Rt-1949-296

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1949-03-31
Publisert:	Rt-1949-296
Stikkord:
Sammendrag:	Dissens: 4-1
Saksgang:	L.nr. 32 B/1949.
Parter:	Staten v/Finansdepartementet (regjeringsadvokat H. Bødtker) mot konsul Haldor Virik (høyesterettsadvokat P. Irgens Odberg).
Forfatter:	Berger, Kruse-Jensen, Schei, Thrap, Dissens: Schjelderup
Lovhenvisninger:	Gamle aksjeskattelov (1921) §3, Aksjeloven (1910) §20, §38, Aksjeloven (1910), Skatteloven (1911) §63, Skatteloven (1911), Byskatteloven (1911) §55, §6, Gamle aksjeskattelov (1921)

Dommer Berger: Sandar namsrett avsa den 14. juni 1946 dom med sådan domsslutning:

Side:297

«1. Utpantningsforretningen av 29. juni 1944 for så vidt angår rest på statsskatt og inntektsstigningsskatt 1941-42 (1. og 3. post) oppheves og den til grunn herfor liggende ligning underkjennes.

2. Ved ny ligning reduseres konsul Haldor Viriks antatte inntekt ved utregning av statsskatt og alderstrygdavgift med kr. 40 325.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Staten ved Finansdepartementet har påanket saken, og Høyesteretts Kjæremålsutvalg har den 12. desember 1946 tillatt anke direkte til Høyesterett.

Sakens sammenheng fremgår av namsrettens domsgrunner.

For Høyesterett har den ankende part som for namsretten hevdet:

At nedskrivningen av aksjekapitalen i 1924 var vedtatt i forbindelse med den ordning av skattene som selskapet fikk i 1923 og at den gamle kapital derfor endelig er brakt ut av verden.

At det er en uriktig fortolkning av loven 13. juli 1921 §3 når den engang bortskrevne aksjekapital legges til grunn som innbetalt aksjekapital.

At utbetalingen av de 120 000 kroner i 1940 hverken økonomisk eller regnskapsmessig har noen sammenheng med kapitalnedskrivningen i 1924, men er en ren utdeling av utbytte.

Og at det her i virkeligheten er foregått en utdeling av en innvunnen konjunkturgevinst.

Den ankende part har nedlagt sådan påstand:

«1. Utpantningsforretning av 29. juni 1944 foretatt av namsmannen i Sandar hos konsul Haldor Virik, og den til grunn for utpantningen liggende ligning stadfestes.

2. Konsul Haldor Virik dømmes til å betale sakens omkostninger til den Norske Stat ved Finansdepartementet for namsretten og for Høyesterett.»

Motparten hevder:

At ordningen med skatten i 1923 bare innebar en forpliktelse for selskapet til nedskrivning av skipenes verdi, men intet hadde med aksjekapitalen å gjøre,

at det her dreier seg om en tilbakebetaling til aksjonærene av penger som er innbetalt på aksjene, en tilbakebetaling som derfor må være skattefri,

at en formell nedskrivning av aksjene som den som her har funnet sted i det hele ikke kan tillegges betydning i skattemessig henseende, hvilket fremgår av at den senere oppskrivning av aksjene overhodet ikke er skattelagt,

og at det ikke nødvendigvis må være regnskapsmessig sammenheng mellom nedskrivningen og utdelingen, hvilket fremgår av lovens uttrykkelige bestemmelse om at overkurs regnes som innbetalt aksjekapital.

Motparten har nedlagt sådan påstand:

«At namsrettens dom stadfestes, og at den ankende part forpliktes til å betale motparten, konsul Haldor Virik, sakens omkostninger så vel ved namsretten som ved Høyesterett.»

Etter min mening er det avgjørende spørsmål i saken om det

Side:298

har noen betydning i skattemessig henseende at tilbakebetalingen er foretatt på den del av aksjenes beløp som allerede mange år tidligere var bortskrevet, og ikke på den nominelle aksjekapital på utbetalingstiden. Svaret må bero på hvordan man skal forstå lov 13. juli 1921 §3 hvor det bl.a. heter: «- - - like med utbytte regnes - - - så vel som enhver anden utbetaling (også ved selskapsopløsning) undtagen tilbakebetaling av indbetalt aktiekapital.»

Selve uttrykket «indbetalt aktiekapital» er i denne forbindelse ikke klart. Det kan etter vanlig språkbruk bety såvel den aksjekapital som alt i alt er innbetalt, altså medregnet kapital som senere er bortskrevet uten tilbakebetaling på aksjene, som den nominelle, nedskrevne kapital så langt denne er innbetalt.

Heller ikke uttrykket «tilbakebetaling» gir særlig veiledning. Hva enten et beløp utbetales som oppgjør for en tilsvarende og samtidig gjennomført nedskrivning av aksjene eller som kompensasjon for en eldre nedskrivning som aksjonærene ikke før har fått vederlag for, vil det etter mitt skjønn være riktig å betegne utbetalingen som en tilbakebetaling av innskutt kapital.

