Rt-1984-934

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1984-09-07
Publisert:	Rt-1984-934 (278-84)
Stikkord:	Erstatningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 7. september 1984 i l.nr. 120B/1984
Parter:	A (h.r.advokat Håkon Helle) mot 1. Staten ved Justisdepartementet og Sosialdepartementet (regjeringsadvokaten v/advokat Harald S. Kobbe) 2. X fylkeskommune (advokat Jens B. Heggemsnes - til prøve)
Forfatter:	Christiansen, Løchen, Halvorsen, Hellesylt, justitiarius Ryssdal
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §482, Psykisk helsevernloven (1961) §5, §6, Løsgjengerloven (1900) §17, Straffeloven (1902) §39, §180, §54, Tvistemålsloven (1915), §9a, Psykisk helsevernloven (1961), Sosialomsorgsloven (1964)

Dommer Christiansen: Saken gjelder krav på erstatning som A mener å ha som følge av urettmessig tilbakeholdelse som pasient ved X psykiatriske sykehus i tidsrommet 18. mars 1969 til 24. april 1976.

Ved Oslo byretts dom av 7. mai 1965 ble A dømt til fengsel i 60 dager samt sikring i 3 år etter straffeloven §39 nr. 1 a-f for i alt 5 falske brannalarmer i tidsrommet juli 1964 til januar 1965, samt for 2 overtredelser av drukkenskapsloven §17, herunder knusing av en speilglassrute i juni 1964. Da det var reist tvil om han var strafferettslig tilregnelig, hadde han i januar/februar 1965 vært underkastet judisiell observasjon på - - - sykehus, pyskiatrisk avdeling ved overlegene Per Anchersen og Haakon Lehmann. Deres erklæring konkluderer med at «Vi anser ikke A som sinnssyk, hverken nå eller på tiden for de påklagete handlinger». De anså ham imidlertid som en person med mangelfullt utviklede sjelsevner, og antok av den grunn at det forelå fare for gjentakelse av straffbare handlinger.

I oktober 1965 slo A 2 ny falske brannalarmer, og han ble ved Oslo byretts dom av 18. mars 1966 dømt til 90 dager fengsel for dette.

A hadde overfor de sakkyndige og i sine forklaringer under rettssakene gjort gjeldende at han anså seg urettferdig behandlet da han i 1961 i Japan ble avskjediget fra sin stilling som sjømann om bord i et norsk skip og sendt hjem til Norge, og at det tross iherdige anstrengelser ikke hadde vært mulig for ham å få sin rett overfor vedkommende rederi. Han uttalte at han foretok sine straffbare handlinger for å gjøre myndighetene oppmerksomme på sitt krav. Ved fengslingen av A i forbindelse med den annen straffesak gav derfor forhørsretten hans forsvarer i oppdrag å klarlegge dette. Forsvareren kom til at A's krav var uten grunnlag. Avskjeden skyldtes at han flere ganger hadde skoftet sitt arbeid og opptrådt beruset om bord.

A fortsatte å slå falske brannalarmer. Ved varetektsfengslingene gikk han i likhet med tidligere fengslinger til sultestreik, slik at det var nødvendig å innlegge ham på - - - sykehus avdeling 16. Her var han innlagt i alt 6 ganger frem til juni 1966. Under de fem første opphold ble han av politilege Henrik Bauge ikke ansett som psykotisk, men under det siste opphold fant Bauge at A's tilstand var forverret i den grad at han måtte anses som alvorlig sinnslidende. Han nektet konsekvent å innta føde og måtte sondefores, og legen oppfattet hans tilstand som livstruende. Det ble derfor av politimesteren i Oslo søkt om innleggelse av A i X psykiatriske sykehus (Y sjukehus) i medhold av lov om psykisk helsevern §5. Også A's søster begjærte ham innlagt. A ble mottatt på sykehuset - hvor Lars Olstad var overlege - 8. juli 1966.

Våren 1966 tok påtalemyndigheten opp spørsmålet å sikre A i medhold av straffedommen. Etter forgjeves forsøk på å sikre A i frihet, bestemte Justisdepartementet 2. september 1966 at A skulle sikres på sykehuset. Frem til 18. mars 1969 ble således A tilbakeholdt i sykehuset med dobbelt hjemmel.

A begjærte seg 3 ganger utskrevet fra sykehuset. Begjæringene ble avslått av overlege Olstad og kontrollkommisjonen. Det siste avslag brakte A inn for Sandnes herredsrett, som etter innhentet sakkyndig uttalelse fra assisterende overlege Ole Gustav Amundsen i dom 14. april 1975 fant at vilkårene for å holde ham tilbake i sykehuset forelå. Dommen ble anket til Høyesterett, og til bruk under ankeforhandlingen ble A underkastet observasjon av professor Leo Eitinger og overlege Einar Kringlen. De avgav 2. april 1976 erklæring med følgende konklusjon: «De sakkyndige antar (Eitinger dog under tvil) at A for tiden ikke er å anse som alvorlig sinnslidende.»

A ble deretter den 24. april 1976 skrevet ut av X psykiatriske sykehus og ankesaken hevet.

Ved stevning av 17. april 1979 reiste A sak mot Staten v/Justisdepartementet, X fylkeskommune og overlegene Henrik Bauge og Lars Olstad med krav om erstatning og oppreisning for rettsstridig innleggelse og tilbakeholdelse i X psykiatriske sykehus. Kravet gjaldt hele innleggelsestiden bortsett fra den tid A var undergitt sikring.

Oslo byrett satt med to psykiatrisk sakkyndige domsmenn - overlegene Odd Steffen Dalgard og Friedrich v. Clemm - avsa 15. mai 1981 dom med denne domsslutning:

«1.

a) Staten v/Justisdepartementet betaler innen 14 - fjorten - dager fra denne doms forkynnelse til A kr. 100000,- - kroneretthundretusen - 0/100.

b) Staten v/Justisdepartementet betaler salæret for de sakkyndige domsmenn etter særskilt fastsettelse. For øvrig idømmes ikke saksomkostninger.

2.

a) X fylkeskommune v/fylkesordføreren frifinnes.

b) Saksomkostninger tilkjennes ikke.

3. Overlege Henrik Bauge frifinnes.

4. Overlege Lars Olstad frifinnes.»

Det fremgår av dommen at byretten anser det som sannsynlig at A var alvorlig sinnslidende ved tidspunktet for overføringen til X psykiatriske sykehus. Men retten finner det overveiende sannsynlig at A var blitt tilbakeholdt på sykehuset urimelig lenge, og den legger til grunn at det neppe hadde vært grunnlag for å holde A tilbake utover 1971.

Overlege Olstads diagnose i 1969, hvor A's adferd ble oppfattet som hebefren schizofreni, representerte etter byrettens mening en åpenbar feilvurdering, og retten anser det som sannsynlig at denne feil har bidratt til å forlenge A's sykehusopphold. For den urettmessige tilbakeholdelse antok byretten at staten, og den alene, var ansvarlig.

A påanket byrettsdommen pkt. 1 og 2, og Staten - nå både ved Justisdepartementet og Sosialdepartementet - påanket dommens pkt 1.

Eidsivating lagmannsrett - som ikke ble satt med domsmenn - avsa 17. januar 1983 dom med denne domsslutning:

«1. Staten v/Justisdepartementet og Sosialdepartementet frifinnes.

