Rt-1950-20
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1950-01-19 |
| Publisert: | Rt-1950-20 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 8 B/1950 |
| Parter: | 1. A/S Prinsdalsruten, 2. Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig (høyesterettsadvokat Alf Monsen) mot Staten ved Samferdselsdepartementet (overrettssakfører Arne Bech, til prøve). |
| Forfatter: | Grette, Wold, Bahr, Thrap, Bonnevie |
| Lovhenvisninger: |
Dommer Grette: I sak reist av A/S Prinsdalsruten og Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig mot Staten ved Arbeidsdepartementet avsa Oslo byrett dom den 13. september 1948. Ved dommen ble Staten frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.
A/S Prinsdalsruten og Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig har påanket dommen og har med samtykke av Høyesteretts Kjæremålsutvalg brakt saken direkte inn for Høyesterett. Anken er bygget på de samme betraktninger som fra saksøkernes side ble gjort gjeldende for byretten. De ankende parters påstand er:
«I) For A/S Prinsdalsruten:
Staten ved Samferdselsdepartementet dømmes til å betale til A/S Prinsdalsruten kr. 6 100 med 4 pst. renter fra 3. november 1945 til betaling skjer.
II) For Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig:
Staten ved Samferdselsdepartementet dømmes til å betale til Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig kr. 15 856,06 med 4 pst. renter fra 3. november 1945 til betaling skjer.
III) Staten ved Samferdselsdepartementet dømmes til å betale saksomkostninger for begge retter til A/S Prinsdalsruten og Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig.»
Staten ved Samferdselsdepartementet har nedlagt sådan påstand:
«1. Oslo byretts dom stadfestes.
2. Staten ved Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for begge retter.»
Om sakens gjenstand og sammenheng viser jeg til byrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det foretatt et bevisopptak ved Oslo byrett i juni 1949.
Jeg er kommet til det samme resultat som byretten og kan i det vesentlige tiltre den begrunnelse byretten har gitt. Hva særskilt angår spørsmålet om det i det tilfelle vi her har for oss, er grunnlag for et erstatningsansvar uten hensyn til skyld, skal jeg bemerke: Jeg må liksom byretten gå ut fra at årsaken til ulykken først og fremst er å søke i de mangelfulle belysningsforhold som gjennomføringen av blendingsforskriftene i krigstiden førte med seg for biltrafikken. Etter det som er opplyst i saken, er det etter min mening ikke rimelig holdepunkt for noen annen oppfatning enn den at ulykken ville ha vært unngått hvis belysningsforholdene hadde vært normale - i denne sammenheng nevner jeg at den sjåfør som førte bussen, har forklart under bevisopptaket ved byretten at «han
Side:21
ikke tror at ulykken ville ha hendt hvis det hadde vært dagslys eller fullt lys fra lyskasterne på bussen».
Når det er på denne måte den faktiske situasjon må bedømmes, er det etter min mening dermed gitt at de foreliggende erstatningskrav ikke kan føre frem. Etter min oppfatning er det nemlig klart at den helt ekstraordinære risiko som kjøringen med motorvogn var utsatt for i okkupasjonstiden - en risiko som var likefrem forårsaket av krigssituasjonen - ikke kan komme i betraktning når det i det foreliggende tilfelle er spørsmål om å bringe i anvendelse overfor Staten (veivesenet) de regler om erstatningsansvar uten skyld som er anerkjent i rettspraksis. Om det overhodet - altså under andre faktiske forhold enn de det her er tale om - vil kunne finnes grunnlag for å anvende disse erstatningsregler når det er spørsmål om veivesenets ansvar for veienes tilstand, er noe jeg ikke behøver å drøfte, slik som den foreliggende sak ligger an.
Mitt resultat blir etter dette at byrettens dom må stadfestes. Jeg finner at de ankende parter må betale saksomkostninger for Høyesterett.
Jeg stemmer for denne
dom:
Byrettens dom stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler A/S Prinsdalsruten og Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig en for begge og begge for en til Staten ved Samferdselsdepartementet 1 500 - ett tusen fem hundre - kroner.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
Dommer Wold: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Bahr, Thrap og Bonnevie: Likeså.
