Rt-1983-815
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1983-06-28 |
| Publisert: | Rt-1983-815 (157-83) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 28. juni 1983 i l.nr. 94 B/1983 |
| Parter: | Førstestatsadvokat Anstein Gjengedal, aktor mot A (forsvarer h.r.advokat Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | Skåre, Sinding-Larsen, Christiansen, Løchen, Sandene |
| Lovhenvisninger: | Regnskapsloven (1977) §23, §6, §9, Straffeloven (1902) §60, §62, §69, Aksjeloven (1976) §18-2, §1 |
Dommer Skåre: Ryfylke herredsrett avsa 18. november 1982 dom med slik domsslutning:
«A, født xx.xx.1952, dømmes for overtredelse av lov nr. 35 av 13. mai 1977 om regnskapsplikt m.v. §23, 1. straffalternativ, jfr. §9 første ledd og samme lovs §23, 1.straffalternativ, jfr. §9 annet ledd, jfr. §6, 1. og tredje ledd. Straffen settes til en bot stor kr. 2000,- - totusenkroner -, som anses utsont i sin helhet ved utholdt varetektsfengsel.»
Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til herredsrettens dom.
Både domfelte og statsadvokaten i Rogaland har anket over dommen. Domfelte har anført at forholdet var foreldet. Subsidiært er anket over lovanvendelsen og saksbehandlingen, blant annet over mangelfulle domsgrunner. Påtalemyndighetens anke gjelder straffutmålingen.
Jeg bemerker innledningsvis at det ikke har noen betydning at herredsretten har tatt utgangspunkt i regnskapsloven §23 som den lyder etter endring ved lov 21. desember 1979 nr. 73. De handlinger dommen gjelder, ligger i tid forut for denne lovendring, men §23 som den lød på handlingstiden, stemmer med §23 første punktum slik den lyder nå. Og det er §23 første punktum som danner grunnlaget for domfellelsen.
Når det gjelder foreldelsesspørsmålet, har domfelte anført at politiets begjæring om oppnevning av sakkyndige ikke er et rettergangsskritt som medfører at domfelte fikk stilling som siktet, jfr. straffeloven §69 første ledd første punktum, og at domfelte derfor må frifinnes.
I påtalemyndighetens påtegning av 29. september 1980 med anmodning til forhørsretten om oppnevning av sakkyndige - en påtegning som ble forelagt forsvareren - ble domfelte siktet også for overtredelse av regnskapsloven. Foreldelsesfristen må etter dette anses avbrudt, og forholdet er ikke foreldet.
Når det gjelder sakens realitet, har domfelte anført at regnskapsloven §23 ikke kan ramme en som bare er ansatt hos den regnskapspliktige, ihvertfall kan bestemmelsen bare ramme ansatte som etter sin arbeidsinstruks har klart definerte oppgaver i forbindelse med regnskapene. Det er anført at domfelte ikke hadde noen slik instruks.
I anledning denne anførsel vil jeg bemerke:
Domfelte var ansatt som daglig leder, og allerede i kraft av denne stillingen måtte han ha et ansvar for at regnskapene ble ført i samsvar med regnskapsloven. Innholdet av dette ansvar avgrenses imidlertid ved de bestemmelser som var truffet av styret om bruk av regnskapsfører, som etter avtalen skulle føre bøkene for varekjøp, reskontro, kassadagbok og hovedbok. Domfelte hadde imidlertid som oppgave å sørge for den dokumentasjon som var nødvendig for at regnskapsføreren kunne utføre disse oppgaver i samsvar med loven - i herredsrettens dom er nevnt føring av kassaoppgjørsbøker og debitorlister. Både denne oppgave og hans stilling som daglig leder innebærer at domfelte kan rammes av regnskapsloven bestemmelser.
Jeg går etter dette over til de enkelte tiltalepunkter.
Tiltalens I post 1 gjelder overtredelse av loven §9 første ledd som bestemmer at regnskapsbøkene skal være àjour til enhver tid i samsvar med hva som anses å stemme med god regnskapsskikk. Dessuten er det etter §23 et vilkår for straff at overtredelsen er vesentlig.
