Rt-1980-967

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1980-06-27
Publisert:	Rt-1980-967
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 110/1980
Parter:	Gunnhild Gislingrud (advokat Ole Nyfløt - til prøve) mot Randi Søreng (høyesterettsadvokat Sverre Thune).
Forfatter:	Løchen, Aasland, Sinding-Larsen, Røstad, Mellbye
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1974) §52, Odelsloven (1821), §12, §21, Odelsloven (1974)

Dommer Løchenr: Saken gjelder spørsmålet om å tilsidesette den vanlige åsetesrekkefølgen i medhold av odelsloven av 28. juni 1974 nr. 58 §52 siste ledd.

På skifte etter avdøde foreldre Andreas og Jenny Grønnern oppstod tvist mellom den eldre datter, Gunhild Gislingrud, og den yngre datter Randi Søreng om retten til å overta odelseiendommen Grønnern, gnr. 89 bnr. 5 og gnr. 94 bnr. 30 i Eidsberg. Søstrene er enige om at begge har åsetesrett og at Gunhild etter lovens hovedregel er best berettiget. Randi Søreng krevde imidlertid under henvisning til odelslovens §52 siste ledd, jfr. §21, allikevel å få overta eiendommen etter åsetestakst, og reiste sak mot Gunhild Gislingrud da hun bestred kravet.

Heggen og Frøland herredsrett avsa den 16. november 1977 dom med slik domsslutning:

.l. Gunhild Gislingrud frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke./

Randi Søreng anket til Eidsivating lagmannsrett, som 18. juni 1979 avsa dom med denne domsslutning:

.1. Randi Søreng tilkjennes eiendommen Grønnern gnr. 89 bnr. 5 og gnr. 94 bnr. 4 i Eidsberg til åsetespris kr 220.000 - i privat skifte etter foreldrene Jenny og Andreas Grønnern.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke./

Side:968

Dommen ble avsagt under dissens, idet en dommer stemte for å stadfeste herredsrettens dom.

Gunhild Gislingrud har påanket dommen til Høyesterett og har nedlagt slik påstand:

.1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Randi Søreng tilpliktes å erstatte Gunhild Gislingruds saksomkostninger for alle retter./

Randi Søreng har tatt til gjenmæle og nedlagt denne påstand:

.1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Gunhild Gislingrud dømmes til å betale sakens omkostninger for alle retter til Randi Søreng./

Til bruk for Høyesterett har partene og 7 vitner hvorav 3 er nye for Høyesterett, forklart seg ved bevisopptak 30. november og 3. desember 1979 for Heggen og Frøland herredsrett.

Sakens nærmere enkeltheter og partenes tidligere anførsler fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens dommer.

Den ankende part, Gunhild Gislingrud, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Lagmannsrettens flertall har stilt for små krav til den interesseovervekt som må foreligge for å fravike hovedregelen etter odelslovens §52 første ledd, jfr. §12, at Gunhild Gislingrud som den eldste har rett til å overta eiendommen etter åsetestakst.

Etter ordlyden i bestemmelsen, dens forarbeider og rettspraksis må det stilles strenge krav for å fravike hovedregelen. I odelslovens §52 siste ledd uttales at unntak kan skje .i særlege tilfelle/ og ut fra de synsmåter som er nevnt i §21. Vilkårene for å fravike åsetesrekkefølgen må derfor være enda strengere enn vilkårene etter §21 første ledd for å nekte odelsløsning.

Lagmannsrettens flertall har videre lagt vekt på forhold som ikke er relevante eller kan tillegges særlig vekt ved rimelighetsvurderingen. Randi Søreng har ikke som nevnt i odelslovens §21 .vore heime og hjelpt til på garden/. Hun har fra 1940 til 1970 forpaktet gården på meget fordelaktige vilkår med lav avgift og gratis hjelp fra foreldrene, og har fått full kompensasjon for den hjelp hun har ytet foreldrene i alderdommen og ved sykdom. Det opprinnelige motiv for forpaktningen og foreldrenes ønske som var å hjelpe Randi, taler ikke for å fravike rekkefølgen til fordel for henne. Forpaktningen opphørte i 1970, og Randis tilknytning til gården er i dag bare at hun bor der, idet hun arbeider utenfor gården som vaskehjelp. Hun er i dag ikke lenger skikket til å overta gården.

Gunhild har ikke utdannet seg for et annet yrke. Hun vokste opp på gården og tok del i arbeidet der inntil hun 24 år gammel flyttet, etter å ha giftet seg nyttårsaften 1940. Det var da ikke lenger plass til henne på gården etter at Randi med familie var flyttet inn. Hennes situasjon er derfor en annen enn den som er nevnt i eksemplet i odelslovens §21.

Lagmannsrettens flertall har heller ikke lagt vekt på at Gunhild

Side:969

etter den tidligere odelslov hadde en ubetinget rett til å overta gården i forhold til sin yngre søster. Hun har hele tiden ønsket dette og gjort det klart for moren. Hun har aldri sagt eller gjort noe som kunne gi søsteren Randi grunn til å tro at hun ville oppgi sin rett. Randi måtte derfor være forberedt på overtagelsen.

