Rt-1981-770

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1981-06-12
Publisert:	Rt-1981-770
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 95/1981
Parter:	A (høyesterettsadvokat Ketil Lund) mot Staten v/Sosialdepartementet (advokat Frode Grotmol - til prøve).
Forfatter:	Michelsen, Endresen, Røstad, Bølviken, justitiarius Ryssdal
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915), Psykisk helsevernloven (1961) §5, §6, Psykisk helsevernloven (1961), Tvistemålsloven (1915) §476, §480, §482, §485

Dommer Michelsen: A, som er født xx.xx.1937, har i en årrekke vært pasient ved X, hvor han har vært tvangsinnlagt i henhold til bestemmelsen i lov om psykisk helsevern av 28. april 1961 nr. 2 §5.

I 1976 begjærte A seg utskrevet. Begjæringen ble avslått av kontrollkommisjonen og Indre Sogn herredsrett.

Ved brev til den reisende kontrollkommisjon for Sogn av 14. desember 1978 begjærte A seg på ny utskrevet fra sykehjemmet. Kommisjonen, som behandlet klagen i møte den 9. april 1979, fant at vilkårene etter lov om psykisk helsevern §6 for å holde pasienten tilbake i psykiatrisk sykehus var til stede, og tok dertor ikke klagen til følge.

Den 8. september 1980 fremsatte A i brev til kommisjonen begjæring om at det ble reist sak for herredsretten, jfr. tvistemålslovens kapittel 33. Etter ønske fra A oppnevnte herredsretten i henhold til tvistemålslovens §476 femte ledd prosessfullmektig for ham, og denne uttok den 26. september 1980 stevning til Indre Sogn herredsrett med krav om utskrivning fra tvungen omsorg etter loven om psykisk helsevern.

I dette søksmål avsa herredsretten, som ble satt med sakkyndige domsmenn - en psykiater og en psykolog -, den 12. desember 1980 dom med slik domsslutning:

«Staten ved Sosialdepartementet blir frirunnen.»

Om saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten viser jeg til domsgrunnene.

Over herredsrettens dom har A erklært anke til Høyesterett, jfr. tvistemålslovens §485 første ledd. Den prosessfullmektig som bistod A for herredsretten, og som på hans vegne hadde uttatt ankeerklæringen, har fått oppnevnelse også for Høyesterett.

Til bruk for Høyesterett er det fremlagt en rekke nye dokumenter. De fleste av disse tar sikte på å belyse forholdene ved X. Det er under forberedelsen av ankeforhandlingen holdt bevisopptak ved Indre Sogn herredsrett, Bergen byrett og Oslo byrett. Under disse er det til sammen avhørt 7 vitner. Blant dem har 5 ikke tidligere avgitt forklaring i saken. Jeg nevner spesielt at ved bevisopptaket for Bergen byrett ble det opptatt forklaring av den psykiater som i tidsrommet fra mai 1977 til utgangen av 1980, sammen med en annen psykiater, var tilsynslege ved X.

For Høyesterett ble professor dr.med. Einar Kringlen oppnevnt som sakkyndig. Han har den 14. april 1981 avgitt en skriftlig erklæring og har også møtt under ankeforhandlingen og svart på spørsmål. Her fremla den sakkyndige en skriftlig tilleggserklæring som han hadde utarbeidet etter at han var blitt bekjent med hva tilsynslegen hadde uttalt under bevisopptaket for Bergen byrett. Tilleggserlæringen er datert 2. juni 1981.

Side:772

Den sakkyndige gir uttrykk for at A har klare schizofrene symptomer av paranoid karakter.

I sin første skriftlige erklæring hevder den sakkyndige at det er lite som tyder på at pasienten skal kunne være en fare for andres liv eller helse. I anledning av at tilsynslegen i sin vitneforklaring har anført at A's vrangforestillinger om vold og mord tyder på at han har en aggressiv personlighet, heter det i den sakkyndiges tilleggserklæring:

«Det er riktig at pasienten har alvorlige vrangforestillinger. Men når det sies at pasienten har en aggressiv personlighet (s. 4) og når det stadig antydes at pasienten er truende (s. 1, 2, 4, 5) er det uklart hva legen sikter til. Det er verken noe i pasientens sykehistorie, eller opplysninger fra X som gjør betegnelser som aggressiv personlighet og truende rimelig. Samtaler som jeg hadde med hans bror i øvre Årdal i Sogn for et par dager siden, bekrefter også at pasienten egentlig er snill av natur. Dette var jo også mitt inntrykk ved samtale med ham.»

I sin hovederklæring uttaler den sakkyndige videre:

«Vil pasienten lide overlast ved utskrivning fra X? Overlast kan bety så mangt, men det man tenker på i denne sammenheng er vel om pasienten ikke skal kunne ta rimelig vare på seg selv og forkomme materielt og psykisk. Det er lite som tyder på at så vil skje når man ser tilbake på pasientens sykehistorie og nåværende sosiale tilpasning. Han har alltid stelt seg selv, han har holdt sin kropp i stand, bl.a. ved jogging, han er ivrig når det er oppgaver han vil gjennomføre, som f.eks. engelskkurs. Han følger med i aviser, radio og TV. Han synes å kunne stelle penger. Han pleier ikke komme i klammeri verken med andre pasienter eller betjening.

Hvis man derfor skaffer pasienten et rimelig arbeid og hybel og samtidig etablerer et par kontaktpersoner og dessuten interesse for et psykiatrisk ettervern der sosionom kunne hjelpe ham i gang sosialt og lege justere hans medikasjon, burde han ha en viss sjanse for å lykkes. Personlig vil jeg tro at budtjeneste eller enklere kontorarbeid måtte passe godt for ham. Selv sier han at arbeid i bygningsbransjen vil høve bedre. Han kan tenke seg å bli forskallingssnekker siden han tidligere har tatt et kurs her.

