Rt-1979-807

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1979-06-29
Publisert:	Rt-1979-807
Stikkord:	Ærekrenkelser
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 73/1979
Parter:	A (høyesterettsadvokat Tor Erling Staff) mot 1. B 2. C 3. D Verdens Gang A/S (høyesterettsadvokat Annæus Schjødt).
Forfatter:	Sinding-Larsen, Endresen, Elstad, Christiansen, justitiarius Ryssdal
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §249, §238, §246, §247, §248, §253, §267, §268, §2, §431, §49, §62

Dommer Sinding-Larsen: A ble 29. juli 1976 sammen med to andre fengslet som siktet for forbrytelse mot straffelovens §267, jfr. §268, jfr. §49 «ved onsdag den 28. juli 1976 ca. kl. 23.10 i Arbeidergt. v/Amalienborg restaurant i Oslo, ved kraftig å dytte til Erich Sigfrid Hansch, født xx.xx.02, og herunder forsøkt å ta lommeboken fra dennes innerlomme slik at han falt i gaten og brakk lårhalsen, eller medvirket hertil». Verdens Gang omtalte saken med til dels store oppslag 30. og 31. juli og 7. og 12. august 1976. Saken ble henlagt etter bevisets stilling 13. september 1976.

A fant syv utsagn i de fire artiklene ærekrenkende, og reiste etter forutgående forliksklage sak mot journalistene B og C, redaktør D og Verdens Gang A/S ved styrets formann. Saken gjaldt krav om straff, mortifikasjon, erstatning og oppreisning. Samtlige krav bygde på at de fremsatte beskyldninger var usanne, og at det ikke kunne frita for ansvar at enkelte av utsagnene måtte anses som riktig referat av påtalemyndighetens siktelse.

Oslo byrett avsa den 2. november 1978 dom med slik domsslutning:

«1. De saksøkte, journalist B, journalist C og redaktør D, alle Verdens Gang, frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Av domsgrunnene fremgår at frifinnelsen også omfatter Verdens Gang A/S. Ved en feilskrift er dette imidlertid ikke kommet med i domsslutningen.

Side:808

Jeg viser til byrettens fremstilling av saksforholdet. For oversiktens skyld finner jeg det imidlertid hensiktsmessig å referere de påklagede utsagn i den rekkefølge de finnes i avisen. Etter hvert utsagn tilføyer jeg det nummer i saksøkerens påstand for byretten hvor uttalelsen er gjengitt:

Verdens Gang for 30. juli 1976 8:

«A fengslet: Siktet for ransforsøk» (1.1)

«Siktet for ransforsøk og mishandling av en 74-årig norskamerikaner» (1.2)

Verdens Gang for 31. juli 1976 8:

«Politiet har ingen vitner til selve overfallet» (1.3)

Verdens Gang for 7. august 1976 1 og 10:

«A utpekt - 10» (3.1)

«Konfrontasjon etter overfall: A er utpekt «- - -mannen ble slått ned utenfor Amalienborg restaurant i Oslo onsdag den 28. juli» (2.1)

Verdens Gang for 12. august 1976 5:

«Dyttet over ende av A» (2.2)

«Etter det VG har grunn til å tro vil siktelsen mot de tre frafalles - muligens begrenses for A's vedkommende til legemsbeskadigelse» (2.3)

A har påanket dommen på grunn av lovanvendelsen og har i det vesentlige anført:

Samtlige påklagede utsagn rammes av straffelovens §246 og §247. Byretten har tatt feil når den har funnet at uttalelsen i Verdens Gang den 12. august 1976 om mulig begrensning av siktelsen til legemsbeskadigelse ikke kan anses ærekrenkende. Avisen gir her uttrykk for at det på dette tidspunkt fremdeles kunne være grunnlag for å sikte A for legemsbeskadigelse. Dette er klart ærekrenkende.

Byretten har tatt feil når den har frifunnet de saksøkte med den begrunnelse at de påklagede uttalelser er et forsvarlig referat av den foreliggende siktelse. Den som har referert en annens uttalelse, tilfredsstiller ikke kravet til sannhetsbevis for beskyldningen etter straffelovens §249 nr. 1 ved å føre bevis for at han har referert riktig. Han må føre bevis for selve beskyldningen, jfr. Andenæs: Spesiell Strafferett, 2. utg. side 133-134, hvor dette er uttalt for gjengivelse av rykter og for møtereferater.

