Rt-1978-268

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1978-03-04
Publisert:	Rt-1978-268
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 29B/1978
Parter:	Betzy Stavrum (høyesterettsadvokat Ivar Lynum) mot Hildur Indahl (høyesterettsadvokat Alf Nordhus).
Forfatter:	Mellbye, Holmøy, Løchen, Lorentzen, Stabel
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1974) §21, Skjønnsprosessloven (1917) §66, §12, §19, §20

Dommer Mellbye: Betzy Stavrum innledet ved forliksklage av 31. mai 1975 odelssak mot sin yngre søster Hildur Indahl om eiendommen «Skjerve søndre» med «As Nordre Skog» i Levanger. Etter avholdt odelstakst ble stevning i løsningssak tatt ut 9. desember 1975 ved Stjør- og Verdal herredsrett. Hildur Indahl krevde at retten med hjemmel i den nye odelslovs §21 skulle nekte Betzy Stavrum å løse eiendommen.

Herredsretten avsa dom i saken 15. september 1976 med denne domsslutning:

«1. Hildur Indahl dømmes til å utstede skjøte til Betzy Stavrum på eiendommen «Skjerve søndre» gnr. 89 bnr. 2 og «Ås Nordre Skog» gnr. 57 bnr. 4, begge i Levanger, og fravike eiendommen 14. april 1977 mot at Betzy Stavrum tilsvarer følgende heftelser: beboelsesrett til Janny Skjerve kr. 30 000 føderåd til Reidun Skjerve kr. 25 000, obligasjon til Norges Kreditforening for Land- og Skogbruk kr. 58 000 og obligasjon til Reidun Skjerve kr. 152 000, og betaler, eller stiller sådan sikkerhet som nevnt i skjønnsprosesslovens §66, første ledd, under a) for resten av taktsverdien kr. 155 000.

2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.»

Hildur Indahl påanket denne dom til Frostating lagmannsrett som avsa dom i saken 10. mai 1977 med denne domsslutning:

«Hildur Indahl frifinnes.

Erstatning for saksomkostninger ved herredsrett og lagmannsrett tilkjennes ikke.»

For denne domsslutning stemte to av lagmannsrettens dommere, mens den tredje lagdommer stemte for stadfestelse av herredsrettens dom.

Betzy Stavrum har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett.

Om saksforholdet viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner, spesielt til lagmannsrettens samstemmige saksfremstilling. Til bruk for Høyesterett er det ved bevisopptak gitt forklaring av begge parter. Det er avhørt 20 vitner, hvorav 5 er nye for Høyesterett. Videre er det fremlagt kjøpekontrakt og skjøte vedrørende Hildur og Ellev Indahls kjøp av eiendommen Sulstua i Verdal i

Side:269

mars/juni 1965 og deres salg av samme eiendom i november 1967/mai 1968. Disse nye dokumenter kommer jeg tilbake til.

For øvrig foreligger saken for Høyesterett i samme faktiske skikkelse som for herredsrett og lagmannsrett. Et par mindre korreksjoner kommer jeg tilbake til.

Betzy Stavrum har anført at lagmannsrettens flertall har tatt feil i sitt rettslige utgangspunkt. Hun bestrider ikke at §21 kan anvendes når som her den odelsløse enke Reidun Skjerve i uskiftet bo har overdratt gården til den yngre datter Hildur. Men Betzy Stavrum mener at lagmannsretten har lagt en uriktig rettsanvendelse til grunn i sin vurdering av Betzy Stavrums stilling sammenlignet med Hildur Indahls. Lovens utgangspunkt er at Betzy Stavrum som den eldre odelsberettigede har løsningsrett i kraft av sin alder, jfr. odelslovens §12 første ledd, og løsning kan da bare nektes hvis det «ville vere klårt urimeleg» at Hildur må vike for henne. Lagmannsretten har feilaktig foretatt en sammenligning med henblikk på hvem av de to som fortrinnsvis bør ha gården og har dermed sett bort fra lovens krav om at Hildur må ha en så sterk interesseovervekt på sin side at det vil være klart urimelig om hun må vike.

Betzy Stavrum hevder at en slik overvekt ikke foreligger. Hun har selv alltid hatt en sterk tilknytning til jordbruksnæringen, både før og etter sin flytting fra Skjerve i 1951. Hun har aldri latt noen anledning gå fra seg til å gjøre det klart at hun ville overta Skjerve når hun fikk anledning til det. Hun har alltid hatt bopel i den egn gården ligger i, og hennes eldste sønn er landbruksutdannet med sikte på i sin tid å overta Skjerve. Ektefellene Indahl på sin side har aldri vært i tvil om Betzys holdning og har på forskjellig vis disponert med det for øye at de måtte forlate Skjerve. De har i praktisk talt hele den tid de har bodd på Skjerve drevet gården på en gunstig forpaktningskontrakt, slik at de ikke kan påberope seg at opphold og innsats der i særlig grad har vært noe offer fra deres side. De har hatt anledning til å forlegge sin virksomhet til eiendommen Sulstua, men gav dette opp frivillig. Den situasjon en odelsløsning fra Betzy Stavrums side vil skape, er etter hennes vurdering et ordinært utslag av odelsretten som må aksepteres om man vil beholde odelsrettsinstituttet som praktisk rettsinstitutt, og ikke en slik særlig unntakssituasjon som §21 skal regulere.

