Rt-1973-260

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1973-02-27
Publisert:	Rt-1973-260
Stikkord:	Odelsrett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 38/1973
Parter:	Lillian Ferraiola (advokat Ragnar Strømme - til prøve) mot Laura Vollan (høyesterettsadvokat Jørgen Øslebø).
Forfatter:	Leivestad, Schweigaard Selmer, Michelsen, Lorentzen, Bendiksby
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1821) §8, Grunnloven (1814) §107, Odelsloven (1821), Skjønnsprosessloven (1917) §76, Jordkonsesjonsloven (1920) §18

Dommer Leivestad: I odelsløsningssak reist av Lillian Ferraiola, New York, USA, mot hennes faster Laura Larsen Vollan som eier av Vollan, gnr. 48 bnr. 22,37,52 og 71 i Lyngdal, avsa Lyngdal herredsrett 13. oktober 1970 dom med slik domsslutning:

«1. Laura Wollan tilpliktes å utstede skjøte til Lillian Ferraiola på eiendommen gnr. 48 bnr. 22,37,52 og 71 av sk.m. h.h.v. 1,06, 1,20, 0,01 og 0,01 i Lyngdal mot å tilsvare de heftelser som dekkes av takstsummen, nemlig for bnr. 52's vedkommende Arne Larsens bruksrett til båtnaust og båtstø som er taksert til kr. 1.000,- samt pantobligasjon stor kr. 5.500,- på bnr. 22,37 og 71, tinglyst 7.2.1946.

2. Tiden for løsningen settes til 14. april 1971.

3. I saksomkostninger betaler Laura Wollan til Lillian Ferraiola v/advokat Ragnar Strømme kr. 1.200,- innen 14 dager fra dommens forkynnelse.»

Laura Vollan anket, og Agder lagmannsrett avsa 10. mars 1972 dom med denne domsslutning:

«1. Laura Larsen Wollan frifinnes.

2. Saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett tilkjennes ikke.»

Lillian Ferraiola har anket over dommen på grunn av feil ved rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Hun hevder at lagmannsretten har tatt feil når den ikke har funnet godtgjort at det er hennes og hennes manns vilje å bosette seg på odelsgodset. Saken ble reist i den tro at hun ikke var norsk statsborger, og måtte søke konsesjon. Hun antar nå at hun både er amerikansk og norsk borger, idet hun er født i USA i 1940 og dermed ble amerikansk; hennes foreldre ervervet amerikansk statsborgerrett i 1943 da hun var 3 år; hun har bodd i Norge i ca. 1 år i 1947-48 og gikk da på skole her, og har formentlig beholdt norsk statsborgerrett siden.

Odelsgodset kan drives som støttebruk eller hovederverv. Hennes mann er kvalifisert til å drive jordbruk, og han kan også søke annet erverv. Odelsretten er ikke avhengig av hvilken måte odelseiendommen aktes drevet på.

Laura Vollan har nok sørget for sine foreldre, men dette har hun også fått vederlag for. Hun er for øvrig sikret en ca. 2,5 dekar stor tomt på odelsgodset ved skjøte fra 1949.

Lagmannsretten har riktig funnet at det ikke er godtgjort

Side:261

odelssvik ved at den ankende part skulle opptre på vegne av sin far. Men de krav den har stilt til bevis for den ankende parts vilje til å bosette seg på odelseiendommen og drive den, går utover det rimelige og det som har hjemmel i odelsloven

Lagmannsrettens betraktninger om hva som fremstiller seg som rimelig i forholdet mellom partene, har ikke rettslig relevans. For øvrig har Laura Vollan alltid vært klar over at hennes bror og hans barn hadde bedre odelsrett enn hun, og hun har regnet med at han ville ha eiendommen, og kunnet innrette seg etter det.

En anførsel om at Laura Vollan som amerikansk borger må ha konsesjon er frafalt, idet hun nå har sittet med eiendommen i mer enn 5 år uten at det er satt noen frist for henne til å bringe forholdet i orden, jfr. lov om ervervelse av dyrket mark av 10. desember 1920 §18.

