Rt-1960-1409

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1960-11-22
Publisert:	Rt-1960-1409
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 168/1960
Parter:	Statsadvokat Johs. Risting, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat J.B. Hjort).
Forfatter:	Rode, Schei, Gaarder, Nygaard, Holmboe
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §317, Motorvognloven (1926) §17, §17, §40, §52, Straffeloven (1902), §29, Motorvognloven (1926)

Dommer Rode: Strømmen herredsrett - dommerfullmektigen med domsmenn - avsa den 10. august 1960 dom med slik domsslutning:

«A, f. xx.xx.1919, dømmes for overtredelse av motorvognlovens §29, første og annet ledd, jfr. §17 tredje ledd, til en straff av fengsel i 24 dager.

For tiltalen for overtredelse av motorvognlovens §29, 1. og 2. ledd jfr. §17 annet ledd frifinnes han.»

Saksforholdet og domfeltes personalia fremgår av herredsrettens dom.

A har anket over dommen. Anken gjelder lovanvendelsen, subsidiært straffutmålingen. Under hovedforhandlingen for Høyesterett har forsvareren også reist spørsmål om domsgrunnenes tilstrekkelighet.

Jeg er kommet til at angrepene på lovanvendelsen og saksbehandlingen - domsgrunnene - ikke kan føre frem, men at anken over straffutmålingen bør tas til følge.

Angående lovanvendelsen har forsvareren for Høyesterett gjort gjeldende, at fellelse etter den straffebestemmelse som ved tilleggslov av 19. juni 1959 nr. 7 ble innført som nytt tredje ledd i motorvognlovens §17 forutsetter forsett. Under henvisning til bl.a. uttalelser i forarbeidene til tilleggsloven og under dens behandling i Odelsting og Lagting, har han hevdet at det i tilleggslovens uttrykk «forstår eller må forstå» må legges det samme innhold som i uttrykket «visste eller måtte forstå» i straffelovens §317, heleribestemmelsen. Domsgrunnene viser - hevdes det - at herredsretten ikke i subjektiv henseende har stillet slike krav som da må til for at det kan sies, at domfelte i lovens betydning måtte forstå at det kunne bli satt i gang politietterforskning.

Etter min oppfatning gir forarbeidene liten støtte for det syn at lovgiverne har forutsatt eller regnet med at uttrykket «må forstå» i motorvognlovens §17 tredje ledd av domstolene vil bli fortolket på samme måte som uttrykket «måtte forstå»

Side:1410

i straffelovens heleribestemmelse. Jeg viser for så vidt til at i den kongelige proposisjon til endringene i motorvognloven - Ot.prp. nr. 77/1958-, var drikkeforbudet begrenset til å gjelde motorvognførere som hadde vært utsatt for trafikkuhell, og muligheten av en etterfølgende politietterforskning var ikke stillet som noe vilkår for forbudet. Proposisjonen ble på dette punkt fraveket og bestemmelsen i den vedtatte form foreslått av Stortingets utvidede samferdselskomité under dens behandling av saken. Innst. O. IX/1959. Komitéen sier om sitt forslag at den «foreslår en bestemmelse som i det vesentlige svarer til Edruelighetskomiteens forslag, og nytter formen at motorvognføreren «forstår eller må forstå» at det kan bli politietterforskning på grunn av kjøringen». Edruelighetskomitéen har i sin Innstilling III side 37 uttalt, at den «har forutsatt at det ved overtredelse av lovens alkoholbestemmelser som hovedregel må kreves forsett hos overtrederen forat straff skal kunne legges. Dette krav om forsett hos lovovertrederen gjelder også ved de nye bestemmelser som nytter uttrykket «forstår eller må forstå», jfr. rettspraksis vedrørende f. eks. straffelovens §317. Komiteen har antatt at det ikke er nødvendig eller hensiktsmessig i lovteksten uttrykkelig å ta med noe tilkjennegivende av, at forsett er alminnelig straffbarhetsbetingelse når det gjelder disse forseelser». Under Odelstingets behandling av lovforslaget uttalte imidlertid ordføreren for den utvidede samferdselskomite, Ulrik Olsen, at han var «klar over at det kanskje ville vært bedre å bruke uttrykket «bør forstå» istedenfor «må forstå» i §17. Men denne bestemmelsen er også formet i samråd med Justisdepartementet, idet komiteen fant det betryggende å følge lovavdelingens antydning når det gjaldt denne utforming». Komitéen hadde i innstillingen side 15 uttalt om dette: «Komiteen har formet bestemmelsen i samråd med Justisdepartementet (lovavdelingen) som bl.a. har uttalt: «I uttrykket «må forstå» vil da etter departementets mening ligge, at det ikke kreves at vedkommende virkelig har forstått at det kunne bli politietterforskning når de foreliggende omstendigheter var slike at den som ikke forsto, ingen unnskyldning hadde for sin manglende forståelse, jfr. Skeie: Den norske strafferett (2. utgave) II side 288 og Andenæs: Formuesforbrytelsene side 102.» Det blir i siste instans domstolene som skal vurdere dette.»

