Rt-1969-486

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1969-05-03
Publisert:	Rt-1969-486
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 67/1969
Parter:	Steffen K. Toppes dødsbo (advokat Johan Mevatne - til prøve) mot Åsane kommune (høyesterettsadvokat Gunnar Torvund).
Forfatter:	Leivestad, Heiberg, Hiorthøy, Gundersen, Bahr
Lovhenvisninger:	Skatteloven (1911) §43, §15, §33

Dommer Leivestad: Saken gjelder inntektsligning av gevinst ved salg av Steffen K. Toppes dødsbos eiendom gnr. 83 bnr. 3 i Åsane.

Nordhordland herredsrett avsa 30. september 1966 dom med denne domsslutning.

«1. Åsane kommune frifinnes.

2. Steffen K. Toppes dødsbo betaler saksomkostninger til Åsane kommune med kr. 800,- - kroneråttehundre 0/100.»

Dommen ble påanket til Gulating lagmannsrett, som 15. februar 1968 avsa dom med slik domsslutning:

Side:487

«Herredsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Steffen K. Toppes dødsbo til Åsane kommune 2.000 - to tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

Saksforholdene går fram av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Steffen K. Toppes dødsbo har anket over dommen. Som for herredsrett og lagmannsrett gjør boet gjeldende at den eventuelle gevinst skal beskattes på de enkelte arvingenes, ikke boets hender. I alt er det nå 14 arvinger. Arvingene hadde overtatt arv og gjeld. De hadde sendt inn arvemelding og betalt arveavgift. Den 6. april 1959 var hjemmelen til eiendommen i grunnboken overført fra boet til de enkelte arvinger. Disse aktet å sitte med eiendommen, unntatt et større tomteareal som de fraskilte og tenkte å selge etter hvert. Eiendommen var således gått over fra dødsboet til arvingene som vanlig frivillig sameie. At en av arvingene i august 1960 begjærte offentlig skifte og at de øvrige av mangel på juridisk innsikt ikke protesterte, kan ikke bevirke at eiendommen gikk tilbake fra sameiet til et dødsbo som var avsluttet. Skifteretten var heller ikke klar over forholdene da den tok boet under skiftebehandling.

På den annen side var likningsmyndighetene tilstrekkelig orientert til å kunne og burde legge de riktige forhold til grunn. De hadde fått melding om at arv var utlignet, og at hjemmelen til eiendommen var overført. At selvangivelse feilaktig ble gitt for boet, kan ikke gi likningsmyndighetene adgang til å legge et uriktig forhold til grunn for likningen.

Videre gjør boet som tidligere gjeldende at ansettelsen av den faste eiendoms verdi ved arvefallet hverken formelt eller reelt er tilstrekkelig begrunnet, og at den er vilkårlig. En verdistigning på over 100% i årene 1958-1961 for en eiendom i Åsane er helt utenkelig.

Anførselen overfor de tidligere instanser om at det ikke foreligger tomtesalg som kan medføre beskatning av tomtegevinst etter landsskatteloven §43 siste ledd er ikke opprettholdt.

Steffen K. Toppes dødsbo har lagt ned slik påstand:

«Skatteligningen for Steffen K. Toppes dødsbo oppheves.

De ankende parter tilkjennes sakens omkostninger for alle instanser.»

Åsane kommune har vist til sine anførsler overfor herredsrett og lagmannsrett, og til disse instansers domsgrunner. Som sin prinsipale anførsel gjør kommunen gjeldende at uansett om boet i virkeligheten var sluttet eller ikke, måtte likningsmyndighetene være berettiget til å bygge på de opplysninger som kom fra dødsboet, og foreta likning på det grunnlag. Det var sendt selvangivelse for boet for 1958 og 1959 fra arvingene ved Martin Toppe, og senere i alle år fra skifteretten. Ingen av arvingene har i sine selvangivelser oppgitt andel i boet eller den faste eiendom. At boet eller eiendommen skulle være gått over til

Side:488

frivillig sameie mellom arvingene, er noe nytt som først er kommet fram under domstolsbehandlingen, og det må være for sent.

For øvrig fremholder kommunen at det må være riktig som de tidligere instanser har antatt, at skifte ikke har vært foretatt, og at eiendommen ikke var gått over til arvingene fra boet.