2. X fylkeskommune v/fylkesordføreren frifinnes.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Det fremgår av dommen at lagmannsretten i motsetning til byretten antok at vilkårene for tvangsmessig tilbakeholdelse av A var til stede i hele det aktuelle tidsrom frem til Kringlens og Eitingers erklæring og utskrivningen i april 1976. Det gjaldt både grunnvilkåret - alvorlig sinnslidelse - og tilleggsvilkåret om å lide overlast ved en utskriving. Noe erstatningsgrunnlag forelå derfor ikke. For lagmannsretten var for øvrig A's erstatningskrav i tid begrenset til tidsrommet etter utløpet av sikringen 18. mars 1969.

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår ellers av de to dommer.

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Det gjøres gjeldende at lagmannsretten har tatt feil ved bevisvurderingen og rettsanvendelsen. Etter anmodning fra A er dosent Kjell Noreik og overlege Ada Bugge oppnevnt som sakkyndige for Høyesterett. Deres erklæring av 23. februar 1984 - som jeg senere kommer tilbake til - har denne konklusjon:

«1. Observanden antas å ha vært alvorlig sinnslidende etter at sikringen ble opphevet i 1969 og under resten av oppholdet i X pyskiatriske sykehus.

2. De ansvarlige leger ved X psykiatriske sykehus hadde rimelig grunn til å anta at det var fare for at observanden ville lide overlast ved utskrivning.»

A har i det vesentlige gjort gjeldende:

Han bestrider at han på noe tidspunkt har vært alvorlig sinnslidende slik uttrykket må forstås i lov om psykisk helsevern §5. Hans handlinger var fortvilte protester mot den rettsfornektelse han var utsatt for. Han fikk ikke hjelp til å avgjøre avskjedsaken fra Japan ved noen uhildet instans, hvor han kunne påvise at han den gang hadde lidd av et mageonde og derfor ikke hadde forsømt sitt arbeid.

A har imidlertid slik saken foreligger, ikke funnet det hensiktsmessig å angripe byrettens avgjørelse om at alvorlig sinnslidelse forelå ved selve innleggelsen på sykehuset og tilbakeholdelsen der frem til sikringen tok til. Etter at sikringen opphørte, var imidlertid tilbakeholdelsen i sykehuset urettmessig både for så vidt angikk grunnvilkåret - alvorlig sinnslidelse - og tilleggsvilkårene, jfr. her særlig vilkåret om at innleggelsen var nødvendig for å hindre at A led overlast. I hvert fall har ikke begge kriterier foreligget sammenhengende for hele perioden. Lagmannsretten har etter den ankende parts mening vært meget ukritisk i bruken av bevismaterialet i saken, som for øvrig når det gjelder skriftlig materiale, er meget tynt fordi det nesten ikke foreligger journalnotater fra sykehuset. Hva angår overlastkriterier, overser lagmannsretten at sultestreikene på sykehuset var protester mot den urettmessige tilbakeholdelse. Utenfor sykehuset har A ikke sultestreiket etter utskrivningen, og den støtte han der har fått fra sosialvesenet, var noe han hadde krav på og ingen særbegunstigelse som kunne være uventet for sykehuset.

A viser for øvrig til den sakkyndige erklæring professor Eitinger og overlege Kringlen avgav i 1976, og som er et vesentlig dokument når det gjelder vurderingen av om tilbakeholdskriteriene noen gang har foreligget overfor ham.

A har understreket at det er domstolenes oppgave å vurdere hvorvidt loven grunnkriterium «alvorlig sinnslidelse» foreligger. Det må da kreves at de behandlende leger ikke bare henviser til en skjønnsmessig helhetsvurdering og løse antakelser, men påpeker hvilke objektive sikre tegn på sinnslidelse som foreligger. A anfører at den sakkyndige uttalelse for Høyesterett, er meget tynn og utilfredsstillende i så måte. At A's handlemåte for å påkalle oppmerksomhet for sin sak kan sies å ha vært uhensiktsmessig, kan ikke være nok til å stemple ham som psykotisk.

Når det gjelder tilleggsvilkårene etter lov om psykisk helsevern §6, jfr. §5, er det alene overlastkriteriet som synes påberopt under rettssaken. Heller ikke de strenge vilkår etter dette kriterium hevdes imidlertid noen gang å ha vært oppfylt, noe utviklingen etter A's utskrivning fra sykehuset er et bevis på. Den støtte han har mottatt fra sosialvesenet, er noe han hadde krav på etter lov om sosial omsorg.

Det primære ansvarsgrunnalg i saken er at det har skjedd en ulovhjemlet tilbakeholdelse i sykehuset, og at staten må hefte for en slik myndighetshandling uten hensyn til om denne kan bebreides noen eller ikke.

I tillegg til et slikt objektivt ansvar hevdes det i saken også å foreligge ansvar på grunn av subjektivt klanderverdige handlinger. Overlege Olstad har således feilbedømt så vel A's psykiske tilstand som mulighetene for at han ved en utskrivning ville komme til å lide «overlast» i loven forstand. Politilege Bauge forsømte sin aktsomhetsplikt da han ikke reagerte på Olstads åpenbare feildiagnose i forbindelse med spørsmålet om å forlenge sikringen, en feildiagnose som han måtte skjønne ville føre til en meget langvarig tilbakeholdelse, jfr. byrettens dom.

For fylkeskommunens vedkommende bygger erstatningsansvaret på en kombinasjon av eier- og arbeidsgiveransvar. Staten og fylkeskommunen hevdes å være solidarisk ansvarlige. Hvem av disse som i siste omgang må bære det økonomiske ansvar, tar A ikke stilling til.

Når det gjelder A's erstatningskrav, har han hatt inntektstap under de 7 år på sykehuset, og oppholdet der har skadet hans senere ervervsevne. Men det understrekes at domstolene ved ulovlig frihetsberøvelse under erstatningsutmålingen ikke bare kan se hen til det direkte inntektstap, og se bort fra det vesentlige velferdstap som A har hatt.

A - som har hatt fri sakførsel for alle retter - har nedlagt slik påstand:

«1. Staten v/Justisdepartementet og Sosialdepartementet og X fylkeskommune dømmes in solidum til å betale A erstatning fastsatt etter rettens skjønn oppad begrenset til kr. 1000000,-.

2. Staten ved Justisdepartementet og Sosialdepartementet og X fylkeskommune v/fylkesordføreren betaler sakens omkostninger for alle retter til det offentlige.»

Staten v/Justisdepartementet og Sosialdepartementet og X fylkeskommune har tatt til gjenmæle og vist til lagmannsrettens dom, som de anser riktig så vel i resultat som i begrunnelse. Bortsett fra det helt subsidiære spørsmål om det vil være staten eller fylkeskommunen som skal dekke et eventuelt erstatningsbeløp, har ankemotpartenes prosedyre vært sammenfallende. Jeg omtaler den derfor i det følgende under ett.

Ankemotpartene bestrider at A ble holdt tilbake på sykehuset uten hjemmel i lov om psykisk helsevern §5 og §6. Det samme er de sakkyndige for Høyesterett kommet til. Det understrekes at det for vurderingen av A's psykiske tilstand under oppholdet på sykehuset er nødvendig å gå lenger tilbake i tid enn til sikringens opphør pr. 18. mars 1969. Opplysningene i saken viser at det ikke er noe å utsette på behandlingen av avskjedssaken i 1961. A's avvikende adferd med falske brannalarmer m.v. begynte for øvrig først i 1964, og han forklarte den gang at hensikten var å bli tatt hånd om fordi han ikke klarte seg økonomisk. I ettertid synes A å ha fortrengt dette og hevder at det er avskjedssaken fra 1961 som ligger bak. Opp til i dag har han slått minst 20-30 falske brannalarmer i Oslo, blant annet som reaksjon mot at han ifjor fikk restskatt.