I gjerningsbeskrivelsen under denne tiltalepost er anført at han i januar/august 1979 som bestyrer for handelslaget unnlot å holde regnskapene àjour til enhver tid i samsvar med hva som anses å stemme med god regnskapsskikk, «slik at pr. juli måned 1979 ikke var fakturert kredittsalg for i alt kr. 1363580». Tiltaleposten bygger på opplysninger i de sakkyndiges rapport om at det etter utløpet av nevnte periode ble foretatt etterfakturering for nevnte beløp. Under hovedforhandlingen ble for øvrig beløpet av aktor rettet til å gjelde minst 500000 kroner.
Retten bemerker om denne tiltalepost at «det etter regnskapsloven i seg selv ikke er straffbart å unnlate å utstede regninger». Domfelte ble imidlertid dømt også etter denne post i tiltalen med den begrunnelse at varesalg for minst 100000 kroner ikke ble bokført på grunn av forhold som domfelte hadde ansvar for.
Det utgangspunkt retten her tar, er utvilsomt riktig: Spørsmålet om det ble utferdiget fakturaer, er uten betydning i forhold til §9 første ledd fordi regnskapsbøkene - inklusive reskontroen - kan være à jour uansett. Spørsmålet i forhold til denne bestemmelse måtte derfor være om bokføringen av kredittsalg skjedde for sent eller ikke ble bokført overhodet, om forsinkelsen i tilfelle var av slik karakter og omfang at den rammes av §9 første ledd jfr. §23, og om ansvaret for dette falt på domfelte. Dette er en problemstilling som er helt ulik den som tiltalen er bygd på, og den stiller helt andre krav til bevisføringen. Jeg er enig med domfelte i at dommen gjelder et annet forhold enn det han var tiltalt for. Jeg mener at feilen kan ha hatt slik betydning at dommen må oppheves for dette forholds vedkommende.
Også tiltalens I post 2 gjelder overtredelse av §9 første ledd, og handlingen er angitt å gjelde at «kassaoppgjørsboken» var mangelfullt ført i juli 1979 og helt unnlatt ført i august 1979.
Det er etter ordlyden noe uklart hva det her siktes til. En filialkasse synes å være holdt utenfor i denne forbindelse. For en «kontorkasse», som etter de opplysninger som er gitt under ankeforhandlingen, omfattet medlemsinnskudd og -uttak, ble det ikke ført noen særskilt kassaoppgjørsbok. Dette forhold synes omfattet av tiltalens post II, som jeg skal behandle nedenfor. Tiltalens I post 2 må derfor gjelde den kassaoppgjørsbok som skulle omfatte de to butikkasser.
Denne post i tiltalen og likeledes herredsrettens premisser, bygger på en forutsetning om at kassaoppgjørsboken er en regnskapsbok som omfattes av àjourføringsplikten etter §9 første ledd. Jeg peker imidlertid i denne forbindelse på at regnskapsføreren skulle føre kassadagbok, som etter opplysninger gitt under ankeforhandlingen, er en kombinert kassabok og dagbok. Den kassaoppgjørsboken det her er tale om, er derfor ikke slik kassabok som kreves ført etter §6 første ledd annet punktum nr. 1. Det er ikke gitt opplysninger i dommen som viser at kassaoppgjørsboken for de to butikkasser var nødvendig «av hensyn til virksomhetens art og omfang» og derfor måtte anses påbudt etter §6 første ledd første punktum. Jeg nevner i denne forbindelse at det for de to butikkasser forelå kassastrimler som legitimerte inntekten, sammenlign §8 første ledd annet punktum. Jeg savner under enhver omstendighet opplysninger i dommen som kan danne grunnlag for den vesentlighetsvurdering som må foretas i forhold til §9 første ledd, jfr. §23. Dommen må derfor oppheves også for dette punkts vedkommende.
Tiltalens post II gjelder overtredelse av §9 annet ledd, jfr. §6 første og tredje ledd. Den førstnevnte av disse bestemmelser sier at kontante inn- og utbetalinger så vidt mulig skal føres i kassaboken samme dag som de finner sted. Henvisningen til §6 synes å være en referanse til bestemmelsen om at det skal føres kassabok, eventuelt kombinert med visse andre bøker, jfr. tredje ledd.
