Rt-1979-554

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1979-05-26
Publisert:	Rt-1979-554
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 65B/1979
Parter:	Øverland Transport A/S (høyesterettsadvokat Odd Larhammer) mot Forsikringsselskapet Østlandet, gjensidig (høyesterettsadvokat Jonas Myhre).
Forfatter:	Aasland, Sinding-Larsen, Bølviken, Holmøy, Mellbye
Lovhenvisninger:	Forsikringsavtaleloven (1930) §20, Forsikringsavtaleloven (1930)

Dommer Aasland: Et vogntog med trekkvogn UR-11156 og tilhenger UR-4262 veltet den 29. august 1975 på E6 i Smestadsvingene i Eidsvoll. Ved uhellet oppstod det betydelige skader på trekkvogn, tilhenger og last. Vogntoget ble disponert av Øverland Transport A/S, Molde (heretter kalt Øverland), og var forsikret i Forsikringsselskapet Østlandet, gjensidig (heretter kalt Østlandet). Forsikringen omfattet blant annet kasko og godsansvar. Østlandet nektet å utbetale erstatning for skadene på vogntog og last under henvisning til at uhellet skyldtes mangler ved tilhengeren. Øverland tok den 13. august 1976 ut stevning til Eidsvoll herredsrett med påstand om at Østlandet plikter å foreta oppgjør for skadene under godsansvarsforsikringen og kaskoforsikringen. Spørsmålet om kravets omfang ble holdt utenfor saken.

Side:555

Herredsretten avsa den 20. januar 1977 dom med slik domsslutning:

«1. Forsikringsselskapet Østlandet, gjensidig frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Dommen ble av Øverland påanket til Eidsivating lagmannsrett, som ved dom av 3. februar 1978 stadfestet herredsrettens dom. Saksomkostninger for lagmannsretten ble ikke tilkjent. En lagdommer dissenterte og stemte for at Østlandet plikter å foreta oppgjør for de skader som ved uhellet ble voldt på kjøretøy og gods.

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Øverland har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Før jeg gjør rede for partenes anførsler, nevner jeg at det for Høyesterett foreligger en del nytt bevisstoff vedrørende spørsmålene om mangler ved tilhengeren og om deres mulige innvirkning på uhellet. Øverland har fremlagt en uttalelse fra Statens teknologiske institutt, Motor- og bilteknisk avdeling, Oslo, og biltilsynssjef Arne Johnsen, Molde. Østlandet har fremlagt kommentarer til denne uttalelse fra konsulentfirmaet Bil- og maskinteknikk A/S, Oslo. Disse kommentarer er så igjen kommentert av Statens teknologiske institutt.

Som sakkyndige for Høyesterett har etter forslag fra partene vært oppnevnt seksjonsleder Ole Arnegård, Statens Biltilsyn, Lillestrøm, og biltilsynssjef Arne Johnsen, Molde. Seksjonsleder Arnegård foretok i egenskap av bilsakkyndig teknisk kontroll av tilhengeren etter uhellet, og avgav en rapport av 25. september 1975. Han har for Høyesterett utarbeidet en supplerende redegjørelse. Begge de sakkyndige har forklart seg direkte for Høyesterett.

For øvrig er det avholdt bevisopptak ved Romsdal herredsrett, hvor disponent Bjarne Øverland gav partsforklaring og hvor det ble avhørt fire vitner, som alle har forklart seg tidligere.

Under henvisning til det bevisstoff som nå foreligger, har Øverland - i motsetning til hva som ble hevdet for de tidligere instanser - prinsipalt anført at det ikke var vesentlig mangler ved tilhengerens bremser. Det var bremseeffekt på hjulene både på foraksel og bakaksel, om enn noe redusert på bakakselen. Noen mangel ved tilhengerens svingkrans var det ikke.