Kommunen hevder at gevinstberegningen er riktig; det skjønn over eiendommens verdi i 1958 som er foretatt, hviler på riktige rettslige og faktiske forutsetninger, og det er langt utførligere begrunnet enn loven krever. Det er ikke vilkårlig; i virkeligheten har likningsnemda vært særdeles liberal ved å sette eiendommens verdi i 1958 så høyt som til kr. 225.000.

Åsane kommune har lagt ned slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Åsane kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett av Steffen K. Toppes dødsbo.»

Til bruk for Høyesterett har 11 vitner avgitt forklaring ved bevisopptak. Det er lagt fram noen nye dokumenter.

Jeg er kommet til samme resultat som herredsrett og lagmannsrett, og kan i alt vesentlig slutte meg til deres domsgrunner. Da det er kommet til noen nye anførsler og opplysninger, finner jeg å burde føye til:

Etter mitt syn på realiteten i saken, finner jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på det spørsmål som er reist som nytt overfor Høyesterett, om boet er avskåret fra å angripe likningen med den begrunnelse at det er arvingene og ikke dødsboet som er skattepliktig fordi dette ikke har vært anført overfor likningsmyndighetene.

Som herredsrett og lagmannsrett finner jeg det utvilsomt at den faste eiendom tilhørte dødsboet da den ble solgt. Her kan jeg vise til lagmannsrettens utførlige begrunnelse, som jeg slutter meg til. Ytterligere nevner jeg at etter hva det nå er brakt på det rene, må overføringen av hjemmelen til den faste eiendom i grunnboken til arvingene antas å være skjedd uten initiativ fra disses side. Sammenhengen viser seg å være den at Steffen K. Toppe og hans nabo Johannes Toppe hadde søkt om statstilskott til kanalisering av Toppeelva. For å få tilskottet måtte eierne forplikte seg til å holde den utførte kanalisering ved like, og la erklæring om dette tinglyse på eiendommene. Steffen K. Toppe var død på det tidspunkt da søknaden om tilskott ble innvilget. Johannes Toppe undertegnet fråsegn om vedlikehold, og han sørget for at det ble gjort av samtlige Steffen K. Toppes arvinger. I forbindelse med tinglysing av denne fråsegn har sorenskriverkontoret av eget tiltak anmerket de som hadde undertegnet den nevnte fråsegn som eiere og slik sørget for å bringe hjemmelen à jour. - Selve dokumentet med underskriftene var innlevert av Johannes Toppe, og ble sendt tilbake til ham. Den hjemmelsoverføringen som grunnboken gir uttrykk for har neppe arvingene vært klar over. Det er intet grunnlag for å se den som uttrykk for at arvingene ved den skulle ha

Side:489

tilsiktet å overføre eiendommen fra dødsboet til frivillig sameie dem imellom.

Når det gjelder angrepet på selve den skjønnsmessige fastsettelse av gevinsten ved eiendomssalget, kan jeg også slutte meg til lagmannsrettens domsgrunner. Det er ikke kommet fram noe nytt som er egnet til å rokke ved det som er anført av lagmannsretten. Den begrunnelse for skjønnet som likningsmyndighetene har gitt, er uvanlig utførlig. Som lagmannsretten kan jeg ikke se at det er påvist noen svikt i det faktiske eller rettslige grunnlag for skjønnet over det som her er skjønnstema, nemlig eiendommens verdi ved arvefallet. Enn mindre er det godtgjort at skjønnet er vilkårlig.

Etter dette må lagmannsrettens dom stadfestes. Anken har ikke ført fram, og ankemotparten må tilkjennes saksomkostninger.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Steffen K. Toppes dødsbo til Åsane kommune 6.000 - seks tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Heiberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Hiorthøy, Gundersen og Bahr: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Kristian Roll): - - -

Saksforholdet er i korthet følgende:

Steffen K. Toppe overtok i 1934 eiendommen gnr. 83, bnr. 3, Toppe i Åsane. Han drev eiendommen som gårdsbruk frem til han døde den 11/6 1958. I denne tid hadde eieren latt fraskille 6 parseller av eiendommen.

