Rt-1971-1114
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1971-10-22 |
| Publisert: | Rt-1971-1114 |
| Stikkord: | Skjønnsrettens kompetanse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 155 B/1971 |
| Parter: | Mons Svendal (advokat Harald Utne - til prøve) mot Bergen kommune (høyesterettsadvokat Kåre Michelsen) |
| Forfatter: | Tønseth, Stabel, Bendiksby, Endresen, Eckhoff |
| Lovhenvisninger: | Skjønnsprosessloven (1917) §48, §26, §28, §46, Bygningsloven (1924) §119, §8, Bygningsloven (1965) §35, §41 |
Dommer Tønseth: Bergen bystyre vedtok den 26. september 1966 reguleringsplan for innfartsåren fra syd på strekningen Danmarksplass-Strømgaten. Reguleringen forutsetter ervervelse
Side:1115
av en rekke eiendommer, således også Fjøsangervei 5 som eies av byggmester Mons Svendal, og som forutsettes ekspropriert i sin helhet. Den 20. februar 1967 vedtok formannskapet å la avholde forsøksekspropriasjonstakst for de berørte eiendommer i henhold til bygningsloven av 18. juni 1965 §41 jfr. §35 nr. 1 a. Ved underskjønn avhjemlet 5. juni 1969 ble det for Fjøsangervei 5 fastsatt en grunnerstatning på kr. 165.000 og en ulempeerstatning på kr. 50.000. Ved overskjønn avgitt av den faste overskjønnsrett for Bergen og nabokommunene 12. mai 1970 ble for de samme poster fastsatt en erstatning på henholdsvis kr. 165.000 og kr. 30.000. Så vel ved under- som ved overskjønnet var et avgjørende spørsmål betydningen av en deklarasjon fra 1949 i henhold til den tidligere bygningslov av 22. februar 1924 §8 hvorved byggmester Svendal og hans daværende medeier som betingelse for å få anledning til å føre opp den bygning som står på eiendommen, forpliktet seg til å rive bygningen når som helst bygningsrådet måtte forlange det. Begge skj ønnsretter kom til at grunneieren bare ville tilkomme erstatning for tomteverdien og for ulempe ved at virksomheten måtte flyttes til et mindre sentralt sted, idet deklarasjonen medførte at det ikke skulle gis noen erstatning fordi bebyggelsen må rives, og heller ikke for tap i forretningsvirksomhet som har vært knyttet til bebyggelsen.
Om saksforholdet viser jeg for øvrig til under- og overskjønnsrettens skjønnsgrunner.
Byggmester Mons Svendal har påanket overskjønnet til Høyesterett. I ankeerklæringen var det rettet en rekke ankepunkter mot overskjønnet, blant annet var det anført at den nevnte deklarasjon ikke hadde hjemmel i lov, og derfor er uforbindende for Svendal. Under prosedyren for Høyesterett er denne og andre innsigelser mot overskjønnet frafalt, slik at saken er blitt begrenset til å gjelde to spørsmål:
Prinsipalt hevder Svendal at det er en feil ved overskjønnets saksbehandling når det ikke ble avgitt alternative takster, slik det var krevd, idet tvisten om forståelsen av deklarasjonen ligger utenfor skj ønnsrettens kompetanse. Det sentrale spørsmål er her om kommunen ved deklarasjonen har fått rettigheter over eiendommen som gir den rett til i den situasjon som foreligger, å kreve bygningen fjernet uten å yte erstatning. Tvisten om hvorvidt dette er tilfelle, er imidlertid ikke en «tvist om retten til og betingelsene for ekspropriasjon eller om hva som er gjenstand for ekspropriasjon», jfr. skjønnslovens §48, som når det gjelder avgjørelsen av tvister, begrenser skjønnsrettens kompetanse i ekspropriasjonssaker til disse spørsmål. Tvisten om betydningen av deklarasjonen hører derfor under de vanlige domstoler, hvilket foranlediget at det skulle vært avgitt alternative takster, slik Svendal hadde krevd for overskjønnsretten.
