Rt-1979-168

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1979-02-23
Publisert:	Rt-1979-168
Stikkord:	Ekspropriasjon
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 17/1979
Parter:	Staten v/Samferdselsdepartementet (advokat Johan Fr. Remmen - til prøve) mot 1. Erik Hektoen 2. Petra Fåsetbru 3. Ole Lien 4. Even H. Eggen (høyesterettsadvokat Bjørn Eggen).
Forfatter:	Skåre, Løchen, Tønseth, Christiansen, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917) §28, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §384, Oreigningsloven (1959) §24, §28, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §4, §5, §9

Dommer Skåre: Vegsjefen i Hedmark traffødt xx.xx.1976 vedtak om eiendomsinngrep i anledning av utbedring av riksveg 30, parsellen Auma-Mælen i Tynset kommune. Eiendomsinngrepet gjaldt forholdsvis små og smale arealer som var nødvendige for breddeutvidelse, utretting av kurver og annet utbedringsarbeid på den veg som lå der fra før. Skjønn til fastsettelse av erstatninger for inngrepene ble av vegsjefen på vegne av staten ved Samferdselsdepartementet begjært 8. juli 1976.

Nord-Østerdal herredsrett avhjemlet skjønnet 18. november 1976. Skjønnet har slik slutning:

«1. Ved ekspropriasjon i samsvar med dette skjønn betaler staten v/Samferdselsdepartementet v/vegsjefen i Hedmark fylke erstatning som fastsatt foran under de enkelte takstnumre.

2. Vederlag for veggrunnsareal (nedlagt riksveg) som skal overtas fra Vegvesenet fastsettes som angitt under vedkommende takstnummer. - - -

Skjønnet omfattet 42 saksøkte. Fem av disse anket skjønnet til lagmannsretten, men for en del av dem ble ankesaken hevet som forlikt.

Eidsivating lagmannsrett avsa 12. juni 1978 kjennelse med denne slutning:

«Skjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling for følgende takstnummer:

Takst nr. 7, Erik Hektoen, skjønnsslutningens pkt. 1, b og c.

Takst nr. 21, Petra Fåsetbru, skjønnsslutningens pkt. 1, a og b.

Takst nr. 37, Ole Lien, skjønnsslutningens pkt. 1, a og b.

Takst nr. 39, Even H. Eggen, skjønnsslutningens pkt. 1, b og c.

Ved den nye behandling blir retten å sette med ny administrator og nye skjønnsmenn.

I saksomkostninger for lagmannsrett betaler Staten v/Samferdselsdepartementet til de ankende parter, v/h.r. advokat Bjørn Eggen, i fellesskap kr. 15.000,- - femtentusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse.»

Staten ved Samferdselsdepartementet har anket lagmannsrettens kjennelse til Høyesterett.

I anledning av anken er 3 parter og partsrepresentanter samt 3 vitner hvorav et sakkyndig, avhørt ved bevisopptak ved Nord-Østerdal herredsrett og ved Oslo byrett. Om de nærmere omstendigheter i saken og partenes anførsler for skjønnsretten og lagmannsretten viser

Side:170

jeg til skjønnsgrunnene og lagmannsrettens kjennelse.

Saken foreligger for Høyesterett i samme skikkelse som for lagmannsretten.

Partene var i skjønnsretten enige om at erstatningen skulle fastsettes etter bruksverdi. Ved fastsettelse av bruksverdien anvendte skjønnsretten to metoder. For de grunneiere som avstod mindre enn 1000 m2 dyrket mark, ble anvendt en marginalmetode som innebar at erstatning ble fastsatt på grunnlag av bruksverdi med utgangspunkt i driftsinntekter og med fradrag for de variable omkostninger. For alle i denne gruppe ble erstatningen satt til kr. 6,50 pr. m2. For eiendommer hvor grunnavståelsen var 1000 m2 eller mer ble erstatningen, etter forslag fra staten fastsatt etter en «flat» bruksverdi med kr. 2,- pr. m2. Denne beregningsmåte innebærer at det foruten for variable omkostninger var gjort fradrag også for de avståtte arealers andel av faste omkostninger, det vil blant annet si renter, avskrivninger, verdien av egen arbeidsinnsats og arbeidslønninger. I tillegg til denne «flate» bruksverdi ble det gitt tilleggserstatning for et tilpassingstap ut fra det syn at det måtte regnes med å ville gå noen tid før de faste omkostninger kunne bli tilpasset det gjenværende areal, eventuelt også før det tapte real kunne bli erstattet ved nydyrking.

De saksøkte som hadde anket til lagmannsretten, tilhørte alle den gruppe som hadde fått erstatningen fastsatt etter «flat» verdi med tillegg for tilpassingstap. Anken gjaldt saksbehandlingen (skjønnsgrunnene) og rettsanvendelsen i spørsmålet om utmåling av tilpassingstillegget. Skjønnsretten hadde etter grunneiernes mening tolket og anvendt skjønnslovens §28 første ledd om kravet til skjønnsgrunnene på en uriktig måte, blant annet var det ikke lagt tilstrekkelig vekt på lovendringen i 1973. Om rettsanvendelsen ble hevdet at utmålingen av tilpassingstillegget var skjedd slavisk og at den var vilkårlig.

Lagmannsretten kom til at skjønnsgrunnene vedrørende tilpassingstapet ikke tilfredsstiller kravene i skjønnslovens §28. Retten fant at fastsettingen av «flat» erstatning og tilpassingstap måtte ses i sammenheng, og skjønnet ble derfor opphevet for begge posters vedkommende.

Den ankende part - staten ved Samferdselsdepartementet - har under ankeforhandlingen for Høyesterett anført at det ikke foreligger mangler ved skjønnsgrunnene, og i hvert fall ikke mangler av slik karakter at skjønnet kan oppheves, jfr. tvistemålslovens §384 første ledd. Skjønnsutøvelsen i spørsmålet om tilpassingstap er ikke vilkårlig. Staten har nedlagt slik påstand:

«1. Herredsrettens skjønn stadfestes.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett.»

Ankemotpartene - de fire grunneiere - har under ankeforhandlingen gjort gjeldende de samme argumenter som for lagmannsretten. Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:

«Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.»

Side:171

Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten.

Hovedtvistepunktet er som nevnt om skjønnsretten har gitt en tilstrekkelig begrunnelse for den del av erstatningsutmålingen som gjelder tilpassingstap.

Skjønnsrettens begrunnelse faller i to avsnitt. En generell del inneholder prinsipielle synspunkter, med utgangspunkt i de konkrete forhold. En spesiell del gjelder erstatningsutmålingen for den enkelte eiendom.