Subsidiært hevder Øverland - som tidligere - at mulige feil ved tilhengeren ifke var årsak til uhellet. De risikobegrensninger i forsikringsvilkårene som Østlandet har påberopt seg, får bare anvendelse når skaden er forårsaket av mangel ved kjøretøyet. Det er Østlandet som har bevisbyrden for årsakssammenheng, men bevis er ikke ført. Tvert imot synes det klart at vogntoget veltet fordi farten var for stor. Uhellet ville ha inntruffet uansett om tilhengeren hadde vært i full orden. Øverland understreker i denne forbindelse at det ikke er ført bevis for at sjåføren, Hatlebakk, bremset i svingene. Under ingen omstendighet kan en mulig bremsing ha hatt avgjørende inn-

Side:556

virkning på begivenhetsforløpet. Farten fremtrer som den helt dominerende årsak.

Ytterligere subsidiært fastholder Øverland sin anførsel om at en anvendelse av forsikringsvilkårenes risikobegrensninger i det foreliggende tilfelle ville stride mot den tvingende regel i forsikringsavtalelovens §20 første ledd eller mot de prinsipper som kan utledes av denne regel. Forsikringsavtalelovens §20 første ledd medfører at det ikke kan avtales at forsikringsselskapet skal fritas for ansvar når sikrede har fremkalt forsikringstilfellet på annen måte enn ved forsett eller grov uaktsomhet. Dersom risikobegrensningene i forsikringsvilkårene skulle anvendes, ville dette innebære at Øverland nektes dekning under forsikringen for skader som er fremkalt ved mangelfullt vedlikehold, til tross for at det ikke engang er påberopt at noen selskapet svarer for, skulle ha utvist uaktsomhet i denne henseende.

Øverland har nedlagt slik påstand:

«1. Forsikringsselskapet Østlandet, gjensidig plikter å erstatte det gods som ble skadet som følge av biluhellet 29.8.75 i henhold til den godsansvarsforsikring som Øverland Transport har tegnet i selskapet.

2. Forsikringsselskapet Østlandet, gjensidig plikter å foreta oppgjør i henhold til den kaskoforsikring Øverland Transport har tegnet i selskapet når det gjelder de skader lastebil UR-11156 og tilhenger UR-4262 ble påført ved uhellet den 29.8.75.

3. Forsikringsselskapet Østlandet, gjensidig tilpliktes å erstatte Øverland Transport sakens omkostninger for alle retter.»

Østlandet har i det alt vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for lagmannsretten. Selskapet anser det på det rene at det forelå alvorlige mangler ved bremsene på tilhengeren, mangler som medførte at tilhengeren måtte anses som direkte trafikkfarlig. Videre var tilhengerens svingkrans sterkt nedslitt. Manglene må skyldes dårlig vedlikehold.

Østlandet erkjenner at selskapet har bevisbyrden for at feilene på tilhengeren var årsak til uhellet, men hevder at det er ført bevis for slik årsakssammenheng. Således må det legges til grunn at sjåføren bremset da han ble klar over at vogntoget var gått inn i svingene med en fart som var for stor etter forholdene. Selv om farten har vært en medvirkende årsak til at det gikk galt, har manglene ved tilhengeren hatt utslagsgivende betydning.

Etter Østlandets oppfatning er anvendelsen av de aktuelle risikobegrensningsklausulene i forsikringsvilkårene ikke i strid med prinsippet i forsikringsavtalelovens §20. Det er tale om rent objektive begrensninger for tilfelle hvor kjøretøyet lider av vesentlige mangler. Klausulene knytter seg altså ikke til sikredes fremkallelse av forsikringstilfellet, men til kjøretøyets tilstand. Forsikringsselskapet må kunne begrense forsikringsdekningen slik at kjøretøyer som er trafikkfarlig stand, faller utenfor forsikringen. En slik begrensning forfølger anerkjennelsesverdige formål. Når et kjøretøy lider av vesentlige mangler, er det ikke rimelig at forsikringsselskapet skal påta seg å dekke den risiko som følger av dette. Det er også ut fra

Side:557

samfunnsmessige hensyn ønskelig å innrette forsikringsdekningen slik at sikrede selv må bære risikoen for skader som skyldes alvorlige mangler ved kjøretøyet.

