Rt-1971-949

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1971-09-11
Publisert:	Rt-1971-949
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 137B/1971
Parter:	A (høyesterettsadvokat Haakon B. Berg) mot Staten ved Sosialdepartementet (regjeringsadvokaten ved høyesterettsadvokat J. A. Reiersrud)
Forfatter:	Nygaard, Blom, Leivestad, justitiarius Ryssdal, Mindretall: Hiorthøy
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §482, §485, Psykisk helsevernloven (1961) §6, §480, §21, §5, §9a

Dommer Nygaard: Overlege B ved X sykehus traff den 12. desember 1969 beslutning om å nekte utskrivning av A fra sykehuset, jfr. §6 annet ledd i loven av 28. april 1961 om psykisk helsevern. A klaget over denne beslutningen til sykehusets kontrollkommisjon som avgjorde saken ved kjennelse av 5. januar 1970. Kjennelsen har slik slutning: «Overlege B's beslutning av 12/12 1969 om å nekte utskrivning av A fra X sykehus stadfestes.»

Ved brev av 13. januar 1970 til formannen i kontrollkommisjonen brakte A saken inn for retten. Saken ble reist i henhold til §9a i loven om psykisk helsevern, og den ble fremmet for Drammen byrett etter reglene i tvistemålslovens kapittel 33, slik at staten ved Sosialdepartementet var saksøkt. Under saken nedla A påstand om at kontrollkommisjonens kjennelse av 5. januar 1970 skulle oppheves og om at han skulle utskrives fra sykehuset med øyeblikkelig virkning. Byretten, som var satt med oppnevnte domsmenn, jfr. tvistemålslovens §480 første ledd, avsa dom i saken den 23. november 1970 med følgende domsslutning: «Staten ved Sosialdepartementet frifinnes.»

I henhold til tvistemålslovens §485 første ledd har høyesterettsadvokat Haakon B. Berg På vegne av A påanket dommen til Høyesterett. Høyesterettsadvokat Berg er for Høyesterett oppnevnt som prosessfullmektig for den ankende part, jfr. tvistemålslovens §485 femte ledd.

Den ankende part har for Høyesterett prinsipalt gjort gjeldende at verken de formelle eller materielle vilkår forelå for den 18. desember 1967 å legge ham inn På psykiatrisk sykehus uten eget samtykke. For så vidt angår de formelle krav, er det fremholdt at hans foreldre før §21 i loven om psykisk helsevern ble endret ved loven av 19. juni 1969, ikke hørte til hans «nærmeste» slik at de ikke etter lovens §5 kunne begjære ham innlagt på psykiatrisk sykehus uten hans eget samtykke. Foreldrene hadde heller ikke hatt varig kontakt med ham. Det er også anført at begjæringen fra stadslege C om innleggelse ikke tilfredsstillet

Side:950

kravene i I A nr. 3 i forskrifter som ble fastsatt ved kgl. res. av 16. juni 1961. Ellers bestrider A at han ved innleggelsen var alvorlig sinnslidende. Heller ikke for øvrig forelå de materielle vilkår for innleggelse etter lovens §5. Dels av formelle og dels av materielle grunner er således - hevdes det - selve innleggelsen ugyldig, slik at A av den grunn må ha krav på utskrivning fra sykehuset.

Subsidiært er det fra den ankende parts side gjort gjeldende at betingelsene for å nekte utskrivning fra sykehuset ikke foreligger. A bestrider således at han nå er alvorlig sinnslidende. For øvrig er det fremholdt at ikke noen av de fire alternativer i lovens §6 annet ledd kan brukes som grunnlag for å holde ham tilbake på sykehuset. I denne sammenheng er det blant annet anført at det etter byrettens domsgrunner er uklart hvilken art av «overlast» A ville komme til å lide dersom han skulle bli utskrevet. Det er også gjort gjeldende at det må kreves fullt bevis for at et av lovens alternativer foreligger - en mulighet er her ikke tilstrekkelig som grunnlag for å nekte utskrivning. Den ankende part har nedlagt slik påstand: «Prinsipalt:

Innleggelsen av A kjennes ugyldig. Subsidæirt:

A utskrives med øyeblikkelig virkning.»

Fra statens side er det fremholdt at det ikke er nødvendig å ta standpunkt til om det var feil eller mangler ved selve innleggelsen. Saken gjelder nemlig spørsmålet om lovens vilkår for å nekte utskrivning etter §6 annet ledd er til stede. For øvrig forelå det ikke noen feil eller mangler ved innleggelsen. Eventuelt kan ikke en feil eller mangel føre til at innleggelsen nå blir kjent ugyldig. Ellers er det anført at en utskrivning ikke kan antas å ville være farlig for A selv eller å ville forspille utsikten til helbredelse. Men det må regnes med at en utskrivning vil forspille utsikten til en vesentlig bedring. Under enhver omstendighet foreligger vilkårene for tilbakeholdelse På sykehuset fordi A på grunn av sin sinnstilstand ved en utskrivning vil lide overlast eller vil være til vesentlig fare for andres liv eller helse. Det er fra statens side nedlagt påstand om frifinnelse.

