Rt-1958-1319

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1958-12-19
Publisert:	Rt-1958-1319
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 123/1958
Parter:	Norsk Bjergningskompani A/S (høyesterettsadvokat Johan H.L. Vogt) mot 1. Staten ved Industridepartementet, 2. Svolvær havnestyre (regjeringsadvokat Henning Bødtker ved høyesterettsadvokat Hans M. Michelsen).
Forfatter:	Heiberg, Gaarder, Bendiksby, Hiorthøy, justitiarius Wold
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §25

Dommer Heiberg: Bergingsdamperen «Jason» støtte 1. mars 1950 på Kummen, et delvis bortsprengt skjær i innseilingen til Svolvær, og forliste. Eieren av «Jason», Norsk Bjergningskompagni A/S, hevdet at havariet skyldtes feil ved sjøkartet og manglende kunngjøring om endringer i naturforholdene og oppmerkingen ved Kummen, og gjorde erstatningskrav gjeldende mot Staten ved Industridepartementet og mot Svolvær havnestyre.

Lofoten herredsrett - den konstituerte sorenskriver med sakkyndige domsmenn - avsa 17. februar 1952 dom med domsslutning:

«Staten og Svolvær havnestyre frifinnes.

I saksomkostninger til Svolvær havnestyre betaler Norsk Bjergningskompagnj A/S 3000 kroner innen 3 dager fra dommens forkynnelse.

Side:1320

For øvrig idømmes ikke saksomkostninger.»

Etter anke fra Bjergningkompagniet avsa Hålogaland lagmannsrett - som var satt med to sakkyndige domsmenn - 22. januar 1955 dom med domsslutning:

«Herredsrettens dom stadfestes, dog således at Norsk Bjergningskompagni A/S betaler til Svolvær havnestyre i saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten 7500 kroner innen 3 dager fra forkynnelsen av dommen. For øvrig idømmes ikke saksomkostninger for lagmannsretten.»

Bjergningskompagniet har påanket lagmannsrettens dom videre til Høyesterett, og har nedlagt påstand:

«Den norske stat ved Industridepartementet og Svolvær havnestyre dømmes in solidum til å betale Norsk Bjergningskompagni A/S kr. 1 307 784,09 med 4 % årlig rente fra 26. oktober 1951 til betaling skjer samt saksomkostninger for alle retter.»

Staten og Svolvær havnestyre har nedlagt påstand:

«Hålogaland lagmannsretts dom av 22. januar 1955 stadfestes, idet dog den norske stat og Svolvær havnestyre tilkjennes saksomkostninger for samtlige retter.»

Saken foreligger i uforandret skikkelse for Høyesterett. Det er holdt bevisopptak ved Lofoten herredsrett og Bergen og Oslo byretter, hvor i alt 2 partsrepresentanter og 7 vitner er avhørt. Alle disse har gitt forklaring tidligere i saken.

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og lagmannsretten og kan i det vesentlige tiltre den begrunnelse lagmannsretten har gitt.

Etter utfallet må Bjergningskompagniet betale saksomkostninger for Høyesterett til begge ankemotparter. Derimot finner jeg ikke grunn til å gjøre noen endring i omkostningsavgjørelsen for herredsretten og lagmannsretten.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Norsk Bjergningskompagni A/S til Staten ved Industridepartementet og Svolvær havnestyre 4000 - fire tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 3 - tre - dager fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Gaarder: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Bendiksby, Hiorthøy og justitiarius Wold: Likeså.

Av herredsrettens dom (kst. sorenskriver Sven Haraldsen med sak. kyndige domsmenn Jan N. Bodøgaard og Gabriel Steffensen):

Den 1. mars 1950 var B/d «Jason» på vel fra Lødingen til Svolvær. Etter det skipperen forklarer ble det før innseilingen til Svolvær slått

Side:1321

«stand by» i maskinen da de var godt klar av Dynegrunnen lykt om babord og kort etter «halv fart». Da de passerte den sydlige odden av Vabeinan, ble det gitt styrbord ror og derpå «steady».