Denne alminnelige regel om ansvar for referat av beskyldninger må gjelde også for referat av påtalemyndighetens siktelser. Pressen har vanligvis ingen beskyttelsesverdig interesse i å angi siktedes navn. Hvis siktelsen likevel gjengis med navns nevnelse eller slik at siktede lett kan identifiseres, bør avisen også være ansvarlig dersom de opplysninger den bringer om siktede, viser seg ikke å være holdbare. Det er dette den ankende part anser som det prinsipielle i saken. Det kan ikke ses å være noe betenkelig ved en slik regel. Hvis det unntaksvis skulle foreligge helt spesielle hensyn som tilsier bruk av navn, vil straffrihet kunne oppnås etter §249 nr. 3.

Verdens Gang har dessuten på fire punkter gått utenfor siktelsen og foretatt «utbroderinger», og her er det grunnlag for ansvar uansett hvorledes det prinsipielle spørsmål om ansvar for riktig gjengitt siktelse blir løst.

Side:809

I Verdens Gang for 30. juli 1976 er det skrevet at A er «siktet for ransforsøk og mishandling». Når «mishandling» er nevnt ved siden av ransforsøk, er dette noe gjerningsbeskrivelsen i siktelsen ikke gir grunnlag for.

Heller ikke uttrykkene «overfallet» i Verdens Gang for 31. juli 1976 og «slått ned» i Verdens Gang for 7. august 1976 er det dekning for i siktelsen. Antydningen om innholdet i en ny siktelse i Verdens Gang for 12. august 1976 står helt for avisens egen regning.

Den ankende part finner grunn til å fremheve at A, selv om han etter hvert er blitt velkjent og meget omtalt, har krav på beskyttelse. På det område denne sak gjelder, er han mer sårbar enn andre, noe som bør tilsi en særlig aktsomhet ved presseomtale. Den ankende part har imidlertid utelukkende bygd sine krav på at det ikke er ført sannhetsbevis for beskyldningene. Spørsmålet om fremsettelse av beskyldningene kan medføre straff uansett om de er sanne, jfr. §249 nr. 2, er ikke tatt opp.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«Byrettens dom med hovedforhandling oppheves.

Ankeparten tilkjennes saksomkostninger for byrett og Høyesterett.»

Ankemotpartene, journalistene B og C, redaktør D og Verdens Gang A/S, henholder seg til byrettens dom som de anser riktig, og har ellers i det vesentlige anført:

En avis må ansvarsfritt kunne gjengi en siktelse så lenge referatet er korrekt. Dette er riktig reportasje fra avisens side. Regelen om at den som refererer en annens beskyldning må føre sannhetsbevis for selve beskyldningen, er ikke unntaksfri. Det vises til at den ikke gjelder for referater fra Stortingets eller domstolenes forhandlinger og neppe heller for referat fra forhandlinger i et kommunestyre.

Også en siktelse kan ha betydelig offentlig interesse. Ofte vil det være overflødig å nevne siktedes navn, men det er også tilfelle hvor det er rimelig og forsvarlig å navngi siktede. Det er både i Norge og i våre naboland langvarig praksis for at dette gjøres, jfr. særlig Stephan Hurwitz: Lovgivningens stilling til pressens behandling av retssager side 89 (Det 17. nordiske juristmøte). A er en kjent person og må finne seg i en viss publisitet. Det var i dette tilfelle saklig grunn til å navngi ham. Han var undergitt sikring i frihet med forbud mot å nyte alkohol, og det hadde etter Verdens Gangs mening allmenn interesse at han var innblandet i en sak som denne.

Når det gjelder de fire tilfelle hvor avisen hevdes å ha gått utenfor siktelsen, henholder ankemotpartene seg til byrettens dom. Det fremheves at når «mishandling» ble nevnt ved siden av ransforsøk som siktelsens gjenstand, var dette for å få frem at fornærmede var blitt skadet ved fysisk voldsanvendelse.

Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:

«Anken forkastes. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for Byretten og Høyesterett.»

Side:810

Jeg er kommet til at anken må tas til følge for to av de påklagede uttalelser, men at den for øvrig ikke kan føre frem.

