Rt-1957-1239

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1957-12-21
Publisert:	Rt-1957-1239
Stikkord:	Lov av 13
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 139 B/1957
Parter:	Fru Astrid Benestad, 2. Urd A/S og 3. Emil Moestue A/S (høyesterettsadvokat Ernst Hodneland) mot Staten ved Finansdepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker).
Forfatter:	Eckhoff, Kruse-Jensen, Gaarder, Heiberg, Wold
Lovhenvisninger:	Gamle aksjeskattelov (1921) §3, Tvistemålsloven (1915) §180

Dommer Eckhoff: A/S Vestfos Cellulosefabrik hadde i 1920-årene betydelige driftstap, og høsten 1927 besluttet selskapet å nedskrive aksjekapitalen fra 3 000 000 til 1 245 000

Side:1240

kroner uten tilbakebetaling til aksjonærene. Samtidig ble det tegnet en preferansekapital tilsvarende det nedskrevne beløp på kr. 1 755 000. Preferansekapitalen ble tegnet av fordringshavere, som også var større aksjonærer i selskapet, og de nye preferanseaksjonærer ble sikret 6 pst. kumulativt utbytte i selskapet.

I 1932 ble den ordinære kapital som følge av nye tap skrevet ytterligere ned til 249 000 kroner, preferansekapitalen 1 755 000 ble overført til ordinær aksjekapital, og ny kapital ble tegnet med 996 000 ved at de eldre aksjonærer og fordringshavere, også denne gang konverterte fordringer til aksjer, men uten preferanse. Som det vil sees var den opprinnelige kapital på 3 000 000 kroner nå nedskrevet med kr. 2 751 000 uten tilbakebetaling til aksjonærene, det sto igjen kr. 249 000 fordelt på 24 900 av i alt 300 000 aksjer hver pålydende 10 kroner.

Etter krigen gikk selskapet med overskudd, og det ble foretatt betydelige avsetninger til fond som beløp seg til over 5 000 000 kroner. I 1952 besluttet selskapet å skrive aksjekapitalen opp fra 3 000 000 til kr. 5 700 000 ved forhøyelse av aksjenes pålydende fra 10 til 19 kroner. Da Finansdepartementet på en forespørsel fra selskapet svarte at det antok at oppskrivningen måtte bli å skattlegge som utbytte på aksjonærenes hender etter lov av 13. juli 1921 §3, ble beslutningen omgjort av generalforsamlingen. Men samtidig overførte selskapet 2 751 000 kroner, som tilsvarte den tidligere nedskrevne kapital uten tilbakebetaling, til et nedskrivningsfond, og i 1953 ble det på alle 300 000 aksjer av fondet utbetalt 6 pst. eller 0,60 krone på hver aksje.

Aksjonærene hevdet at utbetalingen ikke for noen aksjonærs vedkommende var skattepliktig inntekt, fordi det her gjaldt en tilbakebetaling på tidligere innbetalt aksjekapital, jfr. lovens §3 annet ledd og høyesterettsdom i sak Finansdepartementet mot Haldor Virik referert i Rt-1949-296 flg. Vel forholdt det seg så i Virik-saken at der hadde alle aksjer vært gjenstand for nedskrivning, mens forholdet i denne sak var at noen aksjer var nedskrevet og andre ikke. Men dette måtte være uten betydning etter aksjonærenes mening, det avgjørende var at selskapets aksjekapital var nedskrevet. Oslo ligningsråd nektet imidlertid å godta lege Georg Benestad, Urd A/S og Emil Moestue A/S' krav om skattefrihet, og de tre aksjonærer saksøkte deretter Finansdepartementet ved Oslo byrett med påstand om at utbetalingen på deres aksjer skulle ansees skattefri. Departementet fremholdt under saken at utbetalingen i realiteten var et utbytte skattbart etter lovens §3, 1. ledd. Fant imidlertid byretten å måtte legge de synspunkter Virik-dommen bygget på til grunn for pådømmelsen, kunne unntaksbestemmelsen i §3 annet ledd om tilbakebetaling av innbetalt aksjekapital bare komme de aksjonærer til hjelp, som eiet de opprinnelige og nedskrevne 24 900 aksjer. Derimot kunne aksjonærer som eiet de senere tegnede 275 100 aksjer,

Side:1241

der overhodet ikke hadde vært gjenstand for nedskrivning, ikke påberope seg at det her gjaldt en tilbakebetaling På aksjeinnskuddene. Etter departementets mening kunne det derfor ikke være av betydning at den samlede oppskrivning på begge grupper lå innenfor rammen av den forutgående nedskrivning av selskapets kapital. Ved Oslo byretts dom av 24. september 1955 fikk departementet medhold i sitt subsidiære standpunkt, idet utbetalingen ikke ble ansett som skattefri inntekt for de aksjer som ble nytegnet i 1927 eller 1932. Saksomkostningene ble opphevet.

