Rt-1974-754
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1974-05-10 |
| Publisert: | Rt-1974-754 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 121 K/1974 |
| Parter: | Olav Helgås (advokat Alf Bruland) mot Staten ved Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Gunnar Aasland). |
| Forfatter: | Eckhoff, Stabel, Sandene |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §188, §189, §250 |
Dommerne Eckhoff, Stabel og Sandene.
Samferdselsdepartementet stadfestet 6. juli 1971 vedtak av 4. november 1970 av løyveutvalget i Sogn og Fjordane om tildeling av en del Ieiebilløyver. I samsvar med løyveutvalgets tilråing av 29. april 1971 forkastet departementet med det en klage fra bl.a. Olaf Helgås over tildelingen. Ved stevning av 2. mars 1972 reiste Helgås sak mot staten v/Samferdselsdepartementet med påstand prinsipalt om at løyveutvalgets tildeling av
Side:755
leievognløyve og departementets stadfestelse kjennes ugyldig, subsidiært om erstatning. Sunnfjord herredsrett frifant staten ved dom av 28. februar 1973. Denne dom påanket Helgås til Gulating lagmannsrett.
Under saksforberedelsen for lagmannsretten provoserte Helgås fremlagt Samferdselsdepartementets konsept til avgjørelsen av 6. juli 1971 og de interne bemerkninger til konseptet. Han forlangte også Samferdselsdepartementets konsepter og notater i tilknytning til en avgjørelse av departementet 10. mai 1973 i en annen klagesak reist av Jakob Gundersen over en tildeling av leievognløyve som Sogn og Fjordane løyveutvalg hadde foretatt 5. september 1972. Departementet tok her klagen til følge.
Gulating lagmannsrett avsa 12. januar 1974 kjennelse som gikk ut på at begjæringen ikke ble tatt til følge. kjennelsen ble avsagt under dissens.
Helgås påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Hans grunnlag for å kreve dokumentene i egen sak var at departementets begrunnelse og skjønnsutøvelse i hans egen sak var mangelfull, og grunnlaget for å kreve dokumentene i saken til Jakob Gundersep var at det forelå usaklig forskjellsbehandling.
Høyesteretts kjæremålsutvalg stadfestet lagmannsrettens kjennelse og uttalte bl.a.:
«I den kjennelse av kjæremålsutvalget som lagmansretten viser til, og som er gjengitt i Rt-1970-1543, er uttalt:
«Utvalget er enig med lagmannsretten i at spørsmålet om hva som kan danne bevis i en rettstvist for domstolene, må ses i relasjon til de tvistepunkter som er reist. kravet om fremleggelse må fremsettes slik at det tydelig fremgår hvilke omstendigheter som aktes godtgjort, jfr. tvistemålslovens §188. Det er i relasjon til disse omstendigheter det må avgjøres hva som kan kreves fremlagt. Men en anførsel om vilkårlighet kan etter utvalgets oppfatning ikke i seg selv lede til at interne arbeidsdokumenter, innstillinger, notater m.v. uten videre må fremleggesisinhelhet...
... Men den omstendighet at en eller flere embetsmenn i et notat til den som har truffet avgjørelsen, har gitt uttrykk for hvordan det etter deres oppfatning skjønnsmessig bør velges mellom flere mulige løsninger innen den ramme vedkommende lov setter, kan normalt ikke gjøre notatet til et skriftlig bevis som vedkommer en sak om avgjørelsens gyldighet, jfr. tvistemålslovens §189 nr. 1 og 3.»
Lagmannsrettens flertall har nektet fremleggelse av dokumentene i Helgås' egen sak da disse dokumenter ikke kan ses å bygge på et faktisk uriktig grunnlag eller ellers å inneholde momenter som er egnet til å danne bevis i saken. - Når det gjelder dokumentene i Gundersen-saken, går flertallet ut fra at opplysningene om praksis ikke kan antas å ha noen selvstendig betydning som bevis. Videre peker flertallet på at etter kjennelsen av 1970 kan en anførsel om vilkårlighet ikke i seg selv
Side:756
lede til at interne dokumenter må fremlegges i sin helhet, og den omstendighet at en embetsmann i et internt notat gir uttrykk for hvilken løsning som bør velges, kan normalt ikke gjøre dokumentet til et bevis som kan kreves fremlagt.
kjæremålsutvalget er i det vesentlige enig med lagmannsrettens flertall. Slik som kravet om fremleggelse av de to sett med dokumenter er begrunnet, kan Utvalget ikke se at lagmannsretten ved å avslå kravet har gått utenfor de retningslinjer som kjæremålsutvalget har trukket opp i kjennelsen av 1970. Helgås har således etter Utvalgets oppfatning ikke gjort rede for hvordan dokumentene kan danne bevis i saken, slik at de kan kreves fremlagt etter tvistemålslovens §250 første ledd Utvalget vil fremheve at det skal meget til for at det i forbindelse med en anførsel om forskjellsbehandling skal kunne påberopes omstendigheter som gir grunnlag for å kreve fremlagt som bevis interne vurderinger og tilrådinger i andre saker.»