Rt-1963-1153

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1963-11-16
Publisert:	Rt-1963-1153
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 114/1963
Parter:	Esther Henriksen (høyesterettsadvokat Haakon B. Berg) mot Staten ved Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokaten ved høyesterettsadvokat Audvar Os).
Forfatter:	Leivestad, Bendiksby, Rode, Endresen, Eckhoff
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §25

Dommer Leivestad: Søndag formiddag 27. januar 1957 kjørte en buss utfor riksveien i Nordlisvingen i Haugsbygd. Bussen var leiet av Drammen kommunale trikk, som med eierens samtykke hadde stillet den til rådighet for Drammen Ballklubbs bandylag for en tur til Gjøvik. Klubben betalte utgiftene til sjåfør og drivstoff. Ved utforkjøringen ble lagets oppmann Nils Henriksen drept.

Hans enke, Esther Henriksen, reiste erstatningskrav mot bussens ansvarsforsikrer. Ved Drammen byretts dom av 19. mars 1958 ble Forsikringsselskapet Norge A/S dømt til å betale Esther Henriksen og hennes to sønner Einar og Roar ansvarsbeløpet kr. 50 000 med 4,5 % rente samt saksomkostninger. Retten bygget sin avgjørelse på objektivt ansvar, men uttalte også at den fant at det ikke forelå bevis for ansvar på subjektivt grunnlag, idet ulykken ikke kunne bebreides bussføreren som uaktsomhet.

Dommen ble påanket. Ved Eidsivating lagmannsretts dom av 24. januar 1959 ble forsikringsselskapet frifunnet. Lagmannsretten bygget sin avgjørelse på at den antok at det forelå et lån av bussen, ikke leie, og at det derfor ikke var grunnlag for objektivt ansvar for forsikringsselskapet. Som byretten fant lagmannsretten det heller ikke godtgjort at sjåføren hadde gjort seg skyldig i ansvarsbetingende uaktsomhet. I likhet med byretten, men i sterkere ordelag, ga lagmannsretten uttrykk for at den fant at ulykkessvingen var vanskelig og ytterst farlig - så farlig at det syntes berettiget å snakke om en trafikkfelle.

Lagmannsrettens dom ble påanket, men anken trukket tilbake, idet Forsikringsselskapet Norge A/S betalte fru Henriksen kr. 10 000.

Fru Henriksen reiste deretter sak mot Staten ved Samferdselsdepartementet, idet hun gjorde gjeldende at ulykken skyldtes at Nordlisvingen var ekstraordinært farlig, og at det forelå ansvarsbetingende uaktsomhet fra veivesenets side.

Ringerike herredsrett fant at det forelå uaktsomhet både fra sjåførens og veivesenets side. Den avsa 15. februar 1951 dom med slik domsslutning:

«1. Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes til innen 2 uker

Side:1154

fra forkynnelsen av denne dom å betale til fru Esther Henriksen og hennes 2 barn, Einar og Roar, kr. 100 000 med 4,5 % rente p. a. fra 28. januar 1950 til betaling skjer.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Dommen ble påanket til Eidsivating lagmannsrett, som fant at det ikke forelå uaktsomhet fra veivesenets side.

Om bussføreren hadde utvist ansvarsbetingende uaktsomhet forelå ikke til avgjørelse, men retten bemerket her at den fant at det objektivt sett forelå en feilmanøvrering, og at det sannsynligvis var en medvirkende årsak at bare de ytre tvillinghjul var forsynt med kjettinger.

Lagmannsrettens dom av 15. mars 1962 har slik domsslutning:

«Staten v/Samferdselsdepartementet frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Saksforholdet går frem av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Esther Henriksen har påanket lagmannsrettens dom. Hun gjør gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at veivesenet ikke har gjort seg skyldig i ansvarsbetingende uaktsomhet. Den avviker her fra alle de tre tidligere dommer, som klart gir uttrykk for at veivesenets forhold er klanderverdig. Lagmannsretten har undervurdert Nordlisvingens farlighet.

Esther Henriksen gjør i det vesentlige gjeldende de samme anførsler som for de tidligere instanser. Veivesenet burde sørget for å sette opp skilt som bedre varslet om den farlige sving, og skrenserekkverk, som må antas å ville ha avverget ulykken. Det var når svingen var så vanskelig også en feil at de farlige stener som lå nedenfor veien ikke var fjernet. Det ville vært av betydning om det hadde vært strødd sand foran og i svingen.

Det er etter fru Henriksens mening ikke tilstrekkelig grunn til å anta at det har foreligget uaktsomhet fra sjåførens side. Men om det skulle foreligge, kan det ikke hindre at staten blir ansvarlig for hele det tap som er oppstått.