Østlandet har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Øverland Transport A/S betaler til Forsikringsselskapet Østlandet, gjensidig saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg er kommet til samme resultat som den dissenterende dommer i lagmannsretten.

De vilkår som gjaldt for forsikringen, var de alminnelige motorvognforsikringsvilkår av 1975. Det er to risikobegrensningsklausuler som er aktuelle i saken. Når det gjelder kaskoforsikringen, har Østlandet påberopt seg vilkårenes §4 litra g. Etter denne bestemmelse svarer selskapet ikke for

«skade på motorvognen som skyldes vesentlig overbelastning, slitasje (herunder dekkslitasje) eller annen vesentlig feil eller mangel på motorvognen».

For godsansvarsforsikringen finnes den aktuelle klausul i vilkårenes tillegg nr. 16 §4 litra a hvoretter forsikringen ikke omfatter ansvar for skade som skyldes

«at bilen har vært overbelastet eller dårlig vedlikeholdt».

Utformingen av disse to klausulene er noe forskjellig, men anvendt på den foreliggende sak reiser de i alt vesentlig de samme spørsmål. Disse spørsmålene knytter seg for det første til hvorvidt skadene er oppstått på den måte klausulene beskriver, slik at klausulene er anvendelige etter sin ordlyd. Men for det annet er det i så fall nødvendig å ta standpunkt til om klausulene kan anvendes etter ordlyden uten å komme i strid med tvingende regler i forsikringsavtaleloven.

Jeg finner det tvilsomt om uhellet og dermed skadene er en følge av mangler ved tilhengeren. Etter min oppfatning er det ikke tilstrekkelige holdepunkter for å fastslå at tilhengerens svingkrans var nedslitt. Når det gjelder bremsene, synes de foreliggende opplysninger å tyde på at bremseeffekten på tilhengerens forhjul ikke var vesentlig redusert. Derimot var bremseeffekten på høyre bakhjul beskjeden, og på venstre bakhjul var det neppe noen bremsevirkning. Statens teknologiske institutt har i sin uttalelse antydet at tilhengeren kunne oppnå ca. 60% av full avbremsing. Selv om det var alvorlige mangler ved tilhengerens bremser, tyder opplysningene for Høyesterett på at tilhengerens tekniske forfatning ikke har vært så dårlig som herredsretten og lagmannsrettens flertall har lagt til grunn.

Jeg finner det ikke mulig å danne meg et klart bilde av årsaksforholdene ved uhellet. Det er åpenbart at for stor fart har spilt en

Side:558

vesentlig rolle. Hvorvidt sjåføren har bremset, er omtvistet. Jeg tviler på om de forsøk som er gjort på å rekonstruere hendelsesforløpet, gir tilstrekkelig grunnlag for å trekke slutninger om dette spørsmål og om hvorvidt en mulig bremsing var årsak til at vogntoget veltet. Innenfor de marginer man her må operere med når det gjelder farten, sjåførens rattbruk, lastens tyngdepunktsfordeling, veiens dosering og andre forhold, har jeg vanskelig for å se bort fra at vogntoget kan ha veltet uten at dette hadde sammenheng med mangler ved bremsene. Det er opplyst om et tilsvarende kjøreuhell i de samme svinger, hvor et vogntog i motsatt kjøreretning veltet med en fart som neppe kan ha ligget vesentlig høyere enn i vårt tilfelle, og hvor farten tilsynelatende var den eneste årsak.

Imidlertid går jeg ikke nærmere inn på de vanskelige bevisspørsmål som her foreligger. Etter min oppfatning har Øverland krav på å få skadene dekket under kaskoforsikringen og godsansvarsforsikringen, selv om det skulle være så at uhellet skyldtes mangler ved tilhengeren. Jeg ser det slik at en anvendelse av risikobegrensningsklausulene etter deres ordlyd ville være uforenlig med det vern av sikredes interesser som kan utledes av forsikringsavtalelovens tvingende regler.

