Rt-1958-914

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1958-09-20
Publisert:	Rt-1958-914
Stikkord:	Jaktloven av 14
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 91/1958
Parter:	Statsadvokat Christian Bull, aktor mot A m.fl. (forsvarer høyesterettsadvokat J.B. Hjort).
Forfatter:	Bahr, Gaarder, Helgesen, Schei, Berger
Lovhenvisninger:	Jaktloven (1951) §32, §52, Straffeprosessloven (1887) §377, Jaktloven (1899) §10, §13, Jaktloven (1899), Straffeloven (1902) §396, §407, §408, §47, Straffeloven (1902), Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §24, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902), Tilleggslov til jaktloven (1932), Dyrevernloven (1935) §1, Dyrevernloven (1935), §12, §43, §62, Jaktloven (1951)

Dommer Bahr: Politimesteren i Kongsberg utferdiget 24. januar 1957 forelegg mot 1. A, 2. B, 3. C, 4. D, 5. E og 6. F for overtredelse av I. jaktloven av 14. desember 1951 §62, jfr. §32, II. samme lovs §62, jfr. §52 annet ledd, III. straffelovens §396. Hvert av foreleggene gikk ut på en bot på 100 kroner, subsidiært 9 dagers fengsel. Foreleggene ble ikke vedtatt, og saken ble oversendt Numedal herredsrett til behandling etter straffeprosesslovens §377 fjerde ledd.

Ved Numedal herredsretts dom av 14. november 1957 ble de siktede frifunnet.

Politimesteren i Kongsberg har påanket herredsrettens dom til Høyesterett. Anken er for Høyesterett begrenset til å gjelde lovanvendelsen, og går ut på at de siktede med urette er frifunnet for overtredelser av jaktlovens §32 og 52 annet ledd.

For så vidt angår jaktlovens §32 anføres det i ankeerklæringen bl.a. at retten «har lagt til grunn en feilaktig og for snever fortolkning av fredningsbestemmelsene i jaktlovens §32 når den har antatt at med uttrykket,jages' må forståes det samme som,å gå på jakt' og at hermed må kreves,at vedkommende har innfunnet seg på fremmed grunn med jaktredskap i den hensikt å felle vilt som måtte påtreffes'. - - - De av retten siterte høyesterettsdommer av 1908 og 1935 omhandler bare enkelte bestemte sider av begrepet,jage' i straffelovens §407 og i den tidligere jaktlov og dekker ikke en uttømmende fortolkning av begrepet. - Den nye jaktlovs §32 har som intensjon en fredning av viltet som sådant utenom jakttiden på så vel egen som på fremmed grunn. - - - Den oppfatning av jaktbegrepet som herredsrettens dom gir uttrykk for er antikvert, og kan ikke være forenelig med det mer tidsmessige syn på viltstellet som jaktloven av 1951 bygger på, - - -.»

Med hensyn til jaktlovens §52 annet ledd hevder politimesteren at retten har lagt til grunn en feilaktig fortolkning av straffelovens §47 når den har funnet at de siktede må bli å frifinne for overtredelse av jaktlovens §52 annet ledd fordi de har handlet i nødstilstand. Politimesteren peker i den forbindelse bl.a. på at de siktede ikke hadde søkt grunneiernes samtykke innen de gikk i gang med de aksjoner saken gjelder.

Jeg finner at anken må forkastes.

Side:915

Når det gjelder forståelsen av jaktlovens §32, henviser jeg til herredsrettens begrunnelse, som jeg i det vesentlige kan tiltre. Jeg tilføyer: Som allerede nevnt hevdes det i ankeerklæringen at herredsrettens oppfatning er i strid med den nye jaktlovs intensjoner og det moderne syn på viltstellet som loven bygger på. I den anledning vil jeg peke på at bestemmelsen i §32 på det punkt det her er tale om, er enslydende med §13 i den tidligere jaktlov av 20. mai 1899. Jeg er derfor enig med herredsretten i at uttalelsene i høyesterettsdommer i Rt-1908-187 og 1935 270 om forståelsen av ordet «jage» i den eldre bestemmelse må ansees å være av vesentlig betydning også når det gjelder forståelsen av det samme ord i den nye lovs §32. Den oppfatning av begrepet «jage» som Høyesterett bygget på i de nevnte saker, kan ikke sees å være fraveket ved noen senere avgjørelse.

