Rt-1955-571

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1955-06-16
Publisert:	Rt-1955-571
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 78/1955
Parter:	E. I. du Pont de Nemours & Co. Inc. (høyesterettsadvokat Arne Rygh). Intervenient og selvstendig ankende for Høyesterett: International Freighting Corporation Inc. (overrettssakfører Finn Scheie - til prøve) mot Den norske stat ved Nortraship (høyesterettsadvokat Lars Musæus).
Forfatter:	Gundersen, Berger, Schei, Hiorthøy, Soelseth
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §74

Dommer Gundersen: I et søksmål ved Oslo byrett mellom det amerikanske selskap E. I. du Pont de Nemours & Co. Inc. med International Freighting Corporation Inc. som intervenient på den ene side og Den norske stat ved Nortraship på den annen side ble saksøkte ved dom av 10. januar 1951 frifunnet. Saksomkostningene ble opphevet. Jeg viser til byrettens utførlige fremstilling av saken i domsgrunnene.

Side:572

Dommen er av E. I. du Pont de Nemours & Co. Inc. påanket til Høyesterett, og International Freighting Corporation Inc. opptrer som ankeintervenient. De ankende parter har for Høyesterett redusert sitt krav til USD 382 273,40, idet de har gjort fradrag for et beløp vedrørende den reise som ble gjort i henhold til overenskomsten av 4. april 1941. For øvrig står saken i samme stilling for Høyesterett som for byretten, og fra begge sider gjøres gjeldende de samme anførsler og innsigelser som tidligere.

Det er holdt bevisopptak ved Oslo byrett, hvor bl.a. representanter for de amerikanske parter har avgitt forklaring. Det er også fremlagt enkelte nye skriftlige bevis - jeg behøver imidlertid ikke å gjengi dem, for etter mitt syn på saken er de ikke av betydning for avgjørelsen.

Den ankende part og intervenienten har erklært at I.F.C. er et datterselskap av du Pont og at det er likegyldig for dem begge om det ene eller det annet selskap tilkjennes kravet. De har imidlertid nedlagt påstander hver for seg. Du Ponts påstand lyder slik:

«At den norske stat v/Nortraship tilpliktes å betale til E. I. du Pont de Nemours & Co. Inc. U.S.A. - USD 382 273,40, enten i denne myntsort, eller i norske kroner, efter kurs på betalingsdagen, samt lovlige renter fra 18. desember 1942 til betaling skjer, samt sakens omkostninger for begge retter.»

Intervenienten har nedlagt denne påstand:

«At den norske stat v/Nortraship tilpliktes å betale til International Freighting Corporation Inc. U.S.A. - USD 382 273,40 enten i denne myntsort, eller i norske kroner, efter kurs på betalingsdagen, samt lovlige renter fra 18. desember 1942 til betaling skjer, samt sakens omkostninger for begge retter.»

Motparten påstår seg frifunnet og tilkjent saksomkostninger for begge retter.

Jeg er kommet til samme resultat som byretten, og jeg kan i det vesentlige slutte meg til dens begrunnelse. Jeg tilføyer enkelte bemerkninger:

Jeg er enig med byretten i at staten ikke i henhold til den provisoriske anordning av 22. april 1940 (eller ved den senere av 18. mai s.å.) eksproprierte befrakterens rett. Det som ble rekvisisjonert, var bruksretten til skipet - staten tok etter hvert hele den uteseilende flåte i bruk forat den helt ut skulle kunne stå i landets og krigføringens tjeneste. At rekvisisjoneringen frigjorde flåten fra forpliktelser som rederne tidligere hadde inngått til å seile for den ene eller den annen befrakter, må etter situasjonen og anordningens formål være klart.

Jeg er videre enig med byretten i at det ikke er noe grunnlag i norsk rett for den oppfatning at staten skulle være forpliktet til å erstatte befrakterne de tap de måtte være blitt påført ved at rederne på grunn av rekvisisjoneringen ble satt ut av stand til å oppfylle sine befraktningskontrakter. Jeg behøver ikke å

Side:573

gå inn på det spørsmål som har vært meget drøftet under prosedyren: om et tidscerteparti helt ut er en obligatorisk avtale eller om befrakterens rett har en mer eller mindre tinglig karakter eller om tidscertepartiet er en kontrakt sui generis, og enda mindre ville jeg i tilfelle trekke praktiske rettslige konsekvenser ut fra den betegnelse som det i systematisk øyemed måtte være hensiktsmessig å gi avtalen mellom rederen og befrakteren. For meg er det tilstrekkelig at vi kan fastslå at vi ikke i norsk rett finner holdepunkter for å gi en tidsbefrakter et direkte erstatningskrav rettet mot rekvirenten når rederens skip blir rekvisisjonert. Det bør også i denne sammenheng nevnes at statens oppgjør med rederne foregikk slik at redere og skip ble stillet likt uten hensyn til hva slags certeparti skipene seilte på forut for rekvisisjoneringen, fordelaktige eller ufordelaktige, langvarige eller kortvarige.