Betzy Stavrum har nedlagt slik påstand:

«1. Herredsrettens dom stadfestes, dog slik at tidspunktet for fravikelsen endres til 14. april 1978.

2. Hildur Indahl tilpliktes å erstatte Betzy Stavrum saksomkostninger for alle retter.»

Hildur Indahl støtter seg til lagmannsrettens flertalls begrunnelse. Odelslovens §21 er en ny regel om odelsprioriteten mellom søsken og en endring som var nødvendig om odelsretten skulle beholdes som rettslig institusjon. Den må derfor ikke fortolkes som en unntaksregel. Tvert imot er virkningen av den at odelsrettens karakter av en slektsrett nå må betones sterkere. Den må også fortolkes og

Side:270

anvendes i lys av den rettsutvikling som skjer på nærliggende felter i rettslivet, særlig regelverket om oppsigelsesvern, miljøvern, vern om arbeidsplasser. Innenfor en søskenflokk blir den aldersbestemte rekkefølge en dårlig rettesnor for avgjørelsen av hvem som bør bli sittende med en jordbrukseiendom. Andre hensyn kommer inn, og ikke minst må det veie sterkt om den ordning som faktisk foreligger, fungerer godt. I denne forbindelse må det også legges særlig vekt på hva foreldre mener er mest formålstjenlig, og i den sammenheng må ønsket om å unngå strid innen søskenflokken være et viktig argument for å tillegge foreldrenes valg betydning.

I denne sak er foreldrenes holdning klar. Uansett hvorledes deres syn på gårdens fremtidige eierforhold var før 1951, er det på det rene at etter at Betzy Stavrum og hennes familie flyttet fra gården, har foreldrene ment at Hildur Indahl skulle overta eiendommen. De forpaktet gården til henne og hennes mann i 1954, forsøkte å overdra den til dem i 1959 og motiverte dem til ikke å skaffe seg noen annen gård. Indahls har drevet gården i alle år på en god måte. De har etablert et godt forhold til den yngste søster som er avhengig av kontinuerlig tilsyn og pleie. De har fem barn sammen som har vokst opp på gården. Den eldste sønn skaffer seg for tiden landbruksutdannelse, og to sønner som ennå er skolebarn, bor fremdeles hjemme på gården.

Hildur Indahl har fått sine egne utdannelsesplaner preget av gårdsdriftens krav om arbeidshjelp. Hun avbrøt sin videre skoleutdannelse av den grunn. Hun har bodd på gården hele sitt liv og har lagt hele sitt voksne livs arbeidsinnsats i driften av Skjerve, som har vært alle hennes barns hjem i oppveksten. Det er da, etter hennes vurdering klart urimelig om hun nå skal drives bort av den eldre søster.

Hildur Indahl har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Den ankende part tilpliktes å erstatte ankemotparten sakens omkostninger ved alle retter.»

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og finner som lagmannsrettens mindretall i det vesentlige å kunne tiltre herredsrettens domsbegrunnelse.

Som utgangspunkt gjelder odelslovens §12 første ledd hvoretter Betzy Stavrum går foran Hildur Indahl i odelsrekken. Dette innebærer etter lovens §19 at Betzy kan gjøre sin odelsrett gjeldende også overfor Hildur. Denne løsningsrett kan hun imidlertid etter lovens §21 hindres i å gjøre gjeldende, men vilkåret er at resultatet ellers «ville vere klårt urimeleg».

Enhver odelsløsning innebærer at den aktuelle besitter av odelsgodset fordrives av odelsløseren. Dette ligger i selve odelsrettens innhold og gir i de normale tilfeller ikke i seg selv noe grunnlag for å hindre løsning. Rimelighetsvurderingen etter lovens §21 må derfor ha dette som utgangspunkt. Det er de øvrige omstendighetene omkring odelsløsningen som må vurderes, og bestemmelsen finner da anvendelse når de interesser som odelsløseren fremmer, er så

Side:271

skjedne etter art og styrke i forhold til hva saksøkte i tilfelle må ofre at resultatet blir klart urimelig. «Det må vere ei monaleg overvekt av omsyn som talar mot å tillate løysing.»

Jeg kan ikke se at dette er tilfelle i nærværende sak.

Betzy Stavrum har fra hun kunne gjøre nytte for seg arbeidet på odelsgården og særlig i utearbeidet, i skogen og på jorden. All hennes utdannelse etter folke skolen ligger i dette arbeidet og er knyttet nettopp til denne gård. Først da hun ble gift og fikk barn, ble det et avbrudd i dette, og kort etter flyttet hun fra gården med sin familie.