Den straffbare handling under dette punkt er angitt å være at domfelte unnlot å sørge for «at kontante ut- og innbetalinger ble ført i kassadagboken samme dag de fant sted, samt unnlot å føre kassaoppgjørsbok for «kontorkassen» ...». Under hovedforhandlingen rettet aktor denne tiltalepost ved å stryke den del av gjerningsbeskrivelsen som gjelder føringen av kassadagboken - bakgrunnen for dette var at føringen av denne hørte under regnskapsføreren. Etter denne strykning antas imidlertid ikke henvisningen til §9 annet ledd å ha noen mening. Når det gjelder kontorkassen, må det straffbare forhold i tilfelle bestå i at det overhodet ikke ble ført noen kassaoppgjørsbok for denne. Dette forhold må vurderes med utgangspunkt i §6.
Herredsretten legger til grunn at den kassaoppgjørsbok den mener skulle ha vært ført for kontorkassen, må likestilles med den kassabok som kreves ført etter §6 første ledd nr. 1. Aktor har støttet denne oppfatning under henvisning til at det dreier seg om en kasse som ikke gjelder varesalget.
Denne oppfatning er jeg ikke enig i. Spørsmålet om en kassaoppgjørsbok måtte anses påkrevet ut fra det generelle krav i §6 første ledd første punktum, er ikke vurdert av retten. Retten har heller ikke gått inn på de faktiske omstendigheter som har betydning for anvendelse av vesentlighetskriteriet i denne forbindelse. Dommen må derfor oppheves også for dette punkts vedkommende.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Sinding-Larsen: Jeg er enig med førstvoterende.
Christiansen, Løchen og Sandene: Likeså.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Peter Blom med særsk. bemynd., med domsmenn): - - -
Statsadvokaten i Rogaland utferdiget den 17. desember 1981 tiltalebeslutning mot A for overtredelse av
I lov nr. 35 av 13. mai 1977 om regnskapsplikt m.v. §23, 1. straffalternativ, jfr. §9 første ledd,
ved at han
1) i tidsrommet 1. januar -22. august 1979 i X som bestyrer for X Handelslag unnlot å holde regnskapene àjour til enhver tid i samsvar med hva som anses å stemme med god regnskapsskikk, slik at pr. juli måned 1979 ikke var fakturert kredittsalg for ialt kr. 1363580,- eller medvirket hertil,
2) til tid og sted som nevnt under post 1), som bestyrer ved X Handelslag unnlot å føre kassaoppgjørsbøkene àjour til enhver tid i samsvar med hva som antas å stemme med god regnskapsskikk, idet kassaoppgjørsboken var mangelfullt ført for juli måned 1979, og helt unnlatt ført for august måned 1979 eller medvirket hertil,
II lov nr. 35 av 13. mai 1977 om regnskapsplikt m.v. §23, 1. straffalternativ, jfr. §9 annet ledd, jfr. §6, 1. og tredje ledd ved at han fra desember måned 1978 til våren 1979 i X som bestyrer ved X Handelslag, unnlot å sørge for at kontante ut- og innbetalinger ble ført i kassadagboken samme dag de fant sted, samt unnlot å føre kassaoppgjørsbok for «kontorkassen» eller medvirket hertil. - - -
Retten skal bemerke:
Det er under saken reist spørsmål om hvorvidt det forhold tiltalen gjelder er foreldet. Tiltalte ble den 22. august 1979 anmeldt av styret i X Handelslag og deretter holdt varetektsfengslet i 3 uker siktet for underslag. Denne sak er senere henlagt. Først den 29. september 1980 ble han av politiet siktet for overtredelse av regnskapslovgivningen. Denne siktelse skjedde i forbindelse med politiets anmodning om rettens oppnevnelse av sakkyndige revisorer. Det er på det rene at tiltalte ikke fikk noen melding om siktelsen etter regnskapslovgivningen innen 2 års fristen for foreldelse. Skjer siktelsen ved en uten-rettslig erklæring må slik melding gis mistenkte dersom fristen for foreldelse skal avbrytes, jfr. straffeloven §69. Retten antar imidlertid at oppnevnelsen av sakkyndige i henhold til strpl. kap. 16 må anses som et rettergangsskritt som medførte at A fikk stilling som siktet. Det vises i denne forbindelse til at oppnevnelse av sakkyndige krever rettens beslutning, og at politiet ba om slik medvirkning fra rettens side for å få klarlagt mistanken mot A for overtredelse av regnskapslovgivningen. I henhold til straffeloven §69, 1. pkt. anses foreldelsesfristen etter dette for avbrutt ved rettens oppnevnelse av sakkyndige den 15. oktober 1980, og foreldelse er derfor ikke inntrådt.