Man kan selvsagt ikke utelukke at pasienten ganske snart kan få store mellommenneskelige problemer p.g.a. sine vrangforestillinger om forgiftning og forfølgelse. Han vil bl.a. kunne komme til å plage politi, advokater og psykiatere med sin sak. Men dette forhindrer likevel ikke at man bør gjøre et forsøk, ja mange forsøk, på attføring, særlig når pasienten er innstilt på det selv.

I det hele er pasientens ønske om å komme seg ut av institusjonen og i arbeid en positiv ting i seg selv. Går det galt har man et sosialt apparat til å fange ham opp, og man har psykiatriske institusjoner om det skulle bli nødvendig. I særlig grad blir de skisserte opplegg viktige når alternativet er X.

Det er trist at vi ennå har psykiatriske pasienter i vårt land hvis velferd står så langt tilbake for det vanlige mennesker krever. Men særlig ille er det at et relativt ungt menneske som A skal tilbringe de beste år av sitt liv uten frihet og privatliv. Pasienten har allerede tilbrakt 7-8 år på X på rom sammen med 5-6 andre.

Side:773

X kan ikke betraktes som en terapeutisk institusjon. Den er først og fremst et oppbevaringssted for eldre forkomne sinnslidende. Gjennomsnittsalderen for pasientene er 64 år, pasienten selv er 43. Også på denne bakgrunn virker det helt urimelig at pasienten skal tilbringe sine beste år her, når han ikke selv ønsker det.

For ordens skyld vil jeg gjøre oppmerksom på at kritikken av X selvsagt ikke er rettet mot personalet som sikkert gjør det de kan for sine pasienter.»

Det går frem av erklæringen at den sakkyndige mener at de øvrige vilkår som er nevnt i lov om psykisk helsevern §6, ikke er oppfylt.

Den oppnevnte prosessfullmektig har for Høyesterett innledningsvis anført:

A må sies å være et offer for en oppbevaringspsykiatri. Det er en omsorg som innebærer at mennesker med psykiske lidelser holdes innesperret år etter år uten behandling eller attføring. De vide tvangshjemler loven inneholder, har medvirket til at det utenfor institusjonene ikke er sørget for slik omsorg for de psykiatriske pasienter som man ellers ville' ha fått. Man bør under disse forhold være tilbakeholdende med å anvende langvarig tvungen omsorgspsykiatri.

Det må legges vekt på at det ved X ikke er mulighet for et attføringsprogram for pasientene, og på at vanskeligheten med å gjennomføre et slikt opplegg for A i og utenfor en institusjon blir større jo lenger tiden går.

Det må også tas i betraktning at A har en ressurs som er oppsiktsvekkende. Det er hans vilje til å komme ut av institusjonen og til å forsøke seg i frihet. Man må satse på denne ressursen og gi pasienten anledning til å foreta et valg.

Av betydning er det videre at alternativet til frihet for A er et fortsatt opphold i X som han oppfatter som et meget stort onde. Viktig er det også at denne institusjonen ikke tilfredsstiller rimelige krav som må stilles til et sykehjem for psykiatriske pasienter.

A er i alle fall feilplassert blant det øvrige klientel på institusjonen.

Tar man A's begjæring om utskrivning til følge, vil han kunne møte vansker. Hvilke vil være avhengig av den hjelp han får utenfor institusjonen. Man må dog ikke på grunn av disse vanskeligheter nekte ham sjansen til det liv han ønsker.

Prosessfullmektigen har også uttalt kritikk mot kontrollkommisjonen for at det gikk så lang tid før den tok A's klage under behandling, og for at den uttalte at klagen på grunn av den tidligere sak kunne behandles summarisk.

For øvrig har prosessfullmektigen i det vesentlige gjort gjeldende:

Det er grunnvilkår for at en pasient som er tvangsinnlagt i et psykiatrisk sykehus, skal kunne nektes utskrivning at vedkommende har en alvorlig sinnslidelse. Det er på det rene at A har en slik sykdom. Skal imidlertid pasienten mot sin vilje holdes tilbake i sykehuset, må i tillegg et av de vilkår som fremgår av lov om psykisk helsevern §6, være til stede. Loven sier dog intet om hvor sterke bevis som må foreligge for at dens krav kan sies å være oppfylt. Da det dreier seg om et drastisk inngrep i individets frihet, må kravet til beviset stilles meget høyt.

Side:774

Det er bare en fakultativ adgang loven åpner til å holde en pasient tilbake mot hans vilje. Det må utøves et hensiktsmessighetsskjønn, som vil være avhengig av hvilke av de alternative vilkår det i den konkrete sak er tale om, og den tolking man gir lovens ord.

Det kan ikke med rette sies at A er farlig for seg selv eller for andre. De antydninger som er fremkommet fra tilsynslegen om at han skulle ha en aggressiv personlighet, er løse og faglig sett ukritiske.

Det er på det rene at behandlingsindikasjonen ikke er oppfylt. Man kan ikke si at det foregår noen behandling av denne pasienten ved X.

Aktuelt er således bare spørsmålet om pasienten vil lide overlast om han utskrives. Man står her overfor et vidt og Upresist begrep. Lovens forarbeider gir ingen veiledning om hvordan den på dette punkt skal forstås. I den sak som er gjengitt i Rt-1971-949, har mindretallet i Høyesterett søkt å gi en nærmere presisering av hva det ligger i begrepet. Denne forståelse, som Sosialdepartementet har sluttet seg til, må sies å være riktig. Det som er sagt i votumet, omfatter dog ikke alle omstendigheter som må tillegges vekt ved en vurdering etter loven. Man må veie den mulige overlast pasienten vil lide om han utskrives, mot alternativet som er at han fortsatt blir holdt tilbake i institusjonen. Man må se hen til den mulige varighet av et fortsatt opphold i sykehjemmet, det behandlings- og attføringstilbud som der gis, og til hvordan pasienten selv oppfatter situasjonen for seg i institusjonen. En pasient kan etter dette bare sies å lide overlast dersom det vil være verre for ham om man tar hensyn til hans ønske om friheten, enn om han fortsatt må leve et liv under tvungen omsorg som han ikke ønsker.

