Rt-1976-1055

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1976-09-27
Publisert:	Rt-1976-1055
Stikkord:	Ærekrenkelser
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 138/1976
Parter:	1. A, 2. B, 3. C, 4. D, 5. X A/S (høyesterettsadvokat Annæus Schjødt) mot E.
Forfatter:	Elstad, Gundersen, Heiberg, Tønseth, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1887) §448, §449, §2, §456, Straffeloven (1902) §247, §249, §253, §272, Domstolloven (1915) §124, §131, Tvistemålsloven (1915)

Dommer Elstad: Grimestad pensjonat på Tjøme brant ned natt til 19. februar 1973. Etterforskingen etter brannen førte til at tre personer ble satt under tiltale ved Tønsberg herredsrett for overtredelse av straffelovens §272. Hovedforhandlingen, som varte i 4 dager, tok til 17. juni 1974. Saken fikk en forholdsvis bred omtale i flere aviser, og blant dem Verdens Gang.

Advokat E, som hadde økonomiske interesser i det nedbrente pensjonat, var vitne i straffesaken. E mente at den reportasje som Verdens Gang hadde fra saken, flere ganger hadde en form og et innhold som gikk utenfor det objektive referat av det som var blitt sagt i retten, og at den for så vidt var ærekrenkende for ham. Etter forgjeves forsøkt forliksmegling gikk han ved stevning til Oslo byrett av 26. nov. 1974 til søksmål mot redaksjonssekretær Knut Haavik, mot redaktørene Oskar Hasselknippe, Vegard Sletten og Arne Bonde, og mot Verdens Gang A/S. For gruppen vil senere bli brukt fellesbetegnelsen Verdens Gang. Es krav gikk ut på å få mortifisert 3 utsagn inntatt i Verdens Gang for henholdsvis 18., 19. og 21. juni 1974, og å bli tilkjent erstatning og oppreisning.

«1. Følgende utsagn i Verdens Gang kjennes døde og maktesløse:

18.6.74: «Brannstifter trodde kjent advokat.»

19.6.74: «De tre på tiltalebenken - og stadig flere vitner - trekker nå advokat E sterkere og sterkere inn i bildet.»

21.6.74: «De tre forsvarerne spikret nærmest den ikke tilstedeværende E fast på tiltalebenken sammen med de tre som satt der fra før».

2. De saksøkte:

Side:1056

1. Red.sekr. Knut Haavik, Oslo.

2. Redaktørene Oskar Hasselknippe, Vegard Sletten og Arne Bonde, alle Oslo.

3. Verdens Gang A/S, v/styrets formann, Oslo, dømmes in solidum til å betale til saksøkeren advokat E, Oslo en samlet erstatning kr. 25.000,- tjuefemtusen kroner og oppreisning med kr. 10.000,- titusenkroner.

3. De saksøkte (som under nr. 2) dømmes in solidum til å betale til saksøkeren (som under nr. 2) i saksomkostninger kr. 15.000,- femtusen kroner.

4. Oppfyllelsesfristen for beløpene under nr. 2 og nr. 3 settes til 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.»

Det fremgår av byrettens domsgrunner at omkostningsbeløpet er satt til kr. 15.000. Ordene «femtusen kroner» i domsslutningens punkt 3 må derfor være feilskrift for «femten tusen kroner».

Det nærmere saksforhold fremgår av domsgrunnene.

Verdens Gang begjærte fornyet behandling ved lagmannsrett. Subsidiært ble det anket til Høyesterett over mortifikasjonen. Høyesteretts kjæremålsutvalg nektet samtykke til fornyet behandling, men henviste anken til prøving i Høyesterett. E på sin side har anket til lagmannsretten fordi han mener det ble tilkjent for lave beløp i erstatning og oppreisning. Ankebehandlingen i lagmannsretten er stilt i bero inntil Høyesterett har avgjort mortifikasjonsspørsmålet.