Når loven således selv etterlater tvil om hva den har ment vil det etter min mening være nødvendig å se hen til hva der på andre likeartede områder i skattemessig henseende regnes som inntekt, og hva der ansees som tilbakebetaling av innskutt kapital. Og her er forholdet det at om en mann som har skutt inn et beløp i en fellesforretning senere får dette tilbakebetalt representerer dette ikke etter skattelovens regler noen inntekt for ham, selv ikke om hans innskudd på grunn av en konjunkturnedgang i forretningens verdier en tid har vært ansett som tapt. Heller ikke regnes det som inntekt om en kreditor får tilbake det beløp han har lånt ut, uansett om hans fordring i mellomtiden måtte være konstatert tapt ved debitors konkurs. - I begge tilfelle forutsetter jeg at han ikke ved tidligere skatteligning har fått inntektsfradrag for tapet. - I og for seg kan jeg ikke se at forholdet prinsipielt skulle stille seg annerledes når et aksjeinnskudd på grunn av nedgang i selskapets formuesverdier må ansees som tapt, og derfor skrives bort, men senere tilbakebetales fordi et konjunkturomslag har medført at selskapets verdier igjen har steget. Så lenge loven selv ikke gir uttrykk for noe annet, forekommer det meg rimelig å anta at det har vært meningen å gi samme regel for tilbakebetaling av aksjekapital som den som gjelder for tilbakebetaling av kapitalinnskudd for øvrig.

Når lovens §3 i det hele tatt uttaler en regel som ellers har gyldighet uten lovhjemmel - at tilbakebetaling av kapital ikke er inntekt - skyldes det så vidt jeg forstår at loven har valgt å definere utbyttebegrepet negativt: Alle utbetalinger regnes som utbytte med mindre de positivt unntas. Av denne grunn var det nødvendig uttrykkelig å gjøre unntak for tilbakebetaling av innbetalt aksjekapital; men det er så vidt jeg kan se ikke rimelig grunn til å anta at loven har villet trekke en annen grense mellom inntekt og tilbakebetaling av kapital enn den som ellers gjelder.

Jeg finner noen støtte for hva her er fremholdt i den definisjon av «indbetalt kapital» som finnes i bestemmelsen. «Ved indbetalt

Side:299

kapital forståes alene kapital som er indbetalt av aktieeieren, herunder overkurs». Dette viser at tilbakebetaling av det gjorte innskudd her som ellers ikke skal regnes som inntekt. Ordene «herunder overkurs» kan ikke referere seg til annet enn det opprinnelige aksjeinnskudd (ved selskapets stiftelse eller ved nyemisjon), idet det er dette overkursen er knyttet til, og ikke til det senere nedskrevne aksjebeløp.

Bestemmelsen om overkurs viser også at tilbakebetaling kan skje av beløp som ikke står på aksjekapitalens konto. Det kan derfor ikke være riktig når den ankende part har hevdet at en utbetaling ikke kan betraktes som tilbakebetaling når det ikke er regnskapsmessig sammenheng mellom utbetalingen og nedskrivningen, jfr. Trætteberg i Ligningsutvalgets avgjørelser VI 548. Jeg unnlater ikke i denne forbindelse å peke på aksjelovens §20 hvoretter overkursen fortrinsvis skal anvendes til å dekke omkostninger ved stiftelsen etc. og det muligens overskytende blir å legge til reservefondet.

Hvis selskapet ved skatteordningen i 1923 ikke hadde nedskrevet sin kapital, hvilket det etter aksjeloven ikke hadde plikt til, ville det ikke bli spørsmål om noen beskatning da skipsverdiene igjen steg og det ble dekning for posten.

Jeg finner også støtte for min oppfatning deri at den tilskrivning på aksjene som fant sted samtidig med at utbetalingen ble besluttet ikke er beskattet som inntekt, og at dette er i overensstemmelse med fast praksis. Jeg henviser her til Finansdepartementets skrivelse av 23. juni 1938 hvor det uttaler at det «etter en fornyet overveielse er kommet til det resultat at en forhøyelse av selskapets aksjekapital med et beløp svarende til den tidligere foretatte nedskrivning av aksjekapitalen uten tilbakebetaling ikke gir anledning til beskatning på aksjonærens hånd uansett om det beløp hvormed kapitalen i sin tid ble nedskrevet har vært avsatt til fond eller anvendt til nedskrivning av selskapets aktiva.» Jeg henviser videre til Riksskattestyrets kjennelse av 13. november 1939, utvalget VII side 373, hvor Riksskattestyret bl.a. uttaler at «departementets avgjørelse ikke alene i alminnelighet vil være den som er best stemmende med rimelighet og billighet, men også den fortolkning som er i overensstemmelse med lovens mening». Når en oppskrivning med derpå følgende nedskrivning og utbetaling ville vært skattefri kan det - forekommer det meg - ikke være god mening i at aksjonærene, fordi selskapet hopper over det ene ledd - skal komme i en annen og dårligere stilling om utbetalingen skjer direkte til dem.

At det skulle være noen grunn til å behandle utbetalingen under selskapets fortsatte drift annerledes enn ved likvidasjon kan jeg ikke innse. Jeg viser i denne forbindelse til Thomles kommentarutgave til skattelovene, note 1 og note 6 til lov av 13. juli 1921 §3.

