Rt-1954-691
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1954-08-19 |
| Publisert: | Rt-1954-691 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 73 B |
| Parter: | A (høyesterettsadvokat Josef Haraldsen) mot fru A og T v/verge B (høyesterettsadvokat Kjeld Hansen-Just). |
| Forfatter: | Nygaard, Gaarder, Dæhli, Bendiksby, Skau |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §428, Ektebarnloven (1915), Domstolloven (1915) §153, Domstolloven (1915), §375, Tvistemålsloven (1915) |
Dommer Nygaard: Den 6. mai 1943 fødte fru A en gutt som fikk navnet T. Hun var den gang gift med A, men ekteskapet ble oppløst ved Sandar herredsretts dom av 10. desember 1945. Under behandlingen av skilsmissesaken forklarte fru A i rettsmøte 7. desember 1945 at hun hadde hatt samleie med C, som hun mente var far til sønnen T. 2. januar 1947 reiste A sak etter tvistemålslovens §428 for å fralegge seg farskapet til T. Ved Tønsberg herredsretts kjennelse av 25. mars 1947 fikk han oppreisning for å ha oversittet 6-månedersfristen
Side:692
i §428. Herredsretten avsa dom i saken 25. juli 1947 med denne domsslutning:
«A's påstand om at han må bli å fralegge farskapet til T, født xx.xx.1943 av fru A, tas ikke til følge.»
A påanket herredsrettens dom til Agder lagmannsrett, som 15. november 1952 avsa dom i saken med følgende domsslutning:
«A's påstand om dom for at han må bli å fralegge farskapet til T, født xx.xx.1943 av fru A, tas ikke til følge.
Saksomkostninger for lagmannsretten ilegges ikke.»
A, som har fått bevilling til fri sakførsel, har påanket denne dom til Høyesterett. Han har i ankeerklæringen blant annet fremholdt at «den bevisbyrde «pater est»-reglen pålegger ektemannen konkret må sies å være oppfylt». Han har ved høyesterettsadvokat Josef Haraldsen nedlagt slik påstand:
«1. A fralegges farskapet til T født xx.xx.1943 av fru A.
2. Fru A og T v/ verge B dømmes til å erstatte det offentlige sakens omkostninger for Høyesterett.
3. Det fastsettes salær for undertegnede som offentlig beskikket sakfører for A.»
Fru A, som også har fått bevilling til fri sakførsel, har for Høyesterett prinsipalt gjort gjeldende at det ikke i dette tilfelle var adgang til å gi oppreisning mot oversittelse av fristen i tvistemålslovens §428. Hun har ved høyesterettsadvokat Hansen-Just nedlagt denne påstand:
«Prinsipalt:
1. Lagmannsrettens dom oppheves.
2. Saken avvises fra herredsrett og lagmannsrett.
Subsidiært: Lagmannsrettens dom stadfestes.
I alle tilfelle: Den ankende part dømmes til å betale det offentlige saksomkostninger som om saken ikke var benefisert. Mitt salær som oppnevnt sakfører fastsettes av Høyesterett og utbetales av det offentlige.»
Herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner viser for øvrig hva saken gjelder.
For Høyesterett er det fra den ankende parts side gjort gjeldende at fru A ikke før tilsvarsfristens utløp har fremsatt den innsigelse at det ikke var adgang til å gi oppreisning i dette tilfelle. Den ankende part mener at fru A av den grunn prosessuelt er avskåret fra å ta dette spørsmål opp for Høyesterett, jfr. tvistemålslovens §375, 2. Jeg finner det klart at den ankende part ikke kan gis medhold på dette punkt. Etter min mening må retten i denne sak under enhver omstendighet av eget tiltak prøve om det var lovlig adgang til å gi oppreisning. Det dreier seg her om en sak som partene ikke har fri rådighet over.
Når det gjelder spørsmålet om det kan gis oppreisning mot oversittelse av fristen i tvistemålslovens §428, er jeg kommet til et annet resultat enn lagmannsretten. I §428 er det ingen
Side:693
regler om oppreisning, og jeg er blitt stående ved at de alminnelige bestemmelser om oppreisning i domstollovens §153 flg. ikke her kan få anvendelse. Jeg finner at det med tilstrekkelig klarhet fremgår av domstollovens §153 at man ikke har tatt sikte på oppreisning mot oversittelse av fristen til å reise nedstamningssak. Loven forutsetter her tydelig at det bare er adgang til oppreisning i saker som allerede er brakt inn for domstolene, jfr. uttrykkene: «i andre saker enn straffesaker» og «avskåret fra en prosesshandling». Denne tolkning av bestemmelsen støttes også ved uttalelser i lovens forarbeider. Jeg viser således til sivilprosesskommisjonens utkast til domstollov 106 (til lovutkastets §185, §186, §187, §188, §189, §190 og til Ot.prp. nr. 1/1910 68 (til lovutkastets §154). Med hensyn til rettspraksis er forholdet - som nevnt av lagmannsretten - at Høyesteretts Kjæremålsutvalg i en kjennelse som er referert i Rt-1936-205 bygget på at de alminnelige regler om oppreisning også gjaldt for fristen til å anlegge nedstamningssak etter tvistemålslovens §428. Men Kjæremålsutvalget har i senere avgjørelser fraveket den rettsoppfatning som ligger til grunn for denne kjennelse. Jeg nevner her kjennelsen i Rt-1938-968 og særlig kjennelsen i Rt-1946-344. Når det gjelder teorien, er det tilstrekkelig for meg å vise til Augdahl: Civilprosess (2. utgave) 385-86 og til Altens kommentarutgave av tvistemålsloven (3. utgave) 416, jfr. også hans kommentarutgave av domstolloven (2. utgave) 107 flg.
Slik som jeg forstår tvistemålslovens §428, er således ektemannen helt avskåret fra å reise nedstamningssak når den korte frist på 6 måneder er utløpet. Jeg er klar over at denne lovforståelse kan føre til urimelige resultater, men skal man rette på dette, må fremgangsmåten være å få nye lovbestemmelser. Det er her av interesse å nevne at Barnevernkomiteen i sin innstilling III av november 1951 om lov om foreldre og barn i ekteskap - på grunnlag av en foreløpig innstilling fra det nordiske lovsamarbeidsutvalg - har foreslått fristen for ektemannens adgang til å reise søksmål forlenget til 3 år fra det tidspunkt da han fikk kjennskap til barnets fødsel. Barnevernkomiteens forslag går også ut på at fylkesmannen i visse tilfelle skal kunne samtykke i at sak blir reist etter fristens utløp.
Da jeg etter dette er kommet til at det i den foreliggende sak ikke var adgang til å gi oppreisning, blir mitt resultat at lagmannsrettens dom må oppheves og at saken må avvises fra herredsretten.
Jeg antar etter omstendighetene at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Lagmannsrettens dom oppheves.
Side:694
Saken avvises fra herredsretten.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Gaarder: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Dæhli, Bendiksby og Skau: Likeså.