Rt-1958-1045

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1958-10-18
Publisert:	Rt-1958-1045
Stikkord:	Anke av overskjønn
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 106/1958
Parter:	Eidfjord kommune (høyesterettsadvokat Ivar Follestad) mot A/S Hardanger Steinhuggerier (høyesterettsadvokat Magne Schjødt).
Forfatter:	Nygaard, Thrap, Skau, Kruse-Jensen, justitiarius Wold
Lovhenvisninger:	Veiloven (1912) §22, §23, §26, §28, §40, Veiloven (1912), Grunnloven (1814) §105, §63, Skjønnsprosessloven (1917) §28, §48, Landkommuneloven (1921) §35, LOV-1938-06-10-5-§35, Kommunestyreloven (1954) §32

Dommer Nygaard: Etter pålegg fra fylkesveistyret i Hordaland begjærte Eidfjord kommune i 1950 avholdt ekspropriasjonsskjønn etter veilovens §22, jfr. §23, §26, §28 §40, til «utløsning og fastsettelse av eventuell erstatning» for de «særrettigheter» som A/S Hardanger Steinhuggerier - senere kalt Steinhuggeriene - måtte ha over veiområdet på bygdeveien fra Vik til Simadal i Eidfjord. Ved lensmannsskjønn 23. oktober 1950 ble den samlede erstatning til Steinhuggeriene satt til kr. 12 500.

Både kommunen og Steinhuggeriene begjærte overskjønn, som ble avgitt 11. februar 1951 med slik slutning:

«Med hjemmel i veilovens §22 tillates Eidfjord herred å ekspropriere de bruksrettigheter som er nevnt foran under skjønnets gjenstand og som A/S Hardanger Steinhuggerier har over en del av veien Vik-Simadal.

Tillatelsen gis på de vilkår som er anført under skjønnets forutsetninger og mot følgende erstatninger:

1. For å kunne endre togbanen overensstemmende med Kalbergs tegninger og angitte dimensjoner, herunder ny endemast kr. 19 000

2. For utskytning av lagerplass på oversiden av veien

Side:1046

ca. 7,5 meter X 10-20, flytting og montering av kraner, utfylling for utvidelse av lagerplass på brygge og for tapt grunn til lagerplass, utfylling og nedkjørsel til brygge kr. 7 400

3. Ulempeserstatning for nedsatt kapasitet på togbanen (lengre rulletid for kippene, sakte fart over bukkene) kr. 7 000

4. Vedkommende skinnegang og trallebane:

Alt. 1. Om tillatelse til krysning av veien gis settes erstatning for at skinnegangen må legges på en forsvarligere måte i veien enn på åpen mark, samt for risiko for ansvar ved uaktsom skadetilføyelse på veibanen kr. 3 000

Alt. 2. For det tilfelle at skinnegang og trallebane over veien nektes, settes erstatning på veien, samt ulemper ved at stein som brytes ut på oversiden langs veien ikke kan transporteres sjøveien kr. 30 000

5. For prosjektert fordyrelse av ny togbane over veien kr. 7 000

Erstatningen under pkt. 5 gjøres betinget av at togbanen bygges.

I erstatning til ekspropriaten for juridisk og teknisk bistand ved under- og overskjønn betaler eksproprianten 2000 kroner innen 14 dager etter skjønnets forkynnelse.

Eksproprianten betaler de med skjønnet forbundne lovlige omkostninger.»

Det var flere dissenser under overskjønnet. Om disse viser jeg til skjønnsgrunnene.

Kommunen påanket overskjønnet til Gulating lagmannsrett. Ved lagmannsrettens dom av 25. november 1953 ble overskjønnet stadfestet og Steinhuggeriene tilkjent 1200 kroner i saksomkostninger ved lagmannsretten.