For Høyesterett er professor dr. med. Leo Eitinger ved Universitetets Psykiatriske Klinikk og overlege Per Anchersen ved Ullevål sykehus, psykiatrisk avdeling A, oppnevnt som sakkyndige. De har avgitt en felles erklæring av 26. april 1971 som er fremlagt for Høyesterett. Det fremgår av de sakkyndiges erklæring at de har gjennomgått sakens dokumenter og at de hver for seg har foretatt psykiatriske undersøkelser av A på X sykehus. De har også på sykehuset hatt samtaler med overlege B og avdelingslederen på den åpne avdeling A. Likeledes har de gjennomgått sykehusets journal og de løpende rapporter om A. - Ellers er det holdt bevisopptak ved Drammen byrett. Her er det gitt forklaringer av den ankende part og av 6 vitner, deribllant

Side:951

overlege B. Ingen av vitnene gav forklaringer for byretten. For øvrig fremgår saksforholdet av byrettens domsgrunner.

Jeg er kommet til at den ankende parts prinsipale påstand ikke kan tas til følge. Saken gjelder spørsmålet om lovligheten av å nekte utskrivning av A etter reglene i §6 annet ledd. Jeg finner at loven må forstås slik at vilkårene for å nekte utskrivning her er fastsatt på en uttømmende måte. Uten hensyn til om det opprinnelig var mangler ved selve innleggelsen, må derfor etter min mening Høyesterett ta standpunkt til om betingelsene for å nekte utskrivning nå foreligger. Jeg finner imidlertid grunn til å tilføye at jeg ikke kan se at det ved innleggelsen var feil eller mangler som kan tillegges noen betydning. Det er riktignok så at lovens §21 før lovendringen i 1969 bare nevnte «den som har foreldremakten» blant dem som var den sykes «nærmeste», og således ikke foreldrene til en syk som hadde nådd myndighetsalderen. Dette ble endret ved loven av 1969, og det ble i lovens motiver fremhevet at det «neppe har vært tilsiktet» at foreldrene til en syk som hadde nådd myndighetsalderen, ikke skulle regnes til den sykes «nærmeste», jfr. Ot. prp. nr. 40 for 1967/68 side 23 spalte 2. Jeg finner det derfor klart at det ikke kan få noen betydning for innleggelsens lovlighet at A's foreldre, da de den 9. november 1967 begjærte ham innlagt på X sykehus, ikke hørte til hans «nærmeste», slik loven dengang lød. Jeg kan heller ikke se at det etter opplysningene i saken er grunnlag for å fastslå at A's foreldre ikke hadde hatt «varig kontakt» med ham, jfr. lovens §21 første punktum. Selv om stadslegens begjæring om innieggelse ikke fullt ut var i samsvar med de formelle krav i forskriftene av 1961, dreier det seg i dette tilfelle om forhold som var uten enhver reell betydning. Jeg er nemlig enig med byretten i at de materielle betingelser for innleggelse etter lovens §5 var til stede.

Jeg går så over til å behandle spørsmålet om vilkårene foreligger for å nekte utskrivning etter lovens §6 annet ledd.

Innledningsvis finner jeg grunn til å nevne at domstolene i en sak som den foreliggende etter tvistemålslovens §482 jfr. §485 siste ledd skal prøve alle sider av saken, og at domstolene ikke er bundet av det som partene gjør gjeldende, eller av påstandene. Domstolene kan således også fullt ut prøve selve forvaltningsskjønnet. Fra den ankende parts side er det fremholdt at domstolene er avskåret fra å bygge på et alternativ i lovens §6 annet ledd som sykehusets overlege ikke har funnet anvendelig. Jeg er ikke enig i dette. På samme måte som byretten finner jeg at domstolene må kunne bygge på et annet alternativ for tilbakeholdelse enn det som vedkommende overlege har lagt til grunn.

De sakkyndige for Høyesterett har uttalt at A «har utvetydige symptomer på en alvorlig sinnslidelse (psykose) med alvorlig svikt På det følelsesmessige, tankemessige og atferdsmessige personlighetsområde». Idet jeg også viser til erklæringene fra overlege B og den for byretten oppnevnte sakkyndige,

Side:952

overlege Jon Leikvam, finner jeg det ikke tvilsomt at A har en alvorlig sinnslidelse slik at vilkåret for tilbakeholdelse På sykehuset etter lovens §6 jfr. §5 for så vidt er til stede.

De sakkyndige for Høyesterett har funnet at A etter en utskrivning ikke vil være «farlig for seg selv» - alternativ 1 - og at en utskrivning ikke vil forspille utsikten til «helbredelse eller vesentlig bedring» - alternativ 2. Når det gjelder de to andre alternativer for tilbakeholdelse, heter det i de sakkyndiges konklusjon: «Vi antar at - - -, på grunn av sin sinnstilstand (kronisk reaktiv paranoid psykose) kan komme til å lide overlast og at han kan være til vesentlig fare for andres helse om han blir utskrevet (fra X sykehus).» I forbindelse med spørsmålet om A i tilfelle vil komme til å lide overlast - alternativ 3 - uttaler de sakkyndige blant annet: «Risikoen for at denne pasient på grunn av sine urokkelige vrangforestillinger og affektlabilitet - under helt frie forhold skal foreta seg handlinger av aggressiv eller truende art, er ganske betydelig.» Når det gjelder spørsmålet om vesentlig fare for andres liv eller helse - alternativ 4 -, finner jeg grunn til å referere følgende avsnitt i de sakkyndiges erklæring: «Det er en velkjent klinisk erfaring at pasienter med forfølgelsesforestillinger og andre vrangforestillinger av paranoid-paranoisk natur kan leve forholdsvis rolig og uforstyrret av disse når de befinner seg i en viss geografisk avstand fra de imaginære provokatører. Men kommer de i nær kontakt igjen med disse - blusser vrangforestillingenes ledsagende affekter sterkt opp igjen og fører gjerne til ukontrollerte affekthandlinger - rettet mot de «provokatoriske» objekter... Det ser derfor for de sakkyndige ut som pas. ved en eventuell utskrivning akter å flytte hjem til sin leilighet i Y. At hans sinnssykelige symptomer i så fall vil tilta i styrke og kunne føre til alvorlige atferdsforstyrrelser som etter pas.s egen mening vil være adekvate reaksjoner På vertinnens og andres provokatoriske aktiviteter - må en regne med som overveiende sannsyniig. - Om pas. ikke vil gå til direkte livsfarlige håndgripeligheter, må en dog regne med en truende holdning hos ham og også affektanfall med liknende skjenneturer som han har hatt under oppholdet i X sykehus - og kanskje både hyppigere og sterkere. - Det er opplyst at pas.s vertinne er en ca. 85 år gammel dame. Selv om damens helse i dag skulle være helt perfekt, så vil pas.s truende holdning og sterke affektutbrudd kunne representere helsefarlige påkjenninger for henne...»

