Rt-1976-546
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1976-04-30 |
| Publisert: | Rt-1976-546 |
| Stikkord: | Samværsrett og bidrag |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 67/1976 |
| Parter: | A (høyesterettsadvokat Tom Faye) mot B (høyesterettsadvokat Kåre Michelsen). |
| Forfatter: | Blom, Syvertsen, Lorentzen, Leivestad, Bendiksby |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §423, Ekteskapsloven (1918) §41, Lov om born i ekteskap (1956) §8, §9 |
Dommer Blom: Bergen byrett avsa 31. august 1973 dom med slik domsslutning:
«1. B og A separeres i medhold av ekteskapslovens §41.
2. A tilkjennes foreldremyndigheten over fellesbarnet C født xx.xx.1971. B har samværsrett til barnet slik som beskrevet i premissene.
3. I oppfostringsbidrag for fellesbarnet C betaler B fra og med 1. desember 1972 kr. - - trehundrekroner - pr. måned undtagen for den tid da samværsretten gjøres gjeldende.
4. Saksomkostninger ilegges ikke.» Av byrettens premisser fremgår at samværsretten skulle utøves i seks uker hver sommer, dessuten annethvert år i påsken og julehelgen.
A påanket dommen for så vidt angår samværsretten og oppfostringsbidragets størrelse. B påanket dommen for så vidt A var tilkjent foreldremyndigheten og for så vidt han var pålagt å betale bidrag.
Gulating lagmannsrett avsa 22. november 1974 dom med slik domsslutning:
«1. A tilkjennes foreldremyndigheten over fellesbarnet C, født xx.xx.1971. B har samværsrett til barnet slik som beskrevet i premissene.
2. I oppfostringsbidrag betaler B til sønnen C v/A kr. 300,- - trehundre - kroner - pr. måned fra og med 1. desember 1972 til 1. desember 1974. Fra 1. desember 1974 betales opp fostringsbidraget med kr. 340,- pr. måned med unntak av den tid samværsretten gjøres gjeldende i jule-, påske-, og sommerferier, da bidraget reduseres forholdsmessig.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Av lagmannsrettens premisser fremgår at faren skulle ha
Side:547
rett til å være sammen med barnet en gang annenhver dag i den første måned etter dommen. Etter dette skulle han ha rett til å ha sønnen hos seg tre uker sammenhengende hvert år i sin sommerferie og i jule- og påskeferien annethvert år. Endelig skulle han ha rett til å være sammen med gutten på hjemstedet en lørdag og søndag hver måned. Men gutten skulle da overnatte hos moren inntil han var fylt sju år.
A har påanket lagmannsrettens dom. Anken gjelder besøksretten og bidragsfastsettelsen. Hun hevder at det er en helt umulig ordning å sende en fireåring av gårde med en far som barnet ikke kjenner, i tre uker i sommerferien. Siden lagmannsrettens dom har faren vist liten interesse for å være sammen med sønnen, og har faktisk bare sett ham én gang. Besøksretten må derfor inntil videre innskrenkes til én gang i måneden, og gutten må overnatte hjemme hos henne. Underholdsbidraget er vesentlig for lavt også etter at det gjennom vanlig indeksregulering er økt til 380 kroner måneden. Hun gjør krav på 600 kroner måneden med tilbakevirkende kraft fra lagmannsrettens dom, og har nedlagt slik påstand:
«Ankemotpartens samværsrett til ektefellenes barn G, født xx.xx.1971 fastsettes av retten.
Lagmannsrettens fastsettelse av oppfostringsbidrag til sønnen C forhøyes og fastsettes etter rettens skjønn med virkning fra 22. november 1974.
Ankemotparten dømmes til å betale saksomkostninger for Høyesterett til det offentlige.»
B har ikke påanket lagmannsrettens dom. For Høyesterett gjelder saken således bare samværsrettens omfang og bidragets størrelse.
B har for så vidt henholdt seg til lagmannsrettens resultat og begrunnelse. Han hevder at det skyldes moren at han ikke har fått anledning til å være sammen med gutten oftere, og at hans nåværende inntektsnivå ikke kan påregnes å vare. Han har nedlagt slik påstand:
«1. B har rett til å ha sønnen C hos seg 3 uker sammenhengende hvert år i sin sommerferie, første gang sommeren 1976, i jule-/nyttårsferien hvert annet år, første gang julen 1976, hver annen påskeferie fra og med palmesøndag, første gang påsken 1977 og 1 lørdag/søndag hver måned på sønnens hjemsted, første gang i mai måned 1976, subsidiært:
Omfanget av B's rett til samvær med sønnen C fastsettes av retten.
2. Gulating lagmannsretts dom stadfestes for så vidt angår oppfostringsbidraget til G.
3. A tilpliktes å betale saksomkostninger til det offentlige for Høyesterett.»
Begge parter har hatt oppnevnt prosessfullmektig for Høyesterett i medhold av tvistemålslovens §423.