Kommunen har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen og saksbehandlingen under overskjønnet. Fra kommunens side er det også fremholdt at lagmannsretten burde ha avgjort spørsmålet om å avvise anken. Det er i ankeerklæringen bl.a. anført at ordføreren hadde den nødvendige kompetanse til å erklære anke og at for øvrig ankespørsmålet i virkeligheten var avgjort av formannskapet før ankefristens utløp. Under enhver omstendighet måtte det være adgang for herredstyret til etter fristens utløp å godkjenne ordførerens beslutning om anke. For øvrig har kommunen i ankeerklæringen i det vesentlige gjort gjeldende de samme ankegrunner som ved lagmannsretten, men det er fremholdt at lagmannsrettens referat av ankegrunnene er ufullstendig. Kommunen har derfor for Høyesterett fremsatt enkelte anførsler som ikke er tatt med i lagmannsrettens domsgrunner. Overfor noen av disse anførsler er det gjort prosessuell innsigelse, idet Steinhuggeriene hevder at de er fremsatt for sent. Fra kommunens side er det nedlagt slik påstand:

Side:1047

«1. Overskjønnet av 11. februar 1951 oppheves, herunder også omkostningsavgjørelsen.

2. I tilfelle av nytt overskjønn blir dette å holde med nye skjønnsmenn.

3. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger hos ankemotparten for lagmannsretten og for Høyesterett.»

Steinhuggeriene har anført at en ordfører ikke på egen hånd kan erklære anke. Beslutning om anke til lagmannsretten skulle derfor i dette tilfelle ha vært truffet av herredstyret. For øvrig hadde ikke formannskapet før ankefristens utløp holdt noe møte til behandling av ankespørsmålet, Herredstyret hadde ikke etter ankefristens utløp adgang til å godkjenne ordførerens beslutning om anke. Ellers har Steinhuggeriene bestridt at det er noen feil ved overskjønnets rettsanvendelse og saksbehandling. Steinhuggeriene har nedlagt følgende påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes - eller: Anken av overskjønnet avvises.

2. Eidfjord kommune ilegges sakskostnader for Høgsterett.»

Saksforholdet fremgår ellers av grunnene for underskjønnet og overskjønnet og av lagmannsrettens domsgrunner. For Høyesterett er det fremlagt en rekke nye dokumenter som jeg ikke finner det nødvendig å spesifisere.

Jeg behandler først spørsmålet om kommunens anke til lagmannsretten skulle ha vært avvist, slik at lagmannsrettens dom nå av den grunn må oppheves. Overskjønnet ble forkynt for kommunen 15. februar 1951. Ordføreren påanket overskjønnet ved erklæring av 6. mars 1951 - altså før ankefristens utløp. Herredstyret behandlet saken i et møte 20. november 1951 og erklærte seg her enig i at saken var blitt påanket til lagmannsretten.

I §35 i den tidligere lov av 10. juni 1938 om kommunestyre på landet var det bestemt at «ordføreren er kommunens rettslige representant», jfr. den tilsvarende bestemmelse i §32 i den nå gjeldende lov av 12. november 1954 om styret i kommunene. I kraft av sin stilling har ordføreren fullmakt til å representere kommunen under rettergang, slik at han er legitimert til å erklære anke på kommunens vegne. Jeg finner det ikke nødvendig å ta standpunkt til spørsmålet om ordføreren også har rett til på egen hånd å erklære anke i en sak som er reist av kommunen. I den foreliggende sak er det nemlig etter min mening under enhver omstendighet avgjørende at herredstyret har godkjent ordførerens beslutning om å påanke overskjønnet. Jeg kan ikke se at det i denne relasjon spiller noen rolle at herredstyrets godkjennelse først ble gitt etter anke fristens utløp. Etter min mening skulle således ikke anken ha vært avvist, og lagmannsrettens dom kan derfor ikke oppheves på dette grunnlag.

Jeg går så over til å behandle kommunens anke over overskjønnet. Jeg er kommet til at kommunens anke bør tas til følge, slik at overskjønnet oppheves.