For så vidt angår overlege B's erklæringer av 4. januar 1968 og 12. desember 1969, viser jeg til byrettens domsgrunner. Under bevisopptaket til bruk for Høyesterett har overlegen forklart at det etter hans mening er muligheter for at A vil kunne bli vesentlig bedre på sykehuset, slik at han en gang vil kunne bli utskrevet. Derimot mener overlegen at «full helbredelse ikke kan ansees som sannsynlig». Ellers finner overlegen ikke å kunne «si noe bestemt om hvorvidt A vil komme til å lide overlast dersom han ble utskrevet da dette vil avhenge av hvordan han

Side:953

selv vil oppføre seg». I hans rettslige forklaring heter det ellers blant annet: «På forespørsel om hvorvidt vitnet mente at A ville være til fare for andres liv eller helse hvis han ble utskrevet svarte overlegen at det er avhengig av omgivelsens toleranse.»

Når det gjelder overlege Leikvams uttalelser, viser jeg til byrettens domsgrunner. Spesielt finner jeg å burde nevne at overlegen under hovedforhandlingen i byretten uttalte at etter en utskrivning er det «sannsynlig at A vil bli farlig».

Etter det som foreligger er det klart at alternativ 1 ikke kan brukes som grunnlag for å holde A tilbake på sykehuset - dette er da heller ikke gjort gjeldende fra statens side.

For så vidt angår farlighetskriteriet - alternativ 4 - skal jeg bemerke:

Når loven her bruker uttrykket vesentlig fare for andres «helse», forstår jeg dette slik at man ikke bare har hatt for øye faren for fysiske skader, men også faren for psykiske skader hos andre. Jeg viser her til det som er uttalt i lovens motiver, jfr. Ot. prp. nr. 69 for 1959-60 side 57, 2. spalte og side 58,1. spalte. På den annen side må loven etter min mening forstås slik at en alvorlig sinnslidende ikke kan holdes tilbake på sykehuset etter dette alternativ utelukkende på det grunlag at en utskrivning vil medføre alminnelige ulemper for andre, eller at andre vil føle engstelse eller usikkerhet ved å ha en alvorlig sinnslidende i sin nærhet.

Som det fremgår av det som jeg har sagt, er alle de sakkyndige enige om at det er en sannsynlighet for at en utskrivning av A under de nåværende forhold vil medføre en vesentlig fare for andres helse. Jeg forstår de sakkyndiges uttalelser slik at de fortrinnsvis har tenkt på faren for psykiske skader hos andre ved truende eller aggressiv opptreden fra A's side. At det er fare for slike helseskader, fremgår også delvis av de forklaringer som er gitt under bevisopptaket av personer som bor i det huset der A har sin leilighet. Selv om det er så at det ikke er opplyst at A før innleggelsen hadde foretatt alvorlige voldshandlinger eller at han hadde opptrådt særlig truende, finner jeg ikke å kunne fravike de sakkyndiges enstemmige vurderinger av faremomentene ved en utskrivning på dette tidspunkt. Det er riktignok så at særlig de sakkyndige for Høyesterett har fremhevet faremomentene ved at han i tilfelle må tilbake til sitt tidligere boligmiljø. Men dersom han nå skulle bli utskrevet med øyeblikkelig virkning, har han - så vidt jeg kan forstå - ingen annen mulighet enn å flytte inn i sin leilighet igjen. Ellers legger jeg atskillig vekt på at de sakkyndige for Høyesterett har fremhevet at det er overveiende sannsynlig at en utskrivning av A vil føre til en forverrelse av hans tilstand. De sakkyndige uttaler i denne sammenheng blant annet: «Pas. vil høyst sannsynlig oppleve utskrivningen som en offisiell bekreftelse på at han er helt frisk, og derved gi seg sine vrangforestillinger i vold På en helt annen måte enn nå. Og man har da heller ingen mulighet

Side:954

for å stagge ham medikamentelt under en eventuell urofase.»

Mitt resultat blir således at vilkårene for å nekte utskrivning av A etter alternativ 4 under de nåværende forhold er til stede. Det er da ikke nødvendig for meg å behandle spørsmålet om en utskrivning også kan nektes etter lovens alternativ 2 eller 3.