Legger man dette i begrepet overlast, blir det ved siden av det liten plass for et forvaltningsmessig rimelighetsskjønn.

Man står i denne saken i den situasjon at de sakkyndige som fungerte under den første saken, og tilsynslegen har en annen oppfatning enn den sakkyndige som er oppnevnt for Høyesterett. Den vesentlige forskjell ligger i at de øvrige psykiatere ikke tar hensyn til det livet A fører på institusjonen, mens professor Kringlen også tar dette moment i betraktning. Det må sies å være et helt urimelig alternativ om A skal bli værende på X. Han bør derfor snarest utskrives.

Professor Kringlen forutsetter at A vil få sosial hjelp om han utskrives. De øvrige leger som har uttalt seg, synes å mene at han ikke kan regne med å få slik støtte. Forutsetningen om at A ikke vil få sosial hjelp, står bevismessig meget svakt, og man må gi ham sjansen til å få etablert den sosiale støtte han trenger utenfor institusjonen. Det er ikke bevis for at han vil forkomme eller lide overlast om han utskrives.

Man må ved vurderingen ta hensyn til at A's alternativ er at han fortsatt skal bo i en avsidesliggende, gammel institusjon hvor oppholdet ikke vil lede til noen bedring av hans tilstand, og hvor det intet gjøres med sikte på å oppnå en sosial rehabilitering. I denne forbindelse må det også legges vekt på at han gis medisiner i et omfang som ikke kan være forsvarlig.

På denne institusjonen vil A ikke ha adgang til privatliv og til livsutfoldelse. Han som er en yngre, vital mann, forpleies her sammen med pasienter som har en gjennomsnittsalder på 64 år.

Side:775

De forhold som bys A på X, er under det lavmål den har krav på som er undergitt tvungen langtidsforpleining. Rettssikkerhetsvernet har også et forpleiningsmessig innhold. Det må på en institusjon under det psykiske helsevern holdes en materiell standard som innebærer at pasientene ikke i urimelig grad diskrimineres i forhold til andre mennesker når det gjelder levestandard. De har også rett til faglig behandling og trening som gir muligheter og sjanser for sosial attføring. Man må stille krav som er i overensstemmelse med det som er knesatt i konvensjoner fra FN. Det er artiklene 7, 9 og 10 i FNs konvensjon av 1966 om sivile og politiske rettigheter som kommer inn i bildet. Norsk rett må presumeres å være i overensstemmelse med de normer som disse folkerettslige erklæringer bygger på. Her er ikke folkerettens krav til human behandling oppfylt.

X holder heller ikke mål etter de regler som er gitt i 1977 om oppføring, innretting og drift av psykiatriske sykehjem.

Man må konstatere at de minimumsnormer som må oppstilles, innebærer at dette sykehjemmet ikke kan godkjennes. Dette medfører at A under ingen omstendighet kan tilbakeholdes i X.

Skulle retten i en sak av denne art finne at en pasient må eller bør utskrives, kan det knytte vilkår til en slik avgjørelse. Disse må dog ha adresse til pasienten, ikke til offentlige myndigheter. I avgjørelsen må imidlertid retten kunne bygge på forutsetninger om at myndighetene vil treffe tiltak som er til pasientens beste om han utskrives.

Den ankende part har lagt ned slik påstand:

«Kontrollkommisjonens vedtak kjennes ugyldig.»

Prosessfullmektigen har for Høyesteretts skranke bekreftet at det i formuleringen av påstanden ligger et krav om at A utskrives fra tvungen omsorg.

Staten ved Sosialdepartementet har i det vesentlige gjort gjeldende:

Etter tvistemålslovens §482, jfr. §485 siste ledd, prøver Høyesterett alle sider ved en sak av denne art. Retten må undersøke om tvangsinngrepet skal opprettholdes også på annet grunnlag enn det kontrollkommisjonen har nyttet. Den må således ta stilling til samtlige de kriterier som fremgår av lov om psykisk helsevern §6. Den må også på selvstendig grunnlag avgjøre om det er hensiktsmessig og rimelig at denne pasienten fortsatt skal være under vern.

Det er anledning for retten til å treffe en avgjørelse som innebærer en mellomløsning. I dette ligger at det må kunne knyttes vilkår til rettens beslutning. Slike må i alle fall kunne stilles overfor pasienten om han utskrives. Man må overfor ham kunne velge alle mellomformer mellom utskrivning og full frihetsberøvelse. Overfor staten må det kunne settes vilkår dersom den frifinnes. Forutsetningen må dog være at det som kreves, er praktisk gjennomførbart. Beslutter imidlertid retten at pasienten skal utskrives, kan det ikke oppstilles vilkår som har adresse til offentlige myndigheter. Domstolen kan bare bevege seg innenfor rammene av loven om psykisk helsevern. De kan ikke gripe inn på områder som er regulert gjennom annen lovgivning, for eksempel etter loven om sosial omsorg.

Side:776

Det følger av Høyesteretts avgjørelse i Rt-1971-949 at retten må legge til grunn forholdene på tidspunktet for domsavsigelsen.

Det er på det rene at A har en alvorlig sinnslidelse, og at således lovens grunnvilkår for å nekte utskrivning er til stede. Spørsmålet blir om i tillegg ett eller flere av de kriterier som regnes opp i lovens §6, foreligger. I dette tilfellet er det aktuelle om pasienten vil lide overlast om han utskrives.