Side:1048

Kommunen har for Høyesterett som nevnt bl.a. fremholdt at overskjønnet må oppheves på grunn av feil ved saksbehandlingen. Det hevdes at skjønnsgrunnene er mangelfulle og uklare og videre at det her forelå en tvist som etter skjønnslovens §48 skulle ha vært avgjort ved særskilt kjennelse under skjønnsforretningen. Steinhuggeriene har gjort gjeldende at disse ankegrunner må avskjæres fordi de er fremsatt for sent. De er - hevdes det - ikke tatt med i ankeerklæringen til lagmannsretten, og de er ikke behandlet i lagmannsrettens domsgrunner. Jeg kan ikke se at disse ankegrunner kan settes ut av betraktning på dette prosessuelle grunnlag. De er nevnt i ankeerklæringen til Høyesterett, og det fremkom ikke den gang noen protest fra ankemotpartens side. At skjønnsgrunnene var mangelfulle og uklare, ble for øvrig også fremholdt allerede i et av kommunens prosesskrifter for lagmannsretten, og det kan ikke sees at Steinhuggeriene gjorde noen prosessuell innsigelse i den anledning. I lagmannsrettens domsgrunner er det også uttrykkelig nevnt at anken til lagmannsretten bl.a. gjaldt feil ved overskjønnets saksbehandling.

Som det fremgår av begrunnelsen for overskjønnet, har det ekspropriasjonsskjønn som ble fremmet i 1950 sammenheng med et ekspropriasjonsskjønn som etter begjæring av kommunen ble holdt i 1932 for å erverve grunn til anlegg av veien fra Vik til Simadal. Skjønnsretten gikk den gang ut fra at Steinhuggeriene etter søknad ville få tillatelse av fylkesveistyret til å anbringe de taubaner, skinneganger m.v. som var nødvendige for driften. Da skjønnsretten således bygget på den forutsetning at veianlegget ikke ville medføre hindringer for driften, ble Steinhuggeriene den gang ikke tilkjent noen erstatning. Men det ble uttalt av skjønnsretten at dersom driften skulle «hindres, besværliggjøres eller fordyres» på grunn av veianlegget, ville kommunen som ekspropriant være ansvarlig hvis det ikke var vist uaktsomhet fra Steinhuggerienes side. Den 28. oktober 1932 ble det så inngått følgende avtale mellom kommunen og Steinhuggeriene: «Det ansvar og de forpliktelser som Eidfjord kommune har påtatt sig på de strekninger, hvor veien går over arealer hvorover bruksretten tilhører A/S Hardanger Steinhuggeri blir gjeldende på ubegrenset tid, forsåvidt angår den strekning som eies av Conrad Hereid. Det ansvar og de forpliktelser det gjelder, er anført i underskjønnets forretning.»

Jeg skal så behandle de enkelte ankegrunner.

Taubanen - overskjønnets post 1, 3 og 5.

Slik jeg forstår skjønnsgrunnene, krevet kommunen at det som forutsetning for skjønnet skulle legges til grunn at taubanen skulle forandres etter tegninger som var utarbeidet av avdelingsingeniør M. Rynning Nielsen. Jeg kan ikke legge noen vekt på at Rynning Nielsen selv i et brev til sorenskriveren av 26. januar 1951 uttalte at tegningene bare var «tenkt som orienterende forslag til forandring av taubanen». Steinhuggeriene

Side:1049

påsto at ombyggingen skulle skje på grunnlag av tegninger som etter selskapets anmodning var utarbeidet av ingeniør K. Kalberg. Overskjønnsretten la Kalbergs tegninger til grunn for skjønnet. Disse tegninger var ikke godtatt av veimyndighetene.