Heller ikke når det gjelder frifinnelsen for overtredelse av jaktlovens §52 annet ledd, finner jeg at anken kan gis medhold.

Denne bestemmelse svarer til §10 i jaktloven av 1899, en paragraf som kom inn ved lovrevisjonen i 1932 (lov nr. 2 av 3. mars 1932) og lød slik: «Uten tillatelse må ingen drive vilt bort fra annens eiendom.» I den nye lov er «uten tillatelse» erstattet med «uten hjemmel», et uttrykk som trolig må forståes i det vesentlige på samme måte som «rettsstridig».

Etter min mening må - som også antatt av herredsretten - en dyreholder i alminnelighet ha rett til å hente sine tapte dyr også på annenmanns grunn, og det selv om han derved kan komme til å forstyrre vilt på eiendommen. I den utstrekning vilkårene for å utøve denne rett er til stede, må det sies at dyreholderen har «hjemmel» som nevnt i jaktlovens §52; hans opptreden må med andre ord ansees som rettmessig i forhold til denne bestemmelse. Jeg er enig med herredsretten i at også en tamreinholder må kunne utøve en slik hentningsrett. Men det sier seg selv at retten ikke kan være ubegrenset. Hvor langt en tamreinholders rett til å hente tamrein i annenmanns villreinterreng strekker seg, - om den f. eks. også gjelder under eller like før jakttiden - er det ikke nødvendig å uttale seg om i denne sak. Etter de nærmere omstendigheter som er fastslått i herredsrettens dom, finner jeg det nemlig klart at herredsretten ikke har gjort seg skyldig i noen uriktig rettsoppfatning når den har antatt at de aksjoner det er tale om i saken, må ansees som rettmessige i forhold til jaktlovens §52 annet ledd, selv om de medførte at villreinen i områdene midlertidig ble drevet bort. Jeg peker i så henseende særlig på herredsrettens uttalelser om at aksjonene ikke har medført noe inngrep i grunneiernes fremtidige muligheter for villreinjakt i disse trakter, idet man må gå ut fra at bortdrevet rein kommer tilbake til de samme områder når vind- og ernæringsforhold tilsier det, og at aksjonene ble foretatt 7 à 8 måneder før jakttiden for villrein.

Det følger av det jeg har sagt, at det for meg ikke er nødvendig å gå inn på herredsrettens nødrettsbetraktning eller på det som ankeerklæringen inneholder i den forbindelse, idet jeg bygger

Side:916

resultatet direkte på en tolkning av jaktloven. Med dette vil jeg ikke ha sagt noe om hvorvidt nødrettssynspunktet kan tenkes å få betydning når det gjelder spørsmålet om erstatning for skade ved en hentningsaksjon, jfr. straffelovens ikrafttredelseslov §24. I den foreliggende sak er det bare spørsmål om straffansvar.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Anken forkastes.

Dommer Gaarder: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Helgesen, Schei og Berger: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Fr. K. Kaltenborn med domsmenn Ole Garaas og Torstein Laag):

Siktede nr. 1, A, er født xx.xx.1927, er traktorkjører og bor Uvdal. - - -

Nr. 2, B, er født xx.xx.1916, er rengjeter og bor Tinn. - - -

Nr. 3, C, er født xx.xx.1922, er rengjeter og bor Fortun i Sogn. - - -

Nr. 4, D, er født xx.xx.1903, er for tiden anleggsarbeider og bor Sunndalsøra. - - -

