Rt-1956-109
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1956-02-02 |
| Publisert: | Rt-1956-109 |
| Stikkord: | Prøving av overskjønn |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 13/1956 |
| Parter: | Hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (høyesterettsadvokat Georg Lous) mot A/S Tuddal høyesterettsadvokat W.R. Kolderup). |
| Forfatter: | Helgesen, Gaarder, Nygaard, Rode, justitiarius Grette |
| Lovhenvisninger: | Veiloven (1912) §92, Grunnloven (1814) §105, Ekspropriasjonsloven (1894), Skjønnsprosessloven (1917) §42, §43, §44, §47 |
Dommer Helgesen: I medhold av bemyndigelse gitt ved kongelig resolusjon av 28. juni 1946 ga Industridepartementet den 30. desember 1948 Statens kraftverker tillatelse til på nærmere fastsatte vilkår å bygge en 132 kW kraftledning ved Heddersvatn i Hjartdal herred. I henhold til denne tillatelse ble de nødvendige ekspropriasjoner for anlegget holdt. Skjønnet, som fastsatte erstatning til de grunneiere som led skade ved anlegget, ble avgitt den 6. august 1949. Om de alminnelige og spesielle forutsetninger for skjønnet var partene enige under skjønnsforretningen. Blant de grunneiere som var berørt av ekspropriasjonen, var A/S Tuddal, som begjærte overskjønn. Overskjønnet ble avhjemlet 27. juli 1951. Det omfattet takst nr. 6, 7, 8 og 10.
Hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen har påanket overskjønnet til opphevelse for så vidt angår takst nr. 6 og 7. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning av 16. mai 1952 er det gitt tillatelse til anke uten hensyn til ankegjenstandens verdi.
Om saksforholdet viser jeg til skjønnsgrunnene,
Takst nr. 6 og 7 gjelder en tidligere bygget privat vei fra veiskillet ved Bøen i Tuddal til Bitringsnatten seter. Veien, som er bygget i 1890-årene og senere ombygget for biltrafikk, ligger på A/S Tuddals grunn og utenfor kraftledningsbeltet. Under de to takstnummer ble erstatningen av overskjønnet satt til:
Side:110
Takst nr. 6: veien Bøen veiskille-Bekkestulbekken, kr. 4000.
Takst nr. 7: veien Bekkestulbekken-Bitringsnatten seter, kr. 2500.
Skjønnsforutsetningene ved overskjønnet var de samme som ved underskjønnet. Om erstatningens størrelse var det dissens innen overskjønnet. Under takst nr. 6 stemte fire skjønnsmenn for en erstatning på kr. 4000, to skjønnsmenn for kr. 3000 og formannen for kr. 2000. Under takst nr. 7 stemte fire skjønnsmenn for kr. 2500, to for kr. 2000 og rettens formann for kr. 1500.
For overskjønnet - som for underskjønnet - var det tvist om hvilken erstatning A/S Tuddal rettelig tilkommer for den bruk Vassdragsvesenet har gjort og kommer til å gjøre av veien Bøen veiskille-Bitringsnatten i forbindelse med anlegget og driften av den i saken omhandlede forsterkningslinje for kraftledningen Dale-Herøya. Vassdragsvesenets adgang til å bruke allerede eksisterende private veier er fastlagt i post 4 i de alminnelige skjønnsforutsetninger. Det heter her: «Eksproprianten skal ha rett til overalt å komme frem til og langs etter linjen for bygging, ettersyn, vedlikehold og fornyelse av ledningen og i det øyemed benytte alle over eiendommen førende veier for transport av materialer. Om fornødent skal eksproprianten ha adgang til å forbedre adkomstveien eller bygge nye veier, klopper og broer.»
Overskjønnet kom til det resultat at A/S Tuddal i tillegg til full erstatning for skade og ulempe hadde krav på erstatning «for verdien av den veirett, som avståes». I overskjønnet var det imidlertid også på dette punkt dissens, idet formannen ga ekspropriantens syn på tvisten medhold, og blant annet på dette grunnlag stemte han for de erstatningsbeløp jeg har nevnt foran, kr. 2000 (takst nr. 6) og kr. 1500 (takst nr. 7).
Vassdragsvesenets anke gjelder rettsanvendelsen. Det mener at overskjønnet har gjort seg skyldig i en feilaktig forståelse av de vanlige ekspropriasjonsrettslige regler, når det har tilkjent A/S Tuddal erstatning «for den verdi som veien i seg selv representerer» i tillegg til full erstatning for de skader og ulemper som det lider ved Vassdragsvesenets bruk av veien.