Jeg mener at den ordning som ble truffet i 1923 mellom Finansdepartementet og aksjeselskapet om nedsettelse av skatten ikke har noen betydning for avgjørelsen i denne sak. Ordningen gjaldt nemlig nedskrivning av skipenes verdi, ikke av aksjekapitalen. Jeg henviser til at Finansdepartementets skrivelse av 11. april 1923

Side:300

overhodet intet inneholder om kapitalnedskrivning, og det er bare de i denne skrivelse fastsatte betingelser som selskapet har akseptert.

Jeg stemmer derfor for at namsrettens dom stadfestes.

På grunn av sakens art antar jeg at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne dom:

Namsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Kruse-Jensen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Schei og Thrap: Likeså.

Dommer Schjelderup: Jeg er kommet til samme resultat som Riksskattestyret, og kan i alt vesentlig tiltre den begrunnelse som dette i sin kjennelse av 30. juni 1943 har gitt og hvor det bl.a. er vist til daværende kontorsjef Bugges rapport av 24. februar s. å.

Når loven av 13. juli 1921 §3, etter å ha bestemt at utbytte av aksjer skal inntektsbeskattes hos de skattepliktige og - i annet ledds første punktum - at «like med utbytte regnes friaksjer, tilskrivning på aksjer (parter) så vel som enhver annen utbetaling (også ved selskapsoppløsning)», men dog unntar «tilbakebetaling av innbetalt aksjekapital», forekommer det meg, at aksjekapitalens funksjon av selskapets til enhver tid tilstedeværende kredittbasis (Platous Selskapsrett II 1. utg. 90) må utelukke at der skulle kunne tales om «tilbakebetaling» også av den del av den opprinnelige innbetalte aksjekapital, som senere er avskrevet som tapt. Av denne grunn mener jeg det m. a. o. må være lovbudets forutsetning, at aksjekapital, som det på et bestemt tidspunkt kan være spørsmål om å tilbakebetale, fremdeles er i behold - som aksjekapital eller i form av et ved nedskrivning av denne opprettet, (selskapet tilhørende og for dette fritt disponibelt) fond.

Hva den rent språklige betydning av selve ordet «aksjekapital» angår, anvendes det, som Augdahl fremhever i Aktieselskapet efter norsk rett 1. utg. 164, i to forskjellige betydninger, nemlig for det første i sin (aksjerettslige) betydning av nominell aksjekapital, det vil si selskapets offisielle kapital eller summen av samtlige aksjers pålydende, og dernest i den faktiske betydning av reell aksjekapital eller selskapets nettoformue. Skulle ordet aksjekapital i §3 i loven av 1921 ta sikte, ikke på den nominelle (offisielle) aksjekapital, men på den opprinnelige aksjekapital uansett om en del av denne senere er blitt bortskrevet som tapt, mener jeg at dette både av språklige og av de før nevnte aksjerettslige grunner tydelig måtte ha vært sagt. Jeg nevner i den forbindelse at i samme lovs §6 så vel som i landsskattelovens §63 (byskattelovens §55) anvendes ordet aksjekapital i dets vanlige betydning av selskapets nominelle eller offisielle kapital.

Side:301

Når §3's annet punktum er blitt spesielt påberopt som et uttrykk for den motsatte forståelse, ligger dette åpenbart utenfor dette punktums øyemed. Annet og tredje punktum ble nemlig satt inn i loven i 1926 utelukkende for å tydeliggjøre at unntaket ikke omfatter tilbakebetaling av den del av aksjekapitalen, som ikke er innbetalt av aksjonærene, men er blitt til ved utstedelse av friaksjer eller tilskrivning på aksjene, forutsatt at disse friaksjer eller denne tilskrivning ikke allerede er blitt beskattet etter §3.

Til det argument for at innbetalt aksjekapital i §3 bør forståes som den opprinnelig innbetalte aksjekapital, at paragrafens nettopp nevnte annet punktum har erklært også den overkurs skattefri, som måtte være erlagt, idet det har vært sagt at overkursen jo må være knyttet til den opprinnelige kapital, må svaret etter min oppfatning være, at overkurs kan det bli spørsmål om også - og fortrinsvis - i forbindelse med senere emisjoner, hvis beløp denne i så fall vil være knyttet til.

I forbindelse med bestemmelsen om at tilbakebetaling kan skje av de beløp som er innbetalt i egenskap av overkurs er det i anketilsvaret og under prosedyren særlig blitt hevdet at da disse beløp i selskapets regnskaper bokholderimessig ikke hører hjemme på aksjekapitalens konto, så skulle dette vise at der ikke behøver å være noen regnskapsmessig sammenheng mellom en nedskrivning av aksjekapitalen og en utdeling som den der her har funnet sted. Men heller ikke dette resonnement holder så vidt jeg kan se stikk, all den stund overkursen (agioen) overhodet ikke hører med til aksjekapitalen og da heller ikke skal bokføres på dennes konto, jfr. høyesterettsdommer Einar Hanssens note 2 til aksjelovens §38.

