Rt-1972-578

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1972-06-03
Publisert:	Rt-1972-578
Stikkord:	(Randabergdommen), Forvaltningsrett, Byggeforbud, Saksbehandlingsfeil, Erstatningsansvar
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om gyldigheten av bygningsrådets vedtak som hindret fradeling av tomt, om det var begått saksbehandlingsfeil og om det forelå erstatningsansvar. Dissens: 3-2
Saksgang:	Høyesterett HR-1972-00060-B, L.nr. 60B/1972
Parter:	Håkon Randeberg m.fl. (høyesterettsadvokat Anders Rekve) mot Randaberg kommune v/ordføreren (advokat Håkon Helle - til prøve). Hjelpeintervenient Staten v/Kommunaldepartementet (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Jørgen Wilberg).
Forfatter:	Schweigaard Selmer, Hiorthøy, Eckhoff, Mindretall: Endresen, Bendiksby
Lovhenvisninger:	Bygningsloven (1965) §19, §20, §21, §25, §27, §33, §63, §66, §84, §93, Jordloven (1955) §54

Dommer Schweigaard Selmer: Håkon Randeberg søkte i april 1966 Randaberg bygningsråd om samtykke til å fradele en tomt fra sin eiendom gnr. 51 bnr. 8 i Randaberg. Tomten skulle benyttes til bebyggelse for Randebergs datter og svigersønn, Maren Helene og Oskar Monslaup. Rogaland fylkeslandbruksstyre hadde den 28. desember 1965 i henhold til jordlovens bestemmelser godkjent fradelingen etter anbefaling av Randaberg jordstyre.

Randaberg bygningsråd fattet 25. april 1966 enstemmig slikt vedtak:

«For å få bebyggelsen mest mulig i områder som har ordnede vann- og kloakkforhold og for å ivareta jordbruksinteressene nekter bygningsrådet i henhold til bygningslovens §33 fradeling av boligtomt fra gr.nr. 51, br.nr. 8 i Randaberg. Bygningsrådet vil rå til en eventuell søknad om boligtomt i kommunens byggefelt.»

Det videre hendelsesforløp er i grove trekk følgende: Vedtaket ble den 11. mai 1966 påklaget av Håkon Randeberg til Kommunal- og arbeidsdepartementet. Klagen førte ikke frem. I skriv 10. februar 1967 til departementet uttalte bygningsrådet v/kommuneingeniøren at han ville presisere at vedtaket av 25. april 1966 var gjort i medhold av §33, jfr. §21 i bygningsloven, idet det var en generalplan med vedtekter som skulle utarbeides for hele kommunen, ikke en detaljreguleringsplan som vedtaket kunne gi uttrykk for, og at kommunen hadde opprettet kontrakt med arkitekter om utarbeidelse av generalplan. Den 18. mars 1967 søkte bygningsrådet om forlengelse av varigheten for fradelingsforbudet. I skriv 11. april 1967 forlenget departementet forbudet med ett år, regnet fra 22. april 1967.

Ved brev av 10. november 1967 fra Kommunaldepartementet ble bygningsrådet gjort kjent med at departementet ikke fant å kunne opprettholde et byggeforbud som bygningsrådet hadde nedlagt for en annen grunneier, Åsmund Vigane. Departementet påpekte i brevet at byggeforbud etter §33 ikke kunne

Side:579

nedlegges i påvente av generalplan, og at §33 jfr. §21 heller ikke kunne brukes i påvente av generalplanvedtekt før generalplan var sluttbehandlet. Etter å ha mottatt dette brev behandlet bygningsrådet i møte 7. desember 1967 både Viganesaken og saken angående Håkon Randeberg. I den forbindelse ble blant annet følgende protokollert i Randebergsaken:

«Etter at bygningsrådet har mottatt skriv fra departementet datert 10. november 1967 (ref. 3099/67 DER/AN) finner en det riktig å ta saken opp til ny behandling.

Sak angående Håkon Randeberg (...) og Åsmund Vigane (...) er etter bygningsrådets skjønn to analoge tilfeller.

Bygningsrådet vedtok enstemmig å endre vedtak av 25. april 1966 til følgende:

Bygningsrådet finner med hjemmel i bygningslovens §19, tredje ledd å måtte nekte oppmåling og fradeling av tomt til våningshus under gr.nr. 51, br.nr. 8 i Randaberg kommune, i det det henvises til pågående arbeide med regionplan/ regionplanvedtekt, hvor det forutsettes fastsatt at bestemte arealer ikke uten samtykke av regionplanrådet kan nyttes på annen måte enn vanlig der arealet ligger.»

Vedtaket ble påklaget av Håkon Randeberg 13. februar 1968, men opprettholdt av Kommunaldepartementet ved skriv av 19. juni 1968 med hjemmel i §33, jfr. §19 tredje ledd, jfr. første ledd, annet punktum.

Ved stevning av 31. oktober 1968 anla Håkon Randeberg og hans datter og svigersønn, Maren Helene og Oskar Monslaup, sak mot Randaberg kommune med påstand om at bygningsrådets nektelse av å fradele tomten ble kjent ugyldig, og at bygningsrådet ble pålagt å fradele og måle opp tomten. Videre ble krevd erstatning begrenset oppad til kr. 20.000. Subsidiært ble nedlagt påstand om en erstatning begrenset til kr. 40.000.

Ryfylke herredsrett - sorenskriveren med domsmenn - avsa 10. september 1969 dom med slik domsslutning:

«Randaberg Bygningsråds vedtak om å nekte fradeling av tomt på gnr. 57 bnr. 8 i Randaberg kjennes ugyldig og Randaberg kommune tilpliktes innen 2 - to uker å betale erstatning til saksøkeren med kr. 20.000,- tjuetusen kroner - med 5 % renter fra stevningens forkynnelse 15.11.1968 til betaling skjer. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Når domsslutningen nevner gnr. 57 bnr. 8, er dette formentlig en feilskrift for gnr. 51, bnr. 8.

Dommen er avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for frifinnelse av kommunen.

Randaberg kommune med Staten v/Kommunaldepartementet som hjelpeintervenient påanket dommen til Gulating lagmannsrett, som 19. mars 1971 avsa dom med denne domsslutning:

«I. Randaberg kommune frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke hverken for herredsrett eller lagmannsrett.»

Side:580

Om sakens nærmere sammenheng vises til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Håkon Randeberg, Maren Helene og Oskar Monslaup har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Ryfylke herredsrett 5. januar 1972 der Håkon Randeberg og 6 vitner avgav forklaring. Dessuten har kommuneingeniøren i Randaberg og regionplansjefen - etter overenskomst mellom partene - gitt skriftlige redegjørelser. Under bevisopptaket for Høyesterett fremkom vitnet Gunvald R. Sande med noen nye opplysninger om saksbehandlingen i bygningsrådet. Disse påberopes nå av de ankende parter. Saken står i alt vesentlig i samme stilling som for lagmannsretten.