Lagmannsretten har heller ikke vurdert betydningen av at Randis svigersønn og datter, som fra 1970 forpaktet gården og bodde der til 1974, kjøpte en gård, Jerud, på ca. 120 dekar innmark og flyttet dit med familien. Grønnern drives nå av dem bare som tilleggsjord til Jerud.

Småbruket som Gunhilds sønn Thor-Sigmund skal overta, er langt mindre, uten driftsbygning, og kan ikke drives som selvstendig bruk.

De momenter som er nevnt ved interessevurderingen i odelslovens §21, går derfor ikke igjen i denne sak. Disse momenter er riktignok ikke uttømmende, men lagmannsrettens flertall har ikke påvist andre relevante hensyn som taler for å fravike hovedregelen.

Ankemotparten, Randi Søreng, mener at lagmannsrettens dom er riktig. Hun er ikke enig i at vilkårene for å fravike åsetesrekkefølgen er strengere enn vilkårene for å nekte odelsløsning etter odelslovens §21. Det ville være klart urimelig om Randi ikke fikk overta gården. Hun har vokst opp på gården og ytet all sin arbeidsinnsats der bortsett fra 3 år. Hun har hjulpet sine foreldre under sykdom og i alderdommen så de kunne bo hjemme, og har således vært avskåret fra å drive et annet yrke. Hennes situasjon dekkes derfor av §21's uttrykk .vore heime og hjelpt til på garden/. Det kan ikke ha vært lovens mening at hjelpen skal ha vært uten vederlag. Hennes tilknytning til gården er langt større enn Gunhilds som flyttet fra den i 1941 og senere har hatt sitt yrke som husmor og som sin manns hjelper i hans forretning. Gunhild har nå i lengre tid vært i annet yrke med god inntekt, slik at det ikke vil være naturlig for henne å overta og drive gården. Randis datter Reidun er vokst opp på gården. Datterens mann, Per Fundingsrud, har jordbruksutdannelse og har forpaktet gården siden 1970. Gunhilds sønn Thor-Sigmund har på den annen side ikke jordbruksutdannelse og driver ikke sin fars gård. Han har ikke samme tilknytning til gården Grønnern som Randis datter Reidun.

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og lagmannsrettens mindretall og kan i det vesentlige tiltre deres begrunnelse.

Som utgangspunkt gjelder odelslovens §52, hvoretter Gunhild Gislingrud går foran Randi Søreng i åsetesrekken. Etter §52 siste ledd kan imidlertid rekkefølgen fravikes hvor det i særlige tilfelle vil føre til .klårt urimelege resultat/. Retten kan da .ta anna avgjerd ut frå dei synsmåtar som er nemnde i §21/. Høyesterett har ved anvendelsen av unntaksregelen ved odelsløsning lagt en streng norm til grunn. Jeg finner det tilstrekkelig å vise til Rt-1978-268 og Rt-1979-1139 og 1534. Ordlyden i §52 uttaler at unntak kan skje .i særlege tilfelle/ ut fra de synsmåter som er nevnt i §21. Det er et spørsmål om det her ligger et enda strengere krav for å gjøre unntak fra hovedregelen. Jeg finner det ikke nødvendig å ta standpunkt til

Side:970

dette spørsmål i denne sak. Det er tilstrekkelig for mitt resultat at det i alle fall ikke kan anvendes noen mildere norm for å fravike rekkefølgen ved utøvelse av åsetesrett enn ved fravikelse av reglene for odelsløsning etter §21.

Åsetesretten ble gjort gjeldende på skifte etter foreldrene i 1976. Situasjonen var da at den eldste søster Gunhild var 60 år, hennes mann 64 år. De hadde solgt sin forretning i Mysen og bygd hus på mannens eiendom Gislingrud - et småbruk som ikke gav grunnlag for selvstendig drift. Gunhild hadde da ikke drevet med jordbruk siden hun flyttet fra foreldrenes gård i 1941,24 år gammel.

Randi var i 1976 56 år. Hennes mann var 66 år og pensjonert. De hadde i 1970 oppgitt forpaktningen på grunn av hennes sykdom.

Randi fremleier fra 1970 en leilighet på Grønnern av svigersønnen og har deltidsarbeid som vaskehjelp på et sykehus. Det er ikke opplyst noe om hun siden 1970 har utført noe gårdsarbeid.

Ut fra de hensyn åsetesretten tar sikte på å fremme, kan jeg ikke se at noen av de to søstre fremtrer som sterke pretendenter.

Spørsmålet blir om det vil føre til .klårt urimelege resultat å følgja den vanlege åsetesrekkefølgja/.

Jeg kan ikke se at det er tilfellet i denne sak.

Gunhild Gislingrud har hatt hele sin oppvekst på gården. Som hjemmeværende datter inntil hun var 24 år var hennes arbeid knyttet til gården. At hun flyttet i 1941, skyldtes at Randi og hennes mann hadde flyttet inn og overtatt forpaktningen. Det var da ikke plass for henne og hennes mann. Jeg kan ikke etter dette tillegge fraflytningen noen vekt i hennes disfavør i saken. Hun har ikke utdannet seg for noe annet yrke enn gårdsdrift. Gunhild har ikke drevet med jordbruk etter at hun giftet seg, men hun har hele tiden regnet med at hun skulle overta Grønnern etter foreldrene. Dette kom blant annet til uttrykk ved at den forpaktningskontrakt som ble opprettet mellom moren Jenny Grønnern og Per Fundingsrud i 1970 og som ble satt opp av Gunhilds mann, ble gjort gjeldende for et år av gangen. Dette ble gjort fordi Gunhild ønsket å overta gården ved morens død og da ikke ville være bundet av en langvarig forpaktningskontrakt.