Når det gjelder erstatningens størrelse, hevder fru Henriksen at kr. 100 000 er en lav ansettelse av hennes og hennes to sønners tap. For herredsretten reiste staten ingen innvending mot kravets størrelse. Det må ansees for godtatt, slik at staten er avskåret fra å reise innsigelse mot størrelsen av kravet.

Esther Henriksen har lagt ned slik påstand:

«Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes til å betale fru Esther Henriksen og hennes to barn, Einar og Roar, kr. 100 000 som erstatning for tap av forsørger med 4 1/2 % rente p. a. fra 28. januar 1960 til betaling skjer.»

Staten ved Samferdselsdepartementet har vist til sine anførsler overfor lagmannsretten og dens domsgrunner. Nordlisvingen frembyr ingen slik ekstraordinær fare at det kan gi grunnlag for ansvar for veivesenet. Svingen var varslet på korrekt måte. Når skrenserekkverk ikke var satt opp, berodde det på en forsvarlig vurdering. Det var ingen feil at det ikke var strødd sand eller fjernet stener fra fyllingen nedenfor veien. Som årsak til ulykken

Side:1155

trer sterkt frem sjåførens forhold, at han ikke avpasset farten etter veien og føreforholdene.

Subsidiært gjør staten gjeldende at hvis veivesenet skulle finnes ansvarlig, må det skje en skyld- og skadefordeling i samsvar med straffelovens ikrafttredelseslovs §25, idet det må skje passiv identifikasjon, slik at det i erstatningen gjøres forholdsmessig fradrag for den del av tapet som må ansees voldt ved bussførerens feil.

Staten bestrider at det forhold at man ikke prosederte om erstatningsbeløpets størrelse i herredsretten innebærer en godkjenning av beløpet. Innsigelse ble reist i tilsvar for lagmannsrett og er ikke avskåret. Staten har lagt ned slik påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes.»

Til bruk for Høyesterett er det gitt forklaring ved bevisopptak av Esther Henriksen og 19 vitner. Som sakkyndige har etter oppnevnelse de bilsakkyndige Bjarne Saarheim, Anders Wiborg Thune og P. Storm Munch avgitt uttalelse.

Saken foreligger i alt vesentlig i samme stilling som for lagmannsretten.

Esther Henriksen har fått bevilling til fri sakførsel. Saksomkostninger er ikke påstått fra noen av sidene.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i vesentlige deler slutte meg til dens begrunnelse.

Som lagmannsretten kan jeg ikke finne at det er ført bevis for ansvarsbetingende uaktsomhet fra veivesenets side.

Det er på det rene at Nordlisvingen, hvor ulykken skjedde, er vanskelig. Det er til dels brukt meget sterke uttrykk om dens farlighet. Drammen byrett har i sin dom betegnet den som meget stygg, idet den er krappere enn den fortoner seg ovenfra. I dommen av 24. januar 1959 har lagmannsretten uttalt: «Ulykkessvingen er meget krapp og stygg. Den er spesielt vanskelig og ytterst farlig, også ved at den er så bratt. - - - For en ukjent må den sies å være av upåregnelig faregrad. Den er så stygg og farlig at det synes å være berettiget å snakke om trafikkfelle.» Den sakkyndige Saarheim har for Høyesterett betegnet svingen som en overmåte stygg trafikkfelle, som han ser som den primære årsak til ulykken. Den sakkyndige Storm Munch har uttalt at han ved åstedsbefaringen ble forferdet over hvor stygg Nordlisvingen i virkeligheten var. Han har derfor ment at det burde vært satt opp ekstra fareskilt ved siden av skiltet for skarp sving. Både lensmann Bergan, lensmannsfullmektig Utengen og veivokter Wenner har betegnet Nordlisvingen som den farligste på strekningen Hønefoss-Jevnaker.

På den annen side er det pekt på at svingen ikke er krappere og vanskeligere enn svært mange kurver på veier i Norge. Under kjøringen fra Drammen hadde bussen passert skarpere kurver. Erfaring fra stedet skulle heller ikke peke svingen ut som særlig farlig. Det har inntruffet mindre kollisjoner i svingen, og en motorsykkelulykke, den siste under kjøring i alkoholpåvirket tilstand. Det er opplyst at det har forekommet to tilfelle av

Side:1156

utforkjøring, det ene av en tysk militærbil, det andre av en dansk bil, men visstnok ikke på samme sted hvor bussen kjørte utfor. Dette sted ligger ved begynnelsen av svingen, før dens bratte og skarpe del.

Som Ringerike herredsrett og lagmannsretten i dommen av 15. mars 1962 finner jeg at Nordlisvingen ikke kan betegnes som noen trafikkfelle, som det kan bebreides veivesenet som erstatningsbetingende uaktsomhet at det ikke har utbedret. Veien, som her er meget gammel, tilfredsstiller ikke kravene til en god riksvei i dag, og det ville være ønskelig at den ble lagt om. Men dette kan ikke begrunne ansvar for veivesenet, som alltid vil ha begrensede midler til utbedring og omlegging av veiene.

