Rt-1976-1497

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1976-12-18
Publisert:	Rt-1976-1497
Stikkord:	Samværsrett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 168/1976
Parter:	Fru A (høyesterettsadvokat Gudmund Kuvås) mot B (høyesterettsadvokat Sven S. Gisvold).
Forfatter:	Blom, Lorentzen, Røstad, Schweigaard Selmer, Stabel
Lovhenvisninger:	Adopsjonsloven (1917), Ekteskapsloven (1918) §54, Lov om born i ekteskap (1956) §8, Forvaltningsloven (1967)

Dommer Blom: Fru A, født xx.xx.1952, og B, født xx.xx.1947, ble gift 13. februar 1971 og fikk 4. oktober 1971 datteren G. Moren hadde da alt ved stevning av 23. september 1971 reist krav om separasjon. Trondheim byrett avsa 15. februar 1972

Side:1498

dom for separasjon og bidrag, og dommen ble ikke påanket. Partene ble skilt i april 1974, og moren giftet seg på ny i august samme år.

Saken gjelder farens rett til samvær med barnet.

Trondheim byrett avsa 20. november 1974 dom med slik domsslutning:

«1. B skal ha rett til å være sammen med det barn han har sammen med fru A, G, født xx.xx.1971,

A) 1 - en - ettermiddag hver uke,

B) 1 - en - helg hver 4. uke fra fredag til søndag ettermiddag, etter 1 år hver 3. helg.

G) inntil 3 - tre - uker i sin sommerferie og

D) hverannen jul og påske.

2. Fru A dømmes til å erstatte B dennes saksomkostninger med 1.500,00 - ettusenfemhundrede - kroner, innen 2 - to - uker.»

Moren påanket dommen til Frostating lagmannsrett, som 11. februar 1976 avsa dom med denne domsslutning:

«B skal ha samværsrett med sitt barn G som fru A fødte 4.10.1971

a. 1 - en - ettermiddag hver uke,

b. 1 - en - helg fra fredag til søndag hver 3. uke, første gang fra første helg i august 1976,

c. 3 - tre - uker i sin sommerferie, første gang i 1977,

d. 3 - tre - dager hver jul, ikke julaften og 1. juledag,

e. hver annen påske, første gang i 1977.

Fra 1. august 1976 har B rett til å utøve samværsretten på den måten at han har barnet hos seg.

Saksomkostninger for byretten tilkjennes ikke.

Fru A tilpliktes å betale til B saksomkostninger for lagmannsretten med 3.500 - tre tusen fem hundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

Dommen var avsagt under dissens, idet en av dommerne stemte for at faren ikke skulle ha samværsrett.

Moren har påanket lagmannsrettens dom. Hun mener at lagmannsrettens flertall har tatt feil både når det gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen, og henholder seg til den dissenterende dommers oppfatning av saken. Hun hevder at samværsrett vil virke uheldig for barnet, og har for så vidt i det vesentlige anført det samme som for de tidligere retter. Som en særskilt feil ved lagmannsrettens dom har hun i ankeerklæringen fremholdt at barnet var adoptert av morens nye ektefelle, og at dette både rettslig og faktisk må være avgjørende for at faren ikke kan eller bør tilkjennes samværsrett. Hun har nedlagt slik påstand:

«1. B tilkjennes ikke samværsrett med barnet G, født xx.xx.1971.

2. B dømmes til å betale til fru A sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett, samt til det offentlige for Høyesterett.»

Faren har henholdt seg til byrettens og lagmannsrettens

Side:1499

begrunnelse og i det vesentlige gjort gjeldende det samme som for disse retter. Han har nedlagt slik påstand:

«1. Frostating lagmannsretts dom av 11. februar 1976 stadfestes med nødvendige korreksjoner grunnet tidsforskjellen.

2. Fru A dømmes til å betale sakens omkostninger for byretten og Høyesterett.»

Begge parter har hatt fri sakførsel for Høyesterett. For Høyesterett har psykolog Per Rypdal og politilege Karl-Ewerth Horneman vært oppnevnt som sakkyndige. De har begge avgitt skriftlige uttalelser, og politilege Horneman er også avhørt ved bevisopptak for Trondheim byrett. Ved dette bevisopptak er videre avhørt partene og fem vitner, hvorav ett ikke har vært avhørt tidligere. Det er fremlagt en del nye dokumenter, som ikke bringer saken i noen annen stilling enn for lagmannsretten. Men på ett punkt er det kommet til noe vesentlig nytt. Justisdepartementet har nemlig i brev av 3. juni 1976 etter Klage fra faren omgjort fylkesmannens adopsjonsbevilling.