Jeg kan etter dette ikke se at Gunhilds situasjon kan likestilles med den som er beskrevet i eksemplet i §21 første ledd annet punktum.

På den annen side finner jeg at eksemplet i §21 heller ikke uten videre dekker Reiduns situasjon. Hun har riktignok vokst opp på gården og bodd der i alle år unntatt fra 1937 til 1940. Men da hun kom tilbake i 1940 med sin mann, var det som forpakter av gården med overtagelse av driften og husene, ikke som arbeidshjelp hos foreldrene. Tilbakeflyttingen synes også å ha hatt bakgrunn i hennes og hennes manns vanskelige økonomiske stillinge. Mannens lastebil var rekvirert i 1940, og lastebilkjøring var da heller ikke noe lukrativt yrke. Forpaktningsavgiften på kr 1.200 pr år var rimelig og ble meget rimelig i og med at den ble stående uendret til 1965, da den ble hevet til kr 1.500. Foreldrene tok gjennom mange år del i arbeidet på gården uten særskilt vederlag. Randi har sikkert ytet foreldrene atskillig hjelp under sykdom og i eldre år, men det er ikke opplyst noe

Side:971

om det var foreldrene som bandt henne til å bli på gården.

Hun har heller ikke påberopt at hun ved sin innsats på gården har tilført denne varige verdier som nå må oppgis etter 6 år etter at hennes forpaktning er opphørt.

Hun har også så lenge den gamle odelslov gjaldt måttet være klar over at Gunhild hadde en ubetinget rett til å overta gården, og det er ikke fremkommet noe som kunne gi henne grunn til å tro at Gunhild hadde oppgitt sin rett.

Begge parter har påberopt sine barns tilknytning til gården. Jeg finner det ikke rimelig i den tvist som her foreligger mellom søstrene å legge særlig vekt på de planer barna måtte ha.

Jeg nevner bare at Randis datter Reidun er gift med en gårdbruker som selv har fullverdig gård, Jerud, og driver Grønnern som tilleggsjord. Om Gunhilds sønn Thor-Sigmund er opplyst at han ikke har jordbruksutdannelse, men anføres at han i tilfelle vil drive Grønnern som selvstendig bruk.

Begge søstrenes tilknytning til Grønnern er i de senere år svekket. Etter 1970 er Randis tilknytning til gården vesentlig av følelsesmessig art foruten at hun har sin bolig der. Etter en totalvurdering av de forhold jeg nå har omtalt, finner jeg ikke at det ville være klart urimelig å følge den vanlige åsetesrekkefølge.

Jeg finner således at herredsrettens dom må stadfestes.

Da denne sak er den første i Høyesterett hvor det nye rettsspørsmål som odelslovens §52 reiser, blir behandlet, finner jeg at partene har hatt så vidt god grunn til å søke Høyesteretts avgjørelse at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne dom:

Heggen og Frøland herredsretts dom av 16. november 1977 stadfestes.

Saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Aasland: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Sinding-Larsen, Røstad og Mellbye: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver J.E. Aarsland Olsson m/domsmenn): - - -

Saksforholdet er følgende:

Sakens parter er søsken. Gunhild er født xx.xx.1916, Randi 20.12.1919. - - -

Gunhild og Randi som er barn av Andreas og Jenny var hjemmeværende til de giftet seg, Gunhild i en alder av 24 år i 1940, Randi i en alder av 17 år i 1937.

I 1940 flyttet Randi med familie tilbake til Grønnern i forbindelse med at hun og hennes mann som hadde drevet leiekjøring med lastebil, overtok forpaktningen av eiendommen. Avtalen omfattet jordbruket og bygningene og dertil bruksretten til en større besetning. Avgiften var stipulert til kr

Side:972

1.200,- pr år.

Andreas døde 17.2.1965 og fra dette år ble forpaktningsavgiften hevet til kr 1.500,- pr år. Forpaktningen opphørte i 1970. Fra nevnte år har Sørengs svigersønn, Per Fundingsrud, forpaktet eiendommen for kr 3.600,- pr år. Kontrakten har gjeldt for l år om gangen og er også forlenget etter at Jenny som satt i uskiftet bo, døde 17.2.1976.

Gunhild og Randi som er eneste arvinger, har overtatt boet til privat skifte, men ikke kunnet komme til enighet om hvem som skal få overta driftsenheten Grønnern/Solli. - - -

Retten bemerker:

Saksøkte hevdet under saksforberedelsen at Anton hadde overtatt eiendommen før skjøte ble utstedt, og at den var odelshevdet før han den 7. mai 1920 skjøtet den videre til Andreas. Anførselen kan ikke ses opprettholdt under hovedforhandlingen, og i mangel av andre bevis enn foran gjengitte passus i skjøte av 8. juni 1902, legger retten til grunn at odelshevden først ble fullført i Andreas' eiertid. Ektefellene Andreas og Jenny hadde felleseie, hvorav følger at også Jenny vant odelsrett til eiendommen.