I lovens forarbeider finnes det bare en antydning om hva lovgiveren har ment man skal legge i det ord som nyttes. Man taler om pleieindikasjonen. I høyesterettsdommen av 1971 sier annenvoterende at det må foreligge «temmelig håndfaste misforhold» for at det skal kunne konstateres at en pasient vil lide overlast. Denne betraktning, som Sosialdepartementet har sluttet seg til, må legges til grunn også i dette tilfellet. Det må dog ikke stilles for strenge krav til dette misforhold. Det er således ikke bare der pasienten forkommer, man kan tale om at han lider overlast. Også hvor belastningen er mindre, må det være på sin plass å anvende dette kriterium. I praksis har de underordnede retter ikke stilt særlig store krav. Man har lagt til grunn at pasienten vil lide overlast når han ikke vil kunne greie seg selv, eller når han ikke vil ta sin medisin slik at en forverring av tilstanden kan inntre.

Når man skal anvende loven, må man ta hensyn til den syke selv. Man må nekte utskrivning om han trenger pleie slik at det må sies å være til hans beste at han fortsatt er i institusjonen.

A vil lide overlast om han utskrives. Dette vil være en følge av hans vrangforestillinger og manglende sykdomsinnsikt. Han vil også virke skremmende på folk, og det vil lede til en sosial isolasjon med de følger dette kan få for ham rent psykisk. A har også en realitetsbrist. Han idealiserer forholdene i det fri, og vil få et sjokk når han møter realitetene. Det må regnes med at det er fare for at A vil slutte å ta sine medisiner fordi han selv mener han er frisk.

Den sakkyndige for Høyesterett har en for snever oppfatning av begrepet overlast. Han mener at det bare omfatter de tilfellene hvor pasienten forkommer. Professoren tar også feil i sin bevisbedømmelse når han uttaler at det er lite i sykdomshistorien og den nåværende sosiale tilpassing som tyder på at A vil forkomme. Det motsatte er det riktige. Hans sykdomstilstand har vært konstant i mange år, og man må ha i erindring at han etter en måned i Oslo i 1965 måtte innlegges, og at forsøket med en rehabilitering som i 1975-76 ble foretatt på Æ-gården sykehus, var mislykket.

Professor Kringlen opererer med en rekke forutsetninger som må være oppfylt for at det skal gå godt med pasienten om han settes fri. Man kan imidlertid ikke regne med at disse forutsetninger vil inntre. Det er således ikke grunnlag for å anta at A vil kunne få et passende arbeid eller et sted å bo. Må man bygge på at den sakkyndiges forutsetninger brister, må man også regne med at A vil lide overlast.

Det er riktig som hevdet av den ankende part, at man også må se hen til det som er alternativet til at A utskrives. Denne vurdering hører hjemme under forvaltningsskjønnet. Det er dog ikke grunnlag for å anta at A vil lide større overlast om han forblir på X. Forholdene ved

Side:777

denne institusjonen lar ikke slik tilbake å ønske at lovens vilkår for å nekte utskrivning ikke kan sies å være til stede. I denne forbindelse er det viktig å være klar over at man ved vurderingen ikke bare kan feste seg ved tilstanden i dag. I tiden som kommer, vil vesentlige forbedringer bli gjort, slik at forholdene kommer i overensstemmelse med reglene fra 1977. A vil i fremtiden leve under andre og bedre forhold. Man må således blant annet kunne legge til grunn at han vil få enerom om han måtte ønske det. Han vil også kunne få bedre opplæring til praktisk arbeid enn han hittil har fått.

Etter loven om psykisk helsevern skal domstolene ikke prøve om den behandling og i forbindelse med den den medikasjon pasienten har fått, har vært riktig. Behandlingssituasjonen på X vil dog kunne inngå som et ledd i vurderingen av om det er rimelig at pasienten holdes tilbake i institusjonen. Til grunn for den behandling med medisiner A inntil nå har fått, har det ligget et faglig skjønn fra de legers side som har vært ansvarlige for de medisinske forhold ved sykehjemmet. Det vil dog nå bli overveid om man skal trappe ned medikasjonen. Dette bygger på at den sakkyndige har anbefalt det ut fra de faremomenter som en sterk og langvarig dosering kan medføre.

Det må kunne sies at det på X finnes og i fremtiden enn mer vil foreligge aktivitetstilbud og muligheter for A som han ikke vil bli stilt overfor om han utskrives.

Det er i denne sak overhodet ikke dekning for en påstand om at A i strid med folkeretten er berøvet sin frihet, eller for en anførsel om at den behandling og i det hele de vilkår som bys pasientene på sykehjemmet, ligger under det minimumsnivå som måtte være knesatt gjennom internasjonale konvensjoner eller deklarasjoner.

Det er ikke sikre holdepunkter, men dog et visst grunnlag for å hevde at A kan være en fare for andre om han utskrives. Det kan imidlertid ikke sies at lovens vilkår når det gjelder det som har vært betegnet som den utvidede farlighetsindikasjon, er til stede. Det man vet om hans personlighet, og som ligger til grunn for frykten for at han kan være en fare for andre, vil dog måtte tillegges vekt når man skal ta stilling til om pasienten vil lide overlast.

De øvrige vilkår som nevnes i §6 i loven om psykisk helsevern, er ikke aktuelle i denne sak.

Bestemmelsen i lovens §6 gir på vilkår overlegen, kontrollkommisjonen og retten en fullmakt til å holde en pasient tilbake i institusjonen mot vedkommendes vilje. Ut fra en hensiktsmessighets og rimelighetsbetraktning kan man unnlate å gjøre bruk av lovens fullmakt. Finner man imidlertid i dette tilfellet at A vil lide overlast om man tar hans begjæring til følge, bør han på grunn av det sykdomsbilde han frembyr, ikke gis sin frihet.

Det er uklart om utskrivning på bestemte vilkår vil være til noen hjelp for A.