Bakgrunnen for flyttingen er det ikke nødvendig å gå inn på. Hun selv er i alle fall ingen årsak og hadde ingen ønsker om å flytte. Men flyttingen var uunngåelig på grunn av forholdet mellom hennes far og hennes mann, uten at det er grunnlag for bebreidelse mot noen av dem for det. Slikt hender ikke så sjelden, men det er da etter mitt syn ikke riktig å tillegge fraflyttingen noen vekt ved løsingen av nærværende sak.

Betzy Stavrum har etter fraflyttingen fortsatt drevet jordbruk og dyrehold like frem til de siste år og innenfor rammen av et vanlig småbruk. Melkeproduksjonen holdt hun opp med for noen få år siden, dels på grunn av dårlig fjøs, dels fordi lønnsom produksjon forutsatte større dyrebestand. Men sauehold har hun fortsatt med. Ved siden av har hun hatt lønnet arbeid som kjøkkenhjelp på et sykehus uten at dette kan tillegges noen vekt i hennes disfavør i tvisten.

Jeg legger videre til grunn at hennes holdning til denne virksomhet har vært preget av at hun den hele tid har regnet med at hun med tiden skulle overta Skjerve. Ut fra dette har hun og hennes mann ikke ervervet seg gårdsbruk til eie, men har basert seg på bruk av fremmed eiendom. Og i forholdet til foreldre og søsken har hun alltid gjort det klart at hun regnet med å skulle overta Skjerve. Hun gav uttrykk for dette overfor faren da han foreslo å dele Skjerve, hun reiste løsningssak da faren i 1959 overdrog gården til Hildur, og hun svarte positivt på morens forespørsel i 1974 om hun var interessert i å overta gården.

Jeg kan ikke se annet enn at Betzy Stavrum er en typisk representant for den gruppe odelsløsere som på grunn av foreldrenes uvilje mot å gi fra seg gården må finne midlertidig erverv utenfor gården inntil tiden er moden. Hun hører ikke til den kategori odelssøkere som er omtalt i lovens §21 annet punktum.

På den annen side dekker eksemplet i §21 annet punktum heller ikke uten videre Hildur Indahl og hennes manns situasjon. Hun har nok bodd på gården i alle år, og dette er selvfølgelig et sterkt argument i hennes favør. Men alt fra 1954 har hun forpaktet den på fordelaktige vilkår. Det foreligger intet som tyder på at hun ikke økonomisk har fått fullt vederlag for sin innsats. Hun har også den hele tid vært klar over søsteren Betzys fremtidsplaner og har også innrettet seg etter det. Hun og hennes mann kjøpte etter farens død eiendommen Sulstua i Verdal, en gård på ca. 180 dekar innmark og 250 300 dekar skog. Denne eiendom solgte de igjen etter få år uten å ha bodd der. De har fått utskilt som gave en tomt av Skjerve og har

Side:272

bygd bolig der. Av deres barn har den eldste sønn nå påbegynt en jordbruksutdannelse, men han er allerede utlært rørlegger. De to døtre er begge gift og har annen yrkesutdannelse. De opplysninger som foreligger om ektefellene Indahls gårdsdrift gir ikke grunnlag for å trekke særlige slutninger i positiv eller negativ retning om deres dyktighet, men det foreligger heller ikke noe som viser at Hildur Indahl og hennes familie har nedlagt noen spesiell arbeidsinnsats i gården som de ikke har fått skikkelig vederlag for. Tvert imot er det grunn til å nevne at den løsningssum som er fastlagt, ligger kr. 75 000 over hva de selv i 1975 betalte til fru Skjerve for gården. Jeg kan etter dette ikke se at Hildur Indahl står i noen særlig ugunstig stilling som saksøkt i en odelsløsningssak.

Foreldrenes klare preferanse for Hildur Indahl er påberopt som et særlig tungtveiende moment i hennes favør. Jeg kan ikke dele dette synspunkt. For det første mener jeg at det i sin alminnelighet ikke kan legges så sterk vekt på foreldrenes valg. Det er nettopp når foreldrene har valgt, at §21 første ledd får anvendelse. Men i denne sak henger valget sammen med motsetningsforholdet mellom Betzy Stavrums far og ektemannen før fraflyttingen. Det tjener ingen rimelig interesse å la det få negativ virkning for en fremtidig odelsløsning at de unge - i en slik nokså naturbestemt konflikt - flytter ut av den felles bolig for å dempe motsetningsforholdet. Særlig gjelder dette når de unge, slik som i denne sak, ikke lar det være noen tvil om sitt syn på den fremtidige langsiktige ordning.

Det har vært trukket frem i saken at hensynet til den invalide yngste søster tilsier at det ikke finner sted noe eierskifte. Uten at jeg vil ha uttalt noe generelt om hvilken vekt et slikt hensyn vil kunne ha, er det tilstrekkelig for denne sak at det ikke er opplyst noe som viser at søsterens tarv ikke i alle fall vil bli tilgodesett på tilfreds stillende vis.

Jeg finner således at herredsrettens dom må stadfestes. Noen innsigelse mot fraflytting allerede 14. april i år er ikke fremsatt.