Hovedspørsmålet i saken er om den som gir et korrekt referat av en siktelse utferdiget av påtalemyndigheten, kan ilegges straffansvar og mortifikasjonsansvar hvis det senere viser seg at det ikke var tilstrekkelig grunnlag for siktelsen. Dette spørsmål er ikke tidligere avgjort av Høyesterett. Jeg har funnet avgjørelsen tvilsom, og finner grunn til å komme med en del generelle bemerkninger før jeg går over til det foreliggende saksforhold.

At en siktelse vil inneholde en beskyldning, er uten videre klart, i og med at den gir uttrykk for at siktede mistenkes for å ha foretatt en straffbar handling. Siktelsen er imidlertid i første rekke en beslutning fra påtalemyndigheten og som sådan et selvstendig faktum.

Etter straffelovens §249 nr. 1 kommer straff ikke til anvendelse hvis det føres bevis for beskyldningens sannhet. Tolket strengt etter ordlyden gir §249 nr. 1 sammenholdt med §246 og §247 ikke noe klart svar på hva som er «beskyldningen» i disse tilfelle - at påtalemyndigheten har besluttet å sikte vedkommende, eller den underliggende beskyldning i selve siktelsen. I praksis er §249 nr. 1 tolket slik at den som refererer andres uttalelser og derved sprer andres beskyldninger, må føre bevis for selve den beskyldning han fører videre. Unntaksfritt er dette imidlertid ikke. Et korrekt referat av Stortingets forhandlinger kan skje ansvarsfritt. Det samme gjelder korrekt referat fra rettsforhandlinger, jfr. Rt-1976-1055. Et stykke på vei må således §249 nr. 1 tolkes ut fra de hensyn som taler for og imot adgang til ansvarsfritt referat.

Gjengivelse av en tiltalebeslutning eller siktelse kommer her klarligvis i en helt annen stilling enn en uttalelse om at det går et rykte av et bestemt innhold eller at en person har sagt et eller annet om for eksempel sin nabo. Det er et selvstendig, og etter min mening vesentlig hensyn at en beslutning som påtalemyndigheten har truffet, og som er gjort kjent, skal kunne omtales.

Når det gjelder siktelser vil - som også påpekt av den ankende part - allmennhetens interesser i det alt overveiende antall tilfelle være tilfredsstilt veden opplysning om selve siktelsen uten angivelse av siktedes navn. Jeg innskyter her at det på grunn av den åpenbare fare for skadevirkninger er all grunn for pressen til å vise stor tilbakeholdenhet med å nevne navn. Dette er også innskjerpet i retningslinjer for pressens omtale av rettssaker, vedtatt av Norsk presseforbunds hovedstyre den 17. november 1965. På den annen side kan sakens art eller siktedes person gi rimelig grunn til å oppgi navn. Jeg kan ikke se at det er noen mulighet for å sondre mellom de to grupper i relasjon til §249 nr. 1.

Bestemmelsen i §249 nr. 1 må ses i sammenheng med nr. 2 og nr. 3 i samme paragraf. Hvis man krever sannhetsbevis også for riktigheten av siktelsens innhold og dette bevis ikke føres, vil nr. 3 likevel kunne lede til frifinnelse dersom det foreligger berettiget ivaretagelse av blant annet allmennhetens tarv, og det i enhver henseende er utvist tilbørlig aktsomhet. Hvis man godtar riktig referat som tilstrekkelig i forhold til nr. 1, vil på den annen side straff likevel kunne

Side:811

anvendes etter nr. 2 dersom det var utilbørlig å oppgi navnet. I praksis behøver derfor de to tolkingsalternativer ikke føre til særlig forskjellige resultater når det gjelder straffansvar.

Som et annet moment nevner jeg at påtalemyndighetens beslutning om å sikte en person bør ses i sammenheng med beslutninger om for eksempel arrestasjon, ransaking eller beslagbeslutninger som gjennomføres rent fysisk. Jeg kan vanskelig se at det i de sistnevnte tilfelle kan kreves sannhetsbevis for mer enn selve arrestasjonen, ransakingen eller beslaget, hvis det er påstått at noe slikt er gjennomført. Etter min mening er det ikke tilstrekkelige reelle grunner til å gjøre forskjell på siktelser og andre beslutninger som innebærer en siktelse.

