Rt-1973-1479
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1973-09-26 |
| Publisert: | Rt-1973-1479 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 939/1973. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Heiberg, Leivestad, Sandene |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §410, Lov om utlevering av lovforbrytere (1908) §9, §411, §412, §11, §14 |
Dommerne Heiberg, Leivestad og Sandene.
Bergen forhørsrett hadde 7. september 1973 i medhold av §11 i lov av 13. juni 1908 om utlevering av forbrytere avsagt kjennelse om at det var lovlig adgang til å utlevere pågrepne A. A påkjærte kjennelsen på stedet, men Gulating lagmannsrett forkastet kjæremålet i kjennelse av 10. september 1973. A erklærte videre kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg som bl.a. uttalte:
«Høyesteretts kjæremålsutvalg finner at lagmannsrettens kjennelse må oppheves på grunn av feil i saksbehandlingen.
I kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg av 11. mars 1946, referert i Rt-1946-344, er uttalt: «Det er i full overensstemmelse med straffeprosesslovens §412 at lagmannsretten har avgjort kjæremålet uten opphold og uten å vente på mulige uttalelser fra siktede som retten selv ikke har funnet det påkrevet å innhente.»
I det foreliggende tilfelle må det imidlertid anses som en feil at lagmannsretten har avgjort saken uten å avvente uttalelse fra siktede eller hans forsvarer. Det var oppnevnt forsvarer i medhold av §14 i lov om utlevering av 13. juni 1908, og denne var til stede i forhørsretten. Hans anførelser er imidlertid bare summarisk gjengitt i forhørsrettens kjennelse, og domfeltes kjæremål som ble avgitt på stedet, er ikke grunngitt. Saken gjaldt
Side:1480
vitale interesser for siktede, og den reiste en rekke kompliserte spørsmål av faktisk og rettslig art. Under disse helt særegne forhold må det anses som en feil at lagmannsretten straks avgjorde saken uten først å bringe på det rene hvorvidt det kunne ventes en begrunnelse for kjæremålet fra den oppnevnte forsvarer.
Det foreligger her en mangel som kan tenkes å ha hatt betydning for lagmannsrettens resultat. Den kan heller ikke avhjelpes ved det videre kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg som her etter straffeprosesslovens §411 bare har en sterkt begrenset kompetanse.
Om et beslektet tilfelle vises til kjæremålsutvalgets kjennelse i Rt-1972-634.
Lagmannsrettens kjennelse må etter dette oppheves.
Kjæremålsutvalget tilføyer at i denne spesielle sak må det etter utvalgets mening også anses som en feil at lagrmannsretten har innskrenket seg til å slutte seg til forhørsrettens begrunnelse, uten å foreta noen mer inngående behandling. Særlig gjelder dette spørsmålet om hvorvidt det foreligger «skjellig grunn til mistanke», jfr. utleveringslovens §9 siste ledd. Den mistanke det her er tale om, må gjelde en handling som både etter norsk straffelov kan medføre mer enn 1 års fengsel, og som de libanesiske myndigheter etter sin lov vil ha materiell og prosessuell kompetanse til å straffe. Det nærmere faktiske forhold spiller her en vesentlig rolle, og på bakgrunn av siktedes egen forklaring er det ikke tilstrekkelig med en uttalelse om at det foreligger skjellig grunn til mistanke, uten noen nærmere begrunnelse. Den fremlagte dom fra Libanon er neppe uten videre tilstrekkelig i så henseende, da den er avsagt «in absentia» uten at siktede har vært representert.»