Spørsmålet er så om overskjønnsretten etter bestemmelsene i veiloven hadde adgang til å fravike den planløsning som kommunen i forståelse med veimyndighetene her krevet lagt til grunn. Jeg forstår reglene i veiloven slik at det i et tilfelle som det foreliggende hører under veimyndighetene og ikke under skjønnsretten å bestemme hvordan en taubane skal være innrettet av hensyn til bruken av veien. På dette punkt må skjønnsretten etter min mening være bundet av de forutsetninger som kommunen oppstiller etter pålegg fra veimyndighetene. Til støtte for denne forståelse av veiloven kan jeg også vise til lovens §40, som gir regler for det tilfelle at en ny taubane skal anbringes over en offentlig vei. Her kreves det tillatelse av fylkesveistyret som «i tilfelle fastsetter de nærmere regler for anbringelsen», og en bestemmelse av fylkesveistyret kan eventuelt innbringes for departementet «til endelig avgjørelse». Når det derimot ikke dreier seg om krav til sikkerhetsforanstaltninger på det sted hvor taubanen krysser veien, kan ikke kommunen etter pålegg fra veimyndighetene oppstille bindende forutsetninger for skjønnet. Det hører således under skjønnsretten å vurdere de momenter som har betydning for fastsettelsen av erstatningen, ikke bare for den forandring av taubanearrangementet over veien som veimyndighetene har forlangt, men også for det økonomiske tap og de ulemper som denne forandringen ellers nødvendigvis fører med seg for ekspropriaten.

Jeg finner det etter skjønnsgrunnene uklart om overskjønnsretten her har bygget på en riktig forståelse av rettsreglene. Fra Steinhuggerienes side hevdes det riktignok at Kalbergs planløsning medfører like stor sikkerhet for trafikken på veien som den planløsning som var utarbeidet av Rynning Nielsen. Men uten støtte i skjønnsgrunnene finner jeg ikke å kunne legge dette til grunn. I denne sammenheng nevner jeg også at det for Høyesterett er fremlagt et brev fra veidirektøren av 11. oktober 1958. I dette brev er det tatt inn en uttalelse fra professor Selberg som for tiden er direktør for Veidirektoratets brokontor. Her sies det om Kalbergs plan: «Bukkene ved veien er her de samme som i avdelingsingeniør Rynning Nielsens forslag, bortsett fra små endringer som har liten betydning både for prisen og styrken. Opphenging av sikkerhetsnett er imidlertid vesensforskjellig. Kalbergs forslag kan ikke aksepteres på dette punkt, da det ikke engang byr samme katastrofesikkerhet som Rynning Nielsens bukker med den opprinnelige plasering av bardunene.»

Da det på dette vesentlige punkt var tvist mellom partene, burde overskjønnsretten nærmere ha redegjort for grunnen til at Kalbergs plan ble foretrukket, jfr. skjønnsprosesslovens §28.

Side:1050

Etter dette finner jeg at overskjønnet må oppheves for så vidt angår postene 1, 3 og 5.

Overskjønnets post 2.

Under denne post ble det bl.a. tilkjent erstatning for «flytting og montering av kraner». Jeg forstår det slik at det også på dette punkt var tvist mellom partene. Kommunen hevdet at plaseringen av en kran på veien var ulovlig. Steinhuggeriene mente derimot - så vidt jeg forstår - at så lenge erstatning ikke var tilkjent på grunn av veianlegget, hadde selskapet rett til å bruke området som om veien ikke var anlagt, slik at kranen kunne anbringes på eller ved veien.

Jeg finner at skjønnsgrunnene er mangelfulle også for så vidt angår denne post. Det burde ha vært redegjort for hvilken betydning ekspropriasjonen og avtalen i 1932 hadde for rettsforholdet mellom partene og således bl.a. klarlagt om skjønnsretten mente at Steinhuggeriene etter 1932 hadde uhindret adgang til å anlegge nye stenbrudd langs veien og til å sette opp kraner på eller langs veien. Jeg savner videre opplysninger i skjønnsgrunnene om virkningen av at Steinhuggeriene ikke henvendte seg til veimyndighetene for å få tillatelse til å sette opp kranen på veien.

Jeg finner derfor at overskjønnet også må oppheves når det gjelder post 2.

Skinnegang og traller - overskjønnets post 4.

