Rt-1952-747

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1952-06-28
Publisert:	Rt-1952-747
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 93/1952
Parter:	Statsadvokat Chr. Bull, aktor mot 1. A, 2. B (forsvarer høyesterettsadvokat Chr. L. Jensen).
Forfatter:	Dæhli, Wold, Thrap, Berger, Schjelderup
Lovhenvisninger:	Samferdselsloven (1947) §7, Samferdselsloven (1947), Straffeloven (1902) §63, Motorvognloven (1926) §21, §7, Motorvognloven (1926), §16, §17, §19, §24, §27, §8

Dommer Dæhli: Uttrøndelag politikammer forela 23. august 1951 A fra Oppdal en bot på kr. 25,00, subsidiært 9 dagers fengsel og B en bot på kr. 50,00, subsidiært 15 dagers fengsel for overtredelse av lov om samferdsla av 11. juli 1947 nr. 6, §27, jfr. §7, som straffer den som uten løyve fra samferdselsnemnda driver «fortenestekøyring» uten rute, den første, Vognild, «ved at han som sjåfør på lastebil U 4162 tilhørende Knut B, Olbu, har foretatt diverse kjøring for private, uten at bileieren eller han selv har hatt bevilling til slik kjøring fra Samferdselsnemnda i Sør-Trøndelag således bl.a. kjøring av dyr fra Reidar Skarsem, Vognild, til jernbanestasjonen ved månedsskiftet november-desember 1950, likeledes annen dyrekjøring til Oppdal jernbanestasjon fra januar måned 1951 og utover, samt vanlig varekjøring som returlast etter slike kjøringer, til firmaene S. H. Wognild og Dørum Handelslag, og likeledes en tur i januar 1951 med kraftfor til S. H. Wognild, samtlige kjøringer er skjedd mot betaling etter de vanlige tariffer for lastebilkjøring,» den andre, B, «ved at han

Side:748

som eier av lastebil U 4162 lar denne gå i kjøring for private med A som sjåfør, og således tar imot kjøreoppdrag mot betaling til tross for at han ikke har bevilling til ervervsmessig transport uten rute fra Samferdselsnemnda i Sør-Trøndelag, bl.a. er det foretatt kjøring av dyr en rekke ganger fra de forskjellige oppdragsgivere til Oppdal jernbanestasjon vinteren 1950-51, samt vanlig varekjøring i retur for bl.a. firmaene S. H. Wognild og Dørum Handelslag.»

Politikammeret hadde også utferdiget forelegg mot en tredje, Ingvar Eriksen Røe.

Da foreleggene ikke ble vedtatt, ble sakene pådømt av Orkdal herredsrett 27. november 1951 som ga denne dom (jeg utelater den delen som gjelder den tredje person og som ikke har interesse for denne sak):

«A dømmes for overtredelse av samferdselslovens §27 jfr. §7 jfr. strl. §63 til en bot til statskassen stor 20 kroner. Betales boten ikke trer i dens sted fengsel i 2 dager. I saksomkostninger til det offentlige betaler han 10 kroner.

B dømmes for overtredelse av samferdselslovens §27 jfr. §7 jfr. strl. §63 til en bot til statskassen stor 40 kroner. Betales boten ikke trer i dens sted fengsel i 2 dager. I saksomkostninger til det offentlige betaler han 20 kroner. - - -

Betalingsfristen for idømte saksomkostninger er 2 uker fra dommens forkynnelse.»

Med samtykke av Høyesteretts Kjæremålsutvalg ble saken brakt inn for Frostating lagmannsrett til ny behandling. Tiltalebeslutningen var i samsvar med forelegget. Lagmannsretten frifant de tre til talte.