Etter Andreas' død i 1965 hadde Jenny best odelsrett til hele eiendommen. Selv om hun valgte å bli sittende med boet uskiftet, slik at hun og døtrene ble deleiere i bosameie, løp ingen preskripsjonsfrist for hennes odelsrett. Hun satt i uskifte og med best odelsrett til Grønnern til sin død i 1976, og døtrene fikk først høve til å bruke sin odelsrett etter hennes død. Retten antar etter dette at tvisten blir å løse ut fra den nye odelslov.

Skal det mer til å fravike åsetesrekkefølgen i henhold til §52, femte ledd, enn odelsrekkefølgen i henhold til §21? Uttrykksmåten .særlege tilfelle/ i tillegg til .klårt urimeleg/ kan peke i den retning. Forarbeidene gir imidlertid ikke nærmere holdepunkter og i teorien hevdes ulike syn. Retten anser spørsmålet tvilsomt, men ser ikke grunn til å ta standpunkt da en er kommet til at allerede de vilkår .§21 setter for å fravike odelsrekkefølgen, ikke foreligger i denne sak. Retten kan for så vidt på vesentlige punkter slutte seg til saksøktes anførsler.

Av Rådsegn 10 fra Sivillovbokutvalet, kommentaren til §21 på side 70, fremgår at adgangen til å fravike odelsrekkefølgen tar sikte på å motvirke urimeligheter, og som eksempel nevnes at en eldre har flyttet fra heimen og etablert seg i et annet yrke, mens den yngre er blitt værende hjemme hos foreldrene og hjulpet til med gårdsdriften. Det sies at de nevnte momenter er viktige, men at også andre kan telle med og understrekes .at det må vere ei monaleg overvekt av omsyn som talar mot å tillate løysing/.

Ot. prp. nr. 59 for 1972-73 gir ikke ytterligere veiledning ved fortolkningen, bortsett fra at Advokatforeningens forslag om å skifte ut .klårt urimeleg/ med .tvillaust/ ikke ble tatt opp.

I Rygg og Skarpnes: Odelsloven, kommentaren til §21, side 71 flg., er blant annet påpekt at retten vil ha et nokså vidt spillerom for sitt eget skjønn og fremholdt at det bør være en så vidt sterk interesseovervekt på den yngre side at den eldre ikke burde ha reist saken.

Det synes å fremgå at det er overlatt et nokså vidt spillerom for rettens eget skjønn. Særlig hensynet til forutberegnelighet tilsier imidlertid etter rettens mening, at det bør vises varsomhet med å fravike hovedregelen om odels-/åsetesrekkefølgen. Dette hensyn kommer inn med økt styrke ved vurderingen av hvorvidt andre momenter enn de som er nevnt i lovteksten

Side:973

bør tas i betraktning

De momenter som er særskilt nevnt i lovteksten kan ikke ses å gå igjen i den foreliggende sak.

Gunhild har ikke fått vidergående utdannelse. Hun var hjemme på gården og deltok i arbeidet der til hun som 24-åring flyttet i forbindelse med giftermål og ble hjemmeværende husmor. Hun har således vært hjemme og hjulpet til på gården i en årrekke. Hun har ikke etablert seg i et inntektsgivende yrke.

Når det gjelder Randi er å bemerke at hun ikke ble hjemme og hjalp til på gården, slik eksemplet i lovteksten forutsetter. Hun giftet seg allerede som 17-åring og flyttet fra gården. Riktignok vendte hun tilbake etter 3 år med mann og barn for å overta forpaktningen av eiendommen, men forpaktningsvilkårene var tilfredsstillende, og foreldrene som var .i sine beste år/ da avtalen kom i stand, var til god hjelp for forpakterne i en årrekke. Ordningen synes å ha vært vel så fordelaktig for Randi som for foreldrene. Det er ikke godtgjort at hun har lagt ned mer i eiendommen enn hun har fått rimelig kompensasjon for.

Den omstendighet at Randi har tatt hånd om foreldrene da de ble gamle og trengte hjelp, er et moment som neppe bør telle med ved rimelighetsvurderingen, i et hvertfall ikke slik forholdene ligger an i denne sak.

Randi er nok sterkest knyttet til Grønnern hvor hun har bodd og arbeidet nesten hele livet, men hun har vært klar over at Gunhild har hatt best odelsrett og det er ikke fremkommet opplysning om at hun kan ha hatt begrunnet forventning om å få overta eiendommen.

Om partene er ellers å bemerke at de begge har få år igjen til pensjonsalderen, slik at sakens utfall vel særlig vil få betydning for deres etterkommere. Dette forhold og de øvrige omstendigheter i saken som retten ikke går nærmere inn på, kan etter omstendighetene ikke ses å få betydning for sakens utfall. Etter en samlet vurdering finner retten det klart at det i denne sak ikke vil virke .klårt urimeleg/ å følge den vanlige åsetesrekkefølge.

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Jørgen Wilberg, Odd Friberg og ekstraordinær lagdommer, sorenskriver Knut Løken): - - -

Lagmannsretten bemerker:

Eiendommen Grønnern ble odlet av Andreas og Jenny Grønnern i fellesskap mens odelsloven av 1821 gjaldt. Lengstlevende av ektefellene, Jenny Grønnern, døde i 1976. Odelsloven av 1974 vil da komme til anvendelse. Overgangsbestemmelsene leder ikke til noe annet resultat. Gunhild Gislingruds odelsrett var ikke blitt aktuell, og antas ikke å være beskyttet mot de endringer som følger av loven av 1974.