Etter arvefallet ble eiendommen fortsatt drevet som gårdsbruk av arvingene, det var arvingenes mening å drive gården for så senere å få den til å utbringe mest mulig for salg. Den 6. april 1959 ble så hjemmelen til gården ved påtegning i grunnboka overført til avdødes arvinger.

Våren 1959 fikk arvingene tillatelse fra myndighetene til å foreta utparsellering på gården, det ble samtidig slått fast at Saudalen kunne utskilles som eget salgsobjekt. Imidlertid oppsto der nå diverse uoverensstemmelser mellom arvingene, noe som resulterte i at Malvin Toppe våren 1960 forlangte boet etter avdøde Steffen K. Toppe, tatt under offentlig skiftebehandling.

I august 1960 fikk så advokat Ingard Østerbø i oppdrag å omsette hele eiendommen på ialt 340 mål, prisforlangende var kr. 2.500 pr. mål. Der meldte seg en rekke liebhabere, deriblant Åsane kommune og B.O.B. Etter resultatløse forhandlinger med kommunen, kom der så i august/september 1961 istand en ordning med B.O.B. som overtok

Side:490

eiendommen for kr. 1,50 pr. m2. Oppgjøret fant sted i løpet av 1961 med en utbetaling på kr. 225.000, - og i 1963 med en utbetaling på kr. 275.000,-.

Under foregivende av at Steffen K. Toppes dødsbo skulle ha oppebåret en inntekt på kr. 275.000, - ble det så av Åsane kommune i 1963 utskrevet forskuddsskatt på boet for en samlet skatt av kr. 170.900,-. Ved likningen for inntektsåret 1963, ble inntektsansettelsen opprettholdt. Likningen ble påklaget først til Åsane likningsnemnd og deretter til Åsane overlikningsnemnd. I begge instanser er likningsansettelsene blitt opprettholdt. - - -

Retten skal bemerke:

Retten finner at det er boet som sådant som er rette skattesubjekt, og ikke den enkelte arving. Boet har således sendt inn selvangivelse omfattende eiendommen i henhold til landskattelovens §15, jfr. §33. Retten er derfor enig med saksøkte i at boet ved salget var og er fremdeles underlagt offentlig skifte. Gården tilhørte derfor boet ved overdragelsen til B.O.B., og ikke arvingene som sameie. Da offentlig skiftebehandling ble åpnet våren 1960, ble hjemmelen og rådigheten over eiendommen samtidig automatisk tilbakeført fra de selvskiftende arvingene til boet. At dette ikke ble anført i tinglysningsregisteret er ikke avgjørende: Tinglysning skaper kun rettsvern for overdragelsen og er ikke avgjørende for den reelle tilbakeføring av eiendommen fra arvingene til boet.

Retten finner videre at det er landskattelovens §43 siste ledd som danner hjemmelen for inntektsbeskatningen. - - -

Når det gjelder ligningsmyndighetenes skjønnsmessige avgjørelser, skal retten bemerke:

Spørsmålet om i hvilken utstrekning saksøkeren skal skattlegges for en gevinst ved tomtesalg etter landskattelovens §43, siste ledd, beror på en sammenligning mellom den oppnådde salgspris og den skjønnsmessige verdi salgsobjektet hadde ved arvefallet i 1958. For å finne sistnevnte verdi, må en se på hva verdien for hele eiendommen ville ha vært ved arvefallet i 1958. Eiendommen må altså takseres slik den ble ervervet i 1958, men man må ved verdsettelsen selvsagt ta fullt hensyn til eiendommens anvendelsesmuligheter for utparsellering og tomtesalg, (den latente tomteverdi) jfr. Conrad Lie-dommen i Rt-1952-837.

Det fremgår av det ovennevnte at ligningsmyndighetene derfor må utøve et skjønn når eiendommens verdi ved arvefallet skal fastsettes, et rent forvaltningsmessig skjønn som retten bare har en begrenset adgang til å prøve. Skal retten kunne oppheve skjønnet, må den finne det bevist enten at skjønnet bygger på uriktige rettslige eller faktiske forutsetninger, eller at verdsettelsen må ansees som rent vilkårlig. Skjønnet kan også oppheves dersom relevante saksbehandlingsregler er overtrådt, eller retten finner at skjønnet er åpenbart urimelig for saksøkeren.