De ankende parter, Håkon Randeberg og Maren Helene og Oskar Monslaup, gjør gjeldende at bygningsrådets vedtak både av 25. april 1966 og 7. desember 1967 var ugyldige. Det anføres i denne forbindelse at det lå utenfor bygningsrådets kompetanse å vurdere de jordbruksmessige hensyn, idet en slik vurdering lå under landbruksmyndighetene, som hadde godkjent fradelingen. Vedrørende aprilvedtaket 1966 vises til at vann- og kloakkforholdene på stedet var tilfredsstillende, og at dette forhold overhodet ikke ble konkret vurdert av bygningsrådet. Videre hevdes at vedtakene innebar en forskjellsbehandling og var vilkårlige og åpenbart urimelige, idet bygningsrådet i tiden fra 1966 hadde godkjent en lang rekke fraskillelser av tomter både i regulert og ikke regulert område. Det vises her også til at kommunen gikk sterkt inn for bygging av industri på Tungegalten.

Det hevdes også at selve saksbehandlingen var mangelfull den 25. april 1966 ettersom Randeberg-saken ikke var ført på sakslisten for bygningsrådets møte, noen innstilling fra kommuneingeniøren ikke forelå og protokollen ikke ble undertegnet på møtet, idet det ble overlatt kommuneingeniøren å utforme vedtaket. I tillegg til disse innsigelser fremholdes at vedtaket av 25. april 1966 manglet lovhjemmel. I denne forbindelse viser de ankende parter til Kommunaldepartementets tolking av loven i brev av 14. februar 1968. Brevet var ikke fremlagt for herredsretten. Det finnes inntatt i lagmannsrettens dom.

Når det gjelder vedtaket av 7. desember 1967, anføres at dette er truffet for å reparere et ugyldig vedtak, for å unngå erstatningsansvar og for å redde bygningsrådets prestisje. Det hevdes å klebe så alvorlige feil ved hele saksbehandlingen at vedtaket må kjennes ugyldig. Håkon Randeberg fikk således intet varsel om møtet og ingen anledning til å uttale seg. Han fikk da ingen mulighet for å påberope seg at bygningsrådet hadde gitt tillatelse i en rekke andre - også likeartede - tilfelle. Bygningsrådets medlemmer var ikke forhåndsvarslet om at Randebergsaken skulle behandles, og rådet foretok ingen ny selvstendig vurdering. Ved en feiltakelse var dessuten et av rådets medlemmer - Gunvald Sande - som hadde forlatt møtet på grunn

Side:581

av inhabilitet i den foregående sak, fraværende også ved behandlingen av Randeberg-saken. Til slutt fremheves at Håkon Randeberg først ble varslet om vedtaket ved brev 23. januar 1968.

Med hensyn til kommunens ansvar hevdes at de ankende parter er påført tap som følge av bygningsrådets ugyldige vedtak. Hadde saksbehandlingen, lovanvendelsen og rådets vurdering vært forsvarlig, er det ikke grunn til å anta annet enn at Håkon Randeberg ville fått den tillatelse han søkte om. Det anføres videre prinsipalt at bygningsrådets medlemmer har opptrådt uaktsomt ved ikke å sette seg bedre inn i den nye bygningslovs regelverk, og at de burde ha søkt juridisk bistand dersom de fant loven uklar eller vanskelig å forstå. Til dette kommer at bygningsrådet i høy grad var å klandre for de mange saksbehandlingsfeil som ble begått. Subsidiært gjøres gjeldende at kommunen er erstatningspliktig selv om bygningsrådets medlemmer ikke anses å ha opptrådt uaktsomt.

Når det gjelder erstatningens størrelse, vises til den sterke økning i byggeomkostningene. Hadde ikke bygningsrådet fattet sitt lovstridige vedtak, ville hus vært bygd på tomten i løpet av sommeren 1966.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

«1. Randaberg bygningsråds vedtak av 25. april 1966, og 7. desember 1967, om å nekte fradeling av tomt fra gnr. 51 bnr. 8 i Randaberg, kjennes ugyldige.

2. Randaberg kommune tilpliktes å betale erstatning til Håkon Randeberg, Maren Helene Monslaup og Oscar Monslaup med tilsammen kr. 20.000,- - kroner tyvetusen - med 5 % renter fra 15/11-1968 til betaling skjer.

3. Randaberg kommune tilpliktes å betale saksomkostninger for alle retter til Håkon Randeberg, Maren Helene Monslaup og Oscar Monslaup.

4. Staten v/Kommunal og Arbeidsdepartementet tilpliktes å betale saksomkostninger til Håkon Randeberg, Maren Helene Monslaup og Oscar Monslaup for lagmannsretten og Høyesterett.»

Ankemotparten, Randaberg kommune, har tatt til gjenmæle og gjør i det vesentlige gjeldende de samme anførsler som for lagmannsretten. Kommunen hevder således prinsipalt at bygningsrådets vedtak av 25. april 1966 og 7. desember 1967 begge var gyldige. Bygningslovens §33, jfr. §19 og §21, gav tilstrekkelig hjemmel for å nekte fradeling allerede da det første vedtak ble fattet. Både ordlyden, formålet med loven og uttalelser i motivene taler i retning av at §19 og §21 var anvendelige. Subsidiært slutter kommunen seg til lagmannsrettens domsgrunner og anfører at i hvert fall vedtaket av 7. desember 1967 var gyldig. Eventuelle feil ved saksbehandlingen i forbindelsen med desembervedtaket 1967 hevdes ikke å være vesentlige og kan i alle fall ikke ha innvirket på resultatet.

Med hensyn til et mulig erstatningsansvar for kommunen

Side:582

gjøres gjeldende at den feil som måtte hefte ved aprilvedtaket 1966, i tilfelle alene er en feilaktig forståelse av loven. Saksbehandlingsfeil forelå ikke. Noen erstatningsbetingende uaktsomhet har ikke vært utvist av bygningsrådets medlemmer etter som det her dreiet seg om et meget tvilsomt lovfortolkingsspørsmål. Heller ikke kan kommunen anses erstatningspliktig på objektivt grunnlag i en sak av denne art.

Randaberg kommune har nedlagt slik påstand:

«Gulating lagmannsretts dom av 19.3.1971 stadfestes, dog slik at Randaberg kommune tilkjennes sakskostnader for alle retter.»

Som hjelpeintervenient har Staten ved Kommunal- og arbeidsdepartementet i det vesentlige sluttet seg til kommunens anførsler og har ellers stort sett gjort gjeldende det samme som for lagmannsretten.

Staten ved Kommunaldepartementet har nedlagt slik påstand:

«De ankende parter tilpliktes in solidum å betale hjelpeintervenientens saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i det vesentlige slutte meg til den begrunnelse som den har gitt.