Det er i byrettens dom redegjort nærmere for saksforholdet, for partenes prosedyre og for rettens begrunnelse.

Lege Georg Benestad, Urd A/S og Emil Moestue A/S har påanket byrettsdommen, og har fått tillatelse til anke direkte til Høyesterett. Etter dr. Benestads død har hans hustru Astrid Benestad trådt inn i saken.

De ankende parter har nedlagt påstand:

«1. Det beløp på kr. 0,60 pr. aksje som de ankende parter i 1953 har mottatt som utbetaling på sine aksjer i A/S Vestfos Cellulosefabrik av aksjekapitalnedskrivningsfondet kr. 2 751 000 i A/S Vestfos Cellulosefabrik, ansees for samtlige aksjer som skattefri inntekt.

2. Ankemotparten dømmes til å betale de ankende parter saksomkostninger for byretten og Høyesterett.»

Motparten, Finansdepartementets påstand lyder: «Byrettens dom stadfestes.

Dr. Georg Benestad eller nu hans i uskiftet bo hensittende enke, fru Astrid Benestad, Urd A/S og Emil Moestue A/S tilpliktes in solidum å betale Finansdepartementet prosessens omkostninger for byrett og Høyesterett.»

Saken foreligger i samme skikkelse for Høyesterett som for byretten. Det er dog fremlagt et mer fyldig materiale til belysning av ligningsmyndighetenes behandling av andre selskaper hvor det har vært tegnet ny aksjekapital etter nedskrivning.

Jeg bemerker i forbindelse med anken at loven av 1921 §3 annet ledd om at «tilbakebetaling av innbetalt aksjekapital» er fritatt ved ansettelsen av den skattepliktiges inntekt, er avgjørende for utfallet av saken. Byretten har som allerede nevnt satt et skille mellom de opprinnelige aksjer, som ble skrevet ned, og de senere tegnede aksjer hvor aksjeinnskuddene er uforandret, og den har begrenset fritagelsen for skatteplikt til de første aksjonærer.

De ankende parter mener at bestemmelsen må forståes slik at det ikke siktes til en tilbakebetaling til den enkelte aksjonær hvis aksjer har vært nedskrevet. Det loven sikter til er utbetalingens art: at det er en tilbakebetaling fra selskapets side på tidligere innbetalt aksjekapital til de aksjonærer selskapet har på utbetalingstiden. Denne forståelse at alle aksjonærer også skatterettslig stilles likt vis å vis selskapets

Side:1242

utbetaling er etter de ankende parters mening en følge av at aksjonærene har de samme rettigheter etter aksjelov og vedtekter når det gjelder innskudd, utbytte, tilbakebetaling og likvidasjonsandel. Det vil, hevdes det, også være urettferdig å trekke opp en fra aksjonærenes side sett høyst tilfeldig grense mellom aksjonærer av eldre og yngre årgang, da gruppene under refinansieringen har samvirket i felles interesse. Det er her bl.a. pekt på at preferanseaksjonærene av 1927, som byretten nekter skattefrihet, har ofret mest da de i 1932 oppga sin fortrinsrett til utbytte. Man må i virkeligheten se forholdet slik at det har funnet sted en fusjon mellom gruppene som har ført til at de nye aksjonærer er trådt inn i de eldre aksjonærers rettigheter. Byrettens løsning må også, mener de ankende parter, være høyst upraktisk når det gjelder notering, omsetning og beskatning av denne iallfall i formen ensartede aksjemasse. Og endelig må det tillegges betydning at kommunale ligningsmyndigheter, riksskattestyre og departement i flere tilfelle har ansett transaksjoner som, den foreliggende skattefri i andre selskaper. Det påstås ikke at det er skapt noen sedvanerett, men praksis vitner om at myndighetene må ha hatt den samme oppfatning av rettsspørsmålet som de ankende parter, og at de billighetsgrunner som er påberopt ikke var sterkere i de andre saker enn i vår sak.

Jeg er kommet til det samme resultat som byretten og kan i alt vesentlig slutte meg til byrettens begrunnelse.

Jeg tar med byretten utgangspunkt i at loven av 1921 §3 er en skattebestemmelse, og at den gjelder beskatningen av den enkelte aksjonær og fastsettelsen av hans utbytte. Bestemmelsen om at aksjonæren er fritatt for beskatning ved tilbakebetaling av innbetalt aksjekapital, må da naturlig referere seg til den individuelle aksjonærs eller hans forgjengers aksjeinnskudd på de aksjer ligningen gjelder. Jeg forstår da loven på den måte at det må være riktig å skjelne mellom de aksjer som har vært nedskrevet og de hvor innskuddet er holdt uforandret. For den siste gruppes vedkommende vil utbetalingen måtte ansees som et skattbart utbytte.

