Rt-1977-1069

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1977-10-28
Publisert:	Rt-1977-1069
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 140B/1977
Parter:	Magne Viken (høyesterettsadvokat Anders Rekve) mot Karmøy kommune v/ordføreren (høyesterettsadvokat Bullbrand Kjos).
Forfatter:	Tønseth, Elstad, Løchen, Røstad, Blom
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Jordloven (1955) §55, Bygningsloven (1965) §33, Skadeserstatningsloven (1969) §2

Dommer Tønseth: Styrmann Magne Viken søkte ved brev av 16. september 1969 Karmøy bygningsråd om tillatelse til å bygge en enebolig på farens eiendom i Karmøy kommune. Bygningsrådet traff vedtak den 25. mai 1970 da det ble besluttet at «saken utsettes til en får vurdert hva området skal nyttes til». Vikens klage til fylkesmannen ble ikke tatt til følge. Den 7. juni 1971 vedtok bygningsrådet å søke forlengelse av den daværende ettårsfrist i bygningslovens §33. Etter at rådet var gjort oppmerksom på at fristen for slik søknad var oversittet, fikk Viken den 12. juli 1971 betinget approbasjon på søknaden om byggetillatelse. Det oppstod siden spørsmål om å utskille den tomt hvor huset skulle bygges, og da dette spørsmål var behandlet blant annet av fylkeslandbruksstyret, fikk Viken endelig byggetillatelse den 24. januar 1972. Huset var ferdig den 14. november 1972.

Ved stevning av 20. mars 1972 til Karmsund herredsrett anla Viken sak mot Karmøy kommune med krav om erstatning begrenset oppad til kr. 50.000 for tap han hevdet å ha lidt på grunn av forsinkelse av byggearbeidet ved feilaktig og uforsvarlig saksbehandling fra bygningsmyndighetenes side. Herredsretten - som var satt med fagkyndige domsmenn - avsa den 28. desember 1972 dom med denne domsslutning:

«Karmøy kommune frifinnes.

Magne Viken dømmes til å erstatte Karmøy kommune sakens omkostninger med kr. 1.800,-. Oppfyllelsesfristen settes til 14 - fjorten - dager.»

Herredsrettens dom ble av Viken påanket til Gulating lagmannsrett. Lagmannsretten - satt med domsmenn fra det særlige utvalg for byggesaker - avsa den 26. september 1974 dom med denne domsslutning:

«1. Herredsrettens dom stadfestes, unntatt omkostningsavgjørelsen.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for herredsrett eller lagmannsrett.»

Viken anket til Høyesterett som den 19. februar 1976 avsa denne kjennelse:

«1. Lagmannsrettens dom med hovedforhandling oppheves, og saken hjemvises til ny behandling ved Gulating lagmannsrett.

2. I saksomkostninger for Høyesterett og lagmannsrett betaler Karmøy kommune til sammen 16 500 - seksten tusen fem hundre

Side:1070

- kroner til Magne Viken innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts kjennelse.»

Lagmannsrettens dom ble opphevet fordi en av domsmennene ble ansett for å ha vært inhabil.

Etter ny hovedforhandling avsa lagmannsretten den 22. november 1976 dom med denne domsslutning:

«1. Herredsrettens dom - unntatt omkostningsavgjørelsen - stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for herredsrett eller lagmannsrett.»

Lagmannsretten var også denne gang satt med to fagkyndige domsmenn. Dommen er avsagt under dissens fra domsmennene som stemte for at Viken ble tilkjent kr. 10.309 i erstatning.

Om saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten og lagmannsretten henvises til disse retters domsgrunner.

Også lagmannsrettens nye dom er av Viken påanket til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse.

Viken hevder at lagmannsretten har tatt feil på en rekke punkter.

Således kan lagmannsrettens vurdering av den tid som forløp før søknaden om byggetillatelse ble behandlet, ikke godtas. Riktignok fant lagmannsretten, hva kommunen for øvrig hadde erkjent, at kommunen må være ansvarlig for den forsinkelse av byggearbeidet som oppstod ved at byggesøknaden av 16. september 1969 først ble behandlet av bygningsrådet den 25. mai 1970. Men Viken mener at den ansvarsbetingende forsinkelse må settes til 7-8 måneder, ikke bare 5-6 måneder som lagmannsretten kom til.

Videre anføres det å være uriktig når lagmannsretten fant at bygningsrådets vedtak av 25. mai 1970 om å utsette behandlingen av byggesøknaden hadde hjemmel i bygningslovens §33.

I den forbindelse sies det at det aldri har vært tanken å anvende tomten til industri, hva lagmannsretten har lagt til grunn. Det er heller ikke riktig at det var påbegynt regulering av området. Det har nemlig ikke vært arbeidet med slik regulering, og det har aldri vært truffet vedtak om regulering. For å anvende bygningslovens §33 må det ha vært i det minste en aktiv vilje til å regulere, og det mangler her. Ved å bruke bestemmelsen uten hjemmel, ble - anfører han - Viken forhindret i over et år fra å sette i gang byggearbeidet, og for dette må kommunen være erstatningsansvarlig. - Subsidiært hevdes det at ettårsfristen i bygningslovens §33 i dette tilfellet må regnes fra det tidspunkt da bygningsrådets vedtak skulle vært truffet, antydningsvis ca. 20. oktober 1969. Om vedtaket av 25. mai 1970 skulle være gyldig, må kommunen derfor under enhver omstendighet være ansvarlig for forsinkelse utover ett år fra ca. 20. oktober 1969, det vil si etter 20. oktober 1970.