Jeg kan ikke se at det her er noen feil ved skjønnsgrunnene. Men når overskjønnet for øvrig etter min mening må oppheves, finner jeg at denne posten ikke kan bli stående. Hele forholdet må i tilfelle bli tatt opp til prøvelse ved et nytt overskjønn slik at alt da kan bli sett i sammenheng.

Til slutt finner jeg grunn til å nevne at det fra kommunens side er fremholdt at overskjønnet ikke har tatt hensyn til de fordeler som veianlegget har medført for Steinhuggeriene. Jeg må gå ut fra at også dette moment har vært tatt i betraktning ved den skjønnsmessige vurdering. Men det hadde vært oppfordring for skjønnsretten til uttrykkelig å nevne dette forhold i skjønnsgrunnene, jfr. veilovens §63 siste punktum. Det hadde også vært grunn for skjønnsretten til i selve begrunnelsen for fastsettelsen av erstatningen å drøfte betydningen av at Steinhuggerienes rettigheter var tidsbegrensede, iallfall for Bergsliens eiendom.

Mitt resultat blir således at overskjønnet i sin helhet må oppheves. Det er ikke av partene nedlagt påstand om hjemvisning av saken til nytt overskjønn. Opphevelsen av overskjønnet må også omfatte overskjønnsrettens omkostningsavgjørelse. Jeg tilføyer at opphevelsen av overskjønnet på dette punkt ikke betyr at ekspropriaten er avskåret fra å kreve omkostningene ved overskjønnet dekket av eksproprianten, jfr. Rt-1956-109 på side 112.

Fra kommunens side er det nedlagt påstand om at det i tilfelle skal være nye skjønnsmenn ved et nytt overskjønn. Da

Side:1051

saken ikke er påstått hjemvist, finner jeg ikke grunn til å ta standpunkt til dette spørsmål.

Jeg antar etter omstendighetene at saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne kjennelse:

Overskjønnet oppheves.

Saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Thrap: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Skau, Kruse-Jensen og justitiarius Wold: Likeså.

Av overskjønnet (dommerfullmektig Ragnar Strømme med skjønnsmenn Lars Børve, Arne Widding, K. K. Hjeltnes og Jakob N. Vik):

Etter kontrakt av 22. februar 1897, den 7. februar 1924 tiltransportert A/S Hardanger Stenhuggeri for en antatt verdi av kr. 4000 har A/S Hardanger Stenhuggeri fått rett til å utta og bortføre alle stenarter på Nils Bergsliens (nå Odd Bergsliens) eiendom i Eidfjord, som ikke kan skjerpes, inntil 1972. Etter kontrakt av 31. juli 1900, den 7. februar 1924 tiltransportert A/S Hardanger Stenhuggeri for kr. 4000 har de også fått slik bruksrett over Conrad Hereids eiendom i Eidfjord, til og med 1975. i 1932 ble ekspropriasjonsskjønn avholdt på Vik i Eidfjord, og Eidfjord kommune eksproprierte grunnstripe til vei gjennom det felt hvor Hardanger Stenhuggeriers rett er, i en bredde av 6 meter. I dette skjønn ble ikke bruksrettighetene til A/S Hardanger Stenhuggeri ekspropriert. Ved avtale av 28. oktober 1932 mellom ekspropriaten og eksproprianten ble da i forbindelse med skjønnet og i tillegg til dette fra Eidfjord kommune gitt garanti til A/S Hardanger Stenhuggeri om at herredet overtar ansvar for skader som A/S Hardanger Stenhuggeri måtte påføre veivesenets vei ved sin drift når dette ikke skyldes uaktsomhet fra bedriftens side. Garantien gjelder på ubestemt tid for så vidt angår den strekning som vedkommer Conrad Hereid.

