Hopp til innhold

Rt-1962-926

Fra Rettspraksis
Sideversjon per 22. okt. 2018 kl. 07:18 av Import (diskusjon | bidrag) (XML-importering)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)


Instans: Høyesterett - Dom
Dato: 1962-10-12
Publisert: Rt-1962-926
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 119 B/1962
Parter: Statsadvokat Karl Lous, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Sven Arntzen).
Forfatter: Gaarder, Eckhoff, Anker, Endresen, Skau
Lovhenvisninger: Straffeprosessloven (1887), Motorvognloven (1926) §17, Straffeloven (1902) §52, §29


Dommer Gaarder: Oslo byrett avsa den 24. august 1962 dom med denne domsslutning:

«A, født xx.xx.1907, dømmes for overtredelse av mtvl. §29, jfr. §17 tredje ledd, til fengsel i 21 dager.

Straffens fullbyrdelse utstår i medhold av straffelovens §52 flg. med en prøvetid av 2 år uten tilsyn.

Side:927


Han frifinnes for overtredelse av mtvl. §17 første ledd, pkt. 2.»

Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold henvises til byrettens domsgrunner.

Politimesteren i Oslo har påanket dommen på grunn av straffutmålingen fordi fengselsstraffen er gjort betinget. Under prosedyren for Høyesterett har forsvareren anført at domsgrunnene er mangelfulle. Det hevdes at man av dem ikke kan se om de subjektive vilkår for straffellelse er til stede slik motorvognlovens §17, 3. ledd er tolket i høyesterettsdom referert i Rt-1960-1409 flg. Forsvareren mener at dette må føre til at dommen oppheves.

Jeg antar at angrepet på domsgrunnene ikke kan føre frem. Det heter i dommen: «Retten finner det bevist at tiltalte den 23. mars 1962 ca. kl. 1805 har drukket brennevin - flere pjoltere - til tross for at han forsto eller måtte forstå at det kunne bli politietterforskning på grunn av kjøringen. Han måtte nemlig være klar over at bilen kunne bli funnet i den sterkt beskadigede tilstand den var og at politiet derfor ville undersøke saken.» Jeg antar at dette er tilstrekkelig til å begrunne fellelse, og at det ikke i rettens her siterte uttrykksmåte, sett på bakgrunn av den situasjon som er beskrevet i dommen, er grunnlag for å tvile på at domfellelsen er skjedd med rette.

Når det gjelder straffutmålingen har jeg vært i tvil. Etter byrettens dom må jeg legge til grunn at domfelte ikke kan kritiseres for selve kjøringen. Uhellet skyldtes at han uventet kom inn på et ekstraordinært glatt veistykke. Jeg forstår videre dommen slik at domfelte faktisk ikke har forstått at det kunne bli politietterforskning, men at hans manglende forståelse herav skyldtes en slik kvalifisert uaktsomhet som er straffbar etter motorvognlovens §17 tredje ledd. Ved bedømmelsen av forholdet viser jeg til høyesterettsdom referert i Rt-1961-1044, hvor førstvoterende, som i det vesentlige og i resultatet fikk tilslutning fra rettens flertall, bl.a. uttaler at det ikke av forarbeidene til den nye lovbestemmelse kan utledes at domstolene i saker etter §17 tredje ledd er bundet til uten videre å følge den linjen som rettspraksis har fulgt ved straffutmåling i saker som gjelder kjøring i alkoholpåvirket tilstand. Jeg tilføyer at det heller ikke foreligger noen rettspraksis etter §17 tredje ledd som gjør det nødvendig å bruke fengselsstraff i et tilfelle som dette. Jeg er blitt stående ved at de almenpreventive hensyn her er tilstrekkelig tilgodesett ved at det gis en betinget fengselsstraff i samband med en forholdsvis betydelig ubetinget bot. For dette standpunkt taler også at bestemmelsen i §17, 3. ledd ennå er forholdsvis ny, noe som kan tilsi at man foreløpig bør se tiden noe an og i tilfelle gå over til en strengere reaksjon hvis erfaringen viser at det er nødvendig. Jeg nevner til slutt at dette tilfelle etter mitt syn ligger annerledes an enn tidligere pådømte tilfelle av denne art. Særlig mener jeg at domfeltes forhold i den sak som er referert i Rt-1961-1044 subjektivt og objektivt var ugunstigere for domfelte - tross hans ungdom - enn tilfellet er i denne sak.