Lagmannsretten har også tatt feil når den ikke fant at bygningsrådets vedtak er ugyldig på grunn av usaklig forskjellsbehandling.

Det hevdes videre å være uriktig når lagmannsretten fant at den avbrytelse av gravearbeidet på tomten som er omtalt i dommen, ikke kan belastes kommunen. Denne må også være ansvarlig for den

Side:1071

forsinkelse som oppstod på grunn av spørsmålet om fradeling av tomten. Spesielt må det bebreides bygningsrådet at det forela spørsmålet for fylkeslandbruksstyret som intet hadde med saken å gjøre. Lagmannsretten har unnlatt å drøfte dette forhold.

Det bestrides at skiftet av byggefirma høsten 1971 forsinket byggerbeiidet.

Erstatningskravet er knyttet til de samme to forhold som for de tidligere retter, tapt hyre og forøkede byggeomkostninger.

Vikens anførsler for Høyesterett er for øvrig i det alt vesentlige de samme som for herredsretten og lagmannsretten:

Viken har nedlagt sådan påstand:

«1. Karmøy Kommune tilpliktes å betale erstatning til Magne Viken begrenset oppad til kr. 50.000,- med 4 % renter fra stevningens forkynnelse.

2. Karmøy Kommune tilpliktes videre å betale saksomkostninger for alle retter.»

Karmøy kommune godtar som alt nevnt at det tok for lang tid før byggesøknaden ble behandlet av bygningsrådet, og henholder seg til lagmannsretten som fant at en rimelig behandlingstid var 2-3 måneder. Dette kan i prinsippet medføre erstatningsplikt for kommunen dersom de øvrige erstatningsbetingelser er til stede. Dette bestrides imidlertid.

Kommunen anser lagmannsrettens syn på spørsmålet om hvorvidt byggeforbudet hadde hjemmel i bygningslovens §33 for å være riktig. Og det bestrides at Viken har vært utsatt for usaklig forskjellsbehandling. Kommunen henholder seg til det lagmannsretten uttaler om dette spørsmål.

Når byggeforbudet anses gyldig, må etter kommunens oppfatning ettårsfristen for forbudets varighet nødvendigvis regnes fra det tidspunkt da forbudet ble nedlagt. Spørsmålet hevdes for øvrig å være uten betydning når det er godtatt at forsinkelsen med å behandle byggesøknaden må belastes kommunen.

Heller ikke når det gjelder behandlingen av byggesaken etter at byggeforbudet falt bort 25. mai 1971, innrømmes erstatningsansvar for kommunen. Den henholder seg også her til lagmannsrettens dom. Og det var ingen feil at bygningsmyndighetene forela spørsmålet om fradeling av byggetomten for fylkeslandbruksstyret.

Endelig bestrides det at Viken har lidt et økonomisk tap ved kommunens behandling av hans byggesak som den kan gjøres erstatningsansvarlig for. Lagmannsrettens syn er etter kommunens oppfatning riktig også på dette punkt. Når det gjelder kravet om erstatning for tapt hyre, hevdes det også at et sådant tap i tilfelle ikke var påregnelig for byggeadministrasjonen.

Også kommunens anførsler for Høyesterett er i det vesentlige de samme som for lagmannsretten.

Karmøy kommune har nedlagt denne påstand:

«1. Lagmannsrettens dom - unntatt omkostningsavgjørelsen - stadfestes.

2. Magne Viken erstatter Karmøy kommune sakens omkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Side:1072

Til bruk for Høyesterett ved den første behandling av saken ble det holdt bevisopptak ved Karmsund herredsrett med avhør av den ankende part Magne Viken og 6 vitner. Bevisopptaket er dokumentert også ved den nye behandling. Det er ved denne fremlagt noen nye dokumenter, deriblant et anbud på graving og støpearbeid fra firma Vik og Økland, datert 12. oktober 1971, og byggekontrakt mellom Magne Viken og firmaet Sørbøhus undertegnet den 1. november 1971.

Jeg er kommet til et annet resultat enn de tidligere retter.

Jeg ser på spørsmålet om hvorvidt Viken har vært utsatt for en uforsvarlig behandling fra bygningsmyndighetenes side som kan medføre erstatningsansvar for Karmøy kommune i det vesentlige på samme måte som lagmannsretten. Når det gjelder spørsmålet om Viken har lidt et tap som kan kreves erstattet, er jeg derimot kommet til et annet resultat enn lagmannsretten.

Jeg finner for det første ikke grunnlag for å fravike lagmannsrettens vurdering når den har funnet at 5-6 måneder av den tid som gikk fra Vikens søknad om byggetillatelse 16. september 1969 til søknaden ble behandlet av bygningsrådet 25. mai 1970, bør belastes kommunen som ansvarsbetingende forsinkelse av byggesaken.