Etter mitt syn fikk denne sak i herredsretten en løsning som var dekkende og korrekt begrunnet. Jeg finner derfor at Hildur Indahl bør erstatte Betzy Stavrum sakens omkostninger i lagmannsretten og Høyesterett. Selv om det er så at denne sak er den første i Høyesterett hvor det nye rettsspørsmål som odelslovens §21 reiser, blir behandlet, kan jeg ikke finne at dette er en tilstrekkelig begrunnelse for å fravike lovens hovedregel i det foreliggende tilfellet. Prosessfullmektigen har opplyst at utleggene i alt utgjør kr. 3 150 og har gitt salæroppgave. Saksomkostningene foreslår jeg satt til kr. 25 000.

Jeg stemmer for denne

dom:

Herredsrettens dom stadfestes med den endring at fravikelse skjer 14. april 1978.

I saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett betaler Hildur Indahl til Betzy Stavrum 25 000 - tjuefem tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 14 -fjorten - dager fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Side:273

Dommer Holmøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Løchen, Lorentzen og Stabel: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver G. Aarvold): - - -

Retten legger som partene til grunn at Betzy Stavrum har odelsrett til eiendommen.

Retten legger videre til grunn at odelslovens §21 finner anvendelse også i et tilfelle hvor eiendommen er overdratt bare fra den ene av foreldrene, i et hvert fall når det er tale om den gjenlevende som sitter med boet uskiftet. Dette er i overensstemmelse med lovgrunnen og også med motivene, jfr. NOU 1972 22 70, annen spalte.

Den nuværende odelslov er vedtatt etter et omfattende og langvarig forarbeide. Odelsloven er et spesielt rettsinstitutt som man ønsker å opprettholde på grunn av de positive virkninger det har og på tross av mindre heldige virkninger som det også kan føre med seg. Disse virkninger i begge retninger er ofte en følge av bestemmelsene om odelsrekkefølgen. Loven kjenner ikke noe unntak fra bestemmelsene om rekkefølgen som har betydning i den sak retten nu behandler. Loven gir heller ikke foreldre adgang til å bestemme unntak fra rekkefølgen, bortsett fra den faktiske adgang foreldre har til å overdra eiendom til en annen enn den best odelsberettigede, men da med risiko for odelssøksmål.

Lovens bestemmelser i §20 og §21 er nye. §20 søker å gi eiendommens eier anledning til å få klarlagt om bedre odelsberettigede vil benytte sin rett i tilfelle hvor det er tale om overdragelse til et yngre barn. §21 gir retten anledning til å nekte løsning når et eldre barn vil drive et yngre fra eiendommen. Dette er bestemmelsens første ledd og det er som nevnt ovenfor, denne bestemmelse som i tilfelle kommer til anvendelse. Retten skal bedømme om det vil være «klårt urimeleg» om den yngre blir drevet bort.

Rettens bedømmelse vil være rent skjønnsmessig. På den annen side må det foreligge særlige forhold hvilket dog igjen etter rettens oppfatning ikke hindrer at det skal foretas en helhetsbedømmelse av alle foreliggende omstendigheter. Hvor sterke grunner som må tale mot at løsning skal tillates gjennomført, har loven gitt et eksempel på i §21, første ledd, annet punktum. Men selv i et tilfelle hvor forholdene er slik som nevnt der, overlates det til rettens skjønn å avgjøre om urimeligheten er klar.

Den bedømmelse som retten skal foreta, skal ikke være et valg mellom eier og odelsløser i den forstand at det skal avgjøres om hvem av to søsken retten mener bør sitte med eiendommen. Odelsrekkefølgen er avgjort i loven. Rettens oppgave er å bedømme om denne rekkefølge på grunn av bestemte faktiske forhold vil føre til så uheldig og urimelig resultat at det er klart urimelig at den ene fordriver den annen. Retten viser for øvrig til NOU 1972 22 70, bemerkningene til §21.

Etter bevisføringen legger retten til grunn:

Begge parter deltok under oppveksten i arbeidet på gården så snart de etter sin alder var i stand til det og dette fortsatte de med også i voksen alder. Det synes som om en arbeidsdeling ble foretatt ganske tidlig, Betzy arbeidet ute og Hildur inne foruten at fjøsarbeidet falt på henne. Arbeidsdelingen var dog ikke avgjort i en slik grad at ikke begge hjalp til der hvor det var bruk for dem. Begge var i samme grad på denne måte knyttet til eiendommen.

Side:274

Betzy har 8 års folkeskole og har ingen utdannelse ut over det. Hildur har foruten folkeskole handelsskole 1946/47. Hun gikk i 1944 noen måneder på middelskole, men sluttet etter anmodning fra faren for å arbeide på gården. I 1947/48 arbeidet hun i Levanger, men sluttet også her etter anmodning av faren.

Betzy giftet seg i 1949 og fortsatte å bo på eiendommen med sin mann inntil 1951. Hildur giftet seg i 1950.

