Rt-1938-21
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1938-01-06 |
| Publisert: | Rt-1938-21 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 2/1 s.a. |
| Parter: | Statsadvokat Aasgaard (aktor) mot Nils Magnus Nilsen Vareide (forsvarer J. M. Lund). |
| Forfatter: | Aars, Larssen, Fougner, Stang, Thune, Nygaard, Hanssen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §396, §407, Straffeprosessloven (1887) §377, Straffeloven (1902) |
Dommer Aars: Politimesteren i Helgeland forela den 15 januar 1937 Nils Magnus Vareide en bot på kr. 50, for overtredelse av straffelovens §396 og §407. Da forelegget ikke blev vedtatt, blev saken bragt inn for Rana herredsrett til behandling efter straffeprosesslovens §377. Ved herredsrettens dom av 27 april 1937, som er avsagt med domsmenn, blev Vareide enstemmig frifunnet.
Politimesteren i Helgeland har påanket dommen fordi han mener det er uriktig av herredsretten å anta at straffelovens §396 §407 ikke finner anvendelse på forholdet.
Jeg er enig med herredsretten i at Vareides forhold ikke rammes av straffelovens §396 og tiltrer hvad den har anført om dette. Derimot mener jeg at herredsretten har tatt feil når den har funnet at Vareides forhold ikke kan rammes av straffelovens §407.
Herredsretten har funnet det bevist at Vareide hadde leiet bort elgjakten bl.a. på gnr 12, bnr 5 i Hemnes til to personer uten samtykke fra eieren av bnr 5, og at disse to personer på denne eiendom skjøt en elg som ikke først var forfulgt eller opjaget fra en annen eiendom. Videre har retten funnet det bevist at Vareide hadde betinget sig og har mottatt halvparten av den felte elg. Og retten har ansett det klart at Vareide herved har optrådt rettsstridig overfor fornærmede, og at han må ha vært sig bevist at fornærmede i det minste var medberettiget til det felte dyr. Jeg må efter det som foreligger gå ut fra at de to som jaget og skjøt elgen var i god tro, og jeg finner det da ikke nødvendig å ga inn på spørsmålet om hvad betydning det skal tillegges at straffelovens §407 ikke nevner medvirkning. Jeg mener at Vareide ved sitt forhold har optrådt således at han må ansees som gjerningsmann
Side:22
og derfor må bli å straffe under forutsetning av at de subjektive betingelser foreligger. Hvorledes saken vilde ha stillet sig hvis de to som jaget og skjøt elgen ikke hadde vært i god tro, vil jeg ikke ha uttalt noget om.
Slutning:
Herredsrettens dom med hovedforhandling opheves. (Vanlig salær til forsvareren.)
Dommer Larssen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Fougner og Stang og de ekstraordinære dommere sorenskriver Thune, lagmann Nygaard og dommer Hanssen: Likeså.
Av herredsrettens dom:
- - - Siktede er siktet for overtredelse av straffelovens §396 for rettstridig at ha øvet rådighet over fast eiendom i annens besiddelse eller med virket dertil, og straffelovens §407, ved at han uten berettigelse i september 1936 til Aage Luktvasslimo og Gunnar Angermo leiet bort elgjaktretten for 1936 paa Sigurd Sørensens eiendom «Skredsletten» g. -nr. 12, bnr 5 i Elsfjorden, hvor leierne skjøt en elg paa ca. 300 kg. - - -
Retten skal bemerke: Det er på det rene i saken at fornærmede Sigurd Sørensen ved kjøpekontrakt av 17. juli 1926 solgte eiendommen Fuglstrand gnr 12, bnr 1, i Hemnes - nu Elsfjord - herred til siktede. Ved salget undtok fornærmede en skogteig ved følgende bestemmelse i kjøpekontrakten: «med påstående huser og ildsteder i den stand de nu forefinnes og med de rettigheter og herligheter, som har tilhørt den forrige eier, dog undtatt i handelen den søndre skogteig beliggende mellem b. -nr. 3 og bnr 4 av Fuglstrand. Skogteigen er avgrenset og går fra sjøen til fjells.Ønsker selgeren skogteigen fraskilt ved skylddeling, bærer han derved påfølgende omkostninger.» Ved skylddeling av 22 oktober 1928, tinglyst 3 november 1928, blev skogteigen utskilt og gitt en skyld av 35 øre. I skylddelingsforretningen er bl.a. inntatt følgende bevidnelse: «At ved delingen nytt fellesskap ikke er stiftet. Dog har vi samtykket i, at utmarken fremdeles kan benyttes i fellesskap av alle bruksnummer på gnr 12 til havning, idet vi har funnet videregående deling utjenlig.»