Jeg finner imidlertid grunn til å tilføye at en dom i en sak som den foreliggende har begrenset rettskraftsvirkning, slik at saken kan tas opp på nytt dersom forholdene endrer seg, jfr. Ot. prp. nr. 40 for 1967-68 side 12 spalte 1 nederst. Jeg nevner i denne sammenheng at overlege B under bevisopptaket opplyste at man fra sykehusets side hadde overveiet å søke å skaffe A en annen bolig, iallfall som en forsøksordning, men at man ikke hadde gjort noe mer i den anledning fordi A bare ville tilbake til sin gamle leilighet. Nå har imidlertid A gitt uttrykk for at han ikke lenger ønsker å flytte tilbake til denne leiligheten. Under disse omstendigheter går jeg ut fra at spørsmålet om å skaffe A en bolig på et annet sted vil bli tatt opp på nytt. Dersom dette blir ordnet, vil overlegen kunne overveie om en utskrivning av A vil være forsvarlig.

Jeg stemmer for denne

dom:

Staten ved Sosialdepartementet frifinnes.

Dommer Hiorthøy: Jeg er likesom førstvoterende kommet til at den ankende parts prinsipale påstand, - at vedtaket av 18. desember 1967 om innieggelse av A kjennes ugyldig På grunn av formelle og materielle mangler, ikke kan føre fram. Jeg er enig i at vedtaket ikke har vært beheftet med mangler som kunne ha ledet til ugyldighet om spørsmålet i sin tid var tatt opp, men for så vidt angår den foreliggende sak antar jeg at resultatet allerede følger derav at forholdet ligger utenfor saken som angår spørsmålet om utskrivning, - sykehusets tilbakeholdsrett.

Videre ser jeg saken på samme måte som førstvoterende når det gjelder spørsmålet om domstolenes kompetanse etter tvistemålslovens §482, jfr. §485 siste ledd; det må etter loven og dens forarbeider være klart at domstolenes prøvelsesrett ikke er undergitt en slik begrensning som hevdet av den ankende part.

Endelig kan jeg også slutte meg til førstvoterende når han fastslår at det etter de sakkyndiges utredninger ikke kan anses tvilsomt at A har en alvorlig sinnslidelse, slik at det alminnelige vilkår for sykehusets tilbakeholdsrett etter lovens §6 jfr. §5 for så vidt er fyllestgjort.

Derimot er jeg kommet til et annet resultat enn førstvoterende med hensyn til spørsmålet om hvorvidt sykehusets tilbakeholdsrett er hjemlet i ett eller flere av de 4 tilleggskriterier som er omhandlet i lovens §6 annet ledd. Det førstnevnte av disse, at

Side:955

den syke er farlig for seg selv, har det under saken vært enighet om ikke kan få anvendelse, og jeg går derfor dette forbi og behandler bare alternativene 2 - 4, nemlig: at utskrivning vil forspille utsikten til helbredelse eller vesentlig bedring (alt. 2), at den syke, om han blir utskrevet, på grunn av sin sinnstilstand vil komme til å lide overlast (alt. 3), eller være til vesentlig fare for andres liv eller helse (alt. 4).

Med hensyn til alt. 2 vedkommende utsikten til helbredelse eller vesentlig bedring, er det i hovedsaken samstemmighet mellom de oppnevnte sakkyndige. De sakkyndige for Høyesterett, professor dr. med. Leo Eitinger og overlege Per Anchersen, uttaler likefrem at noen helbredelse eller vesentlig bedring ikke kan sies å ville forspilles om pasienten blir utskrevet. Overlege Jon Leikvam, som var sakkyndig for byretten, må jeg oppfatte i samme retning når han i sin erklæring konkluderer med at den sykes «forfølgelsesforestillinger synes å ha holdt seg i det vesentlige uforandret i mange år og noen særlig utsikt til vesentlig bedring er det neppe, men fortsatt sykehusopphold med den kontroll det representerer kan tenkes å holde hans aggresjon innenfor rimelighetens grenser».

Jeg finner å måtte legge til grunn denne oppfatning, som bestyrkes ved det som er opplyst om pasientens tidligere sykdomsutbrudd og hans tilstand under det seneste langvarige opphold i sykehuset. At sykehusets overlege, B, overfor kontrollkommisjonen og under vitneførselen for Høyesterett har gitt uttrykk for et avvikende syn, kan jeg i mangel av nærmere begrunnelse ikke tillegge vesentlig vekt.

Alt. 3, at den syke, om han blir utskrevet, på grunn av sin sinnstilstand vil komme til å lide overlast, er det tilleggskriterium byretten har funnet anvendelig. Og byretten har her fått støtte av de sakkyndige for Høyesterett, som i sin betenkning gir uttrykk for «den oppfatning at en utskrivning overveiende sannsynlig vil føre til en forverrelse av pas.s tilstand. Og med denne oppfatning i fokus mener de sakkyndige å kunne besvare spørsmålet om pas. ved en eventuell utskrivning vil komme til å lide overlast med en positiv antakelse. - En forverrelse av pas.s tilstand vil også forsterke hans atferdsforstyrrelser som ikke kan forventes å bli møtt med samme toleranse og overbærenhet ute i samfunnet som i en situasjon der pas. tilhører en psykiatrisk institusjon.»

Overlege B har under sin vitneforklaring ikke kunnet si noe bestemt om hvorvidt A vil komme til å lide overlast dersom han blir utskrevet, idet dette vil avhenge av hvordan han selv oppfører seg. Overlegen presiserer at de uroturer som gjør seg gjeldende på sykehuset, selvsagt også vil gjøre seg gjeldende etter en utskrivning.

