Rt-1976-762
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1976-02-26 |
| Publisert: | Rt-1976-762 |
| Stikkord: | Partsforholdet |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 62K/1976 |
| Parter: | Cate Torgeirson (advokat Erling G. Damvall) mot Den norske Creditbank (høyesterettsadvokat Harald Arnkværn). |
| Forfatter: | Heiberg, Michelsen, Røstad |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §384, §396, §403 |
Dommerne Heiberg, Michelsen og Røstad.
Etter begjæring av Den norske Creditbank ble det holdt tvangsauksjon over en fast eiendom. Ytre Follo namsrett tok begjæringen tilfølge. Tvangsauksjon ble holdt 21. desember 1973, og namsretten avsa stadfestelseskjennelse 8. februar 1974. Ved skrivelse av 26. mai 1974 til namsretten påanket saksøktes hustru namsrettens stadfestelseskjennelse. Namsretten meddelte at man ikke anså formell anke for innkommet. Begjæring om oppreisning samt formell ankeerklæring innkom til namsretten 9. desember. Namsretten avsa kjennelse 31. januar 1975. Det ble ikke
Side:763
gitt oppreisning, og anken over stadfestelseskjennelsen ble avvist.
Namsrettens kjennelse ble påkjært til Eidsivating lagmannsrett, men ved kjennelse av 11. september 1975 ble både oppreisningsbegjæringen og anken avvist.
Hustruen påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg og hevdet at det var begått feil i saksbehandlingen. Både namsretten og lagmannsretten hadde blandet partsforholdet, og hustruen hadde ikke vært gjort til part i saken av domstolene og således ikke blitt satt i stilling til å ivareta sine interesser. Siden stadfestelseskjennelsen var hun hele tiden behandlet som fullmektig for mannen uten at hun hadde noen fullmakt til å føre mannens søksmål. Hun og mannen hadde felleseie, og mannen var hjemmelsinnehaver til eiendommen. Den 3. februar 1974 forlot han imidlertid landet, og hans senere tilhold var ukjent.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerket:
«Utvalget finner under noen tvil at Gate Torgeirson må anses for å være «rammet av» lagmannsrettens avgjørelse, og at hun derfor har adgang til å anvende kjæremål mot den etter tvistemålslovens §396.
Både namsretten og lagmannsretten har betegnet Leif Torgeirson som part. Det er imidlertid hans hustru Gate Torgeirson som hele tiden har opptrådt, uten at det på noe tidspunkt har vært reist spørsmål om hennes kompetanse. I korrespondanse og prosesskrifter har hun for det meste opptrådt i eget navn, men hun har også i prosesskrift av 30. juni 1975 oppført «Gate Torgeirson og sjøkaptein Leif Torgeirson» som saksøker. I dette prosesskrift anfører hun: «Forannevnte hendelse... er foranledningen til at jeg (undertegnede) selv som saksøker, tillater meg å henvende meg personlig til retten i denne omgang.»
Hennes tidligere prosessfullmektig har i prosesskrifter oppført «Gate Torgeirson (og sjøkaptein Leif Torgeirson)» som saksøker.
Det må anses som en feil at ikke namsretten og lagmannsretten har sørget for å få partsforholdet nærmere avklart, herunder om hustruen hadde kompetanse til å opptre også på mannens vegne. Hennes innsigelser er imidlertid blitt prøvet, og i denne forbindelse er hennes egne subjektive forhold og kunnskaper blitt vurdert. Kjæremålsutvalget kan da ikke se at de feil som er begått med hensyn til partsbetegnelsen kan ha virket bestemmende på innholdet i forhold til henne og de kan da ikke komme i betraktning, tvistemålslovens §403 jfr. §384 første ledd.
Kjæremålet må derfor forkastes. Utvalget finner da ikke grunn til å ga inn på spørsmålet om Gate Torgeirson hadde en selvstendig ankerett, og heller ikke på avgjørelsens virkning forhold til Leif Torgeirson.»