Som lagmannsretten kan jeg heller ikke finne at de øvrige anker imot forholdene i Nordlisvingen kan føre til erstatningsansvar for veivesenet:

I denne forbindelse legger jeg vesentlig vekt på at det på forskriftsmessig måte var satt opp varselsskilt om skarp sving i riktig avstand.

Etter ulykken er det satt opp «bakgrunnsskjerm» i svingen, noe som antas må være virkningsfullt for å advare mot utforkjøring ved at man tar feil av veiens retning. Jeg må imidlertid etter de foreliggende opplysninger anta at slike merker var så lite brukt i vårt land før 1957, at det ikke kan legges veivesenet til last som uaktsomhet at det ikke var satt opp i Nordlisvingen før ulykken.

Som lagmannsretten kan jeg heller ikke finne at det kan betegnes som uforsvarlig at veivesenet ikke hadde satt opp skrenserekkverk i svingen. Jeg må legge til grunn at man hadde vært inne på tanken og hadde ansett det i seg selv for ønskelig å få rekkverk. Det går frem at det visstnok i 1938 var lagt betongstolper i veikanten som skulle brukes til et såkalt Saxegårdsrekkverk. Rekkverk, om enn av en annen art, er satt opp etter ulykken. Men ifølge de foreliggende opplysninger hadde veivesenets folk drøftet hvorvidt det burde settes opp rekkverk i Nordlisvingen, men funnet at andre steder fikk gå foran, og at dette sted fikk vente. Jeg kan ikke finne at forholdene på stedet var slik at dette kan betegnes som en uforsvarlig vurdering. For øvrig må jeg også etter de sakkyndiges, Storm Munchs og særlig Wiborg Thunes, uttalelser anse det for tvilsomt om et Saxegårdsgjerde i dette tilfelle ville hindret utforkjøringen.

Som herredsrett og lagmannsrett kan jeg ikke finne at det er noen ansvarsbetingende feil at det ikke var strødd sand på veien, og enda mindre at ikke stener nedenfor veifyllingen var fjernet.

Heller ikke på annen måte er det påvist at det fra veivesenets side er gjort noe som skulle kunne begrunne erstatningsansvar.

For avgjørelsen av den foreliggende sak er det tilstrekkelig å fastslå at det ikke er grunnlag for ansvar for staten. Jeg finner imidlertid grunn til å tilføye noen ord om mitt syn på årsaken til utforkjøringen. Den ankende part har reist en tidligere erstatningssak som ikke har ført frem, bl.a. fordi det ble antatt at ulykken måtte ansees som hendelig. I seg selv synes det å

Side:1157

forlange en forklaring at en ulykke som den foreliggende har kunnet inntreffe. Utforkjøringen skjedde ved høylys dag. Føreforholdene var vanskelige, men ikke uvanlige eller overraskende. Ingen teknisk svikt eller særlige uheldige omstendigheter grep forstyrrende inn. Bussen var alene i svingen. Når ulykken likevel skjedde, er det for meg vanskelig å se det annerledes enn at det må skyldes at bussføreren på tross av det fareskilt han så, ikke i tilstrekkelig grad har avpasset farten etter forholdene, men er kommet inn i svingen med så stor hastighet at utforkjøring under de foreliggende forhold ikke var til å unngå.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Rode, Endresen og Eckhoff: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Otto Rømcke):

Søndag den 27. januar 1957 ca. kl. 0950 hendte en bilulykke på riksveien gjennom Haugsbygd, idet en personbuss fra Drammen F-1654 kjørte utfor veien i Nordlisvingen. Bussen var på vei til Gjøvik med Drammen Ballklubbs bandylag. Ved ulykken ble en av passasjerene i bilen, Nils Henriksen drept. Han var oppmann for bandyutvalget og fulgte med på turen som lagleder. Bilen tilhørte rutebileier Hjalmar Karlsen, Lier, og var for vinteren 1956-57 bortleiet til «Trikken» i Drammen, uten sjåfør, for kr. 1 000 pr mnd. Bilen var ansvarsforsikret i Forsikringsselskapet Norge, Drammen. For den heromhandlede tur til Gjøvik hadde Drammen Ballklubb fått låne bussen av Trikken mot selv å bære utgiftene til sjåfør, brensel og smøreolje. Bussen ble på turen ført av trikkefører Knut Hennum, som til daglig kjørte bussen mot betaling av kr. 50 av klubben.

Nils Henriksen, som ble drept ved ulykken, var 40 år (født 1916), arbeider ved Drammen Jernstøperi, gift, og etterlot hustru Esther Henriksen f. 1916, og 2 barn: Einar, født xx.xx.1940 og Roar, født xx.xx.1946.