Staten ved Sosialdepartementet har lagt ned slik påstand:

«Staten v/Sosialdepartementet frifinnes.»

Jeg er kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Etter tvistemålslovens §482 skal retten prøve alle sider ved en sak

Side:778

av denne art. Dette innebærer blant annet at domstolen uavhengig av det grunnlag kontrollkommisjonen har bygd sin avgjørelse på, må ta stilling til om vilkårene etter lovens §6 er til stede. Av viktighet er det også at retten har kompetanse til å beslutte at en pasient skal utskrives fra tvungen omsorg under psykisk helsevern også i tilfeller hvor man finner at lovens vilkår for å tilbakeholde den syke i og for seg er til stede. Retten kan således på selvstendig grunnlag avgjøre om pasienten fortsatt bør stå under tvungen omsorg.

Det er i denne sak ikke tvilsomt at A lider av en sykdom som i lovens forstand er en alvorlig sinnslidelse. Han har en schizofreni av paranoid karakter. Det er dertor klart at lovens grunnvilkår for å nekte utskrivning er oppfylt. Spørsmålet blir da om ett eller flere av det man har kalt tilleggsvilkårene, og som er oppstilt i §6 i loven, er til stede.

I alle fall to av de kriterier loven nevner, kan man her se bort fra. A vil ikke fremby noen fare for seg selv, og muligheten for en bedring av hans tilstand vil ikke forspilles om han utskrives.

Det er mellom de psykiatere som har uttalt seg om A, uenighet om han, når han gis sin frihet, vil fremby en vesentlig fare for andres liv eller helse. De sakkyndige som opptrådte under den første saken som resulterte i herredsrettens dom av 23. desember 1977, fant ikke å kunne se bort fra at han i frihet kunne bli farlig for andre, og herredsretten har i sin første dom gitt sin tilslutning til dette syn. I sin erklæring til kontrollkommisjonen i anledning av den begjæring om utskrivning som nå foreligger, har tilsynslegen uttalt at det ikke kan utelukkes at A kan være til fare for andre. Det sies dog at det virker som om hans trusler er av verbal karakter. I sin vitneforklaring til bruk for Høyesterett har tilsynslegen føyd til at A's vrangforestillinger om mord og vold tyder på at han har en aggressiv personlighet.

Som det går frem av det jeg tidligere har gjengitt fra de erklæringer som er avgitt av den sakkyndige for Høyesterett, har han et annet syn på det spørsmål jeg nå drøfter.

Jeg har funnet å måtte legge til grunn den oppfatning som er tilkjennegitt av den oppnevnte sakkyndige. Man kan etter min oppfatning ikke se bort fra at A på grunn av de vrangforestillinger som er et karakteristisk trekk i hans sykdomsbilde, og de uttalelser han som følge av disse kan fremkomme med, vil kunne virke skremmende på mennesker han kommer i berøring med. Det er dog - som det har vært fremholdt - verbale trusler det dreier seg om, og de gir - så vidt jeg forstår - ikke direkte uttrykk for at A vil gå voldelig til verks mot noen, men er utsagn om at det vil gå dem han oppfatter som sine motstandere, ille i livet. Man har da ikke dekning for å legge til grunn at han har en personlighet som gir grunn til frykt for at han vil kunne bli til vesentlig fare for andre. Dette har også staten vært enig i.

Det aktuelle kriterium er etter dette det som i loven har fått uttrykk gjennom ordene «på grunn av sin sinnstilstand vil komme til å lide overlast». Spørsmålet om pasienten vil lide overlast, er i loven satt i relasjon til hans sykdom. Det avgjørende vil dertor bli om A på grunn av sin schizofrene psykose av paranoid form vil komme til å lide overlast.

Det er vanskelig å fastslå hvilket innhold dette begrep har. Med

Side:779

adresse til de forhold som forelå i den saken, har annenvoterende i dommen i Rt-1971-949, som hadde foranledning til å ta stilling til problemet, fremkommet med en uttalelse om forståelsen av ordet «overlast». Det som der er uttalt, er etter min mening et riktig utgangspunkt for tolkingen. Det kan således ikke være tilstrekkelig at den syke blir utsatt for mistro, ringeakt eller lignende påkjenninger. Overlast må derimot pasienten sies å lide dersom han forkommer fysisk eller mishandles eller forsømmes av sine pårørende eller andre. Jeg vil føye til at pasienten etter min oppfatning må sies å lide overlast ikke bare om han forkommer rent fysisk, men også psykisk. Det må dog, som fremhevet i dommen, være tale om temmelig håndfaste misforhold.

A har en god personlig hygiene. Han er i stand til å stelle penger. Han oppebærer uføretrygd og har oppsparte midler som han i tillegg til de bidrag han får, vil kunne dra nytte av. Det er ut fra dette ingen fare for at han fysisk vil forkomme. Det er heller ingen grunn til å tro at han vil bli mishandlet eller forsømt av andre.

Som en følge av de vrangforestillinger A's sykdom gir seg utslag i, og det urealistiske bilde han som en konsekvens av sykdommen har dannet seg av livet utenfor institusjonen, må man etter min oppfatning regne med at han, om han utskrives, vil møte vanskeligheter som vil innebære en stor psykisk belastning for ham. Han vil stå overfor praktiske vansker som det for en mann med hans lidelse ikke vil være lett å tilpasse seg. Også i sin omgang med mennesker vil han støte på problemer. Jeg minner om hva jeg har fremholdt da jeg drøftet den utvidede farlighetsindikasjon. Han vil kunne virke skremmende med de følger det vil få for menneskelig kontakt, noe som igjen kan virke inn på hans vrangforestillinger av paranoid karakter. Det er også fare for at A utenfor institusjonen vil slutte med å ta sine medisiner. Dette kan lede til at hans tilstand forverrer seg, men etter hva den sakkyndige uttalte for Høyesterett, er det usikkert om dette vil bli følgen.