Rett forut, tilsynelatende tett oppunder Porkholmen, fikk skipperen øye på en bøye, som ikke var anmerket på kartet og som han i farten ikke kunne bestemme farven på. Han ga da straks ordre om styrbord ror for å gå østenom bøyen. Litt etter ble det slått sakte fart, og straks etterpå - ca. kl. 12,15 - støtte «Jason» på Kummen, et delvis bortsprengt skjær mellom Vabeinskjær og Vorsetøya.

En wire ble straks ført over til en fortøyningsbolt på et av de nærmeste skjærene. Wiren ble tørnet til en winch på akterdekket, men tross det ble hevet med full kraft kom ikke «Jason» flott. Sjøen hadde nå falt i over to timer, og skipperen forsto at det ikke var mulig å komme av grunnen før på neste høyvann. Han telegraferte til B/d «Uller» som ankom kl. 21 samme aften.

Alle bergningsforsøk var dog forgjeves, og «Jason» ble totalt vrak. - - -

Retten legger følgende saksforhold til grunn:

Høsten 1935 inngikk Svolvær havnevesen og entreprenørfirmaet Høyer-Ellefsen A/S, Oslo, kontrakt om bortsprengning av en del grunner i innløpet til Svolvær havn. I 1939 ble det inngått en tilleggskontrakt om at også Kummen skulle sprenges bort.

På Kummen sto en varde og en fyrlampe. Før sprengningsarbeidene tok til ble fyrlykten fjernet, og da arbeidene ble avsluttet for året, ble en Agalanterne på jernsøyle oppsatt i stedet. I løpet av høsten 1939 ble også varden tatt bort.

Agalanternen ble tatt av sjøen i desember 1946. Det ble da vest av Kummen lagt ut en svart stake, som høsten 1947 ble erstattet med en grønn lysbøye. Det var denne lysbøyen - etter å ha vært skiftet ut med svart stake sommeren 1948 og 1949 - som «Jason» den 1. mars 1950 feilaktig passerte på østsiden av.

Arbeidet med bortsprengning av Kummen ble nedlagt under krigsårene og var først endelig avsluttet høsten 1951. I mars 1950 var den en undervannsbåe med en 510 etterlatte minebor som stakk opp et par fot på høyvann.

På kartet over Svolvær havn (bilag til kart 73) ble lyktetegnet og karakteren for Kummen lykt tatt ut i 1939, men på grunn av den midlertidige fyrbelysning ble varden kolorert med en grønn fyrflekk. Vardetegnet ble dog ikke fjernet fra kartet før etter «Jason»s forlis.

«Etterretninger for Sjøfarende» (E. f. S.), redigert av Norges Sjøkartverk, med «Kunngjøring fra Fyrdirektøren» (K. f. F.) som bilag er det offentlige kunngjørelsesorgan om midlertidige endringer i fyr- og merkesystemet på norskekysten. I januarheftet for E. f. S. gjentas alle de midlertidige meldinger - som er merket «T» (temporary) - fra foregående år som fremdeles står ved makt.

Det har i årenes løp vært inntatt en rekke meldinger i E. f. S. vedrørende Kummen. Den siste før havariet (nr. 443/49) sto i E. f. S. 31. mai 1949 og lød som følger:

«Under visning til «E. f. S.» 13/1949 - (den forrige meldings nummer i januarheftet) - meddeles at den svarte staken ved Kummen i

Side:1322

vestre innseiling til Svolvær - - - er satt ut igjen, mens den grønne lysbøye sammesteds er inndradd.»

Da staken høsten 1949 igjen ble erstattet med den grønne lysbøyen, ble det ikke gitt noen meddelelse om dette gjennom E. f. S.

Da meldingen 443/1949 ved en forsømmelse ikke var «T»-merket, inneholdt januarheftet 1950 av E. f. S. således ingen gjentagelse av noen melding vedrørende Kummen.

Angående ulykkens faktiske hendelsesforløp finner retten å kunne bygge på skipperens forklaring, som innledningsvis anført. Ingen av partene har da heller fremkommet med noen innvending mot den fremstilling han har gitt. - - -

Saksøkeren hevder at hovedårsaken til ulykken var at Kummen var feilaktig avmerket på kartet. Vardetegnet skulle vært fjernet i 1939 og den grønne kolorering i desember 1946. Kummen skulle i 1950 vært avmerket som en undervannsbåe.