Lillian Ferraiola har lagt ned slik påstand:

«1. Laura Vollan tilpliktes å utstede skjøte til Lillian Ferraiola på eiendommen gnr. 48, bnr. 22,37,52 og 71 av skyld h.h.v. mrk. 1,06,1,20,0,01 og 0,01 i Lyngdal kommune og å fravike eiendommen til første faredag mot betaling av løsningssummen med fradrag av de heftelser som hviler på eiendommen.

2. Lillian Ferralola tilkjennes hos Laura Vollan saksomkostninger for alle retter.»

Laura Vollan har vist til lagmannsrettens dom som riktig i resultat og begrunnelse. Hun fastholder også sin anførsel om at det foreligger odelssvik, idet det må antas at det er den ankende parts far som er den som skal ha eiendommen. Han fremmet selv odelsak, men frafalt den fordi han syntes taksten ble for høy. Riktignok er det opplyst at han har hatt slag, men i en alder av 63 år er det grunn til å regne med at han kan komme over det og akter å overta odelsgodset.

Lagmannsretten har med rette funnet at det er lite trolig at den ankende part vil bosette seg på odelseiendommen som hun aldri har bodd på, og har svært liten tilknytning til. Hennes mann har ingen tilknytning til Norge, til jordbruk, enn si norsk småbruk. Ankemotparten har derimot vokst opp på gården fra 1902 til 1919, hun har senere periodevis arbeidet der, og siden 1950 har den vært hennes hjem og arbeidsplass som hun etter foreldrenes ønske har overtatt etter deres død. Hennes to søstre har også vært enige i at hun fikk skifteskjøte. Lagmannsretten har med full grunn funnet at det ville være i strid med odelsinstituttets mening om hun skulle kunne fordrives fra eiendommen til fordel for den ankende part. Etter det foreliggende utkast til odelslov ville det også være utelukket.

Laura Vollan, som har fått fri sakførsel for Høyesterett, har lagt ned slik påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes.

Den ankende part betaler saksomkostninger til ankemotparten for herredsrett og lagmannsrett og til det offentlige for Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er det avgitt forklaring ved bevis-

Side:262

opptak av ankemotparten og 6 vitner, hvorav 2 er nye. Det er lagt frem noen nye dokumenter. I det vesentlige foreligger saken i samme skikkelse som for lagmannsrett.

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten, og kan vise til dens domsgrunner. I tilslutning til prosedyren for Høyesterett skal jeg bemerke:

Det er enighet om at den eiendom saken gjelder, Vollan i Lyngdal, er odelsjord i odelslovens forstand, og at den ankende part, Lillian Ferraiola, har bedre odelsrett enn ankemotparten, hennes faster Laura Vollan. Det tvisten gjelder, er hvorvidt det foreligger odelssvik, jfr. odelslovens §8, og om odelsløsningen betegner et misbruk av odelsrett.

Herredsrett og lagmannsrett har samstemmig funnet at odelssvik ikke er bevist. Dette er jeg enig i. påstanden her går ut på at den ankende part er stråmann for sin far som er den som i virkeligheten skal ha eiendommen. At han, Arne Larsen, lenge har vært interessert i eiendommen, er på det rene. Han kjøpte i 1933 en liten parsell av eiendommen av sine foreldre for kr. 300. Han har vært bosatt i USA siden 1927, men regelmessig vært hjemme på feriebesøk. 11949 fikk Laura Vollan skjøte på eiendommen av sine foreldre, men skjøtet den kort etter tilbake til dem fordi man regnet med at Arne Larsen ville gjøre sin odelsrett gjeldende. Arne Larsen har hevdet at han ikke samtykket i at skifteskjøte ble utstedt til Laura Vollan. Han reiste også selv løsningssak, men lot den falle angivelig fordi overtaksten ble for høy. Han møtte i den nye sak som representant for sin datter under overtakst og i herredsrett, og som vitne i lagmannsrettssaken. Han har gitt uttrykk for at han ville låne sin datter penger til løsningen, og at han regnet med å slå seg ned i Norge med tiden.

Lillian Ferraiola, som møtte personlig i lagmannsretten, har benektet at hun opptrer på vegne av sin far. Hun hevder at det er hennes og hennes manns tanke å bosette seg på eiendommen og å drive den. Hun har også vist til at faren nå har hatt slag, og lagt frem attest fra lege om at han er ute av stand til å drive en gård eller utføre arbeid av noe slag.

