Rt-1975-580

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1975-05-29
Publisert:	Rt-1975-580
Stikkord:	Anke over motorveiskjønn
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 48/1975
Parter:	Rolf Myrvoll m.fl. (advokat Bjørn Eidem - til prøve) og Ole Bjerke m.fl. (høyesterettsadvokat F B Sigmond) mot Staten v/Samferdselsdepartementet (høyesterettsadvokat Helge J Kolrud).
Forfatter:	Roll-Matthiesen, Mellbye, Schweigaard Selmer, Bølviken, Bendiksby
Lovhenvisninger:	Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Fylkeskommuneloven (1961)5-§9, Tvistemålsloven (1915) §373, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§50, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §13

Dommer Roll-Matthiesen: Den 15. desember 1972 fattet Statens Vegvesen, vegsjefen i Akershus, vedtak om ekspropriasjon for å få gjennomført motorveg E-6, Trondheimsveien, parsell Gran-Ilevegen innen Sørum og Ullensaker kommuner, jfr. veilovens §50 og Samferdselsdepartementets fullmakt av 20. januar 1965.

Skjønnsbegjæring ble innsendt den 20. desember 1972 til Eidsvoll herredsrett, idet Justisdepartementet hadde oppnevnt sorenskriveren i Eidsvoll til å styre hele skjønnet, som berører Eidsvoll og Nes sorenskriverier. Skjønnet ble inkaminert 1. februar 1973, og den nye lov om erstatning ved ekspropriasjon av 26. januar 1973 nr. 4 kom således ikke til anvendelse, jfr. lovens §13.

Underskjønn ble avhjemlet 31. august 1973. Staten begjærte overskjønn for 25 av de 39 takstnummer som underskjønnet omfattet. De fleste av grunneierne begjærte også overskjønn.

Overskjønnet ble bestyrt av sorenskriveren i Nes, Ragnar Dietrichs, i henhold til oppnevnelse av fylkesmannen i Oslo og Akershus. Overskjønnet ble avhjemlet den 29. januar 1974.

På vegne av 12 av grunneierne påanket høyesterettsadvokat F. B. Sigmond overskjønnet til Høyesterett. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 26. juni 1974 ble anken fra to av grunneierne nektet fremmet etter tvistemålslovens §373 tredje ledd nr. 1. En av de ankende frafalt senere sin anke, og saken er for hans vedkommende hevet ved kjennelse av 3. januar 1975. Tilbake står således disse 9 ankende parter, nevnt i den rekkefølge de er oppført i ankeerklæringen: 1. Rolf Myrvold (takstnr. 4), 2. Kristian Romsås (takstnr. 11), 3. Sigvald Sørlie (takstnr. 12), 4. Ole Bjerke (takstnr. 14), 5. Olav Sletner (takstnr. 30), 6, Thorstein Hexeberg (takstnr. 33), 7. Anders A. Isingrud (takstnr. 34), 8. Ingrid og Svenn Flaen (takstnr. 35) og 9. Olaf Isingrud (takstnr. 35, 2).

Side:581

Under forhandlingene for Høyesterett har advokat Bjørn Eidem møtt som prosessfullmektig for de ankende parter nr. 1, 2, 3 og 6, mens høyesterettsadvokat F. B. Sigmond har representert de øvrige 5 ankende parter. Av disse har nr. 4, 7, 8 og 9 av Justisdepartementet fått fri sakførsel for Høyesterett.

Advokat Bjørn Eidem har på vegne av sine parter nedlagt denne påstand:

«1. Eidsvoll herredsretts overskjønn av 29. januar 1974 oppheves så langt det er påanket for takstnummer 4, 11, 12 og 33.

2. Saken hjemvises til ny behandling ved Eidsvoll herredsrett med ny sammensetning.

3. Staten, v/Samferdselsdepartementet betaler saksomkostninger for Høyesterett.»

Høyesterettsadvokat F. B. Sigmond har nedlagt slik påstand:

«1. Eidsvoll herredsretts overskjønn av 29. januar 1974 oppheves så langt det er påanket for takstnummer 14, 30, 34, 35, 1 og 35, 2.

2 Overskjønnet henvises til ny behandling ved Eidsvoll herredsrett med ny sammensetning.

3. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for de utgifter ved ankesaken for Høyesterett som ikke dekkes av det offentlige.»

Staten v/Samferdselsdepartementet har nedlagt følgende påstand:

«1. Eidsvoll herredsretts overskjønn av 29.1.1974 i sak 35/1973 B stadfestes i den utstrekning det er påanket.