Det jeg her har gjengitt, er etter min oppfatning tilstrekkelig til å vise at samferdselskomiteen ved sin formulering av forslaget til §17 tredje ledd har ment å gi uttrykk for, at det for fellelse ikke er nødvendig at det finnes bevist at bilføreren positivt forsto at det kunne bli satt i gang politietterforskning, mens det på den annen side ikke er tilstrekkelig at han «burde» ha forstått det. Det kreves med andre ord en kvalifisert uaktsomhet, og jeg viser for så vidt til det som er sagt i den gjengitte uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling. Etter mitt skjønn har komitéens mening også fått uttrykk i lovbestemmelsens ordlyd slik den er vedtatt av Stortinget. Jeg kan ikke finne

Side:1411

at de uttalelser som fremkom under lovforslagets behandling i Stortingets avdelinger - og som jeg ikke finner det nødvendig å gå nærmere inn på - viser at Stortinget har vedtatt lovbestemmelsen ut fra den forutsetning, at dens innhold skal være et annet enn det bestemmelsen etter sin ordlyd og i samsvar med samferdselskomiteens innstilling gir uttrykk for.

Da forsvareren sterkt har fremholdt at uttrykket «må/måtte forstå» må ha samme innhold i motorvognlovens §17, 3. ledd som i straffelovens §317, bemerker jeg at jeg ikke kan se at det er noen tvingende grunn for en slik oppfatning. Heleri er en meget gammel forbrytelse, og var før straffeloven av 1902 bare straffbar i forsettlig form. Det er derfor ikke urimelig om fortolkningen av heleriparagrafen i den nye straffelov ble influert av historiske hensyn, jfr. Høyesteretts kjennelse i Rt-1908-776. Da det i denne kjennelse også er vist til det krav om forsett som straffelovens §40 inneholder, bemerker jeg at denne bestemmelse bare gjelder for de handlinger som selve straffeloven omhandler. Motorvognloven er en spesiallov, og dens §17 tredje ledd gjelder et forhold som først ved denne lovbestemmelse er blitt kriminalisert, slik at historiske hensyn ikke spiller inn ved fortolkningen. Videre peker jeg på at straffelovens §317 taler om «visste eller måtte forstå», og at denne uttrykksmåte er antatt ikke sproglig å utelukke at det er tale om 2 alternative forsettsbetegnelser. Når det gjelder motorvognlovens §17 tredje ledd, hvor det tales om «forstår eller må forstå», må jeg derimot anse en slik oppfatning som uholdbar, idet uttrykksmåten klart viser at det her dreier seg om 2 forskjellige modaliteter av det å forstå. Den omstendighet at det etter motorvognlovens §17 tredje ledd er spørsmål om viten om en mulighet, nemlig at det kan bli etterforskning, mens det i straffelovens §317 gjelder viten om en kjensgjerning - at gjenstanden er fravendt noen ved en forbrytelse -, kan også begrunne at uttrykket «må/måtte forstå» i de 2 lovbestemmelser ikke blir ansett for helt ut å dekke hverandre.

Etter den forståelse av uttrykket «må forstå» som jeg således legger til grunn, mener jeg at loven er riktig anvendt når herredsretten har funnet at A's forhold - slik det er beskrevet i dommen - rammes av motorvognlovens §17 tredje ledd.