Allerede i 1964 ble A oppfattet som avviker i psykisk henseende av psykiater Harald Strøm ved Legekontoret for sjømenn i Oslo, og i 1965 oppfattet overlege Leikvam ved fengselssykehuset ham som psykotisk. Ved A's sjette og siste opphold på - - - sykehus 16. avdeling i april/juni 1966 skjedde det en forverring i hans tilstand med blant annet spisevegring i flere uker, slik at politilege Bauge fant å måtte revidere sin tidligere diagnose og nå anså A psykotisk. Det var imidlertid ikke bare spisevegringen Bauge da la vekt på, men også blant annet at A var enda mer utilgjengelig for påvirkning enn tidligere.

På X psykiatriske sykehus var det ikke bare overlege Olstad, men også de mange andre behandlende leger som fant A psykotisk. Det samme gjaldt Kontrollkommisjonens medlemmer ved behandlingen der i 1966, 1971 og 1974, og Sandnes herredsrett kom i 1975 til samme resultat.

Det erkjennes av ankemotpartene at overlege Olstads schizofrenidiagnose i brev 9. januar 1969 til Oslo politikammer i forbindelse med spørsmålet om forlengelse av sikringen, neppe var riktig. Men det bestrides at denne uriktighet - som ikke ble tatt inn i journalen eller ellers meddelt det øvrige personale ved sykehuset - bidrog til å forlenge A's opphold. Byrettens antakelser på dette punkt er grepet ut av luften. Det er heller intet grunnlag for bebreidelser mot politilege Bauge i forbindelse med denne diagnosen.

Ankemotpartene har ellers detaljert gått inn på A's opphold på sykehuset i det tidsrom som erstatningskravet gjelder, og herunder gjort rede for den behandling som fant sted, hvilke inngrep som skjedde i A's bevegelsesfrihet, de perioder han nektet å spise og sykehusets forsøk på å utskrive ham. Det fremgår herav blant annet at sykehuset på grunn av A's motstand måtte oppgi å gi ham medikamenter fra 1972/73 av, og at A hadde en utstrakt frihet til å gå og komme som han ville. Det er videre anført at A i dette tidsrom igangsatte flere livstruende sultestreiker mot tilfeldige og bagatellmessige episoder.

Når det gjelder tilleggsvilkårene, fastholder ankemotpartene at sykehuset - slik forholdene den gang fortonte seg - måtte anta at A ville forkomme ved en vilkårsløs utskrivning, og at overlastkriteriet derfor forelå. At han tilsynelatende har greid seg bra etter utskrivningen i 1976, har begrenset vekt ved vurderingen av situasjonen før dette tidspunkt. Sykehuset kunne ikke forutse den økonomiske særbehandling som sosialmyndighetene har gitt ham, og at politiet ville vise overbærenhet med hans falske brannalarmer. Og til tross for den betydelige økonomiske hjelp han får, kan han gå i dagevis uten mat på slutten av måneden. Det hevdes også at man ikke kan se bort fra at nærværende rettssak har påvirket ham gunstig i dette tidsrom. De falske brannalarmer og sultestreikene antas også å oppfylle tilleggskriteriet «at den syke er til vesentlig fare for seg selv eller andre», foruten at en utskrivning før opphøret av medikamentbruken i 1972/73 ville forspilt utsiktene til vesentlig bedring.

Dersom Høyesterett skulle komme til at tilbakeholdelsen av A på sykehuset har vært ulovhjemlet, bestrides det at det av politilege Bauge, overlege Olstad, kontrollkommisjonens medlemmer eller andre er begått feil som det foreligger arbeidsgiveransvar for. Det bestrides videre at det foreligger noe objektivt ansvar for staten eller fylkeskommunen for urettmessig frihetsberøvelse innen det psykiske helsevesen, og man har blant annet vist til de erstatningsregler som er fastslått i rettspraksis når det gjelder somatiske sykehus. En annen sak er at jo alvorligere inngrepet er, dess strengere er aktsomhetsnormen.

Ankemotpartene bestrider ellers at det er noen årsakssammenheng mellom A's opphold på sykehuset og hans påståtte økonomiske tap. Et eventuelt krav må også falle bort på grunn av skadelidtes medvirkning, og under ingen omstendigheter er det hjemmel for erstatning for ikke-økonomisk tap.

Som tidligere nevnt har ankemotpartene forskjellig syn på hvem som må bære det økonomiske ansvar dersom Høyesterett skulle komme til at A har krav på erstatning for urettmessig tilbakeholdelse på sykehuset. Staten hevder her at ansvaret påhviler fylkeskommunen dersom ansvarsgrunnlaget er et annet enn feil som tilbakeføres til politilege Bauge, mens fylkeskommunen anfører at staten i alle tilfelle bærer ansvaret alene, jfr. blant annet de søksmålsregler som finnes i tvistemålsloven kapittel 33.

Staten v/Justisdepartementet og Sosialdepartementet har nedlagt slik påstand:

«Eidsivating lagmannsretts dom, pkt. 1. stadfestes.»

Rogaland fylkeskommune har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom pkt. 2 stadfestes.

2. X fylkeskommune tilkjennes saksomkostninger for samtlige retter.»

Som allerede nevnt, foreligger det for Høyesterett en sakkyndig erklæring fra de oppnevnte sakkyndige dosent Kjell Noreik og overlege Ada Bugge. Det er videre fremlagt noen nye dokumenter og innhentet noen nye vitneforklaringer, blant annet om A's livsførsel etter lagmannsrettens dom. Ser man bort fra den nevnte sakkyndige erklæring, foreligger imidlertid saken for Høyesterett i alt vesentlig i samme skikkelse som for lagmannsretten. Partenes prosedyre har også med det nevnte forbehold i det alt vesentlige vært den samme.

Etter begjæring av den ankende part har dosent Noreik avgitt muntlig forklaring for Høyesterett og herunder på spørsmål fra A's prosessfullmektig og rettens medlemmer utdypet de sakkyndiges felles synspunkter i erklæringen.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i det alt vesentlige tiltre dens begrunnelse, hvor bevisene i saken og rettsstoffet etter min mening er gjennomgått på en meget grundig måte. På bakgrunn av partens prosedyre og den sakkyndige erklæring som er innhentet til bruk for ankeforhandlingen i Høyesterett, skal jeg imidlertid tilføye:

I overprøving av vedtak i pyskiatrisk sykehus om å nekte utskriving av en pasient, skal retten prøve alle sider av saken, jfr. tvistemålsloven §482, altså også det såkalte hensiktsmessighetsskjønn. Prøvingsadgangen er ikke så vid i et erstatningssøksmål. Finner retten at grunnvilkåret alvorlig sinnslidelse samt ett av tilleggsvilkårene for tilbakeholdelse i lov om psykisk helsevern §6, jfr. §5, har foreligget under hele oppholdet på sykehuset, kan retten altså ikke ilegge erstatning på det grunnlag at det etter dens mening likevel hadde vært hensiktsmessig å utskrive pasienten.