Uansett om Arne Larsen har vært interessert i at datteren skulle reise løsningssak, om han har støttet henne økonomisk og selv regnet med å kunne bo på eiendommen på sine gamle dager, kan jeg ikke finne at det er godtgjort at det i realiteten er ham og ikke datteren som skal disponere eiendommen i fremtiden. Om også Larsen bidrar til odelsløsningen og har regnet med å få fordeler av den, representerer ikke det odelssvik, når det er datteren som kommer til å være den fremtidige eier.

Når det gjelder spørsmålet om misbruk av odelsrett, står saken i en noe liknende stilling. Det hevdes av ankemotparten at det er lite trolig at storbymennesker som Lillian Ferraiola og hennes mann, begge født og oppvokst i eller ved New York hvor de bor, under ganske rommelige økonomiske kår, skulle bosette seg på odelseiendommen som de ikke har noen forutsetninger for å drive, og som ikke kan gi et levebrød. Den ligger også avsides,

Side:263

uhensiktsmessig for den som vil søke annet arbeid. Det antas at det er tanken om å kunne selge tomter til hytter og hus, spekulasjonsinteresser, som ligger bak løsningen.

Det er på det rene at den dyrkede jord er mindre enn før antatt. Eiendommen har et halvt dekar hage, vel 15 dekar dyrket mark, vel 2 dekar tidligere dyrket som er tilgrodd og forsumpet, og ca. 635 dekar utmark som består av mindre verdifull skog. Etter beskaffenhet og beliggenhet kan man ikke regne med som sannsynlig at eiendommen kan være annet enn et nokså beskjedent støttebruk for en familie.

Den ankende part hevder imidlertid som nevnt at det er meningen at hun og hennes familie skal bo på eiendommen og drive den.

Hvorvidt dette er realistisk og fornuftig, er det etter min mening ikke domstolenes sak å vurdere; utelukket at den ankende part har slike planer som nevnt kan det neppe sies å være. Gjeldende odelsrett stiller ikke bestemte krav om bosetting og drift som vilkår for odelsløsning. Under disse omstendigheter kan jeg ikke se at det i denne sak er grunnlag for å fastslå at løsning representerer et misbruk av odelsrett.

Etter odelsloven representerer det heller ikke et misbruk som hindrer løsning at den best odelsberettigede fortrenger en annen odelsberettiget med nærmere personlig tilknytning til eiendommen som må føle det hårdt å måtte vike. At det er tilfellet i denne sak, synes på det rene. Laura Vollan er vokst opp på gården. Etter at hun drog til Amerika og ble amerikansk borger, har hun sendt penger hjem til foreldrene, vært hjemme og arbeidet der i lengre perioder, og siden 1950 har hun i 12 år drevet gårdsbruket, forbedret husene og sørget for sine foreldre til de døde; så har hun overtatt eiendommen og hatt sitt hjem der. Men etter gjeldende rett beskytter alt dette henne imidlertid ikke mot løsning.

At forholdet ville stille seg annerledes etter sivillovbokutvalets innstilling til ny lov om odelsretten og åsetesretten, rådsegn 10, kan åpenbart ikke tillegges noen avgjørende vekt.

Hvorvidt den ankende part vil trenge konsesjon for å kunne sitte med eiendommen, er ikke brakt på det rene; det er imidlertid ikke påstått at dette har betydning for løsningsretten.

Jeg finner etter dette at Laura Vollan må tilpliktes å utstede skjøte til Lillian Ferraiola som påstått, men at fravikelsestiden nå bør settes til neste faredag, 14. april 1974. I takstbeløpet, kr. 59.000 med fradrag av kr. 1.000 for Arne Larsens bruksrett til båtnaust og båtstø, kommer ytterligere til fradrag pantobligasjon i eiendommen stor kr. 5.500 til Laura Vollan, tinglyst 7. februar 1946.