Av det jeg alt har sagt følger at jeg ikke er enig med forsvareren når han har gjort gjeldende, at det ikke av domsgrunnene kan sees om det ligger en riktig forståelse av loven til grunn for herredsrettens uttalelse om, at, domfelte måtte forstå at det kunne bli politietterforskning på grunn av kjøringen. Forsvareren har i denne forbindelse vist til at det i domsgrunnene sies at det må «antas å være svært nærliggende å tro at politiet vil rykke ut når det får melding om at en personbil har kjørt utfor en meget trafikert riksvei og der blir forlatt av føreren - - -», og at «noe som burde styrket tiltalte i troen på at politiet ville reagere på denne måten var at

Side:1412

det i bilen fantes atskillig brennevin, bl.a. den åpnede lommelerke». At det var mer eller mindre nærliggende for domfelte å tro noe, er ikke ensbetydende med at han måtte forstå det. Dette er jeg i og for seg enig i, men jeg oppfatter dommen slik at retten her redegjør for hvorfor det etter hele situasjonen var grunn til å regne med at etterforskning ville bli foretatt og at domfelte måtte forstå dette. I den påfølgende uttalelse fastslår så retten at domfelte også virkelig måtte forstå det, idet den sier «at han i tillegg til denne sin omsorg (for hustruen) «måtte forstå» at politiet ville etterforske saken». Etter det domsgrunnene opplyser om saksforholdet og domfeltes tilstand, finner jeg det klart at herredsretten ved denne avgjørelse ikke har stillet andre eller større krav til domfelte enn loven hjemler.

Når det gjelder straffutmålingen bemerker jeg, at det etter motorvognlovens §29 annet ledd skal nyttes fengselsstraff «når ingen serleg skuldmink er til stades». Jeg kan ikke se at det foreligger noen «serleg skuldmink» i relasjon til det gjerningsinnhold som motorvognlovens §17 tredje ledd omfatter. At noe annet ikke er bevist og at det derfor må legges til grunn, at domfelte ikke har drukket før eller under kjøringen, kan etter min oppfatning ikke tillegges slik betydning, selv om man ville anse et bevis for det motsatte som en skjerpende omstendighet. Jeg er således enig med herredsretten i at fengsel må idømmes, og at straffens varighet settes til 24 dager.

Derimot er jeg kommet til et annet resultat enn herredsretten når det spørres om fengselsstraffen kan gjøres betinget. Jeg legger da bl.a. vekt på at bestemmelsen i motorvognlovens §17 tredje ledd er gitt for å ramme de tilfelle hvor promillekjørere har unngått straffellelse ved å påberope seg, at deres alkoholkonsentrasjon helt eller delvis skyldes at de hadde drukket etterat kjøringen var avsluttet, og at loven, for å nå dette mål, har kriminalisert handlinger som ikke bare har vært straffri, men som overhodet ikke var klanderverdige. At det - som i den foreliggende sak - ikke er godtgjort at bilføreren har konsumert alkohol før eller under kjøringen, er i og for seg ikke avgjørende for at et tilfelle virkelig hører til den sistnevnte kategori, men gir etter min oppfatning grunn til å vise forsiktighet ved straffutmålingen. Videre nevner jeg at domfelte har påberopt seg at han ikke visste at tilleggsloven var satt i kraft. Herredsretten har herom uttalt at domfeltes mulige uvitenhet ikke fritar for straff. Dette er jeg selvsagt enig i, men jeg antar at hans uvitenhet eller usikkerhet med hensyn til lovens ikrafttreden etter omstendighetene bør tillegges en viss betydning for straffutmålingen, idet jeg da bl.a. tar hensyn til at lovbestemmelsen ennå var forholdsvis ny og av et innhold som avvek fra det hittil vanlige. Videre finner jeg at det bør legges vekt på domfeltes tilstand etter kjøreuhellet. Av herredsretten blir han betegnet som noe forvirret. For Høyesterett er fremlagt en erklæring fra den lege som tilså ham den dag uhellet hadde funnet sted. Ifølge erklæringen er det sannsynlig at

Side:1413

domfelte har hatt en lettere hjernerystelse. Jeg antar at det ikke kan utelukkes at han av den grunn kan ha handlet på en annen måte enn han ellers ville ha gjort. Ut fra en samlet vurdering finner jeg det lite rimelig å anvende ubetinget fengselstraff i det foreliggende tilfelle. Da det heller ikke foreligger erfaringer som viser at dette er nødvendig ut fra generalpreventive hensyn, er jeg kommet til at straffen må kunne gjøres betinget. Tilsyn anser jeg ikke nødvendig.

Jeg stemmer for slik

dom.:

I herredsrettens dom gjøres den endring at fullbyrdelsen av straffen utstår overensstemmende med bestemmelsene i straffelovens §52 flg. med en prøvetid av 2 - to - år.