Loven om regnskapsplikt gjelder i henhold til loven §1 første ledd enhver som driver næringsvirksomhet. I annet ledd er herunder uttrykkelig nevnt samvirkelag som går inn under aksjeloven §18-2 første ledd nr. 2. X Handelslag omfattes således av loven om regnskapsplikt. I samme lovs §23 settes det straff for den som forsettlig eller uaktsomt vesentlig tilsidesetter bestemmelser gitt i eller i medhold av loven eller som medvirker til dette. I den tidligere §37 i lov om handelsnæring var ansvaret for regnskapsplikten pålagt styrets medlemmer. Tilsvarende ble lagt til grunn i §4 i innstillingen fra regnskapslovkomitéen av 1959. Av odelstingsproposisjon nr. 46 (1975-76) til lov om regnskapsplikt, fremgår det imidlertid av merknadene til loven §23 (komitéutkastets §4 og 17), at det her er tilsiktet en endring fordi straffeloven bestemmelser er lite tilfredsstillende når det gjelder overtredelse av regnskapsregler. Det vises i denne forbindelse til aksjelovproposisjonen (odelstingsproposisjonen nr. 19, 1974-75), side 219. Det er her uttrykkelig uttalt i aksjelovproposisjonen at aksjeloven straffebestemmelse vedrørende regnskaps- og årsoppgjør bør danne mønster for straffebestemmelsen i lov om regnskapsplikt. Det nevnes videre at nevnte straffebestemmelse i aksjeloven ikke bare rammer adm. direktør, styremedlemmer og andre tillitsmenn, men også ansatte i selskapet som etter sin stilling har arbeids- og tilsynsplikter. På bakgrunn av nevnte forarbeider antar retten at regnskapsloven straffebestemmelse i prinsippet også kan ramme bestyreren av et handelslag.
På grunnlag av den foretatte bevisførsel legger retten følgende til grunn:
Tiltalte begynte som bestyrer i X Handelslag den 7. august 1978 etter en kort opplæringstid. Han hadde fra før av blant annet erfaring som avdelingssjef i Y og Z S-lag. Av kassaopptelling foretatt den 31. juli 1978 fremgår det at det var en differanse på over kr. 4000,- i kassen da tiltalte overtok. Stillingen som bestyrer var meget arbeidskrevende, og samme høst ble det iverksatt en ombygging ved laget, som blant annet besto i overgang til selvbetjening og bygging av varehall m.v. Herunder viste det seg raskt at det ble for liten tid for bestyrer til å utføre regnskapene tilfredsstillende. Styret ble varslet herom, og tiltalte ga uttrykk for at regnskapene i størst mulig utstrekning burde utføres av et regnskapskontor. Selskapets revisor, Hansen, motsatte seg imidlertid dette, og det ble til at regnskapsfører Bjarne Mannes kom inn i bildet i begynnelsen av desember 1978 for i første omgang å bistå med regnskapsføring ut 1978. Dette ble senere forlenget til og med april 1979, men arbeidet med 1978 regnskapene tok så lang tid at regnskapsføreren først i mars 1979 kunne påbegynne arbeidet med 1979 regnskapet. Arbeidsfordelingen regnskapsfører/bestyrer var slik at regnskapsføreren i utgangspunktet skulle ta seg av de regnskapsbøker som kunne unnværes på handelslaget i X. Dette var bøkene varekjøp, reskontro, kassadagbok og hovedbok. Bestyreren skulle på sin side føre kassaoppgjørsbøker, samt debitorlister og ha ansvaret for utstedelse av regninger. Denne ordning fungerte dårlig fordi debitorlistene ble mangelfullt utfylt, og det oppsto forsinkelser i oversendelse av regnskapsgrunnlag til regnskapsfører Mannes.