Ved stevning av 5. februar 1950 fra Eidfjord herred har kommunen med hjemmel i veilovens §22 begjært ekspropriert helt eller delvis de bruksrettigheter som A/S Hardanger Stenhuggeri har over veiområdet. Lensmannsskjønn ble avholdt den 23. oktober 1950. - - -

Skjønnets gjenstand:

Det terreng hvor A/S Hardanger Stenhuggeri har sin drift ligger mellom Vik og Simadal i Eidfjord, og går i en bredde av ca. 700 meter fra fjorden til fjells. Veien går tvers gjennom arealet et stykke opp fra fjorden, og slik at arealet mellom fjorden og veien enkelte steder har fremstikkende fjellknatter og andre steder kortere avstand. Det er delvis mulig å drive stenindustri mellom veien og fjordens overflate. Selve veibanen er 3 meter bred, og på hver side er ekspropriert en stripe på 1,5 meter, alt i horisontal retning. Veien utgjør i alt 6 meter horisontalt breddemål, og dens lengde gjennom ekspropriatens felt utgjør ca. 700 meter. Driften ved ekspropriatens virksomhet har med hjemmel i forannevnte kontrakter og kommunegaranti vært drevet uten hinder av veibanen og veivesenets

Side:1052

besittelser. Veivesenets areal ved siden av veibanen og veigrunnen har delvis vært nyttet som lagerplass for brudd i fjellet hvor veien nå går og for gatesten fra et brudd høyere oppe i fjellet og for skrotsten. Over veien har ekspropriaten hatt trallebane og skinnegang, og over veien har de hatt togbane. Skjønnet av 1932 forutsetter at det anlegges en togbane nr. 2 over veien. Bruddfeltene nede ved sjøen langs veien på oversiden gir ikke gatesten, men bygningssten. Når skinnegang over veien nektes vil transport sjøveien bli avskåret. For stenen som brytes her vil lagerplassen mistes gjennom ekspropriasjonen, likedan innskrenkes lagerplass for gatesten på bryggen som veien på det sted har sterkt beskåret.

Ekspropriasjonen omfatter bruken av veivesenets grunn til opplagsplass, nedfallssted for utskutt sten, transport over veien ved skinnegang og transport over veien ved togbane uten sikringsnett godkjent av veivesenet. Altså all bruk av veiens grunn uten 2 togbaner med sikringsnett.

Skjønnets forutsetninger:

Skjønnets flertall, skjønnsmennene Vik, Hjeltnes og Børve legger til grunn for togbanen nr. 1 og 2 vedliggende tegninger av ingeniør K. Kvalberg dat. 11. oktober 1950 og de av ham i skriv av 12. oktober 1950 foreslåtte dimensjoner og armeringer.

Videre bygges det på Grunnlovens §105, dagens priser på materialer som må komme til anvendelse og §26 i kgl. res. av 19. oktober 1947. Ved å etablere det forhold at ekspropriaten må søke om tillatelse til å nytte skinnegang over veien medfører dette etter rettens mening at ekspropriatens tidligere rettighet her er helt og holdent ekspropriert. For det tilfelle at tillatelse skulle bli gitt av eksproprianten senere vil det faktisk ikke medføre så store virkninger og det avgives derfor alternative erstatninger.

Videre er det en forutsetning at det gis tillatelse til bygging av en togbane nr. 2 over veien med sikringsnett. Da det er tvil om at en slik togbane vil være avhengig av konsesjon, bør erstatningen gjøres betinget av at togbanen blir bygget.

Videre forutsettes:

1. De ulovlig anbrakte kraner må fjernes fra veien og eventuelt flyttes så langt til siden at utliggeren med last ikke bærer inn over veibanen.

2. Togbanen løftes så meget at beskyttelsesnett som blir å anbringe på veivesenets nærmere bestemmelser, kommer minst 4,5 meter over ytre kant av veibanen og at nettet gjøres så sterkt at det tåler nedfallende fullastet transportkibb. Denne togbaneordning forbeholder fylkesveistyret seg å endre når det blir gjennomgangsvei til Osa.

3. Skinnegang over veien må ikke anbringes uten etter spesiell tillatelse på søknad for hver gang eller hver arbeidsperiode.