Nr. 5, E, er født xx.xx.1931, er rengjeter og bor Tinn. - - -

Nr. 6, F, er født xx.xx.1918, sjåfør og bor Tinn. - - -

Ved politimesteren i Kongsbergs forelegg av 24. januar 1957 er hver enkelt av de 6 siktede bøtelagt med kr. 100, subs. 9 dagers fengsel for overtredelse av

I. jaktloven av 14. desember 1951 §62, jfr. §32, om at villrein må ikke jages, drepes eller skades utenfor inntil 21 dager i tiden 25. august til 25. september etter viltstyrets bestemmelse,

II. jaktlovens §62 jfr. §52 annet ledd vilt må Ikke uten hjemmel jages, eller lokkes bort fra annens jaktområde, og

straffelovens §396 for uten berettigelse å ha bygget, gravet, sprengt, sådd eller plantet i lagt vei eller gangsti over eller drevet husdyr inn på grunn i annens besittelse, eller rettsstridig til den berettigedes skade eller mot dennes forbud å ha øvet annen rådighet over fast eiendom i annens besittelse, eller medvirket hertil,

Nr. 1, A, ved at han den 23. og 24. januar 1956 sammen med E, F og B fra området sør Eidsfjell i Numedal jaget en villreinflokk på ca. 4000 dyr nordvestover Skirveggin mot Lufsjå i fredningstiden, og uten at grunneieren hadde gitt tillatelse til jagingen av viltet på sitt område og således at grunneieren ble skadelidende ved at viltet ikke fikk være i fred på hans grunn,

Nr. 2, B, ved, som foran for nr. 1,

Nr. 3, C, ved at han i tiden 2. februar til 6. februar 1956 sammen med D og E og F fra området sør Eidsfjell i Numedal jaget villreinflokker iblandet tamrein

Side:917

nord-vestover mot Gavlen og Imingdalen, i fredningstiden, og uten at grunneieren hadde gitt tillatelse til jagingen av viltet på sitt område, og således at grunneieren ble skadelidende ved at viltet ikke fikk være i fred på hans grunn,

Nr. 4, D, ved, som foran for nr. 3,

Nr. 5, E, ved at han den 23. og 24. januar 1956 og fra 2. februar til 6. februar 1956 ved to anledninger sammen med gjetere fra Tinn og Opdal tamreinlag fra området sør Eidsfjell i Numedal jaget større villreinflokker iblandet en del tamrein nordvestover mot Imingdalen, i fredningstiden, og uten at grunneieren hadde gitt tillatelse til jagingen av viltet på sitt område, og således at grunneieren ble skadelidende ved at viltet ikke fikk være i fred på hans grunn, og

Nr. 6, F, ved, som foran for nr. 5.

Foreleggene er forkynt for de siktede som samtlige har erklært at de ikke vedtar. Saken er deretter av politimesteren i Kongsberg den 5. oktober 1957 begjært fremmet ved nærværende rett i medhold av straffeprosesslovens §377 fjerde ledd.

Sakens bakgrunn er følgende faktiske forhold som retten legger til grunn:

Opdal Renkompani, Uvdal, som har tamreindrift som formål, er et andelslag som er stiftet i 1893 og de siktede A og D var - på det tidspunkt saken gjelder - ansatt som reingjetere i selskapet. Dette har, for sine dyr, disponert store havneområder - dels som selskapets eiendom, dels på grunnlag av leieforhold - innenfor et område som i nord begrenses av Lågen og Dagali, i syd av traktene ved Sodalsvatn og Borsjøbrottet og i vest av en linje trukket fra Mårvatns nordende og rett nord mot Lågen. Selskapet har egen hytte ved Sønstevann i Imingdalen.

Tinn Tamrenkompani er stiftet i 1947 og de øvrige 4 siktede, brødrene (B, C, D og E), var selskapets reingjetere på det tidspunkt nærværende sak gjelder. Selskapet har disponert havneområdet ved Roflott, Kalhovde og i øvrig i trakter vestenfor fylkesgrensen Buskerud-Telemark øst og syd for Mårvatn.