Jeg nevner også at det under ankeforhandlingen for Høyesterett ble avgjort at morens prosessfullmektig ikke fikk tillatelse til å dokumentere et brev av 11. januar 1976 fra D til morens prosessfullmektig for lagmannsretten. Om dette forhold viser jeg til Høyesteretts kjennelse av 16. desember 1976 1). Da Høyesterett har ansvaret for sakens fulle opplysning, har jeg måttet vurdere om det var grunn til å utsette saken til senere foretagelse etter at brevskriveren var avhørt ved bevisopptak. Det er opplyst at brevet gir en kritisk fremstilling av farens atferd ved forskjellige anledninger frem til våren 1974. Brevskriveren ble avhørt som vitne for lagmannsretten, og jeg må gå ut fra at hennes fremstilling er vurdert av retten som ledd i det bilde den dannet seg av farens forhold frem til denne tid. Slik jeg ser på saken, har det imidlertid begrenset interesse å ta standpunkt til enkeltepisoder som skriver seg fra lang tid forut for lagmannsrettens dom, og jeg kan da ikke finne det betenkelig å avgjøre saken nå.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, og kan i det vesentlige henholde meg til den begrunnelse lagmannsrettens flertall og byretten har gitt. Jeg tilføyer:

Etter loven om born i ekteskap av 21. desember 1956 nr. 9 §8 tredje ledd har barnet rett til samvær med begge foreldre, og den av foreldrene som ikke har foreldremyndigheten, kan kreve dom for retten til å være sammen med barnet. Unntak er bare gjort «når det er truleg at samværet kan verta uheppe for barnet». Skal faren nektes samværsrett, må det altså foreligge en rimelig grad av sannsynlighet for at samværet kan ha uheldige følger for barnet. I så henseende er det særlig tre forhold moren har påberopt seg:

For det første gjelder det farens atferd før, under og etter ekteskapet. Etter opplysningene i saken må jeg legge til grunn at faren frem til 1972 både i sitt forhold til alkohol og ellers viste en atferd som kunne reise tvil om det ville være heldig

Side:1500

for barnet å la ham få samværsrett. Som alt antydet finner jeg imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på de episoder moren her har trukket frem, idet farens livsmønster synes å være helt omlagt etter at han i juli 1971 ble omvendt og sluttet seg til menigheten Tabor.

For det annet påberopes at hans tilknytning til denne menighet er så sterk og fanatisk at et samvær med datteren kan være uheldig for henne. Jeg ser det slik at uansett de sterke utslag som hans tro kan ha fått den første tid etter at han sluttet seg til menigheten, er stillingen i dag åpenbart en annen. Hans arbeidsgiver gjennom de siste fire år har bare godt å si om ham og betegner ham som «en av de prektigste folk vi har i firmaet». Han opplyser at mannen er valgt til tillitsmann og er godt likt av sine medarbeidere. Formannen i menighetens råd har omtalt ham som snill og glad i barn. Det er ikke fremkommet noe som skulle gi grunn til å anta at menighetens virksomhet innebærer fare for uheldig påvirkning av dens medlemmer.

Psykolog Rypdal sier i sin sakkyndige erklæring at ut fra hans vurderinger «er det ingen alvorlige innvendinger mot at B skal ha vanlig samværsrett til sin datter ut fra hans egnethet til farsrollen». Og politilege Hornemann skriver: «Siden ankesaken fra Lagmannsretten i januar 1976 har det ytterligere skjedd en modning hos B. Han virker nu mere resignert og mere moden enn tidligere. Han er følgelig like skikket som tidligere, om ikke mere skikket til å inneha samværsretten til sitt barn.»

Jeg finner det etter dette klart at det verken ut fra opplysningene om farens personlige forhold eller hans engasjement i menigheten er noen betenkelighet ved å tilkjenne ham vanlig samværsrett.