Dette er en forsømmelse fra Sjøkartverkets side. Men også Svolvær havnevesen er å bebreide, Idet de i 11 år rolig har sett på at en varde som ikke eksisterte i virkeligheten, figurerte på kartet.

Det var likeledes en feil at januarnummeret 1950 av E. f. S. ikke inneholder noen meldinger vedrørende Kummen. Dette skyldes dels at Sjøkartverket ved en forglemmelse ikke «T»-merket den siste meldingen i 1949, nr. 443/49, dels at Svolvær havnefogd ikke meldte fra til fyrdirektøren om ombyttingen av staken med lysbøyen høsten 1949. - - -

Saksøkte nr. 1 innrømmer at det er en feil at vardetegnet står avmerket på kartet i 1950. Det er likeledes en feil at K. f. F. fra mai 1949 ikke gjentas i januar 1950 i E. f. S., og det er for det tredje en feil at skiftet av staken og lysbøyen høsten 1949 ikke ble kunngjort fra fyrdirektøren.

Disse feil, som samtlige er begått av underordnede statstjenestemenn, medfører dog intet ansvar for det offentlige. Riktignok har den senere tids rettspraksis avlivet den tidligere tese om statens ubetingede ansvarsfrinet. Men på det spesielle forvaltningsområde som fyr- og merkevesenet representerer, er «fyrlyktdommen» av 1913, som frifant staten for en tjenestemanns uaktsomhet, fremdeles bindende.

For øvrig er de feil som er begått ikke utslag av en sådan uaktsomhet som skulle betinge ansvar for det offentlige. - - -

Hovedårsaken til ulykken er at da skipperen på «Jason» oppdaget bøyen, manøvrerte han galt. Når han under seilas nordover går østenom sort merke, gjør han det på egen risiko. - - -

Retten skal bemerke:

En er enig i at regelen om statens ansvarsfrihet for sine underordnede tjenestemenns forsømmelser ikke lenger gjelder helt ubetinget, og retten finner ikke tilstrekkelig grunn til å opprettholde denne tesen spesielt på fyr- og merkevesenets område heller.

Den eneste høyesterettsdom om statens ansvar på dette særlige forvaltningsområde er den tidligere nevnte «fyrlyktdom» av 1913. Selv om denne ikke senere uttrykkelig er fraveket, finner dog retten at Høyesteretts praksis i de senere år på beslektede forvaltningsområder, f. eks. angående veivesenet, tyder bestemt på at en annen oppfatning gjør seg gjeldende i dag. Det er nemlig i den senere tid flere ganger tydelig

Side:1323

forutsatt at staten kan bli ansvarlig for uaktsomhet fra veivesenets folk (se Rt-1950-20 og 131), og retten finner at de sjøfarende har samme berettigede krav på rettsbeskyttelse som de landeveisfarende. «Fyrlyktdommen» er derfor av en så tvilsom verdi som prejudikat at retten finner å være ubundet av denne.

Den omstendighet at fyr-, merke- og kartvesen uten vederlag stiller sine tjenester til de sjøfarendes disposisjon, medfører at det ber være rimelig å gi staten en viss margin av ansvarsfrihet. At det på grunn av knappe bevilgninger i forhold til det omfattende arbeidsområde kan bli noe svikt i disse tjenester er av de typiske farer ved sjøfarten, og tap som oppstår av dette, ber de sjøfarende i alminnelighet være de nærmeste til å bære.

En ber derfor, etter rettens mening, i likhet med hva teorien har utledet på veivesenets område, oppstille den regel at staten kun er ansvarlig når tjenestemannen innen fyr- og merkevesenet ved sin uaktsomhet har skapt et usedvanlig og upåregnelig faremoment. Eller som høyesterettsadvokat Michelsen uttrykker det: «Forsømmelsen må ha lokket skadelidte i en felle.»

Om og i tilfelle i hvilken utstrekning staten skal være ansvarlig for «Jason»s forlis må derfor avgjøres etter en konkret vurdering av de feil som på begge sider er begått.

