Rt-1971-108
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1971-01-30 |
| Publisert: | Rt-1971-108 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 21/1971 |
| Parter: | Statsadvokat Magnar Flornes, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Johan Hjort). |
| Forfatter: | Schweigaard Selmer, Blom, Endresen, Mindretall: Hiorthøy, Nygaard |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §31, §3, Straffeloven (1902) §52, §62 |
Dommer Schweigaard Selmer: I straffesak mot A avsa Eidsvoll herredsrett den 11. september 1970 dom med slik domsslutning:
«A, f. xx.xx.1943, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven av 18/6 1965 §31 første ledd, jfr. trafikkreglenes §22, nr. 2, litra 1 og §3, jfr. strl. §62 til fengsel i 30 - tretti - dager. Straffens fullbyrdelse utstår i medhold av strl. §52 med prøvetid 2 - to - år uten tilsyn. I tillegg til den betingede fengselsstraff dømmes han
Side:109
til en ubetinget bot stor kr. 300,- tre hundre kroner. Hvis boten ikke betales, trer i stedet fengsel i 10 - ti - dager. Saksomkostninger ilegges ikke.»
Dommen er avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for ubetinget fengsel.
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av herredsrettens dom.
Politimesteren i Romerike har påanket dommen til Høyesterett på grunn av lovanvendelsen og straffutmålingen. Det er gjort gjeldende at herredsrettens flertall har lagt til grunn en for mild aktsomhetsnorm, og at det av hensyn til trafikksikkerheten overensstemmende med gjeldende praksis burde ha vært anvendt ubetinget fengsel.
Jeg forstår etter dette anken slik at den i realiteten bare gjelder straffutmålingen, idet graden av uaktsomhet her alene har betydning for den straff som ilegges.
Jeg finner at anken bør forkastes. I samsvar med tidligere rettspraksis tar jeg utgangspunkt i at en uaktsom trafikkovertredelse ikke uten videre bør føre til ubetinget fengselsstraff selv om den har ført til dødsulykke. Jeg mener også at i alminnelighet bør det bare reageres med ubetinget fengselsstraff når uaktsomheten er graverende.
Etter den beskrivelse herredsretten har gitt av hendelsesforløpet og ulykkesstedet, finner jeg, i likhet med herredsrettens flertall, at domfeltes kjøring ikke var så uaktsom at den bør føre til ubetinget fengsel. Jeg viser til at domfelte kjørte med tillatt hastighet på en rett strekning av E 6. Han reduserte farten noe - fra 80 til 70 km/t - da han på ca. 100 meters avstand ble oppmerksom på to barn som kom frem til veien og stanset. Domfelte så guttene vende seg sørover - i den retning han kom fra - og regnet med at at bilen var iakttatt. Guttene var hele tiden i domfeltes synsfelt. Domfelte svingte litt inn i veien, og ca. 30 meter fra dem signaliserte han med hornet. Han så ingen av dem flytte seg fra stedet før han hørte et smell da sammenstøtet fant sted.