Den tredje innvending mot samværsrett knytter seg til morens holdning. Hun har i sterke ord gitt uttrykk for at hun ut fra sitt kjennskap til og sine erfaringer med B ikke har noen tro på at en samværsrett kan utøves uten friksjon og uten skade for barnet. Dette er en oppfatning som åpenbart er dypt forankret hos henne, og hun skal endog overfor den sakkyndige Rypdal ha gitt uttrykk for at hun overveier å sabotere Høyesteretts dom hvis den går ut på samværsrett, noe hun riktignok ikke har holdt fast ved under bevisopptaket. Også dette må vurderes ved spørsmålet om det kan føre til uheldige følger for barnet å statuere samværsrett. Psykolog Rypdal avslutter sin skriftlige erklæring slik:

«Dette er altså primært en konflikt mellom foreldrene med rot i deres mislykkede ekteskap, og spesielt mor, men også far i noen grad, baserer sin forståelse på motparten ut fra sine opplevelser den gang, og erkjenner ikke at de fem mellomliggende år har ført til store forandringer hos begge parter, spesielt hos faren. Rettssakene synes å være en fortsettelse av den konflikt som startet den gang, og det er liten grunn for meg

Side:1501

og anta at en samværsordning fastsatt av retten vil føre til at konflikten vil bli bilagt.

Som psykologisk sakkyndig er det naturlig her å aksentuere barnets behov, og jeg kan ikke se noen annen løsning som ivaretar disse enn at B nektes samværsrett.

Som tidligere anført, ikke fordi han ikke har rett eller ikke kan fylle sin farsrolle, men utelukkende fordi det ikke er noen grunn til å anta at partene vil være istand til å samarbeide tilfredsstillende, slik at barnet vil bli beskyttet mot følgen av foreldrenes konflikt. Jeg vil her minne om hvor lang tid konflikten har vart, og hvor fiksert foreldrenes standpunkt er.»

Politilege Horneman, som kjenner begge parter fra tidligere psykiatrisk behandling av dem, fremhever også at moren er engstelig for at samværsrett kan være uheldig for barnet, men slutter sin erklæring slik:

«En samværsordning må skje gradvis og på en for barnet skånsom måte. Først bør det av sin mor få kjennskap til at hun har en far, deretter bør det skapes tillit og trygghet hos barnet, slik at far får besøke det i dets egne og trygge omgivelser. Det være seg hjemme, hos moren eller hos morforeldrene. Når det omsider er oppstått et tilfredsstillende tillitsforhold mellom far og datter, kan samværsretten praktiseres.»

Jeg ser det for min del slik at den ene av partene i en samværssak ofte vil ha en dypt forankret motvilje mot samværsrett og at denne motvilje ikke bare kan bero på personlig innstilling overfor den annen, men også på oppriktig bekymring for virkningen på barnet. Men skulle domstolene i slike tilfelle bøye av for motviljen, ville den ordning loven har påbudt som den normale, lett kunne bli uthulet. Domstolene treffer sine avgjørelser i disse saker ut fra det de mener er best for barnet, og det må kreves at begge parter retter seg etter en endelig dom i saken. Det er i vår sak ikke grunn til å tvile på at datterens vel ligger moren sterkt på hjerte, og jeg må gå ut fra at om samværsrett påbys, vil moren medvirke til at den gjennomføres på en måte som er til beste for barnet.

Jeg er således kommet til at faren bør gis samværsrett. Når det gjelder spørsmålet om hvor snart en normal samværsrett bør gjennomføres, legger jeg vekt på at moren etter at en langvarig rettssak nå får sin endelige avgjørelse, trenger noen tid til å tilpasse seg situasjonen. Jeg legger også vekt på at datteren, som er 5 år og ikke kjenner sin far, bør ha en viss tilvenningsperiode før samværsretten får full utstrekning. I tilknytning til det syn som er lagt til grunn i Høyesteretts dom i Rt-1976-546 og dom av 5. november 1976 i L.nr. 149/1976), antar jeg at den beste form for gjennomføring av samværsretten må være følgende: Det ukentlige ettermiddagssamvær bør tre i kraft 1. februar 1977 og de første fire gangene etter morens valg finne sted enten i hennes hjem eller ved at faren tar barnet med seg. Weekend-besøk hver tredje uke forutsettes utøvd ved at faren tar barnet med seg hjem, og bør ta til første

Side:1502

weekend etter pinse 1977. Sommerferiebesøk bør først begynne med en uke i 1978, senere år bør varigheten være tre uker. Julebesøk bør gjennomføres fra julen 1977 og påskebesøk første gang i 1978.