Dette er partene enige om. Grunnen til at jeg likevel nevner dette rettsspørsmål, er at byretten synes å ha hatt en annen - og derved uriktig - oppfatning av den rettslige situasjon. Slik byretten ordlegger seg, forstår jeg dommen slik at retten ikke anser seg avskåret fra å prøve hensiktsmessigheten av sykehusets skjønn i erstatningssaker av nærværende art. Når byretten derfor med to psykiatrisk sakkyndige domsmenn er kommet til at A ble tilbakeholdt for lenge på sykehuset, er det etter dette ikke mulig å se om dette skyldtes at byretten også fant at det ikke var lovlig adgang for sykehuset til å holde A tilbake.

Særlig den ankende parts prosessfullmektig har i sin prosedyre drøftet om begrepet «alvorlig sinnslidelse» i lov om psykisk helsevern §5 har et videre innhold enn det medisinske begrep psykose. Bakgrunnen for drøftelsen er de endringer komiteutkastet til loven undergikk under lovforberedelsen, se særlig Ot.prp. nr. 69 for 1959-60 side 23-24. Etter prosessfullmektigens mening er «alvorlig sinnslidelse» synonymt med det medisinske begrep psykose. Da A riktignok erkjennes å være en avviker, men etter prosessfullmektigens mening i hvert fall ikke under hele sykehusoppholdet har frembudt objektive sykdomstegn på en psykose, har grunnvilkåret for tilbakeholdelse i sykehuset ifølge prosessfullmektigen ikke foreligget.

Jeg finner i denne sak ikke grunn til å gå inn på grensedragningen for begrepet «alvorlig sinnslidelse». Det fremgår etter min mening av det foreliggende bevismateriale at når politilege Bauge i juni 1966 begjærte A innlagt på X psykiatriske sykehus, og overlege Olstad mottok ham der, var det fordi A ble diagnostisert som psykotisk. Det fremgår videre at de involverte psykiatere i lengre tid hadde vært i atskillig tvil om A's psykiske tilstand etter at han hadde begynt å slå falske brannalarmer m.v. med etterfølgende spisevegringer. Det skjedde imidlertid en tydelig forverring i hans tilstand under det sjette opphold på - - - sykehus 16. avdeling i april/juni 1966 med blant annet flere ukers livstruende spisevegring, slik at man nå fant ham psykotisk. Jeg tilføyer at også de sakkyndige i byretten fant at A på denne tid var psykotisk, og at tilleggskriteriene for tilbakeholdelse den gang forelå. Når det gjelder de psykiatere som senere i saken har uttalt seg om A's sinnstilstand under sykehusoppholdet, har de - slik jeg forstår uttalelsene - alle lagt til grunn at A måtte betegnes som psykotisk. Den sakkyndige for Høyesterett, dosent Kjell Noreik, har i sin muntlige forklaring også bekreftet at den sakkyndige erklæring her er slik å forstå, nærmere bestemt at A henføres til undergruppen paranoia.

Endelig er det grunn for meg til å presisere - slik som gjort av lagmannsretten - at den sakkyndige erklæring fra professor Eitinger og overlege Kringlen som var grunnlaget for utskrivingen av A fra sykehuset 24. april 1976, uttrykkelig gjelder forholdene på observasjonstiden. Professor Eitinger var også da i noen tvil om ikke A måtte sies å ha en alvorlig sinnslidelse, og begge sakkyndige understreker at «det foreliggende tilfelle er således et klart grensetilfelle, hvor bedømmelsen av om observanden er alvorlig sinnlidende eller ikke, kan svinge med hans adferd, evne til å forstå og akseptere en vanskelig situasjon og til å innrette seg etter dette».

Jeg går så over til den sakkyndige erklæring for Høyesterett avgitt av dosent Kjell Noreik og overlege Ada Bugge.

Som allerede nevnt konkluderer de sakkyndige med at A antas å ha vært alvorlig sinnslidende etter at sikringen ble opphevet og under resten av oppholdet i X psykiatriske sykehus, og at legene der hadde grunn til å anta at det var fare for at observanden ville lide overlast ved utskriving. De sakkyndige har med andre ord funnet at både grunnvilkåret og et av tilleggsvilkårene for tilbakeholdelse i sykehuset etter lov om psykisk helsevern §6, jfr. §5, har vært til stede for hele det tidsrom erstatningssaken gjelder.

Den sakkyndige erklæring bygger på alt skriftlig materiale som foreligger i saken, opplysninger om utviklingen etter utskrivingen og samtaler med A. Etter en særdeles grundig gjennomgang av dette materiale, trekker de sakkyndige følgende konklusjoner vedrørende A under hans opphold i X psykiatriske sykehus:

«De sakkyndige har ikke kunnet finne noen sikker tidsmessig sammenheng mellom hans sultestreiker og rømninger og kontrollkommisjonens nektelse av utskrivning. Det ser heller ut til å være små forurettelser på avdelingen som kan utløse hans næringsvegringsperioder, og at observanden er usedvanlig sårbar og var for det han oppfatter som krenkelser av hans personlige rettigheter. Han synes å ha liten eller ingen evne til å kunne se at en sak har flere sider, og føler seg enormt krenket når han ikke får medhold i sitt syn. Selv bagatellmessige episoder synes da å kunne utløse voldsomme reaksjoner og næringsvegring som utvilsomt ville ført til døden, om han ikke var blitt tilført næring med tvang. Han har da også gjentatte ganger gitt uttrykk for at han er fast bestemt på å sulte seg til døde hvis han ikke får «sin rett».»

Det heter videre i erklæringen:

«Det er åpenbart at observandens tilstand er vanskelig å bedømme. Vitner forklarer seg ulikt, og han gjør forskjellig inntrykk på de forskjellige mennesker han møter. Hvis man samarbeider med ham på hans premisser hele tiden, går det rimelig bra. Møter han motstand, kommer hans sykelige mønster igjen frem. De leger som har sett ham under sykehusoppholdet i X psykiatriske sykehus jevnlig over flere år, synes ikke å være i tvil om at han må betraktes som alvorlig sinnslidende i denne tiden.»

Når det gjelder de tilleggskriterier som loven krever oppfylt for å beholde en alvorlig sinnslidende i sykehuset mot hans vilje, understreker de sakkyndige at de i motsetning til legene ved X psykiatriske sykehus, har den fordel at de faktisk vet en del om i hvilken grad A har greid seg etter utskrivingen, og om han har lidd overlast. Selv om det her er positive trekk i bildet når det gjelder A's evne til å skaffe seg tak over hodet, utbedre sin bolig og for så vidt gjelder hans arbeidsevne frem til høsten 1983, har han fortsatt med å slå falske brannalarmer når noe går ham imot, f.eks. da han siste år ble trukket for restskatt. De sakkyndige understreker at samfunnet imidlertid møter ham på en annen måte enn før. Det har ikke vært nødvendig med ny innleggelse i psykiatrisk institusjon fordi sosialvesenet ifølge de sakkyndige har gitt A en gunstig særbehandling i form av sosialstøtte i tillegg til trygden og ekstra tilskudd i særlige tilfelle. Politiets reaksjoner på hans falske brannalarmer viser ifølge de sakkyndige at politiet ikke lenger behandler ham som en vanlig samfunnsborger, men som en syk person som vises overbærenhet. Det konkluderes med at legene ved X psykiatriske sykehus hadde liten mulighet for å forutse så vidt stor overbærenhet og støtte fra samfunnets side, og selv under disse omstendigheter påpeker de sakkyndige at A flere dager i måneden er uten mat.