Etter forholdene finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

dom:

Laura Vollan tilpliktes å utstede odelsskjøte til Lillian Ferraiola på eiendommen Vollan, gnr. 48 bnr. 22,37,52 og 71 av skyld

Side:264

henholdsvis mark 1,06,1,20,0,01 og 0,01 i Lyngdal kommune og å fravike eiendommen innen neste faredag, 14. april 1974, mot betaling av løsningssummen etter odelsovertaksten med fradrag for påhvilende heftelser i samsvar med lovens regler.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Scheigaard Selmer: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Michelsen, Lorentzen og Bendiksby: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Knut Haavardsen med tre domsmenn): - - -

Retten bemerker:

Det er på det rene og heller ikke bestridt at eiendommen gnr. 48 bnr. 22, 37, 52 og 71 i Lyngdal kommune er odelseiendom og odlet av Anna og Ludvig Larsen. Saksøkeren er datter av Arne Larsen, eldste sønn av Anna og Ludvig Larsen. At hun har odelsrett og bedre sådan enn saksøkte er heller ikke bestridt.

Spørsmålet som reiser seg i saken er hvorvidt der foreligger misbruk av odelsrett eller odelssvik. I så fall kan saksøkeren ikke løse eiendommen i kraft av sin odelsrett.

Arne Larsen har både ved odelsovertaksten og ved hovedforhandlingen i denne sak møtt som personlig representant for sin datter. Opprinnelig skulle en del av løsningssummen skaffes til veie ved banklån. I dag er det på det rene at Arne Larsen skal låne henne de nødvendige midler mot pant i eiendommen. At Arne Larsen hjelper sin datter er både menneskelig og forståelig. Hvem hun låner midler til løsningssummen fra er etter rettens mening fullstendig irrelevant. Sett i sammenheng med spørsmålet hvem som løser eiendommen kan synspunktet dog ha en viss interesse. - Retten finner allikevel ikke bevist at det er Arne Larsen som skal ha eiendommen og at han nå benytter sin datters odelsrett for å slå til seg denne. Å trekke slutninger ut i fra det at han selv har tapt odelsretten, at han opptrer p.v.a. sin datter i flere relasjoner eller hjelper sin datter med lån til løsningssummen, er etter rettens mening ikke tilstrekkelig til å kunne si at der foreligger odelsmisbruk eller odelssvik.

Etter de opplysninger som er fremkommet i retten, kan det stilles spørsmålstegn ved om saksøkeren vil flytte til eiendommen og drive denne. Retten kan dog ikke se bort fra dette. Bevis for at hun ikke skal det foreligger ikke. - Hva angår forholdet mellom Grunnlovens §107 og odelsloven, kan der ikke ses at førstnevnte lov setter skranker for odelsrettens utstrekning ut over det som er hjemlet i odelsloven og senere etablert praksis. Retten finner ikke bevist at der foreligger et løsningskrav i strid med odelsinstituttet. - Det må etter rettens mening stilles strenge krav til bevis for at der foreligger odelsmisbruk eller odelssvik

Hvorvidt saksøkeren vil få konsesjon eller ikke, tilligger det ikke retten å ta standpunkt til, men er et etterfølgende forhold som landbruksmyndigheten må vurdere selvstendig.

Sluttelig bemerkes at skjønnslovens §76 gir saksøkte visse garantier for odelsmisbruk som kommer for en dag etter løsningen. - - -

Side:265

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Rolf E. Schreiner og Svein Omholt og kst. lagdommer Odvar Rye): - - -

Den eiendom saken gjelder - nedenfor kalt Vollan - ble overtatt av Laura Wollans foreldre Anna og Ludvik Larsen i 1902, men skjøte ble utstedt og tinglyst i 1915. Ludvig Larsen døde i 1962, Anna i 1963. Boet ble tatt under offentlig skiftebehandling. Arvingene, Laura Wollan, hennes to yngre søstre samt broren Arne Larsen, som er yngst, oppholdt seg under skiftet i Amerika. Laura Wollan fikk skifteskjøte på eiendommen 5. februar 1965 for kr. 62.000,-. Hun hevder at denne overdragelse skjedde med arvingenes samtykke, mens Arne Larsen benekter å ha gitt noe slikt samtykke. Han var allerede da interessert i selv å overta eiendommen.