Overensstemmende med det begge prosessfullmektiger har gitt uttrykk for, trekker jeg opp strammere regler for samværet enn vanlig, men dette er selvsagt ikke til hinder for at partene selv finner frem til en smidigere ordning. Jeg tilføyer også at skulle det la seg gjøre å gjennomføre full besøksordning i raskere tempo enn det jeg her har nevnt, ville det være en fordel, ikke minst for barnet. Men jeg tror ikke at dette bør påbys av retten.

Morens anke har etter dette ikke ført frem, men slik ekteskapet og saken har utviklet seg, bør saksomkostninger etter min mening ikke tilkjennes for Høyesterett og heller ikke for de tidligere retter.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. B skal ha samværsrett med sitt barn C, født xx.xx.1971, som følger:

a. en ettermiddag hver uke fra kl. 15 til kl. 18, første gang første uke i februar 1977. De første fire gangene skal samværet finne sted i fru A's hjem hvis hun ønsker dette,

b. en weekend fra fredag kl. 15 til søndag kl. 18 hver tredje uke, første gang første veekend etter pinse 1977,

c. en uke i farens sommerferie 1978, og senere 3 uker i farens sommerferie,

d. 3 sammenhengende dager hver jul etter farens valg, dog ikke julaften eller første juledag, første gang julen 1977, e. hver annen påske fra lørdag før palmesøndag kl. 14 til 2. påskedag kl. 19, første gang påsken 1978.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Lorentzen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Røstad, Schweigaard Selmer og Stabel: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Knut Vadla): - - -

I separasjonssaken ble det inngått slikt rettsforlik:

«1. Fru B (nå fru A) skal ha foreldremyndigheten over datteren G, f. 4/10 1971.

2. B's samværsrett med barnet skal inntil nærmere avtale utøves slik at han får anledning til å se barnet i morens hjem en gang hver 14. dag på følgende betingelser:

a. at B opptrer korrekt og hensynsfullt.

b. at besøkene kun finner sted etter at B har forvisset seg om at barnets morfar er til stede.

3. Partene er enige om å ta opp avtalen om samyærsrett til revisjon når barnet er fylt 11/2 år.

Side:1503

4. Fru B skal ha rett til av fellesboet å utta bohave etter reglene i ekteskapslovens 54, 2. ledd. Forøvrig deles fellesboet likt.

5. B er forpliktet til å betale underholdsbidrag til hustruen og oppfostringsbidrag til henne for fellesbarnet med månedlige beløp fastsatt etter rettens skjønn.»

Ved stevning til Trondheim byrett av 14.06. d. å. reiste høyesterettsadvokat Sven S. Gisvold på vegne av B sak mot fru B (nå fru A) med slik påstand: «B skal ha samværsrett til barnet G født xx.xx.1971 fastsatt etter rettens skjønn.» - - -

Retten er kommet til at det ikke er riktig, slik saksøkte anfører, at saksøkeren er mentalt ulikevektig. Han kommer godt ut av det med alle på arbeidsplassen, - - -Transport, der han kjører drosje, og arbeidsgiveren har gitt ham det aller beste skussmål. Det samme har forstanderen i den pinsemenighet gjort, der saksøkeren er med, også i arbeide med barn. Eventuelle dramatiske innslag i det som hendte 9. mars i år, er nok betydelig overdrevet av saksøkte, og det er ikke noe grunnlag for å anta at faren virkelig gjorde forsøk på å tilrane seg barnet ved anledningen. Noe annet er at han, plaget av sjalusi, som han ble ved å oppdage en annen mann i den rolle han hadde ønsket å ha selv, kom med uttalelser som kunne virke truende, selv om de ikke var ment slik.

Saksøkte har bl.a. kritisert saksøkeren for å ha vist større interesse for henne enn for barnet, og for ikke å ha vært flink til å gi presanger til datteren. Denne kritikken er helt uberettiget. At faren har gitt barnet billige lekesaker («sprellemann» bl.a.), mens han ga moren en symaskin, vitner om at han har bedre forstand på å finne passende gaver enn de som nå kritiserer ham.

Det er heller ingen andre forhold som gir rimelig grunn til å anta dette beklagelige faktum bl.a. har vært til hinder, både for en friksjonsfri gjennomføring av samværsordningen etter rettsforliket, og for den revisjon av ordningen som rettsforliket forutsetter.