De sakkyndige oppsummerer sitt syn på tilbakeholdkriteriene slik:

«De nåværende sakkyndige er enig i de vurderinger som går ut på at han var alvorlig sinnslidende ved innleggelsen i X psykiatriske sykehus. Selv om sykdomstilstanden var noe svingende og selv om han hadde bedre faser under oppholdet frem til 1976, mener vi at det er full dekning for å oppfatte ham som alvorlig sinnslidende også etter at sikringen ble opphevet i 1969 og under resten av oppholdet i X psykiatriske sykehus.

De nåværende sakkyndige mener også at det var fare for at han ville lide overlast ved utskrivning i årene mellom 1969 og 1976. Vi må her legge til grunn de ressurser som det ambulante psykiske helsevern og det sosiale hjelpeapparat hadde til disposisjon i disse årene og stille disse ressurser opp mot de behov A hadde på denne tid for hjelp utenfor institusjon.

Ut fra en samlet vurdering finner vi at han ville måtte forventes å lide overlast om han hadde blitt utskrevet i dette tidsrommet. Vi mener således at også tilleggskriteriet er oppfylt.»

Jeg kan ikke se at det er noe å bemerke til de refererte vurderinger og konklusjoner fra de sakkyndige, og tilføyer at vurderingene og konklusjonene etter min mening blir bestyrket av den partsforklaring A har avgitt for Høyesterett. For øvrig finner jeg grunn til å understreke at de sakkundige etter sine vurderinger ikke har funnet grunn til å gå inn på overlege Olstads schizofrenidiagnose i 1969. Jeg er enig i at slik saken ligger an, er det ikke nødvendig å drøfte dette spørsmål.

Min konklusjon blir etter dette at både grunnvilkåret alvorlig sinnslidelse og tilleggsvilkåret fare for å lide overlast ved utskrivning forelå for A's vedkommende i hele tidsrommet mellom sikringens opphør i 1969 og til han ble utskrevet fra sykehuset i 1976. Det foreligger derfor ikke noen urettmessig tilbakeholdelse og dermed ikke noe erstatningsansvar for tilbakeholdelsen. Det er da ikke nødvendig for meg å gå inn på de øvrige spørsmål som er reist i saken.

X fylkeskommune har nedlagt påstand om saksomkostninger. Jeg finner at A bør fritas for erstatningsplikten, jfr. tvistemålsloven §180 første ledd i. f.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Løchen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Halvorsen, Hellesylt og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av byrettens dom (byrettsdommer Knut Mehl med psykiatrisk sakkyndige domsmenn): - - -

Det er av statens prosessfullmektig anført at domstolen i erstatningssaken ikke kan prøve hensiktsmessigheten av forvaltningens skjønn

Retten deler ikke denne oppfatning. Skal det bli noen sammenheng i bestemmelsen, må retten i erstatningssaken, uten å behøve å prøve om det foreligger ugyldighetsgrunner, prejudisielt kunne ta standpunkt til om tvangsinnleggelsen var berettiget eller ikke. En annen ordning vil innebære at vedkommende blir fratatt muligheten for en realitetsvurdering, dersom - slik regjeringsadvokaten har hevdet - en sak etter tvistemålsloven Kap. 33 blir uten gjenstand om pasienten blir utskrevet før dom faller i saken.

Tvistemålsloven kap. 33 gir pasienten høve til etter forhandlinger i rettslige former ved rettskraftig dom å få fastslått at vilkårene for innleggelse og eller tilbakeholdelse på psykiatrisk sykehus ikke var tilstede. Denne rett til judisiell prøving ville bli vesentlig begrenset om saken - ut fra reglene om rettslig interesse i tvistemålsloven §54 - ble uten gjenstand når pasienten utskrives før endelig dom foreligger. En så begrenset målsetting kan ikke disse spesielle bestemmelsene ha.

Frihetsberøvelse er et dyptgripende inngrep og det må antas at den i vårt rettssystem bare kan brukes under adgang til full domstolskontroll, og slik at også de rettslige konsekvenser av en uriktig tvangsinnleggelse kan avgjøres ved dom uten den begrensning i domstolenes adgang til å prøve forvaltningens skjønn som gjelder for andre områder.

Ut fra de tilgjengelig opplysninger er retten som nevnt kommet til at A ble holdt tilbake på sykehuset i en lengre tid enn det var grunn for. Etter de tilgjengelige opplysninger er det vanskelig å gjøre seg opp en sikker mening om når utskrivning burde ha funnet sted, men retten har festet seg ved at det neppe kan ha vært grunnlag for å holde han tilbake utover 1971. Det skal her også bemerkes at etter de opplysningene som er kommet fram, fikk A ikke beskjed om - slik som §9a i lov om psykisk helsevern foreskriver - at han hadde adgang til å bringe kontrollkommisjonens kjennelse av 15. januar 1971 inn for retten til overprøving. Dette er en saksbehandlingsfeil, som kan ha hatt betydning for at A ble på sykehuset lenger enn det var grunnlag for.

Retten er etter dette kommet til at A må ha krav på erstatning for at han ble holdt tilbake for lenge på sykehuset. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Finn Midtskaug, Trond Dolva og ekstraordinær lagdommer Halvor Haug): - - -

Lagmannsretten er kommet til et delvis annet resultat enn byretten og finner at både staten og X fylkeskommune må frifinnes for det erstatningskrav som A har reist. I motsetning til byretten antar lagmannsretten at vilkårene for tvangsmessig tilbakeholdelse av A var til stede under hele hans opphold på X psykiatriske sykehus.

For så vidt gjelder de faktisk forhold i saken og de psykiatriske erklæringer m.v. som er avgitt, viser man til framstillingen i byrettens dom og til bemerkningene nedenfor.

Partene har for lagmannsretten gitt uttrykk for noe forskjellig syn på spørsmålet om i hvilken utstrekning domstolene kan overprøve de forvaltningsvedtak om tilbakeholdelse i sykehus som er truffet i den foreliggende sak etter §6 i lov av 28. april 1961 nr. 2 om psykisk helsevern. Lagmannsretten vil derfor innledningsvis gå nærmere inn på dette spørsmål. Partene er enige om at domstolene ikke kan overprøve det såkalte hensiktsmessighetsskjønn i saken, og lagmannsretten legger det til grunn. På dette punkt vil altså prøvelsesretten i nærværende sak være snevrere enn i saker etter tvistemålsloven kap. 33, hvor det i §482 heter at «innafor rammen av vedkommende lov skal retten prøve alle sider av saka». Vilkårene for tvangsmessig tilbakeholdelse etter lov om psykisk helsevern framgår forholdsvis utførlig av loven §6 jfr. §5. Den ankende part hevder at loven vilkår er slik utformet at domstolene kan prøve fullt ut både bevisbedømmelse og subsumsjon her. Lagmannsretten er i utgangspunktet enig i at loven er slik formet at den ligger til rette for en inngående prøving ved domstolene samtidig som det forhold at man befinner seg på området for tvangsmessig frihetsberøvelse taler for en vid prøvelsesrett.

I denne sammenheng kommer imidlertid også det forhold inn som man fra ankemotpartenes side sterkt har understreket, nemlig at dersom det aktuelle vedtak er truffet av et organ med spesiell sakkyndighet og erfaring, er det grunn for domstolene til å vise tilbakeholdenhet med å fravike organets avgjørelse, Rt-1975-603. Lagmannsretten er oppmerksom på dette, men peker på at i hvilken utstrekning domstolene bør vise tilbakeholdenhet avhenger av hvilke andre momenter som foreligger i saken, eksempelvis i form av andre sakkyndige erklæringer, og at det også avhenger noe av hvilket saksområde man befinner seg på. På området for tvangsmessig frihetsberøvelse antar lagmannsretten - som allerede nevnt - at det er grunn til en forholdsvis vid overprøving også i saker om erstatning slik som den foreliggende.