Det er uklart hvilken grad av «overlast» man har hatt for øye ved utformingen av angj eldende passus i lovens §6 annet ledd. Lovens forarbeider gir ingen veiledning, men selve det valgte uttrykk tyder avgjort På at det må dreie seg om konkrete,

Side:956

temmelig håndfaste misforhold: for eksempel at den syke står i fare for å forkomme fordi han ikke kan ta vare på seg selv, eller at han mishandles eller forsømmes av pårørende eller andre, jfr. §5 annet ledd hvor det samme uttrykk er brukt. Det kan ikke være tilstrekkelig at den syke blir utsatt for mistro, ringeakt eller lignende påkjenninger som han hittil har vært skjermet mot; den slags plager og ulemper vil trolig ramme de fleste sinnslidende som utskrives uten å være helbredet.

Etter det som foreligger opplyst i saken, er det etter min mening ikke holdepunkt for å anta at A ikke vil kunne greie seg på egen hånd og føre en ordnet tilværelse om han blir utskrevet fra sykehuset. Han har gjennom en årrekke stelt seg selv og holdt sin bopel og sin person i orden, og han har ikke bare klart seg økonomisk, men lagt seg opp etter hans forhold betydelige midler. Friksjon og vanskeligheter har det vært som følge av hans sinnstilstand, og det må en også regne med i fremtiden, særlig hvis han kommer tilbake til sin tidligere bopel i Y. Men de ulemper dette kan innebære for ham, kan etter mitt syn ikke antas å dekkes av lovens massive uttrykk «overlast».

Jeg går så over til å behandle det fjerde og siste alternativ: at den syke, om han blir utskrevet, på grunn av sin sinnstilstand vil være til vesentlig fare for andres liv eller helse. Førstvoterende har bygd avgjørelsen På at vilkårene for å anvende dette alternativ må anses oppfylt, idet han ikke har funnet å kunne fravike de sakkyndiges enstemmige vurderinger av faremomentene ved en utskrivning på det nåværende tidspunkt.

I betraktning av at det ikke er omsorgen for den syke, men hensynet til beskyttelsen av hans omgivelser, som her ligger til grunn for sykehusets tilbakeholdsrett, er det rimelig å anlegge en forholdsvis streng målestokk. De rettssikkerhetsgarantier som lovgivningen På dette område har villet innrømme en sinnslidende, må tre tilbake hvis de ikke kan tilgodeses uten at det representerer en «vesentlig fare for andres liv eller helse». Loven krever imidlertid at faren skal være «vesentlig», og forarbeidene tyder på at man med uttrykket «fare for andres liv eller helse» for så vidt helsefaren angår, særlig har hatt for øye den fare for den sykes barn eller øvrige pårørende som hans utskrivning til hjemmet kan innebære, jfr. Ot. prp. nr. 69 (1959-60) side 35 spalte 2.

På bakgrunn av det som er fremkommet under vitneførselen og ellers opplyst i saken om pasientens personlighet og tidligere livsførsel, synes det tvilsomt om det med rette kan betegnes som en vesentlig fare for andres helse at den syke, om han utskrives, ved truende holdning, affektanfall eller lignende kan volde engstelse og være til ulempe for husfeller som verken tilhører hans familie eller omgangskrets. Det er grunn til å anta at det i fremtredende grad vil bero På hans omgivelsers innstilling og atferd om det for så vidt skal oppstå konfliktsituasjoner. Og at det er grunnlag for å betegne A som farlig, har jeg tross den sakkyndige dr. Leikvam vanskelig for å føle meg overbevist om

Side:957

under hensyn til at han gjennom et langt liv i sykdom på sinnet har fungert tilfredsstillende i arbeidslivet, og så vidt vites aldri er overført egentlige voldshandlinger. Under enhver omstendighet må det antas - og her kan jeg delvis støtte meg til de sakkyndige og til det som er anført av overlege B - at lovens krav om en «vesentlig fare» bare vil være oppfylt under forutsetning av at A etter utskrivning vender tilbake til sin tidligere bopel. Utskrivning synes da ikke å burde kunne nektes dersom den gjøres betinget av at han skaffer seg en annen bopel. Under henvisning til det som er uttalt i lovens forarbeider (Ot. prp. nr. 40 (1967/68) side 12) antar jeg at de nye bestemmelser i tvistemålsloven må forstås derhen at det er adgang for retten til på denne måte å knytte nærmere angitte forutsetninger til sin avgjørelse. I motsetning til førstvoterende som er inne på samme tanke, men overlater avgjørelsen til sykehusets vedkommende, mener jeg at det bør slås fast i dommen at A har rettskrav På utskrivning dersom han velger å innrette seg i samsvar med dette.

Da jeg vet at min oppfatning ikke deles av flertallet i retten, former jeg ingen konklusjon.

Dommer Blom: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Nygaard. Med tanke på en ny vurdering av utskrivningsspørsmålet dersom boligsituasjonen skulle endre seg, vil jeg dog ha bemerket at jeg er enig med annenvoterende, dommer Hiorthøy, i hans syn på retensjonsvilkårene etter lovens alternativ 2 og 3.

Dommer Leivestad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Nygaard.