John Skjerve var født i 1879 og døde i 1964. Det er uklart i hvilken grad han deltok personlig i gårdens drift i sine senere år. På det rene er det imidlertid at Indahls har forpaktet eiendommen fra 1954 med det avbrudd som var forårsaket av overdragelsen i 1959. Skjerve var altså betydelig eldre enn sin kone, Reidun, som er født i 1907. Det legges til grunn at Indahls har drevet eiendommen siden 1954, muligens under overoppsyn av John Skjerve. Under disse omstendigheter legges det også til grunn at det for foreldre og søsken fra 1950-årene fremstillet seg som naturlig og nødvendig at driften av eiendommen ble overlatt barna, en av dem eller begge i fellesskap.

Indahls drift av eiendommen foregikk som vanlig god gårdsdrift. Begge ektefeller var klar over at deres drift av eiendommen kunne bli midlertidig fordi Betzy ville bruke sin odelsrett. Betzy flyttet med sin familie i 1951 til en mindre eiendom i nærheten og der drev hun gårdsbruk - melkeproduksjon - i mindre målestokk. Hun har til dels i de siste år hatt arbeide på Innherred sykehus. Gårdsbruket sluttet hun med for 3 år siden fordi fjøset på eiendommen var dårlig.

Betzy Stavrums mann, som er 19 år eldre enn henne, hadde lastebilkjøring som yrke da de giftet seg og han har drevet dette yrke siden. Saksøkte har hevdet at hans tilknytning til jordbruk har vært liten og at han bare i høyst ubetydelig grad og med slett resultat har deltatt i driften av den eiendommen Stavrums har leid. Retten kan etter bevisføringen ikke finne at det har foreligget omstendigheter som har godtgjort at Stavrum under den drift det har vært tale om på et mindre småbruk har vist seg som noen særlig dårlig jordbruksmann.

Derimot legges det til grunn at John Skjerve mente at Stavrum ikke egnet seg som jordbruker og at det ville bli en meget sterk belastning for Betzy om hun skulle overta farsgården. Det legges også til grunn at John på ingen måte la skjul på sin mening om Stavrum overfor denne selv og heller ikke overfor andre. Det legges også til grunn at Stavrum tok dette meget ille opp og at det ved en enkel leilighet kom så langt at Betzy måtte gå mellom faren og sin mann for å hindre håndgripeligheter. Derimot ansees det ikke bevist at det kom til håndgripeligheter spesielt fordi John ikke ville overdra eiendommen til Betzy. I denne forbindelse legger retten til grunn, slik som foran anført, at John Skjerves alder gjorde det naturlig at Betzy og hennes mann reiste spørsmål om deres overtakelse av eiendommen. Disse henvendelser førte til at forholdet mellom de nevnte ble mindre godt. Grunnen finner retten var at John mente at Stavrum ikke burde settes til gårdsdrift og det spilte muligens i noen grad inn at Hildur også var en sannsynlig liebhaber. Men retten presiserer at gjentatte henvendelser fra Betzy om overtakelse av eiendommen under de foreliggende omstendigheter hverken kunne ansees som utidig eller usaklig. Det var en naturlig reaksjon fra Betzys side at hun flyttet fra eiendommen da farens syn på hennes overtakelse ble på det rene. Stemningen på gården i den forbindelse var åpenbart amper uten at

Side:275

retten så lang tid etter er i stand til å skifte sol og vind og retten kommer ikke nærmere inn på anførslene om hva som ble sagt eller ikke sagt.

Det er hos retten ikke tvil om at den situasjon som nettopp er behandlet, førte til at John Skjerve foretrakk å overlate Hildur først driften av eiendommen og senere eiendomsretten. Retten er uten faktisk mulighet på grunnlag av bevisføringen å avgjøre om Skjerves standpunkt var forårsaket av motsetningsforholdet til Betzy eller at han positivt foretrakk Hildur.

Klart er det imidlertid at Betzy straks ved å reise odelssøksmål ga uttrykk for at hun aktet å overta eiendommen. Det legges derfor også til grunn at Indahls og foreldrene var fullt klar over at Betzy ville ha hånd om eiendommen så snart som mulig.

På et eller annet tidspunkt før John Skjerves død ble Betzy tilbudt å overta halvparten av eiendommen og hun fikk også tilbud om å få boligtomt på den. De nærmere omstendigheter om disse tilbud og om avslag er etter bevisføringen ikke klare. Odelslovens mål er bl.a. å søke å holde jordbrukseiendommer samlet og det var som sagt klart for alle at Betzys hensikt med å overta farseiendommen ikke var, eller ikke alene var, å skaffe seg bolig. Hennes avslag kan derfor ikke sees som et usaklig begrunnet standpunkt. At hun ikke ville bøye seg for foreldrenes vilje, kan ikke være av betydning.

Anførselen om Leif Stavrums mulighet for å overta odelseiendom er ikke nærmere underbygget under bevisføringen og retten finner det ikke nødvendig å komme nærmere inn på dette.