Anken til Høyesterett gjelder prinsipalt byrettens lovanvendelse. Subsidiært er det også anket over saksbehandlingen. Byrettens domsgrunner hevdes å være utilstrekkelige. I rettsmiddelerklæringen var i tilknytning til saksbehandlingsanken også nevnt at hovedforhandlingen for byretten til dels ble ført for lukkede dører og med referatforbud. Under prosedyren for Høyesterett har Verdens Gang's prosessfullmektig forklart dette. Det hevdes ikke at det var lovstridig å la deler av forhandlingen bli ført for lukkede dører. Meningen har bare vært, sies det, å uttrykke misnøye med den mangel på balanse i adgangen til å referere fra saken som ble følgen av at den ble ført vekselvis for åpne dører og for lukkede dører med referatforbud.

Når det gjelder anken over lovanvendelsen, har Verdens Gang i det vesentlige anført:

Byretten har som utgangspunkt for sin vurdering, i generell form gitt uttrykk for en riktig oppfatning av vilkårene for å kunne oppnå mortifikasjon av uttalelser i rettsreportasjer. Ved den konkrete vurdering av de 3 utsagn saken gjelder, har byretten imidlertid tøyet adgangen til å få mortifikasjon utover det som er riktig. Vurderingen synes å være påvirket av at rettsreferenten, etter byrettens oppfatning, ikke har vist en tilstrekkelig grad av varsomhet. Men en rettsreferent arbeider

Side:1057

under tidspress. Det er ikke praktisk mulig for rettsreferenten grundig å overveie vekten og verdien av det som blir sagt under en rettsforhandling, og heller ikke formen på det han gjengir fra den. I det hele må en ved vurderingen av hva som kan mortifiseres, ikke trekke inn synspunkter hentet fra de etiske regler som pressens egne organer har formet ut i «Vær varsom»-plakaten.

Utsagn 1 er en overskrift til en tekst som er referatmessig riktig. Overskriften skyldes en ombrekkerfeil, og fantes bare i en mindre del av avisens opplag for 18. juni 1974. I langt den største del av opplaget var overskriften «Brannstifter trodde kjent advokat stod bak», og det har E ikke krevd mortifisert. I den uriktige form har overskriften ikke noe selvstendig meningsinnhold, og den viser altså til en tekstomtale som er korrekt.

Utsagn 2 er en tekstomtale. Etter det byretten fant bevist, foreligger det her en referatmessig forsterkning. Det må da legges til grunn ved ankebehandlingen selv om Verdens Gang mener at byrettens bevisvurdering på dette punkt er uriktig. Det hevdes imidlertid at forsterkningen ikke kan spille noen rolle for spørsmålet om mortifikasjon. Kravet til sannhetsbevis må anses oppfylt når referatet i det vesentlige er riktig, jfr. Rt-1970-1087. Det er tilfellet her hvor det vesentlige er den karakteristikk av situasjonen som omtalen gir et riktig bilde av.

Utsagn 3 er også en tekstomtale hvor tilsvarende synspunkter kommer inn som for utsagn 2. Omtalen gir, om enn sammenfattet og litt dramatisert, et referatmessig riktig bilde av situasjonen. Og den gir uttrykk for forsvarerens innsats og sier ikke noe om Es forhold.

Den subsidiære anke over saksbehandlingen (domsgrunnene) er i det vesentlige begrunnet slik:

Byretten har i den generelle omtale av vilkårene for å kunne oppnå mortifikasjon, nevnt at det må være adgang til sammenfatning og fargelegging så langt en holder seg innenfor rammen for det som naturlig kan karakteriseres som referat, og har i den forbindelse vist til Rt-1952-1259. I begrunnelsen for mortifikasjonen av de 3 utsagn saken gjelder, er det imidlertid ikke sagt noe om hvorfor og på hvilken måte utsagnene går utover rammen for det som naturlig kan karakteriseres som referat. Og dette gjelder i særlig grad for utsagn 1 og 3.

Verdens Gang har lagt ned denne påstand:

«Prinsipalt: Knut Haavik, Oskar Hasselknippe, Vegard Sletten, Arne Bonde og Verdens Gang A/S v/styrets formann Finn Arnesen jr. frifinnes.

Subsidiært: Byrettens dom oppheves.

I begge tilfeller: De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for Oslo Byrett i henhold til oppgave fremlagt for Byretten, og for Høyesterett med kr. 7.000.»