Innledningsvis finner jeg grunn til å slå fast at Håkon Randebergs søknad om fradeling av en tomt gjaldt et enkelt og oversiktlig saksforhold hvor bygningsrådets medlemmer måtte forutsettes å være kjent med de nærmere omstendigheter. Jeg legger videre til grunn at bygningsrådet hadde en klar prinsipiell innstilling til spørsmålet om boligbebyggelse i j ordbruksområder. Rådet ønsket ikke spredt bebyggelse fordi man mente dette betydde en fare for jordbruksmiljøet. Disse spørsmål ble 31. januar 1966 drøftet på et fellesmøte med jordstyret. Bygningsrådets formann konkluderte dette møte med at «det var stor enighet om disse spørsmål i jordstyret og bygningsrådet». På dette fellesmøte redegjorde også kommuneingeniøren for §33 i den nye bygningsloven, som var trådt i kraft 1. januar 1966, og han mente at man der hadde hjemmel for å nekte fradeling av byggetomter.

Bygningsrådets vedtak av 25. april 1966 må forstås på bakgrunn av rådets prinsipielle innstilling. I vedtaket heter det innledningsvis: «For å få bebyggelse mest mulig i områder ...» Dette peker direkte tilbake På rådets standpunkt - man ønsket ikke spredt bebyggelse. Vedtaket gir ikke uttrykk for noen konkret vurdering av vann- og kloakkforholdene på Håkon Randebergs eiendom - bygningsrådets medlemmer har da også forklart at dette ikke ble drøftet - men en vurdering av hvorvidt den tomt som Randeberg ønsket fradelt, lå i et område hvor jordbruksinteressene kunne lide skade ved boligbebyggelse. Jeg er her enig med herredsretten og lagmannsretten at bygningsrådet hadde kompetanse til å foreta en slik vurdering.

De ankende parter har hevdet at vedtaket av 25. april 1966

Side:583

er ugyldig På grunn av saksbehandlingsfeil, forskjellsbehandling, urimelighet og vilkårlighet. Jeg kan ikke se at disse anførsler kan føre frem. Saksforbeholdet var enkelt og oversiktlig, og bygningsrådets prinsipielle syn hadde vært gjenstand for inngående drøftelser på det forutgående fellesmøte med jordstyret, der det også var redegjort for anvendelsen av den nye bygningsloven. Som herredsretten og lagmannsretten finner jeg det heller ikke godtgjort at bygningsrådet har handlet vilkårlig eller urimelig, eller at Håkon Randeberg har vært gjenstand for noen forskjellsbehandling.

Jeg er imidlertid i likhet med lagmannsretten kommet til at vedtaket av 25. april 1966 var ugyldig fordi lovhjemmel for å nekte fradeling manglet.

Som det vil fremgå av den foregående redegjørelse, har bygningsrådet først antatt at det var hjemmel i bygningslovens §33. Det er imidlertid på det rene at denne bestemmelse ikke er direkte anvendelig, fordi rådet overhodet ikke har overveiet å gå til regulering av området etter bestemmelsen i lovens kapittel IV.

Dernest har bygningsrådet i brevet av 10. februar 1967 pekt på at det ble arbeidet med generalplan/generalplanvedtekt, og rådet har i den sammenheng vist til §33, jfr. §21 i bygningsloven. I brev av 10. november 1967 meddeler imidlertid Kommunaldepartementet at byggeforbud etter §33, jfr. §21 ikke kan nedlegges før generalplan er sluttbehandlet. Slik stadfestet generalplan forelå ikke. Da arbeidet med regionplan/regionplanvedtekt var kommet i gang ved at regionplanråd var konstituert 26. oktober 1966, oppgir bygningsrådet i sitt vedtak av 7. desember 1967 som lovhjemmel §33, jfr. §19 tredje ledd og viser samtidig til det pågående arbeid. Det er denne linje som er ført helt frem, idet regionalvedtekt for området er godkjent av departementet i mars 1969, som herredsrettens fremstilling viser.

Jeg er enig med kommunen i at det ikke er tilstrekkelig til å gjøre vedtaket av 25. april 1966 ugyldig at det ble anført en uriktig hjemmel i §33, og spørsmålet er da om det fantes hjemmel i loven for å nedlegge forbud med sikte På den planlegging i medhold av kapittel 111, som bygningsrådet selv opplyser å ha hatt for øyet.

I henhold til bygningslovens §19 tredje ledd og §21 fjerde ledd får §33 tilsvarende anvendelse, dvs. at bygningsrådet kan nekte fradeling av tomt før regionplanvedtekt eller generalplanvedtekt er stadfestet. Regelen er at regionplanvedtekt først kan stadfestes etter §19 første ledd, første punktum når det foreligger godkjent regionplan, og etter annet punktum når et regionplanråd er etablert. Etter lovens §21 kan generalplanvedtekt stadfestes når generalplan er godkjent. Spørsmålet i vår sak er da fra hvilket tidspunkt bygningsrådet kan nedlegge midlertidig forbud når §33 første ledd ikke direkte er anvendelig, men hvor bygningsrådet må gå veien om §19 tredje ledd eller §21 fjerde ledd. I §19 og §21 sies det ikke noe om spørsmålet, og i lovens

Side:584

forarbeider gis det heller ikke nærmere veiledning om tidspunktet.

Jeg nevner først at §33 første ledd gir adgang til et midlertidig forbud mot deling, dersom bygningsrådet finner at et område bør reguleres, og før reguleringsspørsmålet endelig er avgjort. Den regulering det her gjelder, er som allerede nevnt en reguleringsplan som bygningsrådet etter §27 nr. 1 skal la utarbeide, og etter nr. 2 og 3 også i første rekke må ha ansvaret for. Etter min mening er det her av interesse å konstatere at det er sammenheng mellom bygningsrådets myndighet og dets ansvarsområde. Annerledes er stillingen når bygningsrådet er gitt myndighet på det felt som dekkes av det som i loven er kalt oversiktsplaner med tilsvarende vedtekter. Her har andre myndigheter ansvaret, og jeg mener at det må kreves noe mer enn at bygningsrådet finner at region- eller generalplanvedtekt bør fastsettes. Grunnlaget for å gi slike vedtekter bør på en eller annen måte være etablert slik at man kan få sikkerhet for at bygningsrådets avgjørelse ikke kommer i strid med de hensyn som ønskes varetatt av de myndigheter som har med regioneller generalplanen å gjøre. Jeg er etter dette kommet til at §19 og §21, jfr. §33 må forstås slik at bygningsrådet bare kan nedlegge midlertidig forbud når de rettslige vilkår for å få stadfestet region- eller generalplanvedtekt er til stede, med andre ord når regionplan eller generalplan er stadfestet, eller etter §19 første ledd annet punktum, når regionplanråd er etablert. Jeg finner at denne tolking er best i samsvar med loven, idet henvisningene til §33 i §19 tredje ledd og §21 fjerde ledd ikke kan leses isolert. De må ses i sammenheng med at paragrafene foreskriver at vedtektene skal gjelde innenfor et region- eller generalplanområde. Midlertidig regionplanvedtekt etter §19 første ledd annet punktum forutsetter et regionplanråd som kan praktisere vedtekten.

Denne forståelse av loven er i samsvar med Kommunal- og arbeidsdepartementets tolking, blant annet i brev av 14. februar 1968. Det må formodes at slik har loven også vært praktisert, i alle fall mesteparten av tiden siden den trådte i kraft 1. januar 1966.