I den generelle del uttaler skjønnsretten blant annet at utmålingen av tilpassingstillegg i tilfelle vil måtte skje «i forhold til drlftsbygninger, andre faste driftsmidler som traktor, maskiner og redskap m.v. samt til arbeidskraft som frigjøres ved at det drives på et mindre areal - - -». Skjønnsretten sier dessuten at det må tas tilbørlig hensyn til «den ekspropriasjonsrettslige regel om at ekspropriaten plikter å tilpasse seg de nye forhold etter ekspropriasjonen». Skjønnsretten omtaler også spørsmålet om plikt for grunneieren til å kompensere avstått dyrket mark med nydyrking, og spørsmålet om det i så fall må tas i betraktning at grunneieren mister en dyrkingsreserve som skal erstattes. Detaljene i forbindelse med det sistnevnte spørsmål kommer jeg særskilt tilbake til.

I den del av skjønnet som gjelder erstatningsutmålingen for den enkelte eiendom, nevner skjønnsretten konkrete momenter som vil ha betydning ut fra den generelle problemstilling, såsom eiendommens størrelse, størrelsen av det avståtte areal, driftsform, bygninger og maskiner, dyrkingsmuligheter og bruk av egen eller leid arbeidskraft. Det fremgår, at for to av takstnumrene er jordveien bortleid - et moment som kan ha betydning ved vurderingen av tilpassingstillegget. Skjønnsretten har fastsatt størrelsen av tilpassingstapet uten å angi hvilke forhold som konkret var ansett å være av vesentlig betydning.

Fra grunneiernes side er det anført som en feil av skjønnsretten at den ikke for den enkelte eiendom har gjort nærmere rede for når og hvorledes tilpassingsmuligheten skulle realiseres.

Spørsmålet om hvilke krav som stilles til begrunnelsen, må avgjøres på grunnlag av skjønnslovens §28 første ledd, som krever at det i skjønnsgrunnene skal «gjøres greie for det rettslige grunnlag skjønnet er bygd på og faktiske omstendigheter og andre forhold av vesentlig betydning for avgjørelsen».

Bestemmelsen fikk sin nåværende ordlyd ved lov 26. januar 1973. Inntil lovendringen fastsatte bestemmelsen at hvis det hadde vært tvist eller tvil om den måte skjønnsresultatet skulle vinnes på, «skal der i skjønnsgrunnene gjøres rede for hva der i så henseende er lagt til grunn for skjønnet». I den utvalgsutredning som ligger til grunn for lovendringen - innstilling om skjønnsordningen og om erstatningsutmåling ved ekspropriasjon (1969) - er framhevet at grunngiingsplikten skulle gjelde selv om det ikke hadde vært tvist eller tvil (side 50).

Under henvisning til dette er fra statens side anført at lovendringen ikke medførte noen endring i rettstilstanden om man sammenligner med eldre skjønn hvor det var tvil om rettsregler og faktum.

Side:172

Statens representant har i tilknytning til denne anførsel vist til Høyesteretts dom i Rt-1975-580 (Gran-Ilevei-dommen) hvor det også var tvist om tilpassingstapet, og hvor det under ankebehandlingen ble anført at begrunnelsen var utilstrekkelig. Skjønnsretten hadde også i dette tilfelle redegjort for enkelte generelle synspunkter. De opplysninger som ble gitt av de enkelte eiendommer, var imidlertid til dels knappere enn i den her foreliggende sak, og for flere eiendommer var det ikke angitt noe om hvilke momenter som konkret hadde vært avgjørende. Høyesterett fant likevel begrunnelsen tilstrekkelig.

Jeg er enig med statens representant i at Gran-Ileveidommen fremdeles har betydning som prejudikat. Det betyr imidlertid ikke at man i dag uten videre kan godta en så vidt generell begrunnelse som da ble gitt. For det første vil enkelte skjønnsspørsmål kunne bli av rettslig karakter som følge av ny lovgivning - for eksempel var ekspropriasjonserstatningsloven ikke trådt i kraft da skjønnet ble inkaminert i Gran-Ilevei-saken. Dessuten forutsetter forarbeidene til endringsloven i 1973 at det generelt må legges større vekt på utformingen av skjønnsgrunnene enn tidligere. Samtidig blir det imidlertid advart mot at det stilles for strenge krav (for eksempel innstillingen side 51), og forarbeidene gir lite konkret veiledning om grunngiingspliktens nærmere innhold.

I den foreliggende sak har grunneierne særlig pekt på de vurderingsproblemer som oppstår når ekspropriaten forutsettes å skulle kompensere tap av dyrket mark ved nydyrking. Etter grunneiernes oppfatning skulle skjønnsretten ha opplyst for hver enkelt eiendom hva den la til grunn med hensyn til forutsatt oppdyrkingstakt, og om når det nydyrkede areal var forutsatt å ville være fullt produktivt.

Grunneierne har dessuten anført at når avståelse av dyrket mark skal kompenseres ved nydyrking, vil de bruke av sin dyrkingsreserve, og de har krav på erstatning for reduksjon av denne reserve. Anførselen må sees i sammenheng med en bemerkning i Gran-Ileveidommen, hvor førstvoterende - etter å ha pekt på plikten til å kompensere arealavståelsen med nydyrking - tilføyer, at begrenses herved grnneiernes adgang «til i fremtiden å oppnå en gunstigere balanse mellom jordareal og andre produksjonsmidler enn han hadde før ekspropriasjonen, må forholdet tas i betraktning ved skjønnet over hans samlede ulemper».

I anledning av den her nevnte anførsel uttaler skjønnsretten:

«Det spørsmål som de saksøkte har reist om erstatning for fremtidige mangel på dyrkingsjord hvis tilpasning kan skje ved oppdyrking (side 17 foran) vil på grunn av diskonteringseffekten vanskelig kunne få noen merkbar virkning ved bedømmelsen av ekspropriatenes tap i den foreliggende sak, og det kan i det hele tatt være spørsmål om ikke et slikt tap vanligvis vil ligge utenfor rammen av de påregnelige følger som det skal tas hensyn til når ekspropriasjonserstatning fastsettes, jfr. ekspropriasjonserstatningslovens §4 nr. 2. Da svaret på dette spørsmål som nevnt ikke vil kunne få noen praktisk innvirkning på de ekspropriasjonserstatninger som fastsettes her, finner retten det ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette.»

Side:173

Etter grunneiernes mening skulle skjønnsretten ha gitt nærmere opplysninger om hvordan den hadde bedømt diskonteringseffekten.