A har avgitt forklaring ved bevisopptak for Bergen byrett,
Side:548
og det er fremlagt en del nytt materiale til belysning av partenes økonomiske forhold. For øvrig foreligger saken i samme skikkelse som for de tidligere retter.
Jeg er kommet til at A's anke må føre frem både når det gjelder samværsrettens utstrekning og bidragets størrelse.
For så vidt angår samværsretten, er partene enige om at faren skal ha rett til å være sammen med gutten, og ut fra guttens interesser, som etter loven om barn i ekteskap av 21. desember 1956 nr. 9 §8 annet ledd først og fremst skal være avgjørende, finner heller ikke jeg det tvilsomt at samværsrett er på sin plass. Spørsmålet er bare om samværsretten skal ha den utstrekning som lagmannsretten har bestemt.
Jeg har ikke grunnlag for å ta standpunkt til om det skyldes farens eller morens forhold eller ytre omstendigheter som farens bopel på andre kanter av landet, som har gjort at han hittil har sett så lite til gutten. Men dette at han rent faktisk har hatt så lite kontakt med sitt barn at han og gutten må stå som fremmede for hverandre, blir for meg avgjørende. Jeg kan ikke anta at det vil være heldig for et fire og et halvt år gammelt barn å bli tatt ut av sitt hjem i lengre tid for å være sammen med en far det ikke kjenner. Når gutten blir eldre, er det meget mulig at langvarig samvær med faren i ferien vil være til nytte og glede for ham. Men dette får foreldrene ta opp når den tid kommer, og kan de ikke bli enige, får avgjørelse da treffes etter lovens §9 annet ledd. Slik stillingen er i dag og vil være i de nærmeste år fremover, finner jeg det derfor ikke riktig å gi faren krav på å ha barnet hos seg i sine ferier.
Derimot antar jeg at faren bør ha adgang til å være sammen med gutten to dager to ganger i måneden, og for at gutten skal ha mulighet til å komme i nærmere forhold til sin far, antar jeg at faren også bør kunne ha ham hos seg om natten under dette samvær. Faren må ha anledning til så langt det er praktisk gjennomførlig å ta gutten med seg dit han bor, men det er en selvfølge at han da personlig må hente gutten hos moren og bringe ham tilbake dit. For at overgangen ikke skal bli for brå, finner jeg at samværet de første seks gangene det finner sted, bør begrenses til lørdag fra kl. 12 til kl. 18. Jeg tilføyer at hvis denne samværsordning viser seg å være til gjensidig utbytte for barn og far, vil det være ønskelig om moren etter hvert godtar at samværene forlenges - gjerne også i ferien. - men at jeg for tiden ikke finner grunnlag for å påby noe slikt.
Når det gjelder bidragets størrelse, er det opplyst at moren for tiden er hjemmeværende for å ta seg av barna, men at hun tenker å gå tilbake i skolepost til høsten. Ved dette vil hun øke sine inntekter betydelig, men hun regner til gjengjeld med også å få økte utgifter til barnepass, særlig av fellesbarnet G. Hennes nåværende inntekter er på ca. kr. 2.240 pr. måned, tilsvarende ca. kr. 27.000 pr. ar.
Om farens inntektsforhold er opplyst at han har oppebåret full uførepensjon fra Statens Pensjonskasse fra 1. november 1971
Side:549
til 1. desember 1974. Fra da av har han 50 % pensjon tilsvarende ca. kr. 2.500 pr. måned, hvori er inkludert barnetillegg for C og tre barn fra tidligere ekteskap. Han har hatt betydelig arbeidsinntekt i senere år - i 1974 således over 50.000 kroner, men han har opplyst at inntekten har vært en del lavere i 1975. Det er uvisst om uføretrygden vil vare lenger enn til 1. juli 1977.
Begge parter har en del gjeld å nedbetale.
Jeg finner det ikke tvilsomt at bidraget i tiden etter lagmannsrettens dom har stått i et påtagelig misforhold til foreldrenes respektive inntekter. Jeg antar at et slikt misforhold vil foreligge også om uførepensjonen bortfaller og om moren går tilbake til sitt yrke. Under hensyn til at faren betaler bidrag også til tre barn fra tidligere ekteskap og at han som følge av sitt arbeides art ennå ikke har etablert seg i egen bolig, finner jeg at bidraget bør settes til 600 kroner måneden, men da med tilbakevirkning fra lagmannsrettens dom. De bidrag som er betalt etter lagmannsrettens dom, går til fradrag i dette beløp.
Jeg er enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse, og finner etter omstendighetene heller ikke å burde tilkjenne saksomkostninger for Høyesterett.
Jeg stemmer for denne
dom:
1. B har rett til å ha sønnen C hos seg første og tredje lørdag i hver måned fra lørdag kl. 12 og til søndag kl. 18, første gang lørdag 5. juni 1976. De seks første ganger han er sammen med sønnen, innskrenkes samværet til å gjelde lørdag fra kl. 12 til kl. 18.