Jeg er videre enig i at det var grunnlag for i medhold til bygningslovens §33 å nedlegge midlertidig forbud mot byggearbeid på Vikens tomt, dersom bygningsrådets forutsetning om regulering av området var så manifest som lagmannsretten har regnet med. Så vidt jeg har forstått, er Viken nå enig i dette. Han bestrider imidlertid at det har vært reelle planer om regulering. Men som lagmannsretten finner jeg etter forklaringene fra bygningsrådets formann og bygningssjefen at det må legges til grunn at spørsmålet om regulering av Lillesundområdet hadde vært seriøst drøftet, særlig med henblikk på anvendelse til industri, og at man var kommet til at dette måtte klargjøres før man samtykket i bebyggelse her. Man må også godta at når reguleringsarbeidet ennå ikke er ført videre, så er årsaken manglende kapasitet hos reguleringsmyndighetene som har funnet å måtte prioritere mer presserende oppgaver. Jeg føyer til at det også må ha formodningen for seg at man har hatt bestemte tanker om å få utredet spørsmålet om anvendelse av denne del av Lillesund til industri. Det tilstøtende Storesund mellom fylkesveien og sjøen var allerede regulert til industri og friarealer, og det synes nærliggende at bygningsrådet må ha tatt stilling til om ikke også den tilsvarende og sammenhengende del av Lillesund- hvor Vikens tomt ligger - burde overveies anvendt til de samme formål.

Når det gjelder spørsmålet om Viken har vært utsatt for usaklig forskjellsbehandling, slutter jeg meg også til det lagmannsretten uttaler. Jeg kan ikke se at det er noe grunnlag for denne anførsel.

Jeg er således enig med lagmannsretten i at bygningsrådets vedtak av 25. mai 1970 om foreløpig ikke å gi Viken byggetillatelse, må anses for gyldig.

Viken hevder som nevnt subsidiært at den daværende ettårsfrist i bygningslovens §33 for gyldigheten av et midlertidig byggeforbud må regnes fra det tidspunkt forbudet med en forsvarlig saksbehandling

Side:1073

burde vært nedlagt, etter hans oppfatning ca. 20. oktober 1969. Jeg kan ikke se at det er noe holdepunkt for dette, og jeg føyer til at den forsinkelse som her påberopes, dekkes av det Viken allerede er godskrevet for forsømmelsen med å behandle byggesøknaden innen rimelig tid, jfr. det som tidligere er sagt herom.

Da Vikens klage over bygningsrådets vedtak ikke ble tatt til følge, har bygningsrådets befatning med klagen ikke medført forsinkelse.

Jeg er dermed kommet frem til tidsrommet fra byggeforbudet opphørte å gjelde 25. mai 1971 til endelig byggetillatelse ble gitt 24. januar 1972. Bortsett fra på et enkelt punkt, som lagmannsretten ikke har behandlet, er jeg også her enig med lagmannsretten som fant at det ikke er påvist erstatningsbetingende forhold fra bygningsmyndighetenes side.

Således er jeg enig i at forholdene omkring innvilgelsen av gravingstillatelse og stoppen i gravingen er så uklare at det ikke er grunnlag for å rette noen bebreidelse mot bygningmyndighetene. Det samme gjelder den tid som medgikk fordi det oppstod spørsmål om fradeling av byggetomten.

I forbindelse med det sistnevnte spørsmål er det imidlertid nødvendig med noen bemerkninger om et forhold som lagmannsretten ikke har uttalt seg om, men som er tatt opp under prosedyren for Høyesterett.

Da spørsmålet om fradeling av byggetomten kom opp høsten 1971, forela bygningsrådet den 22. november saken for jordbruksmyndighetene. Den 6. januar 1972 meddelte fylkeslandbruksstyret at det var gitt samtykke til fradeling. Jeg finner ikke grunn til å ta standpunkt til hvorvidt det i henhold til jordlovens §55 var nødvendig å forelegge fradelingsspørsmålet for fylkeslandbruksstyret. Etter min oppfatning kan det nemlig under ingen omstendighet rettes bebreidelse mot bygningsrådet fordi det innhentet fylkeslandbruksstyrets uttalelse. Det er opplyst at det i kommunen er fast rutine at spørsmål om fradeling utenfor regulert strøk forelegges for fylkeslandbruksstyret. Jeg antar at denne ordning, som kan avlaste bygningsrådet for vanskelige vurderinger, ihvertfall må være akseptabel. Det er også i samsvar med en henstilling som Kommunaldepartementet i et rundskriv av 12. mai 1970 har rettet til de lokale bygningsmyndigheter.

Imidlertid finner jeg å burde påpeke den unødvendig lange tid som gikk fra bygningsrådet den 25. oktober 1970 vedtok å sende delingssaken til jordbruksmyndighetene og til det ble gjort den 22. november 1970. Dette var en ren ekspedisjonssak, og slik Vikens byggesak hadde utviklet seg, måtte det påligge bygningsrådet å sørge for at saken omgående kom jordbruksmyndighetene ihende. Jeg finner at den forsinkelse som her oppstod, må belastes kommunen.

Jeg er dermed kommet frem til spørmålet om hvorvidt den forsinkelse av byggesaken som kan bebreides kommunen - omkring 6 måneder - har påført Viken et tap som han etter vanlige erstatningsregler kan kreve erstattet av kommunen. Erstatningskravet er som nevnt knyttet til to forhold: tapt hyre mens han gikk hjemme og

Side:1074

ventet på bygningsmyndighetenes avgjørelse av byggesaken, og økede byggeomkostninger på grunn av prisstigning i byggetiden.