Det er heller ingen andre forhold som gir rimelig grunn til å anta at samvær med faren kan ha uheldige følger («verte uheppe») for barnet. Dette forutsatt at saksøkte loyalt innretter seg etter domsresultatet, som må bli fastsettelse av rett for saksøkeren til å være sammen med barnet. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Jonas Madsø, Odd Nørstebø og kst. lagdommer Rolf Theisen): - - -

Lagmannsretten - dens flertall, lagdommer Madsø og kst. lagdommer Theisen - er i det vesentlige kommet til samme resultat som byretten og bemerker:

Etter anmodning fra fru A's prosessfullmektig har retten forelagt saken for Stjørdal barnevernsnemnd, som den 22.1.1976 traff slikt enstemmig vedtak:

«Ut fra de faktiske opplysninger som er å finne i denne saken, samt opplysninger man har innhentet gjennom hjemmebesøk og samtaler vil baraevernsnemnda i Stjørdal komme med følgende uttalelse:

C f. 4.10.-71 har så langt man kan vurdere det godt i sin nåværende

Side:1504

familiesituasjon. Hun virker trygg, åpen og tillitsfull, og et godt forhold til sin stefar.

Da barnevernsnemnda ikke har tilstrekkelig kjennskap til barnets biologiske far, kan en ikke uttale seg om en eventuell samværsordning kan bli til skade eller gagn for barnet.»

Lagmannsretten finner også grunn til å sitere brev av 23.1.1976 fra fylkesmannen i Nord-Trøndelag til advokat Willy Brevik, som har vært fru A's prosessfullmektig:

«Fylkesmannen har i dag meddelt bevilling for adjunk A, - - - til adopsjon av stedatter G, født xx.xx.1971.

Ved avgjørelsen er lagt vekt på at adopsjonen antas å bli til gagn for barnet.

Foreldrene har ikke bodd sammen etter at barnet ble født. Hun kjenner ikke sin biologiske far, men har en nær og god kontakt med stefar. En går ut fra at hun i alle tilfelle vil vokse opp i hjemmet hos mor og stefar. En finner det da naturlig at hun også formelt blir helt integrert i familien ved at det gis adopsjonsbevilling.

Vedtaket kan i henhold til forvaltningsloven innen 3 uker påklages til Justisdepartementet. Eventuell klage sendes hit.

Adopsjonsbevillingen beror her inntil klagefristen er utløpet.»

Lagmannsretten legger til grunn at G har det godt, og etter all sannsynlighet, også i fremtiden vil få det godt hos sin mor og stefaren. Disse fikk den 14.7.1975 en gutt, og det er grunn til å tro at hun vil vokse opp i et harmonisk familiemiljø.

Lagmannsretten er kommet til at byrettens dom må stadfestes for så vidt B er tilkjent besøksrett. Begge parter har gått til behandling hos dr. Horneman for depresjon. Hun gikk til behandling fra juni 1970 til oktober 1971, og han fra slutten av mai 1971 til januar 1972. Det er grunn til å tro at hans depresjon gikk atskillig dypere enn hennes, men det virker som om begge har overvunnet sin depresjon. B synes nå å være stabil og avbalansert, og han har fått det beste skussmål fra sin arbeidsgiver og fra meninghetsforstanderen. Lagmannsretten har ingen grunn til å tvile på at B helt har holdt seg borte fra alkohol i over 4 år. Det ser ut til at religionen har vært til stor hjelp og støtte for ham.

Fru A har lagt stor vekt på de episoder som fant sted under ekteskapet og den episode som fant sted den 9.3.1974. Lagmannsretten finner ikke at disse episoder kan ha særlig betydning ved vurderingen av om han bør ha besøksrett. Episodene under ekteskapet ligger 4-5 år tilbake i tiden, og de skjedde da begge parter var deprimert. Heller ikke episoden i mars 1974 finner lagmannsretten betydningsfull for sin avgjørelse. B møtte A i en situasjon hvor han selv ønsket å befinne seg i. Han fikk forståelsen av at A ikke tillot ham å leie sin datter, og han følte seg antagelig truet av A. Hvis B ikke blir provosert, skulle det ikke være grunn til å tro at han vil lage noen vanskeligheter for fru A og hennes mann.

