Rt-1985-452
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1985-04-18 |
| Publisert: | Rt-1985-452 (151-85) |
| Stikkord: | Odelsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 18. april 1985 i l.nr. 65/1985 |
| Parter: | Oddmund Gudleiv Rosseland (høyesterettsadvokat Helge Tofte) mot Magnhild Lømsland (høyesterettsadvokat Jens Haugland). |
| Forfatter: | Hellesylt, Røstad, Skåre, Dolva, Blom |
| Lovhenvisninger: | Odelsloven (1974), Odelsloven (1974) §8, §27 |
Dommer Hellesylt: Saken gjelder spørsmål om en odelsberettiget som har reist odelsløsningssak i rett tid for å løse eiendom på odel fra en ikke odelsberettiget, skal nektes løsning på grunn av misbruk av løsningsretten eller fordi driveplikten ikke vil bli overholdt. Oddmund Gudleiv Rosseland kjøpte eiendommen gnr. 122 bnr. 1 og 8 i Kristiansand av Gunhild Lømsland. Skjøte ble tinglyst 23. mai 1980. Han var ikke odelsberettiget. Magnhild Lømsland reiste i februar 1982 sak med krav om å få løse eiendommen på odel.
Kristiansand byrett avsa den 11. august 1983 dom med slik domsslutning:
«1. Oddmund Gudleiv Rosseland frifinnes.
2. Magnhild Lømsland betaler innen 2 - to - uker kr. 7000,- i saksomkostninger til Oddmund Gudleiv Rosseland.»
Magnhild Lømsland anket dommen, og Agder lagmannsrett avsa den 23. januar 1984 dom med denne domsslutning:
«1. Magnhild Lømsland har rett til å løse på odel gnr. 122 bnr. 1 Lømsland i Kristiansand.
2. Byrettens dom stadfestes for så vidt gjelder gnr. 122 bnr. 8.
3. Saksomkostninger for byretten og lagmannsretten idømmes ikke.»
Om det nærmere saksforhold og partenes anførsler for byrett og lagmannsrett viser jeg til byrettens og lagmannsrettens dommer.
Oddmund Gudleiv Rosseland har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Magnhild Lømsland har ikke anket, og saken for Høyesterett gjelder derfor bare bruksnummer 1. Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett er avhørt partene og tre vitner, av disse er to nye for Høyesterett. Det foreligger også en del nye dokumenter. Men med den reservasjon som er nevnt foran, står saken i alt vesentlig for Høyesterett som for de tidligere retter.
Partenes anførsler for Høyesterett er stort sett de samme som for byretten og lagmannsretten.
Den ankende part, Oddmund Gudleiv Rosseland, hevder at lagmannsrettens dom er uriktig når den ikke har nektet løsning også av bnr. 1, og har blant annet anført:
Magnhild Lømsland, som nå er 80 år og gift med Sigurd Lømsland som er 86 år, har ikke reist saken for selv å eie og drive eiendommen. Hun vil ha den formelle posisjon som eier for å kunne overføre eiendommen til barn eller barnebarn, som ikke hører til kretsen av odelsberettigede. Dette er misbruk av odelsretten, og vil være i strid med odelsloven §8 som har villet avskjære odelsrett for så fjerne etterkommere av eiere med odelsrett som det her er tale om.
Videre anføres at det foreligger antesipert mislighold av den driveplikt over 10 år som odelsloven §27 påbyr. Dette vil være tilfellet selv om det ikke kan kreves at odelsløseren selv fysisk skal forestå driften. Odelsløseren og hennes ektefelle er meget gamle, den skog- og jordbrukseiendom de fra før har er vanskjøttet, de mangler redskaper og brukbare driftsbygninger, og livsarvingene har ikke vist interesse for å bistå med driften. Lagmannsretten har for øvrig uriktig lagt til grunn at løsningseiendommen vesentlig er en skogseiendom. Den har imidlertid også 25 dekar dyrket jord, og dette gjør driveplikten tyngre enn hva lagmannsretten har forutsatt. - Den manglende drift viser at det er en passiv eiendomsoppsamling som foretas.
Domstolene må kunne nekte løsning når det på forhånd er klart at driveplikten ikke vil bli overholdt.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
«1. Kristiansand byretts dom av 11. august 1983 pkt. 1 stadfestes for så vidt gjelder gnr. 122 bnr. 1 i Kristiansand.