2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Det er for Høyesterett fremlagt en del nye dokumenter, blant annet tilleggsuttalelser fra de privat engasjerte sakkyndige under skjønnene. Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Hadeland og Land herredsrett og Oslo byrett til avhør av 3 av de ankende parter og 7 vitner.

De foreliggende anker faller i to grupper:

I. For den ankende part nr. 1 Rolf Myrvold ankes det over at han ble nektet erstatning for redusert verdi av villaeiendom som følge av veganlegget, erstatningsfastsettelsens punkt 2. Det ankes over feilaktig rettsanvendelse, eventuelt over saksbehandlingen - mangelfulle og uklare skjønnsgrunner. I ankeerklæringen var også tatt med anke over at Myrvold var nektet erstatning for vanskeliggjort atkomst - erstatningsfastsettelsens punkt 4. Denne del av anken ble frafalt under ankeforhandlingene for Høyesterett.

II. For samtlige ankende parter for øvrig ankes det over overskjønnsrettens fastsettelser av erstatningene i forbindelse med jordavståelser, anker som har sitt grunnlag i at overskjønnsretten - i motsetning til underskjønnsretten - ikke fastsatte erstatningene på grunnlag av marginalkalkyler, men satte en gjennomsnittlig jordbruksverdi med tillegg av erstatning

Side:582

for tilpassingstap. Det ankes her over feilaktig rettsanvendelse og videre over feilaktig saksbehandling på grunn av mangelfulle, motstridende og uklare skjønnsgrunner og ved at det ikke med tilstrekkelig tydelighet fremgår av skjønnet hvordan skjønnsresultatene er vunnet. Det gjøres også gjeldende at det foreligger vilkårlighet. I ankeerklæringen ble anført at det forelå feilaktig saksbehandling derved at overskjønnsretten angivelig hadde avverget mottagelse av regnskaper for jordbruksdriften for enkelte av de berørte eiendommer. Denne ankegrunn er frafalt under ankeforhandlingene for Høyesterett.

Jeg tar først for meg

I. anken fra Rolf Myrvold (takstnr. 4).

Overskjønnsretten har begrunnet sitt resultat slik:

«Kravet om erstatning for redusert verdi er begrunnet med at utsikten fra tomten er blitt borte som følge av oppbyggingen av Gran bru.

Påstanden tas ikke tilfølge. Det er ingen årsakssammenheng mellom avståelsen av ca. 5 m2 grunn fra saksøktes eiendom til veg C-135 og oppbyggingen av veg K, hvor den føres over motorvegen på Gran bru.»

Myrvold har gjort gjeldende at det her foreligger uriktig rettsanvendelse fra overskjønnsrettens side. Etter rettspraksis er erstatning for ulemper av den karakter det her gjelder begrenset av den naborettslige tålegrense i grannelovens §2. Men hvis ulempene med tiltaket i sin helhet overstiger denne grense, er erstatningsplikt etter grannelovens §2 jfr. §9 til stede. Dette gjelder for enhver som blir berørt av et anlegg, men Myrvold som ekspropriat har rett til å få sitt krav avgjort under ekspropriasjonssaken. Den omstendighet at han avstår bare ca. 5 m2 grunn og denne grunn ikke direkte vedrører Gran bru, må være irrelevant.

Staten har henvist til at overskjønnsretten i sine generelle premisser har gitt en korrekt beskrivelse av gjeldende rett angående erstatning for ulemper, slik den var før lov av 26. januar 1973 nr. 4. Overskjønnsretten uttaler her at det «som da skal erstattes er bare det som betegner en verdiforringende særulempe påført enkelte ekspropriater som følge av ekspropriasjonen». Det ble ikke fra statens side bestridt at de saksøkte hadde krav på erstatning for særulemper, ulemper som oversteg tålegrensen, men denne ulempe måtte ha sammenheng med det som ble avstått fra vedkommende. Slik denne konkrete sak ble prosedert for overskjønnsretten, var det ikke noen foranledning for den til å komme nærmere inn På kravet til årsakssammenheng. Det er blant annet henvist til avgjørelser i Rt-1958-646, 1967 1119 og 1969 643.

Jeg er enig med Myrvold i at den begrunnelse overskjønnsretten har gitt for å nekte erstatning ikke er holdbar, og jeg kan slutte meg til den begrunnelse som er gitt av Myrvold for dette standpunkt. Jeg tilføyer at det for meg nærmest ser ut som overskjønnsretten har glemt å ta standpunkt til om det her foreligger en «verdiforringende særulempe» slik som den gjorde ved de tilstøtende takstnummer 3 og 5, som også er villaeiendommer.