Ved stevning av 5. oktober 1957 anla forulykkedes enke, fru Henriksen, ved Drammen byrett sak mot Forsikringsselskapet Norge med krav om erstatning for tap av forsørger. Staten ved Samferdselsdepartementet ble prosessvarslet av saksøkte. Saksøkeren ble av Justisdepartementet innvilget bevilling til fri sakførsel. Ved Drammen byretts dom av 19. mars 1958 ble forsikringsselskapet dømt til å betale fru Henriksen og hennes 2 barn kr. 50 000 (selskapets maksimale ansvar) med prosessrenter og saksomkostninger, idet retten fant selskapet ansvarlig for skaden på objektivt grunnlag.

Forsikringsselskapet påanket byrettsdommen til Eidsivating lagmannsrett. Fru Henriksen fikk fri sakførsel for å ta til gjenmæle. Ved

Side:1158

lagmannsrettens dom av 24. januar 1959 ble forsikringsselskapet frifunnet, idet retten fant at det ikke forelå grunnlag hverken for objektivt eller subjektivt ansvar. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Ved stevning av 20. januar 1960 har fru Henriksen ved nærværende rett anlagt sak mot Staten ved Samferdselsdepartementet med krav om erstatning kr. 100 000, idet det hevdes at ulykken skyldes svingens ekstraordinære farlighet, og at det foreligger ansvarsbetingende uaktsomhet fra veivesenets side. Også i denne saken har fru Henriksen av Justisdepartementet fått bevilling til fri sakførsel.

Hovedforhandling i saken ble holdt den 7., 8. og 9. februar 1961. Når hovedforhandling ikke er holdt tidligere, forklares det ved at saksforberedelsen ikke var avsluttet før på vårparten 1960, og saksøkeren fremkom med ønske om at hovedforhandlingen - av hensyn til åstedsbefaringen - måtte bli lagt til vinterhalvåret. Saksøkeren, som ikke møtte personlig, var representert ved overrettssakfører Rolf Alborg. Som partsrepresentanter for saksøkte møtte veisjefen i Buskerud, Ottar Lorentsen og overingeniør Harald Theisen. Som prosessfullmektig for saksøkte møtte overrettssakfører Chr. Boe. Som sakkyndige oppnevnt av retten, møtte tidligere bilsakkyndig i Oslo, overingeniør Bjarne Reidar Saarheim, og bilsakkyndig i Ringerike, ingeniør A. Wiborg Thune. Det ble avhørt 15 vitner og foretatt en del dokumentasjon. Åstedsbefaring ble foretatt. I tilslutning til det som er nevnt foran om saksforholdet bemerkes:

Bussen var en Volvo modell 1947 med venstreratt, bredde 2,26 m, tvillinghjul bak, registrert for 34 sitteplasser og 5 ståplasser. Den ble sist kontrollert av bilsakkyndig den 27. juni 1956. Den 25. januar 1957 var bussen til ettersyn på verksted, og fikk pålagt piggkjettinger på ytre bakhjul. Turen skulle ha startet fra Drammen kl. 0730, men man ble forsinket ved at en av spillerne hadde forsovet seg, og måtte hentes hjemme, slik at man ikke kom avsted før noen minutter på 0800. Bussens fører, Knut Hennum, er født xx.xx.1923, og var således på den angjeldende tid 33 år. Han har hatt førerkort for bil siden 1945, i 1948 utvidet til offentlig personbefordring. Han skal ikke ha hatt noe kjøreuhell tidligere. I bussen medfulgte som passasjerer Drammen Ballklubbs bandylag bestående av 11 spillere, 1 reserve og 3 ledere. Dessuten var 4-6 av deltagernes koner eller kjærester med. Laget skulle spille en seriekamp på Gjøvik kl. 1300. I Sylling måtte man gjøre en stans for å hente vann fra en gård, idet radiatorvannet kokte. Ved Norderhov kirke tok sjåføren feil av veien og fikk derved litt forlenget kjøring. I nærheten av Klekken stoppet man for å skifte ut en tverrlenke som hadde røket i en av piggkjettingene. Det var noe glatt vinterføre, men turen hadde gått bra inntil ulykken skjedde. Veien heller ganske sterkt nedover mot Nordlisvingen og videre derfra. Hellingen er oppgitt å være ca. 1 på 12. På det sted hvor utforkjøringen fant sted, går veien i en krapp sving mot høyre. Svingens radius er ca. 40 m og veien går i en vinkel på ca. 90 grader. Svingen var dossert med en overhøyde på ca. 40-50 cm, tilsvarende en helling omkring 1 på 12. Terrenget rett ut for svingen på veiens venstre side i kjøreretningen heller nokså bratt nedover et jorde. Sent foregående kveld ved kl. 2300-2330 tiden ble veien brøytet for sne. Natt til søndag hadde det vært mildvær, og søndag morgen da ulykken

Side:1159

inntraff var det så vidt kuldegrader, - etter hva lensmannen har oppgitt v 2 grader. I svingen var snelaget som lå igjen etter brøytingen foregående kveld, nedkjørt slik at det var blankslitt sneføre og meget glatt, men ikke isholke. Det var ikke sandstrødd. Ovenfor svingen, ca. 100 m fra der bussen kjørte utfor, står et veiskilt nr. 14 (skarp sving). Skiltet var denne morgen dekket med et rimlag. Lensmannen mener dog at den røde trekanten var godt synlig, men han kan ikke si om selve svingmerket kunne sees.

