Rt-1970-1087

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1970-09-26
Publisert:	Rt-1970-1087
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 138B/1970
Parter:	(privat straffesak): A (høyesterettsadvokat Olav Hestenes) mot 1. administrerende direktør og redaktør B, 2. Norsk Telegrambyrå v/styrets formann C (høyesterettsadvokat Andreas Arntzen).
Forfatter:	Heiberg, Hiorthøy, Stabel, Anker, Eckhoff
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §253, §246, §247, §249

Dommer Heiberg: Ved stevning av 31. januar 1967 reiste sivilingeniør A privat straffesak ved Oslo byrett mot 1) administrerende direktør og redaktør i Norsk Telegrambyrå (NTB) B og 2) Styret for Norsk Telegrambyrå på vegne av Norsk Telegrambyrå v/styrets formann C . Saken gjelder krav om straff, mortifikasjon, erstatning og oppreisning i anledning av forskjellige uttalelser i meldinger som ble utsendt gjennom NTB i oktober 1963, og som A finner ærekrenkende for seg.

Ved byretten ble saken delt slik at behandlingen av tre utsagn utstår. Den første del av saken som ble pådømt 30. september 1969, gjelder følgende to meldinger:

1. «Salget av Kongsberg Sølvverks lager da verket skulle

Side:1088 avvikles, er en av de saker som er trukket fram i forbindelse med A i Industridepartementet som nå er siktet for embetsforsømmelser. Lagerbeholdningen var bokført med en verdi på 169.000 kroner, og den ble solgt til en skraphandler i Drammen for 21.600 kroner.»

2. «Morgenposten hevder i dag at tidligere byråsjef A i Lyng-regjeringens tid uten at statsråden Kaare Meland kjente til det, hadde tatt initiativet til å sende et brev til organisasjonene tilknyttet norsk bergverksindustri, der organisasjonene ble spurt om de ønsket å uttale seg om en nasjonalisering av private norske bergverk.»

Meldingen inneholdt følgende tillegg som ikke omfattes av saksanlegget: «Begrunnelsen var at departementet aktet å sende Stortinget en melding om saken høsten 1963.»

As påstand gikk ut på straff overfor, B etter straffelovens §246 og §247, og på mortifikasjon, erstatning og oppreisning overfor begge de saksøkte. Under hovedforhandlingen for byretten frafalt A påstanden om straff for den siste av uttalelsene.

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av byrettens domsgrunner.

Byrettens dom av 30. september 1969 hadde denne domsslutning:

«De saksøkte 1) B og 2) styret for Norsk Telegrambyrå på vegne av Norsk Telegrambyrå v/styrets formann C, frifinnes.»

For den første av uttalelsene - om lagerbeholdningen - var frifinnelsen begrunnet med at de saksøkte hadde ført sannhetsbevis, for den siste - om nasjonaliseringen - med at uttalelsen ikke ble funnet å være ærekrenkende.

A uttok 7. oktober 1969 «Anke til Norges Høyesterett eller begjæring om fornyet behandling ved høyere rett». Ved beslutning av 18. november 1969 nektet Høyesteretts kjæremålsutvalg samtykke til fornyet behandling ved lagmannsrett, men henviste anken til Høyesterett.

Rettsmiddelerklæringen er lite oversiktlig, men As prosessfullmektig har under ankeforhandlingen i et prosesskrift av 24. september 1970 presisert ankegrunnene slik:

«I tilknytning til anken meddeles at den ankende part for så vidt angår utsagn nr. 1 om lagersalget fra Kongsberg Sølvverk vil hevde at byretten har anvendt loven feilaktig, idet den har stillet for små krav til sannhetsbevisets styrke etter straffelovens §249, nr. 1.

Subsidiært vil bli anført at byrettens dom har mangelfulle domsgrunner således at Høyesterett vanskelig kan avgjøre om byretten har anvendt loven riktig. Det vil for dette punkts vedkommende bli påstått opphevelse av byrettens dom med hovedforhandling.