Retten har her etter en grundig vurdering av partenes anførsler og de foreliggende bevis, ikke funnet å kunne oppheve det skjønn ligningsmyndighetene har utøvet.

Retten har gjennomgått de kjennelser ligningsmyndighetene har avgitt i forbindelse med ligningen for 1963, kjennelser som er blitt

Side:491

utfylt og presisert ved ligningssjefens forklaring til retten. Retten kan ikke se annet enn at ligningsmyndighetenes skjønn - så langt dette overhodet kan prøves - bygger på de relevante forutsetninger i både faktisk og rettslig henseende, ihvertfall er det i denne forbindelse ikke begått noen feil som kan medføre opphevelse av skjønnet, ved ligningen har ligningsmyndighetene fulgt de ovennevnte retningslinjer trukket opp av HR i Conrad Lie-dommen.

Retten finner således at skjønnet bygger på de nødvendige og riktige faktiske forutsetninger. Retten finner at det er tatt tilbørlig hensyn bl.a. til den latente tomteverdi ved verdlansettelsen, videre at ligningsmyndighetene har vurdert grunnprisen i området korrekt. Retten vil i denne anledning få presisere at skjønnet kun kan bygge på de faktiske omstendigheter som forelå ved arvefallet, etterfølgende omstendigheter må likningsmyndighetene se bort ifra når de skal skjønne over gårdens verdi pr. den 11/6 1958. Også disse etterfølgende omstendigheter - herunder grunnprisene i området i tiden etter arvefallet - viser imidlertid etter rettens mening at ligningsmyndighetenes skjønn ikke på noen måte kan sies å være vilkårlig, tvertimot:

Skjønnet er rimelig og taler til boets fordel.

Når det gjelder salget i 1955 til Ivar Toppe for kr. 0,70 pr. m2, så finner retten at også dette er lagt til grunn ved skjønnet på en korrekt måte: Ligningsmyndighetene har påpekt at der forelå spesielle omstendigheter ved salget i 1955, dette ved siden av størrelsen av arealene, ulik bonitet etc. må medføre at prisen ikke kunne bli den samme ved et event. salg i 1958 av hele Toppegården på ialt 340 mål. Retten har ikke anledning til å prøve den nærmere skjønnsmessige avveiing av disse forskj. momenter. Retten finner det imidlertid bevist at disse omstendigheter er tatt hensyn til og er kommet til uttrykk i skjønnet - et skjønn som ikke kan ansees å være urimelig for saksøkeren.

Prisen på kr. 0,70 i 1955 kan derfor ikke på noen måte føre til at den skjønnsmessige verdiansettelse for 1958 kan ansees som vilkårlig, dette sett i forhold til de øvrige tomtepriser i området og på bakgrunn av at det her ble solgt et råtomtområde på hele 340 mål. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne H. F. Marthinussen, Jonas Madsø og Sverre Nygaard): - - -

Når det gjelder realiteten i saken er lagmannsretten kommet til samme resultat som herredsretten og tiltrer i det vesentlige herredsrettens domsgrunner.

Lagmannsretten er således enig i at det er dødsboet og ikke de enkelte loddeiere som må lignes for gevinst ved salget av eiendommen.

De opplysninger som foreligger for lagmannsretten etter ankeforhandlingen og som gir et noe bedre faktisk grunnlag for avgjørelsen enn det herredsretten ser ut til å ha hatt, viser at Steffen K. Toppes arvinger etter arvefallet overtok boet til selvskifte ved vanlig gjeldsovertagelseserklæring og at de deretter også gjorde et forsøk på å gjennomføre et slikt skifte. Det ser ut til at det var avdødes bror Martin Toppe som med fullmakt fra de andre loddeiere søkte å gjennomføre skiftet. Arvingene synes til å begynne med å ha villet beholde den faste eiendommen og drive den inntil videre med sikte på et mulig

Side:492

senere salg, og de gjorde også forsøk på å få driften i gang, først selv og senere ved pakter. De fraskilte et område av eiendommen, «Saudalen», med tanke på salg eller utparsellering, og de fikk takst over eiendommen ved lensmannen. Det ble sendt arvemelding til skattefogden i desember 1958 og skattefogden beregnet og avkrevde dem arveavgift i januar 1959. Arveavgiften, tilsammen kr. 2.120.- ble også betalt umiddelbart etter, visstnok av Martin Toppe, som tok beløpet av boets bankinnskudd. Endelig ble som nevnt av herredsretten hjemmelen til den faste eiendom anmerket som overført til loddeierne 6. april 1959. Begjæringen om hjemmelsoverføringen har ikke kunnet skaffes til veie.