Dommer Schei: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Gaarder, Nygaard og Holmboe: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Peter Lødrup med domsmenn Wilhelm Halvorsen og Andreas Hauge):

Tiltalte A er født xx.xx.1919 og bor i M.veien 1, X. Han er av yrke ingeniør og forsørger hustru og 2 barn. Han er tidligere bøtelagt for overtredelse av trafikkreglenes §3, for øvrig ustraffet.

Av politimesteren i Romerike er han den 18. mai 1960 satt under tiltale ved Strømmen herredsrett til fellelse etter motorvognloven av 20/2 1926 §29, første og annet ledd jfr. prinsipalt §17 annet ledd, hvoretter ingen må kjøre eller forsøke å kjøre motorvogn når han er påvirket av alkohol (ikke edru) eller av annet berusende eller bedøvende middel, ved lørdag den 9. april 1960 ca. kl. 0200-0300 å ha kjørt sin personbil - - - med en passasjer på Strømsveien mot Oslo ved Snippen kafe i Lørenskog, til tross for at han var påvirket av alkohol (ikke edru) under kjøringen, subsidiært: §17 tredje ledd hvoretter fører av motorvogn ikke må nyte alkohol eller ta annet berusende eller, bedøvende middel i de første 6 timer etterat han er ferdig med kjøringen når han forstår eller må forstå at det kan bli politietterforskning på grunn av kjøringen, ved lørdag den 9. april 1960 ca. kl. 0300 i sitt hjem på X å ha drukket ca. 1/4 flaske Brandy Special, til tross for at han like i forveien hadde kjørt sin personbil - - - utfor Strømsveien ved Snippen kafe i Lørenskog, og måtte forstå at det kunne bli politietterforskning på grunn av kjøringen.

Under hovedforhandlingen i dag møtte tiltalte med privat antatt forsvarer, overrettssakfører Schiøll. Tiltalte ga forklaring og erkjente seg ikke straffskyldig. Det ble avhørt 5 vitner.

Om saksforholdet bemerkes:

Tiltalte og hans hustru hadde i påsken 1960 planlagt å besøke sine foreldre. I den anledning hadde tiltalte en av dagene før palmesøndag innkjøpt 4 flasker brennevin som han hadde latt ligge i sin bil. Av visse grunner ønsket ektefellene en samtale på tomannshånd med hverandre, og da de fikk B (1. vitne) til å sitte barnevakt for seg, tok de bilen, en

Side:1414

Mercedes 1952-modell med kjennetegn - - -, og kjørte en tur. De dro fra hjemmet ved 21-tiden den 8. april. Det var tiltalte som kjørte og det må antas å være sikkert at han på dette tidspunkt ikke hadde drukket noe alkohol. Da ektefellene en 4-5 timer senere var på vei hjem, skjærer plutselig bilen ut av veien ved Snippen kafe på Strømsveien, går rundt et par ganger og stopper en 7-8 meter utfor veien med front mot den retning tiltalte og hans hustru kom fra. Etter hva tiltalte har forklart, og som retten finner liten grunn til å dra i tvil, gjaldt hans første tanker hustruen og hvordan det var gått med henne. Det viste seg at de begge hadde sluppet praktisk talt uskadd fra uhellet og begynte å gå hjemover til fots. Etter en halv times gange var de hjemme. Tiltalte hadde da et par ganger spurt sin hustru om hun trengte legebehandling, noe hun hadde besvart benektende. De hadde også diskutert om det var nødvendig å underette politiet. Da det ikke var noen personskade og heller ikke skjedd noe som skadet andres gods, mente imidlertid tiltalte at det ikke var behov for det. Det var for øvrig heller ikke så enkelt å få tak i telefon, klokken var da omkring 0200.

Da de kom hjem meldte reaksjonen seg, og for å styrke seg litt drakk både tiltalte og hans hustru en del Brandy Special. Hvor meget kan ikke tiltalte erindre, men han benekter ikke riktigheten av de blodprøver som ble tatt av ham kl. 0650 og 0750 og som viste henholdsvis 1.48 og 1.37 promille alkohol i blodet.

Ved 0400-tiden fikk politiet melding om bilen som sto forlatt utenfor Strømsveien og rykket ut. Man fant da at bilen var ulåst og sterkt skadet. I tillegg til de ovenfor nevnte flasker som var innkjøpt til påsketuren, ble det i tiltaltes dokumentmappe funnet en lommelerke som ikke var helt full. Bilens eier var etter dette lett å oppspore, og da politiet en stund senere kom hjem til tiltalte ble både han og hans hustru funnet sovende. Politiet var lukket inn av en leieboer i huset.