Resultatet må bli at overskjønnet oppheves for så vidt angår

Side:583

takstnummer 4 post 2, og hjemvises til ny behandling. Det er ingen grunn til å bestemme ny sammensetning av overskjønnsretten.

Jeg går så over til å behandle det som er hovedspørsmålet i ankesaken.

II. Anker fra Kristian Romsås m. fl. - i alt 8 ankende parter - over overskjønnsrettens fastsettelse av erstatningene i forbindelse med jordavståelsene.

Dette spørsmål var sentralt fremme under prosedyren for skjønnsrettene, og jeg henviser herom til underskjønnsrettens og overskjønnsrettens skjønnsgrunner. Underskjønnsretten bygde på den marginale bruksverdi og satte for samtlige takstnummer erstatningene for avståelse av dyrket jord til kr. 5,40 pr. m2. For dyrkingsjord - skoggrunn - ble erstatningene satt til kr. 4,30 pr. m2. Disse erstatninger ble gitt uansett størrelsen av arealene i de enkelte tilfeller.

Overskjønnsretten valgte en annen metode for fastsettelsen av erstatningene, en metode som staten i sin prosedyre hadde gått sterkt inn for. Det ble fastsatt en såkalt «flat» bruksverdi, basert på den nettofortjeneste man gjennomsnittlig får ved fornuftig bruk av jorden. I tillegg hertil ble det gitt erstatning for tilpassingstap i den utstrekning det etter en skjønnsmessig vurdering ble funnet grunn hertil. Denne erstatningspost har intet å gjøre med erstatning for tekniske ulemper, som ble fastsatt i særskilte poster. Overskjønnsrettens flertall - formannen og 4 skjønnsmenn - begrunnet generelt sitt standpunkt således:

«Skjønnsrettens flertall er av den oppfatning at den såkalte marginalkalkyle ikke egner seg for fastsettelse av erstatning når det dreier seg om noe mer enn ganske små jordavståelser. Marginalkalkylene vil, når de anvendes på områder på flere dekar, lede til resultater og erstatningsfastsettelser som ikke på noen måte står i samsvar med den reelle verdi på jordbrukseiendommer, enten man ser hen til salgsverdien på det åpne marked, den jordbruksmessige avkastning eller de verdier som legges til grunn ved beskatningen. Satt på spissen kan man si det slik at man ved avståelse av en relativt liten del kan få erstattet nesten hele eiendommens verdi når marginalkalkyle legges til grunn. Hvis man f. eks. må avstå 60 dekar av en eiendom På 200 dekar etter en marginalverdi på 6,- kr. pr. m2, vil erstatningen bli 360.000,- kr., og om man avstår bare 10 dekar vil beløpet bli 60.000,- kr. I denne forbindelse bemerkes at saksøkerens prosessfullmektig under saken flere ganger anmodet de saksøkte om å legge frem sine næringsoppgaver, noe som ikke ble etterkommet, uten at retten dermed vil ha sagt at disse næringsoppgaver ville hatt særlig betydning.

Nå mener ikke flertallet dermed å si at ekspropriatene bare skal ha erstattet den «flate» bruksverdi. Når en jordbrukseiendom ved ekspropriasjon mister en del av sitt areal, har det avståtte areal i realiteten en større kvadratmeterverdi enn det som er igjen. De faste utgifter blir de samme og må følgelig

Side:584

fordeles på mindre arealer, og selv cm noe av utgiftene kan reduseres ved tilpassing av produksjonen, blir det allikevel en del igjen som må erstattes. Dette tilpassingstapet er individuelt og vil bli fastsatt under de respektive takstnumre i form av en ulempeerstatning. Denne kan for enkelte eiendommers vedkommende bli ganske betydelig, og for den saks skyld også lede til en like stor samlet erstatning som etter marginalkalkyle. En finner det imidlertid riktig å poengtere at den rene jordverdi og tilpassingstapet for gjenværende eiendom er to forskjellige ting. I denne forbindelse fremheves at jorden er en arbeidsplass. Dens verdi øker med intensiteten av det arbeid som utføres på den. Bearbeides den ikke i det hele tatt, er også verdien mindre. Å blande disse ting sammen i en pris pr. kvadratmeter under betegnelsen marginal jordbruksverdi anser en uriktig, og det bidrar bare til å skape et urealistisk bilde av jordverdien, og det vil ikke denne overskjønnsrett være med på.