E hevder at mortifikasjonen av de 3 påklagede utsagn

Side:1058

er riktig, og at byrettens begrunnelse er tilstrekkelig. Etter hans mening har imidlertid byretten gått noe lenger enn riktig er, i sin generelle omtale av vilkårene for å kunne oppnå mortifikasjon av uttalelser i en rettsreportasje. Det må være adgang til mortifikasjon i større utstrekning enn byretten har antatt. E har i den forbindelse vist til «Vær varsom»-plakaten, og med særskilt referanse til sitt eget tilfelle sitert følgende avsnitt:

«Referater av partsinnlegg, vitneprov m.v. i en rettssak skal være objektive, og ingen av partene må favoriseres ved å gis uforholdsmessig spalteplass, oppslag e. 1. Vær varsom med å gi angrep eller beskyldninger fra vitner, advokater og andre, sensasjonelt utstyr eller å gjengi dem slik at de fremtrer som fastslåtte kjensgjerninger.»

E har videre omtalt det han kaller den aktive journalisme, hvis mål i første rekke er å bedre avisenes driftsresultat. Og han har fremhevet faren ved, overfor denne form for journalistikk, å sette for trange grenser for adgangen til mortifikasjon.

E har lagt ned denne påstand:

«Anken forkastes.

E tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg er kommet til at anken må føre frem for så vidt angår utsagn 1, men at den bør forkastes når det gjelder utsagn 2 og 3.

Så vidt jeg vet er det første gang Høyesterett har til behandling en sak om vilkårene for å kunne oppnå mortifikasjon av uttalelser i en rettsreportasje. Derfor finner jeg det riktig kort å gi uttrykk for mitt syn på dette spørsmål.

Rettsmøter under en hovedforhandling er som hovedregel offentlige, og med adgang til offentlig referat av det som har passert, - domstolslovens §124 og §131. Reglene gir uttrykk for viktige prinsipper i vår rettspleie, og er ment å virke som en garanti mot mulige misligheter i den. Fra dette har etter hvert avleiret seg, uten forankring i noen lovbestemmelse, den oppfatning at rettsreportasjer står i en særstilling når det gjelder mortifikasjon. Såfremt reportasjen gjengir riktig det som er sagt i rettsmøtet, kan uttalelsen ikke kreves mortifisert i sak mot rettsreferenten og hans avis, selv om den fører til at en usann ærekrenkelse spres. Se således Skeie: Den norske strafferett (2. utg.) I side 186 og II side 179 og 183. Men fornærmede kan etter omstendighetene kreve mortifikasjon i sak mot den som har fremsatt beskyldningen, jfr. straffelovens §253 nr. 3 b.

Jeg mener at denne oppfatning har gode grunner for seg, og at den kan anses festnet i en grad som gjør den til gjeldende rett. Rettsreportasjer som gjengir ærekrenkelser som er fremkommet, vil imidlertid i høy grad kunne øke skadevirkningene for den fornærmede. Derfor må det stilles temmelig strenge krav til reportasjer for at adgangen til mortifikasjon skal være stengt. Etter dette mener jeg at den ordrett riktige og fullstendige gjengivelse av det som er sagt i et rettsmøte ikke kan

Side:1059

mortifiseres. Det samme må gjelde, mener jeg, også der hvor rettsreferenten med bruk av egne ord foretar en sammenfatning av det som er kommet frem, så langt sammenfatningen gir et avbalansert, korrekt og objektivt uttrykk for det som faktisk er passert. Forholdet kan lett bli annerledes om det skjer en «fargelegging» av reportasjen. Det som med et stikkord er kalt «fargelegging», vil kunne forekomme i så mange variasjoner at det er vanskelig å gi generelt uttrykk for hvor langt rettsreferenten og hans avis kan gå, før det blir adgang til mortifikasjon. Men jeg mener at mortifikasjon i hvert fall må kunne kreves der hvor ærekrenkelsen som er kommet frem i rettsmøtet, gjengis i en form egnet til å forsterke injurien, og ubehaget eller skadevirkningen ved å få den publisert. I denne forbindelse finner jeg grunn til å understreke at mortifikasjon ikke er straff, at mortifikasjon kan skje uten hensyn til om den ansvarlige er straffri etter reglene i straffelovens §249 nr. 3, og at behovet for mortifikasjon kan være størst nettopp der hvor den ansvarlige er straffri. Så vidt skjønnes faller den oppfatning som jeg har gitt uttrykk for her, godt i tråd med de synspunkter som ligger til grunn for «Vær varsom»-plakaten utarbeidet av pressens egne organer.