Dødsboet, som ankende, hevder på grunnlag av dette at boet dermed var sluttet og eiendommen gått over på arvingene med den virkning at den senere ikke kunne gå tilbake igjen til et dødsbo. Det som gjensto, var bare fordeling av noe løsøre. Det er imidlertid på det rene at det ikke foregikk noen utlodning. Det er også på det rene at det såvel for 1958 som for 1959 ble inngitt selvangivelser av Martin Toppe i boets navn og der eiendommen var oppført som tilhørende boet, mens arvingene for sin del heller ikke i sine selvangivelser for 1959 oppførte noen andel i eiendommen som formue. Det må videre legges til grunn at det etter hvert ble uenighet mellom Martin Toppe og hans medarvinger i forbindelse med at Martin Toppe prøvde å få eiendommen overdratt til sin svigersønn, og det er formentlig denne uenighet som foranlediget at Martin Toppe i august 1960 begjærte offentlig skiftebehandling av boet.

Hvorvidt Martin Toppe begjærte offentlig skifte bare i eget navn eller også i henhold til fullmakt fra sine medarvinger, er etter det som foreligger noe uklart, men er uten betydning. Boet ble overtatt av skifteretten og det ble holdt skiftesamling 5. april 1961. I denne møtte samtlige arvinger - en av dem ved advokat. Av den fremlagte utskrift av møteprotokollen fremgår det at det ikke kan ha vært noen bemerkning til at Steffen Toppes dødsbo var blitt overtatt av skifteretten til offentlig skifte, og det er videre åpenbart at også den faste eiendom ble ansett for å høre til bomassen. Spørsmålet om salg av eiendommen ble tatt opp på skiftesamlingen, men utsatt. I skifterettens selvangivelser for boet er den faste eiendom oppført som boets inntil den var blitt solgt i 1961. Da ble det i selvangivelsen for dette år gjort oppmerksom på at boets eiendom var solgt. Det var loddeierne som underskrev kjøpekontrakten om eiendommen, men skjøtet ble utstedt av skifteretten, og kjøpesummen ble innbetalt til skifteretten. Det er foretatt et par utlodninger av skifteretten, men boet er ikke sluttet.

Av det som er nevnt synes det klart at hverken skifteretten eller loddeierne noen gang i tiden forut for salget av den faste eiendom kan ha ment at det forelå noe avsluttet privat skifte eller at den faste eiendom skulle være gått ut av dødsboet. Det ser heller ikke ut til at spørsmålet om å bestride skattekravet på det grunnlag at salgsgevinsten skulle ha vært lignet på de enkelte arvingers hånd, har vært tatt opp før på et eller annet tidspunkt etter skiftesamlingen 26. november 1963 da skattekravet ble forelagt for arvingene og det ble besluttet å gå til søksmål. Arvingenes holdning synes i det hele ikke å kunne

Side:493

forklares på annen måte enn ved at de har ment at skifteretten overtok behandlingen av det dødsbo som fremdeles var under skifte og med den faste eiendom som det vesentlige aktivum, for at skifteretten skulle gjøre opp hele boet.

Det kan etter lagmannsrettens mening heller ikke være synderlig tvilsomt at det også er dette som svarer til det reelle forhold. Etter det som foreligger, finner lagmannsretten ikke å kunne legge noen vekt på den formelle hjemmelsoverføring, som ble foretatt i forbindelse med den påbegynte private skiftebehandling. I likhet med herredsretten finner lagmannsretten å måtte se forholdet slik at skifteretten overtok den fortsatte behandling av det dødsbo som loddeierne først hadde gjort et forgjeves forsøk på å skifte selv og som ved skifterettens overtagelse til offentlig skifte omfattet også avdødes faste eiendom som en del av bomassen. Forholdet finnes for så vidt uten hensyn til arvemeldingen og avgiftsbetalingen i 1958-1959 å måtte anses som en sammenhengende skiftebehandling som ennå ikke er avsluttet, og som avhendelsen av den faste eiendom i 1961 er et ledd i. Salgsgevinsten er dermed en inntekt for dødsboet, som i tilfelle må bli å beskatte på boets hånd.