Spørsmålet i saken er om den yngre søster, Randi Søreng, etter den nye bestemmelse i odelsloven §52, siste ledd, kan kreve eiendommen utlagt til seg på skiftet etter foreldrene. Dette kan etter den nevnte bestemmelse skje i særlige tilfelle hvor det vil føre til klart urimelig resultat å følge den vanlige åsetesrekkefølge og avgjørelsen herom skal tas ut fra de synsmåter som er nevnt i odelslovens §21.

Lagmannsrettens flertall, lagdommer sOdd Fribergr og ekstraordinær lagdommer, sorenskriver sKnut Løkenr, er kommet til at det for Randi Sørengs vedkommende foreligger et særlig tilfelle som kan medføre at hun på skiftet etter foreldrene bør få odelseiendommen utlagt til seg om betingelsene herfor

Side:974

ellers er til stede. Flertallet legger her til grunn at Randi Søreng, som er født i 1919, med et fravær på tre år fra 1937 til 1940, i all sin tid har bodd og hatt sitt arbeide på eiendommen Grønnern.

Randi Grønnern flyttet hjemmefra da hun giftet seg med Thorleif Søreng, f. i 1910. De drev et lite småbruk med 2 kuer og 2 hester, den ene sto på Grønnern. Ved siden av drev Thorleif Søreng leiekjøring med egen lastebil. Denne ble tatt i april 1940 og kom lenge senere til rette igjen i Sverige. Den ble da solgt.

Før krigsutbruddet i 1940 hadde ektefellene Søreng etter ønske av Randi Sørengs foreldre forpaktet Grønnern fra 1. mai 1940. De flyttet inn på gården alt i april. Våningshuset ble delt mellom eier og forpakter. Forpaktningen omfattet jordveien på gården med besetning. Skogen ville Andreas Grønnern drive selv. Han hadde også tilsyn med annen skog. Besetningen ble i henhold til avtale med foreldrene etter hvert skiftet ut med egne dyr, dels innkjøpt og dels oppalet, og besetningen gikk fra rødkoller over til å bli N.R.F.-fe. Sitt eget småbruk leiet Sørengs først ut. Det ble senere solgt fordi husene ble for nedslitt.

Gunhild Grønnern giftet seg på slutten av året 1940 med handelsbetjent Thorstein Anker Gislingrud, f. 9/2.1912. De bodde på Mysen. I 1952 overtok Thorstein Gislingrud den handelsbedrift som han var ansatt i, og han drev denne for egen regning frem til han solgte den i 1975. Han overtok da sin 90 år gamle fars småbruk Gislingrud på Slitu i Eidsberg. Her har han bygget et nytt våningshus til kr 300.000,- og påkostet det gamle kr 30.000,-. Det er ikke driftsbygninger på bruket, som er tenkt drevet sammen med Grønnern 7 km borte.

Gunhild Gislingrud har etter hun giftet seg ikke hatt noen tilknytning til jordbruksarbeide. Det har heller ikke hennes ektefelle før han sluttet som kjøpmann i 1975 63 år gammel. Etter den tid har han hatt noe sesongarbeide i et gartneri.

Gunhild og Thorstein Gislingrud har to barn, en datter og en sønn. Datteren er gift med en jurist og arbeider selv som sekretær i en større industribedrift. De bor i Bærum. Sønnen, Tor Sigurd Gislingrud, er født i 1948 og arbeider som tårnkranfører for et entreprenørfirma i Oslo. Han er gift og bosatt på Mysen. I 1972 fikk han en tomt av Grønnern i gave av sin mormor. Den er ikke blitt bebygget. Tor Sigurds skolegang er folkeskole og framhaldskole. Han har ingen jordbruksutdannelse og har aldri arbeidet på gårdsbruk. Hans kone er gårdbrukerdatter fra Rødenes. Det er meningen at Tor Sigurd Gislingrud skal bosette seg på Grønnern etter morens overtagelse av eiendommen.

Randi og Thorleif Søreng fortsatte forpaktningen av Grønnern til 1970. Da måtte Randi Søreng på grunn av sykdom og en større operasjon oppgi fjøsstellet, og gårdsdriften kunne slik den hadde vært, ikke fortsette uten hennes arbeidskraft. Det tok henne lang tid å komme seg igjen. Hun er nå helt restituert.

Ekteparet Søreng har to døtre, som begge er gift med gårdbrukere. Da Randi Søreng ble syk overtokyden yngste datters mann, Per Fundingsrud, forpaktningen av Grønnern. Familien flyttet inn i noen mindre rom i annen etasje i den del av våningshuset som Sørengs benyttet. Og som Per Fundingsrud som vitne har forklart .at da alle i huset var i skyld med hverandre og i den daglige bruk av huset også gikk om hverandre, gikk dette bra/.