Tiltalte fulgte villig med til Grønland politistasjon og senere til Ullevål sykehus. Han kunne dog ikke forstå at dette var noe for politiet å blande seg bort i.

Hva angår den prinsipale post i tiltalebeslutningen finner retten at han for denne må bli å frifinne. Det finnes ikke bevist at han da kjøringen fant sted var påvirket av alkohol eller hadde over 0.5 promille. Det som kan tyde på at det var alkohol med i spillet er selve det faktum at bilen kjørte utfor veien, samt at tiltalte var påvirket da han ble vekket av politiet. Samtidig finnes det også noe merkelig at han uten videre forlot bilen i ulåst stand uten å melde fra til noen. Men av dette å slutte at tiltalte kjørte i påvirket tilstand og på det grunnlag å straffelle ham, finnes å måtte være å stille for små krav til beviset for hans skyld, selv om retten ikke på noen måte vil utelukke muligheten av at dette kan ha vært tilfelle.

Etter tiltaltes egen forklaring drakk han en hel Brandy Special da han kom hjem. Dette var 1 snau time etterat han hadde kjørt utfor veien. Han var da svært oppskaket etter uhellet og mente at han trengte noe å berolige seg med før han gikk til sengs.

Retten finner at han må bli å straffelle etter den subsidiære post i tiltalebeslutningen og skal herom bemerke følgende: På grunnlag av det som ovenfor er anført er de objektive betingelser for straff etter motorvognl.

Side:1415

§17 tredje ledd til stede. Tiltalte har imidlertid anført at han ikke kjente til denne endring i motorvognloven, han trodde den ennå var under forberedelse. Skulle denne villfarelse ikke være straffriende, så har han hevdet at han ikke «måtte forstå» at det kom til å bli politietterforskning på grunnlag av uhellet.

Retten finner det ganske utvilsomt at tiltaltes uvitenhet om straffbarbeten av å drikke etter et slikt uhell ikke kan virke straffriende. En bilfører plikter å ha kjennskap til de regler som gjelder for kjøringen og de krav lovgivningen til enhver tid stiller til føreren. Har han det ikke, kan ikke det ansees som unnskyldelig. Hva angår spørsmålet om tiltalte «måtte forstå» at det ville bli politietterforskning på grunn av uhellet, finner retten å måtte besvare det bekreftende. Selv om man etter trafikkreglenes §7 ikke har noen plikt til å melde en slik begivenhet til politiet, så er det ikke dermed sagt at politiet ikke vil interessere seg for den. Det må heller antas å være svært nærliggende å tro at politiet vil rykke ut når det får melding om, at en personbil har kjørt utfor en meget trafikert riksvei og der blitt forlatt av føreren. Det er nettopp mistanke om promillekjøring som her vil gjøre at politiet handler raskt. Noe som burde styrket tiltalte i troen på at politiet ville reagere på denne måten var at det i bilen fantes atskillig brennevin, bl.a. den åpnede lommelerke. Retten finner også at motorvognlovens §17, 3. ledd ville miste svært meget av sin praktiske betydning hvis man etter å ha forlatt sin bil i grøften kan høres med en påstand om, at man ikke «måtte forstå» at det ville bli etterforskning og derfor straffritt kunne konsumere alkohol umiddelbart etter uhellet. At tiltalte var noe forvirret etter uhellet og i første rekke tenkte på sin hustru er meget forståelig, men retten finner at han i tillegg til denne sin omsorg «måtte forstå» at politiet ville etterforske saken. I denne forbindelse skal bemerkes at §17 tredje ledd ikke krever antagelse om at etterforskning i alle tilfelle vil bli igangsatt, men at sådan kan bli iverksatt.

Straffen settes til fengsel i 24 dager. Hverken i skjerpende eller formildende retning finnes noe spesielt å anføre. Hva angår spørsmålet om utsettelse med fullbyrdelsen finner retten, at det ved overtredelse av §17 tredje ledd bør reageres like strengt som ved kjøring i påvirket tilstand, da dette straffebudets vesentligste funksjon er å fange opp de tilfelle hvor påtalemyndigheten ikke makter å bevise at kjøringen fant sted i påvirket tilstand på grunn av den etterfølgende alkoholkonsumering. Straffen vil derfor bli ubetinget. - - -

Side:1416