Boets eiendom er i dette tilfelle solgt som tomteareal, og det kan ikke være tvilsomt at salgssummen har vært bestemt ved muligheten av å utnytte eiendommen i dette øyemed. - - -

De innvendinger dødsboet har mot ligningsansettelsen og grunnlaget for den, fremgår i hovedsaken av det som er gjengitt av partenes anførsler. Dødsboet har under ankeforhandlingen særlig søkt å underbygge sin påstand om at ansettelsen av eiendommens verdi ved arvefallet i 1958 er urimelig lav ved sammenligninger med priser som er oppnådd ved eiendomssalg og med erstatningsfastsettelser ved ekspropriasjonsskjønn. Lagmannsretten finner ingen foranledning til å gå nærmere inn på det materiale som for så vidt foreligger. Det dreier seg her i alt vesentlig om priser ved salg av enkelte tomter og erstatninger ved avståelse av mindre grunnarealer, som ikke finnes å kunne tjene som sammenligningsgrunnlag ved vurderingen av verdien av et gårdsbruk som helhet.

Dette gjelder også med hensyn til det salg av en del av Steffen Toppes eiendom til Ivar Toppe i 1955, som i boets prosedyre for lagmannsretten har fått en meget bred plass. Den ankendes hovedsynspunkt er her at ligningsmyndighetenes skjønn over eiendomsverdien ved arvefallet bygger på feilaktige forutsetninger for så vidt som de angis å ha gått ut fra at prisen ved salget til Ivar Toppe var kr. 0.60 pr. kvm, mens den i virkeligheten var kr. 0.70, og videre at tiltross for at ligningsnemnda selv karakteriserte denne pris som uvanlig lav, satte den eiendommen i en verdi som svarer til en enda lavere pris pr. kvm - kr. 0.58 i 1958.

Det fremgår av begrunnelsen for ligningsnemndas avgjørelse i klagesaken at den ikke har lagt vekt på prisen ved salget til Ivar Toppe. Men hva enten prisen dengang var kr. 0.60 eller kr. 0.70, gjelder det for dette salg som for de andre salg som er trukket frem, at den samlede verdi av eiendommen ikke lar seg anslå ved en tallmessig beregning på grunnlag av det som er betalt for et enkelt, begrenset grunnstykke

Side:494

- her ca. 20 mål. Dette har ligningsnemnda etter lagmannsrettens mening med rette gitt uttrykk for, og det kan ikke sees at det er uforenelig med ligningsnemndas syn på eiendommens samlede verdi ved arvefallet i 1958 at prisen ved salget til Ivar Toppe tre år tidligere karakteriseres som lav.

Det må etter lagmannsrettens mening være åpenbart at ligningsmyndighetene ved ansettelsen av eiendommens verdi ved arvefallet til kr. 225.000.- har tatt vesentlig hensyn til den latente tomteverdi. Eiendommens verdi som jordbruk må klart nok ha vært betydelig lavere. Etter det opplyste er lagmannsretten for sin del tilbøyelig til å anta at det må være riktig som anført av kommunen, at jordbruksverdien for en eiendom av denne art - ca. 340 mål ialt, hvorav ca. 80 mål innmark - ikke kan ha vært nevneverdig høyere enn kr. 60-80.000.-. Men heller ikke dette er det nødvendig å gå nærmere inn på. Det fremgår av ligningssjefens brev til skifteretten av 16. november 1963 og av ligningsnemndas klagebehandling hvilke faktiske forutsetninger vurderingen av eiendommens verdi ved arvefallet bygger på.