Ut fra dette er jeg kommet til at det er en fare for at A vil komme til å lide overlast om han utskrives.

Selv om man på det grunnlag jeg har pekt på, skulle si at lovens vilkår for å nekte utskrivning er til stede, bør man dog etter min oppfatning ut fra en rimelighetsbetraktning ta hans begjæring til følge.

Det må ved den vurdering som skal foretas, legges vekt på at tilsynslegen, pleiepersonalet, kontrollkommisjonens medlemmer og herredsretten med sakkyndige domsmenn, som alle har møtt og hørt A, har vært av den oppfatning at han bør forbli i institusjonen. Jeg viser dog for min del til det som er fremholdt av den sakkyndige for Høyesterett.

Man kan ikke ensidig feste seg ved den risiko det utvilsomt er for at A vil lide overlast. Man må også, som begge parter har fremholdt for Høyesterett, se hen til det alternativ som foreligger for pasienten, og som er et fortsatt opphold, formentlig av ikke kort varighet, ved X. Jeg viser til den karakteristikk den sakkyndige i sin erklæring har gitt av denne institusjon, og peker på at alle synes å mene at den, slik situasjonen er i dag, lar tilbake å ønske. Det er riktignok grunn til å regne med at forholdene etter hvert materielt sett vil bedre seg. Den

Side:780

avsides beliggenhet kan man vel intet gjøre med, og det er realistisk å anta at det vil gå ikke liten tid før en vesentlig bedring blir en realitet.

Det må også tillegges vekt ved vurderingen at A er en yngre, vital mann som ikke kan sies å passe inn blant det øvrige klientell på institusjonen, som vesentlig består av eldre, sløvede mennesker.

Ut fra dette er jeg med den sakkyndige kommet til at A bør få sjansen til å forsøke seg i frihet, selv om det må sies at det kan være en risiko for at i alle fall noen av de forutsetninger den sakkyndige peker på, ikke vil bli realisert. Jeg legger også vekt på at man, om det skulle vise seg å gå dårlig for A, har den mulighet atter å ta ham inn under psykisk vern.

Jeg er etter dette kommet til at A's begjæring om utskrivning må tas til følge.

Det er etter min oppfatning i dette tilfellet ikke hensiktsmessig at man til avgjørelsen knytter bestemte vilkår i form av krav til A. Jeg behøver da ikke drøfte i hvilken utstrekning retten har adgang til å stille vilkår for en utskrivning. Jeg finner dog grunn til å bemerke:

Det er av stor betydning at man søker å lette overgangen til frihet for A, og utskrivningen krever nøye forberedelse. Den sakkyndige for Høyesterett har således gitt uttrykk for at A ikke straks bør forlate institusjonen, men med større frihet enn den han nyter i dag, fortsatt kunne bo der en tid. Han bør så, ifølge den sakkyndige, om det er mulig, være en tid hjemme på Y for så å søke bolig og arbeid i Z, gjerne ved den vernede bedrift man er i ferd med å etablere der. Han bør etter utskrivningen gis den sosiale støtte og bistand som hjemkommunen kan yte ham, bør stå under legetilsyn og få hjelp til å passe sine medisiner.

Foranlediget av at A's prosessfullmektig har påberopt artiklene 7, 9 og 10 i FN-konvensjonen av 1966 om sivile og politiske rettigheter, vil jeg tilføye:

Bestemmelsen om tvungen omsorg overfor A er truffet på den måte norsk lov foreskriver. Loven inneholder også nærmere angitte vilkår for adgangen til å tilbakeholde en alvorlig sinnslidende i sykehus eller sykehjem mot hans vilje. Som jeg før har nevnt, har domstolene etter loven en vidtgående kompetanse til å prøve om en begjæring om utskrivning skal tas til følge. Selv om forholdene i X ikke har vært så gode som ønskelig kunne være, er det etter de forklaringer som er avgitt ved bevisopptak og etter de opplysninger som ellers foreligger, etter min mening ikke grunnlag for å hevde at A i denne institusjon har levd under forhold som kommer i strid med de artikler i konvensjonen av 1966 som A's prosessfullmektig har påberopt.

Jeg stemmer for denne

dom:

A's begjæring om utskrivning fra tvungen omsorg under psykisk helsevern tas til følge.

Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Røstad, Bølviken og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Side:781

Av herredsrettens dom (sorenskriver Arne Ekeberg med fagkyndige domsmenn): - - -

Kontrollkommisjonen hadde saka føre i møte 9. april 1979, og kom til at vilkåra for å halda A tilbake i psykiatrisk sjukeheim etter §6 i lov om psykisk helsevern framleis var til stades. Vedtaket konkluderte med at «klagen fra A over å bli tilbakeholdt i psykiatrisk institusjon tas ikke til følge.» Vedtaket byggjer mellom anna på ei fråsegn 23. mars 1979 frå dåverande tilsynslege ved sjukeheimen. I denne fråsegna er konklusjonen slik:

«A er fortsatt klart psykotisk, med massive vrangforestillinger og uten sykdomsinnsikt. En utskrivelse av ham ville ganske sikkert føre til at han ville lide alvorlig overlast. Man kan vel heller ikke helt utelukke at han kan være til fare for andre. Selv om det virker som hans trusler er av verbal natur og ikke omsettes i handling, kan han virke truende på omgivelsene.»

Vedtaket av kontrollkommisjonen har A først 8. september 1980 kravt rettsleg prøvd ved brev til formannen i kommisjonen. Denne har 12. september 1980 sendt saka over til retten. I oversendingsbrevet er m.a. sagt:

«Kontrollkommisjonens vedtak er snart 1 1/2 år gammel og en kan selvsagt reise spørsmålet om det riktige ville være å ta saken opp i kontrollkommisjonen først for å vurdere om det gamle vedtaket fremdeles bør opprettholdes. Jeg ser egentlig svært liten hensikt i dette. Kontrollkommisjonens medlemmer er etter hvert blitt svært godt kjent med A, vi snakker med ham hver gang vi er på X sjukeheim, og det er vanskelig å konstatere noen forandring hos ham. Resultatet av en ny behandling i kontrollkommisjonen vil derfor måtte bli det samme som tidligere.