Ved fastsettelsen av den «flate» bruksverdi har retten lagt til grunn kapitalisert årlig nettoavkastning basert på korndrift kombinert med husdyrhold, som etter rettens oppfatning gir den beste avkastning for eiendommer av den karakter en her har med å gjøre. Denne bruksverdi antas ikke å være den samme for alle de saksøkte, idet terrengets beskaffenhet ikke er det samme langs hele motorvegen, og retten har derfor variert erstatningene noe, med kr. 2,- pr. m2 som den høyeste verdi. Forskjellen mellom de enkelte takstnumre blir enda mer markert når det gjelder tilpassingsulempene. Det er gjort nærmere rede for dette under de enkelte takstnumre. Rent generelt bemerkes at tilpassingen stort sett blir vanskeligere jo mindre eiendommen er.»

Overskjønnsrettens mindretall - to av skjønnsmennene - gav følgende begrunnelse for sitt standpunkt:

«Vi er enig med rettens medlemmer forøvrig i at man ved kritikkløst å bruke marginalkalkylene i dette tilfelle vil komme frem til uheldige resultater, fordi det delvis dreier seg om ekspropriasjon av forholdsvis store områder. Vi er imidlertid ikke enig i at dette bør medføre at man ser helt bort fra marginalkalkylene, idet det har utviklet seg en fast rettspraksis hvoretter dyrket mark som må avståes skal erstattes etter marginalkalkyle. Det er mulig at dette prinsipp nå er modent for revisjon, men dette burde ikke gjøres i forbindelse med dette skjønn hvor loven av 26. januar 1973 ikke kommer til anvendelse. Vi mener derfor at det også ved dette skjønn burde legges marginalverdi til grunn for erstatningene for dyrket mark og dyrkingsjord, dog således at det blir tatt hensyn til størrelsen av de arealer som avståes. Vi finner at den verdi pr. m2 som er satt av underskjønnet gjennomgående er for høy, og vi mener at det er uriktig, som underskjønnet har gjort, å fastsette den samme kvadratmeterpris for hele strekningen, idet forholdene på de forskjellige takstnumre er høyst ulike.

Da den erstatningsutmåling vi er kommet frem til for de

Side:585

enkelte takstnumre stort sett stemmer med det skjønnsrettens øvrige medlemmer er kommet frem til ved å benytte den flate jordverdi tillagt tilpassingsulemper, finner vi ikke grunn til å dissentere ved erstatningsutmålingene. Uenigheten dreier seg i realiteten om beregningsmetoder, ikke resultatet.»

Den samlede overskjønnsrett uttalte sluttelig om jordbruksverdiene følgende:

«I tillegg til tilpassingsulempene vil det også bli gitt ulempeerstatning for de tekniske ulemper som ekspropriasjonen påfører de gjenværende eiendommer, slik som lengre driftsveger, vendeteiger og dårligere arrondering.

Både når det gjelder tilpassingsulemper og ulempene av mer teknisk art er det lagt vekt på at de saksøkte plikter å legge sin produksjon slik an, og i det hele tatt innrette seg slik at deres tap reduseres mest mulig. I denne forbindelse har en tatt hensyn til at de fleste saksøkte har muligheter til å få utvidet sin innmark i og med at skoggrunnen blir å anse som dyrkingsjord.»

Om erstatningene for avstått skoggrunn uttalte overskjønnsretten:

«Underskjønnet har stort sett bedømt skoggrunnen som dyrkingsjord, og begge parter har for overskjønnet gitt uttrykk for at de er enige i denne vurdering. Overskjønnsretten har også kommet til at det er naturlig å betrakte skogområdene som dyrkingsjord, og antar at de også uten motorvegen for en stor del ville ha blitt oppdyrket i løpet av forholdsvis kort tid. Skoggrunnen vil, når den blir oppdyrket, gi jord av omtrent samme kvalitet som innmarken ellers. Ved verdsettelsen må det imidlertid gjøres fradrag for utgiftene til ryddiggjøring av arealene og oppdyrkingen. Det er i forbindelse med dette tatt hensyn til offentlige dyrkingsbidrag og til redusert avling de første årene. Det må følgelig foretas en neddiskontering. Retten har under henvisning til dette funnet at høyeste Pris pr. m2 for skoggrunnen må settes til kr. 1,-. I tillegg til dette gis etter konkret bedømmelse erstatning for tilpassingsvansker og ulempeerstatning etter de samme prinsipper som for den dyrkede mark.

Mindretallets særuttalelse gjelder også for verdsettelsen av dyrkingsjord.»