Som før nevnt har Østlandet hevdet at de aktuelle klausuler i forsikringsvilkårene inneholder rent objektive risikobegrensninger. Selskapet mener altså at klausulene fritar selskapet for ansvar uten hensyn til om sikrede kan bebreides for eller har hatt kjennskap til manglene ved kjøretøyet. Som en konsekvens av dette syn har selskapet gitt uttrykk for at det ikke påberoper seg ansvarsfrihet på grunn av uaktsomt forhold fra Øverlands side. Selv om det etter selskapets syn er nærliggende at personer som Øverland svarer for, har utvist uaktsomhet i forhold til manglene ved tilhengeren, påberopes dette ikke som grunnlag for frifinnelse. I og med at saken er lagt opp på denne måte, har jeg ikke foranledning til å gå inn på hvorvidt noen som Øverland svarer for, kan bebreides for at tilhengeren var 1 bruk med de mangler den var beheftet med. Bevisførselen og prosedyren gir av samme grunn heller ikke tilstrekkelige holdepunkter for å ta stilling til dette. Jeg tar altså mitt utgangspunkt i at Øverland ikke har forårsaket manglene ved uaktsomme handlinger eller unnlatelser, og heller ikke har hatt eller burde ha hatt kjennskap til manglene.

Med dette utgangspunkt blir det avgjørende for meg om Østlandet hadde adgang til å fraskrive seg ansvar for skader oppstått på grunn av vesentlige mangler ved eller dårlig vedlikehold av kjøretøyet, uavhengig av sikredes, Øverlands, subjektive forhold. Selskapet har hevdet at en slik risikobegrensning må vurderes på samme måte som andre risikobegrensninger i forsikringsvilkårene. Det har henvist til klausuler som går ut på - kort gjengitt - at selskapet ikke svarer for skade oppstått ved hastighetsløp eller fartsprøver, skade når kjøretøyet brukes av Forsvaret, skade som skyldes naturkatastrofer eller skade forårsaket av det gods som befordres med kjøretøyet. På samme måte som selskapet må kunne avgrense sitt ansvar mot slike skader ut fra rent objektive kriterier må selskapet også, hevdes det,

Side:559

kunne begrense forsikringsdekningen slik at den ikke gjelder skader som skyldes at kjøretøyet er dårlig vedlikeholdt eller lider av vesentlige mangler.

Jeg er ikke enig i dette syn. Det er riktignok så at de to omtvistede klausuler ut fra en rent ytre betraktning bygger på objektive kriterier. Men de knytter seg til slike forhold - vesentlig feil eller mangel og dårlig vedlikehold - som ofte og typisk vil være utslag av forsømmelighet fra sikredes side. Det fremtrer som et av formålene med klausulene, noe som også er påpekt i Østlandets prosedyre, at de skal tjene til å forebygge slik forsømmelighet. Klausulene har altså, slik jeg ser det, karakter av en reaksjon mot den sikrede som ikke har vedlikeholdt sitt kjøretøy på tilfredsstillende måte. At klausulene er objektivt formulert, kan ikke frata dem denne karakter.