Når det gjelder de konkrete utsagn saken gjelder, nevner jeg først at byrettens begrunnelse til dels kan virke noe snau. Etter mitt skjønn er den imidlertid tilstrekkelig til at Høyesterett kan prøve om loven er anvendt riktig.

For så vidt angår utsagn 1, mener jeg som nevnt før, at anken over lovanvendelsen må føre frem. Det er en sak for seg at overskriften i den påklagede form skyldtes en ombrekkerfeil, og at den bare fantes i en mindre del av avisens opplag 18. juni 1974. Det vesentlige er at overskriften, som også påpekt av byretten, isolert sett er intetsigende. Under prosedyren for Høyesterett har E forklart hvorfor han fant å burde reagere. Etter hans mening kunne overskriften gi det feilaktige inntrykk at det bestod et tillitsforhold mellom «brannstifteren» og «advokaten», og at «brannstifteren» trodde (i betydningen stolte) på «advokaten». Jeg har vanskelig for å forestille meg at en alminnelig avisleser vil reflektere så meget over en forvirrende overskrift, at inntrykket blir det E nevner. Etter mitt skjønn kan overskriften ikke ha hatt annen effekt enn den muligens å fremheve at det i den etterfølgende tekst var noe som kunne være interessant. Det er ikke bestridt at den etterfølgende tekstomtale inneholder et riktig referat av det som var sagt i rettsmøtet. Byretten har til støtte for sitt syn på at overskriften må mortifiseres, vist til andre overskrifter i samme avis. Det er ikke holdbart etter min oppfatning. Disse andre overskrifter er ikke påklaget, og det er ikke bestridt at de er referatmessig korrekte.

Når det gjelder utsagn 2 og 3 er jeg derimot, som også nevnt tidligere, kommet til at anken over lovanvendelsen bør forkastes. For begge utsagns vedkommende fant byretten det bevist

Side:1060

at utsagnene representerte en referatmessig forsterkning. Etter det byretten fant bevist, kan jeg ikke se at det er grunnlag for å fravike dens vurdering av at forsterkningen var «ikke ubetydelig». Til dette kommer at begge utsagn er gitt en noe dramatisert utforming. Jeg viser til det jeg har sagt før, om at mortifikasjon i hvert fall må kunne foretas når reportasjen har en form egnet til å forsterke ærekrenkelsen.

Da byrettens mortifikasjonsdom blir stående for to av utsagnene, vil Høyesteretts avgjørelse ikke i seg selv lede til noen endring i byrettens dom om erstatning og oppreisning, jfr. straffeprosesslovens §448. Som før nevnt har E erklært særskilt anke over byrettens avgjørelse av de sivile krav, og denne anke blir å behandle etter reglene i tvistemålsloven, jfr. straffeprosesslovens §449 annet ledd.

Både Verdens Gang og E har nedlagt påstand om å bli tilkjent saksomkostninger og har lagt frem omkostningsoppgaver. Anken fra Verdens Gang har delvis ført frem. Det må da foretas en fordeling av omkostningene, jfr. straffeprosesslovens §456 nr. 2. Jeg vurderer dette slik at byrettens omkostningsavgjørelse bør bli stående uendret, og at E for behandlingen i Høyesterett bør tilkjennes erstatning for saksomkostninger med kr. 7.000.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Knut Haavik, Oskar Hasselknippe, Vegard Sletten, Arne Bonde og Verdens Gang A/S frifinnes for kravet om mortifikasjon av overskriften «Brannstifter trodde kjent advokat» inntatt i en del av opp laget for avisen Verdens Gang 18. juni 1974.