Av dette fremgår bl.a. at eiendommen ble anslått å være på 340 mål, hvorav 60-80 mål innmark, at omsetningsverdien ved dødsfallet i 1958 måtte antas å ha ligget langt over verdsettelsen i boets selvangivelse for 1960 på kr. 60.000.- og at den allerede i 1958 måtte ha en ikke ubetydelig latent tomteverdi, særlig for «Saudalen», men også for øvrig. Det gis i ligningssjefens brev en forholdsvis inngående redegjørelse for eiendommens beskaffenhet og bygningenes tilstand og det gis klart uttrykk for at eiendommen må bli å verdsette som gårdsbruk med fullt tillegg for latent tomteverdi. Etter det som er nevnt, finner lagmannsretten intet holdepunkt for å anta at ikke verdsettelsen er foretatt på dette grunnlag, og det er ikke påvist at noen av de forutsetninger ligningsmyndighetene her har bygget på, ikke var riktige. Ligningsnemnda henholdt seg i sin avgjørelse i klagesaken til den begrunnelse ligningssjefen hadde gitt for sin verdiansettelse, og de forhold - bl.a. opplysningene om salget til Ivar Toppe - som dødsboet særlig har lagt vekt på, har så vidt sees i det alt vesentlige foreligget for ligningsnemnda allerede da den traff sin avgjørelse.

Det følger av det anførte, at det ikke er grunnlag for å tro at ligningsmyndighetene ikke har tatt i betraktning prisstigning i tiden forut for arvefallet, og videre at ligningsnemnda heller ikke har feilvurdert eiendommens størrelse eller oversett at en del av den var innmark. Når det gjelder eiendommens areal har dødsboet imidlertid særlig gjort gjeldende at ligningsmyndighetene opprinnelig anslo gårdens verdi ved arvefallet til kr. 225.000.- på basis av at den bare var på 300 mål, og at de likevel ikke foretok en forholdsmessig oppvurdering av verdien da det siden viste seg at gården var større. Derved er hele tillegget etter dødsboets mening kommet til inntekt ved beskatningen i stedet for å bli fordelt.

Det som for så vidt foreligger er en opplysning om at ligningskontoret i et brev til skifteretten av 2. juli 1962 på grunnlag av boets selvangivelse for 1961 la til grunn for beregningen av den skattepliktige gevinst at eiendommen var blitt solgt for kr. 450.000.-. Det fremgår ikke at ligningskontoret for sin del oppfattet dette som ensbetydende med at

Side:495

arealet var på 300 mål, og av de opplysninger som ligningskontoret i 1962 innhentet fra jordstyret til bruk for verdsettelsen fremgår det at eiendommen ble anslått til ca. 350 eller 3-400 mål. At ligningsmyndighetene noen gang har hatt feilaktige forestillinger om eiendommens areal finnes etter dette ikke påvist, og det må i ethvert tilfelle være tilstrekkelig at den verdsettelse som ble lagt til grunn for ligningen, bygger på en riktig arealoppgave.

Lagmannsretten er etter dette enig med herredsretten i at det ikke kan sees at ligningsmyndighetenes skjønnsmessige vurdering av eiendommens verdi ved arvefallet og beregningen av den skattepliktige gevinst ved salget er basert på uriktige forutsetninger av faktisk eller rettslig art. At det ikke er grunnlag for å karakterisere skjønnet som vilkårlig, er åpenbart etter det som foreligger. At den pris boet solgte for i 1961 skulle være påfallende lav ved salg av en hel eiendom av denne art har lagmannsretten ikke holdepunkt for å gå ut fra. Etter det opplyste må det antas at det dengang ikke kunne oppnås nevneverdig høyere pris. Men om det legges til grunn at prisen gir et adekvat uttrykk for eiendommens verdi ved salg til byggeland, representerer det likevel en relativt stor verdistigning i løpet av de tre årene fra 1958 til 1961 - fra kr. 225.000.- til kr. 500.000.-. Lagmannsretten må imidlertid gå ut fra at det er riktig som det er anført fra kommunens side, at det akkurat i disse årene fant sted en sterk prisstigning i Åsane i forbindelse med at de store byggeselskaper begynte å opptre som kjøpere av tomtearealer i kommunen. Skjønnsresultatet kan derfor ikke i seg selv karakteriseres som noen åpenbar urimelighet.

Lagmannsretten er dermed også for sin del kommet til at det ikke er grunnlag for å sette ligningen av boet til side, og herredsrettens dom vil bli stadfestet. - - -