Erstatning for tapt hyre er det bare spørsmål om for de 5-6 måneder hvormed behandlingen av byggesøknaden må anses forsinket. Jeg viser til det jeg tidligere har bemerket herom. Søknad om byggetillatelse var som nevnt sendt 16. september 1969 og ble behandlet av bygningsrådet 25. mai 1970. Viken var kommet hjem fra sjøen 8. august 1969 og reiste ut igjen den 18. april 1970. Han har forklart at han i denne tid ingen inntekter hadde. Han har også forklart at han flere ganger hadde purret og fått løfter om snarlig avgjørelse, og at han fant å måtte reise ut 18. april 1970 da han mente at saken nå ville gå i orden.

Jeg kan ikke finne at det er grunnlag for å tilkjenne Viken erstatning for tapt hyre. For det første fremstiller det seg for meg som uklart hvor stor del av hans opphold hjemme egentlig hadde sin årsak hensynet til byggesaken, og hvor stor del skyldtes et ønske om å være en tid på land. Det er dermed også uklart hvor lenge han ville vært hjemme dersom han hadde fått svar på søknaden på et tidligere tidspunkt. Det er heller ikke gjort tilstrekkelig sannsynlig at det var nødvendig for ham å være hjemme. Det han kunne vente som svar på sin snaue søknad, var bare et tilsagn om at byggetillatelse ville bli gitt når lovens øvrige vilkår for igangsettelse av bygging forelå. Det var med løfte om bare et slikt prinsippvedtak at han reiste ut 18. april 1970. Riktignok hadde han da hatt kontakt med et byggefirma, men han hadde ellers ikke gjort noen forberedelser for å få bygging i gang. Således hadde han ikke engang tatt standpunkt til et så vesentlig spørsmål som hustype. Også dette gjør at sammenhengen mellom hans venten på svar og hans opphold på land vinteren og våren 1970 synes atskillig tvilsom. Disse forhold gjør det også tvilsomt om det kan anses erstatningsmessig påregnelig for bygningsmyndighetene at en sen behandling av Vikens byggesøknad kunne medføre tapt hyre for ham.

Jeg er kommet til at det ikke er grunnlag for å tilkjenne erstatning for tapt hyre.

Derimot har jeg funnet at Viken har krav på erstatning fordi bygningsmyndighetenes forsinkede avgjørelse av byggesøknaden medførte økede byggeomkostninger.

Lagmannsretten hadde ikke byggekontrakten med det firma - Sørbø - som kom til å levere huset. Kontrakten er nå kommet til rette og fremlagt for Høyesterett. Den viser at Sørbøhus bare skulle levere råbygget, mens innredningsarbeidet skulle utføres av andre. Selv om anbudet fra Sørbøhus var særlig gunstig i forhold til det firma som først hadde vært påtenkt, kan man derfor ikke slutte at fordelen ved skifte av byggefirma kan ha oppveiet den generelle stigning i byggeomkostningene. Byggeomkostningene utenom anbudet fra Sørbøhus og utenom grave- og støpearbeider er oppgitt til kr. 132.000. Selv om lokale og individuelle forhold kan ha spilt inn, må det ha sannsynligheten for seg at den generelle stigning i byggeomkostninger som fremgår av Stormbulls indekser, har virket inn også på det Viken har måttet betale for sitt hus.

Side:1075

Å føre et eksakt bevis for at det er oppstått et tap for Viken og for størrelsen av tapet, lar seg formentlig ikke gjøre. Men det dreier seg her om en enkelt-person som har vært utsatt for uforsvarlig saksbehandling av et offentlig organ. Det bør da etter min oppfatning ikke kreves mer som grunnlag for et erstatningskrav enn den grad av sannsynlighet for at tap er lidt som her kan konstateres.

Jeg antar at det tap som Viken kan kreve erstattet, skjønnsmessig kan settes til kr. 10.000.

Slik denne sak ligger an, bør Viken ha erstattet sine saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett. Omkostningsoppgave er levert. Det samlede omkostningsbeløp settes til kr. 27.500, hvorav for utlegg kr. 9.486,50.

Jeg stemmer for denne

dom

1. Karmøy kommune dømmes til å betale til Magne Viken 10.000 - ti tusen - kroner med 4 - fire - prosent årlig rente fra 23. mars 1972 til betaling skjer.

2. I saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Karniøy kommune til Magne Viken 27.500 - tjuesju tusen fem hundre - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - aker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Elstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Løchen, Røstad og Blom: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Arne Hageler med fagkyndige domsmenn, Siv. ing. Jakob Vabø og disponent Harald Tjelle): Den 16/9-1969 sendte Magne Viken følgende brev til Karmøy bygningsråd.

«Søknad om byggetillatelse.

Jeg søker herved om å få bygge på min fars, Martin Vikens, tomt, gr. nr. 17, br. nr. 2 på det området som er merket inn med rødt på vedlagte katt. Håper å høre fra Dem snarest. Med hilsen Magne Viken.»

Tross gjentatte purringer ble brevet først besvart med brev av 29/5-1970 som refererte utskrift av møteboken i Karmøy bygningsråd 25/5-1970 der det bl.a. heter:

«Vedtak: Saken utsettes til en får vurdert hva området skal nyttes til. Jfr. bygningslovens §33.»

Denne avgjørelsen ble påklaget til fylkesmannen i Rogaland. Behandlingen av klagen tok lang tid og fylkesmannens avgjørelse falt først 26/2- 1971.