Jeg nevner videre at det både hos oss og i våre naboland fra lang tid tilbake har vært vanlig at pressen har omtalt påtalemyndighetens siktelser i straffesaker og også angitt siktedes navn når dette er funnet å være av interesse. Her i landet har det likevel ikke - i alle fall ikke i noe tilfelle som har vært forelagt Høyesterett - vært krevd straff for et korrekt referat av en siktelse. En slik praksis er selvsagt ikke i seg selv avgjørende, men den er et moment ved vurderingen.

Hva som skal være temaet for sannhetsbevis etter §249 nr. 1, må også ses i sammenheng med spørsmålet om mortifikasjon, idet det er de uttalelser som det har vært adgang til å føre sannhetsbevis for, som kan være gjenstand for mortifikasjon.

Av §253 nr. 3 b følger at beskyldninger satt frem av en tjenestemann ved påtalemyndigheten eller politiet under etterforskning bare rent unntaksvis kan kreves mortifisert i sak mot vedkommende tjenestemann. Regelen i §253 nr. 3 b får bare direkte anvendelse når mortifikasjonskravet rettes mot tjenestemannen. Men i den utstrekning den som har fremsatt beskyldningen, er beskyttet mot mortifikasjonskrav, kan dette tale for at det heller ikke bør kunne reises mortifikasjonskrav mot den som refererer ham korrekt. Jeg finner her grunn til å innskyte at det i enkelte situasjoner kunne virke meget uheldig om pressen skulle kunne gjøres mortifikasjonsansvarlig for å ha gjengitt politiets uttalelser under etterforskning, og nevner som eksempel at pressen etter anmodning har gjengitt en etterlysning av en person som senere viser seg å være uskyldig.

Etter en samlet vurdering er deg kommet til at den som har referert en siktelse,fører tilstrekkelig sannhetsbevis etter §249 nr. 1 når han påviser at referatet er riktig. Referatet må anses riktig så lenge meningen er den samme, selv om forholdet er fremstilt med bruk av andre ord, men det kan ikke være nevneverdig spillerom for «fargelegging» eller en «journalistisk vri», jfr. det som uttales om referat av rettsforhandlinger i Rt-1976-1055 flg., særlig side 1059. Det er etter min mening, særlig vesentlig at forholdet ikke fremstilles på en måte som kan oppfattes slik at siktedes skyld er fastslått ved selve siktelsen.

Når jeg etter disse generelle bemerkninger går over til å behandle den foreliggende sak, finner jeg grunn til innledningsvis å peke på at det ikke er påstått at de påklagede utsagn er utilbørlige selv om det føres sannhetsbevis, jfr. §249 nr. 2. I og med at den ankende part

Side:812

ikke bygger på §249 nr. 2, får de særlige forhold som måtte gjøre seg gjeldende for A med hensyn til sårbarhet ingen betydning.

Den ankende part aksepterer at tre av de påklagede utsagn har dekning i siktelsen, og at de ikke medfører ansvar dersom Verdens Gang ansvarsfritt kunne gi et korrekt referat av siktelsen. Disse er det derfor ikke nødvendig for meg å gå nærmere inn på.

Den ankende part hevder at det i fire tilfelle er gått utenfor siktelsen; det er foretatt «utbroderinger». I det første av disse utsagn sies at A er «siktet for ransforsøk og mishandling - - -». Den mest nærliggende forståelse av dette er at mishandlingen kom i tillegg til ransforsøket. Men siktelsen gjaldt bare ransforsøk og gav ikke dekning for den forståelse at fornærmede var blitt mishandlet. Lårbensbruddet måtte etter siktelsen anses som en utilsiktet følge av den dytt A gav fornærmede. Jeg kan ikke se at det på dette punkt er foretatt en riktig gjengivelse av siktelsen, og da det ikke er forsøkt ført sannhetsbevis utover henvisning til siktelsen, finner jeg at byrettens dom på dette punkt bør oppheves.

Jeg finner ikke at uttrykkene «overfallet» og «slått ned» avviker fra handlingsbeskrivelsen i siktelsen på slik måte at det her er tale om selvstendige beskyldninger fra Verdens Gangs side. Jeg kan for så vidt tiltre byrettens begrunnelse.