Statsadvokaten i Trondheim lagsogn har erklært anke over lagmannsrettens dom for så vidt angår frifinnelsen av A og B. Anken gjelder lovanvendelsen, idet påtalemyndigheten gjør gjeldende at følgende bokførte del av lagmannens rettsbelæring angående forståelsen av lovens §7 ikke er riktig, og kan ha ført til uriktig frifinnelse av de tiltalte Vognild og B: «Lagmannen uttalte at uttrykket «fortenestekøyring» i lov om samferdsla av 11. juli 1947 §7 må antas å være ensbetydende med det tilsvarende uttrykk «ervervsmessig transport» i lovutkastets §7, St. prp. nr. 1 for 1947, og at dette uttrykk og den tilsvarende bestemmelse er overført fra motorvognlovens §21 II og må fortolkes på samme måte som denne tilsvarende nå opphevede bestemmelse i motorvognloven. Den tidligere rettspraksis angående fortolkning av motorvognlovens forannevnte bestemmelse får derfor sin fulle betydning når det gjelder fortolkningen av samferdselslovens §7. Avgjørende vil således ikke i og for seg være at det foreligger en kjøring mot betaling, men om kjøringen enten er et ledd i vedkommendes næring eller er foregått så hyppig og i sådant omfang og i det hele tatt under sådanne omstendigheter at den ikke lenger har karakteren av leilighetsvis transport, men utgjør en næringsvirksomhet enten i form av hovederverv eller i form av bierverv.»

Side:749

Etter påtalemyndighetens oppfatning gir rettsbelæringen uriktig «uttrykk for den oppfatning at kjøringen må være et ledd i vedkommendes næring eller utgjør en næringsvirksomhet enten i form av hovederverv eller i form av bierverv for i det hele tatt å gå inn under lovens uttrykk fortenestekøyring». Påtalemyndigheten hevder at «den riktige forståelse av lovens uttrykk fortenestekøyring må være at det omfatter enhver kjøring beregnet på fortjeneste (for fortjenestens skyld), deri også innbefattet kjøring i kortere tid - en dag eller to, enkelt tur eller flere turer med mellomrom - og uten at den således foretatte kjøring er vedkommendes hovederverv eller bierverv.»

Når det gjelder spørsmålet om forståelsen av begrepet «fortenestekøyring» i §7 (om løyve til transport utan rute) i lov om samferdsla av 11. juli 1947 nr. 6, vil jeg først nevne at uttrykket er brukt allerede i §21 i lov om motorvogner av 20. februar 1926 og i endringslov av 6. juni 1930 nr. 19. Bestemmelsene i motorvognlovens §21 er avløst av bestemmelser i lov om samferdsla, og §28 punkt 2 c i denne loven opphevet «alle andre fyresegner som er i strid med denne lova». Formålet med §21 i motorvognloven etter endringsloven av 1930 var å skaffe hjemmel for en regulering av den ervervsmessige motorvognkjøring, både med og uten rute, for å unngå en nasjonaløkonomisk sett uheldig konkurranse med andre kommunikasjoner. I de forarbeider for denne endringslov som lå forut for og til grunn for Ot. prp. nr. 1 for 1930, hadde man brukt uttrykket «befordring av personer eller gods med motorvogn mot betaling (ervervsmessig motorvognkjøring).» Uttrykket «ervervsmessig motorvognkjøring» gikk igjen i flere ledd i utkastene til den nye §21 i motorvognloven, både fra flertallet og mindretallet i den komité som var oppnevnt ved kgl. res. av 19. juli 1927 for å utrede spørsmålet om forholdet mellom yrkesbiler og jernbaner. Komitéens innstilling fulgte som vedlegg til St. med. nr. 9 for 1930, og både flertallets og mindretallets utkast til ny §21 i motorvognloven er inntatt i Ot. pr. nr. 1 for 1930. Denne proposisjon, som er skrevet på nynorsk, brukte konsekvent uttrykket «fortenestkøyring med motorvogn» som synonymt med riksmålsuttrykket «ervervsmessig motorvognkjøring». Proposisjonens forslag til ny §21 var visstnok et annet enn både flertallets og mindretallets i den nevnte komité, men i den ordlyd som proposisjonens utkast hadde, er det ingen tvil om at man med «køyring for fortenest» mente «ervervsmessig befordring», idet proposisjonen selv inneholdt en oversettelse av nynorskteksten til riksmål og i denne oversettelse brukte uttrykket «ervervsmessig befordring». §21 i endringsloven til motorvognloven ble ikke helt overensstemmende med odelstingsproposisjonens utkast. Men intet tyder på at man med uttrykket «skyssing eller godskøyring for forteneste» i lovteksten mente noe annet enn det man hadde ment i proposisjonens utkast, nemlig «ervervsmessig kjøring». I de offisielle oversettelser av motorvognloven av 1926 og av motorvognloven etter endringen i 1930, som ble inntatt i Lovtidende samtidig med lovene, er også uttrykket «ervervsmessig befordring» brukt.