Retten har funnet det bevist, at siktede i september 1936 leiet bort elgjaktretten for 1936 til Aage Luktvasslimo og Gunnar Angermo på gnr 12, bnr 1, 2, 3, 4 og 5 efter innhentet samtykke fra eierne av bnr 2 og 3, derimot ikke av fornærmede som eier av bnr 5 og at jegerne felte en elg på ca. 300 kg. Retten finner det videre bevist, at elgen blev skutt i fornærmedes skogteig b. -nr. 5 uten først å være forfulgt eller opjaget fra annen eiendom. Ennvidere finner retten det bevist, at siktede hadde betinget sig og mottok halvparten av den felte elg. Sin halvpart delte siktede efter overenskomst med eierne av bnr 2, 3 og 4 om enn ikke likelig. Endelig finner retten det bevist at fornærmede hverken var tilspurt i anledning av utleien eller fikk andel i utbyttet.
Retten anser det klart, at siktede herved har optrått rettsstridig overfor fornærmede og at siktede må ha vært sig bevisst, at fornærmede i det minste var medberettiget til det felte dyr. Det foreligger i det hele tatt efter rettens mening ikke noget som helst som kunde gi siktede berettiget grunn til
Side:23
å anta at tidligere gjengitte utdrag av kjøpekontrakten kun skulde hjemle fornærmede en uthugstrett og siktedes egenmektige disposisjon over de b. -nr. 5 tilligende rettigheter er utvilsomt i høi grad dadelverdig.
Imidlertid antar retten at forholdcet ikke rammes av straffelovens §396, idet retten går ut fra at bestemmelsens uttrykk «annen rådighet» tar sikte på disposisjoner, som kan sidestilles med de disposisjoner, som uttrykkelig er angitt foran i bestemmelsen, nemlig: bygger på, graver, sprenger, sår eller planter i, legger vei eller gangsti over eller driver husdyr på grunn i annens besiddelse. I hvert fall antar retten, «annen rådighet» må lede til skade som står i umiddelbar forbindelse med den faste eiendom som sådan og ikke som her til skade på levende vilt. I så måte ansees straffelovens §407 uttømmende.
Heller ikke finner retten, at forholdet rammes av straffelovens §407, idet loven ikke uttrykkelig setter straff for medvirken eller benytter uttrykk, som er så omfattende, at de kan ansees å innbefatte medvirkning, jfr. Hagerups strafferettens alm. del 2 utgave side 173 note 2. Retten er opmerksom på at professor Skele i sin utgave av strafferettens alm. del side 525 hevder, at når den umiddelbare gjerningsmann ikke kan straffes enten fordi han er utilregnelig eller fordi han ikke har handlet med den skyld, som kreves til straff, må den som har forledet ham til rettskrenkelsen bli ansvarlig selv om straffeloven ikke nevner medvirkning, og at nærværende tilfelle kan sies å være av den art. Imidlertid kan ikke retten finne, at professor Skeies lære er blitt støttet av rettspraksis og har derfor ikke funnet å kunne legge hans opfatning til grunn for avgjørelsen. - - -
Under henvisning til det anførte må siktede bli å frifinne. - - -