Som det vil fremgå av det siterte, ble den «flate» jordbruksverdi satt til kr. 2,- pr. m2 som den høyeste verdi og kr. 1,- pr. m2 for skoggrunnen. Når erstatningene for tilpassingstap tas med og fordeles på de avståtte arealer, varierer - ifølge beregninger foretatt av de ankende parter - erstatningene for dyrket jord fra kr. 1,50 til kr. 3,25 pr. m2 og fra kr. 1,65 til kr. 2,92 pr. m2 for dyrkingsjord. I underskjønnet ble kapitaliseringsfaktoren satt til 4 %, mens overskjønnet brukte 5 %. Omtrent 1/4 av differansen mellom de to instansers erstatningsfastsettelser skyldes denne endring av kapitaliseringsfaktoren.

De ankende parter har blant annet gjort gjeldende at skjønnsrettene gjennom lengre tid har funnet frem til en bruksverdivurdering basert på marginalkalkyler fordi jorden er en

Side:586

minimumsfaktor i næringen. Taper man 1 dekar, taper man også inntekten herav, mens man i stor grad beholder alle faste utgifter. Det påankede overskjønn har radikalt brutt med denne langvarige skjønnspraksis. Imidlertid gjør de ankende parter ikke gjeldende at det gjennom den langvarige praksis er skapt noen sedvanerett for at del-avståelser av jord skal skje etter marginalkalkyler. Det anføres således ikke som feil rettsanvendelse at overskjønnsretten istedenfor å erstatte jorden etter grenseverdi har erstattet den etter gjennomsnittlig bruksverdi med tillegg av erstatning for tilpassingstap fordi man beholder de faste kostnader ved utregningen av jordverdien. Hvis riktige prinsipper blir anvendt, skal erstatningsmetoden ikke bety noe for det samlede resultat. Men marginalverdier må etter de ankende parters mening gå inn i enhver beregning når det gjelder del-ekspropriasjoner også ved bruk av den metode overskjønnsrettens flertall har valgt.

Overskjønnsrettens flertall har imidlertid lagt til grunn at grenseverdiprinsippet fører til for høye erstatninger, og det er på dette grunnlag overskjønnsretten har forkastet bruken av marginalkalkylene. Dette er feil rettsanvendelse, og denne feilaktige rettsanvendelse har ført til at erstatningene er blitt altfor lave. De ligger langt under de vanlige erstatninger for dyrket jord i Akershus fylke, herunder erstatningene for de øvrige strekninger av motorvegen Oslo grense mot Kløfta, hvor den vanlige erstatning har vært ca. kr. 6,- pr. m2, jfr., også underskjønnet i nærværende sak, hvor erstatningene som nevnt ble satt til kr. 5,40 pr. m2. Dette brudd med vanlig erstatningsnivå i distriktet bevirker at skjønnsresultatene fremtrer som vilkårlige. Erstatningene er for øvrig så lave at de også av den grunn må karakteriseres som vilkårlig fastsatt. Hertil kommer at overskjønnsrettens erstatningsfastsettelser er diktert av utenforliggende hensyn. Erstatningene er presset ned ut fra jordbrukspolitiske betraktninger, idet overskjønnsretten har antatt at de tidligere erstatningsfastsettelser ikke står i samsvar med den reelle verdi av jordbrukseiendommer «enten man ser hen til salgsverdien på det åpne marked, den jordbruksmessige avkastning eller de verdier som legges til grunn for beskatningen». Også dette har ført til at skjønnsresultatene må karakteriseres som vilkårlige.

Overskjønnsretten har ikke nærmere redegjort for hvorledes erstatningene for tilpassingstap er beregnet, og man kan ikke av skjønnsgrunnene se hvorledes resultatene er fremkommet. Det foreligger derfor mangelfulle skjønnsgrunner, idet det særlig understrekes at det må stilles sterke krav til skjønnsgrunnene når overskjønnet så radikalt bryter med underskjønnet og den tidligere skjønnspraksis. Det avgjørende moment i hvilken grad eierens egen arbeidsinnsats lar seg innpasse i like regningssvarende virksomhet og hvorvidt utgifter til maskiner og bebyggelse lar seg begrense ved senere nyinvestering, er således ikke i tilstrekkelig grad behandlet av skjønnsretten. Ved

