Rt-1975-145

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1975-02-07
Publisert:	Rt-1975-145
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 18/1975
Parter:	Statsadvokat Karl Solberg, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Hans A Hegje).
Forfatter:	Michelsen, Blom, Heiberg, Gundersen, Bendiksby
Lovhenvisninger:	Veitrafikkloven (1965) §22, Straffeprosessloven (1887) §474, Straffeloven (1902) §52, §31, Veitrafikkloven (1965)

Dommer Michelsen: Oslo forhørsrett avsa den 11. desember 1974 i sak mot A dom med slik domsslutning:

«A, f. xx.xx.1942, dømmes for forseelse mot vegtrafikklovens

Side:146

§31, jfr. §22 første ledd, til en straff av fengsel i 21 - tjueen - dager.

Straffens fullbyrdelse utstår med hjemmel av strl. §52 ff. og med en prøvetid på 2 - to - år.»

Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til forhørsrettens domsgrunner.

Over denne dom har politimesteren i Oslo erklært anke for å få gjort fengelsstraffen ubetinget. Etter påtalemyndighetens oppfatning kan de omstendigheter som synes å ha vært avgjørende for forhørsrettens vurdering, ikke begrunne unntak fra den alminnelige praksis i promillesaker.

Jeg har funnet det riktig at den betingede fengselsstraff i dette tilfelle blir stående.

Når jeg har kommet til at dette resultat er riktig, er det på grunn av de opplysninger som er kommet frem under behandlingen for Høyesterett, og som stiller straffutmålingspørsmålet i et nytt lys.

Det fremgår av forhørsrettens dom at domfelte i 1974 hadde et opphold på et psykiatrisk sykehus, og at hun siden ukentlig hadde gått til kontroll hos en av legene der. Denne legen sluttet i sin stilling i januar måned 1975, og den videre behandling av domfelte gikk over til bedriftslegen der hun er ansatt. Denne legen, som har hatt et langvarig kjennskap til domfelte, har til bruk for Høyesterett avgitt en erklæring. Etter først å ha gjort oppmerksom på at domfelte har hatt en vanskelig oppvekst og helt fra barndommen av har hatt nervøse problemer, uttaler legen om hennes sykehistorie:

«Hun har gjort flere alvorlige forsøk på suicid, første gang i 1962, hvor hun var innlagt på Sentralsykehuset i Akershus med bevisstløshet i 13 døgn. Derefter 8 mndr. i psykiatrisk avd. samme sted. - i 1968 var hun innlagt Ullevål sykehus VI. avd. for kortere tid. - 1973 innlagt for suicidforsøk på Oslo Legevakt og behandlet der.

15/4.74. På nytt alvorlig suicidalforsøk både med Valium og å kutte pulsåren På v. hånd. Hun ble da først behandlet på VII avd. Ullevål sykehus og derefter overflyttet til VI avd. På grunn av fare for gjentagelse av suicidforsøk. Hun ble utskrevet i begynnelsen av juli 1974 og har siden vært til jevnlig konsultasjon hver 14. dag på VI. avd. Ullevål inntil 17/1:75.

Kontakt med bedriftslegekontoret 24/1.75 og hadde da fått et angstanfall som nødvendiggjorde injeksjonsbehandling - med noen bedring.

Hun har vært i arbeide siden 29/7.74, og tilstanden har vært forholdsvis bra inntil dette anfallet 24/1. En må nok anta at forverrelsen skyldes både at hennes sak er anket til Høyesterett og skifte av legekontakt, sannsynligvis mest anken, idet hun jo har hatt kontakt med bedriftslegekontoret jevnlig siden 1967.»

I sin erklæring fremkommer legen også med en vurdering av hvilke skadevirkninger soning av fengselsstraff vil kunne få for domfeltes helsetilstand: Det heter om dette spørsmål:

Side:147

«En soning med fengselsopphold vil kunne få store skadevirkninger på A's helsetilstand, både i øyeblikket og på lengere sikt. Selv om hun i øyeblikket er forholdsvis rolig, så er hennes adferd så preget av ambivalens og impulsgjennombrudd at jeg med et langvarig kjennskap til hennes psykiske tilstand, er redd for at dette kan utløse nye suicidalforsøk.

Dette vil være meget å beklage da en har inntrykk av at den langvarige psykiatriske behandling i 1974 har hatt en heldig innflytelse på hennes sinnstilstand. En fortsatt konsolidering av hennes livs- og arbeidssituasjon slik som den nå er gjennomført i 1974 er av uvurderlig betydning for A's fremtidige helse og liv.