Jeg finner ikke at min oppfatning kommer i strid med de dommer det særlig er vist til for Høyesterett, jfr. Rt-1964-1010 og 1969 164. I førstnevnte sak fant påkjørselen sted like ved oppmerket gangfelt, og før feltet satte domfelte «farten heller opp enn ned». Farten ble anslått til minst 68 km/t. I det annet tilfelle ble utsikten til barna delvis borte for domfelte på grunn av en parkert bil. Han kjørte med 70 km/t i tettbygd strøk.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Hiorthøy: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende, og antar at påtalemyndighetens anke må tas til
Side:110
følge slik at fengselsstraffen gjøres ubetinget. Det er etter min mening under dagens trafikkforhold av vesentlig betydning på denne måte å søke å innskjerpe påbudet i trafikkreglenes §22 nr. 2, 1 om at en kjører i særlig grad skal holde en etter forholdene tilstrekkelig liten fart og om nødvendig stanse ved passering av barn som oppholder seg på eller ved vegen. Vel er det så at etter Høyesteretts praksis den omstendighet at en trafikkovertredelse fører til dødsulykke ikke uten videre bør lede til ubetinget fengselsstraff med mindre den uaktsomhet som er vist er av tilstrekkelig graverende art, jfr. uttalelse i Rt-1967-307. Men etter min mening fremgår det tilstrekkelig tydelig av dommens beskrivelse av hendingsforløpet - tiltrådt av den samlede rett - at målet i dette tilfelle er fylt. Jeg nevner særlig det som sies om at etter at tiltalte på betryggende avstand hadde sett to smågutter komme frem til vegkanten, kjørte han allikevel videre fremover med ca. 70km/t eller ca. 20m i sekundet fordi han regnet med at guttene ikke ville gå ut på vegen før bilen hadde passert. Videre at tiltalte hadde en ubetinget plikt til å innrette sin kjøring etter det forhold at han hadde to små barn foran seg like ved høyre vegkant, og at det ikke kunne hjelpe at tiltalte svingte inn mot midten av vegen, og hornsignalet ble gitt på så kort avstand at ulykken var uunngåelig med den fart tiltalte holdt. Jeg tilføyer at det ved anledningen ikke var annen trafikk på vegen, slik at det ikke kunne volde vanskelighet eller fare å slå av på farten eller eventuelt stanse for å slippe guttene over vegen.
Jeg kan ikke finne at det resultat jeg er kommet til står i strid med Høyesteretts praksis i tidligere saker som det er naturlig å sammenligne med. Under enhver omstendighet mener jeg imidlertid at rettspraksis i forhold av denne art ikke kan stå fast, men at bedømmelsen til enhver tid må tilpasses den stadig skiftende trafikksituasjon.
Dommer Blom: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Schweigaard Selmer. I anledning av dissensen skal jeg bare tilføye:
Da tiltalte fikk øye på guttene, hadde han med den fart han holdt - en fart som i seg selv var fullt forsvarlig - ca. 5 sekunder å områ seg på før han var fremme ved dem. Den feilvurdering han i løpet av dette korte tidsrom gjorde seg skyldig i, er etter min mening ikke så graverende at det her er rimelig å anvende ubetinget fengselsstraff.
Dommer Endresen: Som dommer Blom.
Dommer Nygaard: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Hiorthøy.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Kaare Nerdrum med domsmenn):
Tiltalte A er født xx.xx.1943, gulvlegger, X. Han forsørger hustru
Side:111
og 2 barn på 2 og 5 år, er uten formue og oppgir siste års inntekt til kr. 28000,-. I 1966 har han vedtatt bot kr. 125,- etter trafikkreglenes §4. - - -
Veibanen er 6m. bred med heltrukket gul stripe i midten. Det var oppholdsvær og klart, tørr asfalt og temperatur +4x. Tilt. var ikke sjenert av sol og kjørte uten briller. Det var ingen annen trafikk på veien akkurat da, hverken møtende eller i nordgående retning. Tilt. hadde således hele veien i området «for seg selv». Bilen hadde gode snødekk med pigger på alle hjul, og disse hadde normalt lufttrykk. Ved kontroll foretatt av statens bilsakkyndige Erling Østby, Eidsvoll dagen etter ble ikke funnet mangler eller feil ved bilen, som kunne ha vært årsak eller medvirkende årsak til uhellet. - - -
For så vidt angår hendelsesforløpet bygger retten på tiltaltes egen forklaring, som er sålydende:
Han kom kjørende fra sitt arbeidssted i Oslo og skulle hjem til X. Farten etter utgangen av svingen mot høyre etter Mogreina kapell var ca. 80 km/t. På en avstand av 90 - 100 m. så han 2 gutter komme frem mot veien på hans høyre side, hvor de stanset. De så først nordover og deretter sørover E-6. Tilt. dempet farten noe og kjørte fremover med ca. 70 km/t. Han svingte litt inn i veien og hadde hele tiden guttene i synsfeltet. Ca. 30m. fra der hvor guttene stod, ga tilt. et støt i hornet. Da bilen var omtrent midt i veibanen og «på høyde med guttene», så han «en refleks fra høyre og hørte et smell». Han hadde på forhånd ikke sett noen av guttene flytte seg fra stedet. Tilt. bremset og svingte så langt ut til venstre som veien tillot. Bilen ble stanset utenfor høyre veiside. Den forulykkede var kjørt til Sentralsykehuset, Lørenskog før betjentene fra Ullensaker lensmannskontor kom til stede. Tilt. var der da fremdeles og viste dem hvor B var blitt funnet etterpå. Bremsespor ble oppmålt og skisse laget på målebrett i tiltaltes nærvær.