Lagmannsretten har inntrykk av at B har et sterkt behov for å bli kjent med sin datter. Det er opplyst at han har lett for å komme overens med barn. Han underviser barn i alderen 5 til 12 år i bibelhistorie, og han har god kontakt med menighetsforstanderens sønn på 3 år. Det er derfor sannsynlig at han relativt snart vil kunne få god kontakt med sin

Side:1505

datter, hvis han utviser forsiktighet. Besøkene bør den første tiden skje i hennes hjem, så hun får anledning til å bli kjent med ham under tilvante forhold. Først når han har vunnet barnets fortrolighet, kan han ta det med seg. Det må være barnets ønsker i så måte som må være avgjørende. Ved jevnlige besøk antar en at full besøksrett må kunne gjennomføres i løpet av et halvt år. Dette forutsetter at fru A og A er fullt ut lojale og samarbeidsvillige. G må ikke utsettes for situasjoner som kan virke skremmende eller opprivende på henne.

Lagmannsrettens syn på B's tilstand og på besøksretten synes å falle nøye sammen med hva den oppnevnte sakkyndige har gitt uttrykk for. Hans uttalelse er gitt på grunnlag av det kjennskap han har til partene etter sin behandling av dem i årene 1970-1972, samtaler han har hatt med dem før ankeforhandlingen og det som fremkom under ankeforhandlingen hvor han var til stede. Den sakkyndiges oppfatning er at det ikke er noe ved B's situasjon nå - heller ikke hans religiøse innstilling - som gjør det betenkelig å la ham få samværsrett med sitt barn. B har nok fremdeles sterke følelser for sin tidligere hustru. Men den sakkyndige mener at B nå har avfunnet seg med at hun er gift med en annen, og at det derfor ikke foreligger forhold som vanskeliggjør gjennomføring av samværsretten. For barnet er det av avgjørende betydning at det gradvis blir fortrolig med sin far, slik at det senere ikke kommer som et sjokk på henne at hun har en annen far enn A.

Bevillingen til adopsjon antas ikke til hinder for at B får besøkslett. Det kan ikke ses at adopsjonsloven inneholder noen bestemmelser som hindrer en biologisk far å få besøksrett til sitt barn. B hadde før ekteskapet en sønn, som nå er 8 år, og som han har god kontakt med.

Det er ikke mulig for lagmannsretten å fastsette i detaljer hvordan den gradvise utvikling av full samværsrett skal gjennomføres. Partene må selv finne frem til en ordning slik at full samværsrett kan gjennomføres snarest. Etter de opplysninger som foreligger for lagmannsretten, er det intet som tyder på at det vil være til skade for barnet eller at det vil foreligge andre hindringer for at il får full samværsrett med det fra 1. august 1976, såfremt begge parter går inn for dette, og lagmannsretten fastsetter derfor en samværsrett som skal utvikles til full samværsrett fra 1. august 1976. Domsslutningen blir utformet overensstemmende med dette.

Lagdommer Nørstebø er kommet til at betenkelighetene ved å tvinge igjennom en samværsordning er for store. Saken fremtrer som spesiell. På grunn av B's adferd før og under ekteskapet holdt dette bare i noen få måneder, og det har i det hele tatt ikke vært noe familieliv etter at barnet ble født. Barnet kjenner ham ikke og savner ham således ikke. Båndet mellom ham og barnet er også svekket ved at det er gitt bevilling til adopsjon. Videre fester man seg ved at det i de 4 år som barnet har levet, har vært friksjoner mellom partene om utøvelsen av samværsretten. For dette er rimeligvis ikke bare den ene av dem å bebreide, men poenget er at de i praksis ikke synes å kunne få til det samarbeid som er nødvendig for at samværsretten ikke skal bli en belastning, både for barnet og den familie det nå lever i. Konstellasjonen mellom partene er slik at det er en påtagelig risiko for

Side:1506

at den samværsordning som søkes etablert, kan bli en for stor psykisk risiko. Ett av faremomentene er at B fortsatt er følelsesmessig engasjert når det gjelder fru A og hennes nye familie. Ett annet er at han tilhører en misjonerende fri menighet, hvis aktivitet fru A har uvilje mot. I hans adferd og holdning har det tidligere vært stor svingning, og sinnsmessig har han vært ulikevektig. Hans vanskeligheter skal ikke bebreides ham, men man har ingen visshet for at de nå er et tilbakelagt stadium. Slik som saken ligger an, antas en samværsordning - når datteren blir større - å måtte bygge på et ønske fra henne om samvær med sin far.

Lagdommer Nørstebø har stemt for at fru A's anke skal tas til følge og at saksomkostninger ikke skal tilkjennes. - - -