Ved begynnelsen av året 1956 hadde Opdal Renkompani ca. 1600 dyr og Tinn Tamrenkompani ca. 1000 dyr. Bestanden hadde imidlertid vært vesentlig større tidligere, men var blitt redusert ved at villreinen - som i de senere år er øket betraktelig i antall - på grunn av de gunstigere beiteforhold vinterstid i traktene øst for den egentlige Hardangervidda, har trengt østover og er kommet inn i tamreinflokkene, med den følge at tamrein har slått følge med villreinen og er kommet bort fra sine havneområder. Opdal Renkompani oppgir at de på denne måte - i løpet av året 1955 - tapte ca. 900 av sine dyr (og siden 1950 ca. 1400 dyr) mens Tinnselskapet det samme år (1955) mistet ca. 500 dyr (og siden 1951 i alt over 1000 dyr). Reinens anslagsvise slakteverdi er oppgitt å være ca. kr. 200 pr. dyr. Tinn Tamrenkompani har på grunn av disse forhold innstillet sin virksomhet og slaktet sine gjenværende dyr, men selskapet er ennå ikke formelt oppløst.

Etterat de 2 selskapers styre og deres reingjetere i januar 1956 hadde konstatert at det blant villreinflokker med et betydelig antall dyr - som da befant seg på området sønnenfor Imingdalen og over Lufsjåtraktene

Side:918

nedover mot Skirveggin og Søre Eidsfjell i Numedal - åpenbart også var atskillig tamrein tilhørende selskapene, besluttet de seg til en fellesaksjon med det formål å hente hjem sine dyr som fremdeles var deres eiendom. To slike aksjoner - den første i tiden omkring 24. januar, den annen i dagene omkring 4. februar - fant sted, og det er disse handlinger som er beskrevet i politiets forelegg mot de siktede.

Utskillelsen av tamreinen fra villreinflokkene foregikk slik som de siktede og også noen av vitnene har forklart at det alltid tidligere har foregått, nemlig ved at gjeterne forsiktig forfølger dyreflokken og så, når tamreinen som jo er tam og mer spak, og kanskje også blir fortere trett, sakker akterut og danner halen på flokken, da, på et sted hvor terrengforholdet gjør dette gunstig eller mulig, skjærer av denne hale ved et flankeinngrep og derved sikrer seg tamreinen. Hund ble herunder benyttet.

Aksjonen omkring 24. januar ble resultatløs, men under aksjonen i februar lykkedes det å skille ut ca. 400 tamrein, hvorav imidleriid ca. 300 neste dag gikk tapt igjen.

I februar 1953 hadde Landbruksdepartementet bl.a. gjennom grunneiere i Numedal og stedlige viltnemnder brakt i erfaring at en slik tamreinaksjon, etter alt å dømme ved bruk av weaselbil, var i emning og sendte da vedkommende politimestere et telegram, sålydende og datert 19. februar 1953:

«Departementet har fått melding om at reinkompaniene Opdal-Dagali og Skurdalenøvre Eidsfjord og Tinn har planer om å sette igang utskilling av tamrein fra villreinflokkene på Hardangervidda ved bruk av weasel. En slik aksjon kan under ingen omstendighet skje uten samtykke fra grunneier og jaktberettiget. Tillatelse vil ikke bli gitt for statsalmenningsgrunn. Dept. antar dessuten at aksjonen vil stride mot jaktlovens forbud mot å jage eller skade villrein utenom jakttiden og anser det dessuten sannsynlig at gjennomføringen vil innebære en overtredelse av dyrevernloven. Renkompaniene har fått telegrafisk beskjed om å innstille aksjonen. En legger stor vekt på at aksjonen ikke blir gjennomført og ber politimesteren gjøre sitt for å påse at den blir innstilt og i motsatt fall forfølge saken.»

De to tamreinselskaper og formentlig også flertallet av deres gjetere har vært kjent med innholdet av dette telegram.

