Rt-1983-1164
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1983-10-20 |
| Publisert: | Rt-1983-1164 (277-83) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 20. oktober 1983 i l.nr. 111/1983 |
| Parter: | Riksadvokatfullmektig Erling O. Lyngtveit, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Johan Hjort). |
| Forfatter: | Bugge, Holmøy, Bølviken, Røstad, Blom |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §239, §29, Løsgjengerloven (1900) §17, Viltloven (1981) |
Dommer Bugge: Frostating lagmannsrett avsa 5. mai 1983 dom med slik domsslutning:
«A, født xx.xx.1935, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §239 til fengsel i 120 - etthundreogtjue - dager.
Han ilegges saksomkostninger til det offentlige med 2000 - totusen - kroner.»
Av dommen fremgår det at lagmannsretten ikke tok til følge påtalemyndighetens påstand om at domfelte i medhold av straffeloven §29 nr. 2 skulle fradømmes retten til å drive jakt i 5 år. Dette er ikke kommet til uttrykk i domsslutningen.
Når det gjelder saksforholdet og domfeltes personlige forhold, viser jeg til domsgrunnene.
Domfelte har anket over straffutmålingen. Han mener at lagmannsretten har lagt for liten vekt på de formildende omstendigheter i saken, og at straffen burde vært gjort betinget.
Lagmannsrettens dom er påanket også av statsadvokaten i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane, på grunn av avgjørelsen av rettighetstapet. Etter påtalemyndighetens mening har domfelte utvist en så graverende uaktsomhet at han må anses uskikket til fortsatt å drive jakt. Almene hensyn tilsier at påtalemyndighetens påstand på dette punkt burde vært tatt til følge.
Jeg er kommet til at domfeltes anke må forkastes, og at påtalemyndighetens anke må tas til følge.
Domfelte er dømt for under hjortejakt uaktsomt å ha voldt sin jaktkamerats død. En enstemmig lagmannsrett har, etter å ha hørt forklaringene og ha sett lysbilder og skisser fra rekonstruksjonen av hendelsen, funnet at det foreligger slike skjerpende omstendigheter ved domfeltes forhold at det må reageres med en ubetinget fengselsstraff. Jeg finner i denne sak ikke grunnlag for å fravike denne vurdering. Lagmannsretten har lagt til grunn at domfelte, uten at han hadde forvisset seg om hvor jaktkameraten befant seg, i grålysningen under dårlige lysforhold og i et terreng hvor småtrær og krattskog hindret fri sikt, løsnet skudd på 150 meters hold mot en skikkelse som under de rådende forhold vanskelig kunne identifiseres som et dyr. Mot en slik uforsvarlig jaktutøvelse, og særlig under storviltjakt, er det av almenpreventive grunner nødvendig å reagere strengt, også om hendelsen for domfelte selv har vært en sterk påkjenning.
Etter min mening har domfelte ved sitt forhold vist seg uskikket til å drive jakt. Jeg er enig med påtalemyndigheten i at almene hensyn tilsier at han bør fradømmes retten til dette, jfr. straffeloven §29 nr. 2, og i at rettighetstapet bør gjelde for en periode på 5 år. I denne forbindelse nevner jeg at det ut fra de opplysninger som foreligger for Høyesterett om utbyttet av storviltjakten på X jaktvald, ikke er grunn til å anta at den er av vesentlig økonomisk betydning for domfelte, slik lagmannsretten synes å ha gått ut fra.
Jeg stemmer for denne dom:
1. I lagmannsrettens dom gjøres den tilføyelse at A i medhold av straffeloven §29 nr. 2 fradømmes retten til å drive jakt for et tidsrom av 5 - fem - år.
2. Domfeltes anke forkastes.
Dommer Holmøy: Jeg er enig med førstvoterende.
Bølviken, Røstad og Blom: Likeså.