Av byrettens dom (dommer Fr. Zimmer med domsmenn Eckblad og J. Berg):
A/S Prinsdalsruten og Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig har anlagt denne sak mot Staten ved Arbeidsdepartementet med krav om erstatning for den skade som rutebil A. 15642 tilhørende A/S Prinsdalsruten ble påført ved en trafikkulykke på Mosseveien like før Ulvøybroen den 30. november 1944 ca. kl. 6,20. Bussen som er modell 1933 med karosseri for 36 personer, var kort tid før ulykken inntraff overhalt og utbedret, slik at den da var i god stand. Dens vekt er oppgitt til vel 6 tonn, dens lengde til ca. 10 meter og dens bredde til 2,20 m. Rattet er på venstre side. Bussen var den gang generatordrevet med generatoren påmontert bak.
Bussen kom ved anledningen kjørende i retning mot Oslo med 35 passasjerer. Dens lykter var forskriftsmessig blendet med hette, slik at lysåpningen var ganske smal, antagelig ca. 2 X 10 cm. Hvorvidt det dengang var blendet veibelysning, er ikke helt klarlagt, men belysningen har i tilfelle vært meget svak. Det var mørkt, oppholdsvær, men antagelig
Side:22
noe disig. Veibanen var våt og delvis iset. Mosseveien er på det sted ulykken foregikk fullt oversiktlig og 9 meter bred. Veien heller ganske svakt i retning mot Oslo. På ytterkanten mot sjøen er det fortau, mens veien på den annen side går langs en forholdsvis bratt fjellskråning som har en høyde av ca. 15 meter fra veibanen til en oppbygget forstøtningsmur for jernbanelinjen ovenfor.
Det er på det rene at bussen som kom kjørende med en fart av ca. 45 km, kjørte på en noe større sten som lå et stykke ut i kjørebanen - antagelig ca. 2 meter fra foten av skråningen. Stenen som satte seg fast under forstellet, fulgte med bussen i en lengde av ca. 20 m. og ble liggende ved veikanten et stykke før bussen tørnet mot fjellskråningen like ved en lysstolpe som ble knekket (på skissen som er vedlagt saken, er lyktestolpen avmerket noe for langt tilbake). Bussen som skrenset et stykke langs fjellskråningen stanset ca. 15 meter fra det sted stenen var blitt liggende, slik at den i alt beveget seg ca. 35 meter fra det punkt, hvor sammenstøtet med stenen fant sted.
Bussen ble betydelig skadet, således ble hele karosseriet ødelagt. Av passasjerene kom bare 2 lettere til skade. Prinsdalsruten måtte innstilles for lengere tid, mens bussen var til reparasjon. Den var kasko- og ansvarsforsikret i Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig. - - -
Rettens bemerkninger: Det må etter de foreliggende opplysninger ansees som overveiende sannsynlig at stenen som bussen kjørte på, er falt ned på veien og rullet ca. 2 meter ut i veibanen fra fjellskråningen på innsiden av veien. Videre må det antas at utglidningen er skjedd kort tid før bussen skulle passere stedet. Disponenten for rutebilselskapet har i retten opplyst at en annen bilkjører som hadde kjørt forbi stedet ca. 1/2 time tidligere, ikke hadde merket noe til stenen, hva han vanskelig kunne ha unngått
Hvorvidt det som forklart av buss-sjåføren har ligget en sekk i høyre kjørebane, er ikke konstatert, men sjåføren har nevnt det i sin forklaring til politiet samme dag. Det kan dog ikke antas at dette forhold har hatt noen vesentlig betydning for hendelsesforløpet.
Retten finner det mest naturlig først å undersøke om det fra saksøkernes side foreligger et erstatningsgrunnlag overfor Staten på grunn av uaktsomhet fra veivesenets side, og deretter om nødvendig - drøfte spørsmålet om mulig erstatning på objektivt grunnlag ut fra reglene om ansvar for farlig bedrift.
Det er i saken fra veivesenet opplyst at det siste gang før ulykken ble sprengt i fjellveggen langs Mosseveien mellom Ulvøybroen og Nordstrand bad våren 1935. Ved sprengningsarbeider i slike fjellskjæringer foretas det alltid en grundig etterrenskning med utbrytning av all løs sten etter arbeidets avslutning. Da fjellets beskaffenhet på den heromhandlede strekning er slik at mindre ras ikke kan unngåes, er skråningen stadig under observasjon og det har siden veiutvidelsen i 1935 vært foretatt nedrenskning av løs sten i fjellskråningen minst hvert annet år. Når siste nedrenskning ble utført har veivesenet ikke kunnet oppgi, men vanlig inspeksjon av veien foregår nesten alle yrkesdager. Hvis ras oppdages, blir det som er rast ned fjernet og rasstedet undersøkt nærmere for å hindre nye utglidninger.