Det er ikke satt noen frist i loven for pasientenes adgang til å bringe et vedtak fra kontrollkommisjonen inn for retten. A har ikke selv bedt om å få saken opp i kontrollkommisjonen igjen, men har bedt om å få saken inn for herredsretten. Jeg antar derfor at saken bør gå direkte til herredsretten nå.» - - -

Etter tvml. §480, første leden, oppnemnde retten 17. november 1980 ass. overlege Gerd Vandeskog, Oslo, og sjefspsykolog Rita Østensen, Sandvika, til domsmenn i saka. Då det dermed er fagkunnige medlemmer i retten, har ein ikkje funne det naudsynleg med oppnemning av sakkunnige. Dette er heller ikkje kravt av partane. - - -

Det er å merka at A tidlegare har fått prøvd saka si for retten. Han kravde seg den gongen og utskriven frå X sjukeheim, og Indre Sogn heradsrett sa 23. desember 1977 dom med slik domsavgjerd:

«Staten ved Sosialdepartementet blir å frifinna.»

A anka, men Høgsteretts kjæremålsutval nekta ved kjennelse 25. mai 1978 å fremja anken til Høgsterett.

I den ovannemnde dommen er m.a. sagt:

«A er født xx.xx.1937 og vaks opp på - - - i Z. Han har ikkje skuleutdanning utover folkeskulen, heller ikkje opplæring til noko yrke. Dei første teikn til psykisk sjukdom merkast alt i 1961, og i 1965 vart han lagt inn på sjukehus. Dei fylgjande åra gjekk han ut og inn av psykiatriske sjukehus, men sidan 1969 har han vore samanhengande under psykisk helsevern. I oktober 1973 kom han til X sjukeheim frå Æ sykehus som har det psykiatriske tilsynet med sjukeheimen. På sjukeheimen vart han gradvis betre, og det vart avgjort å føra han tilbake til Æ-gården for der å gjera ein ny freistnad på å gjera han bra. Han vart difor overførd til Æ-gården 24. september 1975. Freistnaden

Side:782

mislukkast, og han vart tilbakeførd X sjukeheim 18. februar 1976.»

Domsavgjerda i 1977 bygde mellom anna på ei skriftleg utgreiing frå dei rettsoppnemnde sakkunnige overlege Jarl Vaadal, Molde, og spesiallege Odd Kjøllesdal, Volda. Kjøllesdal forklarte seg og direkte for retten. Dei sakkunnige kom i 1977 til at A var alvorleg sinnslidande med diagnosen schizofrenia, paranoid form, og meinte det var uforsvarleg å skriva han ut av psykisk helsevern. - - -

Retten skal først nemnda at det frå begge partane er kome kritikk mot kontrollkommisjonen si saksbehandling. Klagen frå A er såleis komen til kontrollkommisjonen 15. desember 1978, men først behandla 9. april 1979. Dette er for lang tid, jfr. såleis instruks for reisande kontrollkommisjoner pkt. 2 om at kommisjonane skal ha møte kvar månad når det ligg føre klagesaker. Heller ikkje var det grunn for kontrollkommisjonen i brev til tilsynslegen ved sjukeheimen 20. mars 1979 å be om at klagen «kunne behandles noe summarisk». Retten er einig i denne kritikken. Det er likevel klart at desse feila ikkje har spela nokon rolle for den avgjerd kontrollkommisjonen har teke i saka. Elles ligg det til retten fritt å ta stode til utskrivingsspørsmålet slik det ligg føre i dag, og ubunde av det som tidlegare har føregått.

Hovudvilkåret for å halde ein person tilbake i ein institusjon mot sin vilje er at han har ein «alvorlig sinnslidelse», jfr. lov om psykisk helsevern §5, første leden. Det er ingen tvil om at saksøkjaren har dette. Diagnosen lyder På schizofrenia, paranoid form. Dette er heller ikkje motstridd i saka.

Skal saksøkjaren haldast tilbake på sjukeheimen, må og eit av tilleggskriteria etter lov om psykisk helsevern §6, andre leden, vera oppfylte, nemleg at den sjuke må vera farleg for seg sjølv («farlighetsindikasjon»), eller utskriving vil øydeleggja sjansane til å bli frisk eller betre («behandlingsindikasjon»), eller den sjuke på grunn av sin sinnstilstand vil lida overlast («pleieindikasjon») eller utskriving vil medføra vesentleg fare for liv og helse til andre («utvidet farlighetsindikasjon»).

Slik retten no har fått saka opplyst er det ikkje noko som tyder på at saksøkjaren vil vera til fare korkje for seg sjølv eller andre. Heller ikkje vil ei utskriving øydeleggja sjansane til å bli frisk eller betre, derimot kan nok ei utskriving gjera han verre, men det er snautt nok for å oppfylla tilleggsvilkåret. Forverringa blir i tilfelle ein del av vurderingstemaet for det fjerde tilleggsvilkåret, nemleg om saksøkjaren vil lida overlast.

Det aktuelle tilleggskriteriet i denne saka er utan tvil om saksøkjaren vil «lida overlast» om han blir utskriven. I samband med tolkinga av dette uttrykket har retten også bygd inn eit skjønn over kva som vil vera rimeleg og tenleg for saksøkjaren, jfr. Ot. prp. nr. 40 (1967-68), Om lov om endringer i tvistemålsloven m.m., 11, om at retten «må kunne vurdere hensiktsmessigheten av de tiltak som er iverksatt av de administrative myndigheter».