Fra svingen etter Mogreina kapell går E-6 rett og plant et par hundre meter til bakketopp. Derfra er det fortsatt rett vei ned i en dump, opp av denne og videre nordover flere hundre meter. Under åstedsbefaringen har tilt. påvist hvor guttene stod ved veisiden. Fra svingen og dit er et skogholt på høyre side i tiltaltes kjøreretning og svært nær veibanen. Tilt. forklarer at guttene stanset og ble stående ca. 1 meter fra kjørebanen. De stod på rester av brøytekant og litt høyere enn veien. Bremsesporene begynte ca. 6m. sør for dette sted og hadde en lengde av 36m. Tilt. bestrider riktigheten herav, men retten anser det godtgjort at de bremsespor, som ble inntegnet på skissen like etter ulykken, var riktige og etter tiltaltes bil. Det var først bremsemerker bare etter venstre hjul 12m. og deretter også etter høyre hjul 24m. Sporene gikk over mot venstre veiside, som bilen hadde fulgt 7m. før siste bremselengde 5m. gikk mot høyre igjen. Da bremsingen begynte, var venstre hjulgang litt til venstre for veiens midtlinje. Ved passering av stedet hvor guttene hadde stått, kjørte tilt. omtrent midt i veien, slik at avstanden fra bilens høyre side og til høyre veikant da var snaut 2.25m.
Så vidt skjønnes hadde de 2 gutter lekt i skogholtet og var nå på vei hjem. De bodde på den annen - vestre - side av E-6 og ca. 20m.
Side:112
fra denne. Fra huset, som ligger 30 - 40m. sør for der guttene hadde stanset, er det ikke direkte adkomst ut til E-6. Den egentlige «gårdsvei» er litt nordenfor dette sted, men sannsynligvis ville de ta en snarvei og enten krysse E-6 eller skrå noe over veien i sørlig retning. Avstanden til bilen i sideretning fra der hvor Thorbjørn stod var ca. 3, meter da ulykken hendte. Gutten ble ikke overkjørt men må ha gått eller løpt mot bilen. Det var bulk i den bakre del av vindusrammen og i nedkant bakerst på høyre dør, i nedkant på høyre side foran bakskjermen samt i fremkant av høyre bakskjerm. Et pappskjold, som Thorbjørn hadde båret, ble sittende fast ved bilens høyre dørvindu. Både Thorbjørn og broren var store for alderen. De hadde bodd på stedet i 4 år. Thorbjørn gikk i 2. klasse på Mogreina skole som ligger ved E-6 noen hundre meter lenger nord. Når det var mulig gikk han på ski over jordene til skolen men ellers langs E-6. Fra hjemmet brukte han å krysse veien alene et par ganger hver dag. Faren har som vitne karakterisert Thorbjørn som forsiktig i trafikken. Han brukte alltid både å se og lytte etter kjøretøyer før han gikk over veien. - - -
Retten finner det ikke tvilsomt at tilt. ved sin kjøring denne dag har overtrådt begge de straffebud, som er gjengitt i tiltalebeslutningen, og som han blir å dømme etter. Tilt. hadde på betryggende avstand sett to smågutter komme frem til hans høyre veiside, hvor de ble stående ca. 1 meter fra kjørebanen. Etter trafikkreglenes §22, nr. 2, litra 1 hadde han da plikt til å holde en etter forholdene tilstrekkelig liten fart og om nødvendig stanse. Allikevel kjørte han videre fremover med ca. 70 km/t. eller ca. 20m. i sekundet. Selvom han mente at guttene ikke ville gå ut på veien, før bilen hadde passert, var det hverken usedvanlig