På den annen side er det intet i veien for at aksjekapitalen blir nedskrevet med et beløp som ikke avskrives, men beholdes som et fond, aksjonærene kan disponere over; sitt bokholderimessige uttrykk får da dette ved at det nedskrevne beløp overføres fra aksjekapitalens konto til en annen, ny eller tidligere opprettet konto. En slik fremgangsmåte kan formentlig tenkes å være hensiktsmessig i tilfelle hvor et selskaps generalforsamling ved behandlingen av et årsregnskap for tiden er i tvil om hvorvidt det tap selskapet etter regnskapet har lidt, må antas bare å være av forbigående art eller om selskapets stilling må antas å være den at man heller ikke på lang sikt kan regne med å opparbeide tapet eller å få drive under så gunstige konjunkturer som dem i tillit til hvilke selskapet ble startet og dets skip ervervet. Skulle den inntrufne konjunkturnedgang noenlunde snart vise seg å ha vært av forbigående art ville så oppskrivning av aksjekapitalen igjen kunne finne sted ved at fondet ble tilbakeført til aksjekapitalen. Men særlig vil det vel være generalforsamlingens tvil om hensiktsmessigheten eller nødvendigheten av å beholde så stor aksjekapital som den hvormed selskapet er startet som vil kunne gjøre en slik foreløpig overføring av aksjekapital til en annen konto praktisk. Fra denne annen konto ville så det overførte beløp - her som i det av meg først supponerte tilfelle - i dets egenskap av opprinnelig (eller senere) innbetalt aksjekapital kunne tilbakebetales aksjonærene uten at skatt etter §3 da ville påløpe.

Side:302

Her ville nemlig den faktiske og regnskapsmessige sammenheng vedvarende være til stede. Fremgangsmåten er nevnt i den svenske Lagberedningens motiv til lag om aktiebolag 250, i tilknytning til forslagets §73 (lovens §66) om nedsättning av aktiekapitalet:

«Då det nedsättningen motsvarende beloppet icke skall återbetalas till aktieägarna och ej heller avsättas till reservfonden utan skall avsättas för att disponeras av bolagsstämma bör enligt beredningens mening, av hänsyn till den balansklarhet som bör eftersträvas vid balansräknings uppställande, skyldighet föreligga att redovisa medlem med angivande av deras ursprung skilt från besparade vinstmedel, exempelvis under benämningen «genom nedsättning av aktiekapitalet frigjorda medels fond». Bolagsstämma äger sedan besluta att använda medel ur fonden exempelvis till täckande av förlust.... eller till vinstutdelning.»

Hvordan forholdet i hvert enkelt tilfelle ligger an - altså hvorvidt den nedskrevne del av kapitalen fremdeles er i behold eller ei - vil altså vedkommende selskaps regnskaper gi beskjed om, jfr. Trætteberg VI 551 ff.

I det her foreliggende tilfelle var den del av aksjekapitalen, hvorav aksjonærene i Viriks Rederi A/S i 1940 fikk seg en del «tilbakebetalt», avskrevet 16 år forut som definitivt tapt. «Kapitalnedskrivningen var», som det heter i kontorsjef Bugges rapport, «et nødvendig ledd i den konsolidering av selskapets stilling som den gang fant sted. Nedskrivningsbeløpet ble ikke for noen del avsatt til senere utdeling til aksjonærene og kunne heller ikke disponeres på denne måte fordi det manglet enhver dekning for det blant aktiva». Av den del av aksjekapitalen som på denne måten ble avskrevet som tapt kan det da heller ikke etter det syn jeg har gitt uttrykk for bli spørsmål om at aksjonærene kan få noe «tilbakebetalt».

Det som foregikk i 1924 var dette:

Ved den nødtvungne, akkordlignende sanering som den gang fant sted hadde Staten gjort ettergivelsen av de forfalne skattekrav betinget av at selskapets skip ble nedskrevet til deres daværende verdi. Dette ville bl.a. medføre den konsekvens at selskapet ikke ville ha adgang til å foreta så store skattefri avskrivninger som hvis skipsverdiene ikke var blitt nedskrevet. Men videre må Staten også ha vært interessert i at det samtidig med nedskrivningen av skipsverdiene også fant sted en korresponderende og derfor rasjonell nedskrivning av aksjekapitalen; ellers ville jo kommende bedre tiders inntekter i første hånd måtte gå til å dekke det gamle underskudd, og ville i lang tid unndras fra lovlig å kunne føre til dividendeutdeling og derved til beskatning av denne på aksjonærenes hånd. Statens interesse måtte for så vidt falle sammen med de aksjonærers interesse for hvem besittelsen av aksjene betydde en noenlunde årviss inntekt. Adgangen til fremtidig i form av skatt å oppnå sin andel av aksjonærenes dividende måtte derfor være et avgjørende moment for Staten når den istedetfor å gå til tvangssalg etterga sin skattefordring. Annerledes kan det etter min mening heller ikke være rimelig å oppfatte den dokumenterte forhåndskorrespondanse med Finansdepartementet.

Side:303

Førstvoterende mener - etter min oppfatning med urette - av denne korrespondanse å kunne lese seg til at aksjonærene i 1942 hadde hatt anledning til å la være å nedskrive aksjekapitalen. Den bokholderimessige fremgangsmåte måtte vel i så fall ha vært at man hadde «opphevet» aktivasidens nedskrivning av skipsverdiene ved hjelp av en ny «aktivapost» av størrelse som denne nedskrivning og kalt «udekket underskudd». Men hertil er for det første å si at så har man i hvert fall ikke gjort - hvilket etter min mening må være avgjørende. Men for det annet kunne det som av kontorsjef Bugge påpekt heller ikke tenkes gjort her, hvor så vel aksjonærer som Staten i dens egenskap av fremtidig skattekreditor måtte være interessert i en gjennomført sanering. Jeg men er nemlig som allerede antydet at korrespondansen ikke med rimelighet kan leses slik at Staten, samtidig som den etterga sine forfalne skattekrav, stillet selskapet skattefritt med hensyn til om det ville nedskrive også aksjekapitalen, altså ta det skritt som etter god forretningsskikk og prinsippene for sunn bokføring motsvarer nedskrivningen av skipenes verdi.