Side:587

overgangen til den metode overskjønnsretten bruker oppstår en post som må inngå i tilpassingstapet, nemlig godtgjørelse for den arbeidskraft eieren ikke får anvendelse for når jorden tas fra ham. Ved marginalmetoden blir tapet erstattet, men bruken av gjennomsnittlige jordverdier fører til at han ikke får noen erstatning for hele den arbeidstid som ble dekket av det avståtte areal. Dette er en feilkilde som overskjønnsretten ikke kan ha vært oppmerksom på. En annen - alternativ - feilkilde overskjønnsretten heller ikke kan ha vært oppmerksom På er at ekspropriaten etter den metode som er valgt har krav på å få erstattet marginalinntekten som faller på den arbeidstid som er medgått spesielt på det avståtte areal. Disse feilkilder følger av den nye metode, og ingen har vært oppmerksom på dem tidligere. Men hvis overskjønnsretten hadde vært oppmerksom på feilkildene, burde den ha gjort nærmere rede for hvorledes og i hvilken utstrekning det var tatt hensyn til dem. Manglene ved skjønnsgrunnene må føre til opphevelse av overskjønnet i sin helhet for de påankede takstnummer på grunn av den sammenheng det er mellom de forskjellige erstatningsposter.

Overskjønnsretten har for øvrig - anfører de ankende parter videre - gjort seg skyldig i feilaktig rettsanvendelse når den har «tatt hensyn til at de fleste saksøkte har muligheter til å få utvidet sin innmark i og med at skoggrunnen blir å anse som dyrkingsjord». Det siktes her til utmålingen av erstatning for tilpassingstap, men denne fordel har ingen sammenheng med ekspropriasjonen. Skoggrunnen har ligget som en reserve, og oppdyrkingen ville ha kommet under alle omstendigheter, jfr. overskjønnsrettens anførsel herom. Skoggrunnen representerer en fremtidsverdi for grunneierne, og det er ikke berettiget å trekke denne verdi - som ikke er skapt ved ekspropriasjonen - inn ved vurderingen av tilpassingstapets størrelse.

Staten har blant annet anført at ved avståelse av jord er det to tapsposter som skal erstattes: den grunn som avstås og det tilpassings- eller omstillingstap en eiendom lider ved at eiendommen blir fratatt en del av grunnen. Hittil har i meget stor utstrekning erstatningen for begge poster blitt fastsatt under ett gjennom marginalkalkyler, men slik denne metode har vært nyttet fører den til uriktige resultater, bortsett fra små avståelser. Staten vil ikke bestride at man også ved større avståelser kan komme til riktige resultater under forutsetning av at det foretas nødvendige korreksjoner med hensyn til fradrag også for det som vanligvis regnes som faste utgifter. Men dette gjøres ikke i praksis - det regnes vanligvis ut en marginalverdi, og den brukes for alle avståelser uten hensyn til arealets størrelse. Underskjønnet i denne sak er det beste bevis herfor, idet alle ekspropriater er gitt erstatning etter kr. 5,40 pr. m2 for dyrket mark uten at det individuelle tap synes å være vurdert. Det er dette som er grunnlaget for at staten har gått så sterkt inn for anvendelse av den metode overskjønnsrettens flertall har lagt til grunn.

Side:588

Overskjønnsrettens flertall har gitt en fyldestgjørende og tilstrekkelig begrunnelse for hvorfor den finner marginalkalkylemetoden uegnet til fastsettelse av erstatning for tilpassingstap for annet enn de helt små jordavståelser. Begrunnelsen er saklig og det er ikke tatt utenforliggende hensyn. Den gir uttrykk for en riktig rettsanvendelse. Flertallet har forkastet den i praksis vanlig brukte marginalkalkyle-metode, ikke enhver bruk av marginalkalkyler. Flertallets syn er vel begrunnet, da bruken av marginalkalkyler i praksis har ført til generelle - og for høye - erstatningsfastsettelser av individuelle tap, noe som må være uriktig.

De ankende parter har - anfører staten videre - ikke hevdet at det er feil når erstatningen er delt opp i et beløp for jordbruksverdien og et beløp for tilpassingsvansker. Det er heller ikke anket over fastsettelsen av den «flate» jordbruksverdi. Anken retter seg i realiteten mot utmålingen av erstatningene for de individuelle tilpassingstap. Overskjønnsretten har gitt klare og fullstendige premisser som grunnlag for utmålingen, og det er ikke noen grunn til å tro at overskjønnsretten ikke har vært oppmerksom På de spesielle problemer med hensyn til godtgjørelse for egen arbeidskraft som kan oppstå ved bruk av den nye metode. Det må her erindres at det deltok erfarne skjønnsmenn med inngående kjennskap til timeforbruket i jordbruket. Og det må for øvrig fremheves som et tungtveiende moment at overskjønnsrettens mindretall - som brukte marginalkalkyler - kom til samme resultater som flertallet.