Etter som regionplanråd for Jæren først ble konstituert 26. oktober 1966 og bygningsrådets første vedtak ble fattet 25. april 1966, innebærer min forståelse av loven at det ikke var hjemmel for vedtaket.

Etter å være gjort kjent med Kommunaldepartementets lovfortolking, gjorde bygningsrådet nytt vedtak 7. desember 1967. Med hensyn til dette vedtaket gjør de ankende parter gjeldende at det forelå en rekke saksbehandlingsfeil. Håkon Randeberg var ikke innkalt til møtet og fikk da heller ikke anledning til å uttale seg. Saken var ikke ført på kartet for møtet, den ble ikke gjenstand for noen selvstendig ny behandling, ett av bygningsrådets medlemmer deltok ved en feiltakelse ikke i møtet, og Randeberg ble først underrettet om resultatet seks uker senere.

Side:585

Jeg finner ikke at disse innsigelser kan føre frem. Vedtaket må ses i sammenheng med det vedtak som var gjort i april 1966. Bygningsrådet stod fortsatt fast på sitt prinsipielle standpunkt, men endret lovhenvisningen i samsvar med departementets tolking. På dette tidspunkt var lovhjemmelen i orden, fordi regionplanråd var konstituert. Jeg viser for øvrig til lagmannsrettens begrunnelse. Ny for Høyesterett er Gunvald Sandnes opplysning om at han ved en feiltakelse ikke deltok ved behandlingen av Randebergsaken. Jeg finner heller ikke å kunne legge noen vekt på dette etter som bygningsrådet under enhver omstendighet var beslutningsdyktig. Vedtaket var enstemmig. Det fremgår for øvrig ikke av Gunvald Sandes forklaring at han ville tatt noe annet standpunkt. Han var med på vedtaket av 25. april 1966; etter hans egen forklaring fordi han mente han burde følge opp det som var konklusjonen på fellesmøtet med jordstyret. Angående møtet 7. desember 1967 har Sande forklart at han ikke hadde gjort seg opp noen mening.

Når det så gjelder spørsmålet om det ugyldige vedtak av 25. april 1966 har utløst noen erstatningsplikt for kommunen, er jeg enig med lagmannsretten. Erstatningsansvar for kommunen foreligger ikke. Bygningsrådets medlemmer kan ikke bebreides for å ha tatt feil når det som her gjelder et vanskelig og tvilsomt lovfortolkingsspørsmål. Ved aprilvedtaket hefter det heller ingen erstatningsbetingende saksbehandlingsfeil. Dette vedtak er nok objektivt uriktig, men subjektivt sett foreligger intet klanderverdig forhold. Det neste spørsmål blir da om kommunen kan holdes ansvarlig på objektivt grunnlag. Jeg finner at det ikke er tilfelle. I en sak av denne art hvor vedtakets ugyldighet alene skyldes at bygningsrådet har grepet feil med hensyn til et vanskelig tolkingsspørsmål, og hvor det dessuten gjaldt en lov som nettopp var trådt i kraft og som inneholdt mange nye regler på området, kan kommunen ikke gjøres ansvarlig selv om vedtaket objektivt sett var uriktig.

Etter omstendighetene og fordi saken har budt på tvilsomme spørsmål, finner jeg at saksomkostninger for Høyesterett ikke bør tilkjennes. Med hensyn til saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten er jeg enig i lagmannsrettens avgjørelse.

Jeg stemmer for denne

D O M :

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Endresen: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende, men på et annet grunnlag. Jeg finner for mitt vedkommende bygningsrådets vedtak av 25. april 1966 gyldig.

I bygningsrådets vedtak angis bygningslovens §33 som hjemmel for vedtaket om å nekte fradeling av boligtomt fra gnr. 51 bnr. 8. I skriv av 31. mai 1966 fra kommuneingeniøren i Randaberg til Kommunaldepartementet angis som begrunnelse at det er overveiende sannsynlig at området vil bli regulert til jord-

Side:586

bruksformål. Bygningslovens §25 nr. 2 gir hjemmel for å fastsette i reguleringsplan at visse områder i kommunen skal avsettes til jordbruksformål. Det må være på det rene at om bygningsrådets vedtak av 25. april 1966 hadde tatt sikte på å gi midlertidig forbud mot tomtefradeling i påvente av en reguleringsplan med bestemmelser som omhandlet i bygningslovens §25 nr. 2, ville vedtaket vært fullt gyldig.

Som nevnt av førstvoterende har imidlertid bygningsrådet i brev til Kommunaldepartementet av 10. februar 1967 presisert at vedtaket var gjort i medhold av bygningslovens §33 jfr. §21, bestemmelsene om generalplanvedtekt. Allerede i april 1966 hadde bygningsrådet anmodet formannskapet om å ta opp saken om generalplan for Randaberg og foranstalte valg av et utvalg av kommunestyremedlemmer til å forestå utarbeidelsen av generalplan, jfr. bygningslovens §20 nr. 3. I møte 26. april 1966 hadde formannskapet gitt tilråding om medlemmer og varamenn i utvalget, og kommunestyret hadde i møte 27. mai 1966 foretatt valg i samsvar med denne tilråding.

Jeg anser det uten betydning for gyldigheten at det i vedtaket ble vist bare til bygningslovens §33, og ikke som tilsiktet til §33 jfr. §21 fjerde ledd. Spørsmålet blir om sistnevnte bestemmelser inneholdt hjemmel for bygningsrådet til under de givne omstendigheter å treffe vedtak som omhandlet. I likhet med mindretallet i herredsretten - sorenskriveren - finner jeg at dette spørsmål må besvares bekreftende. Bygningslovens §21 fjerde ledd gir blant annet lovens §33 tilsvarende anvendelse i forbindelse med utarbeidelse av generalplanvedtekt. §33 gir bygningsrådet - når det finner at et område bør reguleres - myndighet til for tiden inntil reguleringsspørsmålet er avgjort, å utferdige midlertidig forbud mot at eiendommer innenfor området deles, eller at det settes i gang arbeid med varige konstruksjoner og anlegg som nevnt i lovens §84 eller vedrørende bygning m.v. som nevnt i §93. Når §21 fjerde ledd gir bygningsrådet tilsvarende beføyelse, forstår jeg dette slik at bygningsrådet kan utferdige midlertidig forbud som omhandlet i §33 når rådet finner det nødvendig fordi det bør utarbeides generalplan som skal gjøres bindende ved generalplanvedtekt. Etter §20 nr. 1 annet ledd skal generalplanen tjene som rettledning ved utarbeidelse av reguleringsplaner og vil således i stor utstrekning måtte utarbeides og vedtas før det utarbeides detaljplaner i form av reguleringsplan. I så fall vil behovet for å kunne hindre uheldig bebyggelse kunne melde seg allerede under utarbeidelse av generalplan og før utarbeidelse av reguleringsplan er blitt aktuelt. Det er dette behov som jeg for mitt vedkommende både etter lovens ordlyd og formålet med bestemmelsene anseer imøtekommet ved de bestemmelser som er gitt i §33 jfr. §21 fjerde ledd. Etter §33 tredje ledd jfr. §21 fjerde ledd vil bygningsrådet kunne gjøre unntak fra forbudet hvis det finner at dette ikke vil vanskeliggjøre det som tilsiktes med den påtenkte generalplan.