2. Kristiansand byretts dom av 11. august 1983 pkt. 2 stadfestes.
3. Oddmund Gudleiv Rosseland tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»
Ankemotparten, Magnhild Lømsland, hevder at lagmannsrettens dom er riktig. Hun har blant annet anført:
Det foreligger ikke misbrukssituasjon. Livsnerven i odelsretten er å bevare jordbrukseiendommer i slekten. Det er således legitimt å bruke odelsretten med tanke på livsarvinger. Magnhild Lømsland vil for øvrig bli reell eier og vil forestå drift av eiendommen med hjelp av barn og barnebarn som bor i nærheten. Odelsloven har i en rekke paragrafer innført ordninger med sikte på å avverge misbruk, og man må være varsom med å supplere disse med ulovfestede misbruksregler. De eksempler man i praksis har hatt når det gjelder misbruk av odelsrett, knytter seg til andre problemstillinger enn i saken her. Den som påstår misbruk, må ha bevisbyrden for at misbruk foreligger.
Det bestrides at driveplikten vil bli misligholdt. Ekteparet Lømsland er gamle, men de er friske, og vil som nevnt kunne få hjelp med driften av sine livsarvinger. Skogdriften vil kunne settes bort. Den driftsbygning som disponeres, er egnet for oppaling av slaktedyr, og når redskaper ikke er anskaffet, skyldes dette at man avventer utfallet av løsningssaken. For øvrig bestrides at domstolene kan nekte løsning ut fra synspunkter om antesipert mislighold av driveplikten. Det er landbruksmyndighetene som skal føre tilsyn med om driveplikten oppfylles, jfr. odelsloven §29.
Magnhild Lømsland har nedlagt denne påstand:
«1. Lagmannsrettsdommen pkt. 1 blir stadfesta.
2. Magnhild Lømsland blir tilkjend sakskostnad for alle rettar.»
Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.
Det er på det rene at Magnhild Lømsland tilhører kretsen av odelsberettigede også etter de begrensninger som ble innført ved odelsloven av 1974. Det er på den annen side like klart at hennes barn og barnebarn faller utenfor denne krets. Får Magnhild Lømsland løse eiendommen på odel, vil imidlertid disse få odelsrett i kraft av at deres mor og bestemor blir eier av eiendommen med odel, jfr. odelsloven §8.
Magnhild Lømsland er født i 1904. Hennes ektefelle, Sigurd Lømsland, som for øvrig også tilhører kretsen av odelsberettigede, er født i 1898. Selv om de begge er friske, sier det seg selv at det er begrenset hva de vil kunne makte med hensyn til personlig innsats når det gjelder driften av eiendommen. Det synes tvilsomt om de vil kunne yte noen selvstendig arbeidsinnsats på gården, og den tid de kan regne med å sitte med eiendommen vil også være begrenset. Det må legges til grunn at løsningssaken nok er reist for at et av barna eller barnebarna senere skal kunne få overta eiendommen.
Spørsmålet er om dette vil være misbruk av odelsretten eller i strid med den begrensning i kretsen av odelsberettigede som man innførte i den nye odelsloven §8. Dette er en problemstilling som etter den tidligere odelslovgivning ikke var aktuell, iallfall ikke i den variant som man har her. Ved vurderingen av dette spørsmål tar jeg utgangspunkt i odelsrettens karakter av en slektsrett, hvor hensynet til å bevare eiendom for slekten har veid tungt. Sin karakter av slektsrett har odelsretten i behold. Selv om kretsen av de berettigede er snevret kraftig inn, er loven system også at kretsen av berettigede kan utvides ved at en berettiget bruker sin rett, jfr. §8. På denne bakgrunn kan jeg ikke se at det, slik denne saken ligger an, foreligger misbruk av retten eller vil være i strid med begrensningsregelen i §8 at Magnhild Lømsland bruker løsningsretten. Hun har selv tilknytning til eiendommen, som har vært i slekten i flere hundre år, og som nevnt tilhører også hennes mann kretsen av odelsberettigede. Det er som alt nevnt med sikte på å bevare eiendommen i slekten for barn eller barnebarn at løsningsretten brukes.
At driveplikten vil bli misligholdt, finner jeg ikke grunnlag for å fastslå. Som lagmannsretten antar jeg at driveplikten vil kunne oppfylles. Dette gjelder også i betraktning av at løsningseiendommen i tillegg til skogen har ca 25 dekar dyrket jord som må holdes i hevd, noe lagmannsretten ikke har nevnt. Med bistand av livsarvinger må jorda kunne drives, og avvirkningen av skogen vil det være mulig å sette bort til andre. Det er etter dette ikke nødvendig for meg å gå inn på spørsmålet om antesipert mislighold av driveplikten kan gi grunnlag for å nekte løsning.