Etter statens mening er det riktig at overskjønnsretten ved utmålingen av erstatningene for tilpassingstap har tatt hensyn til mulighetene for tilpassing ved nydyrking av skoggrunn. Når det kreves erstatning for et tilpassingstap ved at gårdens faste utgifter må fordeles på færre dekar dyrket jord, skal det også tas hensyn til om gården kan tilpasse seg ved å dyrke opp ny jord. Skjønnsrettens anførsel herom er etter statens mening et utslag av den alminnelige regel om ekspropriatens plikt til å tilpasse seg. Og det er eiendommens tilpassingsmuligheter slik som de foreligger ved ekspropriasjonen som må være avgjørende.

Etter statens mening er anførslene om vilkårlighet åpenbart uholdbare.

Jeg finner at ankene ikke kan føre frem.

Som tidligere gjentatte ganger nevnt har overskjønnsretten ved sine erstatningsfastsettelser brukt en annen metode enn den som tidligere vanligvis har vært benyttet. Under prosedyren for Høyesterett har partene viet den tidligere benyttede metode - bygd på marginalkalkyler - en meget bred behandling for å påvise dens verdi - eller mangel på verdi - ved beregningen av erstatningene når det gjelder jordavståelser av noen størrelse. Det er imidlertid ikke marginalkalkyle-metoden som nå foreligger til bedømmelse av Høyesterett. Det er ankene over det aktuelle overskjønn som skal behandles og avgjøres, og Høyesterett har ingen foranledning til i denne sak å prøve om

Side:589

marginalkalkyler som metode er riktig eller gal eller om den skjønnspraksis som har utviklet seg på grunnlag av metoden har ført til uriktige resultater. Men jeg finner grunn til å bemerke at partene synes å være enige om at marginalkalkyler kan gi riktige resultater for små jordavståelser, mens uenigheten dreier seg om metodens verdi når jordavståelsene blir større, slik som det er tilfellet i denne sak. Men staten erkjenner at også da kan metoden gi riktige resultater forutsatt at de nødvendige korreksjoner mellom variable og faste kostnader blir foretatt ut fra arealenes størrelser og de subjektive tap ekspropriaten lider ved jordavståelsen. Men det er nettopp dette som etter statens mening ikke har vært tilfellet i den tidligere skjønnspraksis. Praktisk talt alltid blir marginalverdien for ett dekar regnet ut, og det beløp som da fremkommer blir multiplisert med antall dekar som skal avstås uten at det tas hensyn til at de individuelle tap kan variere fra den ene ekspropriat til den annen.

Jeg finner ikke grunn til å gå ytterligere inn på marginalkalkyle-metoden utover at jeg skal bemerke at en slik skjematisk anvendelse av metoden synes i atskillig grad å måtte føre til for høye erstatninger og at misforholdet vanligvis vil bli større jo større areal avståelsen gjelder.

Overskjønnsretten har som nevnt funnet at marginalkalkyler ikke egner seg for fastsettelse av erstatninger for jordavståelser utover ganske små avståelser. Begrunnelsen er at de fører til erstatninger som ikke står i samsvar med den reelle verdi på jordbrukseiendommer. Etter de ord som er brukt kan det se ut som overskjønnsretten totalt forkaster marginalkalkylenes anvendelighet på områder på flere dekar og at spørsmålet ikke kan stille seg annerledes selv om korrigeringer av variable/faste utgifter foretas. Det eksempel overskjønnsretten deretter kommer med, viser imidlertid at det er den skjematiske, unyanserte og ikke korrigerte anvendelse av metoden overskjønnsretten ikke finner egnet og som den derfor ikke vil bruke.

Jeg kan ikke se at det ved denne avgjørelse er tatt utenforliggende hensyn - av jordbrukspolitisk art eller av annen art. Jeg kan derfor ikke være enig med de ankende parter i at det foreligger feil rettsanvendelse ved metodevalget, og den omstendighet at erstatningene er blitt betydelig lavere enn de vanlige i praksis på grunnlag av marginalkalkyler, kan heller ikke etter min mening indikere feil rettsanvendelse.

Overskjønnsretten har delt erstatningsfastsettelsen i to selvstendige deler: den «flate» bruksverdi som er den gjennomsnittlige bruksverdi som fremkommer etter at så vel de variable som de faste kostnader er trukket fra. Og i tillegg hertil er det - hvor det er grunnlag for det - gitt erstatning for et såkalt tilpassingstap, som er en individuell korreksjonsfaktor som skal dekke de spesielle utgifter eller inntektstap den enkelte ekspropriat får.