A baserer sitt erstatningskrav på at han har vært urettmessig tilbakeholdt i X psykiatriske sykehus i tiden 18. mars 1969 da sikringstiden utløp og til 24. april 1976 da han ble utskrevet. For at oppholdet skal være rettmessig må både grunnvilkåret «alvorlig sinnslidelse» og et eller flere av tilleggsvilkårene etter §6 jfr. §5 i lov om psykisk helsevern ha vært til stede hele tiden. Byretten fant at det «neppe kan ha vært grunnlag for å holde han tilbake utover 1971». Selv om de forskjellige vilkår for tilbakeholdelse til dels drøftes hver for seg er det ut fra byrettsdommen noe uklart hvilke vilkår som byretten mener ikke har vært til stede, og som er avgjørende for byrettens avgjørelse. Det kan i denne forbindelse pekes på at byretten synes å ha ansett seg berettiget til å overprøve hensiktsmessighetsskjønnet. Lagmannsretten vil først vurdere om grunnvilkåret for tvangsmessig tilbakeholdelse «alvorlig sinnslidelse», var til stede under oppholdet.

Som det framgår av byrettens dom er det en viss usikkerhet knyttet til selve begrepet «alvorlig sinnslidelse». Det må på bakgrunn av loven forarbeider legges til grunn at dette ikke er synonymt med begrepet «psykose», idet denne presisering som var foreslått av lovkomitéen, ble fjernet. Bakgrunnen for dette var at en begrensning til psykose-begrepet kunne bli for snever, og at man ikke ville gi grunnlag for tvil om at loven skulle være basert på det innarbeidede sinnsykdomsbegrepet, selv om det fortsatt ville knytte seg en viss tolkningstvil til dette begrepet. I tillegg kommer - som anført av byretten - «at selve diagnostiseringen i grensetilfellene kan være vanskelig, slik at vel kvalifiserte fagfolk etter samvittighetsfullt skjønn kan komme til motsatte konklusjoner m.h.t. om den undersøkte kan sies å ha en alvorlig sinnslidelse». I de fleste tilfeller vil det likevel være bred enighet om hvorvidt vilkåret er oppfylt eller ei.

A har en uttalt motvilje mot å bli diagnostisert og plassert i en medisinsk bås. Han har likevel i større grad enn de fleste vært gjenstand for dette. Denne hans motvilje er i utgangspunktet forståelig. På bakgrunn av opplysningene i saken har lagmannsretten imidlertid ikke kunnet tilegne seg den oppfatning som den ankende part har gjort gjeldende i saken, nemlig at behandlingen av A er utslag av patronisering og utillatelige inngrep overfor ham som - selv om de kan ha vært velmente - likevel er urettmessige.

Selv om det faller utenfor det tidsrom som A's erstatningskrav knytter seg til, vil lagmannsretten ta utgangspunkt i situasjonen ved A's innleggelse på Y våren 1966. Selv om A selv hevder noe annet, må det klart legges til grunn at vilkårene for tvangsmessig innleggelse da var til stede. Dette er lagt til grunn av byretten, og A's prosessfullmektig har for lagmannsretten gitt uttrykk for at lagmannsretten vil måtte legge byrettens vurdering til grunn, idet han henviste til at lagmannsretten er satt uten fagkyndige domsmenn. Lagmannsretten viser til at den erklæringen som ble avgitt i denne forbindelse av overlege Bauge 1. juni 1966 er klar på dette punkt, og man finner - på samme måte som byretten - ikke at hans senere uttalelse 13. juni 1966 til Oslo politikammer gir uttrykk for noe motstridende standpunkt. Deretter ble A undersøkt ved innleggelsen på Y. Ved denne undersøkelsen må det antas at man var spesielt oppmerksom, idet overlege Olstad på forhånd i brev av 26. mai 1966 hadde gitt uttrykk for skepsis på bakgrunn av assistentlege Sauars brev av 20. mai 1966. At vilkårene er til stede bekreftes i overlege Olstads uttalelse 26. juni 1966 til kontrollkommisjonen og ved kontrollkommisjonens kjennelse av 28. juni 1966. Det forhold at den rettspsykiatriske erklæring 23. februar 1965 avgitt av overlegene Anchersen og Lehmann konkluderer med at A da ikke ble ansett som sinnssyk, taler ikke avgjørende mot dette, selv om A's reaksjonsmønster med brannalarmer og i noen grad sultestreik var kjent også på dette tidspunkt. Det framgår av opplysningene i assistentlege Sauars brev av 20. mai 1966 og overlege Bauges brev av 1. juni 1966 at A's symptomer ved 6. gangs innleggelse på sykehus på grunn av sultestreik var klart alvorligere enn tidligere, og at hans tilstand var livstruende. Det framgår også av overlege Bauges brev at man ved innleggelsen var klar over at enkelte symptomer («hallusinose eller påvirkningsideer») ikke var til stede, men at han likevel mente at A måtte ansees som alvorlig sinnslidende. Man var således også på dette stadium oppmerksom på at A var et «grensetilfelle», slik det uttrykkes i den sakkyndige erklæring av 2. april 1976 fra overlege Kringlen og professor Eitinger.

De personer som behandlet A's sak var alle klar over at A selv mente at han hadde vært utsatt for en urett, og at hans reaksjoner hadde sammenheng med dette. Det har vært gjort flere forsøk på å bringe klarhet i hvorvidt det virkelig foreligger et faktisk grunnlag for A's følelse av å ha vært utsatt for urett i forbindelse med avmønstringen og hjemsendelsen fra Japan i 1961, uten at de som har gjort dette har funnet grunnlag for å gå videre med saken. Dette har imidlertid ikke vært tilfredsstillende for A. Lagmannsretten kan ikke i denne sammenheng gå nærmere inn på dette - og eventuelle krav må nå for lengst være foreldet. Det må imidlertid legges til grunn at A's hele situasjon og reaksjon med gjentatte brannalarmer, livstruende sultestreiker og avvisning av behandlingspersonalet er symptomer som gir tilstrekkelig grunnlag for den diagnose og den behandling han fikk.

A hevder at han skulle vært utskrevet da sikringstiden utløp 18. mars 1969. Vedrørende bevisene for hans tilstand på dette tidspunkt og under hans opphold på Y for øvrig foreligger følgende:

For hele det tidsrom på 10 år som A var innlagt på Y, foreligger det sparsomt med materiale i form av journalopplysninger, idet journalen for lange perioder ikke inneholder opplysninger om A. Således inneholder journalen overhodet ikke opplysninger om A for tidsrommet 18. mai 1969-28. juni 1972 og 25. september 1972-01. august 1975, og også for øvrig er lange perioder udekket.

Det ble i 1977 gitt regler som påbyr periodisk vurdering av pasienter hver 6. måned, men journalføringen for A's vedkommende er visstnok ikke uvanlig etter tidligere praksis. Foruten forklaring fra A selv og overlege Olstad er det for lagmannsretten avgitt forklaring av lege Svendsen Røed som tjenstegjorde ved den avdeling som A var innlagt på i 1971-72, og av ass. overlege Smith som har vært lege ved Y under hele oppholdet og som ledet den avdeling hvor A var innlagt på i tiden 1971-76, foruten av overpleier Tunheim som imidlertid hadde lite personlig kontakt med A under oppholdet. I tillegg foreligger uttalelser og dokumenter særlig i forbindelse med situasjonen da sikringstiden utløp 18. mars 1969, klage til kontrollkommisjonen som ble avslått ved kommisjonens kjennelse 15. januar 1971, klage til kontrollkommisjonen som ble avslått ved kjennelse 27. mars 1974 og som førte til at det ble reist sak etter tvistemålsloven kap. 33 ved stevning 17. september 1974, avgjort ved Sandnes herredsretts dom 14. april 1975 etter at ass. overlege Amundsen hadde avgitt erklæring 31. mars 1975. Sandnes herredsretts dom ble påanket til Høyesterett, men ankesaken ble hevet etter at overlege Kringlen og professor Eitinger avga erklæring 2. april 1976, hvilket førte til at A ble utskrevet 24. april 1976.