Subsidiært anfører Svendal at overskjønnsretten har tolket deklarasjonen uriktig når retten har funnet at bygningene på eiendommen ikke hadde noen verdi for ham i den foreliggende ekspropriasjonsrettslige situasjon. Det var, hevdes det, i første
Side:1116
rekke branntekniske - sikkerhetsmessige - grunner som foranlediget at bygningsrådet sikret seg at bygningen når som helst kunne kreves revet. Riktignok kunne også reguleringsmessige hensyn foranledige rivning, men det måtte være hensyn som var knyttet til den reguleringsplan som var gjeldende i 1949 da deklarasjonen ble avgitt, og hvor tomten var forutsatt bebygget. Vel var tomten for liten til at det uten videre kunne oppføres permanent bebyggelse, men det kunne tenkes oppnådd dispensasjon, eller den kunne bebygges i samarbeid med eiere av nabotomter. Det var denne eventualitet, men først og fremst risikoen for å måtte rive av sikkerhetsmessige grunner, man hadde mulighet for å vurdere da den nåværende midlertidige bebyggelse ble oppført. Den nye situasjon som oppstod ved reguleringsplanen av 1966, som regulerer hele tomten til gategrunn, lå helt utenfor så vel Svendals som bygningsrådets forutsetninger da deklarasjonen ble krevd og godtatt. Dette må innebære at deklarasjonen ikke kan gjøres gjeldende i denne ekspropriasjonsrettslige situasjon, noe annet ville være en vilkårlighet.
Svendal har nedlagt denne påstand:
«1. Overskjønn av 12. mai 1970 vedrørende takstnummer 8, byggmester Mons Svendal, oppheves og hjemvises til ny behandling for overskjønnsretten.
2. Byggmester Mons Svendal tilkjennes saksomkostninger.»
Ankemotparten, Bergen kommune, har tatt til gjenmæle og påstår anken forkastet. Kommunen hevder at overskjønnsretten var kompetent til å avgjøre tvisten om deklarasjonens betydning for fastsettelse av erstatningen. Herav følger at det ikke var noen feil at det ikke ble avgitt alternative skjønn. Kommunen hevder også at det ikke var uriktig lovanvendelse når overskjønnsretten fant at deklarasjonen også i den situasjon som forelå, medførte at Svendal var avskåret fra å kreve erstatning for bebyggelsen og den virksomhet som har vært knyttet til denne. Kommunen har nedlagt denne påstand:
«1. Anken forkastes og overskjønnet stadfestes.
2. Bergen Kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»
Det er fremlagt en rekke dokumenter hvorav en del er nye for Høyesterett, disse har særlig tilknytning til bakgrunnen for den deklarasjon som anken i det vesentlige dreier seg om. Jeg finner det ikke nødvendig å spesifisere disse dokumenter.
Jeg finner at anken ikke kan føre frem.
Hva Svendals prinsipale ankegrunn angår, at tvisten om forståelsen av deklarasjonen lå utenfor overskjønnsrettens kompetanse, bemerker jeg innledningsvis at denne anførsel er ny for Høyesterett. Av overskjønnsrettens grunner fremgår nemlig at partene innlot dette spørsmål til rettens avgjørelse, uten at det kom til uttrykk tvil om dens kompetanse til å avgjøre den tvist som var reist om forståelsen av deklarasjonen. Kommunen har imidlertid ikke gjort noen innvending mot at anførselen blir tatt under behandling.
Side:1117
Partenes prosedyre på dette punkt har i det vesentlige dreiet seg om hvorvidt skjønnslovens §48 setter en sådan grense for overskjønnsrettens kompetanse at avgjørelsen av det her omhandlede spørsmål faller utenfor. Jeg kan ikke se at det i denne bestemmelse er satt en kompetansebegrensning som utelukker overskjønnsrettens avgjørelse av tvisten. Slik jeg ser det, er §48, sammen med skjønnslovens §26,§28 og §46 saksbehandlingsregler, bestemmelser om fremgangsmåten ved avgjørelsen av spørsmål som kan oppstå under skjønn, herunder ekspropriasjonsskjønn, samt om kravene til innholdet av skjønnsgrunnene.