Side:590

De ankende parter har ikke rettet noen innvendinger mot fastsettelsen av den «flate» jordbruksverdi, og de har for øvrig erkjent at det i og for seg ikke innebærer noen feil rettsanvendelse å bruke den metode som er anvendt, forutsatt at den brukes riktig. Men resultatene viser etter de ankende parters mening at metoden ikke er riktig brukt. Og det fremgår etter de ankende parters mening overhodet ikke av de enkelte skjønnsresultater hvilke poster det er gitt erstatning for, og skjønnsgrunnene er derfor så mangelfulle at skjønnet må oppheves.

Jeg skal hertil bemerke at overskjønnsretten i sin generelle begrunnelse for utmålingen av tilpassingstapet, jfr. det tidligere siterte fra premissene for flertallets begrunnelse, gir et klart og presist uttrykk for de momenter som det skal tas hensyn til. Denne begrunnelse inneholder marginalbetraktninger om tilpassing til de enkelte ekspropriaters spesielle forhold. Tilpassingstapet er en ulempeerstatning som etter min mening er tilstrekkelig begrunnet i det som generelt er anført uten at overskjønnsretten pliktet å gi spesielle begrunnelser for skjønnsresultatet i de enkelte tilfeller. Og overskjønnsretten må, slik den har beskrevet denne form for ulemper, ha vært oppmerksom på arbeidskraft-spørsmålet, som er sentralt i problemet. Det er ingen holdepunkter for å anta at det her er bygd På uriktig grunnlag, slik som hevdet av de ankende parter.

Det er av de ankende parter spesielt anført at overskjønnsretten delvis synes å ha blandet sammen erstatning for tekniske ulemper og erstatning for tilpassingstapet. Det er i den anledning vist til takst nr. 35, hvor det er gitt erstatning for tekniske ulemper på grunn av at eiendommen blir delt i tre deler og hvor dette moment også kommer inn ved fastsettelsen av tilpassingstapet.

Jeg kan ikke innse at det her foreligger noen sammenblanding, idet den omstendighet at en eiendom blir oppdelt også kan føre til at selve tilpassingen blir vanskeliggjort med den følge at forholdet også må komme inn i bildet ved fastsettelsen av erstatningen for tilpassingstapet.

De ankende parter har som før nevnt hevdet at det er feilaktig rettsanvendelse når overskjønnsretten har tatt hensyn til den mulighet som foreligger for utvidelse av innmarken i og med at skoggrunnen blir å anse som dyrkingsjord.

Jeg kan ikke være enig heri, og jeg slutter meg til det som fra statens side er anført om spørsmålet. En ekspropriat plikter å tilpasse seg de nye forhold, og når han som følge av ekspropriasjonen får frigjort arbeidskraft og maskiner m.v., må han, hvis det er mulig for ham, ved nydyrking skape anvendelse for disse produksjonsmidler om han derved helt eller delvis kan begrense sitt tap. Begrenses herved hans adgang til i fremtiden å oppnå en gunstigere balanse mellom jordareal og andre produksjonsmidler enn han hadde før ekspropriasjonen, må forholdet tas i betraktning ved skjønnet over hans samlede ulemper. Det er imidlertid intet holdepunkt for å anta at overskjønnsretten ikke har vært oppmerksom på dette.

Side:591

Sluttelig skal jeg bemerke at anførslene om vilkårlighet etter min mening er åpenbart uholdbare, noe som i høy grad også støttes av de resultater overskjønnsrettens mindretall kom til på grunnlag av sin anvendelse av marginalkalkyler.

Etter det anførte vil denne del av det påankede overskjønn bli å stadfeste.

Jeg antar at Rolf Myrvold bør tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett. Beløpet settes til kr. 3.000 under henvisning til at behandlingen av hans anke ikke har medført særlig arbeid.

Etter omstendighetene finner jeg at saksomkostninger for øvrig ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Overskjønnet oppheves for så vidt angår erstatningspost 2 under takst nr. 4, Rolf Myrvold. Saken hjemvises for denne erstatningspost til ny behandling ved Eidsvoll herredsrett.

2. Overskjønnet stadfestes for øvrig i den utstrekning det har vært påanket.

3. I saksomkostninger for Høyesterett betaler staten v/Samferdselsdepartementet til Rolf Myrvold 3.000 - tre tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

4. For øvrig tilkjennes ikke saksomkostninger for Høyesterett.

Dommer Mellbye: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Schweigaard Selmer, Bølviken og Bendiksby: Likeså.