Rt-1962-232
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1962-03-03 |
| Publisert: | Rt-1962-232 |
| Stikkord: | Motorvognloven, Trafikkregler |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 39/1962 |
| Parter: | Statsadvokat Christian Bull, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Ragnar Christophersen). |
| Forfatter: | Bendiksby, Anker, Heiberg, Helgesen, Wold |
| Lovhenvisninger: | Motorvognloven (1926), Straffeprosessloven (1887) §377, Veiloven (1912) §68, §69 |
Dommer Bendiksby: A ble den 30. september 1961 av politimesteren i Inntrøndelag forelagt en bot av 300 kroner, subsidiært 20 dagers fengsel, for forseelse mot veilovens §69, jfr. §68, jfr. trafikkreglenes §36, jfr. trafikkreglenes §22 nr. 2 pkt. 1, §18 nr. 1 og §3. Grunnlaget for forelegget var «at han den 17. september 1961 ca. kl. 1530 under kjøring med bil V-18134 vestover Riksveg 722 ved Slottet i Verdal, hvor han så at den knapt 2 års gamle B stod et par skritt ute i vegbanen på høyre side ved kryss av en gårdsveg, unnlot å saktne farten som var ca. 60 km i timen, og unnlot å gi signal for å påkalle pikens oppmerksomhet og således ikke viste hensynsfullhet og varsomhet, med den følge at han kjørte på småpiken idet denne sprang på skrå ut i vegen for å komme over på den annen side av riksvegen, hvorved hun ble påført så store skader at hun døde noen dager senere».
Forelegget ble ikke vedtatt, og saken ble sendt til Stjør- og Verdal herredsrett til pådømmelse i samsvar med straffeprosesslovens §377 fjerde ledd.
Ved herredsrettens dom av 3. januar 1962 ble tiltalte frifunnet. Dommen var avsagt under dissens, idet rettens formann - sorenskriveren - stemte for domfellelse.
Politimesteren i Inntrøndelag har påanket dommen til Høyesterett på grunn av uriktig rettsanvendelse.
Jeg finner at anken må tas til følge og at dommen må bli å oppheve.
Frifinnelsen er begrunnet på følgende måte:
«Retten legger til grunn at tiltalte 17. september 1961 ca. kl. 1530 kjørte sin bil, en folkevogn varevogn, V-18134, vestover i riksvei 722. Ved Slottet i Verdal fikk han på ca. 30 meters avstand, hvor veien er rett og oversiktlig, øye på en småpike, B født xx.xx.1959, stående ved høyre veikant akkurat hvor en gårdsvei munnet ut i riksveien, som er 5,5 m bred. Han hadde da bilen i høygear og kjørte med ca. 60 km/time. Foran seg i veien var der ingen kjøretøyer og heller ingen andre personer enn den nevnte småpike. På hans venstre side, en del nærmere enn piken sto, munnet en gårdsvei fra venstre ut i riksveien. I gårdsveien sto en dame, 2. vitne. Tiltalte kjørte bilen til venstre og regnet da med at det ikke ville være noen fare ved å passere småpiken. Hun sprang imidlertid plutselig over veien mot den
Side:233
venstre veikant, og tiltalte klarte ikke å stoppe bilen til tross for at han da trådte bremsen helt inn, men piken ble rammet av bilens høyre forlykt og kastet til side. Bilen kjørte da helt i sin venstre side. Ca. 9 m etter kollisjonen stanset bilen, og der var da i alt ca. 17 m bremsespor etter den. Retten finner at det ikke kan bebreides tiltalte at han da han fikk se småpiken kjørte med ca. 60 km fart, og det var etter rettens mening ikke grunn for tiltalte til å regne med at piken plutselig skulle springe over veien. Retten finner etter dette at det ikke foreligger straffbart forhold fra tiltaltes side. Det kan således ikke bebreides ham at han ikke bremset kraftigere opp da han fikk se piken. Det måtte være tilstrekkelig at han kjørte over til venstre som foran nevnt, og etter rettens mening kan det da heller ikke bebreides ham at han ikke ga varsel med hornet. I det hele tatt finner retten at han har opptrådt med den hensynsfullhet og den varsomhet som trafikkreglene pålegger en kjører. Han må således frifinnes etter alle tiltalepunkter.»
Jeg oppfatter domsgrunnene slik at frifinnelsen beror på den oppfatning at det ikke var grunn for tiltalte til å regne med at piken plutselig skulle springe over veien, og at det derfor ikke kunne bebreides ham at han ikke bremset kraftigere opp eller ga signal, men at det var tilstrekkelig at han svingte over i venstre veibane. Slik saksforholdet er beskrevet beror dette, etter min oppfatning, på en uriktig rettsanvendelse. Bestemmelsen i trafikkreglenes §22 nr. 2 punkt 1 stiller særlig strenge krav om å holde en etter forholdene tilstrekkelig liten fart, og om nødvendig stanse når barn befinner seg i eller ved veibanen. Dette er begrunnet i at man av barn kan og må regne med plutselige og uventede reaksjoner og bevegelser, og her dreiet det seg om en ganske liten pike. Domfelte pliktet ubetinget å innrette sin kjøring etter det forhold at han hadde den lille piken foran seg i veikanten, og at hun kunne komme til å foreta raske og umotiverte bevegelser.
Jeg stemmer for slik
kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Anker: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Heiberg, Helgesen og justitiarius Terje Wold: Likeså.
Side:234