Når det gjelder utsagn nr. 2 om «nasjonaliseringen» vil det bli hevdet at byretten har tatt feil når den er kommet til at det

Side:1089

påklagede utsagn ikke er ærekrenkende. Denne feil i rettsanvendelsen må lede til at Høyesterett mortifiserer det påklagede utsagn, og det vil bli anlagt påstand herom.

Hva angår erstatning og oppreisning i tilknytning til dette er partene blitt enige om at dette spørsmål mest hensiktsmessig kan behandles ved Oslo byrett i tilknytning til den del av saken for byretten som enda ikke er avsluttet og eventuelt i tilknytning til ny behandling av utsagn nr. 1 vedrørende lagersalget.»

A har nedlagt påstand:

«1. Oslo byretts dom av 30. september 1969 med hovedforhandling oppheves for så vidt angår det påklagede utsagn nr. 1 angående salget av Kongsberg Sølvverks lager.

2. Melding fra NTB mandag 28. oktober 1963 sålydende: «Morgenposten hevder i dag at tidligere byråsjef A i Lyng-regjeringens tid uten at statsråden Kaare Meland kjente til det, hadde tatt initiativet til å sende et brev til organisasjonene tilknyttet Norsk Bergverksindustri, der organisasjonene ble spurt om en nasjonalisering av private norske bergverk - - -» kjennes død og maktesløs å være.

3. A tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Ankemotpartene har nedlagt påstand:

«1. Anken forkastes.

2. A dømmes til å erstatte ankemotpartenes saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg behandler de to uttalelser hver for seg.

1. Meldingen om salget av Kongsberg Sølvverks lager:

Jeg er enig med byretten i at denne melding er ærekrenkende, og da så vel i relasjon til straffelovens §246 som til §247. Når salget ifølge meldingen er trukket fram i forbindelse med A som «nå er siktet for embetsforsømmelser», og tallene for den bokførte verdi og salgverdien er satt opp mot hverandre, må dette forstås slik at det her er en påfallende differanse som tyder på at det kan foreligge et mislig forhold.

Byretten har funnet at den bokført verdi, kr. 169.000, må reduseres med ca. kr. 71.000 til ca. kr. 98.000, men har på den annen side funnet at et ytterligere beløp på ca. kr. 66.000 ikke - som hevdet av A - kommer til fradrag. Dette er bevisbedømmelse som Høyesterett ikke kan prøve.

Når byretten har funnet sannhetsbevis ført, er det med følgende begrunnelse:

«Retten legger derfor til grunn en bokført verdi på ca. kr. 98.000,- av det materiell som ble solgt til skraphandleren Randi Bakke i desember 1958. - Dette tall er i kroner en god del mindre enn det tall på 169.000 kroner som det påklagede utsagn inneholder. Imidlertid finner retten etter en helhetsbetraktning at et tall på ca. 98.000 kroner, gir god nok dekning for det som er kjernen i NTB's melding, nemlig at det var en betydelig differanse mellom lagerets bokførte verdi og den pris som faktisk

Side:1090

ble oppnådd ved salget av dette. Retten finner således at de saksøkte har ført bevis for sannheten av det påklagede utsagn.»

Jeg er blitt stående ved at det som her er anført, ikke er tilstrekkelig til å anse sannhetsbevis ført. Det er riktignok så at det i alminnelighet må være tilstrekkelig å føre bevis for at en uttalelse i det vesentlige er riktig. I det foreliggende tilfelle er imidlertid den tallmessige reduksjon som har funnet sted så vidt stor at den endrer bildet i betydelig grad, særlig når den sammenholdes med det faktum som ikke fremgår av meldingen, at den bokførte verdi i dette tilfelle er oppført etter anskaffelsespris uten at vanlige avskrivninger er foretatt.