4. Intet opplag av sten eller andre materialer tillates anbrakt på veiområdet uten etter særskilt tillatelse fra veivesenet.

Mindretallet, rettens formann og skjønnsmann Widding, har lagt til grunn foranstående forutsetninger med følgende endring:

Det antas tilstrekkelig sikkert for bukken på oversiden av veien når en bruker Kalberg sine dimensjoner uten armeringsjern men med støttebarduner, samt at ved utskytning av lagerplass på oversiden av veien kan den utvinnendes masse, foruten at skrot kan brukes som fyllmasse ved bryggen, også en del av massen benyttes som ved ordinær drift.

Erstatningene:

Side:1053

1. For å kunne endre togbanen overensstemmende med Kalbergs tegninger og angitte dimensjoner, herunder ny endemast kr. 19 000

2. For utskytning av lagerplass på oversiden av veien ca. 7,5 meter X 10 - 20, flytning og montering av kraner, utfylling for utvidelse av lagerplass på brygge og for tapt grunn til lagerplass, utfylling og nedkjørsel til brygge » 7 400

3. Ulempeerstatning for nedsatt kapasitet på togbanen (lengre rulletid for kippene, sakte fart over bukkene) » 7 000

4. Vedkommende skinnegang og trallebane:

Alt. 1. Om tillatelse til krysning av veien gis settes erstatning for at skinnegangen må legges på en forsvarligere måte i veien enn på åpen mark, samt for risiko for ansvar ved uaktaom skadetilføyelse på veibanen » 3 000

Alt. 2. For det tilfelle at skinnegang og trallebane over veien nektes, settes erstatning på veien samt ulemper ved at sten som brytes ut på oversiden langs veien ikke kan transporteres sjøveien » 30 000

5. For prosjektert fordyrelse av ny togbane over veien » 7 000

Et mindretall, rettens formann og skjønnsmann Widding dissenterte vedkommende punktene nr. 1, 2 og 5, og stemte for henholdsvis kr. 16 000, kr. 3000 og kr. 5000.

Et mindretall, skjønnsmann Børve, dissenterte vedkommende pkt. 4 alt. 2, idet han stemte for kr. 50 000. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Henrik Svensen og T. Gjessing og byskriver Leif Plather):

- - -

Lagmannsretten er enig med motparten i at bestemmelsen i landkommunelovens §35 om at ordføreren er kommunens rettslige representant ikke gir ordføreren rett til å anke på egen hånd. Det tilkommer herredstyret å avgjøre om det skal ankes. Om feilen kan repareres ved at herredstyrets godkjennelse innhentes etter utløpet av ankefristen, finnes det ikke nødvendig å ta standpunkt til etter det resultat lagmannsretten er kommet til i hovedspørsmålet.

Eidfjord kommune gjør gjeldende at overskjønnet lider av feil i rettsanvendelsen og saksbehandlingen og dertil at det er vilkårlig.

De enkelte ankegrunner er følgende:

1. Veilovens §22 gir selvstendig ekspropriasjonshjemmel. Men overskjønnet har gått ut fra at det å tillate ekspropriasjon tilkommer skjønnet.

2. Overskjønnet har fraveket veivesenets planer for sikring av taubanen. Men det ligger utenfor skjønnets kompetanse å avgjøre om de tekniske foranstaltninger skal utføres på den ene eller den annen måte.

Under enhver omstendighet skulle det ha vært avgjort ved kjennelse etter skjønnslovens §48 hvilken plan som skulle legges til grunn. Det er nemlig en tvist om hva som er gjenstand for ekspropriasjon.

3. Det er feilaktig gitt erstatning for en kran som overskjønnet selv har funnet var ulovlig anbrakt.

4. Det er gitt erstatning to ganger for tap av lagerplass.

5. Erstatning for trallebane skulle etter overskjønnets egne forutsetninger ha vært avgitt i tre alternativer, nemlig også som årlige erstatninger

Side:1054

for det tilfelle at tillatelse til å bruke den blir gitt nå, men blir inndratt om f. eks. ett år.