Men dermed blir det nødvendig å vurdere klausulene mot forsikringsavtalelovens tvingende regler til vern for sikrede. Partene har konsentrert sin prosedyre omkring forsikringsavtalelovens §20, første ledd som gjelder sikredes fremkallelse av forsikringstilfellet, og som innebærer at sikrede har krav på full erstatning av skaden dersom han ikke har opptrådt grovt uaktsomt. Jeg tar ikke standpunkt til om denne regel er direkte anvendelig i den foreliggende sak. Avgjørende må etter mitt syn være at det ville stride mot et grunnleggende prinsipp i forsikringsavtalelovens tvingende regler om Øverland skulle tape sin forsikringsdekning på grunn av hva som objektivt sett er feil ved og dårlig vedlikehold av kjøretøyet når det må legges til grunn at disse forhold ikke skyldes uaktsomhet fra transportfirmaets side. Det er et gjennomgående trekk ved forsikringsavtalelovens tvingende regler at forsømmelser av denne karakter ikke skal føre til rettstap for sikrede når han ikke kan bebreides. Utslag av dette vern for sikredes interesser er reglene om sikredes fremkallelse av forsikringstilfellet, om fareøkning og om sikkerhetsforskrifter. Det er en viss forskjell mellom de enkelte regler i forsikringsavtaleloven når det gjelder hvilken grad av skyld som skal til for at sikrede er utsatt for å tape sin forsikringsdekning. I den foreliggende sak er det imidlertid ikke nødvendig å gå inn på noen nærmere vurdering av skyldkravet, i og med at det, som før nevnt, ikke er påberopt at Øverland kan bebreides i forbindelse med manglene ved tilhengeren.

Dommene i Rt-1963-1164 og Rt-1965-437, som Østlandet har påberopt seg, gir etter min mening ikke støtte for selskapets standpunkt i denne sak. I begge dommer ble det lagt til grunn at et forsikringsselskap kunne påberope seg den såkalte sertifikatklausulen i motorvognforsikringsvilkårene, hvoretter selskapet ikke svarer for ansvar eller skade som er oppstått mens vognen ble kjørt av noen som ikke hadde lovlig førerkort, dersom eieren eller den ansvarlige for motorvognen visste eller burde vite det. Et vesentlig ledd i begrunnelsen for at klausulen kunne anvendes, var her nettopp at den var begrenset til tilfelle hvor sikrede hadde opptrådt forsettlig eller uaktsomt. Jeg ser derfor begrunnelsen i dommene som utslag av det samme syn som jeg har bygd på. For øvrig finner jeg også støtte for dette syn i forsikringsavtalelovens §20 annet ledds annet punktum

Side:560

om selskapets ansvar overfor sikrede for skade som er voldt når en annen enn sikrede har ført motorvognen i påvirket tilstand. Etter denne bestemmelsen kan selskapet ikke oppnå ansvarsfrihet dersom sikrede intet er å bebreide.

Etter mitt syn må altså anken føre frem, og jeg finner da at ankemotparten må betale saksomkostninger for alle instanser. Den ankende part har fremlagt omkostningsoppgave hvorav fremgår at de samlede utlegg i alle instanser utgjør kr. 24.645. Saksomkostningene fastsettes til kr. 66.245, hvorav Østlandet under rettshjelpsforsikringen har dekket kr. 19.210. Det gjenstående omkostningsansvar blir således i alt kr. 47.035.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Forsikringsselskapet Østlandet, gjensidig, plikter å erstatte det gods som ble skadet som følge av biluhellet 29. august 1975 i henhold til den godsansvarsforsikring som Øverland Transport A/S har tegnet i selskapet.

2. Forsikringsselskapet Østlandet, gjensidig, plikter å foreta oppgjør i henhold til den kaskoforsikring Øverland Transport A/S har tegnet i selskapet når det gielder de skader lastebil UR-11156 og tilhenger UR-4262 ble påført ved uhellet 29. august 1975.

3. I saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett betaler Forsikringsselskapet Østlandet, gjensidig, til Øverland Transport A/S 47.O35 førtisju tusen og trettifem - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Sinding-Larsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bølviken, Holmøy og Mellbye: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Kaare Nerdrum): - - -

Det gjelder utforkjøring med lastebil UR- 11156 m/tilhenger UR-4262 som eies av saksøkeren. Uhellet skjedde kl. 2215, og det var da Ole Hatlebakk som kjørte. Han skulle være sjåfør sammen med Olav Vikhagen på tur fra Oslo til Molde. Sistnevnte hadde ført kjøretøyet alene den motsatte veg og på tilbaketuren fram til Nebbenes, Eidsvoll Verk. Her overtok Hatlebakk rattet og hadde kjørt snaut 6 km. da han kom til Smestadsvingene. Han var ukjent på stedet og hadde ikke kjørt der før. Fra Molde hadde Hatlebakk hatt annen bil og annen rute. Han har førerkort fra 22/4 1970, utvidet til kl. 2 den 18/10 1974. Senere hadde han vært til sjøs et halvt år, og dette var hans første tur på denne strekning. Hatlebakk hadde tidligere kjørt for saksøkeren i langtransport mellom Molde og Trondheim.