2. For øvrig forkastes anken.

3. Knut Haavik, Oskar Hasselknippe, Vegard Sletten, Arne Bonde og Verdens Gang A/S dømmes til - en for alle og alle for en - å betale til E saksomkostninger for Høyesterett med 7.000 - sju tusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Gundersen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Heiberg, Tønseth og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Ove Kreiner Nielsen med domsmenn):

Retten skal bemerke:

Nærværende sak behandles i straffeprosessens former, jfr. Strpl. §2, 2.

Som det fremgår av saksøkerens påstand pkt. 1, er det 3 utsagn - setninger - som kreves mortifisert.

Side:1061

De tre utsagnene er inntatt i rettsreportasjer/referater saksøkte nr. 1, redaksjonssekretær Knut Haavik, hadde for saksøkte nr. 3 Verdens Gang A/S fra hovedforhandlingen i en straffesak som ble holdt ved Tønsberg herredsrett i juni måned 1974. Straffesaken gjaldt 3 tiltalte, nr. 1 F født xx.xx.1937, nr. 2 G født xx.xx.1931, nr. 3 -

De tre var satt under tiltale etter Strl. §272 første ledd, 1. punktum, jfr. siste ledd, for nr. 2's vedkommende dessuten Strl. §272 annet ledd nr. 1.

Straffesaken hadde sin bakgrunn i at Grimestad Pensjonat på Tjøme brant natt til 19. februar 1973.

Når det gjelder eierforholdet vedrørende Grimestad Pensjonat, kan anføres at i følge saksøkeren - noe retten legger til grunn i saken - solgte organisasjonen Norsk Folke Ferie i september 1972 sine eiendommer Grimestad Pensjonat gnr. 17 bnr. 6 og dessuten bruksnumrene 40, 54 og 55 i Tjøme til advokat E og disponent H for kr. 393.000,-, hvorav kr. 63.000,- skulle avregnes mot utlegg og arbeid som kjøperne hadde hatt i forbindelse med reguleringsarbeid. Advokat E fikk hjemmel til eiendommene ved skjøte 4. januar 1973. Under henvisning til kjøpekontrakten hevder advokat E at eiendommene var et sameie mellom H og E, og at skjøtet utelukkende av formelle grunner lød på ham. Etter en tids forhandlinger og drøftelser undertegnet advokat E den 5. februar 1973 kjøpekontrakt med G, som skulle overta gnr. 17 bnr. 6, Grimestad Pensjonat for kr. 280.000,-. Kjøpekontrakten ble ikke undertegnet av H. Selgerne har senere stevnet G til Tønsberg herredsrett med påstand om at kjøpekontrakten datert 5. februar 1973, som er tinglyst, kjennes ugyldig, slik at den kan slettes som heftelse på eiendommen.

Saksøkeren, advokat E, opptrådte den første tiden etter at Grimestad Pensjonat brant noe aktivt overfor politiet i forbindelse med etterforskningen. Det kan også anføres - noe saksøkeren selv har bekreftet - at han i begynnelsen av etterforskningen måtte ansees hørende innen gruppen av mistenkte ut fra hans mulige økonomiske interesser.

Mortifikasjonskravet.

De 3 utsagnene - setningene - som kreves mortifisert, er tatt inn i Verdens Gang for henholdsvis 18., 19. og 21. juni 1974. Retten betegner dem som henholdsvis utsagn nr. 1, utsagn nr. 2 og utsagn nr. 3, se dommen side 3.

Utsagn nr. 1 «Brannstifter trodde kjent advokat» er tatt inn nesten øverst på avisens 15 som overskrift over ca. 1/5 av avisens bredde.

På samme side under er tatt inn over hele avisens bredde følgende: «30000 for å tenne på». Som beskrivelse for denne siste overskriften uttales bl.a. .... og antyder også at den virkelige hovedmannen ikke sitter på tiltalebenken, men fortsetter sin velkjente advokatpraksis i Oslo».

Utsagnet som kreves mortifisert, knytter seg til følgende beskrivelse lenger nede på 15:

«Hovedtiltalte i straffesaken detonerte litt av en bombe under sin forklaring for retten. Han erkjente å ha sagt seg villig til å tenne på pensjonatbygningen mot et vederlag på 30.000 kroner. Men han ville ha

Side:1062

garanti for at han ville få pengene. Han hadde da fått et telefonnummer, og skulle spørre etter «advokaten». Da han ringte for å få en garanti på at pengene ville bli betalt etter utført oppdrag, kom han fram til advokat Es kontor. Advokaten var ikke til stede, men tiltalte F (37) godtok garantien uten videre fordi han visste at advokat E hadde eid pensjonatet på Tjøme.»