Side:750

At man med uttrykket ikke har tenkt på enhver enkelt «skyssing eller godskøyring for forteneste», fremgår for øvrig etter min mening av selve lovteksten i endringsloven av 1930 §21 I, første og siste ledd, og II 1, annet og tredje ledd.

Forarbeidene til lov om samferdsla av 30. juni 1947 var på riksmål til og med Ot. prp. nr. 1 for 1947, mens derimot Innst. O. XIII fra den utvidede vei- og jernbanekomité var på nynorsk. Det fremgår klart av innstillingen av 2. desember 1935 fra Trafikkrådkomitéen (oppnevnt ved kgl. res. av 15. juni 1934) og av innstillingen av 28. juni 1946 fra Samferdselsnemnda (oppnevnt ved kgl. res. av 31. august 1945) og av den nevnte odelstingsproposisjon, at det ikke var spørsmål om å innføre konsesjon eller bevilling for annet enn «ervervsmessig motorvognkjøring». Uttrykket «ervervsmessig befordring av personer og gods med transportmidler som drives med maskinkraft», var brukt allerede i Trafikkrådkomitéens utkast til §1 angående området for loven om ordning av samferdsla. §2 om sakområdet i Samferdselsnemndas utkast har strøket ordet «ervervsmessig», idet paragrafen bestemmer at loven gjelder «all transport med fartøyer, jernbane, motorvogner og fly innenfor den ramme loven fastsetter». I utkastets §1 («definisjoner») punkt 6 defineres uttrykket «ervervsmessig transport» som «transport for andre mot betaling». Uttrykket «ervervsmessig transport» er brukt i en rekke av bestemmelsene i Samferdselsnemndas utkast, således i §5 i de alminnelige bestemmelser «om plikt til å gi opplysninger m.v.» og i §6 og §8 i avsnittet om de «særskilte bestemmelser om transport med motorvogn» og som omhandler henholdsvis «konsesjon for ruter», og «bevilling for transport uten rute». Uttrykket finnes videre i avsnittet om de særskilte bestemmelser om «transport med norske fartøyer» i §14, §16, §18, §19 og §20 angående henholdsvis «konsesjon for ruter», «bevilling for løs fraktfart», «autorisasjon av meklere», «fartstillegg for fiskefartøyer m.v.» og «ervervsmessig transport innen et bestemt havneområde». Både av disse bestemmelser og av §22 angående nødvendigheten av konsesjon, bevilling og fartstillatelse også for «transport som drives for sammenslutning», «selv om transporten ikke er ervervsmessig», forstår man at det ikke har vært nemndas mening å bruke uttrykket «ervervsmessig» på annen måte enn det som var tilfelle tidligere og som er i samsvar med alminnelig språkbruk. Samferdselsnemnda nevnte for øvrig i sin innstilling at dens utkast både med hensyn til form og innhold hadde meget til felles med Trafikkrådkomitéens innstilling (nemndas innstilling side. 3, 2. spalte). I Ot. prp. nr. 1 sier Arbeidsdepartementet at det i det store og hele har fulgt nemndas utkast i forslaget til lov. Proposisjonen sløyfet definisjonene i §1 i nemndas utkast som unødvendige. Det fremgår både av odelstingsproposisjonens lovutkast og av dens grunner at den, når det gjelder konsesjon eller bevilling, bare har for øye ervervsmessig befordring eller transport både med motorvogn og med fartøy, ordet ervervsmessig tatt i den alminnelig brukte betydning. Jeg nevner spesielt utkastets §19 om «fartstillatelse for fiskefartøyer», en bestemmelse som fantes allerede i

Side:751

«Samferdselsnemndas utkast og som er inntatt på nynorsk i odelstingsinnstillingens §19 og i lov om samferdsla §19. §19 bør sees i sammenheng med §16 og §17, som den viser til i Samferdselsnemndas utkast, i odelstingsproposisjonen, i odelstingsinnstillingen og i loven. I proposisjonens grunner til §19 sies det:

«Forholdet mellom fiske- og fraktefartøy er analogt med forholdet mellom bedriftsbiler og yrkesbiler.