Det er klart at de opprinnelige aksjonærer på denne måte har fått en fordel, men jeg kan ikke se at loven hjemler en løsning som kan gi eierne av de nye aksjer i 1927 og 1932 den samme fordel med den begrunnelse at de dog er parthavere i det samme selskap og i enhver henseende likestillet overfor selskapet. Dette er en følge av vedtekter og generalforsamlingsbeslutninger, men det kan ikke hjemle en annen forståelse av §3 i aksjonærbeskatningsloven. Jeg kan heller ikke finne at de billighetsbetraktninger eller de angivelige forutsetninger aksjonærene imellom i forbindelse med refinansieringen, som er nevnt, kan påberopes med særlig vekt, når det gjelder det foreliggende skattespørsmål. Det er mulig at det kan være mindre praktisk å skjelne mellom aksjonærene, men dette kan heller ikke være avgjørende. Jeg anser det ikke nødvendig

Side:1243

å gå nærmere inn på ligningen av andre selskaper som har fått godtatt en ordning skattefritt på nye aksjonærers hånd, da jeg ikke finner at denne praksis kan få betydning for fortolkningen av lovbestemmelsen.

Det er etter min mening ikke grunn til å gjøre noen forandring i byrettens avgjørelse av saksomkostningene, og jeg finner også at omkostningene bør oppheves for Høyesterett, jfr. tvistemålslovens §180 første ledd. Det gjelder et særpreget og omtvistelig rettsspørsmål som jeg mener at aksjonærene hadde grunn til å se prøvet.

Jeg stemmer for denne dom:

Byrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Kruse-Jensen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Gaarder, Heiberg og Wold: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Jens Trampe Broch): - - -

Samlet eier de tre saksøkere ca. 100 000 aksjer i A/S Vestfos Cellulosefabrik. På utbetalingsdagen i 1953 satt dr. Benestad, hans hustru og sønn (som begge ble lignet sammen med doktoren) med tilsammen 3107 av de tidligere omtalte «gamle» (nedskrevne) 24 900 aksjer. Pr. samme dag hadde Urd A/S ingen av disse «gamle» aksjer, mens Emil Moestue A/S hadde (ca.?) 3521 av dem. I alt blir det 6628 av de «gamle» (nedskrevne) aksjer på saksøkerne, svarende til omkring 26-27 prosent av samtlige «gamle» aksjer. - - -

Retten skal bemerke:

Det er naturligvis riktig, som fremholdt av saksøkerne, at lovkonsipistene i 1921 og 1926 har vært fullt på det rene med vår sivilretts alminnelige prinsipper for aksjeselskapenes vedkommende - således også med det prinsipp at alle aksjer i samme selskap er rettslig helt likestillet hvor ikke annet følger av spesielle vedtektsbestemmelser.

Men retten kan ikke anta at man herfra kan trekke noen bindende slutning om at alle aksjer i samme selskap i henhold til loven av 1921 under alle omstendigheter må bli å stille helt likt også i skatterettslig henseende - selv om slik likestilling rent praktisk sett vel måtte innebære en fordel.

Saksøkte har pointert at det in casu ikke dreier seg om beskatning av et aksjeselskap. men etter lovens §3 om beskatning av aksjonærer i selskapet, - og at man derfor ikke kan legge noen avgjørende vekt på selskapets forhold, men må bygge vurderingen på de enkelte aksjonærers status overensstemmende med beskatningsrettens alminnelige prinsipp om individuell beskatning.

Retten er enig med saksøkte i dette. Loven av 1921 kan ikke antas å ha villet etablere et brudd på det sist nevnte prinsipp. Det måtte i

Side:1244

tilfelle vært gitt klart uttrykk for at slikt brudd var tilsiktet ved bestemmelsene i §3.

Og retten er likeledes enig med saksøkte i at den som har innbetalt aksjekapital etterat nedskrivning har funnet sted, ikke kan komme i den situasjon at han får noe tilbake av den opprinnelige aksjekapital.

Etter dette antas innehaverne av de 275 100 aksjer i A/S Vestfos Cellulosefabrik ikke å kunne kreve fritak for inntektsbeskatning m. o. t. utbetaling i 1953. Slikt fritak kan alene tilkomme innehavere av de 24 900 «gamle» (nedskrevne) aksjer, - jfr. for så vidt «Virik-dommen». Retten utformer domsslutningen i overensstemmelse hermed. - - -