Side:975

Også under den nye forpaktningsordningen kunne Randi Søreng fortsatt ta seg av sin mor. Hun var avhengig av å ha henne om seg og kunne ikke være alene. De siste 2 år av Jenny Grønnerns liv hadde Randi Søreng med hjelp av hjemmesykepleien i Eidsberg kommune det fulle stell og ansvar for moren. Tidligere hadde hun måttet ta seg av sin far, som døde i 1965. Andreas Grønnern var i sin siste levetid senil og måtte passes på, hvis ikke gikk han hjemmefra uten å finne hjem igjen og måtte hentes der han var. Jenny Grønnern maktet ikke dette, og tilsynet falt på datteren Randi.

I 1973 kjøpte Per Fundingsrud gården Gjerud i Eidsberg og flyttet dit med sin familie. Denne eiendom er på ca. 120 da innmark og ca. 75 da skog. Den ligger ca. 4 km fra Grønnern. Ved forpakterskiftet på Grønnern i 1970 ble Sørengs besetning solgt og Per Fundingsrud la driften om til kornavl og kjøttproduksjon. Han har gjennomsnittlig 35-40 okser på gården. Til stell og foring av dyrene har han hatt hjelp av svigerforeldrene til avløsertjeneste og også ellers. Ekteparet Søreng bor fortsatt på gården i den leilighet de hadde som forpaktere.

Etter det som er nevnt finner flertallet at Randi Søreng gjennom et langt livs tilknytning til og arbeide på eiendommen Grønnern og samlivet med foreldrene her er kommet i et slikt forhold til eiendommen og dens bruk at det vil være klart et klart urimelig resultat om den vanlige åsetesrekkefølge skal legges til grunn på hennes og den eldre søster Gunhild Gislingruds skifte av foreldrenes dødsbo slik at den eldre søster og hennes etterkommere skal kunne fortrenge Randi Søreng og eventuelt senere hennes barn fra eiendommen. Randi Søreng er i dag 58 år og skikket til å drive gården.

Det er etter flertallets mening ikke avgjørende og det bør etter forholdene i denne sak ikke tillegges noen spesiell vekt at Jenny og Andreas Grønnern hadde datteren Randi og hennes mann Thorleif Søreng hjemme på gården som forpaktere og ikke som hjemmeværende barn. Dette var foreldrenes ønske og det må antas å har vært den ordning som dekket deres behov og interesser best. Flertallet kan ikke finne det godtgjort at ordningen ble valgt av hensyn til Randi og Thorleif Sørengs interesser og for å tilgodese dem.

Noe slikt finner retten heller ikke å kunne utlede av forpaktningsavgiftens størrelse. Eiendommen var ikke stor. Etter skiftetaksten av 1976 var den på ca. 130 da, hvorav anslagsvis halvparten var traktorjord og det øvrige beiteområder. Dette var etter at Sørengs i sin forpaktertid ved planering og drenering hadde foretatt forbedringer av jordveien. Forpaktningsavgiftene var vanligvis heller ikke så store i mellomkrigstiden og med det arbeidet som forpakteren nedla på jorden og den tilfredshet som synes å ha vært til stede med å ha datteren og svigersønnen som forpaktere, er det naturlig at det har vært til stede en treghet med hensyn til å forandre kontantavgiften. Ved siden av denne mottok foreldrene melk og poteter av gårdens avling. Etter Andreas Grønnerns død var det også vanlig at Jenny Grønnern daglig gikk til datterens og svigersønnens middagsbord. Det må regnes med at også andre tjenester og ytelser ble Jenny og Andreas Grønnern til del, enn det som man vanlig kan regne med i et forpaktningsforhold og mer er lik det som hjemmeværende barn yter.

Foreldrenes ønske og behov for å ha dem på gården må også regnes med å ha hatt innflytelse på at forpaktningsforholdet har vart så lenge som i 30 år. Og det må være klart at ettersom årene gikk har hensynet til foreldrene gjort det meget vanskelig for Randi og Thorleif Søreng å bryte over tvert og

Side:976

forsøke å finne seg en egen eiendom.

Hva odelslovens §21, første ledd, jfr. §52, siste ledd nevner det kan tas hensyn til når den vanlige odelsrekkefølge eller åsetesrekkefølge mellom søsken fravikes, er ikke fullstendig for de hensyn som kan komme i betraktning. Rettens flertall finner i dette tilfelle de hensyn som taler for at Randi Søreng får overta åseteseiendommen på skifte like tungtveiende som om hun sammen med sin ektefelle hadde bistått foreldrene med gårdsdriften som hjemmeværende barn. At forholdene etter at Randi Søreng ble syk endret seg derhen at ansvaret for gårdsdriften ble overtatt av Randi Sørengs datter og svigersønn, mens Randi Søreng og ektefelle vedble med å ha omsorgen for Randi Sørengs mor Jenny Grønnern født xx.xx.1891, betinger etter flertallets mening ingen ny vurdering av Randi Sørengs tilknytning til eiendommen Grønnern eller til sin mor, som denne eiendoms eier.