Et avbrudd her vil kunne komme til å gi skadevirkninger hvis grad ikke er mulig å forutsi.»

Jeg finner å måtte bygge på denne legeuttalelsen. Jeg må da anta at soning av fengselsstraff vil kunne lede til uopprettelige skader for domfeltes psykiske helse, og for henne være en helt usedvanlig og urimelig påkjenning som hennes handling ikke bør føre med seg. Da allerede selve idømmelsen av en ubetinget fengselsstraff synes å skape fare for en forverring av domfeltes helsetilstand, er det i dette tilfelle ingen løsning å utsette vurderingen av hennes soningsdyktighet til avgjørelse i overensstemmelse med straffeprosesslovens §474 annet ledd. Under disse omstendigheter bør det etter Høyesteretts praksis treffes beslutning om at fullbyrdelsen av fengselsstraffen utstår. Jeg viser til avgjørelser i Rt-1973-633 og 1974 258 og de tidligere avgjørelser som der er sitert.

Jeg er imidlertid kommet til at domfelte i tillegg til den betingede fengselstraff bør ilegges en ubetinget bot. Det bør fastsettes en bot som er tyngende, da man på grunn av domfeltes soningsudyktighet ikke har kunnet anvende den strenge reaksjon i form av ubetinget fengselsstraff som ellers ville vært brukt. Jeg finner på denne bakgrunn og under hensyntagen til domfeltes økonomiske evne at boten passende kan settes til kr. 2.000.

Jeg stemmer for denne

dom:

I forhørsrettens dom gjøres denne endring:

I tillegg til den betingede fengselstraff idømmes A en ubetinget bot til statskassen stor 2.000 - to tusen - kroner med en subsidiær fengselsstraff på 15 - femten - dager.

Dommer Blom: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Heiberg, Gundersen og Bendiksby: Likeså.

Av forhørsrettens dom (dommer Kåre Lassen): - - -

Ved siktedes uforbeholdne tilståelse som er gitt i retten og som

Side:148

bestyrkes av de øvrige opplysninger i saken, finner retten bevist at hun - - -1974 nød et par whisky drinker på restaurant i Oslo sentrum sent på kveld og natt til - - -. Da hun og de hun var sammen med skulle hjem, klokken var blitt 4 på nattklubb nær Akersgaten, tok man i bruk for hjemtur siktedes bil som hun hadde stående ved en parkeringsplass ved Akersgaten, og kjørte med siktede ved rattet mot Majorstuen, men ble stanset av politi ved Parkveien. Blodprøve tatt fra siktede kl. 0510 samme morgen viste en middelverdi av 1,72 x/oo alkohol. - - -

Angjeldende restaurantaften kom i stand ved at siktede, som arbeider som - - -ble invitert med ut av eldre mannlige kolleger. Og det deltok også en dame til. Siktede hadde vært mentalt syk og derfor meget sjelden ute sammen med andre i inneværende år, og hadde ved anledningen fått uttrykkelig anmodning fra de andre om å bli med på en festlig aften som altså sluttet med at man dro hjemover på morgensiden i siktedes bil og med henne ved rattet, etter at man først forgjeves hadde forsøkt å oppnå drosje.

Ved straffeutmålingen teller intet særskilt i skjerpende retning. I formildende retning teller at kjøringen er kommet i stand ved felles initiativ og forsåvidt på felles ansvar og at siktede for sin del ikke var frisk. Hun hadde ligget på psykiatrisk sykehus fra påsken 1974 til i juli måned og går fortsatt til kontroll ukentlig på Ullevål sykehus' VI avdeling hos doktor Kari Wagner. Hun har samtaler hver uke med nevnte lege, og dette skal fortsette iallfall til juni 1975. Selv om siktede er i regelmessig arbeid igjen og forsåvidt over sin sykdomstilstand som hang sammen med sterk depresjon, antas sykdomsforholdet å burde tillegges betydning ved vurderingen av det som her har funnet sted. Særdeles formildende omstendigheter i lovens forstand, vegtrafikklovens §31, antas tross alt ikke å foreligge, og straffen må derfor bli fengsel i 21 dager. Derimot finner retten at det foreligger tilstrekkelige grunner her til å gjøre dommen betinget tross det generelt tungtveiende almenpreventive hensynet. Siktede var blitt invitert med ut av sine kolleger etter lenge å ha levd isolert på grunn av sin sykdom, og det ville være urimelig om hennes forgåelse ved å dra hjem sammen med de andre på foran nevnte måte skulle føre til at hun nå må sone fengselsstraff. - - -

Side:149