Ankemotpartene har også for Høyesterett gjort gjeldende at uttalelsen under ingen omstendighet var egnet til å skade As gode navn og rykte eller krenke hans selvfølelse, på grunn av at han hadde gjort seg skyldig i de straffbare handlinger han senere ble dømt for. Dette kan etter min mening ikke føre fram. A har det samme vern som enhver annen mot å bli utsatt for beskyldninger vedkommende forhold hvis riktighet ikke kan bevises og som ligger utenfor straffesaken. Heller ikke har det i forbindelse med spørsmålet om mortifikasjon noen betydning at NTB har vist forsiktighet ved på forhånd å forelegge innholdet av meldingen for Riksrevisjonens sjef. De momenter som her er nevnt kommer i tilfelle først inn ved avgjørelsen av kravene om straff, erstatning og oppreisning som ikke foreligger til behandling i denne omgang.

Etter det jeg har anført, må byrettens dom på dette punkt oppheves.

2. Meldingen om nasjonalisering av bergverkene.

I motsetning til byretten er jeg kommet til at denne melding inneholder en ærekrenkelse. Etter min mening kan uttalelsen ikke leses på annen måte enn som et utsagn om at A har opptrådt illojalt som embetsmann ved å ta et initiativ uten statsrådens vitende i en sak av prinsipiell og politisk karakter. Selv om uttalelsen dempes noe ved tilføyelsen om at begrunnelsen var at departementet aktet å sende Stortinget en melding, er uttalelsen allikevel klart ærekrenkende for A. As personlige syn på spørsmålet om nasjonalisering av bergverkene er derimot i denne sammenheng av mindre betydning.

Ankemotpartene har subsidiært hevdet at bestemmelsen i straffelovens §253 nr. 2 her bør bringes til anvendelse. Etter denne skal krav om mortifikasjon avvises når den som har satt fram beskyldningen, tar den tilbake før hovedforhandlingen på en måte som retten finner tilfredsstillende for den fornærmede.

Som det fremgår av byrettens dom, sendte NTB samme dag ut en supplerende melding som blant annet inneholdt referat av en uttalelse - av ekspedisjonssjef Hammel - om grunnen til at man i departementet hadde tatt saken opp. Neste dag sendte NTB videre ut to meldinger, blant annet om et brev fra Stortinget som viste at det kunne føres tilbake til en feil ved Stortingets

Side:1091

kontor at departementet hadde sendt ut sin forespørsel, og videre at departementet nå hadde trukket den tilbake.

Det kan spørres om ikke NTB nå ved straks å sende ut alle faktiske opplysninger som forelå, hadde tatt beskyldningen tilbake på tilfredsstillende måte. Jeg er imidlertid kommet til at det som således er skjedd, ikke er tilstrekkelig til å nøytralisere virkningen av den første melding. De nye meldinger inneholder intet om As befatning med saken, og bare en gjengivelse av ekspedisjonssjef Hammels uttalelse om at det ikke hadde vært tanken å holde statsråden utenfor. Det måtte etter min mening kreves en klar, direkte tilbakekallelse for å bringe straffelovens §253 nr. 2 til anvendelse i et tilfelle som dette. Noen slik tilbakekallelse foreligger ikke - tvert imot hevdet NTB for byretten at uttalelsen i det vesentlige var riktig.

Også om de senere meldinger gjelder at de bare kan komme i betraktning ved avgjørelsen av kravene om erstatning og oppreisning. Det samme gjelder den omstendighet at NTB innleder sin melding med ordene: «Morgenposten hevder», samtidig som den har dempet innholdet av artikkelen i Morgenposten betydelig ned i sin gjengivelse. I en mortifikasjon ligger bare at uttalelsen rent objektivt inneholder en beskyldning, og at det ikke er ført bevis for at beskyldningen medfører riktighet.

Jeg finner at byrettens dom bør oppheves også på dette punkt.