Ved Fredheim er i nordgående retning først sving til høyre og deretter til venstre. Under hovedforhandlingen har Hatlebakk som vitne forklart at han bremset ned fra 70 til 60 km/t ca. 75 m. før første sving. Det ble brukt høyeste gear, og han husker ikke om det ble gearet ned. Venstresvingen kom overraskende og «litt for brått» på ham, men Hatlebakk benekter at han nå

Side:561

bremset. Han slapp gasspedalen og «lot bilen renne» uten å foreta noen brå rattbevegelse. Plutselig hørte han at det «hylte» og merket rykk i bilen. Han mistet kontrollen over bilen som kom i skrens, og det endte med at både tilhenger og trekkvogn veltet. Containeren på tilhengeren ble helt knust, og innholdet av stykkgods lå spredt utover et ganske stort område. Da han overtok kjøringen fra Nebbenes hadde Vikhagen sagt at tilhengeren var «rank» idet den var blitt høyt lastet i Oslo. Hatlebakk visste ikke at det var noen feil ved tilhengerens bremser og benekter å ha kjørt uaktsomt. Da utforkjøringen skjedde, var Vikhagen i ferd med å gå til køys. Mellom Oslo og Nebbenes hadde tilhengeren svaiet mer enn normalt så Vikhagen kjørte roligere enn vanlig. Han syntes at Hatlebakk kjørte «litt fort» i første sving men sa intet derom. Vikhammer hadde merket bremsingen før høyresvingen. Han hørte ikke hylingen og kan ikke si om det ble bremset rundt svingen umiddelbart før ulykken. Under sin kjøring til Oslo hadde Vikhammer ikke funnet feil ved kjøretøyet. Han er vel kjent på denne rute og mener at man ikke bør kjøre inn i Smestadsvingene med mer enn høyst 60 km/t. Vitnet Arne Nautnes har kalt Smestadsvingene for den vanskeligste mellom Molde og Oslo.

Politi kom til stede kort etter ulykken og foretok avsperring av nordgående kjørebane fordi trekkvognen lå på skrå med fronten inn mot midten av veien. Det ble tatt en del fotografier og laget riss som er fremlagt. Trekkvognen ble foreløbig trukket til side for å gi passeringsmuligheter for trafikken på E-6, og etter avtale med eieren kom annen bil til stede næste dag. Omlasting ble da foretatt, og trekkvognen samt restene av tilhengeren brakt til verksted på Minnesund, hvor kontroll ble utført av Statens bilsakkyndige O. Arnegård og E. Østby den 3/9 1975. For ordens skyld tilføyes at det ikke fantes grunn til å mistenke Ole Hatlebakk for å ha kjørt under alkoholpåvirkning.

E-6 er på dette sted asfaltert og har effektiv kjørebredde 6 m. i 2 kjørefelt. Det var mørkt men oppholdsvær, og vegbanen var tørr. Det ble påvist 49 m. skrensespor etter høyre hjulpar foran på tilhengeren samt 2 skrapespor i asfalten, avsatt av ytre høyre bakhjul på tilhengeren. Det nordligste var 3 m. langt. Trekkvognen lå veltet på siden med forakselen på tilhengeren tilkoplet. Rammen og bakakselen på denne hadde endevendt og lå veltet. En lysstolpe var slått av.