Jeg er enig i at det kunne ha vært ønskelig med noe fyldigere skjønnsgrunner. Jeg kan imidlertid ikke regne det som en feil at skjønnsretten ikke har gått nærmere inn på disse forhold. I motsetning til lagmannsretten kan jeg ikke se at skjønnsretten har lagt spesielt stor vekt på de spørsmål som gjelder nydyrking og erstatning for tap av dyrkingsreserve. Skjønnsrettens generelle uttalelse om diskonteringseffekten kan således ikke forstås slik at spørsmålet om tap av dyrkingsjord oppstod og var like betydningsfullt for alle takstnummer. Spørsmålet om nydyrking har nok hatt betydning, men skjønnsretten har så vidt skjønnes vurdert dette moment sammen med andre som generelt gjør seg gjeldende, og som jeg har nevnt foran. Jeg minner om at det i denne saken dreier seg om avståelse av smale striper langs en eksisterende veg som samlet er små arealer, og tilsvarende begrensede tilpassingsspørsmål.

Fra grunneiernes side er ytterligere gjort gjeldende at skjønnsretten har gjort feil ved bevisdømmelsen, blant annet skal det foreligge slike feil i skjønnsrettens merknader om dyrkbare arealer. Jeg kan ikke se at det er påvist feil av betydning som skjønnsretten er ansvarlig for, og finner ikke grunn til å gå inn på spørsmålet om under hvilke forutsetninger retten i en sak som denne kan prøve skjønnsrettens bevisbedømmelse. Når det gjelder bevis av betydning for skjønnsutøvelsen, har ankedomstolene ikke større kompetanse enn før endringene i skjønnsloven i 1973.

Fra grunneiernes side er anført at skjønnsretten slik forholdene var i det konkrete tilfelle, skulle ha begrunnet hvorfor de ankende grunneiere får vesentlig ulik erstatning pr. arealenhet. Legges tilpassingstillegget til grunnerstatningen, blir erstatningen til de fire grunneiere henholdsvis kr. 4,40, 2,94, 3,40 og 3,96 pr. m2. Det skulle dessuten ha vært begrunnet hvorfor disse grunneiere kom ut vesentlig dårligere enn de grunneiere som fikk erstatning etter marginalkalkylen.

Noen regel om at skjønnsretten skal foreta en slik sammenligning kan utvilsomt ikke oppstilles, og jeg kan ikke se at det var noen spesiell foranledning til å gjøre det her. En sammenligning med marginalkalkylen ville være lite relevant fordi denne ble anvendt uten vurdering av om det konkrete tap var mindre. Den innbyrdes forskjell mellom de ankende grunneiere kan begrunnes i de individuelle forhold.

Jeg kan ikke se at det foreligger noen holdepunkter for å anse skjønnet for vilkårlig, og kan ikke finne noen feil ved rettsanvendelsen. For så vidt gjelder den påståtte ulikhet mellom de ankende parter innbyrdes, og i forhold til andre saksøkte, viser jeg til det som er anført foran.

Etter at vegarbeidene nå er avsluttet, viser målingene at flere grunneiere har avstått mer enn forutsatt under skjønnet, og det er anført fra grunneiernes side at dette forhold i seg selv bør føre til opphevelse.

Side:174

I motsetning til lagmannsretten mener jeg at denne situasjon er regulert i skjønnsforutsetningene, som bestemmer at tilleggsarealet skal erstattes etter de fastsatte enhetspriser, og at spørsmålet om ulempeerstatning i mangel av minnelig løsning skal fastsettes ved skjønn. Spørsmålet om erstatning for tilpassingstap må i denne forbindelse anses som ulempeerstatning. Den framgangsmåte som skjønnsforutsetningene gir anvisning på, synes å gi en tilfredsstillende løsning, og jeg kan ikke se at det er grunn til å oppheve skjønnet for å få en ny totalvurdering.

Grunneierne har fått fri sakførsel. På grunn av sakens tvilsomhet og karakter bør omkostningsansvar ikke idømmes.

Jeg stemmer for denne

dom:

Herredsrettens skjønn stadfestes i den utstrekning det er påanket.

Saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Løchen: Jeg er i det vesentlige og i resultat enig med førstvoterende.

Dommerne Tønseth, Christiansen og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av herredsrettens skjønn (sorenskriver Fredrik Beichmann med skjønnsmenn): - - -

Takseringsmåten

Den grunn som eksproprieres til utbedring av riksvegen ligger for det meste i strimler langs vegen. Enkelte steder rettes vegen ut og det eksproprieres dessuten grunn til velteplasser og rasteplass. Arealene er foreløpig oppmålt av vegvesenet. Ifølge disse foreløpige oppmålinger varierer ekspropriasjonsarealene fra et snes kvadratmeter til flere dekar. Den grunn som eksproprieres består dels av skog, dels av dyrket mark og dels av annen grunn.

I noen tilfelle eksproprieres det del av tun eller hage. Også disse arealer ligger som strimler langs vegen og har derfor ingen selvstendig salgsverdi. For slike arealer fastsetter retten erstatning for den forringelse som avståelsen av disse deler skjønnes å medføre for den gjenværende eiendom. Verdiforringelsen står i disse tilfeller i forhold til størrelsen av delene, og erstatningen fastsettes også her med beløp pr. kvadratmeter, jfr. de alminnelige skjønnsforutsetninger punkt 1.4.

Når det gjelder skog og jordbruksarealer synes partene å være enige om at erstatningene skal fastsettes på grunnlag av bruksverdien. Retten bemerker for ordens skyld at denne verdi for alle takstnumre som avstår slike arealer finnes å ligge høyere enn salgsverdien og at det dermed henholdsvis er skogbruksverdien og jordbruksverdien som skal legges til grunn ved vurderingen av det tap som hver av disse saksøkte lider ved at arealene avstås, jfr. ekspropriasjonserstatningslovens §9. Det blir ikke krevet forhøyet erstatning på grunn av bruksendring (ekspropriasjonserstatningslovens

Side:175

§4, §5. Partene er imidlertid for enkelte taksnumres vedkommende uenige om beregningsmåten - om bruksverdien av dyrket mark skal fastsettes ut fra marginalkalkyle eller på grunnlag av «flat» bruksverdi med tillegg for eventuelt tilpasningstap, slik som det ble gjort i saken om Gran - Ilevegen ( Rt-1975-580 flg). Retten skal i det følgende behandle dette spørsmål.

Saksøkeren ønsker at beregningsmåten flat verdi med tillegg av erstatning for tilpasningstap nyttes i de tilfelle hvor en grunneier avstår mer enn 1.000 m2 dyrket mark. Denne grensen er valgt av praktiske grunner og beregningsmåten kunne i og for seg brukes også ved avståelse av mindre arealer. Saksøkeren anfører at marginalmetoden lett fører til uriktige resultater og fremholder at metoden forutsetter en ideelt tilpasset driftsplan, at driftsplanen ikke fremtidig lar seg endre, at driftsplanen fremtidig blir fulgt til punkt og prikke samt at det ikke finnes noen alternativ anvendelse for arbeid og driftsmidler. Det er etter saksøkerens mening usannsynlig at disse fire forutsetninger slår til i all fremtid, og at resultatene blir galest når metoden nyttes skjematisk og med gjennomsnittsverdier. Saksøkeren viser i denne forbindelse til høyesterettsdommen i Gran - Ilevegsaken, førstvoterendes bemerkninger ( Rt-1975-580 på side 589). Metoden med erstatning etter flat verdi/ tilpasningstap gir etter saksøkerens syn langt riktigere resultater. Av tilpasningsmuligheter nevnes mer konkret mulighet for nydyrking, mulighet for leie eller kjøp av tilleggsjord og mulighet for å nytte lediggjort arbeidskraft. Slike muligheter anføres å være til stede i samtlige tilfelle hvor den nye metoden ønskes benyttet.