Retten kan etter disse opplysninger ikke finne at det er påvist noen
Side:23
slik forsømmelighet fra veivesenets side angående tilsynet av denne fjellskråning hensett til faren for stensprang at det er grunnlag for et erstatningskrav overfor Staten for denne skaden bussen med videre ble påført. Det kan i den forbindelse nevnes at det ble foretatt en grundig undersøkelse og nedrenskning av fjellskråningen ca. 14 dager etter ulykken, men at det til tross herfor i slutten av februar 1945 gikk et større ras på samme strekning. Retten er enig med saksøkte i at det ikke kan settes større krav til tilsyn enn det med rimelighet kan forlanges etter forholdene, selv om det kanskje kunne være grunn til å stille strengere krav til tilsynet under krigen på grunn av mørkleggingen. Selv et meget nøyaktig tilsyn ville ikke her gitt noen sikkerhet for at stenspranget kunne vært unngått. Det siste argument slår også til 2 sider, idet bilførerens aktsomhetsplikt også skjerpes under slike ekstraordinære forhold. Det kan ikke sees bort fra at buss-sjåføren i kollisjonsøyeblikket har hatt en ganske stor fart og selv om påkjørselen muligens ikke kunne vært unngått, ville hendelsesforsløpet kanskje blitt et noe annet, i alle fall er det sannsynlig at skadevirkningen ville være forminsket om farten hadde vært mer moderat, hva den dårlige siktbarhet under disse forhold skulle tilsi.
Med hensyn til det annet erstatningsgrunnlag som er påberopt av saksøkerne overfor Staten, er retten kommet til det resultat at et slikt objektivt ansvar ikke kan antas å foreligge i dette tilfelle. Det må være utvilsomt at veivesenets virksomhet som sådan ikke kan bedømmes som en farlig bedrift. Det synspunkt som saksøkerne gjør gjeldende at Staten ut fra et risikoavveiningsprinsipp er den nærmeste til å bære tapet for en skade inntruffet på den måte som her skjedd enn den tilfeldige tredjemann som rammes av skaden, kan nok sies å ha en viss rimelighet for seg. Saksøkerne har da lagt til grunn det syn som er fremkommet i dommen i Rt-1939-66, hvor en huseier ble ansett ansvarlig for den skade som en tilfeldig forbipasserende ble påført ved at en del av en takgesims falt ned på gaten. Høyesterett sa her at gesimsen «representerte et særpreget og ekstraordinært faremoment for bygningen». Det samme mener saksøkerne i denne sak at det kan sies om den bratte fjellskråning ved Mosseveien. Imidlertid er i dette tilfelle den meget dårlige siktbarhet, som vesentlig skyldes blendingen, ikke selve stenspranget, som ikke kan antas å ha foregått umiddelbart før forbikjøringen, iallfall en sterk medvirkende årsak til ulykken. Det er også antatt at den kunne ha vært unngått under normale belysningsforhold. Det kan synes urimelig at en tilfeldig forbikjørende skal bære hele tapet av en skade som er inntruffet under så ekstraordinære omstendigheter, men retten finner det etter den foreliggende rettspraksis vanskelig å kunne fastslå et erstatningsansvar helt eller delvis for Staten for et slikt forhold som nærmest må betraktes som et uhell. Det kan i den forbindelse heller ikke sees bort fra at sjåførerens forhold ikke har vært helt forsvarlig hva farten angår.
Det er fra begge parters side henvist til en rekke dommer, som imidlertid ikke kan antas å være avgjørende for bedømmelsen av forholdet i denne sak. I en dom som er nevnt i Rt-1947-101 angående spørsmålet om en huseiers ansvar for den skade som en leieboer pådro seg ved at rekkverket på en balkong i 2. etasje plutselig gikk i
Side:24
stykker, bygget Høyesterett sitt resultat på at huseieren hadde vist uaktsomhet ved ikke å føre tilsyn med balkongen, mens byretten hadde pålagt huseieren erstatning etter en vurdering av risikoavveiningsprinsippet. Høyesterett tok således ikke standpunkt til dette rettsprinsipp i denne sak, men kan antagelig sies å ha vært inne på dette i dommen av 1939, se således førstvoterendes bemerkninger side 767. Det forhold at bileierne betaler en veiavgift (bensinavgift) til Staten, kan ikke antas å være avgjørende for ansvarsspørsmålet. - - -