Den 10. februar 1956 - altså etterat de ovennevnte to utskillelsesaksjoner var foretatt - ble det av grunneiere på de strekninger det her gjelder og andre interesserte holdt et møte og forfattet anmeldelser til politimestrene i Kongsberg og Rjukan hvorav hitsettes:

«Søndag 5. februar 1956 ble det observert av flere at tamreinselskapene i Tinn og Uvdal jaget vekk villreinen fra Killingdalen i Veggli og nordover fjellet. Det ble brukt beltebil og bikjer, og hele aksjonen så ut for å være godt organisert for å fjerne villrein fra disse områder. Videre er det kjent at de stenger villreinens vandring sydover mot våre fjelltrakter. Dette har foregått i flere år. En må betrakte det som grov krenkelse av våre fjellrettigheter samt at det er i strid med jaktlovens bestemmelse. En forlanger de nevnte tamreinselskaper tiltalt og straffet ifølge loven.»

I oversendelsespåtegningen nevnes jaktlovens §12 §32. Disse anmeldelser ble i den nærmeste tid medunderskrevet av i alt ca. 100 grunneiere hvorav imidlertid et større antall ikke eier grunn på den strekning

Side:919

som er nevnt i politiets forelegg. Etterforskning ble igangsatt av de to politikamre, og Rjukansaken ble kort etter overtatt av politimesteren i Kongsberg.

De siktede har for retten ikke erkjent seg straffskyldige. De har imidlertid i alt vesentlig erkjent det faktiske forhold slik dette er beskrevet i foreleggene, dog uten å erkjenne noen skadevirkninger for grunneierne, og uten å erkjenne å ha jaget i jaktlovens forstand.

Det er på det rene at weaselbil ble benyttet under aksjonene, i ethvert fall under disses innledende avsnitt, for å bringe gjetere, hunder og husdyr frem i terrenget. Bruken av weasel er imidlertid ikke medtatt i politiets forelegg, og det er heller ikke godtgjort eller påstått at villreinen under aksjonene er påført legemlige skader eller lidelser, som skulle berettige til en siktelse for dyrplageri etter dyrevernlovens §1 eller jaktlovens §43, - og dette til tross for en - og her må det vel sies - til dels uansvarlig pressereportasje som fortrinnsvis oppholdt seg ved slike forgåelser.

Det er for retten avhørt i alt 11 vitner, og byråsjef Helge Christensen, Landbruksdepartementet, og formannen i Landslaget for tamreinlag som begge har fulgt forhandlingene, er gitt anledning til å uttale seg. - - -

Retten skal bemerke:

Siktelsens post 1, fredningsbestemmelsen i jaktlovens §32, forutsetter at dyret jages eller drepes eller skades. Med jages må forståes «å gå på jakt» at vedkommende har innfunnet seg på fremmed grunn med jaktredskap i den hensikt å felle vilt som måtte påtreffes. Jfr. her høyesterettsdommer Rt-1908-187 og 1935 270. Da de siktede ikke har hatt jaktvåpen og ikke har jaget i den her nevnte forstand, og da villrein heller ikke ved aksjonene er drept eller skadet - en forstyrrelse av reinen er her ikke tilstrekkelig - vil bestemmelsen ikke kunne ramme forholdet.

Hva angår straffelovens §396 skal retten først formelt bemerke at den foreliggende påtalebegjæring fra grunneiere, (påtalebegjæring fra fornærmede er her nødvendig, jfr. straffelovens §408) selv om den er noe upresist formet, etter omstendighetene må kunne godtas. Retten antar imidlertid at §396 ikke kan gjelde et slikt forhold som i politiets forelegg beskrevet. For det første har §396 til formål å beskytte mot handlinger rettet mot selve den faste eiendom, og den «annen radighet» som bestemmelsen nevner må fornuftigvis gjelde handlinger som etter sin art er beslektet med eller kan sidestilles med de disposisjoner som nevnes foran i bestemmelsen, nemlig «bygger på, graver, sprenger, sår eller planter osv.» og altså ikke kan gjelde handlinger som eventuelt kunne tenkes å ha skadelige virkninger på grunneiernes særlige rettigheter på eiendommen, eksempelvis hans jaktrett. Dette så meget mer som det kapitel i straffeloven som det her gjelder, «forseelser mot formuerettigheter,» har en egen bestemmelse for beskyttelse av grunneierens jaktrett, nemlig straffelovens §407. Se høyesterettsdom i Rt-1938-21.