De saksøkte fremholder på sin side at man her må frigjøre seg fra det syn at erstatningsfastsettelsen ved ekspropriasjon har noe med pris på jord å gjøre. Det er ekspropriatens tap som skal erstattes, og dette tapet refererer seg her til tapt avkastning av det som eksproprieres. Jorda nyttes her til produksjon av mjølk og kjøtt. De saksøkte finner det inkonsekvent at saksøkeren ikke har noe å innvende mot at marginalmetoden blir nyttet ved fastsettingen av ekspropriasjonserstatningen for skoggrunn, men nekter å godta denne beregningsmåte for dyrket mark når avståelsen er på 1 dekar eller mer. Det fremheves at alle de bruk som berøres i dette skjønn, har for små arealer og at det - med den jordbrukspolitikk som følges - må regnes med øket oppdyrking. Førstvoterendes votum i Gran - llevegsaken inneholder riktignok uttalelse om at en ekspropriat plikter å tilpasse seg de nye forhold etter ekspropriasjonen og ved nydyrking skape anvendelse for frigjort arbeidskraft og maskiner m.v. om han derved helt eller delvis kan begrense sitt tap, men det reises i den forbindelse spørsmål om ikke en saksøkt da i hvert fall har krav på å få erstattet det tap han lider ved at det i fremtiden blir mangel på dyrkingsjord (tapet forutsettes diskontert). Det innrømmes imidlertid at det i praksis neppe får noen særlig betydning hvilken oppfatning som følges med hensyn til oppdyrkingsmuligheter. Det som etter de saksøktes mening må være avgjørende, er at ekspropriasjonen fører til marginale tap og at man da må bruke marginalberegning ved fastsettingen av ekspropriasjonserstatningene, med diskontering av de fremtidige tap. Marginalmetoden fører etter hva de saksøkte gjør gjeldende, til sikre resultater mens man ved metoden med erstatning etter flat verdi/tilpasningstap for tilpasningstaptets vedkommende vil være henvist til å bygge på usikre omstendigheter og i så fall lett vil komme til «å legge seg på skjønn i det rene

Side:176

gjettverk». De saksøkte fremholder at tapet lett blir varig blant annet ved at tilpasning vil kunne falle enda vanskeligere ved utvikling av nye driftsmetoder. De saksøkte antyder at skjønnsretten ved erstatningsfastsettelsen bør ta utgangspunkt i marginalberegning og at erstatningen vil kunne reduseres i de tilfelle hvor man måtte finne at den enkelte ekspropriat har mulighet for å begrense tapet ved å tilpasse seg de nye forhold etter ekspropriasjonen.

Saksøkeren har under hovedforhandlingen fremlagt en utredning om verdsetting av jordbruksjord, forfattet av sivilagronom Gustav Birkeland. Utredningen er datert 30. mars 1976 og er utarbeidet etter oppdrag fra Statens vegvesen til bruk ved et skjønn vedrørende riksveg 3 ved Åkre i Ytre Rendal. Som bilag til denne utredning følger et skrift av sivilagronom Roff Anda med tittel «Verdsetting ved avståelse av jordbruksjord». Saksøkeren har dessuten fremlagt en sammenstilling av noen eldre beregninger basert på dyrehold. Det er videre fremlagt besvarte spørreskjema vedrørende takst nr. 1, 7, 21, 29, 32, 35, 37, 38 og 39. De saksøkte har som tidligere nevnt engasjert pensjonert driftsagronom Ragnar Kongsvik som sakkyndig i den foreliggende sak, og det er fremlagt en beregning fra ham av dekningsbidrag, basert på husdyrhold og ren mjølkeproduksjon. Beregningen er utført på grunnlag av regnskaper for årene 1973, 1974 og 1975 som Kongsvik har fått anledning til å gjennomgå ved regnskapskontoret på Tynset. De saksøkte har videre fremlagt kopi av en artikkelserie av Kongsvik i «Nationen» under samlende tittel «Den nye skjønnsloven i praksis».

Retten er klar over at det i senere tid har vært rettet adskillig kritikk mot anvendelse av marginalberegninger som grunnlag for fastsetting av erstatning ved ekspropriasjon, og viser i denne forbindelse til Helge Kolruds artikkel «Ekspropriasjon, ulempe, skjønn» (Universitetsforlaget 1974). Denne kritikk kom også til uttrykk under ekspropriasjonssaken vedrørende Gran - Ilevegen. - - -

Nærværende skjønnsrett ser det slik at metoden med marginalkalkyle (grenseverdiberegning) og metoden med fastsetting av flat bruksverdi med tillegg av erstatning for tilpasningstap begge vil kunne anvendes under forutsetning at metodene brukes riktig. Det vil for marginalmetodens vedkommende si at det i tilfelle hvor ekspropriasjonen omfatter noe mer enn svært små arealer (arealer av infinitesimal størrelse), vil det måtte gjøres korreksjon for dette. Som de saksøktes prosessfullmektig har vært inne på, vil det eventuelt komme på tale å gjøre tilpasningsfradrag i den erstatning som fremkommer ved marginalberegning, dersom retten finner det godtgjort at vedkommende eier har mulighet for å tilpasse driften på det areal som han har igjen etter ekspropriasjonen. Vurderingen av tilpasningsmulighet vil i tilfelle måtte skje i forhold til driftsbygninger, andre faste driftsmidler som traktor, maskiner og redskap m.v. samt til arbeidskraft som frigjøres ved at det drives på et mindre areal - det vil si de samme momenter, som tillegges vekt ved vurderingen av det tilpasningstap som ikke dekkes ved erstatning av den flate bruksverdi og som i tilfelle vil måtte erstattes i tillegg til denne. Uenigheten mellom saksøkeren og de saksøkte om takseringsmåten ved avståelse av noe større arealer dyrket mark synes således vesentlig å gjelde utgangspunktet for erstatningsfastsettingen - om beregningen av tapet for den enkelte ekspropriat skal skje med utgangspunkt i flat bruksverdi eller i den bruksverdi som fremkommer ved marginalberegning, der det i motsetning til beregningen av den flate verdi bare regnes med variable omkostninger