Forsømmelsen fra statens side er at kapteinen på «Jason» ikke hadde fått melding (via kartet eller E. f. S.) at Kummen varde var sprengt bort og at grønn lysbøye var utlagt i stedet. Dette kan dog etter rettens mening ikke ha skapt noe usedvanlig risikomoment for «Jason». Dette er nemlig omstendigheter som kapteinen i god tid likevel faktisk oppdaget. Han sier nemlig i dekksdagboken for 1. mars 1950 (havaridagen): «Fremme mot den sydlige holme av Vabeinan ble gitt st.b. ror og derpå «Steady» idet vi gikk inn vestre løp til Svolvær. Ventet nå på å få se Kummen varde, men får i stedet se en bøye, som ikke er angitt i kartet.» Dermed er et eventuelt faremoment ved de begåtte feil fullstendig eliminert, idet «Jason»s fører da blir kjent med at det er uoverensstemmelse mellom kart og terreng, og feilene ville ikke fått skadelige følger for en alminnelig aktsom navigatør.

Retten finner tvert imot at ulykken i all overveiende grad skyldtes «Jason»s eget forhold.

Sakens kjerne er at «Jason» i nord-syd-gående led, i strid med gjeldende regler og midt på lyse dagen, går østenom et sort, flytende merke. Dette er en åpenbar feilaktig manøver som kapteinen ikke hadde noen som helst unnskyldelig grunn til å foreta.

Bøyen, som var sortmalt og for øvrig i fullt forskriftsmessig stand, var korrekt plasert på grunnens vestre side og markerte den østre begrensning av den led som skipperen ifølge sin egen forklaring, hadde bestemt seg til å følge. At han var så opptatt med å lete etter et fast sjømerke som bare eksisterte på kartet at han ikke i tide får konstatert karakteren av en flytebøye som ligger midt i kursen, er intet unnskyldende moment, men må sees som en del av hans uaktsomhet. Han ber ikke uten læ i trangt og ukjent farvann gå med så stor fart at han ikke får tid til å orientere seg i terrenget.

Det er ubetenksomt av ham å basere hele sin navigering på to

Side:1324

sjømerker uten tanke på hvordan de ligger i forhold til de øvrige omgivelser. At han et øyeblikk skulle kunne forveksle Kummen med Jomfruen, som ligger ca. 300 meter lenger inne, finner retten helt uforståelig.

En finner det også uaktsomt av kapteinen ikke å ha merket av på kartet de tidligere kunngjorte midlertidige forandringer i fyr- og merkesystemet i Nord-Norge, selv om han på denne tiden var stasjonert på en annen kant av kysten. I hvert fall er det da uaktsomt av ham i 1950 ubetinget å stole på et kart som sist var rettet i juni 1946. Han måtte da - spesielt i havneområder - være forberedt på forandringer.

Da den alt overveiende del av skylden finnes å påligge «Jason» selv, må staten bli å frifinne, i henhold til prinsippet i strl. ikrl. §25 annet ledd.

Retten finner ikke å kunne gi saksøkeren medhold i bebreidelsene overfor Svolvær havnestyre.

Det kan umulig klandres havnefogden at han ikke i løpet av 11 år har meldt fra til Sjøkartverket at Kummen varde kun eksisterer på kartet. Dette har han for det første ikke hatt noen plikt til. Og da det i løpet av disse årene har passert tusenvis av båter uten at det er kommet en eneste klage om at kartet er misvisende, finner en heller ikke at han har hatt noen grunn til å melde fra om forholdet.

At det ikke gjennom E. f. S. ble meddelt om ombytningen av stake og bøye høsten 1949 finner retten utelukkende må bebreides fyrdirektøren. Det var fyrvesenets egne folk som foretok omskiftningen, og formannen som sto for arbeidet hadde like stor - om ikke større - plikt til å melde fra dette til sin overordnede. I hvert fall måtte havnefogden med god grunn gå ut fra at så skjedde, idet dette var festnet praksis, og annen fremgangsmåte hadde han aldri fått pålegg om - eller hatt grunn til - å benytte. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Astrup Rindahl og Harald Loe og sorenskriver Erling Koppang med sakkyndige domsmenn H. Øi og Reidar Eriksen):

- - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten.