Med Riksskattestyret må jeg i motsetning til førstvoterende oppfatte det som et vilkår for ettergivelsen, at selskapet innrettet seg slik som dets advokat i sitt andragende av 23. april 1922 hadde skrevet: «Det vil selvfølgelig være naturlig, om aksjeselskapet nå nedskriver sin kapital, idet denne nu i realiteten ikke er til stede; dette agtes også gjort i tilfelle av ordning, således at styret ser at selskapet kan fortsette å bestå.» Jeg mener dette tilsagn måtte være bindende for selskapet.

Til støtte for sin tolkning av §3 har førstvoterende også påberopt den sondring mellom inntekt og tilbakebetaling av kapital som ligger til grunn for de alminnelige skattelover og hvoretter en kreditor når han får tilbake det beløp han har lånt ut ikke kan inntektsbeskattes for beløpet uansett om hans fordring i mellomtiden måtte være konstatert tapt ved debitors konkurs. Men heller ikke denne betraktning kan etter min mening føre frem all den stund aksjonærene ikke er sitt selskaps kreditorer, (jfr. Platou II 1. utg. 36-41, særlig note 5, samt Augdahl 1. utg. 44 note 2 og 167).

Overfor førstvoterendes argumentasjon ut fra de alminnelige skattelovers inntektsbegrep vil jeg for øvrig fremheve, at det som etter de to første punktumer i §3 i loven av 1921, skal ansees som skattbar inntekt ikke er ment å skulle la seg forene med hva våre alminnelige skattelover forstår ved inntekt. Lovbestemmelsens bud om at like med utbytte regnes tilskrivning på aksjene osv. representerer som Rygh påpeker i Formue og Inntekt 222, jfr. høyesterettsdom i Rt-1926-402, en særregel som Rygh går sterkt til felts mot: «Således som lovbudet er formet, er (derfor) enhver tildeling av friaksjer eller tilskrivning av aksjers pålydende ved statsskatteligningen å regne som inntekt. At dette begreps- og fornuftsstridige resultat også virkelig er lovens mening fremgår av dens forarbeider.»

Hvorvidt §3's særregel i skattepolitisk henseende og da særlig ut fra et rettferdssynspunkt er mer eller mindre rimelig, er et spørsmål, om hvilket det var delte meninger blant lovgiverne da loven

Side:304

ble vedtatt - og likså da endringen av 1926 fant sted. Domstolene må imidlertid bøye seg for den etter mitt syn tilstrekkelig klart uttrykte lovordning, som lovgivningsmaktens flertall vedtok.

En annen sak er, at hvor det i det konkrete tilfelle måtte finnes rimelig og vel forenlig med formålet med §3's i og for seg irrasjonelle utvidelse av de alminnelige skattelovers inntektsbegrep - nemlig å hindre at et selskaps aksjonærer for å unngå regulær utbyttebeskatning tildeler seg økonomiske verdier i annen form eller under annet navn - har Finansdepartementet ikke sjelden på forhånd godtatt en skattefri oppskrivning av tidligere nedskrevne aksjers verdi. Her derimot er forholdet at man, åpenbart for å unngå utbyttebeskatningen, har utdelt beløp, som i virkeligheten representerer den antatte konjunkturgevinst på selskapets driftsmidler.

Meg forekommer det i det hele tatt at resultatet ofte vil bli alt annet enn rimelig, når Høyesterett ved sin dom stadfester namsrettens godkjennelse av Viriksselskapets bokføringseksperiment som et holdbart grunnlag for skattefri utbyttetildeling og derved dekreterer en sådan adgang for ethvert selskap, som en gang i tiden har tapt en større eller mindre del av sin aksjekapital, men senere er kommet godt på fote. Særlig urimelig vil et slikt privilegium virke hvor vedkommende aksjonær som i det foreliggende tilfelle har ervervet de skattefri aksjer til 1/10 av deres pålydende.

Da jeg står alene med min oppfatning former jeg ikke noen konklusjon.

Av namsrettens dom (dommerfullmektig Einar Abrahamsen):

«Dampskibsaktieselskapet Kap» som i 1928 gikk over til å hete «Viriks Rederi A/S» ble stiftet i 1916. På generalforsamling den 14. mai 1924 besluttet man enstemmig å nedsette aksjekapitalen fra kr. 5 000 000 til kr. 2 500 000. Nedskrivningsbeløpet ble anvendt til dekning av en underskuddssaldo på gevinst og tapskonto, som hovedsakelig var fremkommet ved en ekstraordinær nedskrivning på selskapets skip på kr. 2 250 000. Denne siste nedskrivning var igjen foretatt i henhold til en skatteavtale med Finansdepartementet, hvorved selskapet var innrømmet en betydelig nedsettelse av sine statsskatter på betingelse av at dets skip ble nedskrevet med kr. 2 250 000 uten at det skulle skje noe fradrag for dette beløp i selskapets fremtidige inntekt.