Side:177

og ikke med arealets andel av gårdsbrukets faste omkostninger. Valget av metode er etter rettens oppfatning et hensiktsmessighetsspørsmål, og i dette valg står skjønnsretten fritt. Retten vil i denne sammenheng generelt bemerke at metoden med erstatning etter flat verdi/tilpasningstap har den fordel at det klart tilkjennegis at det er bruksverdien for den enkelte eier som skal erstattes. Man vil dessuten være sikrere på at det ved fastsettingen av ekspropriasjonserstatningen tas tilbørlig hensyn til den ekspropriasjonsrettslige regel om at ekspropriaten plikter å tilpasse seg de nye forhold etter ekspropriasjonen. Man er videre gardert mot de feil som kan inntre ved bruk av marginalmetoden - at man kommer i skade for å overse at en marginalkalkyle forutsetter at bygninger, maskiner, investeringer og egen arbeidsinnsats er nøye tilpasset den jordvei som bruket har før ekspropriasjonen, at tapet ved inngrepet slår umiddelbart ut og at det er evigvarende. Fastsetting av erstatning etter flat verdi/tilpasningstap har også den fordel at man unngår den fare som ligger i ukritisk bruk av skjønnsresultater ved at disse i annen sammenheng blir oppfattet som uttrykk for prisen for dyrket mark i vedkommende område og at det dermed overses at ekspropriasjonserstatningene er marginaltall som også innbefatter erstatning for et dårligere tilpasset gårdsbruk, eller som det ofte uttrykkes - at det etter ekspropriasjonen blir et mindre areal å fordele de faste omkostninger på. Denne fare må etter rettens oppfatning generelt kunne tillegges vekt ved valget av metode i den enkelte sak.

Retten kan ikke være enig i det som de saksøktes prosessfullmektig har anført om at man ved fastsettingen av tilpasningstap vil være henvist til å bygge på mer usikre faktorer enn ved kritisk bruk av marginalkalkyle. Retten kan som foran nevnt ikke se annet enn at momentene ved vurderingen av spørsmålet om tilpasning vil måtte bli de samme hva enten det tas utgangspunkt i den flate bruksverdi og fastsettes tilleggserstatning for eventuelt tilpasningstap, eller man går den motsatte veg og tar utgangspunkt i den bruksverdi som fremkommer ved marginalberegning og gjør fradrag i dette beløp i de tilfelle hvor ekspropriaten har mulighet for å begrense tapet. Vurderingen av i hvilken utstrekning det er grunnlag for tillegg eller fradrag som nevnt vil ved begge metoder måtte bero på skjønn, og situasjonen skiller seg således ikke særlig fra dem som man ellers står overfor i ekspropriasjonssaker. Det som nå skjer er at kravet til individuell og konkret bedømmelse blir skjerpet, men dette vil gjelde uansett hvilken metode som legges til grunn i den foreliggende sak.

Saksøkeren har som det fremgår begrenset sin anmodning om fastsetting av ekspropriasjonserstatningen etter den nye metode til de takstnumre hvor det eksproprieres dyrket mark i omfang 1 dekar eller mer. Saksøkeren innrømmer at denne grense er tilfeldig valgt. Retten kunne tenke seg at man kanskje heller burde operere med en grense som fastsettes forholdsmessig etter hvor stor del av gårdsbrukenes dyrkede mark som eksproprieres, men har ikke funnet tilstrekkelig grunn til å motsette seg den avgrensning som saksøkeren har foreslått med hensyn til takseringsmåte i den foreliggende sak.

Verdisettingen av jord og skog som eksproprieres, skjer ved begge beregningsmåter på grunnlag av den nåværende bruk. Vurderingen skjer konkret på grunnlag av bonitet og øvrige vekst- og driftsforhold. Det tas herunder i betraktning i hvilken utstrekning eiendommene drives ved personlig

Side:178

arbeidsinnsats. I de tilfelle hvor grunnen er forpaktet, fastsetter retten erstatning for det tap som forpakteren skjønnes å få som følge av ekspropriasjonsinngrepet, jfr. oreigningslovens §24. Forpaktningstiden er nevnt under de enkelte takstnummer hvor dette har betydning.

Av det som foran er sagt om beregningsmåten, fremgår hvilke momenter som skjønnsretten legger vekt på med hensyn til tilpasningsmuligheter og tilpasningstap. Det spørsmål som de saksøkte har reist om erstatning for fremtidig mangel på dyrkingsjord hvis tilpasning kan skje ved oppdyrking (side 17 foran) vil på grunn av diskonteringseffekten vanskelig kunne få noen merkbar virkning ved bedømmelsen av ekspropriatenes tap i den foreliggende sak, og det kan i det hele tatt være spørsmål om ikke et slikt tap vanligvis vil ligge utenfor rammen av de påregnelige følger som det skal tas hensyn til når ekspropriasjonserstatning fastsettes, jfr. ekspropriasjonserstatningslovens §4 nr. 2. Da svaret på dette spørsmål som nevnt ikke vil kunne få noen praktisk innvirkning på de ekspropriasjonserstatninger som fastsettes her, finner retten det ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette.

Som foran nevnt blir de erstatninger som skjønnsretten fastsetter, basert på prisnivået pr. 1. juli 1976. Etter de vilkår som de saksøkte har satt i tillatelsene til forhåndstiltredelse, skal årets avlingstap erstattes særskilt. Dette vilkår må ses på bakgrunn av at eiendomsinngrepene fant sted i avlingsperioden 1976. De erstatninger som fastsettes for avlingstap, har sitt grunnlag i at grunneierne har investert i form av våronn, gjødsling m.v. og at ekspropriasjonen således påfører dem et særskilt tap som skal erstattes i tillegg til det tap som de ellers påføres ved å måtte avstå grunn til veganlegget. Erstatning av avlingstap får således ingen innflytelse på de erstatninger skjønnsretten fastsetter for avståelse av dyrket mark.

Ved vurderingen av bruksverdien av den jord som eksproprieres, har skjønnsretten tatt i betraktning den siste jordbruksavtalen og den inntektsøkning som denne avtale medfører for gårdsbrukene i distriktet. Avtalen trådte som kjent i kraft 1. juli 1976 og må etter rettens oppfatning ses som et uttrykk for den jordbrukspolitikk som føres og må ventes å bli bestemmende for inntektsutviklingen i jordbruket i årene fremover med særlig vekt på å høyne jordbruksinntektene for mindre bruk og i næringssvake strøk. Denne inntektsutvikling vil nødvendigvis måtte tillegges vekt ved skjønnsrettens bruksverdiberegninger i foreliggende skjønn.