Etter det som er opplyst har Oddmund Gudleiv Rosseland drevet eiendommen godt. Den oppdeling av eiendommen som odelsløsningen medfører, kan være driftsmessig uheldig. Disse forhold kan imidlertid ikke være avgjørende for resultatet.
Etter dette finner jeg at lagmannsrettens dom må stadfestes når det gjelder domsslutningens punkt 1 og punkt 3, idet jeg er enig også i lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse. Saksomkostninger antar jeg heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett. Saken gjelder et spørsmål som har reist seg på grunn av den begrensning i kretsen av odelsberettigede som ble innført ved odelsloven av 1974, og det er et spørsmål som har prinsipiell interesse.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Lagmannsrettens dom - domsslutningens punkt 1 og punkt 3 - stadfestes.
2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.
Dommer Røstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Skåre, Dolva og Blom: Likeså.
Av lagmannsrettens dom (lagdommer Ola Rygg, ekstraordinær tilkalt lagdommer Sverre Owren og byrettsdommer Rolf Harto): - - -
II. Til Magnhild Lømslands subsidiære påstand (spørsmålet om vilkårene for løsning av bnr. 1 foreligger).
Dette spørsmål har lagmannsretten for sin del funnet tvilsomt. Det er ikke bestridt at Magnhild Lømsland har nedarvet odelsrett til dette bruksnummer, og hun har reist løsningssak på riktig måte og i rett tid. Spørsmålet her er om løsning skal nektes etter ulovfestede regler om misbruk av rett, eller ut fra synspunktet antesipert mislighold av driveplikt etter odelsloven §27. Det er Magnhild Lømslands alder og familiesituasjon som i tilfelle er grunnlaget for å avskjære odelsløsning i det foreliggende tilfelle. Lagmannsretten finner grunn til å gå noe nærmere inn på disse spørsmål enn byretten har gjort.
Lagmannsretten legger som byretten til grunn at odelsloven §21 ikke uttømmende regulerer adgangen til å nekte odelsløsning. Også i tilfeller hvor eieren ikke har odelsrett må domstolene - på samme måte som før loven av 1974 - antas å ha en viss adgang til å nekte løsning gjennomført. Men den omstendighet at det nå er gitt en lovfestet adgang til dette - en adgang begrenset til tilfeller hvor begge parter har odelsrett - må etter lagmannsrettens mening ha til følge at vilkårene for nekting er strengere for de tilfeller som faller utenfor den lovregulerte adgang. Det er med andre ord ikke tilstrekkelig i et tilfelle som det foreliggende at odelsløsning vil virke «klårt urimeleg» - i så fall ville begrensningen «mot ein eigar med odelsrett» i §21 annet ledd være uten noen betydning.
Lagmannsretten kan heller ikke se at odelsloven av 1974 medfører noen utvidet adgang til å nekte odelsløsning (mot en eier uten odelsrett) på et mer kvalifisert urimelighetsgrunnlag, sammenholdt med stillingen etter ulovfestet rett tidligere. Når man er utenfor rekkevidden av §21, er det etter lagmannsrettens mening prinsipielt ikke urimelighetsvirkningen overfor eieren (og eventuelt andre som blir berørt av odelsløsningen), men de rent subjektive forhold hos saksøkeren oppmerksomheten må rettes mot. Det er saksøkerens motiv for og antatte hensikt med løsningen som må være de sentrale momenter ved vurderingen av om kravet har karakter av rettsmisbruk, og ikke i og for seg de virkninger løsning vil få for saksøkte og eventuelt også for andre. I praksis vil det nok likevel være slik at også virkningene for motparten vil kunne svekke eller forsterke et løsningskravs karakter av rettsmisbruk ut fra en alminnelig vurdering.
