Rt-1956-756

Sideversjon per 22. okt. 2018 kl. 07:06 av Import (diskusjon | bidrag) (XML-importering)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)


Instans: Høyesterett - Dom
Dato: 1956-06-23
Publisert: Rt-1956-756
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 92/1956
Parter: Statsadvokat L.J. Dorenfeldt, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat J.B. Hjort).
Forfatter: Gaarder, Rode, Bendiksby, Berger, justitiarius Grette
Lovhenvisninger: Straffeprosessloven (1887) §377, Motorvognloven (1926) §17


Dommer Gaarder: Politimesteren i Sunnmøre utferdiget 16. desember 1955 forelegg mot sjåfør Thomas Anton Røvik for forseelse mot

1. motorvognlovens §17 første ledd, annet punktum, for under kjøring utenfor Ålesund den 19. november 1955 ca. kl. 18.50 ikke å ha vist tilbørlig forsiktighet og ha vært mest mulig aktpågivende, idet han ikke i tide ble oppmerksom på en pike som gikk på høyre veikant i samme retning som han kjørte, med den følge at piken ble truffet av høyre side av bilens front, kastet utfor veien og påført store skader,

2. trafikkreglenes §45 nr. 1, pkt. 1, for ved den nevnte anledning ikke straks å ha stanset for å yte mulig tilskadekomne hjelp.

Røvik vedtok ikke forelegget, og saken ble pådømt etter straffeprosesslovens §377 av Nordre Sunnmøre herredsrett den 4. mai 1956. Røvik ble frifunnet etter foreleggets pkt. 1, men ble etter dets pkt. 2 dømt til en bot av kr. 200, subsidiært fengsel i 6 dager.

Om sakens nærmere sammenheng henvises til herredsrettens domsgrunner.

Domfelte har påanket herredsrettens dom på grunn av lovanvendelsen og saksbehandlingen.

Jeg antar at anken må tas til følge. Herredsretten har funnet at tiltalte ikke kjørte uforsiktig og at det ikke kan bebreides ham at han ikke ble oppmerksom på piken, og heller ikke at han ikke stanset da han merket dunket i bilen. Derimot mener retten at han burde ha «stanset for å yte den mulig tilskadekomne hjelp», da han 7-8 minutter senere kom tilbake til ulykkesstedet, idet han i mellomtiden var blitt oppmerksom på at den ene billykt var knust og at det derfor kunne være skjedd en ulykke. Etter beskrivelsen i dommen kan jeg imidlertid ikke se at tiltalte i den nevnte henseende har utvist straffbart forhold. Tiltalte har forklart, og det er lagt til grunn av retten, at han da han kom tilbake til stedet hvor han hadde merket dunket, langsomt fulgte venstre veikant på en strekning av 30-40 meter, men han så ikke noe i skjæret av billykten, og han hadde ikke annen lykt. Det var om kvelden den 19. november og været var regnfullt. Tiltalte kjørte da straks til Ålesund politikammer og sa fra, og han ble med politiet på leting på åstedet. Imidlertid var piken da allerede tatt opp av en bil. Det er mulig at dette har foregått allerede før tiltalte første gang kom tilbake til åstedet etter å ha satt av sine passasjerer, men dette fremgår ikke av herredsrettens dom.

Side:757


Når det først ikke kan bebreides tiltalte at han ikke reagerte straks han merket dunket i bilen, antar jeg at han senere må sies å ha opptrådt forsvarlig. Det kan etter min oppfatning ikke bebreides ham som en feilbedømmelse av situasjonen at han oppga letingen på åstedet og i stedet kjørte direkte til politikammeret for å melde fra og på denne måte skaffe den fornødne hjelp. Jeg kan ikke se annet enn at hans atferd tilfredsstiller de krav til pliktmessig og aktsom opptreden som bestemmelsen i trafikkreglenes §45 stiller i en situasjon som den foreliggende.

Det har vært anført at tilfellet faller utenfor trafikkreglenes §45 nr. 1, 1. punktum, fordi denne bestemmelse sikter til situasjonen umiddelbart etter trafikkuhellet, og altså ikke omfatter tiltaltes opptreden under den senere tilbakekomst til ulykkesstedet. Etter mitt standpunkt behøver jeg ikke å ta stilling til dette spørsmål.

Jeg stemmer for denne

dom:

Thomas Anton Røvik frifinnes.

Kst. dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bendiksby, Berger og justitiarius Grette: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Ivar Sølberg med domsmenn Ole Gåseidnes og Severin Søviknes):

- - -

Ad tiltalens post 2:

Det er bevist at tiltalte ikke stanset da han merket dunket i bilen. En av passasjerene spurte tiltalte hva det var, og tiltalte svarte: «Var det noe da?» Mer snakket ikke passasjerene og tiltalte på resten av turen. Vitnet Martha Røsgård, som har forklart seg ved bevisopptak. har forklart at hun syntes det var rart at ikke sjåføren stoppet for å undersøke hva som var hendt. Retten finner ikke å kunne bebreide tiltalte at han ikke stanset da han merket dunket. Retten finner å måtte godta tiltaltes forklaring om at han trodde det kunne være et eller annet som noen guttunger hadde satt i veien som bilen hadde kjørt over eller kjørt på, og at det var derfra dunket kom. Imidlertid finner retten at tiltalte burde ha stanset for å yte den mulig tilskadekomne hjelp, da han 7-3 minutter etter påkjørselen kom tilbake til ulykkesstedet. Han har selv forklart at han på det tidspunkt ble klar over at det kunne være hendt en ulykke. Han burde da ha stanset og gått ut for å undersøke terrenget ved siden av veien. Selv om tiltalte ikke hadde med seg noen lommelykt burde han ha følt seg frem langs veikanten for å konstatere om det var et menneske som var kommet til skade og var blitt liggende ved veikanten, eller nede på marken. Det var uforsvarlig av tiltalte å kjøre videre selv om hans hensikt var å hente politiet. Tiltalte måtte regne med at det ville gå bortimot en halv time før han

Side:758

sammen med politiet kunne komme tilbake til ulykkesstedet. Det var uforsvarlig å overlate en mulig tilskadekommen til sin egen skjebne på den måte som tiltalte gjorde. Han blir derfor å dømme etter tiltalens post 2. - - -