I 1928 og 1937 ble det foretatt ytterligere nedskrivninger, men da disse er uten betydning for det spørsmål som behandles i denne sak, vil det ikke bli redegjort for de nærmere omstendigheter vedrørende disse. Det er nok å bemerke at selskapets aksjekapital etter de foretatte nedskrivninger ved utgangen av 1937 utgjorde kr. 1 560 000.

I selskapets balansekonto for samme år finnes som ny passivapost ved siden av aksjekapitalen «aksjonærenes fond for tilbakebetaling av aksjekapital kr. 2 500 000» og som korresponderende motpost på aktivasiden «konto for avskrivning uten dekning kr. 2 500 000.»

I årsberetningen for driftsåret 1938 har styret anført følgende:

«Aksjekapitalen ble i sin tid nedskrevet med kr. 2 500 000 uten tilbakebetaling til aksjonærene. Da materiellets bokførte verdi nå er kommet så langt ned at den virkelige verdi må sies å være større og da det

Side:305

av forskjellige hensyn vil være heldigst om regnskapet også med hensyn til materiellets verdi er mest mulig overensstemmende med den faktiske verdi, foreslåes aksjekapitalen forhøyet med kr. 840 000, idet materiellets bokførte verdi samtidig oppskrives med kr. 840 000. Ved forhøyelsen vil hver aksje bli å tilskrive kr. 175, slik at de kommer til å lyde på kr. 500.

Den resterende del av den tidligere nedskrivning av aksjekapitalen uten tilbakebetaling, kr. 1 660 000 (kr. 2 500 000 v kr. 840 000) blir stående som et aksjonærenes fond for tilbakebetaling av aksjekapitalen med tilsvarende motpost «konto for avskrivning uten dekning» på debetsiden. Styret foreslår kr. 25 pr. aksje, tilsammen kr. 120 000, tilbakebetalt aksjonærene mot avskrivning på disse konti. Tidspunktet fastsettes av styre og representantskap.

Aksjekapitalen vil etter forhøyelsen bli kr. 2 400 000, fordelt på 4800 aksjer à kr. 500. Overensstemmende hermed foreslåes vedtektenes §2 forandret.»

Forslaget ble vedtatt på generalforsamlingen den 26. januar 1939. Oppskrivningen og den korresponderende reduksjon av «aksjonærenes fond for tilbakebetaling av aksjekapital» ble gjennomført i regnskapet for 1939, mens tilbakebetaling av de kr. 120 000 først ble gjennomført i 1940.

Ved årsoppgjøret for 1939 ble videre den resterende del av «konto for avskrivning uten dekning» kr. 1 660 000 fjernet fra regnskapet ved en korresponderende oppskrivning av skipenes verdi.

Den del av det tilbakebetalte beløp kr. 120 000 som falt på saksøkte konsul Haldor Viriks aksjer utgjorde kr. 40 325. Da både selskapet og dets aksjonærer har ment at utbetalingen var skattefri på aksjonærenes hender overensstemmende med lov av 13. juli 1921 §3, ble det beløp som saksøkte mottok på sine aksjer ikke oppført som inntekt. Sandar ligningsråd har vært enig i dette, idet det ikke har foretatt inntektsligning av beløpet.

I sin rapport av 24. februar 1943 har imidlertid kontorsjef Bugge i Riksskattestyret hevdet at beløpet må beskattes som inntekt og i overensstemmelse hermed har Riksskattestyret i kjennelse av 30. juni s. å. besluttet at inntektsligningen for året 1940 skal forhøyes med det nevnte beløp. Forhøyelsen er gjennomført av ligningsnemnden 10. august 1943 og har medført at saksøkte er ilignet følgende tilleggsskatter:

1. Ordinær statsskatt kr. 17 557

2. Alderstrygdavgift » 403

3. Inntektsstigningsskatt » 5 775

Tilsammen kr. 23 735

For post 1 og 3's vedkommende er det under 29. juni 1944 holdt utpantning hos saksøkte. Denne utpantning er ved skrivelse av 25. november s. å. påklaget til Sandar namsrett. Samtidig begjærte saksøkte oppreisning for oversittelse av klagefristen. I klagen har saksøkte dessuten begjært tvisten overført til søksmåls former og begjært spørsmålet om ligningens lovlighet selvstendig avgjort under saken.

Namsretten avsa den 27. desember s. å. kjennelse hvorved oppreisning for oversittelse av fristen ble gitt. Dessuten ble saksøktes begjæring om at tvisten blir å avgjøre i søksmåls former samt at spørsmålet

Side:306

om ligningens lovlighet blir selvstendig avgjort under saken tatt til følge. Søksmålet er deretter reist av saksøkte ved stevning av 2. januar 1945.