Klagen ble ikke tatt til følge.

Den 9/6-l97l vedtok Karmøy bygningsråd å søke om forlengelse av utsettelsen, men da rådet ble gjort kjent med at fristen for slik søknad var

Side:1076

oversittet, ble en ny søknad fra Viken om byggetillatelse på skjema for dette - innvilget 12/7-1971.

Den 23/10-1971 søkte Martin Viken (saksøktes far) om fradeling av den tomt sønnen skulle bygge på. Søknaden ble avgjort i bygningsrådet 25/10, men først ekspedert jordstyret 22/11-1971.

Fylkeslandbruksstyrets samtykke til fradelingen er datert 6/1-72. Huset ble ferdig 14/11-1972. - - -

Retten ser på søknaden av 16/9-1969 som en forespørsel. Den inneholdt så få opplysninger at den vanskelig kunne besvares med ja. Selv om den kanskje burde vært sendt tilbake straks med anmodning om flere opplysninger, er det ikke unaturlig at kontoret fant å ville undersøke saken noe først. Det er forståelig at man måtte overveie om det angjeldende området skulle reguleres til industriformål. Men det er også helt klart at den tid som ble anvendt til disse forhåndsundersøkelser er altfor lang. Den tid som ble brukt har ikke direkte sammenheng med bemanningssituasjonen, men må skyldes sommel.

Det hadde etter rettens mening ikke vært nødvendig å anvende bygningslovens §33 før lovlig byggemelding forelå. Men i og med at paragrafen ble anvendt, må bygningsmyndighetene og kommunen ta det ansvar som måtte følge av en slik beslutning. Det medførte jo at det måtte fortone seg for saksøkeren som formålsløst å sende inn en byggemelding.

Når det gjelder saksbehandlingen i forbindelse med anken så er retten enig med saksøkte i at denne ikke har noen betydning for ansvarsspørsmålet tillegg til spørsmålet om lovligheten av beslutningen av 25. mai 1970.

Etter 25. mai 1971 er saken behandlet med den raskhet man kan forlange. Byggetillatelse er gitt 12/7-1971. Forsinkelsen på grunn av fradelingssøknaden skyldes først og fremst at saksøkeren eller hans far har tatt opp dette spørsmålet så sent. Det kunne jo vært gjort lenge før.

Det tok ca. 1 måned fra beslutningen om fradelingen til denne ble oversendt jordstyret og det er lenge, men ikke lenger enn ganske vanlig på mange kontorer under dagens arbeidspress.

Retten finner at selv om bygningsrådet har forstått bygningslovens §33 uriktig så kan dette ikke medføre noe erstatningsansvar for kommunen. Avgjørende her er at bygningsrådet har opptrådt på en subjektivt forsvarlig måte og bygget på en rettsoppfatning som på det tidspunkt var utbredt. Den feil som i tilfelle er begått er av formell art idet det etter rettens mening materielt sett var et sterkt behov for regulering av området.

Når det gjelder forsinkelsen i den første periode er retten som nevnt kommet til at den i alle fall delvis må skyldes sommel. Men dette alene kan ikke være nok til å utløse erstatningsansvar. En viss porsjon sommel er en nødvendig del av ethvert administrasjonssystem. Når man skal avgjøre om grensen for det tillatelige er oversteget, må det tillegges stor vekt om den sak det gjelder fremstiller seg som en sak det haster med. I dette tilfellet er det forståelig at myndighetene, tross Vikens purringer, regnet med at dette ikke var av de saker det hastet mest med.

Retten finner derfor - etter en vurdering av alle relevante omstendigheter - at denne forsinkelse ikke kan medføre ansvar, selv om det skulle være lidt tap.

Etter det resultat retten er kommet til må derfor Karmøy kommune bli å frifinne.

Side:1077

Når det gjelder saksomkostninger så har saksøkeren tapt saken fullstendig. Selv om det kan være tvil i forbindelse med enkelte av de rettsspørsmål saken reiser, finner retten at det ikke var tilstrekkelig grunn til å fremme sak. Det legges her vekt på at det ikke er dokumentert noe økonomisk tap. Det kan ikke være tilstrekkelig å henvise til Stormbulls indeks uten noen nærmere data med hensyn til hvorledes finansieringen skulle finne sted, hvorledes Vikens egenkapital var plassert, hvilke avtaler han hadde om bygging av hus m.v. Hvis en blott og bar henvisning til Stormbulls indeks var nok ville det bety at alle tapte, når vi utsatte våre byggeplaner. Det er heller ikke gitt tilstrekkelig begrunnelse for at det var nødvendig for Vikan å være hjemme fra sjøen. Videre er lagt vekt på at hvis ikke kommunen hadde begått en formell feil ville det vært hjemmel for å nekte Viken å føre opp hus på tomten. Endelig synes retten det må kunne tillegges vekt at han selv har et stort medansvar for at det tok så lang tid å få bygget hus i og med at han ikke i tide sørget for å bringe andre forhold i orden, som f.eks. fradeling av tomt.

Dommen er enstemmig. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne E. Melander, C. H. Endresen og byrettsdommer Bjarne Mellegaard med fagkyndige domsmenn siv.ing. Rothing og tekniker Vaaro):

Ved stevning av 20/3 1972 anla Magne Viken sak mot Karmøy kommune med krav om erstatning for tap han hevdet å ha lidt ved at en byggesøknad var blitt feilaktig og uforsvarlig behandlet av kommunens organer. Karmsund herredsrett avsa 28/12 1972 dom i saken med domsslutning:

«Karmøy kommune frifinnes.