I domspremissene i heradsrettsdommen 1977 er m.a. sagt:

«No kan det vera vanskeleg å presisera nærare kva som ligg i uttrykket «overlast». Lovførearbeida seier lite om dette som kan vera til rettleiing. Derimot har mindretalet i sitt votum i den høgsterettsdommen som saksøkte har vist til, Rt-1971-949 flg., kome inn på dette spørsmalet. Det heiter her m.a.:

«Det er uklart hvilken grad av «overlast» man har hatt for øye ved utformingen av angjeldende passus i lovens §6 annet ledd. Lovens forarbeider gir ingen veiledning, men selve det valgte uttrykk tyder avgjort på at det må

Side:783

dreie seg om konkrete, temmelig håndfaste misforhold: for eksempel at den syke står i fare for å forkomme fordi han ikke kan ta vare på seg selv, eller at han mishandles eller forsømmes av pårørende eller andre, jfr. §5 annet ledd hvor det samme uttrykk er brukt. Det kan ikke være tilstrekkelig at den syke blir utsatt for mistro, ringeakt eller lignende påkjenninger som han hittil har vært skjermet mot; den slags plager og ulemper vil trolig ramme de fleste sinnslidende som utskrives uten å være helbredet.»

I dette høvet er ikkje retten i tvil om at saksøkjaren vil koma til å lida overlast slik dette uttrykket er brukt i sitatet framanfor. Både Æ-gården sykehus (overlækjar og tilsynslækjar i det før nemnde brevet av 29. mai 1976), kontrollkommisjon og dei rettsoppnemnde sakkunnige er samnde om at saksøkjaren vil koma til å lida overlast om han blir utskriven. Hans syn på korleis han skal innretta seg etter utskrivinga verkar ikkje realistisk, han har laga seg sjølv eit slags idealbilete av tilhøva utanfor institusjonen som ikkje svarar til røyndomen. Utan bustad og yrkesutdanning som han er, vil han koma til å falla gjennom i den harde konkurransen både på bustad- og arbeidsmarknaden og bli skadelidande. Rett nok har han ei mor som lever, og som kanskje kan hjelpa han i ei stutt overgangstid, men heller ikkje lenger. Tilpassingsproblema hans utanfor sjukeheimen vil bli så store og så varige med den sinnsliding han har, at han utan tvil vil «komme til å lide overlast». Retten meiner difor at det ikkje er grunnlag for å skriva han ut frå X sjukeheim, og staten må bli å frifinna.»

Med omsyn til overlastspørsmålet ser retten det på same måte i dag. Det har ikkje skjedd noko sidan 1977 som gjev grunn til å endra syn. Ei utskriving i dag ville automatisk mislukkast både fordi saksøkjaren er for dårleg førebudd til eit liv utanfor institusjon, og fordi korkje familien hans eller samfunnet gjennom sitt sosiale hjelpeapparat er førebudd eller i stand til å yta den hjelp og støtte som ville trengjast i dette høvet.

Det synest ikkje å ha skjedd noko anna med saksøkjaren siden 1977 enn at han er blitt tre år eldre. Retten er difor samd med saksøkjaren sin prosessfullmektig i at om det no ikkje skjer ei endring i hans situasjon, vil framtidsperspektiva bli dystre. Etter retten si meining vil likevel som nemnt ei betring i tilhøva hans ikkje oppnåast ved ei utskriving no. Det er svært sannsynleg at dette berre vil føra til at han i forkomen tilstand må tilbake til sjukeheimen eller til psykiatrisk sjukehus. Skal ei utskriving ha sjanse til å lukkast, må denne difor førebuast godt både innanfor og utanfor sjukeheimen.

Retten ser det slik at det kan vera mogeleg for saksøkjaren å greia seg sjølv utanfor sjukeheimen om visse ting blir lagt til rette for han. Det ser ikkje ut til at det har blitt gjort alvorlege forsøk på å få saksøkjaren til å klara seg på eige hand ut frå sine eigne føresetnader. Difor bør sjukeheimen leggja opp eit trenings- eller øvingsprogram for han med dette for auga. Det er sjølvsagt uvisst om dette vil føra fram, men dette kan ein iallfall ikkje veta før det er prøvd. Treningsprogrammet som må tilpassast det nivået han står på, må m.a. omfatta opplæring i enkle, daglegdagse ting som kan gjera han i stand til å greia utføra dei primære gjeremål som vil vera eit grunnvilkår for å leva sitt eige liv utan stadig tilsyn av andre. Ei slik opplæring må kombinerast med kortare og lengre permisjonar slik at saksøkjaren periodevis kan bu utanfor institusjonen og få høve til å utprøva det han har lært. Eit slikt opplegg måtte sjølvsagt gjerast i samarbeid og samordna med det sosiale hjelpeapparatet utanfor sjukeheimen, og i tillegg kunne han gjera seg nytte av dei tilbod som elles

Side:784

måtte vera tilgjengelege i omgjevnadene hans. I den samanheng ville det vera verdifullt om menneska i nærmiljøet hans kunne gjerast interessert i å vera han til støtte og hjelp.

Om ein hadde hatt fleire differensierte behandlingstilbod til disposisjon, kunne ein alt no ha ført saksøkjaren over til psykiatrisk ettervern. Det er i og for seg ikkje naudsynleg at han er på ein psykiatrisk sjukeheim, det kunne greid seg med eit lågare omsorgsnivå. Slik situasjonen er, er likevel dette ikkje realistisk. Slik retten ser det, bør ein difor heller prøva den framgangsmåten som er skissert framanfor, utan at dette kan bli anna enn ei tilråding frå retten si side. Dei ansvarlege ved sjukeheimen må sjølve vurdera nærare om og korleis eit slikt opplegg som nemnt skal setjast ut i livet.

Med tilvising til det retten ovanfor har halde fram,må staten bli å frifinna.

- - -