Lagmannsretten viser til at alle de uttalelser om A som ble avgitt av personer som på det aktuelle tidspunkt hadde kontakt med ham, går ut på at vilkårene for tvangsmessig tilbakeholdelse - hvilket også omfatter grunnvilkåret om alvorlig sinnslidelse - er til stede. Dette gjelder tidsrommet helt fram til Kringlen og Eitingers erklæring av 2. april 1976. Ved vurderingen her må man likevel være oppmerksom på at de behandlende leger og i noen utstrekning også det øvrige personalet ved sykehuset hadde store vanskeligheter med å få kontakt med A, idet han var konsekvent avvisende mot dem.

Den ankende part legger stor vekt på den sakkyndige erklæringen av 2. april 1976 av overlege Kringlen og professor Eitinger og mener at den viser at de øvrige uttalelsene må være feilaktige. Lagmannsretten viser til at erklæringen er avgitt etter at A for å få gjennomført fornyet observasjon, var overført til Universitetets psykiatriske klinikk den 17. februar 1976. Som vanlig i saker etter tvistemålsloven kap. 33 og overensstemmende med formålet for observasjonen gjelder konklusjonen i erklæringen vedkommendes tilstand på det tidspunkt da erklæringen avgis, og lyder: «De sakkyndige antar (Eitinger dog under tvil) at A for tiden ikke er å anse som alvorlig sinnslidende.» Lagmannsretten vil understreke dette forhold som gjør at erklæringen har begrenset betydning for vurderingen av forholdet tidligere, selv om den inneholder adskillig som er av interesse også i denne forbindelse. De sakkyndige har bl.a. uttalte at:

«Det foreliggende tilfellet er således et klart grensetilfelle, hvor bedømmelsen om observanden er alvorlig sinnslidende eller ikke, kan svinge med hans adferd, evne til å forstå og akseptere en vanskelig situasjon og til å innrette seg etter dette.»

Lagmannsretten har også særlig festet seg ved at de sakkyndige nevner at «I løpet av vår observasjon har han gitt til kjenne at han nå til en viss grad forstår at den grovt demonstrative fremgangsmåte han benyttet i 1965-1966 ikke kan føre fram. Selv om han fremdeles i meget høy grad er opptatt av at han har vært utsatt for en urettferdig behandling, kan han til tider mobilisere forståelse for at han nå må begynne forfra igjen.» Dette er momenter som ikke er bemerket av dem som tidligere har vært inne i saken. Lagmannsretten mener dette er forhold som gjør at man må være forsiktig med å tillegge konklusjonene i Kringlen og Eitingers erklæring avgjørende vekt for tidligere perioder.

Lagmannsretten finner heller ikke for øvrig tilstrekkelig grunnlag til å sette til side de samstemmige uttalelsene om A fra de leger som var i kontakt med han under oppholdet på Y i tidsrommet 1969-1976. Det må riktignok legges til grunn at overlege Olstads diagnose schizofreni i 1969 var feilaktig. Lagmannsretten finner imidlertid ikke at det forhold at denne diagnosen er feilaktig på avgjørende måte taler mot at A likevel var alvorlig sinnslidende. Selv om schizofreni anses som henimot uhelbredelig, finner lagmannsretten videre i motsetning til byretten at det ikke er tilstrekkelig grunnlag til å anta at denne diagnosen har bidratt til å forlenge A's opphold på Y. Lagmannsretten legger her de behandlende legers forklaring til grunn om at behandlingen var «symptomrettet», og at vesentlige symptomer har vært til stede hele tiden.

Det er beklagelig at journalføringen vedrørende A har vært så sparsom som tilfellet er, selv om dette etter det opplyste skulle være overensstemmende med praksis. A har således ikke nytt godt av den vesentlige rettssikkerhetsgaranti som de senere regler av 1977 om fornyet vurdering hver 6. måned innebærer. Spørsmålet for lagmannsretten er imidlertid hvilken betydning dette kan ha hatt for A's opphold på Y. Med de opplysninger som for øvrig foreligger om A og på bakgrunn av de vurderinger som ble foretatt da det var særlig foranledning til det i 1969, 1971 og 1974/75, finner lagmannsretten ikke å kunne legge til grunn at mangelen på løpende journalføring med dokumentasjon av hyppige periodiske vurderinger kan tillegges vesentlig betydning for utfallet av den foreliggende sak. Dette innebærer ikke at bevisbyrden ensidig påhviler den ankende part, men lagmannsretten vurderer de bevis som begge parter har framlagt slik at det etter forholdene er tilstrekkelig grunnlag for ankemotpartenes syn her.

I hvilken utstrekning A's tilstand har endret seg til det bedre og på hvilket tidspunkt dette er skjedd, kan det være vanskelig å ta bestemt standpunkt til. Det må trolig legges til grunn at det har foregått en viss utvikling fram til det tidspunkt da Kringlen og Eitinger i april 1976 konkluderer med at A ikke er alvorlig sinnslidende. Lagmannsretten peker i den forbindelse på at overlege Olstad i uttalelsen 4. mars 1974 til kontrollkommisjonen uttaler at A fremdeles lider av en alvorlig sinnslidelse «som nå riktignok har bleknet litt». Lagmannsretten finner imidlertid ikke tilstrekkelig grunnlag til å anta at A bare «periodebevis» har vært alvorlig sinnslidende, slik byretten uttrykker det. Man finner for sitt vedkommende å måtte legge til grunn at grunnvilkåret - alvorlig sinnslidelse - har vært til stede i hele det aktuelle tidsrom fram til Kringlen og Eitingers erklæring og utskrivningen i april 1976. Selv om dette ikke alene er avgjørende, peker lagmannsretten på at A gjennomførte livstruende sultestreiker gjentatte ganger fordelt over hele oppholdet. Således framgår det av journalen 28. juni 72 at «Pas. har i lange perioder siden siste notat vært spisevegrende», og han avsluttet da en 3 måneders lang sultestreik hvor han ble sondeforet. Dessuten gjennomførte han en sultestreik av tilsvarende lengde som ble avsluttet i juni 1975. Man må her være oppmerksom på at A hevder at sultestreiken og hans avvisende holdning for øvrig er forklarlige protester mot det han oppfattet som overgrep. Sultestreiken våren 1975 faller i tid sammen med dommen i Sandnes herredsrett 14. april 1975. Det ligger i hele situasjonen at man må være varsom med å sette til side argumenter av denne art. A har imidlertid ikke da det var aktuelt maktet å formidle dette på en adekvat måte til behandlingspersonalet. Lagmannsretten finner heller ikke grunnlag for å anta at den vesentligste del av forklaringen ligger her.