Magne Viken dømmes til å erstatte Karmøy kommune sakens omkostninger med kr. 1800,-.

Oppfyllelsesfristen settes til 14 - fjorten - dager.»

Hva angår saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten vises til herredsrettens domsgrunner.

Dommen er av Magne Viken påanket til lagmannsretten. Anken gjelder herredsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse.

Partenes anførsler for lagmannsretten er i stor utstrekning de samme som for herredsretten.

Den ankende part anfører at bygningsrådets vedtak av 25/5 1970 om utsettelse av saken under henvisning til bygningsloven §33 er ulovhjemlet og ugyldig. Betingelsene for å anvende bygningsloven §33 forelå ikke. Bygningsloven §33 kan ikke anvendes for en enkelt byggesøknad som den som her forelå. Bygningsrådet hadde ikke ved protokollert vedtak besluttet å gå til regulering av Martin Vikens eiendom. Martin Viken var ikke underrettet om noe midlertidig byggeforbud for hans eiendoms vedkommende. Det anføres videre at heller ikke i andre bestemmelser i bygningsloven, eller i bestemmelser i andre lover, f.eks. jordloven, forelå hjemmel for å nekte Magne Viken å bygge. I dette tilfelle var utskilling av egen tomt for det planlagte hus uten interesse for Magne Viken og hans foreldre, og unødvendig for byggingen av huset. Magne Viken hadde derfor rettskrav på å få byggetillatelse, anføres det.

Magne Viken anfører at brevet av 16/9 1969 til Karmøy bygningsråd var en søknad om byggetillatelse. I forbindelse med de mange henvendelser som han og hans foreldre gjorde til den tekniske etat i kommunen for å få

Side:1078

påskyndet behandlingen av søknaden, ble det aldri gitt veiledning om de krav som en byggesøknad måtte oppfylle for at byggetillatelse kunne gis. Forsåvidt foreligger en tilsidesettelse av den veiledningsplikt som forvaltningsorganer har. Men under enhver omstendighet var det en uforsvarlig sen saksbehandling («sommel») at søknaden i brevet av 16/9 1969 først ble behandlet 25/5 1970. Enda mer graverende er denne behandlingstid på 8 måneder og 9 dager når det tas i betraktning alle de henvendelser som Magne Viken og hans foreldre gjorde for å få saken opp i bygningsrådet. Også den videre behandling av byggesaken etter vedtaket av 25/5 1970 var uforsvarlig sendrektig fra kommunens side. Særlig gjelder det behandlingen av klagen over vedtaket av 25/5 1970. Det anføres, under henvisning til erstatningsloven av 13/6 1969 §2 pkt. 1, at det er kommunen som er ansvarlig for den sendrektige saksbehandling som foreligger fra de kommunale organers side. Kommunen kan ikke fritas for ansvar om det skulle være slik at den tekniske etat var underbemannet i forhold til arbeidsbyrden. Kommunen pliktet i tilfelle å sørge for at dens administrative apparat var i stand til å løse de oppgaver som lovgivningen hadde tillagt kommunen.

Magne Viken anfører også at nektelsen av å gi ham byggetillatelse innebærer at han er blitt behandlet anderledes enn andre personer som på omtrent samme tid søkte om å få bygge hus i samme område som Viken. Særlig er det påpekt at Karen Ekrene, sekretær hos bygningssjefen, 4/7 1969 fikk tillatelse til å bygge hus på vestsiden av fylkesveien vis a vis Martin Vikens eiendom. På grunn av den forskjellsbehandling som her foreligger er nektelsen av å gi Viken byggetillatelse etter alminnelige forvaltningsrettslige regler rettsstridig.

Når det gjelder det økonomiske tap som Magne Viken har lidt, anføres det at det i adskillig utstrekning var nødvendig for Magne Viken å oppholde seg hjemme for å ta seg av byggesaken i forhold til de kommunale organer. Han kunne ikke overlate alt arbeid med byggesaken til sine gamle foreldre.

I de 2 periodene han oppholdt seg hjemme, nemlig sommeren 1969 til 18/4 1970 og 23/11 1970 til 18/10 1971, tapte han inntekt som overstyrmann utenriks fart. Gjennomsnittsinntekten for overstyrmenn var i 1970 kr. 5123,- i 1971 kr. 6661,- og i 1972 kr. 7180,-. Han fikk ferdighetsattest på huset 14/11 1972. Huset kostet ca. kr. 308.000.-. Dersom huset var blitt oppført ca. 2 år tidligere ville byggeomkostningene - beregnet etter Stormbulls indeks - vært ca. kr. 40.000,- lavere. De økte byggeomkostninger ville ikke tilnærmelsesvis kompenseres ved at Viken i en slik periode hadde lønnsøkning og renteinntekter av sin egenkapital. Det samlede tap på grunn av reduserte arbeidsinntekter og økte byggeomkostninger er atskillig større enn kr. 50.000,- som erstatningskravet går ut på.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«1. Karmøy kommune tilpliktes å betale erstatning til Magne Viken. Erstatningsbeløpet begrenses oppad til kr. 50.000,- med 4 % renter fra stevningens forkynnelse.