For Gunhild Gislingruds vedkommende finner flertallet det på det rene at hun ikke har gitt opp tanken om å kunne overta eiendommen Grønnern som den best odelsberettigede av de to søstre. Den første tid som hun var gift og i de år Gislingrud drev sin butikkhandel hadde hun ikke den samme anledning som søsteren Randi, verken til å bistå foreldrene eller å drive jordbruk. I mange av disse år hadde vel heller ikke ektefellene Gislingrud med sine andre forpliktelser den økonomiske evne til å overta eiendommen Grønnern på odel. Det må for så vidt ha vært usikkert for Gunhild Gislingrud hva utfallet ville bli med hensyn til noen gang å overta eiendommen. Dette skyldes at hun har knyttet sin livsførsel til et annet yrke enn det som er jordeierens. Den praksis hun har fått som husmor, mor og sin manns hjelper har i sitt utgangspunkt og i sitt formål hatt som grunnlag et annet yrke enn jordbrukerens.

Når den nye odelslov av 1974 bestemmer at den vanlige odels- og åsetesrekkefølge i det enkelte tilfelle og når det gjelder åsetesrett i det enkelte .særlige tilfelle/ kan fravikes når den vanlige rekkefølge mellom søsken vil føre til .klårt urimelege resultat/, så finner ikke flertallet det urimelig i forhold til Gunhild Gislingrud eller hennes forventninger om hun i sitt 63 år og etter at hennes fire år eldre mann har opphørt med sitt tidligere kjøpmannsyrke, må avstå fra å kunne gjøre sin åsetesrett gjeldende overfor en yngre søster. Hennes mann har for øvrig nå overtatt sin fars gård på ca. 50 da og de har tilflyttet denne.

Flertallets avgjørelse blir etter dette at Randi Søreng får overta eiendommen Grønnern etter åsetestakst kr 220.000,-. Takstbeløpet har ikke vært omstridt i saken.

Mindretallet, lagdommer Wilberg, er når det gjelder spørsmålet om Randi Søreng kan kreve eiendommen utlagt til seg, jfr. odelslovens §52 siste ledd, kommet til et annet resultat enn flertallet og skal bemerke:

Jeg finner, ved en samlet bedømmelse av de to søstres forhold, ikke at man her står overfor et særlig tilfelle hvor det vil være klart urimelig å følge den vanlige åsetesrekkefølgen.

Begge søstre var hjemme inntil de giftet seg. De deltok da i arbeidet på gården som vanlig var for gårdbrukeres barn dengang. Randi giftet seg og flyttet hjemmefra da hun var 17 år og Gunhild da hun var 24.

Etter at hun giftet seg, har Gunhild Gislingrud ikke hatt Grønnern som sitt hjem. Selv om hun således har .vore fråverande i lenger tid/ dekker eksemplet i odelslovens §21,2. punktum ikke hennes situasjon. Hun flyttet

Side:977

hjemmefra da hun giftet seg for så vidt i likhet med hva søsteren gjorde. Da Gunhild flyttet badde søsteren og hennes mann forpaktet gården. Det var et forhold Gunhild ikke kunne gjøre noe med, samtidig som den faktiske situasjon ikke ga noen plass for henne og hennes ektefelle på Grønnern.

Gunhild Gislingrud kan heller ikke i lovens forstand sies å ha kvalifisert seg for .eit anna yrke/. Det er påberopt at hun har gått en vinter på husmorskole og en vinter på fylkesskole. Jeg kan ikke finne at det har noen betydning i saken. Fru Gislingrud har riktignok vært borte frajordbruksyrket etter at hun giftet seg, men ved en sammenligning av de to søstres forhold i dag, finner jeg ikke at det bør tillegges vesentlig vekt. Jeg er enig med flertallet i at Gunhild Gislingrud aldri har gitt opp tanken om å kunne overta eiendommen Grønnern som den best odelsberettigede av de to søstre. Hun har markert sitt standpunkt overfor moren. Det er videre på det rene at Gislingrud umiddelbart forut for vedtakelsen av den nye odelslov sa klart fra også til Randi Søreng at Gunhild ønsket å overta farsgården. Jeg finner ikke at det er holdepunkt i sakens opplysninger for å anta at Gislingruds økonomi på noe tidspunkt har vært slik at odelsløsning ville ha vært mindre praktisk og på en slik måte at det kan få noen betydning i saken.

Selv om ektefellene Gislingrud har vært borte fra jordbruksyrket i lang tid, er de ikke uten kontakt med dette yrke. Jeg viser for så vidt til flertallets premisser. Det bemerkes dog at selv om ektfellene Gislingrud har gitt uttrykk for selv å ville overta driften av Grønnern, er de begge i en slik alder at innen uoverskuelig fremtid vil neste generasjon måtte overta. Gislingruds har også gitt uttrykk for at den vesentlige interesse for dem i saken ligger i å gi sønnen Tor Sigmund muligheten til å overta både fars- og morsgården som kan drives sammen.

Eksemplet i odelslovens §21,2. punktum dekker heller ikke Randi Søreng og hennes manns situasjon. Hun har nok bodd på gården i alle år, og dette er selvfølgelig et sterkt argument i hennes favør. Hun har videre bistått sin mor i stell av faren de siste år av dennes levetid og også hatt omsorgen for sin mor i dennes siste år. Hvor omfattende arbeidet med stell og pleie av foreldrene har vært, kan saken ikke sies å ha klarlagt. Uansett dette teller imidlertid forholdet med når det skal avgjøres om det er klart urimelig å følge den vanlige åsetesrekkefølgen.