Den ankende part har nedlagt denne påstand:
«1. Tinn og Heddal herredsretts overskjønn av 27. juli 1951 oppheves for så vidt takstnr. 6 og 7 angår.
2. Hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen tilkjennes saksomkostninger.»
A/S Tuddal påstår:
«Overskjønnet stadfestes for så vidt angår takst nr. 6 og 7, og den ankende part tilpliktes å betale sakskostnader til A/S Tuddal.»
Det er ikke påstått hjemvisning av overskjønnet.
Om den foreliggende tvist mellom partene bemerker jeg:
Side:111
Utgangspunktet i denne sak som i andre ekspropriasjonssaker er at eksproprianten plikter å betale full erstatning for det økonomiske tap den saksøkte ved ekspropriasjonen lider. Dette er også fremholdt av overskjønnets formann, og noen tvist om dette er det jo heller ikke mellom partene. Etter min oppfatning er det imidlertid ikke - slik som antatt av formannen - gitt, at A/S Tuddal i det foreliggende tilfelle får hele sitt økonomiske tap erstattet ved bare å tilkjennes full erstatning for skader og ulemper ved Vassdragsvesenets bruk av veien. Det dreier seg her om en privat vei som før ekspropriasjonen er anlagt og vedlikeholdt av ekspropriatus. I kraft av sin enerett til veien hadde A/S Tuddal det i sin hånd før ekspropriasjonen å nekte enhver den bruk av veien som Vassdragsvesenet har fått gjennom den tvungne avståelse. Den mulighet er da til stede at A/S Tuddal gjennom forhandlinger og ved frivillig overenskomst med Vassdragsvesenet eller med andre som måtte ha en tilsvarende interesse i bruken av veien, og ved å betinge seg et rimelig vederlag, hadde kunnet oppnå en større samlet godtgjørelse enn full erstatning for skader og ulemper ved bruken av veien. Gjennom ekspropriasjonen blir A/S Tuddal i forhold til Vassdragsvesenet avskåret fra sin adgang til på denne måte å utnytte økonomisk sin enerett til veien. Hvis selskapet som følge derav lider et økonomisk tap, mener jeg at det har krav på å få dette erstattet. Om en slik mulighet- jeg her har nevnt - alle forhold tatt i betraktning - var til stede på ekspropriasjonstiden, er det skjønnets sak å ta stilling til og i forbindelse dermed vurdere om det på dette grunnlag er lidd noe økonomisk tap utover skader og ulemper.
På bakgrunn av det jeg her har sagt, antar jeg at det i og for seg ikke kan betegnes som uriktig rettsanvendelse - isolert sett - når overskjønnet har tilkjent erstatning for verdien av den vei rett som avståes. Det fremgår imidlertid ikke klart av skjønnsgrunnene hvilket rettslig synspunkt overskjønnet har lagt til grunn, når det har gitt et tillegg til erstatningen utover erstatning for skader og ulemper. En rimelig godtgjørelse for å overlate til en annen en slik bruk av veien det her er tale om, vil naturlig også omfatte skadene og ulempene ved en «bortleie» av denne art. Erstatning for skader og ulemper vil således ikke komme i tillegg til, men i dette tilfelle inngå som en del av det jeg foran har kalt et rimelig vederlag «for den veirett som avståes», når vederlaget blir fastsatt på den av meg angitte måte. Det kan heller ikke sees hvilken rolle regelen i veilovens §92 annet ledd har spillet for utmålingen av erstatningen. Jeg mener at denne bestemmelse ikke kan anvendes utenfor sitt område i den utstrekning den må antas å hjemle en erstatning som gir ekspropriatus mer enn det økonomiske tap han lider, f. eks. gjennom en plikt til under alle omstendigheter å betale A/S Tuddal en andel av dets utgifter til veiens opparbeidelse. Om bestemmelsen
Side:112
hjemler en slik plikt, lar jeg stå åpent, da jeg som nevnt i så fall finner at den ikke kan komme til anvendelse i et tilfelle som det foreliggende.
Det fremgår av rettsboken for overskjønnet sammenholdt med anketilsvaret at grunnlaget for A/S Tuddals påstand om erstatning «også for den vegrett som avståes» først og fremst var en henvisning til veilovens §92 annet ledd, og at overskjønnets flertall erklærte seg «enig med saksøktes prosessfullmektig».
