Rt-1973-633
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1973-05-19 |
| Publisert: | Rt-1973-633 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 82/1973 |
| Parter: | Statsadvokat Rolf Harto, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Tor M. Kindem). |
| Forfatter: | Gundersen, Heiberg, Roll-Matthiesen, Sandene, Ryssdal |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §22, Straffeprosessloven (1887) §474, §31 |
Dommer Gundersen: A ble 12. mars 1973 av Nedre Romerike forhørsrett dømt for overtredelse av vegtrafikklovens §22 første ledd, jfr. §31. Straffen ble satt til betinget fengsel i 21 dager. I tillegg til den betingede fengselsstraff ble hun ilagt en bot på kr. 20.000, subsidiært fengsel i 21 dager.
Politimesteren i Oslo har anket over straffutmålingen og hevder at fengselsstraffen bør gjøres ubetinget, idet boten da faller bort.
Om grunnlaget for dommen og domfeltes personlige forhold viser jeg til forhørsrettens utførlige domsgrunner. I tillegg til den fremstilling som der er gitt, skal jeg nevne at Oslo politikammer den 20. mars skrev til politilegen i Oslo, dr. Henrik Bauge. I brevet sies det:
«A har fått betinget fengsel (+ bot) for promillekjøring. Forhørsretten har som vesentlig begrunnelse vist til vitneforklaringer fra 2 psykiatere, dr. Hans Jakob Stang og dr. Berthold Grimfeld.
Det kan være vanskelig for politikammeret å vurdere holdbarheten i de nevnte forklaringer. Når politikammeret nå skal vurdere om det bør ankes over straffutmålingen, tør vi som veiledning be om Deres sakkyndige uttalelse.»
Politilegen hadde ikke annet materiale å bygge på enn sakens dokumenter, og i sin uttalelse av 23. mars peker han på dette, men sier så:
Side:634
«Jeg mener derfor at en må godta at det er tilstrekkelige holdepunkter for å vurdere som i domspremissene, side 8 nederst, at sykdom har vært medvirkende årsak til alkoholforbruket og den derpå følgende ulovlige kjøring og videre i foranstående avsnitt at retten har lagt til grunn at det er vanlig hos mennesker med dyp depresjon at disse i denne tid får et adferdsmønster som ellers er ukjent hos vedkommende.
Etter min oppfatning er det like viktig det som i premissene er anført på side 8, at man ikke kan se at bestemmelsene i straffelovens §474, II. ledd (Skal trolig være straffeprosessloven §474 II. ledd, Lovdata) vil være løsningen.
Det er helt overensstemmende med min erfaring at anvendelsen av denne bestemmelse hvor en, slik som i den aktuelle sak, må forvente en etterfølgende vurdering av soningsdyktighet - vil virke meget ugunstig inn på en person som er beskrevet av de nevnte leger i deres vitneforklaringer slik som foran angitt. En slik situasjon vil regelmessig føre til en stadig utsettelse og vedlikeholdelse av konfliktsituasjonen og blir da egentlig et tillegg til belastningen ved den ubetingete straff. Som antydet i dommen, vil dette da kunne medvirke til sykdomskomplikasjoner og varige skadevirkninger.
Når en skal bygge på den personlighetsbeskrivelse som er gitt av de to psykiatere i deres vitneforklaringer må en gå ut fra at det er en reell fare for at en ubetinget dom vil kunne lede til uopprettelige skadevirkninger for domfeltes psykiske helse og dette gjelder også om man tar hensyn til muligheten av etterfølgende vurdering av soningsdyktighet.»
Jeg er blitt stående ved at anken bør forkastes.
Objektivt sett foreligger det et ganske graverende forhold. Domfeltes kjøring fremtrer som helt unødvendig og umotivert, den foregikk i bygater, som selv etter midnatt kan være ganske beferdet, og domfeltes alkoholpåvirkning var sterk. På den annen side må jeg etter det som er uttalt av de to sakkyndige vitner og av politilegen, gå ut fra at domfeltes dype depresjon gir en del, kanskje en vesentlig del av forklaringen på den svikt i dømmekraften som hennes atferd og handlemåte om kvelden den 9. februar 1972 gir uttrykk for. Det kan ikke være tale om av disse grunner å frita henne fra det strafferettslige ansvar for lovovertredelsen, men en viss vekt i formildende retning må jeg legge På hennes sykelige tilstand på handlingstiden.
Det som jeg imidlertid i første rekke legger vekt på når jeg finner at den betingede fengselsstraff bør kunne bli stående, er at jeg som forhørsretten må anta at en fullbyrdelse i dette tilfelle synes å måtte medføre en helt usedvanlig og urimelig påkjenning for domfelte, jfr. Rt-1951-342 og en rekke senere avgjørelser, således Rt-1957-436,1960 962,1961 668, 1967 721, 1968 1184,1971 796 og 1972 749. Etter det som foreligger for Høyesterett må jeg, på samme måte som politilegen, bygge på den beskrivelse av domfeltes personlighet som legene Stang og Grünfeld har gitt, og jeg tør ikke fravike politilegens vurdering: at det er en reell fare for at en ubetinget
Side:635
straff vil kunne lede til uopprettelige skadevirkninger for domfeltes psykiske helse. En så ekstraordinær belastning bør domfeltes handling ikke føre med seg. Det vil i dette tilfelle ikke være noen løsning å utsette vurderingen av domfeltes soningsdyktighet slik at den i tilfelle tas opp i samsvar med straffeprosesslovens §474 annet ledd. Jeg er for så vidt enig i det som forhørsretten og politilegen uttaler om dette.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Heiberg: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Roll-Matthiesen, Sandene og justitiarius Ryssdal: Likeså.