Side:587

Jeg har for mitt vedkommende vanskelig for å tilegne meg den oppfatning at de omhandlede bestemmelser må undergis hva jeg anser som en innskrenkende tolknig, på grunn av en fare for at et bygningsråd kan utferdige ufunderte forbud. Etter §20 nr. 4 annet punktum, jfr. også nr. 3 første ledds siste punktum, tar bygningsrådet del i arbeidet med generalplan og medvirker etter §27 nr. 3-5, jfr. §21 fjerde ledd også vesentlig under utarbeidelsen av generalplanvedtekter. Forbudet kan Påklages til departementet. Et ytterligere kautel er det etter min oppfatning at forbudet faller bort etter ett år dersom det ikke blir forlenget av departementet, og at bygningsrådet etter §33 fjerde ledd, jfr. §21 fjerde ledd deretter straks skal ta innsendte forslag til deling og søknader om byggetillatelse opp til behandling og avgjørelse hvis spørsmålet om generalplanvedtekt ikke er endelig avgjort. At de kommunale myndigheter i dette tilfelle ikke var oppmerksomme på dette forhold, skyldes etter min mening de rent spesielle omstendigheter som forelå i denne sak. For øvrig bemerkes at behovet for å kunne utferdige midlertidig forbud som omhandlet i §33, jfr. §21 fjerde ledd før generalplan er utferdiget, vil falle bort etter hvert som generalplaner blir utarbeidet og godkjent. Etter §20 nr. 2 plikter kommunen å sørge for at generalplan blir utarbeidet, og fylkesmannen skal føre tilsyn med at det blir gjort. Man må vel kunne gå ut fra at generalplan vil bli utarbeidet over alt hvor det er behov for det.

Jeg er således kommet til at bygningsrådets vedtak av 25. april 1966 var gyldig og derfor ikke kan gi grunnlag for noe erstatningskrav mot kommunen. Når bygningsrådet 7. desember 1967 gjentok forbudet mot fradeling av tomt, denne gang under henvisning til bestemmelsene i §33, jfr. §19 tredje ledd, skyldes det at departementet hadde gitt uttrykk for at utferdigelse av forbud i medhold av §33, jfr. §21 fjerde ledd savnet lovhjemmel så lenge generalplan ikke var sluttbehandlet i samsvar med §20. Det er på det rene at vedtaket av 7. desember 1967 var lovmedholdelig, og jeg finner ikke grunn til å gå nærmere inn på bestemmelsene i §33, jfr. §19 tredje ledd.

Når det gjelder spørsmålet om de to vedtak - eller ett av dem - var ugyldige På grunn av saksbehandlingsfeil, er jeg enig med førstvoterende.

Det samme gjelder spørsmålet om tilkjennelse av saksomkostninger.

Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige enig med annenvoterende, dommer Endresen.

Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Schweigaard Selmer.

Dommer Eckhoff: Likeså.

Av herredsrett ens dom (sorenskriver Kåre Høyland med domsmenn):

Side:588

Vl. Retten skal så omtale arbeidet med regional- og generalplan. - - -

I Randaberg bygningsråds møte 31/1 1966 hvor arkitektene Kloster og Hoem var til stede ble det bl.a. vedtatt å henstille til formannskapet å få arbeidet med generalplanen for Randaberg i gang og at det i bygningslovens §20 nevnte utvalg ble nedsatt. - - -

I møte 6/5 1968 har formannskapet behandlet regionalplanvedtekt og ba bygningsrådet arbeide videre med saken. Bygningsrådet utarbeidet forslag til vedtekter og utla disse til ettersyn og i Randaberg kommunestyre ble bygningsrådets forslag vedtatt med 20 mot 1 stemme.

Vedtektene ble godkjent av departementet 24/3 1969. Godkjenningen har denne ordlyd:

«I medhold av §19, jfr. §27 i bygningsloven av 18. juni 1965 har Kommunaldepartementet den 24. mars 1969 stadfestet vedtak av Randaberg kommunestyre i møte den 3. juli 1968 om regionplanvedtekt for en del av Jærenregionen innenfor Randaberg kommune med noen redaksjonelle endringer foretatt av departementet.

Regionplanvedtekten lyder:

I.

I Randaberg kommune, unntatt områdene Randaberg sentrum, Dalen, øvre Grødem, Hagafjell, Ryggjastraen (området nord for Dusavika) Grødem, Viste Hageby og byggefeltet ved Vistehola som vist med sort skravur på kart datert 14. mai 1968 i målestokk 1: 10000, kan arealene ikke uten samtykke av regionplanrådet nyttes på annen måte enn vanlig der arealene ligger.

II.

Denne vedtekt trer i kraft straks og gjelder i 5 år fra stadfestingen.» - - -

Retten bemerker:

Bakgrunnen for Randaberg bygningsråds vedtak av 25/4-66 er etter rettens mening klart det arbeide som på interkommunalt plan var, tatt opp for å få en plan i den fremtidige anvendelse av arealene i Stavanger og nabokommunene, herunder også et planmessig opplegg for byggeområder. Det forelå et press for å få arealer for boligreising og enkelttomter og av utbygningsøkonomiske hensyn (veg, vann og kloakk) men også av hensyn til jordbruksnæringen i området var det av vesentlig betydning å få en styring på boligbyggingen. I vesentlig grad kunne det reguleres ved at jordstyret og fylkeslandbruksstyret brukte jordloven, men det ville neppe alltid føre frem, idet jordstyret var bundet til driftsøkonomiske vurderinger i det enkelte tilfelle.

Randaberg kommune og bygningsrådet gikk derfor inn for den linje at det medmindre helt spesielle forhold forelå, skulle det ikke gis tillatelse til utskillelse av enkelttomter fra jordbruk.

Derimot ble det gitt tillatelse til bygging av folgehus idet dette var en naturlig del av et gårdsbruk, men det ble ikke gitt tillatelse til fradeling av tomt til folgehus.

Retten finner at det var dette prinsippielle syn som lå til grunn for vedtaket av 25/4-66, og retten kan heller ikke finne at bygningsrådet har gått utenfor sitt mandat når det ut fra dette syn også har trukket en generell jordbruksmessig vurdering inn.

Side:589

Retten kan heller ikke finne det godtgjort at bygningsrådet ved en slik generell vurdering har handlet vilkårlig eller at det er skjedd noen forskjellsbehandling for saksøkerens vedkommende. Saksøkeren har nevnt enkelte tilfeller hvor bygningsrådet har gitt tillatelse til fradeling av enkelt tomt, men kommuneingeniøren har etter rettens mening gitt tilfredsstillende forklaring om bakgrunnen for dette. Heller ikke finner retten det godtgjort at bygningsrådet har gjort seg skyldig i maktmisbruk ved å ta prestisjemessige hensyn.