Tidligere inneholdt §48 en regel om at visse tvister under et ekspropriasjonsskjønn skulle avgjøres ved særskilt kjennelse, og ikke bare finne sin avgjørelse i de alminnelige skj ønnsgrunner. Dette var - slik jeg ser det - en saksbehandlingsregel og ingen bestemmelse som begrenset skj ønnsrettens kompetanse ved avgjørelsen av tvister. Ved lovendringen 23. oktober 1959 ble det bestemt at de tvister det gjaldt, ikke lenger skulle avgjøres ved særskilt kjennelse, men - som ved andre typer tvister under skjønn - finne sin avgjørelse i skj ønnsgrunnene. Det finnes imidlertid - så vidt jeg kan se - i motivene ingen antydning om at meningen var at §48 skulle skifte karakter, fra å være en saksbehandlingsregel til å bli en bestemmelse som begrenset ekspropriasjonsrettens kompetanse. Jeg kan derfor ikke se at det i §48 kan søkes en slik begrensning.
Når det deretter skal spørres om hvilken kompetanse skjønnsretten har ved avgjørelsen av tvister som oppstår under ekspropriasjonsskjønn, er det naturlig å ta utgangspunkt i det som er skjønnsrettens oppgave: å fastsette erstatning for de inngrep eksproprianten foretar, jfr. blant annet skjønnslovens § ,46., For å kunne finne den riktige erstatning vil det i et ekspropriasjonsskjønn - som i andre skjønn - kunne bli nødvendig for retten prejudisielt å ta stilling til en rekke spørsmål av så vel faktisk som rettslig art. I mange tilfelle vil det være enighet om hva som i så henseende skal legges til grunn, men det vil også kunne være tvist mellom partene om hva som er den rette løsning. Slik jeg ser det, vil og må retten være kompetent til å ta standpunkt til spørsmål som er av betydning for erstatningsfastsettelsen, også om det er tvist mellom partene om den rette løsning. At skj ønnsretten har denne kompetanse, er påkrevd for at ekspropriasjonsprosessen skal fungere hensiktsmessig. Om tvister av denne art skulle være henvist til avgjørelse ved andre domstoler, ville det være ytterst upraktisk, og jeg kan ikke anta at det er lovens ordning. - Hva jeg her har sagt gjelder i forholdet mellom eksproprianten og den enkelte ekspropriat, som i den foreliggende sak. Jeg går ikke inn på forholdet ved tvister mellom ekspropriater innbyrdes eller i forhold til en interessert som ikke er part i ekspropriasjonsskjønnet.
Hva så den tvist angår som anken gjelder, om betydningen av deklarasjonen, så er det åpenbart at en avgjørelse av dette spørsmål var nødvendig for at overskjønnsretten skulle kunne fastsette
Side:1118
den erstatning som Svendal tilkommer for kommunens inngrep overfor ham. Av det jeg har sagt, følger da at overskjønnsretten var kompetent til å avgjøre tvisten.
Jeg kommer så til den subsidiære anke over overskjønnsrettens rettsanvendelse i tvisten om forståelsen av deklarasjonen. Jeg er her enig med overskjønnsretten i at kommunen kunne gjøre deklarasjonen gjeldende i den foreliggende ekspropriasjonssak. Deklarasjonen kan ikke med rimelighet forstås så snevert som Svendal hevder, det er ikke holdepunkt for å se den som knyttet bare til de branntekniske hensyn eller til den reguleringsplan som gjaldt da deklarasjonen kom i stand i 1949. Det rette må være at kommunen kan gjøre deklarasjonen gjeldende også når en ny reguleringsplan gjør det nødvendig at bygningen må fjernes.