Også når det gjelder det subsidiære søksmålsgrunnlag: at staten ved Nortraship skaffet seg en ugrunnet berikelse ved å forhøye fraktraten for M/S Tercero når skipet likevel kom til å seile for den samme befrakter, skal jeg føye en bemerkning til byrettens begrunnelse. Jeg kan ikke anse det tvilsomt at Nortraship uten den minste vanskelighet kunne ha fått skipet bortfraktet til andre enn du Pont og oppnådd markedets rate for det. Når Nortraship uten å være forpliktet til det lot du Pont få beholde skipet men slik at det nå måtte gå på turcerteparti er av forholdsvis kort varighet - så ligger det nær å tro at dette skyldes at Nortraships ledelse ut fra norsk skipsfarts langsiktige interesser gjerne ville imøtekomme gamle kunder så langt situasjonen tillot det. Men dette forhold kan ikke gi du Pont noe grunnlag for å kreve at differansen mellom markedsraten, som firmaet betalte, og den rate det tidligere hadde avtalt med skipets reder skal betales tilbake til det. Det står for øvrig også for meg som lite sannsynlig at den tidligere fraktrate ville ha blitt opprettholdt også under de nye forhold som krigen skapte, selv om rederen hadde hatt herredømme over skipet - men etter den oppfatning jeg har av sakens rettslige side, behøver jeg ikke gå inn på dette spørsmål.

Etter det resultat jeg er kommet til, må den ankende part og ankeintervenienten betale saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom

Byrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler E. I. du Pont de Nemours & Co. Inc. og International Freighting Corporation Inc, én for begge og begge for én til Den norske stat ved Nortrashifødt xx.xx.00 - ti tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Side:574

Dommer Berger: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Schei, Hiorthøy og Soelseth: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Jens Trampe Broch):

Saken gjelder et krav på 453 000 dollars med renter. Prinsipalt kreves beløpet som ekspropriasjonserstatning. Subsidiært bygges kravet på ugrunnet berikelse.

Retten bygger avgjørelsen sin på følgende faktiske forhold:

M/S Tercero på 7885 tonn d.w., tilhørende A/S Igadi, Oslo, ble ved certeparti av 7. juni 1937 (med tillegg av 25. august s.å.) bortfraktet av eieren ved S. Holter-Sørensen for en periode av omkring 5 år til E. I. du Pont de Nemours & Co. Inc., Wilmington, Delaware, U.S.A. (nedenfor kalt du Pont de Nemours). Skipet gikk inn i chartret 31. januar 1938. Befrakterne brukte det i fart mellom U.S.A. og Sør-Amerika. Denne fart fortsatte også etterat den annen verdenskrig var brutt ut. Ved tillegg til certepartiet av 12. mars 1940 ble imidlertid den tidligere fastsatte fraktrate med virkning fra 29. februar 1940 forhøyet med 50 cent til 1,85 dollars «U.S.-mynt pr. tonn på skipets totale dødvekt-lasteevne, inkl. bunkers og stores, på Veritas' sommerfribord, pr. kalender-måned.» I tillegg til certepartiet ble det bestemt om den nye rate at den skulle fortsette å være i kraft så lenge de européiske fiendtligheter pågikk, og at befrakteren og rederen, hvis den européiske situasjon vedvarte, eventuelt skulle forhandle igjen ved slutten av 1940 om rederens driftsutgifter. Ellers bestemte tillegget at certepartiets betingelser for øvrig skulle være uforandret.

9. april 1940 kom Norge i krig med Tyskland. Dette foranlediget den provisoriske anordning av 22. april 1940 om Norges skipsfart under krig og senere den provisoriske anordning av 18. mai 1940 om rekvisisjonering av skip og skipsbyggingskontrakter.

Den provisoriske anordning av 22. april 1940 bestemte i §1 at alle skip som var innført i norsk skipsregister og var over 500 brutto registertonn og ikke allerede var i den norske, den britiske og den franske regjerings tjeneste, fra samme dag var stillet til rådighet for den norske regjering for å sikre forsyningene og fremme krigsoperasjonene for Norge og de nevnte makter. Anordningen fastsatte i §2 at den norske regjering straks trådte inn i befrakteres og andre rettighetshaveres rettigheter og i redernes eller rettighetshavernes plikter ifølge arbeidskontrakter av alle slag.

