Rt-1968-722
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1968-06-20 |
| Publisert: | Rt-1968-722 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 86/1968 |
| Parter: | Statsadvokat Christian Bull, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Johan Hjort). |
| Forfatter: | Ryssdal, Helgesen, Thrap, Mindretall: Stabel, Leivestad |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §283, §474, Straffeloven (1902) §63, Veiloven (1912) §68, §69, Motorvognloven (1926) §15, §17, §29 |
Dommer Ryssdal: I straffesak mot A, født xx.xx.1923, avsa Hardanger herredsrett 1. mars 1968 dom med denne domsslutning:
«1. A dømmes for overtredelse av motorvognlovens §29 annet ledd jfr. §17 annet ledd, §15 første ledd og lov om vegvesenet av 21/6-1912 §69 jfr. §68 jfr. trafikkregler av 26/4-1957 m.e. §36 jfr. §4 nr. 3, alt sammenholdt med strl. §63, til fengsel i 36 - trettiseks - dager.
2. Han frifinnes for overtredelse av lov om vegvesenet av 21/6- 1912 §69 jfr. trafikkregler av 26/4-1957 m.e. §36 jfr. §14 og §7 nr. 1.»
Side:723
Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til herredsrettens dom.
Domfelte har anket over straffutmålingen, idet han har gjort gjeldende at fullbyrdelsen av den idømte straff bør utsettes. Dette er i ankeerklæringen grunngitt med at han lider av nevrose og ikke vil kunne tåle å sone straffen.
Jeg er kommet til at anken bør forkastes.
Domfelte har både 10. februar 1967 og 19. mars 1967 kjørt bil i påvirket tilstand, og han er også dømt for at han siste gang kjørte uten førerkort og uten å overholde sin plikt til straks å stanse for stoppsignal fra politiet. Domfelte kjørte ved begge anledninger ganske langt til tross for at han var fullt klar over at han var påvirket av alkohol, og som nevnt i herredsrettens dom er det ingen formildende omstendigheter ved selve kjøringen. Det må ved straffutmålingen legges atskillig vekt på at domfelte 19. mars på ny kjørte i påvirket tilstand til tross for at han kort tid før hadde erkjent seg straffskyldig for kjøringen 10. februar og samtykket i at hans førerkort ble beslaglagt inntil saken om dette forhold var avgjort.
Forsvareren for Høyesterett har innhentet en del nærmere opplysninger om domfeltes helbred, således uttalelse av 10. november 1967 fra lege Gunnar Skaug, erklæring av 23. januar 1963 fra lege Aa. Skulstad på grunnlag av domfeltes opphold ved Rogaland sjukehus i tiden 5.-23. januar 1968 og et par erklæringer fra lege Tua Sturi. Legeerklæringene viser at domfelte gjennom lang tid har hatt visse vanskeligheter og at han er nervøs, men jeg kan ikke se at det for Høyesterett foreligger nye opplysninger av vesentlig betydning om domfeltes helbred. Jeg nevner i denne forbindelse at siste punktum i dr. Skaugs erklæring av 10. november 1967 hvor det heter at han er redd for at domfelte ikke vil klare å sone en straffedom, er gjengitt i dr. Sturis erklæring av 21. november 1967 som ble dokumentert for herredsretten. Etter min mening gir verken legeerklæringene eller sakens øvrige opplysninger holdepunkt for å anta at soning av den idømte fengselsstraff vil innebære en større påkjenning enn det som er en rimelig reaksjon for de straffbare handlinger domfelte har begått. Jeg er for øvrig enig med herredsretten i at spørsmålet om utsettelse med soningen i tilfelle bør avgjøres i samsvar med straffeprosesslovens §474, eventuelt etter at ny legeerklæring er innhentet.
Det er nå gått forholdsvis lang tid siden de straffbare handlinger ble begått. Saken om kjøringen 10. februar 1967 ble 7. mars sendt Hardanger forhørsrett til pådømmelse etter straffeprosesslovens §283, men på grunn av de nye straffbare forhold 19. mars 1967 ble saken trukket tilbake. Påtalemyndigheten forsøkte deretter å få begge saker fremmet på flere steder hvor domfelte for kortere tid tok opphold, og etter at det ved siktedes rettslige forklaring i Karmsund forhørsrett 27. oktober 1967 viste seg at betingelsene for pådømmelse i forhørsrett ikke forelå, ble det 1. november 1967 reist tiltale ved Hardanger herredsrett. Jeg må
Side:724
etter dette gå ut fra at påtalemyndigheten har søkt å få saken fremmet så hurtig som mulig. Behandlingen av saken ved herredsretten og i Høyesterett har tatt noe lengre tid enn vanlig uten at dette kan legges domfelte til last, men jeg finner ikke at det av den grunn kan gis betinget dom.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Stabel: Jeg er - under noen tvil - blitt stående ved at anken bør tas til følge, og legger da særlig vekt på de opplysninger som foreligger om domfeltes psykiske tilstand og som delvis er nye for Høyesterett. Han har gjennom mange år med mellomrom vært under psykiatrisk behandling for nevrotiske symptomer, herunder angst og depresjon. Etter utskrivning fra Rogaland sykehus i 1952 ble han således 5 eller 6 ganger undergitt sjokkbehandlinger, men disse hadde ikke noen særlig effekt. Under psykiatrisk undersøkelse i november 1967 ble han av vedkommende lege karakterisert som «karakterneurotiker, kanskje psykopat». Det ble antatt å være mulighet for «cerebrale forandringer i form av atrofi». Med henblikk på dette var han i januar 1968 til observasjon på Rogaland sykehus, men observasjonen førte ikke til noen bestemt konklusjon, da domfelte forlangte seg utskrevet, angivelig for å skaffe seg arbeid til underhold av sin familie. Det er på det rene at hans økonomi er meget dårlig. Han har hustru og 8 barn, og det er opplyst i herredsrettsdommen at han forsørger 6 av dem. Jeg må bygge på at ansvaret for familien hviler tungt på ham, og har medvirket til den depresjonstilstand han befinner seg i. Den psykiater som undersøkte ham i november 1967 konkluderte med å si: «Jeg er redd for at han ikke klarer å sone eventuell dom for fyllekjøringen.»
Etter dette finner jeg å måtte legge til grunn at soning av fengselsstraff for denne domfelte vil bety en vesentlig større byrde enn normalt. Om betydningen av dette hensyn henvises til Høyesteretts avgjørelser i Rt-1951-342, 1957 436, 1958 273, 1960 962, 1051 og 1191, 1963 1346 og 1967 794.
Det er nå gått ett og et kvart år etter den siste promillekjøringen. Da herredsrettens dom ble avsagt, var det gått nesten et år. Jeg er klar over at forsinkelsen - iallfall for en vesentlig del - skyldes forhold som påtalemyndigheten og rettsvesenet er uten ansvar for, men finner likevel at tidsforløpet med atskillig tyngde taler mot fullbyrdelse av fengselsstraff nå når det ses i sammenheng med domfeltes helt spesielle psykiske situasjon som jeg nettopp har redegjort for.
Jeg vil etter dette stemme for at den idømte fengselsstraff gjøres betinget.
Dommer Leivestad: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Stabel.
Side:725
Dommer Helgesen: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Ryssdal.
Dommer Thrap: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.