2. Karmøy kommune tilpliktes å betale saksomkostninger til Magne Viken for herredsretten og lagmannsretten.»

Ankemotparten, Karmøy kommune, gjør gjeldende at vedtaket av 25/5 1970 er hjemlet i bygningsløvens §33 og gyldig. Ved en objektiv tolking av vedtaket synes det klart at bygningsrådet etter en vurdering har funnet at det bør utarbeides reguleringsplan som omfatter Martin Vikens eiendom. Det

Side:1079

var etter ordlyden i §33 ikke nødvendig at det forelå et protokollert vedtak om at regulering var besluttet. Dommen i Rt-1972-578 gjelder region- eller generalplanvedtekt, og kan ikke gis tilsvarende anvendelse for reguleringsplan. Dette fremgår også av bemerkningene på 584 om sammenhengen mellom bygningsrådets myndighet og ansvarsområde. Bygningsrådet har det fulle ansvar for en reguleringsplan. Vedtaket av 25/5 1970 innebærer individuelt byggeforbud for en enkelt eiendom. Slikt individuelt forbud er det adgang til etter §33. Det er forsåvidt vist til uttalelse fra kommunaldepartementet, gjengitt på 592 vedrørende foran nevnte dom, og til kommentar til bygningsloven av Schultze og Ditlefsen 118 (del 111). At Martin Viken var blitt underrettet om byggeforbudet fremgår av hans brev av 29/5 1970.

Subsidiært anføres at det ihvertfall må legges til grunn - som herredsretten har gjort - at det i tilfelle foreligger unnskyldelig rettsvillfarelse fra bygningsrådets side. Det må ansees på det rene at man overveiet å utarbeide reguleringsplan som omfattet Martin Vikens eiendom, og at man var i ferd med å skaffe det nødvendige materiale til slik reguleringsplan. Vikens eiendom som lå mellom fylkesveien og sjøen, utpekte seg som industriområde.

Når det gjelder den tid som er medgått til behandlingen av byggesaken i de kommunale organer, anfører ankemotparten at en behandlingstid på 8 måneder og 9 dager for søknaden i brevet av 16/9 1969 i og for seg er for lang. Men det hevdes at den lange tid som her medgikk skyldtes arbeidsbyrden og underbemanningen i den tekniske etat og nødvendigheten av å prioritere gjøremålene. Det dreier seg i hvertfall ikke om en klanderverdig sendrektighet («sommel») som kan danne grunnlag for erstatning. Når det gjelder behandlingen av byggesaken - herunder klagesaken - etter 25/5 1970, foreligger ingen kritikkverdig forsømmelse fra kommunens side, anføres det. Kommunens organer hadde til hensikt å søke 1-årsfristen for byggeforbudet vedrørende Martin Vikens eiendom forlenget, men dette ble ikke gjort på grunn av en misforståelse m.h.t. utgangspunktet for fristen, og resultatet herav var at byggetillatelse måtte gis til Magne Viken.

Ankemotparten anfører videre at det åpenbart ikke foreligger noen forskjellsbehandling av Magne Viken. Det var området mellom fylkesveien og sjøen - hvor Martin Vikens eiendom lå - som var påtenkt regulert. Det var ikke aktuelt at reguleringsplanen skulle omfatte området på vestsiden av fylkesveien, hvor Karen Ekrene fikk tillatelse til å bygge. De 5 andre byggherrer som i denne sammenheng har vært nevnt, fikk byggetillatelse på et annet område hvor det forelå godkjent tomtedelingsplan.

Ankemotparten bestrider at det var nødvendig for Magne Viken å være hjemme av hensyn til byggesaken. Det var på det rene at Viken selv ikke skulle utføre noe arbeid i forbindelse med oppføringen av huset. Det anføres også at Viken ikke har legitimert at han har lidt tap på grunn av økede byggeomkostninger når hensyn bl.a. tas til den lønnsøkning Viken hadde de 2 siste år før huset ble ferdig. En vesentlig del av egenkapitalen skulle Viken skaffe til veie ved oppsparing i byggeperioden.

Ankemotpartens påstand er:

«1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Magne Viken betaler Karmøy kommune saksomkostninger for lagmanns retten.»

For lagmannsretten er det gitt forklaringer av den ankende part og av bygningssjef Lieng for ankemotparten, samt av den ankende parts mor. Det

Side:1080

er fremlagt noen dokumenter, bl.a. situasjonskart og lønnsstatistikker for utenriks sjøfart. Saken antas å foreligge i det vesentlige i samme skikkelse for lagmannsretten som for herredsretten. Lagmannsretten har vært satt med 2 domsmenn fra det særlige utvalg for bygningsaker.

Lagmannsrette i er kommet til samme resultat som herredsretten, men med en noe annen begrunnelse enn denne.

Lagmannsretten skal først bemerke at den kan tiltre ankemotpartens anførsler når det gjelder spørsmålet om vedtaket av 25/5 1970 var hjemlet i bygningsloven §33. Selv om vedtaket med fordel kunne ha hatt en noe klarere form, finner lagmannsretten det lite tvilsomt at vedtaket må forstås slik at bygningsrådet har funnet at Martin Vikens eiendom burde reguleres og at det derfor ble nedlagt midlertidig byggeforbud for eiendommen. Lagmannsretten er enig med ankemotparten i at et slikt individuelt byggeforbud er hjemlet i bygningsloven §33, og det selv om det ikke i bygningsrådets protokoll foreligger innført vedtak om at regulering skal foretas. Slik som Martin Viken opptrådte i fellesskap med sønnen Magne Viken, finnes det videre ikke tvilsomt at kravet om underretning om byggeforbudet til vedkommende eier er oppfyllt. Brevet av 29/5 1970 fra Martin Viken til bygningsrådet bekrefter dette. Vedtaket av 25/5 1970 var således etter lagmannsrettens oppfatning gyldig og bindende for Magne Viken.