Så lenge et fartøy anvendes til fiske, er det å betrakte på samme måte som en bedriftsbil, så snart det går over til transport for andre - som erverv - blir det å betrakte på samme måte som en yrkesbil.

Reglene for yrkesbåter og yrkesbiler bør så vidt mulig bygges opp etter samme prinsipp, og behandlingen av sakene bør skje etter samme retningslinje.

Som forholdene er i dag, har en bruk for all tonnasje. Bestemmelsenes hensikt er derfor i første rekke å få kontroll over de fartøyer det gjelder, hindre at de ensidig søker virksomhet som er egnet til å skade rutefarten, og om det blir nødvendig, sørge for at tonnasjen plaseres i den fart som ellers måtte være nødlidende - - -.»

Odelstingsinnstillingen nevner ikke at den med sine uttrykk transport eller rutekjøring «for fortenest», «fortenestkøyring» i §4 («upplysingsplikt o. a.») eller rutekjøring «for fortenest» i §5 («ruteløyve») eller «fortenestkøyring» i §7 («løyve til transport utan rute eller fortenestkøyring») eller i §8 («vilkår for løyve til fortenestkøyring») har ment noe annet enn ervervsmessig transportrutekjøring eller kjøring. Tilsvarende uttrykk brukes i paragrafene under avsnittet om «serskilde fyresegner um transport med norsk farty», bl.a. i den ovenfor nevnte §19. Det er derfor etter min mening utvilsomt at de nevnte uttrykk i loven om samferdsel må forståes som ervervsmessig kjøring.

Annet følger etter min mening heller ikke av §24 om «høvetransport o. a.», som finnes uforandret i loven i første ledd i §24 om «høvetransport o. a.» og som gjelder transport både med motorvogner og båter. Paragrafen var ny i odelstingsinnstillingen, og det fremgår både av innstillingens grunner og av forhandlingene i Odelstinget og Lagtinget at hensikten var å lempe noe på de regler som var foreslått med hensyn til nødvendigheten av konsesjon eller bevilling. Første punktum i første ledd sett i forbindelse med 2. punktum, må da etter min mening forståes slik at «private motorvogner og båtar har lov til å taka med folk og gods for betaling i samband med eigne transportar, når so høver» selv om kjøringen må ansees som ervervsmessig (utført «for forteneste»), når det bare ikke gjøres i et slikt omfang at transporten for andre for betaling «drivast som næring».

Med de naturforhold og meget store avstander mellom folk som det er i vårt land, vil situasjoner ofte kunne oppstå hvor man trenger å få stillet til disposisjon en motorvogn eller båt for snarlig transport av personer eller gods, men hvor forholdet er at man ikke innen rimelig tid kan oppnå å få det nødvendige befordringsmiddel fra en av dem som har bevilling til å drive ervervsmessig transport; årsaken

Side:752

kan f. eks. være at man ikke kan komme i forbindelse med disse eller at ingen av dem kan eller vil påta seg den transport som det er nødvendig snarest å få utført. Det kan ikke antas å ha vært lovgivernes mening at folk skal bli stående hjelpeløse i slike situasjoner og dermed lide tap eller ha ulemper av betydning. Det er da etter min mening i samsvar både med samferdselslovens ordlyd, dens forarbeider og en fornuftig tolkning av formålet med dens §7, jfr. §8, at en enkelt eller flere leilighetsvise transporter som under slike omstendigheter som dem jeg har nevnt, er utført mot vederlag inneholdende en fortjeneste, av noen som ikke har bevilling, ikke kan være å anse som forbudt ervervsmessig kjøring eller «fortenestekøyring» i samferdselslovens forstand. Det vil være et skjønnsspørsmål om ervervsmessig transport foreligger i de enkelte tilfelle. Man må ta hensyn til de foreliggende omstendigheter, og særlig til nødvendigheten av at transporten blir utført før den tid da en bevillingsinnehaver kan eller vil utføre den. Rimelig hensyn må også tas til de økonomiske eller andre interesser som det gjaldt å vareta. Når utføringen av den enkeltstående eller de leilighetsvise transporter har hatt sin berettigede årsak i umuligheten av eller vanskeligheten ved å oppnå kjøringen utført innen rimelig tid av dem som har Samferdselsnemndas tillatelse til «fortenestekøyring», kan man etter min oppfatning ikke legge vekt på den omstendighet at den som utførte transporten ønsket et vederlag som inneholder en fortjeneste.