Bygningsrådet hadde formelt adgang til å nekte fradeling under hensyn til veg, vann og kloakkforhold. Det er på det rene at veg- og vannspørsmålet var i orden. Retten mener også at det ikke ville være tilstrekkelig grunnlag for å nekte fradeling av hensyn til kloakkforholdene. Riktignok ville kloakken et stykke gå i åpen grøft og kanal og derved stride mot bestemmelsen i bygningslovens §66. Men kloakkforholdene kunne ordnes på samme måte som det nå er ordnet for et stort antall boliger og med kommunens medvirkning. Det ville derfor være urimelig å motsette seg fradeling av hensyn til kloakkspørsmålet, og etter de foreliggende forklaringer synes det som om bygningsrådet heller ikke har lagt synderlig vekt på dette spørsmål.

Det er imidlertid klart at vedtaket - tatt på ordet med henvisning til bygningslovens §33 - ikke er hjemlet i loven, idet §33 angår en detaljregulering, og noe slikt var overhodet ikke påtenkt.

Det er på den annen side også klart etter det som er fremkommet at det heller ikke var kommuneingeniørens og bygningsrådets mening å påberope seg at det her var påtenkt en detaljregulering. Foruten til kommuneingeniørens forklaring herom viser retten til kommuneingeniørens brev av 31/5-1966 (referert og vedtatt i bygningsrådet 1/6-1966) særlig de 2 siste avsnitt, fylkesmannens skriv av 24/8-1966, Randaberg herredstyres vedtak av 9/2-1967 og bygningsrådets skriv av 10/2-1967 hvor det presiseres at vedtaket er gjort i medhold av §33, jfr. §21 i bygningsloven.

Retten har vært i adskillig tvil om bygningsrådets vedtak kan anses for å være gyldig og dommen er avsagt under dissens.

Rettens flertall begge domsmennene er kommet til at bygningsrådets to vedtak må bli å underkjenne, men flertallet har ikke funnet det nødvendig å gå inn på de rettslige betraktninger om rådets formelle hjemmel for sine vedtak. Flertallet er kommet til at vedtakene må underkjennes, selv om den formelle hjemmel for disse skulle være iorden etter bygningslovens §33 jfr. §19 (21) og bygger dette på følgende:

Flertallet finner med jordstyret at en fradeling av tomten ikke ville ha noen uheldig innflytelse på driften av saksøkerens jordbruk. Flertallet tillegger det også vesentlig betydning at det ikke dreiet seg om en forretningsmessig utnyttelse av grunnen, men en tomtedeling til eierens barn, noe som også kunne være en fordel for driften av jordbruket. Flertallet mener at ved vurderingen av om fradelingen i vesentlig grad vil vanskeliggjøre en utnytting som forutsettes i foreliggende eller påtenkt plan, jfr. §19 (21) er bygningsrådet pliktig til å foreta en vurdering av det enkelte tilfelle.

Etter de opplysninger som er fremkommet har bygningsrådet etter rettens mening ikke foretatt en slik vurdering. Det synes å være på det

Side:590

rene at bak rådets vurdering - også når det viser til at hensyn er tatt til jordbruksinteresser - ligger en helt generell vurdering basert på rådets syn på tomtepolitikken og de konsekvenser en tillatelse til fradeling kunne få. Etter flertallets mening er denne vurdering neppe holdbar, og iallfall ikke tilstrekkelig til å oppfylle kravet i bygningslovens §19. Flertallet finner derfor at bygningsrådets to vedtak må anses for å være ugyldige.

Rettens formann er kommet til at vedtaket må anses for å være gyldig og bygger dette på følgende:

Formannen finner det avgjørende at den reelle bakgrunn for vedtaket ikke var detaljregulering men en region- eller generalregulering. Formannen mener også at saksøkeren må ha forstått at om bygningsrådet henviste til §33, var det ikke en detaljregulering som var påtenkt.

En må gå ut fra at departementet i sitt brev av 1/12-1966 har gått ut fra at det var en detaljregulering bygningsrådet la til grunn for sitt vedtak. Det er imidlertid uklart om dette brev inneholder en formell godkjennelse av bygningsrådets vedtak, idet departementet henviser saken til fortsatt behandling i kommunestyret. En klar avgjørelse foreligger først ved departementets fristforlengelse den 11/4-1967, men da var det bl.a. ved kommuneingeniørens brev av 10/2-1967 gjort helt klart at vedtaket bygget på en generalplan, ikke på en detaljplan.

Formannen antar videre at det var adgang til, etter bygningslovens §21 og §19 allerede på det tidspunkt vedtaket av 25/4-66 ble truffet, å nedlegge forbud mot fradeling. Bygningslovens §33 går meget langt når det gjelder bygningsrådets nektelsesmyndighet. Det er tilstrekkelig at rådet finner at et område bør reguleres eller omreguleres. Men når det er satt frister for varigheten av forbudet, følger derav at bygningsrådet må følge opp med arbeide med reguleringsplan. De samme hensyn som ligger bak §33 og det samme behov for ikke å foregripe noe, vil også foreligge når en regionalplan eller generalplan er påtenkt. Formannen viser i denne forbindelse til Ot.prp. 1 om ny bygningslov 54, 2. spalte nederst og 55, 1. spalte øverst, hvor det heter at disse bestemmelser (om forbud mot deling m.v.) «har til formål å gi bygnings- og byplanmyndighetene nødvendig tid til å få utarbeidet og stadfestet reguleringsplaner og eventuelt region- og generalplanvedtekter».

§21 og §19 sier ikke noe om fra hvilket tidspunkt §33 kan benyttes. Det er på det rene at før 25/4-1966 forelå det utkast til regionplan for Nord-Jæren (herunder Randaberg). Videre hadde Randaberg bygningsråd hatt møte med arkitektene Kloster og Hoem 31/1-1966 for å drøfte en generalplan for Randaberg, og bygningsrådet henstiller til formannskapet at arbeidet med generalplanen ble satt igang. Arbeidet ble senere fulgt opp av de kommunale myndigheter som engasjerte de nevnte arkitekter til å utarbeide generalplan, og et resultat av arbeidet er departementets godkjennelse av regionplanvedtekt for Randabergs vedkommende.

Bygningsrådet hadde således aktivt og hurtig fulgt opp sin henstilling av 31/1-1966 om å få utarbeidet generalplan og arbeidet ble fremmet med tilbørlig hurtighet. Randaberg var også den første av de 7 kommuner som fikk regionplanvedtekt stadfestet. Formannen mener at det under disse omstendigheter allerede 25/4-1966 var hjemmel for

Side:591

bygningsrådet til å nedlegge forbud mot fradeling etter bygningslovens §21. Det ville ellers bli en vesensforskjellig anvendelse av forbudsadgangen for detaljregulering på den ene side, og region og generalregulering på den annen side som vanskelig kan forstås. Formannen finner også støtte for dette syn i det foran siterte fra Ot.prp. nr. 1.