Av lagmannsrettens dom (lagdommer Helge Barsett, byrettsdommerne Rolf Theisen og Tore Stenhamar):
A, født xx.xx.1935, gårdbruker og verkstedarbeider, - - -, enkemann, ingen forsørgelsesbyrde, barna er voksne, inntekt siste år ca kr. 90000,-, har noe formue i fast eiendom, har ikke avtjent verneplikt på grunn av en ryggskade, er tidligere ikke straffedømt, men har et par bøter etter vegtrafikkloven for svært mange år tilbake, og en bot etter løsgjengerloven §17 i 1962. - - -
Om kvelden fredag den 15. oktober 1982 hadde tiltalte en samtale med sin jaktkamerat B over Walkie-talkie om hjortejakt neste morgen. Det må legges til grunn at de avtalte å jakte på hjort den påfølgende morgen. - - - Det må også legges til grunn at det mellom jaktkameratene hadde utviklet seg en rutine om at den som kom først til jaktområdet skulle ta post på oversiden av riksvegen mellom Valsøyfjord og Vaagland.
Da tiltalte kom til jaktområdet i grålysningen den 16. oktober 1982, antakelig mellom kl. 06.40 og 06.45, kjørte han forbi jaktkameraten B's bil som sto parkert ved riksvegen i jaktområdet. Han var således klar over at B var ankommet til jaktområdet. Tiltalte parkerte sin egen bil syd-øst for riksvegen et stykke lenger fremme i kjøreretningen. Straks etter at han gikk ut fra sin bil for å gå over riksvegen og inn i den del av jaktområdet hvor han skulle ta post øst for Klettelva, mente han å se en hjort eller et rådyr som beveget seg i vestlig retning på en gårdsveg som går fra riksvegen og ned til et ubebodd gårdsbruk. Avstanden fra tiltalte til det sted på gårdsvegen hvor han mente å se hjorten/rådyret er ca 150 meter. Langs gårdsvegen mot tiltaltes standplass vokser det småfuru og krattskog som hindret fri sikt til det som måtte bevege seg på vegen. Med sin jaktrifle løsnet tiltalte et skudd mot det dyr som han mente beveget seg på gårdsvegen. Han hørte umiddelbart etterpå et rop og ble klar over at dette kunne komme fra hans jaktkamerat B i målområdet. Han løp opp til gårdsvegen hvor han på det sted han mente å ha sett hjorten/rådyret fant B liggende skutt gjennom begge lår. Prosjektilet hadde først gått inn i venstre lår høyt oppe, gjennom låret og deretter tvers igjennom høyre lår. Prosjektilet er ekspanderende og hadde derfor forårsaket betydelig skade i venstre lår. B hadde et betydelig blodtap. Tiltalte tok sin bil og kjørte til nærmeste lege som ble hentet til åstedet i løpet av meget kort tid. B ble i ambulanse kjørt til sykehus, men døde undervegs som følge av blodtapet.
Ved straffutmålingen legger retten i skjerpende retning vekt på at tiltalte, som en erfaren jeger burde ha innsett det betydelige faremoment som lå i å løsne skudd mot noe som han vanskelig kunne identifisere som et dyr. Det må også legges vekt på at A var lokalkjent og var klar over at gårdsvegen til sine tider var beferdet, slik at det ikke kunne utelukkes med sikkerhet at det befant seg folk på vegen. Det må også sees hen til at tiltalte opptrådte uforsvarlig og i strid med jaktloven ved at han skjøt over riksvegen ved denne anledning. Det individualpreventive hensyn gjør seg i den foreliggende sak ikke så sterkt gjeldende, men de almenpreventive hensyn tilsier en streng reaksjon i forhold som det foreliggende. I formildende retning legges det vekt på at den tragiske hendelse har vært en sterk påkjenning for tiltalte. Han har i mange år hatt et vennskapelig forhold til avdøde.
Retten finner at straffen passende bør settes til 120 dager fengsel i samsvar med aktors påstand.
Aktor har nedlagt påstand om at tiltalte i medhold av straffeloven §29 nr. 2 skal fradømmes retten til å drive jakt i 5 år.
Tiltalte er gårdbruker og har et økonomisk utbytte av sin jaktvirksomhet som et ledd i gårdsdriften. Det er ellers ikke kommet frem noen ufordelaktige opplysninger om tiltaltes forhold under jakt forut for den nå pådømte handling. Retten antar at tiltalte nå har erfart de farer jakt innebærer på en så sterk måte at han ved fremtidig jakt må antas å ville utvise den største forsiktighet. Retten finner derfor at det ikke er grunnlag for å anta at han er uskikket til fremtidig jakt og finner ikke å burde etterkomme påstanden om fradømmelse av jaktretten. - - -