Side:928


Jeg stemmer for denne

dom:

A, født xx.xx.1907, dømmes for overtredelse av motorvognlovens §29 jfr. §17 tredje ledd til fengsel i 21 - tjueen - dager. Fullbyrdelsen av denne straff utstår med en prøvetid av 2 - to - år.

Videre idømmes han for samme overtredelse en bot til statskassen på 600 - seks hundre - kroner, subsidiært fengsel i 15 dager.

Dommer Eckhoff: Jeg er enig med førstvoterende i spørsmålet om domsgrunnene, men når det gjelder straffutmålingen antar jeg at påtalemyndighetens påstand om ubetinget fengselsstraff bør tas til følge.

Tiltalte har uttalt at han visste at bestemmelsen i motorvognlovens §17 tredje ledd var trådt i kraft og at han kjente lovteksten, og byretten har slått fast at han måtte være klar over at bilen kunne bli funnet i den sterkt beskadigede tilstand den var i og at politiet derfor ville undersøke saken. Når tiltalte likevel drakk, mener jeg at straffen i dette tilfelle må gjøres ubetinget. Noen særlig formildende omstendighet foreligger ikke, jfr. motorvognlovens §29 annet ledd siste punktum.

Dommer Anker: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Endresen: Likeså.

Dommer Skau: Jeg er enig med dommer Eckhoff.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av byrettens dom (dommer Reidar Friis Bull med domsmenn Paul Amundus Kjeldsen og Reidar Johan Halvorsen):

Tiltalte A, født xx.xx.1907, journalist, bor - - - vn. 4, Oslo, inntekt ca. kr. 30 000, gift, forsørger hustruen, bøtelagt 5 ganger for overtredelse av trafikkreglene, ikke straffet. - - -

Tiltalte erkjenner seg ikke skyldig. Han erkjenner at han mistet herredømmet over bilen, men det kom av at det plutselig oppsto en issvull i veibanen. Han har ikke vært uoppmerksom og ikke kjørt for fort. Han erkjenner at han har drukket brennevin i sitt hjem etter kjøreuhellet. Han medgir også at han hadde lest om den nye bestemmelse i motorvognlovens §17 tredje ledd og kjente dens tekst, men hadde forstått den slik at den ikke fikk anvendelse når han ved kjøreuhellet bare hadde skadet sin egen bil og seg selv. Han var for øvrig ikke klar over at han hadde skadet seg selv.

Retten finner det bevist at tiltalte fredag den 23. mars 1962 ca. kl. 1750 kjørte sin personbil - - - østover Dyvekes vei og Konowsgate i Oslo. Han mistet herredømmet over bilen og kjørte inn i en mur. Bilen ble påført betydelig skade. Han kom seg til sitt hjem etterpå.

Side:929


Politioverkonstabel Karsten Willy Karlsen har som vitne forklart at det var tørt og godt føre i byen denne dag, men akkurat i svingen hvor uhellet hendte var det glatt. Karlsen merket selv under kjøringen av sin bil at det var glatt i kjørebanen og varslet strøvakten. Han ble også oppmerksom på en bil som i svingen gikk helt rundt og fortsatte videre. Vitnet konstaterte at det glatte føret kom av at det på stedet var rent noe vann over stenbroleggingen slik at denne var blitt polert.

Retten finner ikke bevist at tiltalte ved anledningen har kjørt uoppmerksomt, og heller ikke at han har kjørt noe for fort kjøreforholdene tatt i betraktning. Han oppgir selv at han har kjørt med 50 km fart og var ikke oppmerksom på at det plutselig ble glatt. Retten bygger på at det var ekstraordinært glatt på åstedet og at tiltalte ikke kunne regne med det. Tiltalte blir derfor å frifinne for tiltalens I.

Retten finner det bevist at tiltalte den 23. mars 1962 ca. kl. 1805 har drukket brennevin - flere pjoltere - til tross for at han forsto eller måtte forstå at det kunne bli politietterforskning på grunn av kjøringen. Han måtte nemlig være klar over at bilen kunne bli funnet i den sterkt beskadigede tilstand den var, og at politiet derfor ville undersøke saken.

Tiltalte har overtrådt mtvl. §17 tredje ledd.

Straffen settes til fengsel i 21 dager. Retten finner at det er nødvendig å reagere med fengselsstraff for at lovbestemmelsen skal nå det mål lovgiverne har satt seg ved bestemmelsen. I formildende retning er sett hen til at det ved kjøreuhellet ikke ble forøvet skade på annet enn tiltaltes eget kjøretøy og på tiltalte selv. Det kan da være noe unnskyldelig at han ikke holdt seg lovbestemmelsen i §17 tredje ledd etterrettelig. - - -