Det siste utsagn er følgende, som finnes i Verdens Gang for 12. august 1976: «Etter det VG har grunn til å tro vil siktelsen mot de tre frafalles - muligens begrenses for A's vedkommende til legemsbeskadigelse.»

Som før nevnt, gav siktelsen av 29. juli 1976 ikke grunnlag for den forståelse at A skulle ha gjort seg skyldig i mishandling av fornærmede. Den gav heller ikke grunnlag for den forståelse at han skulle ha gjort seg skyldig i legemsbeskadigelse. Selv om siktelsen for ransforsøk ennå ikke var frafalt, finner jeg under disse omstendigheter at den nevnte uttalelse i Verdens Gang for 12. august 1976 i forhold til siktelsen inneholder en selvstendig ærekrenkende beskyldning. Da det ikke er søkt ført sannhetsbevis utover henvisningen til siktelsen, finner jeg at byrettens dom på dette punkt bør oppheves.

Etter det resultat jeg er kommet til, og da saken gjelder et prinsippspørsmål som har gitt grunn til tvil, bør saksomkostninger heller ikke for Høyesterett tilkjennes noen av partene.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

1. Byrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt B, D og Verdens Gang A/S er frifunnet for uttalelse i Verdens Gang for 30. juli 1976 om at A var «siktet for - - - mishandling av en 74-årig norskamerikaner» og for så vidt C, D og Verdens Gang A/S er frifunnet for uttalelse i Verdens Gang for 12. august 1976 om at siktelsen «muligens begrenses for A's vedkommende til legemsbeskadigelse».

2. For øvrig forkastes anken.

3. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Side:813

Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Elstad, Christiansen og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av byrettens dom (byrettsdommer Tor Holtan med domsmenn): - - -

Saksøkeren la under hovedforhandlingen ned slik (endelig) påstand:

Straff.

1. B: Saksøkte nr. 1, B, dømmes til straff for overtredelse av strl. §246, §247, jfr. §62 for reportasjer i Verdens Gang å ha fremkommet med følgende uttalelser:

1.1. IVG 30.7.76 side 8.

«A fengslet: Siktet for ransforsøk».

1.2. «Siktet for ransforsøk og mishandling av en 74-årig norsk-amerikaner.»

1.3. I VG 31.7.76 side 8:

«Politiet har ingen vitner til selve overfallet.»

2. C: Saksøkte nr. 2. C, dømmes til straff for overtredelse av strl. §246, §2 jfr. §248, jfr. §62 for reportasjer i Verdens Gang å ha fremkommet med følgende uttalelser:

2.1. I VG 7.8.76 side 10:

«Konfrontasjon etter overfall: A er utpekt «... mannen ble slått ned utenfor Amalienborg restaurant i Oslo onsdag den 28. juli.»

2.2. I VG 12.8.76 side 5:

«Dyttet over ende av A.»

2.3. I VG 12.8.76 side 5:

«Etter det VG har grunn til å tro vil siktelsen mot de tre frafalles - muligens begrenses for A's vedkommende til legemsbeskadigelse.»

3. D: Saksøkte nr. 3, D, dømmes til straff for overtredelse av strl. §431, jfr. §62 for som ansvarlig redaktør i Verdens Gang å ha latt trykke følgende uttalelser:

3.1. I VG 7.8.76 side 1:

«A utpekt - 10»

3.2. I VG 30.7.76 side 8:

Uttalelsene referert ovenfor under pkt. 1.1. og 1.2.

3.3. I VG 31.7.76 side 8:

Uttalelsen referert ovenfor under pkt. 1.3.

3.4. I VG 7.8.76 side 10:

Uttalelsen referert ovenfor under pkt. 2.1.

3.5. I VG 12.8.76 side 5:

Uttalelsene referert ovenfor under pkt. 2.2. og 2.3.

Mortifikasjon:

Følgende utsagn i Verdens Gang kjennes døde og maktesløse:

1. I VG 30.7.76 side 8:

«A fengslet: Siktet for ranforsøk.»

2. I VG 30.7.76 side 8:

«Siktet for ransforsøk og mishandling av en 74-årig norsk-amerikaner.»

3. I VG 31.7.76 side 8:

«Politiet har ingen vitner til selve overfallet.»

4. I VG 7.8.76 side 1:

«A utpekt-s. 10.»