2. Oppfostringsbidraget til sønnen C settes til 600 - seks hundre - kroner pr. måned fra og med 1. desember 1974.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Kst. dommer Syvertsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Lorentzen, Leivestad og Bendiksby: Likeså.
Av byrettens dom (dommer Nils Beyer):
- - -
Saksøkeren er født i - - -den 13. desember 1940 og er lærer av yrke. Hun giftet seg den 13. mars 1971 med B, som er født i - - - den 28. mai 1930. Saksøkte er «løytnant utenfor nummer»i infanteiet og oppebærer for tiden uførepensjon. Han har sommeren 1973 oppholdt seg på farsgården, - - -
I ekteskapet er det et barn, sønnen C født xx.xx.1971. Dertil har saksøkeren til forsørgelse en datter født utenfor ekteskap den 22. september 1966. Saksøkte har vært gift tidligere. I hans første ekteskap var det tre barn, nå i alderen 10-13 år, som han har bidragsplikt for. - - -
Når det gjelder rammen for barnets samværsrett med saksøkte,
Side:550
kommer en rekke momenter i betraktning. For det første kreves det en særlig ordning fordi partene bor så langt fra hverandre. Dette leder til at samværsretten må utøves i få men langvarige perioder, og retten må derfor dra omsorg for at saksøkte får den nødvendige hjelp til stell og pass av barnet når han har det hos seg. Dessuten må partene samarbeide lojalt hvis barnets velferd ikke skal lide under utøvelsen av samværsretten.
Retten er derfor blitt stående ved å bygge sin avgjørelse av dette spørsmålet på den forutsetning at saksøkte oppholder seg på - - - når han har barnet hos seg, hva enten saksøkte da fremdeles er fast bosatt der eller han oppholder seg der i sin ferie. Hvis denne forutsetning av en eller annen grunn skulle svikte i løpet av de første 10 år, må spørsmålet om utøvelse av samværsretten tas opp til ny vurdering. Samværsretten fastsettes således at den utøves hvert år i 6 - seks - uker om sommeren. Dessuten skal barnet være hos sin far hverannen jule/nyttårshelg og hverannen påskeuke, eller annerledes uttrykt: Samværsretten utøves hver sommer og dertil hverannet kalenderår både i påskeuken og i jule/nyttårshelgen. Det forutsettes at samværsretten blir utøvet ved første anledning så snart endelig dom er falt. - - -
Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Arnt Haarberg og N. P. Langvand og kst. lagdommer, byfogd T. Gjessing):
- - -
Samværsretten.
Samværsretten mellom barnet og den av foreldrene som ikke har fått foreldremyndigheten er en rett som barnet har krav på. Det skal særlige omstendigheter til for å nekte samværsrett, og lagmannsretten finner at slike forhold ikke foreligger i nærværende sak. A's prinsipale påstand kan derfor ikke tas til følge. Når foreldrene bor såvidt langt fra hverandre som de gjør i dette tilfelle - og sannsynligvis i fremtiden vil komme til å gjøre - vil det falle naturlig at en vesentlig del av samsværsretten utøves ved at barnet i fastsatte perioder oppholder seg hos den av foreldrene som ikke har foreldremyndigheten. Lagmannsretten finner derfor i prinsippet å kunne tiltre en slik ordning av foreldremyndigheten som fastlagt i byrettsdommens premisser men med en del modifikasjoner: Som påpekt av B bør der søkes etablert en overgangsordning før det kan bli tale om å la barnet være hos ham i ferien. Da det allerede er ca. 2 år siden faren hadde et reelt samvær med sønnen, finner lagmannsretten at det haster med å få etablert en slik overgangsordning, og fastsetter denne som en rett for faren til å være sammen med sønnen på sønnens hjemsted i X 1 gang hver annen dag i tiden fra 20. november 1974 til 20. desember 1974. Til tross for de vanskeligheter som partene gjensidig synes å ha hatt med å få gjennomført samværsretten hittil, finner lagmannsretten ikke grunn til å fastsette nærmere detaljerte regler om hvordan denne samværsrett skal utøves, idet den stoler på at begge parter i denne relasjon utviser den loyalitet og hensynsfullhet som trenges for å få gjennomført samværet.
For de videre samvær fastsettes følgende regler:
B har rett til å ha sønnen hos seg 3 uker sammenhengende hvert år i sin sommerferie. Videre har han rett til å ha sønnen hos seg i
Side:551
jule/nyttårsferien hvert annet år, første gang julen 1974. Videre har han rett til å ha sønnen hos seg i påskeferien som i denne forbindelse regnes fra og med Palmelørdag. Denne rett gjelder hvert annet år, første gang påsken 1976. Endelig har han i tillegg til ovenstående rett til å være sammen med sønnen på sønnens hjemsted en lørdag/søndag hver måned, første gang i januar 1975. Ved denne månedlige samværsrett forutsettes det at barnet inntil fylte 7 år overnatter på vanlig måte hos sin mor. - - -