Justitiarius Ryssdal: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av byrettens dom (dommer Ivar Gregusson med domsmenn): - - -

A som er hjemmehørende i Y ble født - - -. Som ung arbeidet han som visergutt og senere som kontormann. Fra 1921 ble han ansatt som jernbanearbeider og fortsatte med dette til i 1953 avbrutt av en periode i 1923 da han var til sjøs, og av 2 opphold ved X Sykehus. I 1953 fikk han invalidepensjon etter hva han selv sier på grunn av ischias (nedslitte bruskskiver). Han har vært gift. Ekteskapet som var barnløst ble oppløst i 1953. Han ble første gang innlagt ved X Sykehus for Paranoid psykose 19/8 1934 og ble utskrevet som ikke sinnsyk 4/1 1935. Han ble innlagt for 2. gang 7/6 1938 og da utskrevet 20/6 1939 som ikke sinnsyk. Med brev av 28/12 1967 til kontrollkommisjonen påklaget han innleggelsen. Overlege B avga 4/1 1968 en uttalelse til kontrollkommisjonen hvor han i henhold til lov om psykisk helsevern §6 annet ledd nektet utskriving. Fra uttalelsen gjengis her:

«Om hans vita og sykdom kan det opplyses at han var gjensitter i folkeskolens 5. Klasse. Senere jernbanearbeider. Hans første anfall av

Side:958

sinnsykdom begynte påsken 1934 da han ble taus, innesluttet, grublende. En uke før innieggelsen den 9/8 1934 var han blitt urolig, hallusinert, voldsom, og han ga uttrykk for forfølgelsesforestillinger. Under oppholdet i X Sykehus falt han etterhvert til ro, slik at han kunne utskrives som ikke sinnsyk. Forut for innleggelsen den 7/6 1938 var han igjen blitt urolig og agressiv og opptatt av personer som han mente seg forfulgt av. Han var sterkt opptatt av å føre sak mot en av disse, men fikk visstnok ingen sakfører til å påta seg saken. Også under dette andre oppholdet falt han til ro slik at han kunne utskrives som ikke sinnsyk.

Etter det annet opphold fortsatte han som arbeider ved jernbanen til i 1953, da han fikk invalidepensjon, i juli p.g.a. dårlig rygg. Han ble skilt i 1953, ekteskapet barnløst. Siden 1950 har han bodd hos sin nåværende vertinne, D. Han har levet av sin pensjon og stelt for seg selv.

De siste måneder er han igjen blitt urolig, opptatt av vrangforestillinger om forfølgelse fra vertinnens og andres side, og han mener at disse er i besittelse av «speilet», «skjermen» og «staget» som de benytter i sin utspionering og forfølgelse av ham. Han har opptrådt slik overfor vertinnen og andre leieboere at de er redd ham. En av naboene, E, opplyser at pasienten bokset ham i brystet.

Under oppholdet i sykehuset har pasienten vært noe rastløs, oppspilt, pratsom, og opptatt av den forfølgelse han mener seg utsatt for, den urett han har lidt ved å bli innbragt her, samt planer om rettssak «for å skaffe orden i tingene».

Det er hittil ikke skjedd noen vesentlig forandring i hans tilstand. En finner derfor i henhold til lov om psykisk helsevern §6 annet ledd, å måtte nekte utskriving fordi utskriving vil forspille utsikten til helbredelse eller vesentlig bedring, og at han vil være til vesentlig fare for andres liv eller helse om han blir utskrevet.»

Overlegens nektelse av utskriving ble stadfestet ved kontrollkommisjonens kjennelse av 26/1 1968 hvor det bl.a. ble anført: «Kontrollkommisjonen finner etter det som foreligger for sin avgjørelse å måtte legge til grunn at A for tiden har en alvorlig sinnslidelse. Det vises herom til hva som er gjengitt foran.

Videre finner kontrollkommisjonen at utsiktene til helbredelse eller en vesentlig bedring avhenger av at A fortsatt blir i sykehuset. Det vises herom til overlegens uttalelse og erfaringene fra A's to tidligere opphold ved sykehuset. Endelig finner kontrollkommisjonen også å måtte legge vekt på hensynet til de andre som bor i samme hus som A, som for tiden er redd ham og som kan bli utsatt for en vesentlig fare om A kommer hjem i sin nåværende sinnstilstand.

Overlege B's beslutning om å nekte utskriving vil etter dette bli stadfestet.

Avgjørelsen er enstemmig.»

Med brev av 19/11 1969 begjærte A seg på nytt utskrevet. Overlegen avga 12/12 1969 en uttalelse til kontrollkommisjonen hvor han på nytt nektet utskrivning. Av uttalelsen gjengis:

«I anledning av hans fornyede krav om utskriving kan det opplyses at hans psykiske tilstand stadig er uforandret. Han er såvidt grei og ordnet og holder seg til reglementet slik at han fortsatt kan forpleies i åpen avdeling. Han er imidlertid som tidligere opptatt av vrangforestillinger

Side:959

om utspionering og forfølgelse samt den urett han har lidt ved at han som frisk person nå i to år har vært tvangsholdt i X sykehus. Hans opptreden er fortsatt preget av mistenksomhet overfor omgivelene i sykehuset. Han er så vidt avvikende i sin holdning at medpasientene har lært å holde seg unna ham. Turevis skjeller han visitten ut etter noter. Innimellom kan han være mere i godlag og kan da spille sjakk og annet med medpasientene. Det kan da også gå an å føre en samtale med ham uten at han mister besinnelsen og skjeller en ut. Det er i det hele tatt hans affektive, paranoide holdning som fortsatt preger ham. Så lenge hans tilstand er slik, kan utskrivning ikke forsvares.