Når det gjelder behandlingen av klagesaken etter vedtaket av 25/5 1970 og deretter den videre behandling av byggesaken, foreligger det, etter lagmannsrettens oppfatning, ikke forsinkelser fra de kommunale organers side av den art at den kan karakterisers som klanderverdig sendrektighet. Behandlingstiden har ikke i noe tilfelle vært lenger enn den man må være forberedt på innenfor rammen av vanlig forsvarlig forvaltning. Noe grunnlag for erstatning for sen saksbehandling i tiden etter vedtaket av 25/5 1970 foreligger således ikke.

Derimot finner lagmannsretten det kritikkverdig at det tok 8 måneder og 9 dager før bygningsrådet behandlet søknaden i brevet av 10/9 1969. Lagmannsretten er enig med ankemotparten i at brevet av bygningsmyndighetene måtte oppfattes som en forespørsel om Magne Viken kunne regne med å få bygget på det område hvor han hadde byggeplaner. En slik forespørsel skulle det være en forholdsvis lettvint sak for bygningsmyndighetene å besvare. Den behandlingstid som medgikk må, etter lagmannsrettens oppfatning, anses for å være 5-6 måneder lengre enn den som man burde kunne regne med ved en forsvarlig forvaltning. Når det gjelder en såvidt enkel sak som det her er tale om, kan kommunen heller ikke høres med den unnskylding at den tekniske etat var underbemannet i forhold til arbeidsbyrden.

Denne klanderverdige forsinkelse på 5-6 måneder kan etter lagmannsrettens oppfatning danne grunnlag for erstatning dersom de øvrige erstatningsbetingelser foreligger, dvs. at det måtte være oppstått et økonomisk tap for Magne Viken som står i adekvat årsakssammenheng med forsinkelsen. Lagmannsretten kan imidlertid ikke finne at det fra Magne Vikens side er sannsynliggjort at han er påført noe økonomisk tap ved en forsinkelse av byggeprosjektet på 5-6 måneder. Det kan nok generelt sies at byggeomkostningene var noe høyere for et hus som var ferdig i november 1972 enn for et tilsvarende hus som var ferdig 5-6 måneder tidligere. Men det dreier seg her ikke om noen betydelig omkostningsøkning når hensyn tas til størrelsen og kvaliteten av det hus det her er tale om. Hvorvidt Magne Viken ville blitt

Side:1081

rammet av den omkostningsøkning det her kan være tale om, vil måtte bero på forskjellige omstendigheter, først og fremst det nærmere innhold av den avtale han hadde med det byggefirma som skulle oppføre huset. Det er ikke gitt opplysninger om nevnte avtale. På den annen side synes det på det rene at en forsinkelse av husbyggingen på 5-6 måneder også kan ha medført visse økonomiske fordeler for Magne Viken, f.eks. ved at han kunne få renteinntekter av sparekapital og hadde lønnsøkning i denne tid. Det kan også nevnes at det ble noen forsinkelse på grunn av at Viken forlangte fradeling av tomt og endret sine tegninger. Etter en samlet vurdering av forholdene forsåvidt finner lagmannsretten at omtalte forsinkelse ikke har medført at Magne Viken har lidt tap på grunn av den alminnelige stigning i byggeomkostningene. Heller ikke kan lagmannsretten godta at det var nødvendig for Magne Viken å være hjemme fra september 1969 til april 1970 av hensyn til byggesøknaden. At det var behandlingen av byggesøknaden i kommunen som var hovedårsaken til at Viken var hjemme i nevnte tidsrom, finner lagmannsretten tvilsomt. Noe tap i inntekt i dette tidsrom finnes det derfor ikke grunnlag for å kreve erstattet. Da byggesaken ikke er blitt behandlet på uforsvarlig måte etter 25/5 1970, kan det ikke komme på tale å erstatte tap i inntekt for perioden november 1970 til oktober 1971.

Påstanden om at Magne Viken har vært utstatt for forskjellsbehandling kan åpenbart ikke føre frem. Det er forsåvidt tilstrekkelig å tiltre ankemotpartens anførsler på dette punkt.

Anken har ikke ført frem. Den foran omtalte klanderverdige behandling av søknaden i brevet av 16/9 1969 er imidlertid etter lagmannsrettens oppfatning en særlig omstendighet som bør føre til at den ankende part fritas for å betale saksomkostninger for lagmannsretten, jfr. unntaksbestemmelsen i tvml. §180 første ledd.

Magne Viken anses også for å ha hatt fyldestgjørende grunn til å la saken komme for herredsretten i det saken på grunn av den nevnte forsinkelse må anses for å ha vært tvilsom. Lagmannsretten endrer derfor herredsrettens omkostningsavgjørelse og ilegger ikke omkostninger for herredsretten, jfr. tvml. §172 annet ledd.

Dommen er enstemmig.