Side:814

5. I VG 7.8.76 side 10:

«Konfrontasjon etter overfall: A er utpekt»

«... mannen ble slått ned utenfor Amalienborg restaurant i Oslo onsdag 28. juli».

6. I VG 12.8.76 side 5:

«Dyttet over ende av A.»

7. I VG 12.8.76 side 5:

«Etter det VG har grunn til å tro vil siktelsen mot de tre frafalles - muligens begrenses for A's vedkommende til legemsbeskadigelse.»

Oppreisning.

De saksøkte dømmes til in solidum å betale saksøkeren oppreisning begrenset oppad til kr. 50.000,-.

Kunngjøring av dommen.

Saksøkeren tilkjennes et tilstrekkelig beløp til offentliggjøring av dommen.

Saksomkostninger.

Saksøkeren tilkjennes saksomkostninger.

De saksøkte har nedlagt påstand om frifinnelse og tilkjennelse av saksomkostninger. - - -

Retten skal bemerke:

Ved Oslo politikammers siktelse av 29. juli 1976 var saksøkeren sammen med to andre siktet for forbrytelse mot strl. §267, jfr. §268, jfr. §49 (forsøk på ran),

ved onsdag 28. juli 1976 ca. kl. 21.10 i Arbeidergt. v/Amalienborg restaurant i Oslo, ved kraftig å dytte til Erich Sigfrid Hansch, født xx.xx.02, og herunder forsøkt å ta lommeboken fra dennes innerlomme slik at han falt i gaten og brakk lårhalsen, eller medvirket hertil.

Siktede (saksøkeren) ble dagen etter fremstilt i forhørsretten og varetektsfengslet for 14 dager. Saken ble etter innstilling fra politiet henlagt av statsadvokaten 13.9.1976. Dette skjedde etter at fornærmede i saken i rettslig avhør 11.8.1976 i vesentlig grad hadde trukket tilbake og/eller sterkt modifisert de uttalelsene han hadde gitt i anmeldelsen. Fornærmedes hustru, som var sammen med sin mann ved hendelsen, fastholdt imidlertid i det samme rettsmøtet at hennes mann var blitt angrepet med hensikt og at hun med sikkerhet gjenkjente A som den som angrep hennes mann. A har på sin side hevdet at han overhodet ikke var i berøring med fornærmede. Her står da påstand mot påstand og de saksøkte har ikke kunnet føre og heller ikke forsøkt å føre noe sannhetsbevis for at ransforsøk har funnet sted.

Når det så gjelder de enkelte påklagede utsagn vil retten først bemerke at samtlige (med reservasjon for utsagnet under pkt. 2.3. jfr. nedenfor) må ansees å gå inn under strl. §246 og §247 idet de objektivt sett både krenker saksøkerens æresfølelse og er egnet til å skade hans gode navn og rykte.

Retten vurderer ellers de enkelte påklagede utsagn slik:

Utsagnet under pkt. 1.1. i påstanden: «A fengslet: Siktet for ransforsøk» er en faktisk opplysning som er korrekt gjengitt. Retten finner at avisen i sin informasjonstjeneste ansvarsfritt må kunne gi denne opplysning, selv om det senere viser seg at siktelsen blir frafalt av påtalemyndigheten. Avisen har her et selvstendig aktsomhetsansvar, men retten kan ikke se at det forelå opplysninger som gjorde det betenkelig å gi opplysning om siktelsen. Retten kan

Side:815

ikke tilegne seg den oppfatning, som saksøkeren har gjort gjeldende, at sannhetsbeviset også må gå ut på at saksøkeren faktisk er skyldig i den handling han var siktet for. En slik regel ville gjøre det umulig for en avis å omtale en siktelse mot en person og ville i praksis også virke sterkt hemmende på den kriminalreportasje som ellers er nødvendig i et samfunn. Retten kan ikke se at det standpunkt som her er tatt er i strid med den av saksøkeren påberopte Høyesterettsdom inntatt i Rt-1908-289.

At avisen i sin reportasje brukte fullt navn på siktede kan kanskje kritiseres, men antas ikke å kunne føre til noen annen rettslig vurdering. Et vesentlig moment må her være, som saksøkte har hevdet, at saksøkeren selv i høy grad og gjennom lengre tid hadde skapt betydelig interesse og offentlighet omkring sin person.