Saksøkte har hevdet at Riksskattestyret har tatt feil ved fortolkningen av uttrykket «innbetalt aksjekapital» i §3 i loven av 13. juli 1921. Etter den definisjon som loven i denne bestemmelse gir må det være helt på det rene at med «innbetalt aksjekapital» menes alt hva aksjonærene har innbetalt - uten at det senere er tilbakebetalt - uten hensyn til om beløpet finnes på aksjekapitalens konto eller ikke. Det må være det faktiske forhold som må legges til grunn, ikke det rent formelle. Slik har det også alltid vært oppfattet, f. eks. i Finansdepartementets skrivelse av 15. desember 1930. Skrivelsen gjelder direkte hva som regnes som utbytte eller med andre ord som «innbetalt aksjekapital» ved selskapets oppløsning. Men uttrykket «innbetalt aksjekapital» i lovens §3 har selvsagt ikke en betydning når det gjelder likvidasjon av selskapet og en annen betydning under selskapets drift.

Det er i denne forbindelse også vist til at §3 uttrykkelig sier at overkurs skal regnes som innbetalt aksjekapital. Overkurs skal først og fremst anvendes til dekning av stiftelsesomkostningene og vil derfor som regel forsvinne fra regnskapet. Overkursen vil som sådan ikke ha noe å gjøre med aksjekapitalens konto uten i det tilfelle at overkursen ikke i sin helhet medgår til dekning av stiftelsesomkostningene og det overskytende da blir tillagt aksjekapitalen. Saksøkte mener at dette forhold viser at det er det aksjonærene faktisk har innbetalt som skattefritt kan tilbakebetales dem.

Videre hevder saksøkte at Riksskattestyret har tatt feil når det som avgjørende for sitt resultat har hevdet at «Aksjonærenes fond for tilbakebetaling av aksjekapitalen», hvorfra det utdelte beløp regnskapsmessig er tatt, ikke står i noen som helst regnskapsmessig sammenheng med selskapets aksjekapital, men er oppkonstruert 14 år etter at den omhandlede nedskrivning av aksjekapitalen fant sted. Saksøkte hevder tvert imot at det er full regnskapsmessig sammenheng mellom fondet og den opprinnelige aksjekapital og har til støtte herfor opplyst at en stor del av den innbetalte aksjekapital gikk tapt på grunn av at selskapets materiell ved konjunkturfall falt i verdi. Dette ble gitt uttrykk for i regnskapet ved at aksjekapitalen ble nedskrevet uten tilbakebetaling til aksjonærene. Senere i 30-årene inntrådte stigning i konjunkturene, materiellets verdi ble større, og den tapte aksjekapital kom derved tilbake. Også dette ble gitt uttrykk for i regnskapet ved at materiellets verdi ble oppskrevet, og som motpost ble opprettet «Aksjonærenes fond for tilbakebetaling av aksjekapital» istedenfor å foreta tilskrivning på aksjene, hvilket må komme ut på ett.

At denne fremgangsmåte, som gir et helt korrekt billede av det som i realiteten er foregått, også regnskapsmessig må være fullt i orden, er utvilsomt.

Dessuten har saksøkte hevdet at Riksskattestyret har tatt feil når det legger en avgjørende vekt på den regnskapsmessige sammenheng. Skatteloven bør legge og legger også vekt på de faktiske forhold og ikke på mer eller mindre betydningsløse former. Dette bevises i dette tilfelle også ved at tilbakebetaling av overkurs som er anvendt til dekning av stiftelsesomkostningene - og som altså ikke kan stå i noen

Side:307

regnskapsmessig sammenheng med aksjekapitalen - ifølge lovens uttrykkelige bestemmelse er tilbakebetaling av aksjekapital, og derfor skattefri på aksjonærenes hender. Selskapet må selv kunne bestemme når tilbakebetaling skal skje og det kan ikke være avgjørende hvorfra de penger som benyttes til tilbakebetalingen kommer fra. At Viriks Rederi A/S ikke besluttet aksjekapitalen oppskrevet igjen mot oppskrivning av materiellets verdi - hvilket ville vært skattefritt på aksjonærenes hender så lenge oppskrivningen skjer innenfor rammen av en engang foretatt nedskrivning - og deretter besluttet nedskrivning igjen ved overføring til «aksjonærenes fond for tilbakebetaling av aksjekapital», kan i skattemessig henseende ikke ha noen betydning. - - -

Saksøkeren har til støtte for sin påstand hevdet at de faktiske forhold i saken klart viser at utdelingen av de kr. 120 000 i 1940 hverken i økonomisk eller regnskapsmessig henseende har noen sammenheng med den kapitalnedskrivning på 2 1/2 million kroner som fant sted i 1924.

Kapitalnedskrivningen ble foretatt for å bringe ut av verden en korresponderende underskuddssaldo på gevinst og tapskonto som var oppstått hovedsakelig som følge av at selskapet under den daværende lavkonjunktur for skipsfarten hadde måttet gå til en ekstraordinær nedskrivning av skipenes verdi, hvilken nedskrivning igjen var en betingelse for at selskapet skulle oppnå en påkrevet nedsettelse av sine skatteforpliktelser. Kapitalnedskrivningen må under disse omstendigheter sees som et nødvendig ledd i den konsolidering av selskapets stilling som den gang fant sted. Nedskrivningsbeløpet ble ikke for noen del avsatt til senere utdeling til aksjonærene og kunne heller ikke disponeres på denne måte fordi det manglet enkver dekning for det blant aktiva.