eller upåregnelig at noe annet skjedde. Av barn kan og må man i en slik situasjon regne med plutselige og uventede reaksjoner og bevegelser. Det er derfor vi har fått bestemmelsen i trafikkreglenes §22, nr. 2, litra 1. Den skal være til beskyttelse for barna, og tilt. hadde en ubetinget plikt til å innrette sin kjøring etter de forhold at han hadde to små barn foran seg like ved høyre veikant. Det kan ikke hjelpe at tilt. svingte inn mot midten av veien, og hornsignalet ble gitt på så kort avstand at ulykken var uunngåelig med den fart tilt. holdt. Hvis det er riktig som tilt. forklarer, og som retten legger til grunn, at han holdt øye med guttene hele tiden, ville ulykken ikke ha hendt dersom tilt. hadde kjørt med tilstrekkelig liten fart frem mot dem. En gutt på 8 år og 4 mndr. trenger dog litt tid på å bevege seg ca. 3,m. selv om det skjer i løp eller ved hopp. Angående bedømmelsen i lignende saker viser retten til Rt-1962-232 og Rt-1964-1010.
Straffen settes til fengsel i 30 dager idet strl. §62 er anvendt.
Ved straffutmålingen er i skjerpende retning lagt vekt på at generalpreventive hensyn krever streng reaksjon i slike saker. Ulykken fikk en tragisk følge, og det var ingen grunn for tilt. til å kjøre som han gjorde. I formildende retning er godskrevet ham at tilt. selv ikke regnet med at en farlig situasjon ville oppstå. At dette var en skjebnessvanger feilvurdering, er en annen sak.
Retten finner enstemmig at straffens fullbyrdelse ikke er nødvendig for å avholde tilt. fra nye straffbare handlinger, og rettens flertall - domsmennene - antar at heller ikke hensynet til den alminnelige
Side:113
lovlydighet er til hinder for å gi tilt. betinget straff. Med hjemmel i strl. §52 bestemmer flertallet derfor at straffens fullbyrdelse skal utstå med prøvetid 2 år. Rettens formann har stemt for ubetinget fengselsstraff idet hensynet til trafikksikkerheten gjør dette nødvendig her etter hans mening.
Etter rettspraksis medfører en uaktsom trafikkovertredelse ikke uten videre ubetinget fengselsstraff selv om den har hatt dødsulykke til følge. Vilkåret for slik reaksjon er vanligvis at uaktsomheten finnes å være av graverende art. Det vises herom til Høyesteretts kjennelse senest av 29/8 1970 i sak mot B (pådømt av Eidsvoll herredsrett med sorenskriveren som rettsformann). Flertallets og mindretallets stemmegiving nå skyldes forskjellig syn på nettopp dette spørsmål. Domsmennene tør ikke karakterisere tiltaltes kjøring som en uaktsomhet av graverende art. De bygger da på at tilt. hadde sett guttene vende seg sørover, slik at han hadde grunn til å regne med at bilen var iakttatt. Rettens formannn vil etter en samlet vurdering av tiltaltes kjøring kalle denne for svært graverende. Han legger særlig vekt på den høye fart tilt. holdt frem mot ulykkesstedet og viser til Høyesteretts vurdering i Rt-1964-1010.
I tillegg til den betingede fengselsstraff finner rettens ovennevnte flertall å burde idømme tilt. en ubetinget bot på kr. 300.-, subsidiært fengsel i 10 dager. Rettens formann er subsidiært enig i dette. Ved botens fastsettelse er tatt hensyn til tiltaltes økonomiske forhold - - -