Sjåføren har forklart at han så skiltet, men festet seg ikke ved hva det varslet. Like etter passertes noen barn på bussens venstre side av kjørebanen. I begynnelsen av svingen la han bussen litt ut til venstre for å få med akterenden. Allerede før passeringen av skiltet hadde han giret ned fra 4. til 3. gir. Han anslår farten ved innkjøringen i svingen til ca. 15 km/t. Omtrent midt i svingen eller litt før bremset han, men mistet styringen og gled ut, idet det var «skjære isen» i svingen. Han slapp bremsen, men maktet ikke å rette bilen inn i svingen. Den skled antagelig på låste hjul, mot venstre veikant, hvor den i noe skrå stilling til høyre veltet over på venstre side.

Bussen rutsjet så utfor veiskråningen, knekket og rev med seg en telefonstolpe, og skled liggende på venstre side og med forenden først nedover jordet imot en skigard, som den brøt igjennom og hvor den stanset ca. 60 m fra veikanten. Høydeforskjellen fra veikanten til det sted bussen ble liggende er ca. 12-15 m. Henriksen som satt nesten bakerst i bilen, ble antagelig drept ved at bilens venstre side ble slengt mot en stor kampesten, som bilen formentlig hadde revet med seg fra veiskråningen.

Det var ikke rekkverk eller skrensebrett i svingen da ulykken hendte, men senere er det satt opp et skrenseverk av svensk type med jernrør i navhøyde. Det er ikke gjort noen forandring med selve svingen eller veien, men dosseringen er blitt noe større, ca. 5-10 cm enn på ulykkesdagen, slik at den i dag er på ca. 1/10 eller 1/11. Videre er det i yttersvingen satt opp en skjermgard (også kalt varselsskjerm, stakitt eller grindverk) som bakgrunnsoppmerking.

Straks etter ulykken rykket lensmann Harald Bergan og lensmannsfullmektig Nils Utengen ut. Det ble foretatt oppmåling og tegnet skisse som er fremlagt i saken. Det ble også tatt noen fotografier. Vanlig politietterforskning ble anstillet og den 27. mars 1957 ble saken av Ringerike politikammer henlagt etter bevisets stilling.

Ifølge skissen har bussens høyre bakhjul avsatt bremsespor i en lengde av 5,3 m, deretter er det skrensespor i en lengde av 15,7 m til veikant.

Statens bilsakkyndige i Ringerike ble varslet og kom til stede vel 1 times tid etter ulykken. Han har avgitt skriftlig rapport, datert 18. februar 1957, men har ikke vært innkalt som vitne (sakkyndig) i noen av de tidligere rettssaker, hverken byrettssaken eller lagmannsrettssaken.

De sakkyndige i nærværende sak, Saarheim og Wiborg Thune, har i sine muntlige erklæringer for retten gitt uttrykk for, at de har beregnet bussens fart ved inngangen til kurven til 25-30 km/t. Setter man sjåførens reaksjonstid til 1 sekund, har han reagert ca. 7 m før bremsingen begynte. Dvs. at bussen har beveget seg i alt ca. 28 m fra sjåføren reagerte til bussen kjørte utfor veikanten. Bussen hadde antagelig også en

Side:1160

viss fart da den skrenset utfor, og de sakkyndige anslår denne fart til 2,5 m/sek., tilsvarende 9 km/t. Ved sine beregninger har de sakkyndige bygget på en friksjonskoeffisient på 0,2-0,25. Wiborg Thune ga ellers uttrykk for at han anser piggkjettinger bare på de ytre tvillinghjul som utilstrekkelig på slikt føre som man hadde i svingen ulykkesdagen. Det var glatt sneføre i svingen, men ikke is. Han mener ulykken har sin grunn i at bussens fart var for stor i forhold til føret. Saarheim mener ulykken skyldes at svingen er usedvanlig skarp, og at den kom overraskende på sjåføren. Et eller annet burde vært gjort fra veivesenets side for å gjøre svingen mindre farlig. En fart på 25 km/t var det etter Saarheims oppfatning ikke noe å si på, og han finner ikke å burde betegne sjåførens kjøring som uaktsom. Han anser det unnskyldelig at sjåføren ikke var klar over at man på det sneføret man hadde burde hatt piggkjettinger på begge tvillinghjul. - - -