Etter utfallet må ankemotpartene betale saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Byrettens dom med hovedforhandling oppheves.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler B og Norsk Telegrambyrå in solidum til A 3.500 - tre tusen fem hundre - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.

Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Stabel, Anker og Eckhoff: Likeså.

Av byrettens dom (byrettsdommer Dag Havrevold med domsmenn): - - -

Rettens bemerkninger:

Ad meldingen om salget av Kongsberg Sølvverks lager.

Innledningsvis vil retten uttale at den finner det uten betydning for vurderingen av om de påklagede utsagn er ærekrenkende for saksøkeren, at han på den tid utsagnene ble fremsatt, hadde gjort seg skyldig i, og senere ble dømt for, straffbare handlinger som gjelder andre forhold enn de utsagnene sikter til.

Det er den betydelige differanse mellom lagerets bokførte verdi og den virkelig oppnådde pris ved realisasjon, 169.000 kroner mot 21.600

Side:1092

kroner, som er det som fanger oppmerksomheten i NTB's melding. Det er vel kjent og ikke noe merkelig at det kan være en markant forskjell mellom bokført og reell verdi av en lagerbeholdning. Ikke minst måtte dette kunne gjelde på Sølvverket, hvor det etter det som ble opplyst under saken, ikke ble foretatt avskrivninger og heller ikke på en lang årrekke var blitt foretatt hovedopptelling av lager. I denne forbindelse bemerkes at saksøkeren har opplyst i retten at han ikke hadde sett og ikke kjente til lagerkartoteket. Han interesserte seg bare for kontantregnskapet. Dette forekommer retten forbausende for en som sto for både administrasjon og avvikling ved verket, og som tidligere hadde vært sekretær for Avviklingsstyret.

Når meldingen sier at denne gamle affære er trukket frem igjen, d.v.s. i pressen, i forbindelse med siktelsen mot A for embetsforsømmelser, må dette oppfattes slik at det allikevel kan ha vært ting å kritisere i forbindelse med salget, ikke nødvendigvis noe kriminelt, men iallfall noe å sette fingeren på. Retten er enig med saksøkeren i at dette utsagn er ærekrenkende for ham, det er egnet til å svekke den tillit han forutsattes å ha i sin stilling. Saksøkte nr. 1 har erkjent at han kjente til meldingens innhold og til at den ble sendt ut.

Riksrevisjonen fant å kunne legge til grunn i de konstitusjonelle antegnelser uten nærmere undersøkelser Industridepartementets opplysning i svaret til Riksrevisjonen at varer til en bokført verdi av ca. kr. 71.000,- var ment å skulle holdes utenfor salget. Den resterende bokførte lagerverdi er ca. kr. 98.000,-. - - -

Det er saksøkeren som har skrevet og parafert svarbrevet fra Industridepartementet til Riksrevisjonen. Men retten kan ikke på grunnlag av de beviser som foreligger i saken, finne at de saksøkte har godtgjort at departementets opplysning om at en del av lageret var unntatt fra salget, var uriktig. Retten legger derfor til grunn en bokført verdi på ca. kr. 98.000,- av det materiell som ble solgt til skraphandleren Randi Bakke i desember 1958.

Dette tall er i kroner en god del mindre enn det tall på 169.000 kroner som det påklagede utsagn inneholder. Imidlertid finner retten etter en helhetsbetraktning at et tall på ca. 98.000 kroner gir god nok dekning for det som er kjernen i NTB's melding, nemlig at det var en betydelig differanse mellom lagerets bokførte verdi og den pris som faktisk ble oppnådd ved salget av dette. Retten finner således at de saksøkte har ført bevis for sannheten av det påklagede utsagn. At sannhetsbevis skulle være utilstrekkelig til å utelukke straff etter strl. §249 nr. 2 er ikke påstått, og retten finner heller ikke at denne bestemmelse får anvendelse. De saksøkte blir således å frifinne for straffekravet for dette punkts vedkommende. Spørsmålet om for sen påtale, foreldelse eller utelukkelse av straff etter strl. §249 nr. 3 finner retten det etter dette ikke nødvendig å gå inn på. Da sannhetsbevis er ført, tas påstanden om mortifikasjon ikke til følge.