Da lagmannens rettsbelæring synes å gå noe videre enn jeg har antatt når det gjelder adgangen for andre enn bevillingsinnehavere til å utføre kjøring mot betaling, og det er en mulighet for at dette kan ha ført til den frifinnende dom, finner jeg at anken må bli å ta til følge. Det følger imidlertid av det jeg har sagt at påtalemyndighetens oppfatning av den nevnte adgang til å utføre kjøring mot betaling etter min oppfatning er for snever.

Partene har ikke reist spørsmålet om samferdselslovens §24 om «høvetransport» for betaling er anvendelig på noen av transportene, f. eks. de i tiltalen nevnte transporter under returkjøring, og det er derfor ikke grunn for meg til å drøfte det.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Lagmannsrettens dom med hovedforhandling oppheves.

Dommer Wold: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende. Jeg finner det tilstrekkelig for mitt vedkommende å anføre:

Det spørsmål som foreligger til avgjørelse, er om lagmannens rettsbelæring gir uttrykk for en riktig forståelse av samferdselslovens §7.

Jeg er enig med lagmannen i at fortenestekøyring i lovens §7 må antas å være ensbetydendemed det tilsvarende uttrykk «ervervsmessig transport» i §7 i den stortingsproposisjon som ligger til grunn for loven (St. prp. nr. 1/1947). - Det er nok for meg å vise til at

Side:753

proposisjonens riksmålstekst «ervervsmessig transport» i stortingskomitéens innstilling - som ble skrevet på nynorsk - er oversatt til fortenestekøyring uten at det under komitéens eller Stortingets behandling av loven er nevnt med et ord at det tilsiktedes noen endring i lovens innhold.

Jeg er også enig med lagmannen i at lovens begrep fortenestekøyring er overført fra motorvognlovens §21 II og at den tidligere rettspraksis får sin fulle betydning når det gjelder fortolkningen av samferdselslovens §7.

Derimot er jeg ikke enig i lagmannens lovforståelse når han i sin rettsbelæring videre uttaler: «Avgjørende vil således ikke i og for seg være at det foreligger en kjøring mot betaling, men om kjøringen enten er et ledd i vedkommende næring eller er foregått så hyppig og i sådant omfang og i det hele tatt under sådanne omstendigheter at den ikke lenger har karakteren av leilighetsvis transport, men utgjør en næringsvirksomhet enten i form av hovederverv eller i form av bierverv.» Det er nemlig etter min mening ikke utelukket at en kjøring etter loven kan bli å anse som fortenestekøyring (dvs. ervervsmessig transport) selv om kjøringen ikke kan sies å være vedkommendes «næringsvirksomhet enten i form av hovederverv eller i form av bierverv». Loven sier intet om at kjøringen må være næringsvirksomhet (hovederverv eller bierverv) for at fortenestekøyring skal foreligge. - I §24 gjør loven unntak for høvetransport o. a. Unntaket må være begrunnet i at høvetransport, dvs. transport av «folk og gods for betaling i samband med eigne transportar, når so høver» er fortenestekøyring. Lovens unntak ville ellers være unødvendig. Men samtidig sier loven at høvetransporten bare er lovlig så lenge den ikke drives som næring. Samferdselslovens §24 synes således å forutsette at fortenestekøyring kan foreligge uten at kjøringen drives som næring. - Jeg legger ikke avgjørende vekt på en enkeltstående bestemmelse i loven. Men jeg finner det riktig å nevne lovens §24, fordi den etter min oppfatning bidrar til å klargjøre hva loven mener med fortenestekøyring.