På side 1 i samme avis er tatt inn øverst over hele avisens bredde en overskrift med følgende ordlyd: «Sa ja til å stifte brann» med nærmere tekst bl .a «... Oslo-mannen og hans medtiltalte nekter straffeskyld og hevder at hovedmannen fortsatt går fri», og henvisning til 15.

Utsagnet «Brannstifter trodde kjent advokat» er i denne form tatt inn i en mindre del av opplaget av avisen vedkommende dag. Overskriftens innhold skulle vært «Brannstifter trodde kjent advokat sto bak», men ved en feil ble ordene «sto bak» utelatt i opptrykket av de første ca. 10-15.000 eksemplarer av vedkommende dags avis.

Resten av opplaget hadde den fullstendige overskrift.

Da mortifikasjonskravet kun gjelder formuleringen «Brannstifter trodde kjent advokat», vil nærværende sak kun befatte seg med denne formulerings eventuelle konsekvenser.

Utsagn nr. 2 er tatt inn 19. juni 1974 på avisens side 7. Som overskrift er med store bokstaver over hele avisens bredde tatt inn: «Ny mystisk bil dukket opp i retten», og med enda større typer: «Grovt skyts mot advokaten». I den etterfølgende tekst er bl.a. tatt inn utsagnet: «De tre på tiltalebenken og stadig nye vitner trekker nå advokat E sterkere inn i bildet». Dog er «og sterkere» ikke med.

I forbindelse med teksten er også tatt inn et bilde av advokat E, og under bildet er anført som tekst utsagnet: «De tre på tiltalebenken og stadig flere vitner trekker nå advokat E sterkere og sterkere inn i bildet.»

Utsagn nr. 3 «De tre forsvarerne spikrer nærmest den ikke tilstedeværende advokat E fast på tiltalebenken sammen med de tre som satt der fra før» - er tatt inn i avisen 21. juni 1974 på side 6. Utsagnet er tatt inn som tekst i et avsnitt med overskrift: «Advokat E» og med overskrift over hele referatet over hele siden med følgende tekst: «Saken krever streng straff».

Alle de tre avisene har øverst på henholdsvis sidene 15, 7 og 6 en overskrift over hele siden med teksten: «Millionen som brant».

Også denne fellesoverskrift refererer seg til reportasjen.

Retten finner at vilkårene for mortifikasjon i nærværende sak (jfr. strl. §253) må være at det foreligger en beskyldning, her en uttalelse, som fyller gjerningsinnholdet i strl. §247. Videre må det ha vært adgang til å føre bevis for beskyldningens sannhet, noe det her har vært. Det tredje vilkår er at retten finner at sannhetsbevis ikke er ført. I nærværende sak dreier det i denne relasjon seg om referater fra en rettssak. Retten finner å måtte legge til grunn at så fremt det foreligger et korrekt referat fra hovedforhandlingen, kan uttalelsen ikke mortifiseres. Dette gjelder en ordrett gjengivelse av det som er kommet frem under rettsmøtet. Retten antar imidlertid også at det må være adgang til en sammenfatning og fargelegging av referatet, så fremt man holder seg innenfor området for det som naturlig kan karakteriseres som

Side:1063

referat, jfr. Andenæs: Spesiell strafferett Utg. 1964 47 flg., Bratholm: Lov og Rett (Streiftog i injurielovgivningen) 1969 flg. og Høyesterettsdom Rt-1952-1259 flg., spesielt 1260-61.

Spørsmålet er så om disse vilkårene vedrørende de tre utsagnene er til stede.

Når det gjelder utsagn nr. 1, er det en overskrift som etter sin ordlyd nærmest må ansees som intetsigende isolert sett. I betraktning av at ordet «Brannstifter» i overskriften allerede som sådan peker hen på noe kriminelt, vil overskriften lest sammen med de øvrige overskrifter på side 15 og side 1 samt det beskrevne referat, etter rettens mening, peke hen på saksøkerens navn og spørsmålet om muligheten for noe kriminelt fra hans side.