Den utdeling til aksjonærene av kr. 120 000 som fant sted 16 år etter hadde intet annet enn navnet (tilbakebetaling av «aksjekapital») til felles med den opprinnelige foretatte kapitalnedskrivning. Utdelingen hadde som sin økonomiske forutsetning den konjunkturoppgang som fant sted for skipsfarten i årene fra 1937 og utover og som gjorde det mulig for selskapet å skaffe dekning for utdelingen gjennom en oppskrivning av skipsverdiene. Det dreier seg derfor her faktisk om en utdeling av en konjunkturinntekt

Når det i lov av 13. juli 1921 §3 annet ledd, er bestemt at enhver utbetaling til aksjonærene, unntagen tilbakebetaling av innbetalt aksjekapital skal være gjenstand for beskatning til Staten hos aksjonærene, så må det være klart at det selskap som foretar utbetalingen ikke kan ha det i sin makt å gjøre den skattefri på aksjonærenes hånd ved å kalle den tilbakebetaling av aksjekapital. Det må i realiteten dreie seg om en tilbakebetaling av kapital for at skattefrihet skal kunne inntre, og dette vil bare være tilfelle hvis det utdelte beløp i selskapets regnskaper kan påvises å være tatt enten direkte fra aksjekapitalen eller fra et fond som tidligere er blitt utskilt fra aksjekapitalen med henblikk på utdeling til aksjonærene.

At det umiddelbart forut for en utdeling oppkonstrueres et slikt fond uten noen dekning i selskapets aktiva og uten noen regnskapsmessig sammenheng med aksjekapitalen - således som skjedd i nærværende tilfelle - kan selvsagt ikke være tilstrekkelig. Og forholdet kan heller ikke repareres på ved at det senere skaffes dekning for fondet ved en

Side:308

oppskrivning av skipsverdiene. En slik fremgangsmåte viser tvert imot med all ønskelig tydelighet at det i virkeligheten dreier seg om en utdeling av konjunkturinntekt.

Retten skal bemerke:

Lov av 13. juli 1921 gir i §3 hjemmel for aksjonærbeskatning, idet utbytte av aksjer i aksjeselskaper skal medregnes ved ansettelsen av de skattepliktiges inntekt. Og paragrafens annet ledd foreskriver: «Like med utbytte regnes friaktier, tilskrivning på aktier (parter) så vel som enhver annen utbetaling (også ved selskapsoppløsning) unntagen tilbakebetaling av innbetalt aktiekapital. Ved innbetalt aktiekapital forståes alene kapital som er innbetalt av aktieeierne, herunder overkurs...»

Med innbetalt aksjekapital forstår retten det beløp aksjonærene i alt har innbetalt - uten at det senere er tilbakebetalt - uten hensyn til om beløpet forefinnes på aksjekapitalens konto eller ikke. At loven under begrepet «innbetalt aktiekapital» også tar med det som aksjonærene har innbetalt i overkurs tyder på at denne oppfatning er riktig. Og at det ved et selskaps likvidasjon alltid vil være den opprinnelig innbetalte aksjekapital som blir lagt til grunn for beregningen av eventuell gevinst for aksjonærene tyder på det samme, for det er intet i lovens ord som skulle tilsi at stillingen skulle være en annen under selskapets drift.

Høyesterett har i dom av 17. desember 1925 ( Rt-1925-1064) kommet til det resultat at en nedskrivning av en aksjes pålydende verdi uten tilbakebetaling ikke berettiger til noe fradrag i aksjonærenes inntekt uansett om nedskrivningen står i forbindelse med at verdien av selskapets kapitalverdier er redusert som følge av konjunkturnedgang eller om nedskrivningen har sin årsak i underskudd på driften. Denne regel må ansees som sikker norsk rett. Den logiske konsekvens herav må være at når selskapet igjen foretar en oppskrivning av aksjene innenfor rammen av nedskrivningen, skal ikke denne oppskrivning beskattes som inntekt hos aksjonærene. Dette har også vært Finansdepartementets standpunkt, se skrivelse av 23. juni 1938 til Riksskattestyret. Når Finansdepartementet senere har fremholdt at denne oppfatning er bygget på billighetsbetraktninger, er retten ikke enig. Og den finner støtte for sitt standpunkt i en kjennelse av Riksskattestyret av 13. november 1939.

Viriks Rederi A/S skulle etter dette være berettiget til skattefritt for aksjonærene å oppskrive kapitalen innenfor rammen av den engang uten tilbakebetaling foretatte nedskrivning. Dette er også skjedd for så vidt det gjelder et beløp på kr. 840 000, idet aksjekapitalen i regnskapet for 1939 ble oppskrevet med dette belop og det fra skattemyndighetenes side intet er foretatt i den anledning. Aksjonærene kan da etter rettens mening ikke komme i noen annen stilling når det gjelder de kr. 120 000 som ble utbetalt kontant, idet det jo var full anledning for selskapet til også å ta med dette beløp i oppskrivningen og så senere foreta en nedskrivning med samme beløp med tilbakebetaling til aksjonærene. Det er såvidt retten har forstått heller ikke saksøkerens mening å hevde at en sådan ordning skulle være ulovlig. Det kan da etter rettens mening ikke ha noen reell betydning for aksjonærene om den formelle fremgangsmåte ikke er fulgt. Det må være likegyldig for disse etter hvilket av de to alternativer selskapet ordner seg.

Etter dette vil saksøktes påstand bli tatt til følge. - - -

Side:309