Laura Wollan, som er født i 1899, bodde på Vollan fra 1902 og frem til 1919, da hun reiste til U.S.A. I tiden mellom 1919 og 1950 reiste hun frem og tilbake mellom U.S.A. og Vollan og bodde ca. 2-3 år hvert sted. Hun har amerikansk statsborgerskap. I den tid hun var i U.S.A. sendte hun penger hjem til foreldrene. Fra 1950 og frem til foreldrene døde, bodde hun på eiendommen og drev gården samtidig som hun hadde pass og stell av foreldrene. I denne tiden var det 4-5 kuer og kalver og 1 hest på gården. Det er opplyst at hun i 1950 kom hjem fra Amerika etter oppfordring fra foreldrene. Disse hadde forøvrig allerede i september 1949 skjøtet gården over på henne, men den ble tilbakeskjøtet i desember s.å. I november 1963, etter at begge foreldrene var døde, reiste Laura Wollan til U.S.A. igjen og var der til i april 1966 - angivelig for å oppnå rett til Social Security. Siden har hun bodd på Vollan dog slik at hun hver vinter har oppholdt seg et par måneder i Kristiansand på grunn av vanskelig adkomst til eiendommen - ikke snøbrøyting helt frem m.v. Det har ikke vært holdt dyr på eiendommen siden foreldrene døde, men Laura Wollan har drevet med litt grønnsaker og frukt. Slåtten har hun leid bort.

Arne Larsen, som er født 1910, reiste til U.S.A. i 1927 og har bodd der siden. Han ble amerikansk statsborger i 1944. Han har gjennom årene vært på regelmessige, men kortvarige besøk i Norge. I U.S.A. driver han som maler for egen regning. Han har opplyst at han tenker å slå seg ned i Norge når han slutter med malervirksomheten i U.S.A. Som nevnt ovenfor var han - etter eget utsagn - ikke enig i at Laura Wollan fikk overta eiendommen på skifte etter foreldrene. I 1966 reiste han løsningssak ved å ta ut forliksklage, og i september s.å. krevet han odelstakst over Vollan. Det ble begjært odelsovertakst som ble holdt 27. juni 1967 med takstresultat kr. 70.000,-. Arne Larsen forfulgte imidlertid ikke saken og krevet løsning - angivelig fordi han da ikke hadde penger. Hans virksomhet i U.S.A. gikk på dette tidspunkt dårlig.

Lillian Ferraiola er født i 1940 i Brooklyn. Hun bor nå i Staten Island, New York, og er gift med en italiensk-amerikaner, født i 1936. I ekteskapet er det 2 barn, en gutt født i 1966 og en pike født i 1968. Ektefellene eier og bor i en relativt rommelig enebolig med have. Mannen har fast stilling i det kommunale renovasjonsvesen i New York og driver ved siden av med litt håndverksvirksomhet for egen regning. Årsinntekten er oppgitt til «Approximately USD 14.000 per year». Lillian Ferraiola har selv sekretærutdannelse og har tidligere arbeidet som sekretær i et

Side:266

meglerfirma, men er f.t. ikke i arbeid på grunn av omsorgen for barna. Hun var i Norge i 1947/48 - i ca. 1 år - og gikk da på skole her i daværende Austad og Hidra kommuner. Hennes mor er fra Hidra og slekten bor der fremdeles. Siden har hun ikke vært i Norge før hun kom hit for å møte under ankeforhandlingen.

Vollan består av bruksnumrene 22, 37, 52 og 71, men det er enighet om at disse må sees som ett odelsgods. Eiendommen har 25-30 mål innmark og ca. 300 mål utmark. Utmarken er i det vesentlige bevokst med lauvskog og kratt. Våningshuset er oppført omkring århundreskiftet, er på 1 1/2 etasje og har en grunnflate på ca. 80 m2. Dessuten er det driftsbygning, uthus og båtnaust på eiendommen. Disse er i dårlig stand. I følge odelsovertaksten av 12. august 1969 er innmarkens arrondering uhensiktsmessig likesom skogen er mindre verdifull. Det heter også at «eiendommen må karakteriseres som støttebruk og at det bare er meget begrensede muligheter for avsetning til hytte, eventuelt hustomter.»