Reidun Skjerves tilbud gjennom h.r.advokat Svarva om at Betzy kunne få kjøpe eiendommen, førte ikke frem. Det er etter Reidun Skjerves vitneforklaring på det rene at forhandlingen ble avbrutt på hennes foranledning. Etter denne forklaring finner retten at hensikten med oppdraget til advokaten var å bringe på det rene om Betzy ville kjøpe, ikke i og for seg å få en avtale i stand med henne. Da det så viste seg at Betzy ønsket å kjøpe eiendommen, trakk moren seg tilbake. Om det for moren også spilte en rolle at datteren ikke viste den imøtekommenhet som moren ventet seg er det ikke nødvendig å ta standpunkt til. Betzy ga i et hvert fall intet avslag som kan ha betydning for sakens avgjørelse.

Partenes yngre søster Janny vil få de ytelser hun har krav på likegyldig hvem som er eier av eiendommen. Hennes behov for mulig tilsyn må være uten betydning for en odelsberettigets løsningsadgang.

Det er klart at de faktiske forhold hva boliger angår er slik at gjennomføringen av løsningen ikke driver Hildur fra eiendommen og for så vidt gjelder dette også moren.

Etter de faktiske forhold som således legges til grunn, finner retten det utvilsomt at bestemmelsen i odelslovens §21, annet punktum, ikke finner anvendelse. Avgjørende er det her at Betzy Stavrum siden hun flyttet fra eiendommen ved en hver anledning og i den utstrekning det har vært mulig, har gjort alt for å bli eier av eiendommen. Dette har Hildur Indahl til en hver tid vært klar over.

Hildur Indahl har etter dette måttet regne med at søsterens standpunkt kunne føre til at Indahls måtte forlate eiendommen. Det synes også som om Indahls har forberedt seg på dette ved å bygge bolighus på egen tomt. Hovedbygningen på gården har vært brukt til delvis utleie.

Etter en helhetsvurdering finner retten heller ikke at det er klart urimelig at Betzy Stavrum driver Hildur Indahl vekk fra eiendommen. - - -

Side:276

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Harald Diesen og Odd Nørstebø og sorenskriver Einride Einarson):

Saken gjelder krav om odelsløsning av eiendommen Skjerve søndre i Skogn.

Nevnte eiendom har gnr. 89 bnr. 2 i Levanger og omfatter dessuten en skogteig Ås nordre skog, som har gnr. 57 bnr. 4, også i Levanger. Hovedbølet har et totalareal på 284 da, hvorav det meste er fulldyrket.

Sakens parter er døtre av John og Reidun Skjerve. John Skjerve var født i 1879, og hadde bodd i mange år i USA, da han i 1920-årene kom hjem og overtok driften av gården. I 1926 giftet han seg med Reidun Lynås, som er født i 1907 og således 28 år yngre. Han fikk skjøte på gården i 1934.

John og Reidun Skjerve hadde 4 døtre: Betzy født i 1926, Mabel Norma født i 1928, Hildur født i 1929 og Janny født i 1931. Av døtrene er Mabel Norma gift og bosatt i Målselv. Janny er sykelig og lite arbeidsfør. Hun er ugift og har hele tiden bodd på Skjerve.

Betzy og Hildur er begge oppvokset på Skjerve. Betzy giftet seg i 1949 med Leif Stavrum, som etter giftermålet tok opphold på Skjerve, men som fortsatte med sin tidligere virksomhet som lastebileier.

Hildur giftet seg i 1950 med Ellev lndahl, som er fra Inndalen i Verdal og som kom til Skjerve som gårdskar. Også Hildur og hennes mann ble boende på Skjerve.

Forholdet mellom de tre familier på gården ble nokså snart dårlig og i 1951 flyttet Betzy og hennes mann fra Skjerve. De overtok et lite bruk Haugen, og fikk også forpakte en eiendom Kvam med 48 mål, og drev disse eiendommer som jordbruk. Stavrum fortsatte imidlertid hele tiden sin lastebilkjøring. I de siste 8 år har Betzy vært ansatt som kjøkkenhjelp på fylkessykehuset i Levanger, et arbeid hun fortsatt har ved siden av jordbruket.

Hildur og Ellev Indahl ble fortsatt boende på Skjerve og kom etterhvert til å overta mer og mer av gårdens drift, og i 1954 overlot John og Reidun Skjerve forpaktningen av gården til dem. Sammen drev de så gården som forpaktere til i 1975, da Reidun Skjerve ved skjøte av 11. april 1975 overdro gården til Hildur. John Skjerve var død i oktober 1964, og Reidun satt i uskiftet bo etter ham.

Etter overdragelsen av gården til Hildur, innledet Betzy Stavrum odelssøksmål mot henne. Odelstakst ble holdt den 9. oktober 1975 og eiendommen ble da verdsatt til kr. 420 000, hvorav kr. 25 000 for skogen. Kår til Reidun og Janny Skjerve ble verdsatt til henholdsvis kr. 25 000 og kr. 30 000. - - -

Lagmannsretten antar at de to søstres forutsetninger for å overta og drive odelsgodset er temmelig like. De er begge oppvokset på Skjerve og har deltatt i gårdens drift fra de var store nok til det. Ingen av dem har fått noen utdannelse som i nevneverdig grad kvalifiserer dem for et yrke utenfor jordbruket. I denne sammenheng kan det neppe legges noen særlig vekt på at Hildur gjennomgikk et halvårlig handelsskolekurs. Det er mulig at man opprinnelig regnet med at hun med dette som bakgrunn skulle søke seg lønnet arbeid i et annet yrke, men forholdene medførte at hun etter meget kort tid kom tilbake til Skjerve.

