeligere for å skape seg en stilling som gir ham basis for en trygg økonomisk fremtid enn en mann som har vært i virksomhet i disse leveår. Erstatning for vesentlig velferdstap etter §469 første ledd, ble etter omstendighetene ikke gitt. Derimot ble A tilkjent kr. 5 000,00 som erstatning for nødvendig utlegg til hans forsvarer i forbindelse med erstatningskravet.
Lagmannsrettens kjennelse ble påkjært både av påtalemyndigheten og av A.
Høyesteretts Kjæremålsutvalg uttalte:
«Kjæremålsutvalget finner at begge kjæremål bør forkastes.
Man er enig med lagmannsretten i at det ikke er tilstrekkelig godtgjort at A ved eget forhold har fremkalt den fellende dom i 1946 jfr. straffeprosesslovens §470, eller at dommen ville ha fått et annet innhold hvis han straks hadde gitt fullstendige og korrekte opplysninger. Utvalget antar derfor at A har krav på erstatning etter straffeprosesslovens §469, 2. ledd, uten at man finner det nødvendig å gå inn på forståelsen av uttrykket «fremkalt» i lovens §470, eller på det spørsmål som har vært reist under prosedyren om forsettet etter §470 også må omfatte det å fremkalle den fellende dom eller forfølgningen, jfr. kjennelse i Rt-1918-324.
Kjæremålsutvalget er også enig med lagmannsretten i at når §469 annet ledd, bestemmer at erstatning skal tilkjennes for skade som er lidt ved den fullbyrdede straff, må dette også i et tilfelle som det foreliggende omfatte skade som skyldes den forutgående varetekt som er kommet til fradrag etter straffelovens §60 og straffeprosesslovens §475. Heller ikke antas det i dette tilfelle å være grunnlag for å skjelne mellom skade som følge av selve fullbyrdelsen av straffen og skade som følge av den forutgående straffedom.
Når det gjelder erstatningens størrelse, finner ikke Kjæremålsutvalget tilstrekkelig grunnlag for å fravike det beløp lagmannsretten er blitt stående ved, i alt 250 000 kroner, uten
Side:1573
at man for så vidt anser det nødvendig å komme nærmere inn på de enkelte erstatningsposter.
I medhold av straffeprosesslovens §454 blir A også for Høyesteretts Kjæremålsutvalg å tilkjenne erstatning av statskassen for nødvendige utlegg til hans forsvar.»