Randi Søreng har imidlertid ikke .vore heime og hjelpt til på garden/. Hun og hennes mann har fått forpakte gården i alle år. Det er uklart om forpaktsforholdet opprinnelig var for å hjelpe Randi og hennes mann eller fordi Jenny og Andreas Grønnern ønsket å ta det mer med ro. Jeg finner ikke at det opprinnelige motiv kan tillegges noen betydning. Under ingen omstendighet står man overfor et tilfelle som eksemplet i odelslovens §21 tar sikte på.

Hvis man bedømmer situasjonen rent økonomisk, er forholdet at Randi Søreng og hennes mann har fått anledning til for egen regning å drive Grønnern i praktisk talt hele sitt yrkesaktive liv. Jeg antar at den forpaktningsavgift som opprinnelig ble stipulert, allerede den gang må kunne karakteriseres som rimelig. Etter hvert ble avgiften svært rimelig.

Etter opplysningene i saken må det legges til grunn at Andreas og Jenny Grønnern hjalp til på gården og med husenes vedlikehold i det meste av Sørengs forpaktningstid. Noen full klarhet i hvor omfattende dette arbeid har vært, har saken ikke bragt. For så vidt er forholdet det samme som for det

Side:978

arbeid Randi Søreng har hatt med pass og stell av sine foreldre.

En samlet bedømmelse av forpaktningsforholdet viser etter mitt skjønn at man står overfor en annen situasjon enn den som eksemplet i odelslovens 21, 2. punktum sikter på. Mange ville - dersom de hadde fått sjansen - ha valgt en slik ordning ut fra en ren økonomisk vurdering uten å ha hatt tanke for eller mulighet for å overta gården på noe tidspunkt. Sørengs må opprinnelig selv ha ønsket å forpakte gården på de tilbudte vilkår. Foreldrenes situasjon la på den tid intet press på dem. Først på slutten av forpaktningstiden forandret forholdene seg for så vidt i forbindelse med foreldrenes svekkede helbred. Denne situasjon har nok gjort det vanskelig for fru Søreng å avbryte forpaktningsforholdet som hun og hennes mann for så vidt har fortsatt så lenge de selv har ønsket eller maktet det.

I hele Sørengs forpaktningstid gjaldt den gamle odelsloven. Fru Søreng har vært fullt klar over at det var søsteren som var best odelsberettiget. Det er uklart i hvilken grad Gislingruds ønske om i sin tid å overta Grønnern er meddelt fru Søreng. Det er imidlertid ikke noe holdepunkt i saken for å anta at fru Søreng hadde grunn til å tro at søsteren ville oppgi sin bedre odelsrett. Dersom fru Søreng hadde ønsket eller følt behov for snoen avklaring, kunne rhun ha spurt. Søstrene har bodd i samme distrikt i alle år og har hatt vanlig kontakt med hverandre. Det er erkjent at fru Søreng aldri har tatt opp spørsmålet med søsteren, likesom det er på det rene at Gislingruds en tid før den nye odelsloven kom, også til fru Søreng klart har sagt fra at Gunhild ville gjøre sin odelsrett gjeldende. Før den nye odelslov var åsetesrekkefølgen ufravikelig.

Sørengs forpaktningsforhold til Grønnern opphørte som følge av fru Sørengs sykdom i 1970, og jeg finner det mindre realistisk at Sørengs på nytt skal drive Grønnern. Fru Søreng har forklart at hun er fullt restituert etter sin sykdom. Uansett hvordan det forholder seg hermed, antar jeg at allerede ektefellenes alder er et argument mot fravikelse av den vanlige åsetesrekkefølgen. Fru Søreng kan ikke antas å kunne drive gården alene. Det måtte i tilfelle skje i samarbeid med ektefellen. Denne har ikke møtt, og det er ikke klarlagt om han har noe ønske om nå å drive gården. Han er pensjonist og har vært borte fra jordbruksarbeid i lenger tid. Det er ikke nødvendig å ta bestemt standpunkt til om fru Søreng - sammen med sin ektefelle - kan sies å være skikket til å drive gården, jfr. odelslovens §21,2. punktum i.f.

Reelt synes fru Sørengs interesse å ligge i selv å kunne beholde sitt husvære, dernest å kunne overlate gården til sine barn. Fru Sørengs behov for, og ønske om fortsatt å bo på Grønnern er et argument i hennes favør, men slik odelsloven er formet synes et slikt ønske - så rimelig og berettiget det enn er - ikke å være noe sterkt argument for en fravikelse av de vanlige prioritetsregler. Det er ikke først og fremst en slik interesse §52 femte ledd, jfr. §21 skal beskytte.

Ved den helhetsvurdering som skal foretas, må neste generasjons situasjon komme sentralt inn i bildet. Realiteten er at ganske snart, om ikke straks, er det partenes barn og svigerbarn som må stå for driften - uansett resultatet i saken. Begge parter har to barn. Problemet blir mer om det er klart urimelig at gården går til Gunhild Gislingruds slekt og ikke til Randi Sørengs slekt. Bevisførselen på dette punkt har vært beskjeden. Selv om fru Sørengs slekt har et fortrinn derved at den har større forankring i jordbruksyrket, synes ikke dette tilstrekkelig til å fylle lovens krav. Det er ikke

Side:979

klarlagt om den ene gren av slekten har større følelsesmessig tilknytning til gården enn den andre. - - -