Ad meldingen om «nasjonaliseringen».

Det er på det rene at det for dette utsagns vedkommende bare blir tale om mortifikasjon, da straff er utelukket fordi saksøkte nr. 1 ikke kjente til meldingens innhold og ikke til at den gikk ut, og de subjektive straffbarhetsbetingelser således mangler.

Side:1093

Saksøkeren hevder at meldingen klart gir inntrykk av at han går inn for en nasjonalisering av norske bergverk, og det er dette først og fremst som gjør den ærekrenkende for ham. Det er ikke opplyst noe i saken som tyder på at saksøkeren hadde et slikt syn på nasjonalisering av bergverksindustrien i Norge, og heller ikke sto det noe i brevet til organisasjonene som kunne forstås slik.

Det er riktig at NTB's kilde, «Morgenposten», hadde en svær overskrift som gikk ut på at Industridepartementet ville nasjonalisere, og av teksten fremgikk det at A sto bak. I NTB's knappe førstemelding om morgenen, som inneholdt det påklagede utsagn, står det ikke noe med rene ord om dette. Derimot ender meldingen med en setning, som er utelatt av saksøkeren, og som opplyser at departementet skulle sende Stortinget en melding om saken, og at det var begrunnelsen for forespørselen. Retten kan ikke se at saksøkerens forståelse av meldingen er en naturlig lesemåte. I en senere supplerende melding fra NTB samme dag om saken opplyses det at mottagerne av brevet var blitt forbauset, siden departementet var under en høyremanns ledelse, og de hadde trodd at saken for lengst var begravet. Det ble også opplyst at man i departementet så på forespørselen som en rutinesak under den forberedende behandling av saken, og at man ikke var klar over at forespørselen kunne ha en politisk side, som burde tilsi at departementets sjef ble holdt underettet. Det antydes ikke noe om at A spilte en spesiell rolle i dette. Det kan spørres om avisene oppfattet meldingen på samme måte som saksøkeren, siden overskriftene i mange tilfelle gikk i den retning. Det står for retten som at det er mer nærliggende å tro at det er «Morgenpostens» overskrifter som går igjen i andre aviser.

Retten kan etter dette ikke finne at det påklagede utsagn direkte eller indirekte tillegger saksøkeren at han gikk inn for eller hadde noe ønske om en nasjonalisering av bergverksindustrien i Norge. Hvorvidt det er ærekrenkende å bli tillagt en slik innstilling, er det da ikke nødvendig for retten å gå inn på. Retten vil føye til at den finner NTB's melding nøktern og neddempet i forhold til Kilden.

Det som står igjen, er at saksøkeren ifølge meldingen hadde tatt initiativet til å sende ut brevet og at han ikke hadde underrettet statsråden om det. Begge deler er misvisende. Han tok ikke noe initiativ, men konsiperte etter ordre brevet med det innhold det hadde og paraferte det, og han kunne ikke betraktes som den som sendte brevet. Heller ikke hadde han noe med å underrette statsråden. Det måtte eventuelt hans overordnede gjøre. Det utsagnet gjør, er da feilaktig å tillegge saksøkeren et glipp i kontor- eller departementsrutinen, eventuelt i hva som bør forelegges statsråden. Det kan være irriterende for den det går ut over, at slikt sludder kommer på trykk, men ærekrenkende kan ikke retten se at det er, dertil er det for betydningsløst. Man kan ikke se at det kunne skade saksøkerens gode navn og rykte eller utsette ham for tap av tillit i hans stilling.

Da retten ikke finner det påklagede utsagn ærekrenkende må de saksøkte frifinnes for saksøkerens påstand om mortifikasjon. - - -