Men selv om samferdselslovens begrep fortenestekøyring ikke nødvendigvis forutsetter at kjøringen drives som næring, følger ikke derav at enhver kjøring med motorvogn for andre mot betaling er fortenestekøyring. Ved vurderingen av forholdet i det enkelte tilfelle må det legges avgjørende vekt på om kjøringen er beregnet på fortjeneste - skjer for fortjenestens skyld - således at det er ervervs- eller inntektsmotivet som karakteriserer forholdet. Er det tilfelle, kan - slik forstår jeg loven - endog en enkeltstående eller leilighetsvis transport mot betaling rammes av lovens forbud mot fortenestekøyring uten løyve. - Jeg finner det ikke nødvendig å si mer i sin alminnelighet om det foreliggende lovspørsmål. Jeg nevner imidlertid den veiledning som den tidligere rettspraksis gir, og jeg henviser særskilt til den rettsoppfatning som er kommet til uttrykk i de avgjørelser av Høyesterett som er referert i Rt-1934-488 og Rt-1940-377.

Dommer Thrap: Som dommer Wold.

Side:754

Dommer Berger: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Dæhli.

Dommer Schjelderup: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Alf Glad med domsmenn Arnt Myrmo og Martin P. Aalbu):

- - -

Ingen av de tre tiltalte har budt seg frem for å få de omhandlede transporter, men de har tatt transportene etter rekvirentenes anmodning og fordi rekvirentene ikke kunne skaffe seg transportmiddel på annen måte.

Varetransporten er i Oppdal organisert ved plan for Oppdal Transportsentral godkjent av Samferdselsnemnda for Sør-Trøndelag 22. juni 1950. Distriktet for sentralen omfatter Oppdal og Rennebu herreder. Det er i Oppdal gitt 12 lastebilbevillinger. 11 av bevillingshaverne har for tiden lastevogn.

Ved de forhold som foran er beskrevet har de tre tiltalte alle handlet rettsstridig, idet straffutelukkende omstendigheter ikke er funnet å foreligge.

Retten har funnet godtgjort at de i tiltalen omhandlede tilfelle alle er å bedømme som fortjenestekjøring uten rute og de tiltalte har forstått at kjøringen hadde denne karakter.

De tre tiltalte er derfor samtlige funnet skyldige etter tiltalen og vil bli å straffe for forsettlig overtredelse av samferdselsloven §27 jfr. §7.

Ved straffens utmåling er i skjerpende retning intet særlig funnet å bemerke.

I formildende retning gjør seg sterkt gjeldende at den istandbrakte ordning med transportsentral på basis av 12 bevillinger i Oppdal etter bevisførselen ikke har tilrettelagt muligheter for å yte publikum tilfredsstillende service. Det er ved vitner godtgjort en lang rekke tilfelle hvor rekvirenten enten i det hele ikke, eller ikke innen en rimelig tid har kunnet oppnå bistand til nødvendig transport fra sentralen i Oppdal eller enkelte bevillingshavere. Folk har ofte vært i den rene knipe og i slike tilfelle har det vært rettet forespørsel til de tiltalte nr. 2 og 3, som har funnet det vanskelig å nekte å hjelpe den som henvendte seg til ham. Aktoratet har også fremhevet at det må legges sterk vekt på at transportsentralen har ytet mangelfull service og ofte rent ut behandlet publikum dårlig. Særlig er pekt på at enkelte bevillingshavere i atskillig utstrekning har holdt sin lastebil bundet i kjøring for bevillingsinnehaveren selv, f. eks. vedtransport for egen regning til Trondheim. Til dels har materiellet vært dårlig og ofte vært bundet på verksted for reparasjon. De tiltaltes kjøring har vært samfunnsnyttig og de kjørte etter til dels ganske sterk pågang og for ikke å sette folk i bet når de forgjeves først hadde forsøkt å få hjelp fra transportsentralen. Jfr. høyesterettsdom i Rt-1951-639. - - -