På denne bakgrunn fremstår avgjørelsen av den foreliggende sak som tvilsom. Lagmannsretten må etter bevisførselen i saken gå ut fra at Magnhild Lømsland ønsker å erverve eiendommen for seg selv og sin ektefelle i første omgang, og i forventning om at ett av barna eller barnebarna vil overta den etter dem. Noen nærmere planer foreligger såvidt skjønnes ikke - verken med hensyn til driften eller med hensyn til hvem som eventuelt skal overta. Det kan, hensett til ektefellenes alder og barnas og barnebarnas nåværende arbeid, yrkesbakgrunn og bosted, naturligvis reises tvil om hvor realistiske forutsetningene for løsningskravet er. Lagmannsretten viker imidlertid tilbake for å karakterisere løsningssaken som utslag av rettsmisbruk, og har ikke kunnet finne eksempler på at odelsløsning er blitt nektet på dette grunnlag i noe tilsvarende tilfelle tidligere - i hvert fall ikke noen avgjørelse som lagmannsretten føler seg bundet av. I den foreliggende sak er det ikke hensikten med odelsløsningen, men mulighetene for å realisere hensikten, det eventuelt kan knyttes motforestillinger til. Høyesterett har i en dom inntatt i Rt-1973-260 i en på dette punkt noe tilsvarende sak uttalt at «Det er ikke domstolenes sak å vurdere om odelsløserens plan var realistisk og fornuftig». Selv om dette synspunkt i visse andre relasjoner kan sies å være endret ved nye bestemmelser i odelsloven av 1974, har som nevnt ikke denne lov innført noe nytt når det gjelder vilkårene for odelsløsning overfor en ikke odelsberettiget eier. Loven har begrenset kretsen av odelsberettigede og knyttet vilkår til bruk av odelsretten, men den har ikke på noe punkt svekket den gjenværende krets' stilling i forhold til eiere uten odelsrett - den har tvertimot tilsiktet å beholde en «sterk» odelsrett for den gjenværende krets av berettigede.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at Magnhild Lømsland ikke kan nektes å løse bnr. 1 på grunnlag av ulovfestede regler om rettsmisbruk. Det er etter lagmannsrettens mening ikke nok at Rosseland har klart bedre personlige forutsetninger for å drive eiendommen enn Magnhild Lømsland har, heller ikke sammenholdt med at løsningskravet kan påregnes å føre til oppsplitting av en driftsenhet som har vært drevet under ett siden 1897. Magnhild Lømslands subjektive hensikt med løsningen kan ikke sies å være i strid med odelsrettens begrunnelse og formål, og kravet er heller ikke så hensiktsløst eller urimelig i sine virkninger at det synes berettiget å karakterisere det som utslag av rettsmisbruk.
Byretten har som en sideordnet begrunnelse for sitt resultat bygget på at det foreligger et antesipert mislighold av den driveplikt odelsløsere er pålagt etter odelsloven §27. Oddmund Gudleiv Rosseland har sluttet seg til dette synspunkt, blant annet med henvisning til professor Nils Nygaards artikkel «Om misbruk av odelsrett» i Jus og jord (heidersskrift til professor dr. juris Olav Lid, Oslo 1978), hvor det på 139 er uttalt følgende:
«Men er det ikkje søkt om fritak, eller er fritak nekta, bør reglane tolkast slik at løysing skal nektast gjennomført dersom det er klårt at bu- og driveplikta ikkje vil bli innfridd. Normalt er dette ikkje klårt, men truleg bør domstolen ikkje stilla for strenge krav til provet her. Domstolen bør kunne nekta løysing når det er rimeleg grunn til å tru at bu- og driveplikta ikkje vil bli innfridd. Her kan det såleis bli rom for ein ulovfest misbruksregel, eller iallfall reglane om utvidande tolking av reglane om bu- og driveplikt.»
Magnhild Lømsland har ikke søkt om fritak for bo- og driveplikt etter odelsloven §27 tredje ledd. Hun har opplyst at hun akter å drive eiendommen som jordbruk, slik at noe fritak ikke er aktuelt.
Lagmannsretten forstår odelsloven §27 tredje og fjerde ledd slik at odelsløsning skal nektes hvis det under løsningssaken er på det rene at saksøkeren må ha fritak etter §27 tredje ledd og at slikt fritak ikke vil bli gitt. Lagmannsretten er derimot ikke enig i at løsning på dette grunnlag kan nektes ut fra en forhåndsvurdering av sannsynligheten for at saksøkeren vil oppfylle forpliktelsene etter §27 første ledd, og slik at det er tilstrekkelig med rimelig grunn til å tro at forpliktelsene ikke vil bli oppfylt. Slik forholdene ligger an i den foreliggende sak, kan det etter lagmannsrettens mening ikke legges til grunn at vilkåret om driveplikt ikke vil bli oppfylt. Det er driveplikt for bnr. 1 som for lagmannsretten er det aktuelle vurderingstema. Det vises i denne forbindelse til at ekteparet Lømslands datter Anna og hennes sønn Vidar begge er bosatt i Ålefjær i umiddelbar nærhet av odelseiendommen. Anna har en yngre sønn Rune som f.t. avtjener sin verneplikt. Ekteparet Lømsland har videre en sønn Arne som også bor i Ålefjær og som har to mindreårige barn. Det er her tale om driveplikt i forhold til en eiendom som helt eller i det alt vesentlige består av skog, og som det ligger til rette for å drive sammen med skogen på den eiendom ekteparet Lømsland allerede eier.
Lagmannsretten er kommet til at løsning av bnr. 1 heller ikke kan nektes på det her nevnte grunnlag. - - -