Lagmannsretten skal bemerke:

Laura Wollans prinsipale innvending mot den odelsløsning Lillian Ferraiola innledet ved forliksklage av 2. januar 1968 - at den representerer odelssvik - antas ikke å kunne føre frem. Det er riktignok så at hennes far Arne Larsen, i annen halvdel av 1967, angivelig av økonomiske grunner oppga den odelsløsningssak han fremmet i 1966. Det fremstiller seg også som sannsynlig at Arne Larsen har tilskyndet datteren til å reise løsningssak. Videre er det på det rene at Arne Larsen har vist meget stor interesse for og opptrådt aktivt i saken. Av dette kan imidlertid ikke sluttes at han nå lar sin datter opptre som stråmann for seg - at det er han som nå søker å slå til seg eiendommen ved hjelp av datterens odelsrett.

Det er heller ikke tilstrekkelig til å konstatere odelssvik at det er meningen at Lillian Ferraiola skal få en viss økonomisk hjelp av faren til å overta odelseiendommen. Det er godtgjort at hun har fått tilsagn om et lån i norsk bank på kr. 15.000,-. Dessuten har hun og hennes mann egne formuesmidler. De vitneutsagn som foreligger om at Arne Larsen skal ha gitt uttrykk for at det er han som skal ha eiendommen, er verken klare eller entydige, og de refererer seg delvis til tidspunkter som har eller kan ha tilknytning til den odelsløsningssak Arne Larsen fremmet, men ga opp i 1967. I noen utstrekning er det også tale om hva vitnene mener og tror - det gjelder først og fremst Laura Wollans to søstre - ikke hva de vet. I denne forbindelse må det også legges en viss vekt på Lillian Ferraiolas anførsel om at hun ikke kan belastes for hva faren måtte ha uttalt all den stund det er hennes hensikt å overta eiendommen selv.

Det har fra Laura Wollans side vært anført at Arne Larsens videre hensikt med eiendommen er å anvende den som spekulasjonsobjekt - stykke den opp og selge skog-, hus- og hyttetomter. I denne forbindelse er vist til at Lyngdal kommune i 1971 har kjøpt en del grunnarealer fra naboeiendommer med tanke på fremtidig utbygging av området. Lagmannsretten kan imidlertid ikke finne at disse momenter, som først er kommet til etter at løsningssaken ble reist, godtgjør at Arne Larsen nå bruker datterens odelsrett for å kunne utnytte eiendommen i spekulasjonsøyemed. Det dreier seg om en antakelse som ikke har støtte i sakens

Side:267

bevisligheter. At han tidligere har kjøpt en eiendom i Lyngdalstrakten som han senere solgte, er ikke noe bevis for at han vil gjøre det en gang til og iallfall ikke noe bevis for at datteren opptrer som stråmann for ham.

Å føre et eksakt og uomtvistelig bevis for odelssvik allerede under en løsningssak, vil i praksis neppe være mulig. Det er heller ikke nødvendig for å kunne stoppe en odelsløsning på dette grunnlag. Men det må kreves at selve saksforholdet og de foreliggende bevismidler peker så klart i retning av odelssvik at det fremstiller seg som overveiende sannsynlig at slik hensikt foreligger. Dette er etter lagmannsrettens oppfatning ikke situasjonen i nåværende sak. Så langt er man enig med herredsretten.

Saken er imidlertid ikke avgjort med dette. En løsningssak kan heller ikke føre frem hvis det godtgjøres at løsningen vil gi et resultat som er klart i strid med de formål odelsinstituttet tar sikte på å tilgodese, jfr. Valentin Voss «Odelsretten og Åsetesretten», 8. utg., 38 og de domsavgjørelser det der er henvist til. Lagmannsretten er kommet til at Laura Wollans påstand om at det foreligger misbruk av odelsrett i denne relasjon, må tas til følge.