Jeg føyer til at heller ikke den tidligere reguleringsplan tillot et bygg av denne karakter på eiendommen, og Svendal kunne ikke med noen grunn regne med at det var en permanent løsning han hadde oppnådd i 1949. Det er derfor heller ikke noe vilkårlig i det at han nå må fjerne bebyggelsen på sin eiendom.
Jeg er således kommet til at det var etter en riktig forståelse av deklarasjonen at overskjønnsretten fant at Svendal ikke tilkommer erstatning for bebyggelsen på eiendommen og for den forretningsvirksomhet som har vært knyttet til bebyggelsen.
Etter det resultat jeg er kommet til, er spørsmålet om overskjønnsretten skulle avgitt alternative takster uten betydning.
Etter resultatet finner jeg at Svendal må betale saksomkostninger til kommunen for Høyesterett.
Jeg stemmer for denne
dom:
Overskjønnet stadfestes så langt det er påanket.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler Mons Svendal til Bergen kommune 5000 - fem tusen - kroner.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Bendiksby, Endresen og Eckhoff: Likeså.
Av underskjønnet (dommer Per Lorentzen, med domsmenn): menn): - - -
Eiendommen er på 387,2 m2. Den er bebygget med et hus, hvorfra saksøkte driver sin byggmesterforretning. Huset inneholder i dag saksøktes kontorer, toalettrom, produksjon av trevarer og lager av byggevarer. Utenom huset er det en del skur med lager av trelast, plater mv. - - -
Kommuneadvokaten har fremhevet at saksøkte i 1949 søkte byggetillatelse.
Side:1119
Han fikk tillatelse til å oppføre «et midlertidig lagerskur» mot å «fjerne skuret når som helst bygningsrådet måtte forlange det». Han har undertegnet en deklarasjon, som er tinglyst, se bil. 1 til dok. 31. Den 6/2 1951 fikk han tillatelse til å innrede to rom som spiserom og rom for formannen. - Herav fremgår at saksøkte bare har rett til å ha lagerskur, med de nevnte rom, og med rivningsdeklarasjon. Saksøkte kan derfor ikke kreve erstatningstomt eller kreve erstatning for tap ved at hans forretning helt eller delvis må nedlegges. - - -
Retten ser det da slik at det saksøkte har krav på å få erstattet bare er tap av en virksomhet på tomten som ikke er avhengig av noen byggverk. Det eneste som er mulig er å nytte tomten til lager av materialer. Administrasjon og fremstilling av trevarer, likesom tomtens tilknytning til byggmesterforretningen i det hele, må det sees bort fra. - - -
Av overskjønnet (lagmann Kristen Syvertsen, med skjønnsmenn): menn): - - -
Svendal har i 1949 sammen med N. Askvik underskrevet følgende deklarasjon:
«Undertegnede som i medhold av bglvs. §8 m/vedtekt har fått bygningsrådets tillatelse til å oppføre et midlertidig lagerskur på eiendommen Fjøsangerveien nr. 5 vedtar herved som forpliktende for seg og senere å fjerne skuret når som helst bygningsrådet måtte forlange det.
Deklarasjonen tinglyses på vår bekostning.» - - -
H.r.advokat Harris har krevet alternative takster alt etter om deklarasjonen kan gjøres gjeldende eller ikke. Retten finner det imidlertid riktig å ta stilling til om deklarasjonen kan gjøres gjeldende.
Retten kan ikke finne at bygningsrådet ikke i dette tilfelle hadde rettslig adgang til å sette som vilkår for oppføring av skuret at det ble gitt deklarasjon etter den dagjeldende bygningslov §8. Det vises til samme lovs §119 og vedtektene for Bergen til §119, punkt 1 og 4. Etter dette er retten enig med underskjønnet i at Svendal ikke kan kreve erstattet annet tap enn av en virksomhet på tomten som ikke er avhengig av noe byggverk. Når dette er tilfelle, vil tomteverdien her gi den høyeste erstatning. Svendal må selv rive skuret overensstemmende med deklarasjonen av 1949. - - -