6. Det er gitt erstatning for en taubane som aldri blir bygget.

7. Det ble ikke opplyst for overskjønnet og det har ikke tatt hensyn til at det eksisterte en gammel veirett omtrent der hvor den nye veien går nå, som ekspropriaten måtte respektere.

8. A/S Hardanger Stenhuggerier har på flere år ikke hatt noen inntekt. Arbeidsstyrken er stadig nedadgående. Kvaliteten av stenen er dårlig og driftsforholdene vanskelige fordi store deler av feltet er dekket av skrotsten.

Lagmannsretten skal bemerke:

1. Overensstemmende med kommunens egen påstand har overskjønnet brukt uttrykket «tillates Eidfjord Kommune å ekspropriere». Det kan dermed og med den senere henvisning til skjønnsforutsetningen ikke ha ment annet enn å konstatere at vilkårene var til stede for å fremtvinge de tiltak veivesenet forlangte med hjemmel i veilovens §22. Skjønnet måtte ta standpunkt til om ekspropriasjonshjemmelen var i orden.

2. I den opprinnelige skjønnsbegjæring var det forlangt at beskyttelsesnettet som skulle anbringes på veivesenets nærmere bestemmelser, skulle gjøres så sterkt at det tåler en nedfallende fullastet transportkibb. Tegninger fulgte ikke med skjønnsbegjæringen. Lensmannsskjønnet ble derfor utsatt for at veivesenet kunne legge frem «plan til løysing av arrangementet med togbana over vegen m.v., slik at skynet har eit grunnlag å gå ut ifrå». Slike planer ble deretter utarbeidet av avdelingsingeniør ved veivesenet M. Rynning Nielsen. I brev til sorenskriveren i Voss av 26. januar 1951 sier ingeniør Rynning Nielsen bl.a.: «Tegningen er bare tenkt som orienterende forslag til forandring av taubanen.» Som vitne for lagmannsretten har han bekreftet at tegningene bare var ment som veiledning for skjønnet og ikke som en bindende ekspropriasjonsforutsetning. Veivesenets primære krav var at beskyttelsesnettet skulle bære vekten av en nedfallende kibb.

Det var her ikke spørsmål om retten til og betingelsene for ekspropriasjon eller og om hva der var gjenstand for ekspropriasjon, skjønnsloven §48, men om hvorledes skjønnet skulle vinne frem til sitt resultat.

3. En ting er at kranen i dag er ulovlig i forhold til veilovens bestemmelser om avstand fra veien. Noe ganske annet er at veien kommer i strid med ekspropriatens rettigheter over det område som veien beslaglegger. Det er det skjønnet med rette har gitt erstatning for.

4. Det kan ikke sees at tapt lagerplass er erstattet mer enn en gang.

5. Ekspropriaten har krav på at erstatningen fastsettes som engangserstatning. Kommunen krevet for øvrig ikke engang erstatningen fastsatt som årlig erstatning.

6. Erstatningen er gjort betinget av at taubane nr. 2 blir bygget.

7. Det finnes godtgjort at overskjønnet ble gjort oppmerksom på den gamle veiretten som eksisterte før veien ble bygget. Men det er ikke godtgjort hvilket omfang den hadde. Taubanen har eksistert helt siden århundreskiftet uten innsigelse fra noen som skulle ha veirett.

Side:1055

Veiretten kan derfor ikke ha hatt noen innflytelse på erstatningens størrelse.

8. Om aksjeselskapet ikke har hatt noen inntekt har stenhuggeriet dog vært drevet kontinuerlig i en rekke år. Det er fremdeles i drift. At arbeidsstyrken for tiden er liten, skyldes konjunkturbetonede forhold som skjønnet ikke kunne ta hensyn til. Det er intet grunnlag for å anta at skjønnet er vilkårlig. - - -