Rt-1973-1484
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1973-11-01 |
| Publisert: | Rt-1973-1484 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 1053/1973. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Roll-Matthiesen, Stabel, Michelsen |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §411, Straffeloven (1902) §270, §271, Utleveringsloven (1975) §2, §17 |
Dommerne Roll-Matthiesen, Stabel og Michelsen.
Om forhistorien vises til Rt-1973-1479. Etter Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 26. september 1973 tok Gulating lagmannsrett saken opp til ny behandling og avsa 12. oktober 1973 kjennelse hvorved kjæremålet mot Bergen forhørsretts kjennelse ble forkastet.
Lagmannsretten fastslo først at det forhold A var dømt for i Libanon ville blitt subsumert under straffelovens §270 jfr. §271 hvis tilfellet skulle pådømmes i Norge. Betingelsene etter utleveringslovens §2 første ledd var således til stede. Deretter behandlet lagmannsretten spørsmålet om det var fremskaffet «saadanne beviser for vedkommendes skyld, at det findes at være skjellig grund til mistanke mot ham», jfr. lovens §9 tredje ledd. Lagmannsretten fant det klart at en dom som var avsagt in absentia og uten at A hadde forsvarer, ikke alene var et slikt bevis at det ga slik skjellig grunn til mistanke som utleveringsloven krever. Etter en utførlig drøftelse kom lagmannsretten til det resultat: 1) at det var skjellig grunn til mistanke om at det var A som hadde skrevet under på sjekken og at han således hadde gjort seg skyldig i sjekkbedrageri, og 2) at det var skjellig grunn til mistanke om at den forbrytelse A var mistenkt for å ha fullført ved sjekkbedrageriet i Geneve, ble påbegynt ved avtale med fornærmede i Beirut den 12. desember 1969 om at den senere gullhandel skulle fullføres i Geneve. Til slutt drøftet lagmannsretten spørsmålet om den forbrytelse A var dømt for i Libanon, hørte under libanesisk
Side:1485
jurisdiksjon etter libanesisk lov. Lagmannsretten konkluderte med at den libanesiske dom bygget på territorialprinsippet og at det ikke var i strid med folkeretten at et land ga sine strafferettsregler en slik slagvidde at den omfattet et tilfelle som det foreliggende.
A påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg og hevdet at lagmannsretten hadde gjort en vesentlig og åpenbar feil i forbindelse med spørmålet om det var begått en straffbar handling i Libanon. I denne forbindelse ble det bl.a. anført:
«- - -Når det gjelder selve den straffbare handling, undertegningen av sjekken og det bedrageri det i sammenheng med det som ellers angivelig har skjedd betyr, er det tilstrekkelig at det for å fremme utleveringskravet foreligger skjellig grunn til mistanke. Når man skal avgjøre den formelle side, påtaleretten, kan man ikke operere med en viss sannsynlighet eller nøye seg med at det ikke kan ansees utelukket at de anmeldte befant seg et bestemt sted og følgelig ikke kan se bort fra en viss mistanke om at de kan ha vært der. De må ganske enkelt ha vært der og utleveringsforretningen kan ikke fremmes hvis ikke retten finner det godtgjort at så er tilfelle.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerket bl.a.:
«Det kjæremål som foreligger til avgjørelse er et videre kjæremål og Kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset etter straffeprosesslovens §411. Det som kan være aktuelt å prøve er kjæremål over saksbehandlingen ved lagmannsretten og kjæremål som gjelder tolkingen av en lovforskrift. Kjæremålsutvalget kan ikke prøve lagmannsrettens bevisbedømmelse og den konkrete lovanvendelse.
Som det fremgår av det som foran er sitert fra kjæremålserklæringen antydes at det foreligger en feil ved saksbehandlingen i forbindelse med lagmannsrettens behandling av det som foregikk i Beirut den 12. desember 1969. Utvalget kan ikke se at det her foreligger noen saksbehandlingsfeil og en tilføyer at det etter Utvalgets mening heller ikke foreligger noen annen feil ved lagmannsrettens saksbehandling.
Kjæremålsutvalget forstår kjæremålserklæringen derhen at det hevdes at lagmannsretten har tolket utleveringslovens §9 siste ledd uriktig når den har lagt til grunn at «skjellig grunn til mistanke» er tilstrekkelig når det gjelder tilstedeværelsen av fakta som er bestemmende for den straffbare handlings tilknytning til vedkommende lands territorium, in casu om sakens hovedpersoner befant seg i Libanon den 12. desember 1969. Slik Utvalget forstår kjæremålserklæringen mener A at det etter nevnte lovbestemmelse må foreligge et helt avgjørende bevis for fakta av denne art.
Kjæremålsutvalget skal hertil bemerke at man ikke kan se at utleveringslovens §9 siste ledd gir anledning til å sondre mellom de enkelte ledd i beviset for at det har funnet sted en straffbar handling som et utleveringskrav kan grunnes på.
Side:1486
Lagmannsretten har derfor ikke tolket lovbestemmelsen uriktig når den har gått ut fra at «skjellig grunn til mistanke» er tilstrekkelig også i denne relasjon.
Det er forøvrig ikke påberopt noen feil i lagmannsrettens tolking av lovforskrifter og Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsretten ved sin avgjørelse har lagt til grunn noen uriktig forståelse av norske eller libanesiske lover. Kjæremålsutvalget finner også å burde tilføye at avgjørelsen heller ikke kan sees å bygge på noen uriktig forståelse av folkeretten.
Idet Kjæremålsutvalget igjen fremhever at Utvalget ikke kan prøve lagmannsrettens bevisbedømmelse og konkrete lovanvendelse vil kjæremålet bli å forkaste.
A har i saken anført at hans liv vil være i fare hvis han blir utlevert til Libanon, dette av annen grunn enn det som angår den foreliggende straffesak. Senest i et brev til Gulating lagmannsrett av 5. oktober 1973 skriver han at han nu kjemper for sitt liv. Kjæremålsutvalget skal hertil bemerke at domstolenes oppgave i saker av denne art er å avgjøre om det er adgang til etter loven å foreta utlevering. Spørsmålet om utlevering skal skje, avgjøres etter utleveringslovens §17 av vedkommende departement - Justisdepartementet.»