Også når det gjelder tilknytningen til gården var utgangspunktet for søstrene temmelig likt, men det var fra først av John Skjerves hensikt at Betzy som den best odelsberettigede skulle overta gården etter ham.

Side:277

Utviklingen kom likevel til å gå i en annen retning, noe som skyldtes søstrenes ekteskap og at de ble boende på Skjerve med sine ektefeller.

John Skjerves innstilling til sine svigersønner var meget forskjellig. Han satte tydeligvis stor pris på Ellev Indahl, men hadde lite til overs for Betzys mann, Leif Stavrum, som han frakjente enhver dyktighet som jordbruker.

Dette førte til sterke friksjoner da de tre familier skulle bo under samme tak, og det endte med at Betzy og Leif Stavrum etter et dramatisk opptrinn forlot Skjerve og skaffet seg sitt eget bruk i nabolaget.

De forsøk partene har gjort på å fordele skylden for dette, er etter rettens mening av liten interesse. Hovedsaken er at forholdene for Betzy og Leif Stavrum var blitt uholdbare på Skjerve, slik at en flytning ble den naturlige løsning. I relasjon til Betzys stilling som odelsarving må flytningen betraktes som påtvunget, og den bør isolert sett ikke komme henne til skade i en sammenlikning med søsteren.

Flytningen medførte ikke at Betzy oppga sin tilknytning til bondeyrket. Hun har hele tiden etterpå drevet sitt eget bruk i hjembygda. At hun ved siden av har sett seg anledning til å ta fast arbeid ved fylkes sykehuset i Levanger, betegner heller ikke i så henseende noe brudd. Det gjelder en helt underordnet stilling, av samme art som mange jordbrukere idag ser seg tjent med å ha for å skjøte på inntektene av jorden.

Betzy har også hele tiden vist at hun holdt fast ved sin odelsrett til Skjerve. Hun søkte på et tidlig tidspunkt å overtale sin far til å overlate seg gården. Faren var til å begynne med lite stemt for å gi den fra seg, - og da han i 1954 ville overlate den til Hildur, motsatte Betzy seg enhver ordning som ikke ga henne den fulle eiendomsrett til hele gården. Følgen ble at John Skjerve da bortforpaktet gården til Hildur og Ellev.

Da John Skjerve så i 1959 solgte gården til Hildur, reiste Betzy straks odelssøksmål med den følge at John Skjerve tok gården tilbake.

Hildur var på sin side hele tiden klar over Betzys hensikter, og hun anså derfor ikke Skjerve som noe blivende sted for seg og sin mann.

Hun og Ellev gjorde flere forsøk på å skaffe seg en annen gård, men dette ble sterkt motarbeidet av John Skjerve. Han gikk endog så langt som til å nekte dem å låne bilden da de ville se på en gård i Frosta, som var til salgs. Ellev Indahl drev en tid også et bruk, Sulstua i Verdal, men på grunn av svigerfarens motstand måtte han la denne gå fra seg.

Den usikkerhet som Hildur og Ellev følte på Skjerve førte også til at de i 1974 av moren fikk kjøpe en boligtomt av eiendommen, hvor de førte opp en enebolig der de nå bor.

Det er altså hevet over tvil at Hildur den hele tid har regnet med at Betzy ville gjøre sin odelsrett gjeldende, og at hun derfor har følt seg utrygg på Skjerve. Dette synes også å være et avgjørende moment i herredsrettens vurdering.

Også for lagmannsretten er dette et moment av betydelig vekt, men man peker likevel på at selv om Hildur og Ellev Indahl ikke har følt seg trygge på Skjerve, så har de likevel vært brukere av gården, som i mer enn 20 år har vært deres hjem og arbeidsplass. Dette har ikke vært etter eget ønske, men først og fremst for å imøtekomme foreldrene, ikke minst faren.

John Skjerve var tydeligvis en sterk personlighet, som man ikke gjerne satte seg imot, men også Reidun Skjerve hadde et sterkt ønske om at Hildur og Ellev skulle bli på gården. Til dette kom også at Hildur følte ansvar for

Side:278

den yngre søster Janny, som hun mener er sterkt avhengig av henne. Det hevdes at Hildur har overdrevne forestillinger om betydningen av at hun selv tar hånd om Janny, men hovedsaken i denne sammenheng er at Hildur selv har følt ansvar for søsteren.

Hildur og Ellev Indahl er således blitt på Skjerve av oppofrelse og pliktfølelse, noe som har medført at de ikke kunne skaffe seg et annet bruk eller noen annen leveveg mens de ennå hadde rimelige muligheter for det. Nå er de begge i femtiårs-alderen. De har ingen utdannelse eller kvalifikasjoner for et yrke utenom jordbruket, og deres muligheter for å skaffe seg en annen gård er sterkt begrenset.