Lillian Ferraiola og hennes mann, har, med unntak av hennes opphold i Norge i 1947/48, bodd hele sitt liv i Amerika. De har mindreårige barn og har etablert seg både bosteds- og miljømessig. De har såvidt skjønnes gode og rommelige boligforhold - enebolig på 7 rom og kjøkken m.v. De har begge amerikansk skoleutdannelse. Mannen har fast kommunal stilling og - etter norske forhold - god inntekt. Lillian Ferraiola har en utdannelse og yrkesmessig bakgrunn som gir mulighet for arbeid og inntekt der ekteparet nå bor. Ingen av dem har hatt noen tilknytning til landbruk, og de er helt ukjent med gårdsdrift, iallfall under norske forhold. Lillian Ferraiola har riktignok, selv om hun bare har vært i Norge i ett år i sin barndom, slektsmessig tilknytning til Vollan Men mannen, familiens forsørger, er tredje generasjons amerikaner. Hertil kommer at Vollan, som nevnt i odelsovertaksten, må ansees som et støttebruk. Driften av gården vil ikke på noen måte kunne livnære en hel familie, som dessuten forutsettes å ha vennet seg til et visst nivå og en viss standard. De vil dessuten i tilfelle få en bopel som selv etter norske forhold ikke tilfredsstiller de krav det idag er vaniig å stille til en tidsmessig og god familiebolig. Det vil bli å bytte en sikker og god økonomi med svært usikre økonomiske muligheter, avhengig av arbeid og inntekt utenfor gårdsdriften. Og ut fra hensynet til slik inntektsgivende virksomhet, ligger Vollan noe avsides i forhold til Lyngdals sentrum.

Sett på denne bakgrunn virker det svært usannsynlig at ekteparet Ferraiola vil bryte opp fra etablert hjem og miljø i Amerika, flytte til Norge for godt og slå seg ned på odelseiendommen. Dette så meget mere som mannen ikke kan ha noen egentlig forestilling om hva han i tilfelle går til - hustruen en nokså uklar forestilling. Lillian Ferraiolas påstand om at hun og hennes familie akter å flytte til Vollan og slå seg ned der, har under disse omstendigheter i den grad sannsynligheten mot seg, at lagmannsretten ikke finner den akseptabel. Det må kreves noe mere for å godtgjøre at dette virkelig er hensikten. Det som fremstiller seg som trolig og realistisk, er at Lillian Fertaiola ønsker å overta Vollan

Side:268

for å ha et sted i Norge som familien i tilfelle kan nytte til ferieformål, og som faren kan bo på under sine årlige Norges-opphold - opphold som må påregnes å gå over til permanent bosetting etter at han har trukket seg tilbake som pensjonist. At dette er den virkelige hensikt og i tilfelle vil bli resultatet hvis odelsløsning tillates, underbygges også av de vitneutsagn som foreligger og de forhold som er nevnt foran under gjennomgåelsen av odelssvikinnsigelsen. I denne forbindelse bemerkes at det ikke kan sees at anførselen om at Lillian Ferraiola har norsk statsborgerskap og ikke trenger konsesjon for å overta Vollan - en anførsel lagmannsretten ikke har fått tilstrekkelig opplysninger til å kunne ta standpunkt til - er noe argument som trekker i motsatt retning. Tvert imot vil det gjøre det lettere å realisere det som etter lagmannsrettens oppfatning er den egentlige hensikt med og bakgrunn for løsningssaken.

Slik lagmannsretten vurderer de faktiske forhold i saken, er det her tale om en odelsløsning som forfølger interesser som ikke kan ansees beskyttelsesverdige sett i forhold til de formål odelsinstituttet tar sikte på å tilgodese - det vil i tilfelle bli en løsning som kommer i strid med odelslovens mening og hensikt. Konsekvensen herav må bli at løsningskravet ikke imøtekommes og at Laura Wollans anke tas til følge. Dette resultat synes i prinsippet å være i samsvar med de rettsavgjørelser det er vist til i Valentin Voss' kommentarutgave (jfr. ovenfor) og Agder lagmannsretts dom av 13. juni 1968, selv om disse saker i faktisk henseende står i en annen stilling. Man finner grunn til å tilføye at det ville virke Klart urimelig om Laura Wollan, som er den av søskhene som først og fremst har stått foreldrene bi, som har gått fra gode inntekter i U.S.A. og ofret år av sitt liv på å drive Vollan og stelle for sine foreldre og som i en alder av nærmere 73 år fortsatt bor på eiendommen, skulle bli tvunget til fraflytning. Rettslig sett er dette i prinsippet irrelevant, men hvor det kan være usikkert hvilken løsning av en tvist som er den riktige, bør også slike momenter ha en viss, om enn beskjeden vekt. - - -