Jeg savner etter dette en nærmere redegjørelse i flertallets begrunnelse for hvilken betydning regelen i veilovens §92 annet ledd har hatt for skjønnsresultatet eller hvilket rettslig synspunkt ellers har vært det avgjørende for det resultat at det er gitt et tillegg til den fulle erstatning for skader og ulemper. Denne mangel eller uklarhet ved skjønnsgrunnene hindrer Høyesterett i å prøve om skjønnet bygger på en riktig rettsanvendelse, og jeg antar derfor at skjønnet bør oppheves.
Etter det resultat jeg er kommet til, finner jeg at saksomkostninger ved behandlingen i Høyesterett ikke bør tilkjennes. Jeg tilføyer at opphevelsen av overskjønnet ikke betyr at ekspropriatus er avskåret fra å kreve sine omkostninger ved det nå opphevede overskjønn dekket av eksproprianten, hvis lovens betingelser for det er til stede, jfr. skjønnslovens §42, §43, §44 og §47. Det blir i tilfelle skjønnsrettens sak å ta standpunkt til dette.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Overskjønnet oppheves for så vidt takstnr. 6 og 7 angår.
Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.
Dommer Gaarder: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Nygaard, kst. dommer Rode og justitiarius Grette: Likeså.
Av overskjønnet (sorenskriver Hallvard Langeland som settedommer med skjønnsmenn Østen K. Moen, K. Sauarlia, Bjarne Smaakasin, John O. Ramberg, Leif J. Brenna og Halvor T. Dale):
I henhold til bemyndigelse gitt ved kgl. res. av 28. juni 1946 har Departementet for Industri, Håndverk og Skipsfart i brev av 30. desember 1948 til Hovedstyret for Vassdrags- og Elektrisitetsvesenet i medhold av lov nr. 7 av 23. juli 1894 gitt Statens kraftverker tillatelse til å bygge en 132 kW kraftledning i Hjartdal herred. Tillatelsen gir adgang til å kreve holdt ekspropriasjoner for anlegget. - - -
Skjønnsforutsetningene ved overskjønnet er etter overenskomst mellom partene de samme som ved underskjønnet for så vidt de finner anvendelse på de takstnummer overskjønnet omfatter. Av de
Side:113
alminnelige skjønnsforutsetninger ved underskjønnet er det bare post 4 som har betydning for disse takstnummer. Dette punkt lyder slik:
«Eksproprianten skal ha rett til over alt å komme fram til og langs etter linjen for bygging, ettersyn, vedlikehold og fornyelse av ledningen og i det øyemed benytte alle over eiendommen førende veier for transport av materialer. Om fornødent skal eksproprianten ha adgang til å forbedre adkomstveier eller bygge nye veier, klopper og broer.»
Med hensyn til de spesielle forutsetninger er det foretatt en forandring for så vidt angår takstnr. 10. De spesielle forutsetninger vil for øvrig bli tatt inn ved hvert enkelt takstnummer.
Skjønnet bygger på bestemmelsen i Grunnlovens §105. Man har også vært oppmerksom på reglene i kgl. res. av 19. desember 1947.
Overskjønnet gjelder vesentlig fastsettelse av erstatning for bruk av veier.
Saksøktes prosessfullmektig har hevdet at foruten erstatning for ulempen ved ekspropriantens bruk av veien må det også tilkjennes erstatning for verdien av den veirett som avståes. En privat vei er et formuesgods for eieren av veien, og på samme måte som en huseier får leie av sitt hus når det tas i bruk av andre, må en veieier kunne kreve leie for veien når en ekspropriant bruker den. Han henviser i denne forbindelse til veilovens §92 og til den avgjørelse som ble truffet ved underskjønnet.
Saksøkernes prosessfullmektig har tatt til gjenmæle herimot. Han hevder at det ikke skal betales for den nytte eksproprianten har av eien, men for den skade og ulempe som han volder. Veilovens §92 gjelder et annet forhold enn det man her har for seg nemlig adgangen til å ekspropriere medeiendomsrett til og meddisposisjonsrett over private veier. Her er det bare spørsmålet om rett til å bruke eksisterende veier uten å kreve noen medeiendomsrett i dem og uten å kreve noen meddisposisjonsrett over veien. Ekspropriasjonen er således ikke til hinder for at eieren nedlegger veien.