Når det gjelder spørsmålet om et eller flere av tilleggsvilkårene har vært til stede under oppholdet 1969-76, bemerkes først at forskjellige tilleggsvilkår er påberopt fra sykehusets side, særlig i forbindelse med A's klager til kontrollkommisjonen. I overlege Olstads uttalelse 29. juni 1966 nevnes både behandlingsvilkåret («vil forspille utsikt til vesentlig bedring») og overlastvilkåret («lide overlast idet han vil slå falsk brannalarm, bli fengslet som igjen vil være til skade for ham»). I Olstads uttalelse 15. januar 1971 nevnes behandlingsvilkåret («trengende til behandling i X psykiatriske sjukehus»), og i uttalelsen 8. februar 1974 nevnes overlastvilkåret («han vil lide overlast dersom han nå skulle bli utskrevet»).

For så vidt gjelder behandlingsvilkåret er forholdet at en viss medikamentell behandling ble foretatt i hvert fall fram til 1971-72, og man kan heller ikke se bort fra at selve oppholdet over tid har lagt grunnlaget for en utvikling i positiv retning. Vedrørende farlighetsvilkåret («til vesentlig fare for seg selv eller andre») må ikke de reelle faremuligheter som falske brannalarmer representerer undervurderes, men lagmannsretten går ikke nærmere inn på dette. Videre må A's reaksjonsmønster som kulminerer i gjentatte livstruende sultestreiker komme inn her, men det må også kunne tas i betraktning i forhold til overlastvilkåret, og lagmannsretten vil særlig vurdere overlastvilkåret, selv om det også kunne være aktuelt å benytte et eller flere av de øvrige tilleggsvilkår, i hvert fall for deler av oppholdet. Lagmannsretten legger til grunn at selv om det ikke uttrykkelig er nevnt, eksempelvis i overlege Olstads uttalelse 15. januar 1971, har situasjonen vært den at man fra sykehusets side også har ment at overlastvilkåret var oppfylt. Man viser i denne forbindelse til at det i den utstrekning utskriving har vært vurdert, hele tiden var en forutsetning fra sykehusets side at man hadde sikkerhet for at A ville få forsvarlige boforhold m.v.

For så vidt gjelder det rettslige innhold av overlastvilkåret har alle parter henvist til uttalelsene i Rt-1971-949 på side 955-6 hvor det uttales at «selve det valgte uttrykk tyder avgjort på at det må dreie seg om konkrete, temmelige håndfaste misforhold: for eksempel at den syke står i fare for å forkomme fordi han ikke kan ta vare på seg selv . . .». Lagmannsretten er enig i dette, slik at det etter gjeldende rett må foreligge nærliggende og alvorlige forhold før overlastvilkåret kan ansees oppfylt.

Som nevnt antar lagmannsretten at grunnvilkåret var til stede under hele oppholdet. Man er videre blitt stående ved at A's reaksjonsmønster under oppholdet ga tilstrekkelig grunnlag for å mene at han ville lide overlast dersom han ble utskrevet uten den tilretteleggelse i form av et sted å bo m.v. som sykehuset ønsket. Dette må ses på bakgrunn av situasjonen før innleggelsen hvor A's behov for å få rettet opp den urett han mente å ha vært utsatt for, både ga seg utslag slik at han hadde vanskelig for å klare seg selv rent materielt, og at brannalarmene førte til at politiet og rettsvesenet måtte gripe inn, hvilket i sin tur førte til ytterligere reaksjoner fra A's side som kulminerte i livstruende sultestreiker. Under oppholdet på Y kommer i tillegg A's reaksjon på innleggelsen og tilbakeholdelsen. Det må hele tiden ha vært på den rene at A fortsatt ville ha den oppreisning han mente å ha krav på. Lagmannsretten mener det er grunnlag for å tro at han da fortsatt var innstilt på å benytte framgangsmåter for å få dette til, som uvegerlig ville bringe ham i konflikt med omgivelsene. Dette ble bekreftet de ganger under oppholdet da han dro til Oslo og hvor han selv eller hans medpasient slo nye brannalarmer, men også andre episoder under oppholdet underbygger dette reaksjonsmønster som synes sterkt forankret i A's personlighet. Selv om det faller utenfor det aktuelle tidsrom er det i saken vist til at A så sent som i november 1980-februar 1981 på ny slo minst 7 brannalarmer. Dette viser at A med overveiende sannsynlighet ved en utskrivelse ville komme i en situasjon hvor det måtte gripes inn overfor ham, og det er da overveiende sannsynlig at han igjen ville reagere med en livstruende sultestreik eller på andre drastiske måter. Dette reaksjonsmønster gjentok seg flere ganger under oppholdet på Y. Selv om dette framtrer som resultat av en sammenhengende begivenhetsrekke finner lagmannsretten at en slik utvikling syntes så nærliggende og sannsynlig at den tilfredsstilte loven overlastvilkår. Lagmannsretten legger betydelig vekt på denne nærliggende fare for livstruende sultestreik, og for så vidt kunne det også være aktuelt å bedømme forholdet slik at det forelå «fare for seg selv», men på grunn av sammenhengen med A's hele livssituasjon synes det likevel her naturlig å anvende overlastvilkåret.

Den ankende part har bl.a. vist til den utstrakte frihet som A hadde etter overflytting til åpen avdeling i 1971 (med enkelte senere avbrudd på lukket avdeling), og byretten synes også å ha lagt stor vekt på denne når byretten finner at A har blitt tilbakeholdt på Y «urimelig lenge». Det er videre på det rene at også sykehuset drøftet spørsmålet om prøveutskrivelse. Det må på denne bakgrunn særlig vurderes om det virkelig kan legges til grunn at oppholdet på Y var «nødvendig» for å hindre overlast. Til dette er å bemerke at det er stor forskjell på situasjonen med frigang på Y sammenliknet med utskriving på de vilkår A stilte. Under henvisning til de momenter som er nevnt ovenfor finner lagmannsretten at sykehuset hadde tilstrekkelig grunn til å tvile på at A uten den tilretteleggelse som sykehuset ønsket, ville klare seg utenfor institusjonen. A var på sin side konsekvent i sin avvisende holdning til oppfølging fra sykehuset.

Selv om det også på dette punkt hadde vært ønskelig med flere opplysninger, særlig om de seneste år av oppholdet, synes ikke situasjonen å ha endret seg slik at det er grunn til å trekke en annen konklusjon for et eller flere av de seneste år.

Heller ikke erfaringene fra tiden etter utskrivingen antas egnet til å endre de konklusjonene man har kommet til ovenfor. Lagmannsretten antar som nevnt at A ikke før våren 1976 kunne fått en erklæring av det innhold som overlege Kringlen og professor Eitinger ga 2. april 1976. Man antar videre at denne erklæringen ble utgangspunktet for den positive utvikling som da begynte i og med utskrivingen, og at den også har medvirket sterkt til den rettshjelp, avisomtale og annen bistand som nok har betydd vel så meget for A som den rent økonomiske støtte han har mottatt. I erklæringen av 2. april 1976 understrekes sterkt betydningen av omgi velsenes/samfunnets reaksjon på A's utspill og deres evne til å yte ham hjelp. Selv om det er vanskelig i dag å ta stilling til spørmålet, finner lagmannsretten det lite trolig at det i det aktuelle tidsrom praktisk sett ville ha vært mulig å møte A på en slik måte at reaksjonsmønsteret ville blitt vesentlig annerledes.

Lagmannsretten finner etter dette at A ikke har vært urettmessig tilbakeholdt under oppholdet på X psykiatriske sykehus, og ankemotpartene må derfor frifinnes for hans erstatningskrav. - - -