Retten skal bemerke:

Det spørsmål som foreligger til avgjørelse i denne sak, er om kjøreulykken er forvoldt og skaden påført ved ansvarsbetingende uaktsomhet fra saksøktes side, uten at det i og for seg er av betydning om ulykken også skyldtes uaktsomhet fra sjåførens side, idet passasjerene i slike tilfelle etter gjeldende rett ikke kan identifiseres med sjåføren, - se innstilling fra Motorvognansvarskomiteen av 1955 0, 2. spalte. Retten skulle således teoretisk kunne begrense sine undersøkelser og overveielser til spørsmål om ulykken skyldes forholdene i svingen, og eventuelt om veivesenet kan holdes ansvarlig herfor. Det ligger imidlertid i sakens natur og trenger neppe nærmere påvisning, at det i praksis ikke lar seg gjøre å isolere spørsmålet på denne måten, men at retten for å kunne danne seg en begrunnet mening om årsaken til ulykken og ansvarsforholdet, må betrakte sjåførens kjøring og forholdene i svingen i sammenheng. Kjøringen er tidligere vurdert av så vel byrett som lagmannsrett, og begge disse retter kom til - byretten riktignok under tvil - at sjåføren ikke har vist uaktsomhet. Lagmannsretten har også, som foran nevnt, uttalt seg om forholdene i svingen. Det er imidlertid på det rene, at nærværende rett må avgjøre saken på helt fritt grunnlag, og retten er på grunnlag av de opplysninger og uttalelser som nå foreligger, og som til dels avviker fra hva de tidligere retter har hatt å bygge på, kommet til det resultat, at sjåføren nok må ta sin del av skylden for ulykken, idet han etter rettens mening har vist uaktsomhet derved at han etter å ha passert et varselsskilt, kjørte inn i svingen med en fart som ikke var tilstrekkelig avpasset etter sted- og føreforhold. Retten legger også vekt på, at sjåføren kjørte en stor buss med mange passasjerer på en svinget vei, som heller ganske sterkt nedover, og hvor han var lite kjent fra før, samt at det var sneglatt vinterføre. Hva spesielt føret angår, tilføyes at det etter de nå foreliggende opplysninger ikke var nevneverdig glattere i svingen enn ellers, og neppe verre enn at sjåføren burde ha greiet å kjøre bussen, som var forsynet med piggkjettinger på i hvert fall det ene sett av tvillingbakhjulene, gjennom svingen, hvis han hadde holdt en mer passende fart og hadde vært så oppmerksom som han burde. Bussens fart før bremsingen begynte er av de sakkyndige i nærværende sak beregnet til 25-30 km/t, og altså noe større enn man tidligere har forutsatt. Man har også fått en endring med hensyn til

Side:1161

lengden av den veistrekning bussen beveget seg fra sjåføren reagerte og til bussen veltet utfor veikanten. Den er nå beregnet til ca. 28 m, mens den før sees oppført med ca. 35 m. Bussen var med andre ord kommet lenger inn i svingen enn tidligere antatt før sjåføren reagerte. Det har vært anført, at sjåføren ble overrasket over å oppdage hvor brå svingen er. Dette kan vel kanskje i noen grad forklare hans måte å reagere på, men det kan ikke tjene som noen fyldestgjørende unnskyldning for hans kjøring. Ved vurderingen av sjåfør Hennums forhold har retten vært oppmerksom på, at han er ansett som en pålitelig og dyktig sjåfør, men mer enn et moment ved bedømmelsen kan det jo ikke bli, når det gjelder det konkrete tilfelle vi her har for oss.

Retten går så over til hovedpunktet i saken, spørsmålet om forholdene i svingen og veivesenets ansvar, og skal herom bemerke:

Det er riktignok så at Nordlisvingen er en meget krapp sving, men retten finner det klart at denne omstendighet ikke i seg selv kan danne grunnlag for ansvar. Svingen er på forskriftsmessig måte varslet med skilt for farlig sving, og de kjørende må da også være forberedt på at svingen er både krapp og vanskelig, og innrette sin kjøring deretter. Skulle noe annet gjelde, måtte det være hvis svingen var så ekstraordinært overraskende og skarp, at den kunne betegnes som en trafikkfelle, men det er ikke tilfelle her. - Det neste spørsmål retten vil ta for seg, er om veivesenet kan holdes ansvarlig for ulykken på grunn av manglende sandstrøing. Retten er kommet til at også dette spørsmål må besvares benektende. Det er riktignok så at det vel er tenkelig at ulykken ville ha vært unngått dersom veien i svingen hadde vært sandstrødd, men sikkert er det ikke. Det kunne tvert om ha gitt en falsk følelse av trygghet. En må nemlig regne med at sanden kunne ha blitt borte i snelaget, og derfor hatt liten gripeevne. Uansett hvordan det måtte forholde seg hermed, kan retten etter det opplyste om føreforholdene, ikke finne at veivesenet har gjort seg skyldig i noen forsømmelse ved ikke å strø denne morgenen. Selv om retten hadde vært av den oppfatning at det etter føreforholdene var behov for strøing, ville det neppe ha kunnet lede til ansvar for veivesenet, slik som dette nå engang er oppbygget og med de arbeidsoppgaver det har. Heller ikke kan det ansees ansvarsbetingende, at veimyndighetene ikke har fulgt lensmannens sikkert fornuftige råd: å treffe avtale med en oppsitter ved svingen om å besørge strøing der i et knipetak.