Med hensyn til kapitaliseringsfaktor ved bruksverdiberegningene fremholder de saksøkte at det ved valg av kapitaliseringsrente må legges til grunn at erstatningene her investeres i fast eiendom. De saksøktes prosessfullmektig har i denne sammenheng fremlagt ekstraktutskrift av den del skjønn som er avhjemlet i årene fra 1961 til 1973 der kapitaliseringsrenten i de fleste tiffelle er satt til 3,5 prosent. Det er fra saksøkerens side gitt uttrykk for at man mener at kapitaliseringen bør skje etter høyere rente, men at man i den foreliggende sak etter omstendighetene vil avfinne seg med en kapitaliseringsrente på 4 prosent. Retten har ved valget av kapitaliseringsfaktor hatt for øye ekspropriatenes alminnelige plikt til å innrette seg hensiktsmessig etter ekspropriasjonen og til å begrense tapet mest mulig. Denne plikt bør etter rettens syn ikke presses lenger enn at det i den foreliggende sak anses nærliggende og naturlig at erstatningsbeløpene reinvesteres i de saksøktes eiendommer. Retten er på grunnlag av påregnelig avkastning ved slik reinvestering blitt stående ved å bruke en kapitaliseringsrente på 4 prosent. -

Side:179

Takster: - - -

Takst nr. 7, Solbakken, gnr. 124 bnr 111 i Tynset. Eier Erik Hektoen. - - -

Eiendommens dyrkede areal har vært utvidet ved nydyrking i senere år og er nå 93 dekar. Det opplyses at det er ytterligere ca. 20 dekar som kan dyrkes opp. Det drives grasproduksjon og korndyrking på eiendommen. Saksøkte har for tiden 15 foringsokser og én hest. Arealfordelingen mellom gras og korn er for tiden 70/23. Kornavlingene har i årene 1969 - 1973 variert mellom 250 og 320 kg pr dekar. Driftsbygningen på gården ble oppført i 1926 og har 250 m2 grunnflate. Den er innredet med båser og binger, og har siden 1973 vært under ominnredning. Ominnredningen er ennå ikke avsluttet. Det er traktor og skurtresker på gården, årsmodell henholdsvis 1970 og 1958. Erik Hektoen arbeider selv på gården. Det samme gjelder delvis hustruen, men hun har dessuten halv stilling som lærer. Det nyttes ikke leid arbeidshjelp på gården.

Fra eiendommen eksproprieres ifølge Vegvesenets foreløpige oppgave 2080 m2 dyrket mark, 3480 m2 skog samt 800 m2 opplagstomt.

Retten fastsetter:

1. Erstatning for dyrket mark

a) særskilt erstatning for siste års avling, kr. 625,-, sekshundreogtjuefem kroner.

b) «flat» bruksverdi, kr. 2,- to kroner, pr m2.

c) tilpasningstap, kr. 5 000,-, femtusen kroner, - - -

Takst nr. 21, Broen nordre, gnr. 124 bnr 8 i Tynset. Eier Petra Fåsetbru. - - -

Eiendommen er på 70 dekar dyrket mark, 800 dekar produktiv skog samt 300 dekar annen mark. Av den dyrkede mark er 15 dekar blitt oppdyrket i senere år, og det opplyses at ytterligere 25 dekar kan oppdyrkes. Saksøkte som er 59 år, driver campingplass på eiendommen. Jordveien forpaktes av takst nr. 36 Ola Eleteng, som betaler forpaktningsavgift med kr 3.500,- tretusenfemhundre kroner, pr år. Saksøktes sønn går på Norges Landbrukshøgskole og ventes å ha avsluttet sin utdannelse der i løpet av et par års tid. På eiendommen er en eldre driftsbygning, oppført i 1918 og innredet for storfé. Fra eiendommen eksproprieres ifølge Vegvesenets foreløpige oppgave 1 450 m2 skog, 5300 m2 dyrket mark og 110 m2 tun (fra profil nr 106 600 til pr nr 106 720).

Retten fastsetter:

1. Erstatning for dyrket mark. Ved fastsettingen av erstatning under dette takstnummer tar retten i betraktning at jordveien er forpaktet bort til takst nr. 36, som blir tilkjent erstatning for inntektstap i 2 år av den dyrkede mark som avstås fra takst nr. 21, jfr. oreigningslovens §24. Erstatningen til takst nr 21 fastsettes slik:

a) «flat» bruksverdi, kr. 2,-, to kroner, pr m2.

b) tilpasningstap, kr 5.000,-, femtusen kroner. - - -

Takst nr. 37, Lien, gnr 82 bnr 4 i Tynset. Eier Ole Lien. - - -

Eiendommen er på 110 dekar dyrket mark. Av dette areal ble 12 dekar oppdyrket (fulldyrket i 1975, mens 30 dekar ble innkjøpt som tilleggsjord samme år. Til eiendommen hører 150 dekar produktiv skog. Jordveien forpaktes av takst nr 38 Kristoffer Nygårdshaug for ett år ad gangen, men

Side:180

gårdsdriften opplyses å ville bli gjenopptatt i løpet av de nærmeste par år av saksøktes yngste sønn. Driftsbygningen er oppført i 1959 og har 13 båser, derav 10 til voksne dyr og 3 til oppdrett. Det er en traktor, 1966-modell. Fra eiendommen eksproprieres ifølge Vegvesenets foreløpige oppgave 1070 m2 dyrket mark og 270 m2 udyrket. - - -

Retten fastsetter:

1. Erstatning for dyrket mark. Ved fastsettingen av erstatning under dette takstnummer tar retten i betraktning at jordveien er forpaktet bort til takst nr 38, som blir tilkjent erstatning for inntektstap i ett år av den dyrkede mark som eksproprieres fra takst nr. 37, jfr. oreigningslovens §24. Erstatningen til takst nr 37 fastsettes slik:

a) «flat» bruksverdi, kr 2,-, to kroner, pr m2.

b) tilpasningstap, kr 1.500,-, ettusenfemhundre kroner. - - - Takst nr. 39, Lilleeggen, gnr 82 bnr 1, og Røstø, gnr 80 bnr 11, begge i Tynset. Eier Even H. Eggen. - - -

Eiendommen opplyses å være ca 225 dekar dyrket mark og ca 500 dekar barskog. Av det dyrkede areal ble 13,5 dekar oppdyrket omkring 1970. Saksøkte opplyser at han har ytterligere ca 50 dekar som kan dyrkes opp og dessuten 10 - 15 dekar på setra. Han produserer hovedsaklig mjølk, men dessuten noe kjøtt. Besetningen er på 28 mjølkekyr, hvortil kommer ungdyr og et mindre antall sau som vinterfôres. Saksøkte leier ca 27 dekar dyrket mark. Driftsbygningen er oppført i 1968. Fjøset er fullt med den besetningen han nå har. Det er 2 traktorer på gården, 1974- og 1962-modell. Saksøkte har fulltids arbeid på gården og nytter dessuten leiet hjelp. Fra eiendommen eksproprieres ifølge Vegvesenets foreløpige oppgave 4 080 m2 dyrket mark.