I utsagnene under pkt. 1.2. og pkt. 1.3. «Siktet for ransforsøk og mishandling av en 74-årig norsk-amerikaner» og «Politiet har ingen vitner til selve overfallet», er det uttrykkene «mishandling« og «overfallet» som er påklaget. Saksøkeren har her vist til at ordet «mishandling» ikke er brukt hverken i siktelsen eller i anmeldelsen og innebærer en skjerpelse av beskrivelsen. Ordet «overfallet» kommer i konstaterende form uten motforestillinger og uten å presisere at Verdens Gang har hentet dette fra en partsforklaring.

Retten finner at begge de påklagede utsagn er berettiget i relasjon til den foreliggende siktelse hvor det sies at saksøkeren kraftig har dyttet norskamerikaneren «slik at han falt i gaten og brakk lårhalsen». Etter vanlig språkbruk er dette - som saksøkte har anført - en beskrivelse såvel av mishandling som av et overfall. I allefall er nyansene i uttrykkene meget små. Det bemerkes ellers at det av reportasjen fremgikk at saksøkeren bestred enhver medvirkning eller skyld i de forhold som siktelsen beskrev.

Utsagnet under pkt. 2.1. «Konfrontasjon etter overfall: A er utpekt ... mannen ble slått ned utenfor Amalienborg restaurant i Oslo onsdag den 28. juli». Her hevder saksøkeren at leseren ikke kan være i tvil om A's skyld etter en slik overskrift og bildet av A. Ordene «slått ned» hevder saksøkeren er nye idet hverken fornærmede, politiet eller andre har nevnt noe om slag. Det hevdes videre at dette er skrevet av journalist C mot bedre vitende og at strl. §248 her kommer til anvendelse. Retten kan ikke se at ordene «slått ned» innebærer noen skjerpelse i relasjon til den beskrivelse som politiet har gitt i siktelsen. Utsagnet om at A ble utpekt i konfrontasjonen var en faktisk opplysning som var korrekt gjengitt, jfr. her rettens merknader under pkt. 1.1. foran.

Utsagnet under pkt. 2.2. «Dyttet over ende av A» kommer i et oppsett med stort bilde av fornærmede liggende på en båre i rettssalen og er etter saksøkerens mening særdeles avslørende for avisen i forhold til det som egentlig skjedde i rettssalen og må sees i sammenheng med utsagnet under pkt. 2.3. hvor Verdens Gang kommenterer saken slik: «Etter det VG har grunn til å tro vil siktelsen mot de tre frafalles - muligens begrenses for A's vedkommende til legemsbeskadigelse». Saksøkeren har gjort gjeldende at Verdens Gang her har øket mistanken mot A og antydet muligheten for at han kan være skyldig i legemsbeskadigelse. Saksøkeren gjorde i stevningen gjeldende at dette også var et utsagn fremsatt mot bedre vitende og derfor straffbart også etter strl. §248. Denne anførsel er frafalt under hovedforhandlingen.

Side:816

Det er noe uklart hvor journalist C har fått opplysningen om eventuell begrensning av siktelsen til legemsbeskadigelse. Journalist C har i sin partsforklaring sagt at han fikk opplysningen av politiet etter at fornærmede hadde forklart seg i forhørsretten 11.8.1976 (hvor imidlertid også C var tilstede). Det det her var tenkt på var en mulig siktelse for uaktsom legemsbeskadigelse etter strl. §238. Journalist C fant det riktig å nevne dette i artikkelen idet det gikk i A's favør.

Retten antar at utsagnet under pkt. 2.3. må sees i relasjon til den foreliggende siktelse (som fortsatt besto) og det inneholder da en antydning om en langt mildere reaksjon overfor A enn den siktelsen omfatter. Sett i denne sammenheng er det tvilsomt om utsagnet også objektivt sett kan sies å være ærekrenkende for saksøkeren. Retten finner etter sammenhengen at utsagnet ikke er ærekrenkende for saksøkeren.

Under henvisning til det som er sagt foran finner retten å måtte legge til grunn at tilstrekkelig sannhetsbevis må anses ført for alle påklagede utsagn og at de saksøkte må bli å frifinne så vel for kravet om straff som for mortifikasjon og oppreisning. - - -