Men retten finner at det kan bebreides veivesenet som ansvarsbetingende uaktsomhet, at det ikke var anbrakt rekkverk i svingen. Ikke fordi retten mener at veidirektørens rundskriv av 12. juli 1948 gjorde det til en absolutt plikt for veivesenet å oppsette rekkverk her. Heller ikke fordi retten anser rekkverket for påkrevet for under normale forhold å holde bilene på veien, men fordi rekkverk ansees nødvendig av hensyn til risikoen for alvorlige ulykker og skadevirkninger som kan bli følgen i tilfelle hvor en bilist ved uhell eller uforsiktighet mister styringen og skrenser mot veikanten i yttersving. Som nevnt foran heller terrenget på utsiden av svingen nokså bratt nedover, og svingen byr herved på et ekstraordinært faremoment som veivesenet må sikre mot så godt det lar seg gjøre. Historien om betongstabbene som for en lang årrekke siden ble utkjørt til svingen, tyder sterkt på at veivesenet selv har vært langt

Side:1162

inne på tanken om å gjøre noe for å sikre svingen, men det er blitt med tanken, uaktet forskjellige hendelser i svingen senere burde ha aktualisert denne foranstaltning ytterligere. - Det neste spørsmål blir så om et rekkverk ville ha avverget den heromhandlede utforkjøring og ulykke. Spørsmålet lar seg ikke besvare med sikkerhet, men retten finner det etter det opplyste riktig å regne med at bussen ville ha blitt stoppet av rekkverket, således at utforkjøring var blitt avverget. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Kr. Strømsted og Sigurd Fougner Hagen og tilkalt dommer, byrettsdommer Arne Hillestad):

- - -

Lagmannsretten kommer til et annet resultat enn herredsretten og bemerker:

Som bemerket av herredsretten foreligger ikke til avgjørelse i denne sak spørsmålet om hvorvidt det er utvist noen ansvarsbetingende uaktsomhet av føreren av bussen, og for lagmannsretten er partene enige om at retten ikke uttaler seg om noen eventuell skyldfordeling. Til avgjørelse foreligger heller ikke spørsmålet om hvorvidt årsaken til ulykken i større eller mindre grad skyldes bussens utstyr. Retten tenker her på den omstendighet at bare de ytre tvillinghjul var utstyrt med piggkjettinger. Lagmannsretten mener imidlertid, som herredsretten, at disse forhold nødvendigvis må komme inn i bildet.

Etter de foreliggende opplysninger, og den undersøkelse som lensmann Bergan og lensmannsfullmektig Utengen foretok på åstedet umiddelbart etter ulykken, jfr. den fremlagte skisse som ingen av partene har bestridt riktigheten av, må det ansees på det rene at sjåføren ved inngangen til svingen har bremset ned bussen med den følge at hjulene på det glatte føre låste seg, og at han derved mistet styringen. Retten legger videre, etter de sakkyndiges forklaringer under ankeforhandlingen, til grunn at farten ved inngangen i svingen må ha dreiet seg om noe mellom 27 og 32 km pr time.

Når det gjelder forholdet med bussens utstyr - kjettinger på bare ytre tvillinghjul - har den sakkyndige Wiborg Thune - på grunnlag av egen erfaring - forklart at det på et føre som det her er tale om, nysne på glatt underlag, var så godt som uten nytte å bruke kjetting bare på ytre tvillinghjul. Den sakkyndige Bjarne Saarheim kunne, på grunn av manglende erfaring for så vidt, hverken bekrefte eller benekte dette.

Retten finner at bremsingen i svingen, under de foreliggende føreforhold må karakteriseres som en feil. Hvorvidt dette skyldes at den fart sjåføren holdt var uforsvarlig under de foreliggende forhold, eller at svingen viste seg å være vanskeligere enn man med rimelighet kunne vente seg, slik at ulykken selv uten bremsing ville ha skjedd, får stå hen. Objektivt sett finner retten iallfall at det her har foreligget en feilmanøvrering, og videre at en medvirkende årsak sannsynligvis har vært at bare de ytre tvillinghjul var forsynt med piggkjettinger.

