Rt-1959-220
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1959-02-21 |
| Publisert: | Rt-1959-220 |
| Stikkord: | Samferdselsloven av 11 |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 26/1959 |
| Parter: | Statsadvokat L.J. Dorenfeldt, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat J.B Hjort). |
| Forfatter: | Rode, Nygaard, Thrap, Schei, justitiarius Wold |
| Lovhenvisninger: | Samferdselsloven (1947), Samferdselsloven (1947) §7 |
Dommer Rode: A, Aspelund, ble ved forelegg utferdiget av Troms politikammer den 5. mars 1958 siktet for overtredelse av «lov om samferdsla av 11. juli 1947 §27, jfr. §7 første ledd, hvoretter ervervsmessig transport («fortenestekøyring») uten rute ikke er lovlig uten etter tillatelse fra samferdselsnemnda, derved at han uten å ha nødvendig tillatelse fra samferdselsnemnda med sin lastebil X-6473
a) i løpet av høsten 1956 og våren 1957 mot betaling kjørte materialer - hovedsakelig sand fra Bardufoss - til A/S Maskin-Byggs anlegg for Finnsnes Vannverk på Aspelund,
b) våren og sommeren 1957 mot betaling kjørte en del lass bygningsmaterialer fra Sørreisa og Hemmingsjord til Johan Hansen, Aspelund.»
Forelegget ble ikke vedtatt, og saken ble sendt Malangen herredsrett til pådømmelse. Ved herredsrettens dom av 1. oktober 1958 ble A frifunnet. Dommen ble avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for fellelse. Det nærmere saksforhold fremgår av domsgrunnene.
Politimesteren i Troms har påanket dommen. Anken gjelder utelukkende lovanvendelsen. Det hevdes at tiltalte, ved å forholde seg slik som retten har funnet bevist, har overtrådt samferdselslovens §27, jfr. §7 første ledd.
Jeg finner at anken må tas til følge for så vidt angår frifinnelsen for det under post a) beskrevne forhold. Retten har for dette forholds vedkommende funnet bevist at tiltalte «uten å ha tillatelse fra samferdselsnemnda til å utføre ervervsmessig lastebilkjøring uten rute, med sin lastebil X-6473 i løpet av høsten 1956 mot betaling av kr. 80 pr. lass, har foretatt en rekke transport-turer med sand fra Bardufoss til A/S Maskin-Byggs anlegg for Finnsnes Vannverk på hans eiendom ved Aspelund, og at det også for samme betaling av ham har vært utført en del lignende turer våren 1957. Likeledes er det på det rene at han innen samme tidsrom også har transportert en del rør og gforskalingsmaterialer fra Finnsnes til det samme anlegg mot betaling for biltransporten.» Videre er det funnet bevist at tiltalte «ved sitt tilsagn om fri grunnavståelse m.v. for Finnsnes Vannverks anlegg på hans eiendom har tatt forbehold om at dette ble gitt under
Side:221
forutsetning av at han fikk anledning til å utføre transportkjøring av materiell til anlegget der». Jeg kan ikke finne at dette forbehold kan føre til at den kjøring mot vederlag som retten har funnet bevist, må ansees for å falle utenfor samferdselslovens §7. Herredsretten har - slik jeg må forstå dommen - heller ikke tillagt forbeholdet denne virkning. Dens begrunnelse for frifinnelsen er at «det ikke kan erkjennes å være fornuftig grunn til å anvende straff» i det foreliggende tilfelle. Når retten først har funnet at forholdet går inn under samferdselslovens §7, har den imidlertid ikke lovlig adgang til å frifinne for straff fordi om det etter rettens oppfatning ikke er fornuftig grunn til å straffe.
Under hovedforhandlingen for Høyesterett har retten reist spørsmål om straffbarbeten er foreldet for hele eller en del av dette forhold. Kjøringen foregikk som før nevnt høsten 1956 og våren 1957. Foreldelsesfristen er 1 år, straffelovens §67, siste ledd, jfr. samferdselslovens §27. Fristen ble avbrutt ved utferdigelsen av forelegg den 5. mars 1958. Det synes etter dette som foreldelse kan være inntrådt for den vesentlige del av kjøringen. Høyesterett kan imidlertid ikke avgjøre spørsmålet, da retten ikke har grunnlag for nærmere å fiksere tidsangivelsen «våren 1957» og heller ikke for å avgjøre om kjøringen helt eller delvis må ansees som et fortsatt forhold i straffelovens forstand.
For så vidt angår det i post b) beskrevne forhold finner jeg at anken må forkastes. For dette forholds vedkommende har herredsretten funnet det bevist «at tiltalte har mottatt betaling for kjøring av 4 lass betongstein en dag visstnok i mars 1957 fra Sørreisa til Johan Hansens nybygg på Aspelund og for kjøring av 1 lass materialer fra Hemmingsjord til den samme ved en anledning våren 1957», samt at det «ikke var mulig å få noen av bevillingshaverne i området til å utføre kjøringen så hurtig og på så kort varsel som omstendighetene nødvendiggjorde». Frifinnelsen begrunnes med at det her dreier seg om «transportoppdrag under forhold som nærmest kan betegnes som nødssituasjon».
Jeg kan ikke finne at det fremgår av domsgrunnene at frifinnelsen bygger på en uriktig forståelse av loven. Jeg finner det tilstrekkelig å vise til at Høyesterett i en rekke avgjørelser - jeg nevner således Rt-1952-747 og side 808 og Rt-1953-385 - har gitt uttrykk for at det ikke er rettsstridig at en lastebileier som ikke har bevilling leilighetsvis mot betaling utfører nødvendig kjøring som bevillingshavere ikke kan eller vil påta seg.
Jeg stemmer for slik
kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt A er frifunnet for siktelsen i forelegget av 5. mars 1958 punkt a.
For øvrig forkastes anken.
Side:222
Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Thrap, Schei og justitiarius Wold: Likeså.