Når det gjelder spesielt det grunnlag for ugyldighet som flertallet har bygget sin avgjørelse på, bemerker formannen:

Etter det som er fremkommet må en gå ut fra at bygningsrådets vedtak er begrunnet i et generelt syn på utviklingen av boligbyggingen på den ene side og hensynet til jordbruket på den annen side, og at det forsåvidt ikke er foretatt en spesiell vurdering av om en fradeling i dette tilfelle i vesentlig grad ville vanskeliggjøre en utnytting etter planen. Det forelå ikke ferdig utarbeidet plan eller vedtekter, men det antas helt på det rene at området hvor saksøkerens eiendom lå ville bli planlagt til jordbruksområde, jfr. også utkastet til regionplan.

Formannen har vært i tvil om den generelle vurdering bygningsrådet har foretatt er tilstrekkelig til å oppfylle lovens krav, men er kommet til at så er tilfelle. Formannen er forsåvidt enig i den betraktning saksøkte har gjort gjeldende at selv om en fradeling i det enkelte tilfelle ikke ville få vesentlige følger for en planmessig utnytting av grunnen, ville de kunne få konsekvenser som kunne ha slike følger. Etter formannens mening måtte det være berettiget og tilstrekkelig av bygningsrådet å bygge på dette i sin vurdering.

Etter det anførte mener formannen at saksøkte må bli å frifinne. Etter flertallets votum må saksøkeren gis medhold i sin prisipale påstand punkt 1 forsåvidt angår vedtakets gyldighet. Derimot finnes det ikke grunnlag for retten til å pålegge bygningsrådet å fradele og oppmåle tomten. Saksøkeren har i den forbindelse henvist til dom i Rt-1951-19 hvor det av domstolen er gitt pålegg til administrasjonen om å foreta en positiv handling. Denne dom er imidlertid bygget på at det var et bestemt grunnlag for administrasjonens vedtak og at det var utelukket at andre hensyn kunne gjøres gjeldende. I nærværende sak er forholdet såvidt komplisert og så mange hensyn kan komme inn ved vurderingen om det skal gis samtykke til fradelingen, at retten ikke har grunnlag for å gi seg inn På slike vurderinger.

Flertallet er også etter sitt standpunkt til vedtakets gyldighet kommet til at saksøkeren må ha et erstatningskrav mot kommunen. Flertallet er av den oppfatning at kommunen må ha ansvar for bygningsrådets handlinger, og det antas at bygningsrådet har vist uaktsomhet ved å treffe et vedtak som dette. Ved vurderingen av erstatningens størrelse tar retten hensyn til på den ene side at det ikke foreligger særlige legitimasjoner for tapet. Imidlertid synes det klart, og uansett hva resultat av denne sak vil bli, at det vil foreligge et tap, idet det må antas at det var alvorlig ment om utskillelse av tomt og bygging, som ble hindret ved bygningsrådets vedtak. Tapet settes skjønnsmessig til kr. 20.000,-. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Jacob Chr. Wesenberg og Nils P. Langvand og justitiarius T. Gjøstein):

Side:592

For lagmannsretten har høyesterettsadvokat Rekve med tilsvar av 24. november 1969 fremlagt et brev datert 14. februar 1968 fra Kommunaldepartementet til fylkesmannen i Rogaland. Høyesterettsadvokat Rekve hevder at dette brev ikke har vært oversendt ham på ordinær måte, men at han ved et brev poststemplet 7. november 1969 fikk seg oversendt et stensilert eksemplar uten følgeskrivelse og uten angivelse av avsender. Han påpeker videre at brevet ikke er fremlagt i herredsretten til tross for at kommunene ble bedt om å fremlegge alle dokumenter som hadde betydning for saken. Det anføres at departementet i brevet gir uttrykk for en lovforståelse som avviker fra den som herredsrettens formann la til grunn.

Lagmannsretten finner å burde gjengi brevet i sin helhet. Det har følgende innhold:

«Randaberg kommune - klage fra Håkon Randaberg over midlertidig delingsforbud av tomt fra gnr. 51 bnr. 8 i medhold av bygningslovens §33.

Fylkesmannens brev av 19. desember 1967.

Departementet har tidligere behandlet denne klagen og ved brev av 11. april 1967 forlenget delings- og byggeforbudet med ett år, regnet fra 22. april 1967.

En har forstått denne henvendelsen slik at det er ønskelig med nærmere redegjørelse fra departementet i hvilke tilfelle bygningslovens §33 om midlertidig forbud mot deling og byggeforbud kan nyttes. Etter at dette lovspørsmål er blitt nærmere utredet og klarlagt, er Kommunaldepartementet blitt stående ved følgende lovforståelse.

1. Bestemmelsen kan nyttes når det skal utarbeides reguleringsplan for vedkommende område.

2. Bestemmelsen kan nyttes når generalplanvedtekt skal utarbeides for vedkommende område, jfr. §21 fjerde ledd, og det rettslig sett er høve til å få stadfestet slik vedtekt. For at generalplanvedtekt skal kunne gis, må det foreligge en generalplan som er vedtatt av kommunestyret og godkjent av departementet.

3. Bestemmelsen kan nyttes når regionplanvedtekt skal utarbeides for vedkommende område, jfr. §19 tredje ledd, og det på vedkommende tidspunkt rettslig sett er høve til å få stadfestet slik vedtekt. For at en skal kunne gi regionplanvedtekt etter §19 første ledd, 1. punktum må det foreligge en vedtatt og godkjent regionplan. For utferdigelse av vedtekt etter §19 første ledd, 2. punktum må regionplanarbeid være satt i gang, dvs. Regionplanrådet må være konstituert.

Bygningslovens §33 kan i ovennevnte tilfeller anvendes både generelt og individuelt, og bestemmelsen kan brukes uten hensyn til om det på området kan oppføres bebyggelse som tilfredsstiller lovens materielle krav, for eksempel kravene til veg, vann og kloakk.

Dersom §33 i et gitt tilfelle ikke kan anvendes, fordi betingelsene etter forannevnte punkter ikke foreligger, kan andre bestemmelser i bygningsloven muligens være aktuelle, for eksempel forbud mot deling av eiendommen etter §63 og §66.

En vil til slutt gjøre oppmerksom på at for Randaberg kommune vil det nå være høve til å nytte §33 i påvente av regionplanvedtekt

Side:593

etter bygningslovens §19 første ledd annet punktum, da regionplanrådet for Jæren-regionen har vært i funksjon siden 1966.

En ekstra gjenpart av dette brevet og noen dokumenter følger vedlagt.

Påførsel fra Fylkesmann en i Rogaland.

Randaberg kommune - Klage fra Håkon Randaberg over midlertidig delingsforbud av tomt fra gnr. 51, bnr. 8 i medhold av bygningslovens §33.