Av forhørsrettens dom (sorenskriver D. Tønder): - - -
Retten bemerker:
Foruten det generalpreventive, må den forholdsvis høye alkoholkonsentrasjon virke straffskjerpende. Det samme gjelder det faktum at kjøringen fant sted i vanligvis beferdede gater.
Imidlertid er retten, til tross herfor, etter en samlet vurdering, kommet til at den adekvate reaksjon bør være betinget fengsel i 21 dager, med to års prøvetid og i tillegg hertil en ubetinget bot til Statskassen stor kr. 20.000,-, subsidiært 21 dagers fengsel. - - -
Innledningsvis skal bemerkes at man, i overensstemmelse med det som er anført i Retstidende 1968 1185, ikke kan se at bestemmelsen i strprl. §474 annet ledd vil være løsningen. Anvendelse av denne bestemmelse, med etterfølgende vurdering av soningsdyktighet, synes - på grunn av den uvisshet som da vil være til stede - og måtte virke enn mer uheldig enn om det nu idømmes ubetinget straff.
Rettens begrunnelse for soningsutsettelse er følgende:
Det finnes godtgjort at siktede i tiden før kjøringen var i en ubalansert sinnstilstand med dyp depresjon. - - -
Ut fra psykiatrisk erfaring, legger retten til grunn at det er vanlig hos mennesker med dyp depresjon at disse i denne tid får et adferdsmønster som ellers er ukjent hos vedkommende.
Såvidt skjønnes kan det derfor ikke sees bort fra at det var sykdom som var en medvirkende årsak til alkoholforbruket på hotell - - -og den derpå følgende ulovlige kjøring. Opplysningen om siktedes vanlige behov for og minimale forbruk av alkohol, synes å bekrefte riktigheten av rettens oppfatning med hensyn til årsaken til alkoholkonsumeringen denne aftenen.
Men i tillegg hertil - og det er det som har vært avgjørende for retten - kommer det faktum at hun nettopp var begynt med en antidepresiv tablettkur, uten å ha kjennskap til de forsterkende virkninger som kunne bli følgen av en samtidig bruk av et slikt middel og alkohol.
Ifølge de to sakkyndige vitner er det altså ikke ualminnelig at bruk av et slikt antidepresivt middel og alkohol vil medføre en form for
Side:636
bevissthetsinnsnevring - hvor det karakteristiske er at vedkommende vil mangle de motforestillinger, og i det hele den evne til motivasjon, som folk flest er i besiddelse av - selv under alkoholrus.
Etter rettens oppfatning er det da også grunn til å anta at denne reduserte evne til å vurdere for og i mot - virkelig forelå hos siktede da kjøringen tok til. Man kan ellers vanskelig forstå hennes plutselige og umotiverte beslutning om allikevel selv å kjøre hjem. - - -
Retten finner at den tilstand siktede således befant seg i før og under kjøringen kan sammenlignes med det tilfelle som er omhandlet i Retstidende 1967 721, hvor førstvoterende karakteriserte den situasjon som forelå for den dengang aktuelle tiltalte med bl.a. følgende:
«Hennes reaksjon i dette tilfelle har vært helt atypisk for hennes vanlige livsførsel. Den tilstand hun kom i skyldes ifølge uttalelse fra psykiater en summasjon av alkohol og medikamenter. Jeg oppfatter situasjonen slik at hun har handlet i en øyeblikkelig fortvilelse, og uten innsikt i virkningen av de tabletter hun tok. Under disse omstendigheter finner jeg at det har foreligget så vidt særegne omstendigheter at det er forsvarlig å nytte betinget fengselsstraff sammen med en ubetinget bot.» l saker referert i Rt-1960-962, 1962 183, 1967 692, 1968 739, 1968 1038 og 1968 1184, - - -har Høyesterett latt det bli med betinget straff fordi en soning ble antatt å ville medføre en større og skadeligere påkjenning, enn hva som er det normale.
Etter rettens oppfatning er det stor likhet tilstede, mellom forholdet i nærværende sak og det som forelå til behandling i den sak som er referert i Rt-1960-962. I begge tilfeller er det tale om dyp depresjon hos den skyldige. Førstvoterende la i saken fra 1960 avgjørende vekt på den sakkyndiges erklæring, som gikk ut på at en fullbyrdelse ville kunne medføre alvorlig fare for vedkommendes helsetilstand på det sjelelige plan og med fare for varige skadevirkninger.
Også i denne sak har man uttalelser fra to psykiatrisk sakkyndige, som begge uttrykker en nærliggende fare for at en soning vil kunne lede til uopprettelige skadevirkninger for siktedes mentale helse.
Idet retten ikke finner å kunne underkjenne de to legers vurdering, synes det derfor - i tillegg til det som allerede er anført - å foreligge nok et motiverende moment for betinget straff, idet det må sies at en fullbyrdelse her kan medføre en usedvanlig og urimelig påkjenning for siktede, jfr. førstvoterendes votum i Rt-1968-1185, 3. avsnitt nedenfra. - - -
Til slutt vil man ikke unnlate å nevne at den omstendighet at det har hengått over 1 år siden kjøringen fant sted, også trekker i retning av en betinget straff - selv om påtalemyndigheten ikke kan tillegges noen skyld for den sene rettergang. - - -