Rettens avgjørelser:

1. Erstatning for dyrket mark

a) særskilt erstatning for siste års avling, kr 1.225,-, ettusentohundreogtjuefem kroner.

b) «flat» bruksverdi, kr 2,-, to kroner, pr m2

c) tilpasningstap, kr 8.000,-, åttetusen kroner - - -

Av lagmannsrettens kjennelse (lagdommerne Karl Lous, Håvard Byrkjeland og ekstraordinær dommer, sorenskriver Knut Løken m/fagkyndige domsmenn): - - -

Lagmannsretten bemerker at anken gjelder 4 takstnummer. For alle disse avståes over 1.000 m2, med erstatning fastsatt etter kr. 2,- pr. m2 med tilpasningstap varierende fra kr. 1.500,- til kr. 8.000,-, med varierende gjennomsnittlige erstatninger pr m2, som anført av prosessfullmektigen. De ankende parters prosessfullmektig opplyser at ytterligere 6 grunneiere har avstått over 1 000 m2, og med tillegg av to hvor jorden lå brakk og derfor ikke ble tilkjent tilpasningstap.

For alle de øvrige var avståelsen under 1.000 m2 eller gjaldt skoggrunn, slik at erstatningen ble fastsatt etter marginalkalkyler med kr. 6,50 pr. m2.

Det gjelder for øvrig for alle eiendommene at det dreiet seg om relativt små arealer, striper langs veien, idet en eldre vei ble utvidet, uten store omlegninger av traséen.

Side:181

Skjønnsretten har omhyggelig drøftet prinsippene for beregning av erstatningene, og er som nevnt blitt stående ved å anvende marginalkalkyler for eiendommer under 1.000 m2 og for skogarealer, mens de øvrige har fått erstatning etter flat verdi kr. 2,- pr. m2 med tillegg av tilpasningstap. Mot disse to verdsettelsesprinsipper er det ikke gjort noen innvending, og anken gjelder heller ikke valget mellom de to prinsipper, som skjønnsretten betegner som hensiktsmessighetsspørsmål, hvor retten står fritt.

Begge prinsipper er forsåvidt godtatt i rettspraksis, se Rt-1975-580.

Det fremgår imidlertid av skjønnet at retten selv har vært noe i tvil om anvendelsen av de to metoder. Det heter i skjønnet:

«Saksøkeren har som det fremgår begrenset sin anmodning om fastsetting av ekspropriasjonserstatningen etter den nye metode til de takstnumre hvor det eksproprieres dyrket mark i omfang I dekar eller mer. Saksøkeren innrømmer at denne grense er tilfeldig valgt. Retten kunne tenke seg at man kanskje heller burde operere med en grense som fastsettes forholdsmessig etter hvor stor del av gårdsbrukenes dyrkede mark som eksproprieres, men har ikke funnet tilstrekkelig grunn til å motsette seg den avgrensning som saksøkeren har foreslått med hensyn til takseringsmåte i den foreliggende sak.»

Lagmannsretten kan til en viss grad være enig i disse bemerkninger, men spørsmålet omfattes ikke av anken, og lagmannsretten har ikke grunnlag for å legge noen annen vurdering til grunn.

Disse bemerkninger tilsier imidlertid en viss forsiktighet ved anvendelsen av metoden med en flat verdi og tilpasningstap, slik at beregningene ikke fører til åpenbart urimelige resultater.

I den nevnte dom i Rt-1975-580, som skjønnsretten legger vesentlig vekt på, synes å være forutsatt at marginalkalkylene kan gi riktige resultater også ved avståelse av større arealer, under forutsetning av at visse justeringer foretas. Tilsvarende kan visse korreksjoner være nødvendige når metoden med tilpasningstap benyttes, spesielt her hvor retten anvender en kombinasjon av begge metoder.

Ved vurderingen av tilpasningstapet anfører skjønnsretten i forbindelse med valget av de to metoder følgende:

«Vurderingen av tilpasningsmulighet vil i tilfelle måtte skje i forhold til driftsbygninger, andre faste driftsmidler som traktor, maskiner og redskap m.v. samt til arbeidskraft som frigjøres ved at det drives på et mindre areal - det vil si de samme momenter, som tillegges vekt ved vurderingen av det tilpasningstap som ikke dekkes ved erstatning av den flate bruksverdi og som i tilfelle vil måtte erstattes i tillegg til denne.»

Lagmannsretten er enig i at dette er momenter som kommer inn i vurderingen. På den annen side er lagmannsretten enig med de ankende parter i at disse former for tilpasning i dette tilfelle nærmest synes å ha teoretisk interesse, og da retten ikke har gått nærmere inn på disse spesielle forhold, må det antas at retten ikke har lagt særlig vekt på dem.

Lagmannsretten forstår skjønnet slik at det ved tilpasningsmulighetene generelt er lagt vesentlig vekt på mulighetene for nydyrking. Lagmannsretten savner i skjønnet en nærmere redegjørelse for hvilke momenter det er lagt vekt på ved tilpasningstapet, og hvordan tilpasningsmulighetene og mulighetene for oppdyrking er vurdert for hver av de saksøkte.

Selv om lagmannsretten ikke skal prøve selve verdsettelsene, og noen

Side:182

nærmere begrunnelse ikke er nødvendig av hensyn til dette, er noe nærmere begrunnelse nødvendig for å kunne kontrollere om retten har bygget på de riktige prinsipper og avgitt et forsvarlig skjønn.

Under ankeforhandlingen ble opplyst at de arealer som ble avstått fra de ankende parters eiendommer, var større, til dels betydelig større, enn det som var oppgitt ved skjønnet. De tall som var fremlagt for skjønnet og som var betegnet som foreløpige, var bygget på de tegninger som var fremlagt, mens de endelige oppmålinger er foretatt etter at anlegget er ferdig.

Staten har vist til følgende avsnitt i skjønnsforutsetningene pkt. 1.4:

«A. Det areal som skal avstås fra hver enkelt eiendom fremgår av arealoppgaver, kartmateriale og påvisning i marken. Arealoppgavene er foreløpige. Endelig oppmåling kan først finne sted etter at vegen er bygget, jfr. 3.2. B. All grunn utenfor vegens eiendomsgrense i henhold til profilene fra 1930 tas med i målingene med mindre det godtgjøres at det senere er avgitt ytterligere grunn ved avtale eller ekspropriasjon. - - -

C. Hvis det under arbeidets gang av uforutsette tekniske grunner viser seg nødvendig å foreta mindre forskyvninger av ekspropriasjonsgrensen, forutsettes eventuelt tilleggsareal erstattet etter de enhetspriser som er fastsatt under dette skjønn. - - -

De korreksjoner som her er skjedd, går imidlertid etter lagmannsrettens oppfatning til dels lenger enn det som er forutsatt i disse forbehold.