Om de nå skal gå fra Skjerve, vil det gripe langt sterkere inn i deres livssituasjon enn det vil gjøre for Betzy om hun ikke får gjennomføre sin odelsløsning. Dette vil sikkert være en bitter skuffelse for henne, men hun er på forhånd etablert med et mindre bruk, en fast lønnet stilling og med en mann som driver et presumtivt lønnsomt yrke som lastebileier.

Spørsmålet er imidlertid om utfallet av denne sammenlikning også må være utslagsgivende i relasjon til odelslovens §21.

Det urimelighetskriterium denne bestemmelse innfører, må bl.a. tolkes på bakgrunn av at en odelsløsning praktisk talt bestandig vil føles hardt av den som må gå fra gården, og at det forsåvidt ligger i odelsinstituttets natur at det aksepterer forhold som ved en isolert betraktning kan fremstille seg som urimelige. For å nekte løsning må man derfor kreve noe mer enn at en interesseavveining går i favør av odelsgodsets eier.

Lagmannsrettens flertall, lagdommer Diesen og sorenskriver Einarson, antar imidlertid at §21 gir rom for nektelse også i den situasjon man her har med å gjøre.

Den nevnte bestemmelse setter som vilkår at løsningen «ville vere klårt urimeleg», og ifølge Sivillovbokutvalets rådsegn ligger det i dette at det «må vera ei monaleg overvekt av omsyn som talar imot å tillate løysing.» Og skal dette hensyn tilgodeses, kan man ikke tolke bestemmelsen så strengt at den bare rammer de ekstreme tilfelle, de som nærmer seg odelsmisbruk.

I denne sammenheng legger man vekt på at §21 bare beskytter den eier som selv har odelsrett. Man trenger derfor ikke å bygge på en restriktiv tolking for å tilgodese selve odelstanken. Og dette gjelder i særlig grad etter paragrafens første ledd, den som gjelder mellom søsken, og som er aktuell i nærværende sak. Her er situasjonen den at ikke bare har begge parter odelsrett til eiendommen, men de utleder den også fra samme odelsmann. Innenfor en søskenflokk er det bare aldersrekkefølgen som skiller, men når loven legger vekt på den, er det fordi man nødvendigvis må ha en rangorden, ikke fordi den eldre med nødvendighet er sterkere knyttet til gård og ætt enn den yngre.

Rettens flertall finner således at odelslovens §21 finner anvendelse i forholdet mellom Betzy Stavrum og Hildur Indahl, og at førstnevnte derfor må nektes å løse eiendommen.

Rettens mindretall, lagdommer Nørstebø, antar i likhet med herredsretten at odelsløsning ikke kan nektes i den aktuelle sak og slutter seg i det vesentlige til herredsrettens begrunnelse.

Lovens vilkår «klårt urimeleg» oppfattes slik at nektelse av odelsløsning først skal skje når det er udiskutabelt urimelig at den yngre må gi fra seg eiendommen igjen. Slik synes det ikke å være i denne sak. Urimeligheten

Side:279

beror på en skjønnsmessig bedømmelse av forholdene på begge sider, og den omfattende bevisførselen etterlater nok tvil om det er slik at det er en sterk interesseovervekt på den yngres side.

Mindretallet vil trekke fram at Hildur Indahl hele tiden har vært forberedt på at Betzy Stavrum kom til å overta gården. Hildur Indahl har endog fått skilt ut en tomt og bygget egen bolig med tanke på det, en bolig som hun allerede bor i. Betzy Stavrum har vist at hun hele tiden har ventet på å få overta. Det kommer fram bl.a. gjennom odelssaken i 1961-62. Hun skaffet seg buskap allerede da hun flyttet fra gården i 1951 og holder fortsatt buskap og hevder at det har vært medbestemmende at hun skal ha dyr med seg når hun får overta. Hun har drevet flere bruk, som har vært små, og det er fremkommet at både driften og boligforholdene har båret preg av en viss midlertidighet. Det er ellers grunn til å understreke at hennes fravær fra Skjerve fremtrer som påtvunget, hva enten hun selv er å laste for de motsetninger som oppsto i 1951 eller ikke. Faren var da 72 år gammel og i en alder da man vanligvis har gitt fra seg gårdsdriften til neste generasjon. Hun var 25 år og hadde fordi hun var odelsjente, gjort «kararbeide» på gården siden skoledagene. Disse momenter er etter mindretallets oppfatning alene tilstrekkelig til å vise at det ikke er uten videre urimelig at Betzy Stavrum får gjøre bruk av odelsretten nå.

Det er nevnt at tiden har arbeidet til fordel for Hildur Indahl, også fordi Betzy Stavrum og særlig hennes mann er kommet for langt opp i årene til at det er naturlig at de overtar. Leif Stavrum er således nå 70 år. Når dette trekkes inn, er det imidlertid også riktig å peke på at Betzy og Leif Stavrums eldste sønn, 27 år, er jordbruksutdannet og innstilt på å bli bruker på Skjerve i sin tur. For tiden er han sjåfør. Hildur og Ellev Indahl har også flere barn, ingen jordbruksutdannet, to sønner er for unge ennå. - - -