Når det så gjelder spørsmålet om hvorvidt det kan overføres staten noe erstatningsbetingende ansvar for ulykken bemerkes:

Statens prosessfullmektig har under sin gjennomgåelse av rettspraksis når det gjelder veivesenets ansvar bl.a. henvist til et foredrag av høyesterettsadvokat (nå lagdommer) Hans M. Michelsen i Norsk

Side:1163

Forsikringsjuridisk Forenings møte den 15. februar 1952, inntatt i et særtrykk av Nordisk Forsikrings Tidsskrift. Etter en gjennomgåelse av rettspraksis sammenfattet advokat Michelsen sitt inntrykk av denne med følgende uttalelse:

«Man kan etter dette slå fast at det trafikerende publikum må finne seg i de vanlige mangler og farer på norske veger som er følger av landets beskaffenhet, årstidene, værforholdene og bevillingens knapphet, skader som følge av teleløsning eller frost, svake kanter, dårlige asfaltdekker o.s.v. Derimot behøver man ikke ta til takke med usedvanlige faremomenter. Man må ha lov til å stole på at man ikke blir lokket i feller. Slike skader må vegvesenet søke å varsle.»

Retten oppfatter rettspraksis i det vesentlige slik som her er uttrykt, og mener å finne støtte for dette også i senere dommer, således bl.a. i Høyesteretts dom inntatt i Rt-1955-771.

Retten har som nevnt foretatt åstedsbefaring, og har under denne fått det inntrykk at det her dreier seg om en farlig sving, som det selvsagt ville være ønskelig å få vekk ved en omlegging av veien, i likhet med hva tilfellet er med mange andre svinger på veiene i dette land. Retten kan imidlertid, i likhet med herredsretten, ikke finne at svingen må karakteriseres som en «trafikkfelle» som allerede av den grunn betinger erstatningsansvar for staten. Det kan for så vidt pekes på at det, til tross for at denne veiforbindelse mellom Hønefoss og Jevnaker er sterkt trafikert, bl.a. av busser som har sine hyppige ruter mellom disse steder, ikke foreligger opplysning om at noen utforkjøring tidligere har skjedd i den del av svingen som det er tale om her.

Spørsmålet blir etter dette om det foreligger noen forsømmelse fra veivesenets side som innebærer en ansvarsbetingende uaktsomhet, slik som hevdet av ankemotparten.

Herredsretten har bygget sitt resultat på at den finner at det kan bebreides veivesenet som ansvarsbetingende uaktsomhet at det ikke var anbrakt rekkverk i svingen. Lagmannsretten kan ikke være enig i dette. Hvorvidt det er hensiktsmessig å anbringe rekkverk og i tilfelle i hvilken prioritetsorden dette skal skje av budsjettmessige grunner, tilligger det veivesenet å vurdere. At en slik vurdering her har funnet sted må retten etter det som er opplyst anta, og retten har ikke noe grunnlag for å sette veivesenets skjønn til side. Det kan for så vidt henvises til de foran refererte anførsler fra regjeringsadvokaten, bl.a. angående de utlagte betongstabber som retten finner støttet ved de opplysninger som er fremkommet, bl.a. av det nye vitne, Trygve Øderud. Retten kan heller ikke, bl.a. etter de sakkyndiges forklaringer, regne med at et rekkverk, iallfall ikke et rekkverk av den type som dengang ble brukt, ville ha avverget utforkjøringen, slik som herredsretten er kommet til. Lagmannsretten har ved sitt standpunkt ikke lagt noen vekt på at veivesenet, etter at ulykken skjedde, har satt opp et rekkverk av nyere type i svingen.

Når det gjelder ankemotpartens anførsler om ansvar for staten på grunn av at veien ikke var sandstrødd og svingen ikke var forsvarlig varslet, finner lagmannsretten at heller ikke disse anførsler fører frem. Lagmannsretten slutter seg for så vidt til herredsrettens bemerkninger. Hva spesielt varslingen angår er det riktignok så at det nå er satt opp et «bakgrunnsmerke» i svingen. Slike merker var imidlertid ikke vanlig

Side:1164

på den tid ulykken fant sted, og retten kan ikke finne at det kan bebreides veivesenet at slikt merke dengang ikke var satt opp i Nordlisvingen.

Hva endelig angår ankemotpartens anførsler i forbindelse med den sten som han hevder var den direkte årsak til at Henriksen ble drept, finner retten at heller ikke disse anførsler kan føre frem. Det må, etter det som er opplyst, riktignok antas at stenen var årsaken til at Henriksen ble drept, og det er mulig at stenen skriver seg fra veianlegget. Retten finner imidlertid at det her dreier seg om et faremoment som er så fjerntliggende at det ikke kan bebreides veivesenet at det ikke hadde besørget stenen fjernet. - - -