For så vidt gjelder tiltalens I pkt. 1, vil retten bemerke at det etter regnskapsloven i seg selv ikke er straffbart å unnlate å utstede regninger. Det i tiltalen omhandlede beløp på kr. 1363580,- er av de sakkyndige opplyst å referere seg til følgende poster:
a. kr. 647000,- som var bokført, men regning ikke utsendt til kundene,
b. kr. 186000,- som var delvis bokførte notaer og
c. kr. 530000,- som gjelder ikke bokførte bulkleveranser fra felleslaget.
På grunnlag av de sakkyndiges rapport og de foreliggende vitneforklaringer finner retten det bevist at varesalg i en størrelsesorden av minst kr. 100000,- ikke ble bokført i debitorreskontroen, dels fordi tiltalte ikke holdt debitorlistene tilfredsstillende àjour, og dels fordi de bilag regnskapsfører Mannes skulle ha ikke ble sendt ham i tide.
For så vidt gjelder tiltalen I pkt. 2 vil retten peke på at det ved handelslaget foruten kassen ved filialen, var 2 butikkkasser, samt 1 kontorkasse i hvelvet. Retten finner det bevist at tiltalte i juli og første halvdel av august måned 1979 ikke førte noen kassaoppgjørsbok som omfattet de enkelte delkasser. Med unntak av kassen på filialen som ble holdt separat, finner retten det videre bevist at tiltalte i samme tidsrom ikke førte kassaoppgjørsbøker for den enkelte delkasse. For så vidt gjelder kontorkassen ble det ikke ført regnskap i det hele tatt i tiden 1. januar -22. august 1979 og ved butikkassene skjedde det bare en elektronisk registrering, samt opptelling av vedkommende kassadame. Det har derfor ikke vært mulig å kontrollere eventuelle differanser i den samlede kasse ved laget.
Vedrørende tiltalens II finner retten det bevist at det i alt vesentlig ikke var tiltalte som hadde ansvaret for føring av kassadagbok, men regnskapsfører Mannes. Når det gjelder manglende føring av kassabok legger retten på samme måte som under tiltalens I pkt. 2 til grunn at dette ikke ble utført i de tidsrom som ovenfor er lagt til grunn.
Hensett til beløpenes størrelse og det tidsrom den manglende regnskapsføring har funnet sted, finner retten videre bevist at forannevnte overtredelser av regnskapsloven må anses å være vesentlige.
Angående tiltalens I pkt. 1 finner retten videre at tiltalte burde forstått at bokføringen av kredittsalg i vesentlig grad ble mangelfull. Retten viser i denne forbindelse til at tiltalte var den eneste på stedet som etter sin stilling kunne ha ansvar for føring av debitorlister og oversendelse til Mannes for føring av reskontro. I denne situasjon kunne ikke tiltalte fri seg fra sitt ansvar ved å orientere styret. På samme måte finner retten tiltaltes forhold uaktsomt vedrørende tiltalens I pkt. 2 og II, dog slik at tiltaltes manglende føring av kassadagbok ikke kan anses for å ha vært uaktsom fordi det etter arbeidsdelingen med regnskapsfører Mannes var Mannes som hadde hovedansvaret for føring av kassadagboken som sådan. Videre finner retten at det ikke kan være tale om å anse tiltaltes forhold for uaktsomt etter den 15. august 1979, fordi det alt vesentlige regnskapsmateriell etter dette tidspunkt var borttatt av revisor.
Tiltalte blir etter dette å domfelle for overtredelse av de i tiltalebeslutningen omhandlede lovbestemmelser.
Den manglende regnskapsføring må i noen grad antas å skyldes feilprioritering av arbeidsoppgavene fra tiltaltes side, men det må i denne forbindelse ved straffutmålingen tas hensyn til de mange formildende omstendigheter som er til stede. Tiltalte tiltrådte sin stilling som bestyrer på et tidspunkt hvor ombygging av laget skulle skje, han overtok kompliserte regnskapsrutiner som måtte omlegges og han har orientert styret om problemene med regnskapene. Videre viste det seg at den deling av regnskapsrutinene som ble gjennomført i forståelse med styre og revisor var uhensiktsmessig. Retten finner etter dette at det ikke kan være grunnlag for å ilegge fengselsstraff. Straffen antas passende å kunne settes til en bot stor kr. 2000,-. Straffeloven §62 er anvendt. I henhold til straffeloven §60 må boten anses for å være utsont i sin helhet ved den tid tiltalte har vært undergitt varetektsfengsel. - - -