Den provisoriske anordning av 18. mai 1940, som opphevet anordningen av 22. april s.å., bestemte i §1: «Alle skip som er registrert i Norge eller har hjemsted der og befinner seg utenfor område i Norge som er besatt av fiendtlig makt, og som tilhører a) personer som er bosatt i det besatte område, eller som driver sin virksomhet fra kontor der, b) partrederier, korporasjoner, aksjeselskaper eller andre selskaper som er registrert i eller har sitt styre i det nevnte område, eller som driver sin virksomhet fra kontor der, - ansees som rekvisisjonert av Den Norske Regjering, som herved overtar bruksretten til skipene.» I §8 bestemte anordningen at forføyninger som var truffet med hjemmel i anordningen av 22. april 1940, skulle beholde sin gyldighet, og at

Side:575

regjeringens overtagelse av arbeidskontrakter av alle slag med hjemmel i anordningen av 22. april 1940 likeledes ble stående ved makt.

Hva angår M/S Tercero, så hadde skipet etter den ovenfor nevnte forhøyelse av fraktraten seilt som før for du Pont de Nemours. Etter hva dette selskaps dokumenter utviser, mottok imidlertid du Pont de Nemours et varsel om rekvisisjon av skipet («Notice of requisition»), datert 20. august 1940. Og ifølge selskapets dokumenter ble M/S Tercero rekvirert 20. november 1940. I desember s.å. undergikk fartøyet reparasjoner i New York. Og imens ble det 17. desember 1940 inngått en overenskomst mellom du Pont de Nemours og The Norwegian Shipping and Trade Mission (Nortraship) som «rekvisisjonsrederi» av båten om at denne etter reparasjonen skulle fortsette i du Pont de Nemours' tjeneste «for en sydamerikansk rundtur, anslagsvis 2 1/2 à 3 måneder på betingelsene i certeparti mellom S. Holter-Sørensen, Oslo, og E. I. du Pont de Nemours & Company, Inc., datert 7. juni 1937, med tillegg, datert New York 25. august 1937 og 12. mars 1940, men på følgende spesielle vilkår: Fraktraten på denne reise skal være USD 3.00 U.S.-mynt pr. tonn på skipets totale lasteevne, inkl. bunkers og stores, Veritas' sommer-fribord, pr. kalender-måned». I overenskomsten var tatt inn bestemmelser om krigsassuransen, en «Nortraship War Clause», en «Paramount clause» (om at konnossementene skulle være underkastet bestemmelsene i den amerikanske Carriage of Goods by Sea-Act), en «Both-to-blame clause» for kollisjonstilfelle, og en «Amended Janson clause» for tilfelle av havari grosse. Og til slutt het det i overenskomsten: «Alle andre betingelser i det opprinnelige certeparti og tillegg forblir de samme så langt de kan forenes med det ovennevnte.»

I henhold til denne overenskomst seilte så M/S Tercero fra januar 1941 igjen en tur for du Pont du Nemours.

Og overenskomsten av 17. desember 1940 ble etterfulgt av seks lignende overenskomster med det resultat at M/S Tercero faktisk kom til å seile for du Pont de Nemours til slutten av 1942, da skipet ble tilbakelevert overensstemmende med det som var bestemt i det opprinnelige certeparti.

Den første av de seks overenskomster var datert 4. april 1941. Den satte fraktraten for angjeldende reise til 6 dollars pr. tonn, men inneholdt ellers de samme bestemmelser som overenskomsten av 17. desember 1940, således også sluttbestemmelsen: «Alle andre betingelser i det opprinnelige certeparti og tillegg forblir de samme så langt de er forenelige med det ovenfor nevnte.» Imidlertid het det i overenskomsten av 4. april 1941 ytterligere:

«Befrakterne samtykker herved i at de ikke skal ha noe krav - enten på skipets rederi eller på The Norwegian Shipping and Trade Mission - på det grunnlag at foregående arrangement avviker fra det opprinnelige certepartis betingelser.»

Den følgende av overenskomstene var datert 16. juni 1941. Den satte også fraktraten for vedkommende reise til 6 dollars pr. tonn, og inneholdt for øvrig de samme bestemmelser som overenskomsten av 17. desember 1940. Derimot inneholdt den ikke den ytterligere tilføyelse som var satt til i overenskomsten av 4. april 1941, og som nettopp er gjengitt.