Jeg finner derfor i medhold av lov om psykisk helsevern §6 annet ledd å måtte nekte utskriving fordi utskriving ville forspille utsiktene til helbredelse eller vesentlig bedring og fordi han ville være til fare for andres liv eller helse, om han ble utskrevet.»

Overlegens nektelse av utskrivning ble så stadfestet ved den nå påklagede kjennelse av kontrollkommisjonen av 5/1 1970, hvor det bl.a. ble anført:

«Kontrollkommisjonen viser til overlege B's redegjørelse av 4. januar 1968 og 12. desember 1969 og sin kjennelse av 26. januar 1968. Kontrollkommisjonen finner det ikke tvilsomt at A har en alvorlig sinnslidelse med vrangforestillinger og forfølgelsestanker. Kontrollkommisjonen er enig med overlegen i at en utskrivning av ham vil forspille utsikten til helbredelse eller vesentlig bedring og at det vil være til vesentlig fare for andres liv eller helse, om han blir utskrevet. Overlegens nektelse av utskriving vil etter dette bli stadfestet.»

Etter at sak ble reist har så den oppnevnte sakkyndige overlege Jon Leikvam 8/10 1970 avgitt denne uttalelse:

«Etter rettens anmodning av 18/9 1970 har jeg den 3/10 1970 undersøkt A i X Sykehus og jeg har lest gjennom sakens dokumenter.

Ved min samtale med ham gjorde han rede for sin livshistorie og redegjorde for sitt syn på saken. Han opplyser at han tidligere har vært innlagt i X Sykehus i 1934/35 og 1938/39 og har nå vært ved X Sykehus siden 18/12-67. Alle gangene har innleggelsen hatt samme årsak, nemlig at han har vært utsatt for forfølgelse og denne forfølgelsen kommer fra helsemyndighetene. Grunnen til denne forfølgelsen mener han er at han i sin tid hadde syfilis. Han ble behandlet i Rikshospitalets hudavdeling av professor Brusgaard med Salvasan og helbredet. Han ble også den gang operert for en ørelidelse og han har siden vært litt tunghørt på høyre øre. Han er også svaksynt og må bruke sterke nærsyntbriller (minus 18). Denne nærsyntheten har sjenert ham fra han gikk på skolen og siden. Han forteller meget humoristisk hvordan han fikk lurt seg til ansettelse ved jernbanen og hvor fortreffelig han har greid seg tross stadig forfølgelse fra helsemyndighetene. Han har også ellers vært utsatt for forfølgelse og ran. Det er særlig når han har vært på fester og har blitt litt for full. Han har flere ganger vært overfalt og slått bevisstløs. Men han har også slått fra seg. Han har også under sine opphold i X Sykehus vært utsatt for forfølgelse og overfall, men har lært seg til å bløffe og skremme med at han er en fremragende bokser og da holder de seg gjerne unna. I 1953 fikk han invalidepensjon fordi han hadde dårlig rygg, sier han og han har lagt seg opp endel penger og han har nå

Side:960

en formue på ca. kr. 90.000,-. Disse pengene kommer han til å miste hvis han fortsatt skal holdes innesperret i X Sykehus. Han mener at denne innesperringen er en følge av helsemyndighetenes forfølgelse som skyldes smittefrykten. Han forstår godt, sier han at legene ved sykehuset med overlege B i spissen spiller sammen med helsemyndighetene og må derfor være forsiktig med hva han sier og gjør, men han har alltid vært humoristisk anlagt og han har tillatt seg å spøke litt med overlegen av og til. Han har flere ganger lagt merke til at overlegen har gjort Helserådstegn, det skjer på mange slags vis f.eks. en spesiell bevegelse av albuene og han har lagt merke til hvordan de andre har reagert på dette. Han blir stadig overvåket og utspionert av de andre og det blir sendt rapporter om han. Hans vertinne utspionerte han og andre gjorde det samme. Det er ikke sant at han var brutal mot vertinnen eller andre der han bodde og det kunne ikke falle han inn, sier han å legge hånd på en gammel dame. Han har nå innstevnet disse vitnene og kan ikke tro at de våger å avlegge ed i retten på falsk forklaring. Han regner med å slippe ut etter rettsmøtet og han vil da reise utenlands en tid.

Det kan etter mitt skjønn ikke være noen tvil om at hans forfølgelsesforestillinger er sinnsykelige vrangforestillinger og de er så dominerende at det er fare for at han kan føle seg tvunget til å gå til angrep på sine inbilte forfølgere. Disse forfølgelsesforestillingene synes å ha holdt seg vesentlig uforandret i mange år og noen særlig utsikt til vesentlig bedring er det neppe, men fortsatt sykehusopphold med den kontroll det representerer kan tenkes å holde hans agresjon innenfor rimelighetens grenser.» - - -

Retten skal bemerke:

H.r.advokat Haakon Berg har under hovedforhandlingen pekt på at det kan reises tvil om hvorvidt innleggelsen av A 18/12 1967 var i formell orden p.g.a. feil ved tutor erkiæringene. Han har dog uttrykkelig anført at han ikke tillegger dette noen vekt i nærværende sak. Retten har ikke hatt forelagt nærmere opplysninger om forholdene omkring innleggelsen og finner ikke grunn til å gå inn på dette spørsmål. Det synes i alle tilfelle å være på det rene at de materielle betingelser for innleggelse i henhold til lov om psykisk helsevern §5 var tilstede.