Rettens flertall, skjønnsmennene, er enig med saksøktes prosessfullmektig. De mener at saksøkte må ha krav på erstatning for verdien av den veirett som avståes. De mener at selve veien representerer en verdi for saksøkte som han har krav på å få erstattet når eksproprianten erverver en rettighet i den. Han har ved sine påkostninger skapt en formuesverdi som ligger i veien og når noe av denne tas fra ham, må det betales erstatning herfor.
Rettens mindretall, formannen, finner spørsmålet meget tvilsomt. Det foreligger tidligere avgjørelser i begge retninger. Han er oppmerksom på at veien representerer en formuesverdi for den som eier den, men etter vanlige ekspropriasjonsrettslige grunnsetninger har eieren, med mindre særskilt hjemmel foreligger - som i veilovens §92, ikke krav på å få erstattet annet enn det økonomiske tap han lider ved en ekspropriasjon. Det må påvises et økonomisk tap før erstatning kan tilkjennes. Når en ekspropriat får full erstatning for skade og ulempe ved ekspropriantens bruk av veien og han beholder disposisjonsretten over den kan det ikke innsees at selve tapet av eneretten til å bruke veien medfører at ekspropriaten lider noe tap av økonomisk art. Veiens verdi bestemmes av den nytte eieren har av den og tapet ved innskrenkningene i eierens adgang til å benytte den erstattes ved godtgjørelsen for
Side:114
skade og ulempe ved ekspropriantens bruk. Det er da vanskelig å innse at det er noe grunnlag for ytterligere erstatning. Under henvisning hertil må mindretallet stemme for at det ved fastsettelsen av erstatninger for bruk av veier ikke tas hensyn til verdien av selve veien.
For øvrig henvises til rettens bemerkninger nedenfor under de enkelte takstnummer.
Det benyttes samme nummer på takstene som ved underskjønnet. Det fastsettes følgende erstatninger: Takst nr. 6: Vei Bøen veiskille-Bekkestulbekken. Eiere A/S Tuddal v/direktør Gurholt, Olav S. Haugen, Gjermund O. Våle, Kittil T. Våle, Knut Hovde, Olav Asland, Ingrid Bøen, O. K. Saubø, K. T. Solheim, T. O. Solheim og K. G. Solheims bo, alle Tuddal. Lengde 6200 m.
Spesiell forutsetning:
Eksproprianten vedlikeholder veien under anleggsperioden og sørger for at den er i god brukbar stand ved anleggets slutt. Hva eksproprianten i denne forbindelse plikter å yte bestemmes i tilfelle av tvist av fylkets veivesen.
Rettens bemerkninger:
Det er under overskjønnet fremlagt erklæring fra saksøkte om at han godkjenner istandsettelse av veien etter ekspropriantens bruk av den i 1948 og 1949.
Ved stemmegivningen om erstatningen har retten delt seg. Flertallet, skjønnsmennene Moen, Sauarlia, Ramberg og Brenna har under henvisning til det som er anført foran i de alminnelige skjønnsgrunner stemt for en erstatning på kr. 4000. Et mindretall bestående av skjønnsmennene Smaakasin og Dale, som er enig i den nevnte anførsel har stemt for en erstatning på kr. 3000. Rettens formann har under henvisning til det han har anført i de alminnelige skjønnsgrunner stemt for en erstatning på kr. 2000. Både flertallet og mindretallene har tatt hensyn til ulemper som ekspropriantens bruk av veien har og vil medføre i fremtiden for saksøktes bruk av den.
Under henvisning til den stedfunne stemmegivning blir erstatningen kr. 4000.
Takst nr. 7: Vei Bekkestulbekken-Bitringsnatten seter. Eier: A/S Tuddal v/direktør Gurholt. Lengde 860 m.
Spesiell forutsetning:
Som ved takst nr. 6.
Rettens bemerkninger:
Ved stemmegivningen over erstatningen har retten delt seg på samme måte som ved takst nr. 6. Skjønnsmennene Moen, Sauarlia, Ramberg og Brenna har under henvisning til sin anførsel i de alminnelige skjønnsgrunner stemt for at erstatningen settes til kr. 2500. Skjønnsmennene Smaakasin og Dale har på samme måte stemt for at erstatningen settes til kr. 2000. Rettens formann har under henvisning til sine anførsler foran stemt for en erstatning på kr. 1500.
Både flertallet og mindretallene har tatt hensyn til at ekspropriantens bruk av veien har medført en trafikk av betydelig omfang så å si gjennom hotellets tun i et lengre tidsrom.
Under henvisning til den stedfunne stemmegivning blir erstatningen kr. 2500. - - -