Sendes med vedlegg til Utbyggingsavdelingen. Vedkommende bes gjort kjent med departementets uttalelse i brev av 14. februar 1968.» - - -

Lagmannsretten vil innledningsvis erklære seg enig med den enstemmige herredsrett i at bygningsrådet ikke har gått utenfor sin kompetanse når det har trukket inn i sin vurdering et generelt jordbruksmessig hensyn. At bygningsrådet har denne kompetanse fremgår bl.a. av bygningslovens §25, punkt 2. Hvorvidt fylkeslandbruksstyret etter jordlovens §54 har den samme kompetanse, finner retten det ikke nødvendig å uttale seg om. Lagmannsretten er også enig med herredsretten i at bygningsrådet ved en slik generell vurdering ikke har handlet vilkårlig eller at der er skjedd noen forskjellsbehandling for Håkon Randebergs vedkommende. Motpartenes prosessfullmektig har påvist at det faktisk har foregått en rekke utskillelser fra gårdsbruk, men han har ikke godtgjort et eneste tilfelle som er analogt med nærværende sak og hvor utskiÅlelse er tillatt. Etter de i saken fremkomne opplysninger har lagmannsretten fått inntrykk av at bygningsrådet etter beste skjønn har søkt å leve opp til bygningslovens intensjoner selv om det har sviktet når det gjelder bygningslovens systematikk. Når det gjelder spørsmålet om kloakkforholdene alene ville ha gitt grunnlag for nektelse, har lagmannsretten i likhet med herredsretten fått det inntrykk at dette ikke har vært tilfelle, men at den reelle begrunnelse for nektelsen var de jordbruksmessige hensyn.

Når det gjelder vedtaket av 25. april 1966, finner lagmannsretten at det på dette tidspunkt ikke var hjemmel for å treffe et slikt vedtak under henvisning til bygningslovens §33, idet dette forutsetter en detaljregulering, som det aldri har vært snakk om i forbindelse med Randebergs eiendom. Det som bygningsrådet har tenkt på var den kommende regionalplanlegging og generalplanlegging med bibehold av store jordbruksarealer. Bygningsrådet har da feilaktig gått ut fra at §33 kunne benyttes.

Lagmannsretten kan heller ikke finne at det var hjemmel for å benytte §33 i tilknytning til §19 eller §21 idet det er uomtvistet at regionplanrådet for Nord-Jæren først ble konstituert i oktober 1966. Det ar derfor, da vedtaket ble truffet, ikke høve til å få stadfestet noen regionplanvedtekt etter §19 første ledd, 2. punktum. Noen generalplan for Randaberg kommune var heller ikke vedtatt. Som følge av dette må vedtaket bli kjent ugyldig.

Da vedtaket av 7. desember 1967 ble truffet, var derimot regionplanarbeidet satt igang, og det må da etter rettens oppfatning være hjemmel for å benytte §33 i tilknytning til §19. Det er riktig, som fremhevet av motpartene, at bygningsrådet på eget initiativ tok opp

Side:594

igjen saken vedkommende Randeberg fordi det var blitt oppmerksom på den manglende hjemmel i forbindelse med departementets avgjørelse i den parallelle sak vedkommende Vigane. Det er også på det rene at bygningsrådet fattet sitt vedtak av 7. desember 1967 uten å varsle Randeberg. Dette er gjort gjeldende som en saksbehandlingsfeil samtidig som det hevdes at vedtaket ble fattet uten fornyet saklig vurdering og utelukkende for å redde bygningsrådets prestisje. Retten finner at begge vedtak hadde samme legitime formål, nemlig å verne om jordbruksarealene. Etter rettens mening burde imidlertid bygningsrådet ha underrettet Randeberg om at det hadde til hensikt å endre begrunnelsen for sitt tidligere vedtak og latt ham få anledning til å uttale seg, men denne feil medfører etter rettens oppfatning ikke at vedtaket blir ugyldig. I realiteten betyr det bare at bygningsrådet har skaffet seg en gyldig hjemmel for sitt tidligere vedtak Etter de forklaringer som er avgitt av bygningsrådets medlemmer, må retten legge til grunn at medlemmenes syn på hva som tjente kommunens interesser, ikke hadde endret seg i tiden mellom de to vedtak. Etter dette kommer lagmannsretten til at vedtaket av 7. desember 1967 var gyldig, et standpunkt som ankemotpartenes prosessfullmektig også på et tidligere stadium i saken har gitt uttrykk for ved sitt brev av 24. juli 1968 til Randaberg kommune.

Det spørsmål som retten deretter må ta standpunkt til er om vedtaket av 25. april 1966 utløser et erstatningskrav mot Randaberg kommune. Selv om kommunen prinsipielt benekter å ha ansvar for et bygningsråds vedtak, har den i denne sak, gått med på å betale erstatning hvis bygningsrådet kan sies å ha utvist ansvarsbetingende uaktsomhet. Ved avgjørelsen av dette spørsmål må man etter rettens oppfatning ha for øye at den nye bygningslov på en rekke punkter innførte nye begreper og uttrykk, samtidig som den påla kommunene store og viktige oppgaver. Det er naturlig at det tok en viss tid før kommunens organer ble fortrolige med den nye tilstand. Å orientere seg i lovens systematikk er heller ikke en lett oppgave for folk som ikke har juridisk utdannelse. Når det gjelder å fortolke loven synes også departementet å ha hatt visse vanskeligheter. Det heter således i den tidligere siterte skrivelse av 14. februar 1968 fra departementet:

«... Etter at dette lovspørsmål er blitt nærmere utredet og klarlagt, er Kommunaldepartementet blitt stående ved følgende lovforståelse...»

Dette viser at anvendelsen av §33 har skapt visse fortolkningsvanskeligheter. Retten finner ikke å kunne bebreide bygningsrådets medlemmer som ansvarsbetingende uaktsomhet at de ved sitt vedtak av 25. april 1966 har misforstått loven. Til støtte for dette synspunkt henvises til Kristen Andersen: Skadeforvoldelse og erstatning 237-238 og 257-258.

Det neste spørsmål blir om kommunen blir ansvarlig for bygningsrådets objektivt rettsstridige vedtak uten hensyn til culpa. Når det gjelder dette spørsmål har det i teorien gjort seg gjeldende ulike syn. Det vises til Castberg: Innledning til forvaltningsretten 286 flg., Arvid Frihagen: Villfarelse og ugyldighet i forvaltningsretten 485 flg. og Kristen Andersen: Skade-forvoldelse og erstatning 252 flg. Rettspraksis har gitt liten veiledning idet Høyesterett har vært forsiktig

Side:595

med generelle uttalelser. Lagmannsretten er blitt stående ved at Randaberg kommune ikke kan pålegges et objektivt ansvar for den feilfortolkning av bygningsloven som bygningsrådet har gjort seg skyldig i.

Etter dette vil den ankende parts påstand om frifinnelse for kommunen bli tatt til følge uten at retten behøver å ta standpunkt til spørsmålet om motpartene, som følge av vedtaket, har lidt noe økonomisk tap, hvilket igjen avhenger av en rekke usikre faktorer. - - -