Både overlege B og overlege Leikvam har uttalt at A må ansees som alvorlig sinnslidende med diagnose: Paranoid psykose. Overlege Leikvam har i retten betegnet sykdommen som en paranoid form av schizofreni. Han mener videre at situasjonen har vært slik helt siden 1934. Retten finner det ikke tvilsomt at A er alvorlig sinnslidende. Han har avgitt partsforklaring og hans anførsler under denne bekrefter fullt ut de sakkyndiges uttalelser. Han erkjenner at han stadig føler seg forfulgt og under observasjon av sine omgivelser som gir «Helserådstegn». Etter hva han sier er bakgrunnen for dette at han i 1924 ble behandlet for syfilis. Etter denne behandling har han vært under stadig observasjon p.g.a. smittefaren. Folk bruker hemmelige tegn når de ser ham. Han gjentar videre det som er nevnt i overlege B's uttalelse om «Speilet», «Skjermen» og «Staget» som han mener er instrumenter som brukes for å utspionere ham. Situasjonen er i det hele tatt slik for ham at han ikke i noe land unntatt Brazil kan unngå at folk bruker Helserådstegnene. Det er etter dette ikke noen grunn for retten til å dra overlegenes

Side:961

erklæringer i tvil forsåvidt angår spørsmålet om hvorvidt A er å anse som alvorlig sinnslidende.

Når det så gjelder spørsmålet om vilkårene for å nekte utskrivning er tilstede er retten enig med staten i at det er tilstrekkelig at et av lovens fire alternativer er tilstede. Retten er videre enig i at retten i h.h.t. tvml. §482 også kan og skal ta standpunkt til og bygge på hvorvidt andre alternativer enn de som er påberopt av overlegen og kontrollkommisjonen er tilstede. Retten er enig med Staten i at alternativ 1 ikke kan komme til anvendelse. Det kan ikke antas at A direkte vil være farlig for seg selv. Retten kan ikke finne at alternativ 2 er til hinder for utskriving. Det foreligger her en divergens mellom overlege B og overlege Leikvam's syn på helbredelsesmulighetene. Retten bygger her på at overlege Leikvam mener at A's sinnstilstand synes å ha vært den samme siden 1934 og at utsikten til helbredelse eller vesentlig bedring ikke er tilstede. Situasjonen har ikke bedret seg i de tre år A nu har oppholdt seg på sykehus. Hans tilfelle behandles ikke med medisiner. Retten ser det da slik at utsiktene for helbredelse eller vesentlig bedring er mer enn tvilsomme. Det betenkelige ved A's tilstand er at en utskriving høyst sannsynlig vil virke forverrende på hans tilstand. Han lider som tidligere nevnt av alvorlige forfølgelsesforestillinger som vil få et langt friere avløp utenfor enn i sykehuset. Hans gjennomgripende mistanke overfor alt og alle når det gjelder «Helserådstegnene» gjør det meget vanskelig for han å tilpasse seg i en tilværelse utenfor sykehuset. Hans opptreden under hovedforhandlingen avdekket et heftig og ukontrollert temperament særlig når han kom inn på forfølgelsesideene. Videre røpet han en utpreget trang til å bagatelisere og bortforklare alle opplysninger om sin tidligere adferd både i og utenfor sykehuset. Det er etter rettens mening stor fare for at A i samvær med andre mennesker meget lett vil føle seg provosert og at dette igjen kan føre til at han vil lide overiast.

Dette behøver ikke nødvendigvis å gi seg utslag i fysisk overlast men kan allikevel være tilstrekkelig til å ødelegge tilværelsen for han og til å fremkalle en forverring av hans sinnstilstand. Det må da åpenbart være bedre for ham selv å kunne oppholde seg i åpen avdeling ved X Sykehus enn å være henvist til å klare seg selv utenfor sykehuset. Retten finner etter dette at det tidligere nevnte alternativ 3 er tilstede og at A derfor ikke bør utskrives. Det er etter dette ikke nødvendig for retten å ta standpunkt til hvorvidt alternativ 4 også er tilstede. På grunnlag av de foreliggende opplysninger i saken finner retten det tvilsomt om det kan ansees bevist at A hvis han utskrives vil være til vesentlig fare for andres liv eller helse. De foreliggende uttalelser fra overlegene kan i og for seg tas til inntekt for dette. Overlege Leikvam har under hovedforhandlingen i tilknytning til sin skriftlige uttalelse uttalt at det er sannsynlig at A vil bli farlig. Retten drar i og for seg ikke i tvil at overlege B har avgitt sin uttalelse på et forsvarlig grunnlag. I relasjon til nærværende sak hadde det imidlertid vært ønskelig at det fra Statens side hadde vært fremlagt mere utførlig materiale med nærmere konkret påvisning av hva overlegens vurderinger bygger på. En slik bevisførsel hadde etter rettens oppfatning vært mulig, men så lenge dette ikke er skjedd finner retten å måtte legge til grunn at det avgjørende bevis for

Side:962

at en utskrivning vil by på vesentlig fare for andres liv eller helse ikke er ført.

Da retten som nevnt har funnet at A på grunn av sin sinnstilstand vil lide overlast hvis han blir utskrevet fra X Sykehus kan påstanden om opphevelse av kontrollkommisjonens kjennelse av 5/1 1970 ikke tas til følge, jfr. lov om psykisk helsevern §6 annet ledd (alternativ 3). - - -