Retten skal dernest behandle den siste siktelse i foreleggene, nemlig bestemmelsen i jaktlovens §52 annet ledd, om at «vilt må ikke uten hjemmel jages eller lokkes bort fra annens jaktområde». «Jages» må her leses som det sto «jages bort» og kan - som også er innrømmet av forsvaret - ikke bety at vedkommende «går på jakt» jfr. ovenfor, men må leses som om det sto «drives bort». Bestemmelsens formål er åpenbart å sikre seg mot at

Side:920

en grunneier - umiddelbart før eller, hva der er mer praktisk, i selve jakttiden driver vilt bort fra en annens jaktområde, og over på sitt eget, for å kunne felle det der. Med bestemmelsens ordlyd antar retten at selv om de siktede her ikke har hatt et slikt formål med sin aksjon, må de for så vidt allikevel rammes av bestemmelsen såfremt de - hva retten må gå ut fra - har vært klar over at de ved sin aksjon faktisk drev villreinen bort fra de vedkommende grunneieres jaktområder. Her mener imidlertid retten at de må kunne påberope seg straffritagelse med hjemmel i straffelovens bestemmelse om nødstilstand. Det har vært anerkjent rett at en dyreeier må kunne hente sine tapte dyr inne på annenmanns grunn og føre dem tilbake til sin egen, og dette må også gjelde for et tamreinselskap og deres dyr, og en annen fremgangsmåte enn den her anvendte, kan etter rettens forståelse vanskelig tenkes. De tapte dyr - dvs. de dyr som var kommet inn i villreinflokkene - representerer en betydelig verdi, og retten må gi de siktede medhold i å anse denne «fare», dvs. faren for tap (som var til stede) som særdeles betydelig i forhold til den skade som ved deres handling kunne forvoldes. Retten skal for øvrig her bemerke at den ikke finner å kunne gi påtalemyndigheten medhold i at de aksjoner det her gjelder, har medført noe inngrep i grunneiernes fremtidige jaktmuligheter når det gjelder jakten på villrein i disse østlige trakter. Etter sakkyndige uttalelser fremført for retten, må man gå ut fra at bortdrevet rein kommer tilbake igjen til de samme områder så snart vindforholdene blir de rette og ernæringsforholdene på vidda gjør det påkrevet. Aksjonen ble for øvrig foretatt 7 à 8 mndr. før jakttiden for villrein.

Etter det resultat retten således er kommet til, må de siktede bli å frifinne for samtlige punkter i siktelsen, og retten finner det ikke nødvendig å drøfte spørsmålet om rettsvillfarelse fra deres side.

Dommen er enstemmig.

Retten skal avslutningsvis bemerke at det åpenbart er til stede sterke og motstridende interesser i de forhold der her gjelder, på den ene side tamreinselskapene med eksistensvilkår som i stigende grad må ansees truet, på den annen side det mer alminnelige ønske, fortrinnsvis representert av myndighetene, grunneierne og i noen grad turistnæringen, om å gi villreinen økede levevilkår over et på grunn av naturforholdene etter hvert større område. Hvis disse problemer ikke kan løses ved overenskomster eller på annen frivillig måte, synes det for retten å måtte være en oppgave for lovgivningsmyndighetene ved klare og effektive bestemmelser å regulere de forhold som saken gjelder. Det kan ikke sees av lovforarbeider eller kommentarer at den utskillelse av tamrein som her er sakens kjerne, har vært gjenstand for særskilt behandling. - - -

Side:921