Side:576

Tilsvarende gjelder de fire siste overenskomster av 29. august 1941, 27. november 1941, 2. mars 1942 og 16. juni 1942, hvor fraktratene var satt til henholdsvis 5,35 dollars, 5,35 dollars, 3,87 dollars og 3,87 dollars pr. tonn. (De to siste overenskomster inneholdt for øvrig også noen nye bestemmelser som antas uten interesse i den foreliggende forbindelse.)

Resultatet var altså at du Pont de Nemours disponerte M/S Tercero i (praktisk talt) hele det tidsrom det opprinnelige certeparti gjaldt, men måtte betale et langt høyere beløp herfor enn fastsatt i certepartiet (med tillegg av 12. mars 1940). Det er det således betalte merbelop som kreves tilbake i nærværende søksmål.

Merbeløpet er av du Pont de Nemours utregnet til 454 592,88 dollars. For å forenkle saken og unngå tvist om en bagatellmessig differanse er partene imidlertid enige om å ansette beløpet til 453 000 dollars.

Søksmålet er opprinnelig anlagt av du Pont de Nemours mot den norske stat v/Nortraship.

Under saksforberedelsen har du Pont de Nemours bl.a. lagt frem som bil. 11 ad dok. 18) en erklæring, datert 25. juni 1942, hvorved du Pont de Nemours overdrar alle rettigheter m.v. I henhold til certepartiet av 1937 til International Freighting Corporation Inc. (som er oppgitt å være et underselskap av du Pont de Nemours).

Saksøkte har under henvisning bl.a. til den nevnte erklæring gjort gjeldende at saksøkeren ikke er søksmålsberettiget. Saksøkeren har ikke i og for seg villet innrømme riktigheten av innsigelsen.

Denne har imidlertid bl.a. ledet til at International Freighting Corporation Inc. har tatt ut intervensjonsstevning i saken i henhold til rettergangslovens §74. Intervensjonsstevningen er forkynt for saksøkte 19. juni 1950 og for saksøkeren 10. s.m. Bortsett fra den formelle påstand, faller for øvrig intervenientens syn i realiteten sammen med saksøkerens. - - -

Retten skal bemerke:

Når man ser hen til det tidligere omtalte forhold - at M/S Tercero faktisk kom til å seile for du Pont de Nemours i praktisk talt hele det tidsrom det opprinnelige certeparti gjaldt, men at selskapet måtte betale et langt høyere beløp herfor enn fastsatt i certepartiet (med tillegg av 12. mars 1940) - er det forståelig at det for saksøkeren (intervenienten) kunne fortone seg som om de norske myndigheter har benyttet sin rekvisisjonsrett på en utilstedelig måte og at det, om man vil, har foreligget en «detournement du puovoir».

Under hovedforhandlingen har direktør i International Freighting Corporation Inc. Mr. Frank Nicholas Bowers gitt forklaring. Han har nettopp gitt uttrykk for dette at du Pont de Nemours mente rekvisisjonsretten i det foreliggende tilfelle er misbrukt til å omgå certepartiets bestemmelser og oppnå en forhøyelse av fraktraten. Og han har fremhevet hvor uriktig du Pont de Nemours mener det var å bruke rekvisisjonsretten slik. (Han har også nevnt at det straks ble protestert fra selskapets side mot fremgangsmåten. Og han følte seg overbevist om at når Nortraship uttrykkelig forlangte den før omtalte særklausul i overenskomsten av 4. april 1941, så var det nettopp fordi det fra befrakterens side var

Side:577

gitt uttrykk for at saken alt var eller ville bli tatt opp med det amerikanske State Department.)

Etter rettens mening er det imidlertid ikke riktig å se saken på den måten som saksøkeren (intervenienten) ser den på.

Retten tror ikke det fornuftigvis kan herske tvil om at den provisoriske anordning av 18. mai 1940 ga den norske regjering en helt alminnelig rett til å rekvisisjonere alle de skip som anordningen gjaldt.

Det må således være klart at skipene kunne rekvisisjoneres også om de ikke skulle brukes direkte til slike formål som var blitt nevnt i den provisoriske anordning av 22. april 1940 (sikring av forsyningene og fremme av krigsoperasjonene for Norge og allierte makter).

Selve rekvisisjonen av M/S Tercero må derfor etter rettens oppfatning være fullt og helt lovmedholdelig.