Det er i og for seg ikke noen feil at skjønnet har bygget på de opplysninger som ble lagt frem. Det materiale veivesenet har lagt frem for skjønnet, har imidlertid vist seg å være uriktig, hvilket muligens henger sammen med at saksforberedelsen ikke har vært tilstrekkelig. Dette kan ha ført til at skjønnet til dels har gitt urimelige resultater.

Når arealet øker, vil selvsagt grunnerstatningen øke, men samlede erstatning pr. m2 vil reduseres. Hvis marginalkalkyler hadde vært benyttet, ville den samlede erstatning øke automatisk med det økte areal.

Om de enkelte takstnummer bemerkes:

Takst nr. 7, Solbakken, gnr. 124, bnr. 111, Erik Hektoen.

Etter den foreløpige beregning avståes 2 080 m2 dyrket mark, etter de endelige beregninger 2 675 m2.

I skjønnet opplyses at ytterligere 20 dekar kan dyrkes opp. Eieren opplyser at han i de senere år har utvidet det dyrkede areal og at han på grunn av tilskudd til driftsbygningen var pålagt å dyrke opp det resterende av det dyrkbare areal innen 1978, og at han da ikke vil ha ytterligere dyrkbart areal. Det dyrkbare areal lå for øvrig ved lagmannsrettens befaring delvis under vann, mens det areal som ble avstått, var av de øvre deler av eiendommen.

Takst nr. 21 Broen Nordre, gnr. 124, bnr. 8, Petra Fåsetbru.

Etter den foreløpige beregning avståes 5 300 m2 dyrket mark, etter de endelige beregninger 6 550 m2.

Det opplyses at ytterligere 25 dekar kan oppdyrkes.

Det er for lagmannsretten påvist at det areal det her siktes til, ligger på oversiden av veien, noe høyere enn gården og er skogbevokst på sterkt sandholdig jord. Området er etter lagmannsrettens skjønn lite egnet til oppdyrking, hvilket jo måtte forutsette at skogen ble fjernet. Hvis skjønnsretten anså det hensiktsmessig å oppdyrke dette areal, burde dette vært uttalt og

Side:183

begrunnet.

Takst nr. 37 Lien, gnr. 82, bnr. 4, Ole Lien.

Etter de foreløpige beregninger avståes 1 070 m2 dyrket mark, etter den endelige beregning 1 990 m2, altså en økning av ca. 90%.

I skjønnet er anført at 12 dekar ble fulldyrket i 1975, mens 30 dekar ble innkjøpt som tilleggsjord samme år. Dette skal ha vært i 1959.

I ankeerklæringen og under befaringen ble opplyst at alt nå var oppdyrket, slik at eiendommen ikke har ytterligere dyrkningsjord.

Videre har den ankende part pekt på at hvis det var blitt avstått mindre enn 1 000 m2, ville erstatningen blitt beregnet etter marginalkalkyler med en erstatning på ca. kr. 6.500,-, mens erstatningen etter den foreløpige oppgave blir på kr. 3.640,- og etter den endelige oppmåling kr. 5.480,- for nær 2 dekar av eiendommens beste og heldigst beliggende jord.

Takst nr. 39 Lilleeggen, gnr. 82, bnr. 1 og Rosto, gnr. 80, bnr. 11, eier Even Eggen.

Etter de foreløpige beregninger avståes 4.080 m2 dyrket mark etter den endelige beregning 6.250 m2, altså en økning på ca. 50%.

I skjønnet er anført at eieren opplyste at han hadde ytterligere ca. 50 dekar som kunne dyrkes opp. Under lagmannsrettens befaring ble opplyst at dette dreiet seg om en skogteig, og eieren mente det var tvilsomt om han ville få tillatelse til å hugge denne og dyrke opp arealet, og dette ville i hvert fall virke uheldig av hensyn til de klimatiske forhold på eiendommen.

Man kan ikke se i hvilken grad skjønnsretten har regnet med at dette areal kunne dyrkes opp.

Lagmannsretten summerer opp dette slik at det antas å foreligge følgende feil ved saksbehandlingen:

Skjønnsretten har ikke nærmere redegjort for hvilke momenter som er tillagt vekt ved tilpasningstapet, og hvilke tilpasningsmuligheter, spesielt nydyrkingsmuligheter, det er for hver enkelt eiendom. De opplysninger som ble fremlagt, også de som ble fremlagt av eieren, burde vært kontrollert og vurdert av skjønnet.

Det materiale skjønnet har bygget på og som er fremlagt av veivesenet, har vist seg å være mangelfullt.

Det skulle vært vurdert om beregningen med tilpasningstap førte til urimelige resultater og til en viss grad sammenholdes med beregning etter marginalkalkyler. Hvis det viste seg å bli for store uoverensstemmelser, burde en tilpasning vært overveiet. Det vises spesielt til takst nr. 37.

Lagmannsretten antar at disse forhold, sett i sammenheng, kan ha spillet inn for skjønnsresultatet, dels slik at de har ført til åpenbart urimelige resultater, dels slik at de kan vekke tvil om det foreligger et forsvarlig skjønn.

Når det gjelder den flate jordbruksverdi, er ikke gitt noen begrunnelse for den verdi som er satt, kr. 2,- pr. m. Partene er imidlertid enige om at arealene skal erstattes etter bruksverdi som jordbruksverdi. Noen begrunnelse for det rent skjønnsmessige resultat kan vanskelig gis, og de ankende parter har da heller ikke gjort spesielle innvendinger mot denne post.

Det er imidlertid en slik sammenheng mellom de to poster i erstatningsfastsettelsen at disse også ved et nytt skjønn må sees i sammenheng og eventuelt kunne samles i en post.

Lagmannsrettens konklusjon blir da at skjønnsgrunnene ikke fyller de

Side:184

krav som må stilles etter skjønnslovens §28, idet det ikke på tilstrekkelig måte er redegjort for «faktiske omstendigheter og andre forhold av vesentlig betydning». Skjønnet må da bli å oppheve for de poster hvor det er påanket. Det vises til tvml. §384 første ledd.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå ytterligere inn på de ankende parters anførsler i forbindelse med rettsanvendelsen eller på spørsmålet om vilkårlighet.

De ankende parter har nedlagt påstand om at skjønnet ved en eventuell ny behandling skal behandles med nye skjønnsmenn og ny administrator. Det er vist til Magne Schjødt: Ekspropriasjonsprosessen 232, hvoretter dette bør være regelen, hvis et skjønn oppheves, mens rettspraksis har vært noe varierende.

Lagmannsretten finner at denne begjæring bør tas til følge.

Anken har ført frem, og lagmannsretten finner at de ankende parter bør tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett. Det vises til tvml. §172, 1. ledd, jfr. §180 annet ledd. - - -