Retten finner ut fra dette at å fremsette utsagnet må ansees å opptre på en måte som er egnet til å skade saksøkerens gode navn og rykte og å utsette ham for tap av den for hans stilling/næring som praktiserende advokat i Oslo fornødne tillid. Utsagnet fyller etter rettens mening gjerningsinnholdet i Strl. §247.

Når det gjelder utsagnene nr. 2 og nr. 3, finner retten at ordene i utsagn nr. 2 sammenholdt med overskriftene på samme side og allerede ordene i utsagn nr. 3 gir grunnlag for at utsagnene må sies å fylle gjerningsinnholdet i strl. §247.

Spørsmålet er deretter om utsagnene går ut over referatadgangen fra hovedforhandlingen. Det var etter det opplyste, ikke lukkede dører og/eller forbud mot offentlig gjengivelse.

Når det gjelder utsagn nr. 1, er dette som fremholdt en overskrift hvortil nærmere referat knytter seg. Når det gjelder selve referatet, antar retten at dette etter det fremkomne alt vesentlig er en gjengivelse av det som foregikk for så vidt under hovedforhandlingen.

I betraktning av at advokat E kun var vitne i saken, verken tiltalt eller siktet, noe retten legger til grunn var kjent for referenten, finner retten at en slik uttalelse fra en av de tiltalte vedkommende advokat E burde medført en viss varsomhet fra referentens side. Å føre advokat E inn under en slik overskrift som omhandlet, finner retten i nærværende tilfelle må sies å være å gå utenfor området for det som naturlig kunne karakteriseres som referat. Retten finner etter dette at vilkårene for mortifikasjon av utsagn nr. 1 er til stede.

Når det gjelder utsagn nr. 2, finner retten ikke godtgjort at utsagnet, som er tatt inn i referatet og under et bilde av advokat E, gir en helt korrekt gjengivelse fra hovedforhandlingen. Retten anser det på det rene at to av de tiltalte, nr. 1 og 2, og deres forsvarere, formentlig i sitt forsøk på å få de to tiltalte frifunnet om mulig, under hovedforhandlingen rettet angrep mot advokat E. Retten finner imidlertid ikke godtgjort at den tredje tiltalte og hans forsvarer i særlig grad, og heller ikke at stadig nye/flere vitner trakk advokat E sterkere, eller endog sterkere og sterkere, inn i bildet.

Det er de saksøkte som må ha bevisbyrden for utsagnets riktighet som referat, og det foreligger etter rettens mening her en ikke ubetydelig referatmessig forsterkning. Dette kombinert med den store overskrift over referatet «Grovt skyts mot advokaten», gjør etter rettens mening

Side:1064

at utsagnet går utenfor området for det som naturlig kan karakteriseres som referat, jfr. også her det som er anført vedrørende utsagn nr. 1 om advokat E som vitne.

Retten finner etter dette også at vilkårene for mortifikasjon av utsagn nr. 2 er til stede.

Når det gjelder utsagn nr. 3, viser retten til det som er anført vedrørende utsagn nr. 2 for så vidt angår selve faktum under hovedforhandlingen vedrørende forsvarerne. Retten finner også at dette utsagn hvor bl.a. ordene: «... Spikret nærmest... fast på tiltalebenken...» finnes går utenfor området for det som her naturlig kan karakteriseres som referat, selv om det her kun fremkommer i teksten, dog med en mindre overskrift: «Advokat E». Retten vil i denne forbindelse peke på at dette referat var inntatt i avisen den 21., og at det - selv om det hadde beskjeden plass og omfang i dette nummer av avisen - må sees i sammenheng med det som ble skrevet om advokaten i avisen den 18. og 19. juni 1974. Også vilkårene for mortifikasjon av utsagn nr. 3 er derfor etter rettens mening til stede.

Saksøkerens påstand pkt. 1 blir etter dette å ta til følge. Samtlige fem saksøkte må her ansees som rette saksøkte, noe disse formelt ikke har hatt noe å bemerke til.

Erstatnings- og oppreisningskravet. - - -