Noe annet kunne formentlig bare gjelde dersom M/S Tercero var blitt rekvisisjonert i den hensikt å fremtvinge forhøyelse av fraktraten for tidscertepartiets vedkommende. Men etter det som foreligger i saken, må retten gå ut fra at det ikke er tale om at rekvisisjoneringen har hatt et slikt formål. Den har vært et ledd i den alminnelige rekvisisjonering som ble foretatt ved den provisoriske anordning av 18. mai 1940. (Etter rettens mening er det i henhold til denne anordning rekvisisjoneringen er skjedd.) For det første må i så henseende merkes det av saksøkte fremholdte om at Nortraship stadig måtte holde åpen adgang til selv å bruke M/S Tercero, og at du Pont de Nemours derfor ikke kunne oppnå avtale om mer enn en enkelt reise ved hver av de overenskomster som ble inngått fra 17. desember 1940 og utover. (Som vitne har da også tidligere stedfortredende skipsfartsdirektør, skipsreder Odd Gogstad forklart at det engelske Ministry of War Transport stadig var ute etter M/S Tercero.) Og etter de foreliggende opplysninger må retten videre gå ut fra at de fraktrater som for så vidt ble avtalt, ikke var urimelige i forhold til de ellers gjeldende rater. For det annet må retten etter den vitneforklaring som er gitt av tidligere direktør i Notraship, høyesterettsadvokat Peter Simonsen, bygge på at M/S Tercero i seg selv ikke representerte noe enkeltstående tilfelle. Også i andre tilfelle fikk befraktere beholde i samme fart - men likeledes for et begrenset tidsrom og på basis av ny kontrakt med Nortraship - båter som var rekvisisjonert. Det foreligger altså ikke noe singulært med omsyn til M/S Tercero, - hverken i relasjon til eier eller til tidsbefrakter. (Det vites da heller ikke i noe annet tilfelle å være reist et slikt krav som i den foreliggende sak.) På et grunnlag som det heromhandlede lar rettmessigheten av den foretatte reksisisjonering seg etter rettens mening altså ikke bestride.

Det kan formentlig diskuteres hvorvidt et tidscerteparti riktigst karakteriseres som en verksleiekontrakt (slik som førstvoterende gjør det i den ofte nevnte høyesterettsdom av 1929) eller som en kontrakt sui generis. Men iallfall lar det seg ikke karakterisere som en arbeidskontrakt. Og etter norsk rett må det formentlig også være klart at befrakterens rett etter et tidscerteparti ikke er av tinglig, men av obligatorisk art.

I og med at befrakterens rett etter et tidscerteparti må antas å være

Side:578

av obligatorisk karakter, må det etter norsk rett formentlig gjelde at en ekspropriant som tilegner seg bruksretten til vedkommede fartøy, ikke plikter å betale erstatning til tidsbefrakteren, - hvis da ikke eksproprianten direkte tilegner seg den obligatoriske rett ifølge tidscertepartiet. Retten viser for så vidt til den rettsoppfatning som er kommet til uttrykk i de foran omhandlede høyesterettsdommer av 1923 og 1929. Det bemerkes at den av saksøkeren (intervenienten) nevnte høyesterettsdom av 1949 ikke kan sees å inneholde noe brudd med den nevnte rettsoppfatning.

Nå må det etter rettens mening være helt klart at du Pont de Nemours' rett ifølge certepartiet av 1937 (med tillegg av 12. mars 1940) ikke har vært direkte ekspropriert (rekvisisjonert) av saksøkte, - således hverken ved den provisoriske anordning av 22. april 1940 eller ved anordningen av 18. mai s.å. eller på annen måte.

Og det må da være på det rene at saksøkte overhodet ikke plikter å betale saksøkeren (intervenienten) erstatning på grunnlag av den ekspropriasjon (rekvisisjonering) som er foretatt.

Etter rettens mening kan altså saksøkerens (intervenientens) krav ikke bygges på det påberopte (prinsipale eller subsidiære) ekspropriasjonsfundament.

Og heri ligger etter rettens oppfatning videre at kravet heller ikke kan bygges på ugrunnet berikelse.

Det synes nemlig i seg selv temmelig innlysende, at når en ekspropriasjon rettmessig har funnet sted med den følge at en obligatorisk rett er bortfalt uten at eksproprianten i den anledning plikter å yte erstatning i henhold til den norske retts regler om ekspropriasjon, så kan ikke innehaveren av vedkommende obligatoriske rett - hvor ikke særlige omstendigheter foreligger - i stedet for krav på ekspropriasjonserstatning ha et tilsvarende krav, bygget på ugrunnet berikelse, mot eksproprianten. (Og noen særlig omstendighet som in casu skulle hjemle et slikt berikelseskrav, skjønnes ikke å foreligge.)

Retten mener altså at saksøkerens (intervenientens) krav heller ikke kan være hjemlet i reglene om ugrunnet berikelse, og finner det derfor unødvendig å uttale seg nærmere om hvorledes den norske retts regler om det heromhandlede institutt egentlig måtte være å forstå. - -