Lagmannsretten er av den oppfatning at «Jason»s fører navigasjonsmessig hadde handlet fullt forsvarlig inntil han fikk øye på den utlagte bøye, og at det ikke er grunnlag for å karakterisere hans forhold før dette tidspunkt som uaktsomt på noen måte, Det er rimelig om han ble noe forvirret, da han ikke fant Kummen og varden der han etter kartet ventet å finne den. Om man enn må kunne regne med og være forberedt på at flytende sjømerker, lykter, jernstøtter, båker o. l. på grunn av forskjellige forhold kan være blitt brakt ut av plass, revet vekk eller brakt i ustand uten at en kunngjøring om dette er nådd frem, behøver man dog ikke være forberedt på at et overvannsskjær kan være forsvunnet i havet. Føreren fikk imidlertid øye på bøyen på slik avstand at han etter lagmannsrettens oppfatning og selv om han gikk med 56 mils fart ville ha kunnet stoppe opp i tide med den sterke maskin «Jason» hadde og iakttatt bøyen nærmere. Det er på det rene at det da var helt lyst og godt siktbart. Det kan ikke godtas at en skipsfører som under innseiling i en ukjent havn påtreffer en bøye, når han etter kartet venter å finne et overvannsskjær med varde, ikke gir nærmere akt på bøyen,

Side:1325

men - som han sier - tenkte seg at bøyen markerte et vrak eller var en såkalt tyskerbøye. Den uventede situasjon og at han følte seg forvirret skulle nettopp tilsi ham å stoppe opp og se nærmere på bøyen, kartet og omgivelsene. Han ville da lett ha oppdaget at det var en helt forskriftsmessig sortmalt lysbøye med toppmerke som altså markerte en grunne østenom lysbøyen. Og ved på ny å se på kartet og omgivelsene ville han fort blitt klar over at Jomfruen lå alt for langt unna og inne i leden til at den kunne være Kummen. Lagmannsretten er ikke i tvil om at føreren på tross av det misvisende kart og den forvirring det skapte hos ham, ville ha mestret situasjonen om han bare hadde gitt bedre akt på bøyen. Han pliktet å gjøre det og hadde også tid til å stoppe opp i tide. Om så var blitt gjort, ville «Jason» ikke ha grunnstøtt. Lagmannsretten er etter dette enig med herredsretten i at staten må bli å frifinne helt, idet det på tross av de fra statens side innrømmede feil ikke finnes å være grunnlag for skyldfordeling etter strl. ikrl. §25 annet ledd. lagmannsretten finner dog at staten ikke bør tilkjennes saksomkostninger. De innrømmede feil er av så vidt stor betydning at det - spesielt under hensyn til den noe omstridte «fyrlyktdom av 1913» og senere avgjørelser av Høyesterett om statens ansvar for underordnede tjenestemenns subjektivt tilregnelige feil - antas å ha vært fyldestgjørende grunn for Bjergningskompagniet til å få prøvet saken også for lagmannsretten.

Av det som allerede er anført, følger det at også Svolvær havnestyre må frifinnes helt. Av hensyn til spørsmålet om å tilkjenne havnestyret saksomkostninger bemerkes dog:

Det er godtgjort at havnefogden i 1939 underrettet fyrdirektøren om at Kummen varde var fjernet og at han senere inntil 31. mai 1949 telegrafisk og pr. telefon har sendt fyrdirektøren en rekke meldinger om arbeidet med sprengningen av Kummen og om den midlertidige merking ved den. Lagmannsretten kan ikke finne at det er bevist at havnefogden eller havnestyret har hatt noen plikt til utover dette å gi meldinger til havnedirektøren, fyrdirektøren eller Sjøkartverket om disse forhold eller om at kartet var misvisende eller at det for så vidt er opptrådt uaktsomt. Selv om det visstnok må antas at man har vært oppmerksom på at vardetegnet ikke var blitt fjernet fra kartet, måtte det iallfall være rimelig grunn for havnefogden til - etter de mange meldinger som var gitt - å gå ut fra at man i Sjøkartverket ventet med å rette kartet Inntil arbeidet med Kummen var avsluttet og kontrollmåling av dybdeforholdene foretatt. Og dette skjedde først i løpet av 1951.

Lagmannsretten kan heller ikke finne at det kan bebreides havnefogden som uaktsomt at melding ikke ble innsendt om ombyttingen høsten 1949 av svart stake med sortmalt lysbøye og kan for så vidt tiltre herredsrettens merknader. Det var unnskyldelig at havnefogden gikk ut fra at melding var blitt innsendt av fyrvesenets egne folk som forsto ombyttingen. - - -

Side:1326