Ved den undersøkelse som ble foretatt 3/9 1975 fant de bilsakkyndige ingen feil eller mangler ved trekkvognen som kunne ha forårsaket ulykken eller hatt innvirkning på hendelsesforløpet. I rapport av 25/9 1975 til Romerike politikammer har statens bilsakkyndige Arnegård bl.a. anført om tilhengeren:

«Det manglet bremseskjold på bakaksel begge sider, slik at søle, sand o.a. fikk komme inn i bremseinnretningene.

Bremsetromlene var meget slitte og venstre trommel ble avmontert og kontrollmålt. Denne var slitt langt over øvre tillatte grense for diameteren som fabrikken oppgir. De påviste store slaglengder og slitasjer resulterte i at det ikke var bremsevirkning på bakaksel.

Tilhengerens relé-ventil ble kontrollert og funnet i orden.

Tilhengerens svingkrans var meget slitt. Det kunne påvises avsettninger og sår etter kulene i såvel øvre som nedre halvdel. Antallet kuler i kransen kunne ikke kontrolleres men det ble funnet noen på ulykkesplassen og flere

Side:562

av disse hadde store sår.» I sin konklusjon uttalte Arnegård om tilhengeren:

«På UR-4262 ble det påvist grove mangler på bremseanlegget og i tillegg var svingkransen meget slitt. Dette er ting som i høy grad må sies å ha vært medvirkende årsak til uhellet. Som nevnt går veien i svinger - først til høyre og umiddelbart etter til venstre. Dette innebærer i seg selv en større fare for velting enn i en enkelt sving, idet at tunge kjøretøyer - med relativt høyt tyngdepunkt - først vil legge seg over mot venstre og deretter med aksellerert kraft til høyre. I og med at sentrifugalkraften øker med kvadratet av fartsøkningen, vil en forholdsvis liten fartsøkning øke sentrifugalkraften vesentlig.

Foranledningen til at bil og slepvogn har veltet antar en må ha sin årsak i at farten har ligget i overkant av det som kan tåles under nevnte forhold. I tillegg har forholdet mellom trekkvognens bremser og slepvognens bremser gjort sitt til at denne kombinasjonen var direkte trafikkfarlig. Hvis trekkvognen har bremset, har slepvognen p.g.a. manglende bremser, skjøvet på trekkvognen slik at draget «folder» seg. Dermed styrte slepvognen til venstre med påfølgende skrens og velt. Trekkvognen har blitt dratt med rundt blant annet p.g.a. det store moment som har virket i tilhengerkoblingen.»

Saksøkte har latt kjøretøyet undersøke av privat engasjerte sakkyndige, ingeniør Thorstein Haug og servicesjef Svein O. Svenningsen. Undersøkelsen fant sted 29/8 1975, og ingeniør Haug har i brev av 19/2 1976 til saksøkte bl.a. anført:

«I tillegg til rapporten fra O. Arnegård, skal bemerkes at det synes klart at det er foretatt skifting av bremseband på tilhenger, til tross for at trommelslitasjen var så stor at trommelen måtte ansees defekt og at man ikke ville få noen effekt ut av en slik «reparasjon». Dette synes klart idet besiktigelsen av tilhenger viste mindre slitasje av bremseband, til tross for defekt (utslitt) trommel. Det må derfor være klart grunnlag til å hevde at det

a) ikke forelå bremsevirkning på tilhengerens bakaksel, og neppe bremsevirkning, eller ubetydelig sådan på foraksel,

b) Det må være helt klart at den eller de som foretok siste bremsebåndskift var klar over forholdet.

Teknisk tilstand for tilhenger er ytterst kritikkverdig. Feilene er slik at disse lett kan påvises også av sjåfør. Manglene med bremsene vil medføre at bil og tilhenger i gitte situasjoner vil være særdeles trafikkfarlig.» - - -

Saksøkte har påstått seg frifunnet og tilkjent saksomkostninger.

Skaden avvises som ikke erstatningsmessig både under den kaskoforsikring og den godsansvarsforsikring som saksøkeren hadde løpende hos saksøkte. Det vises til bestemmelsen under pkt. g side 3 i de alminnelige forsikringsvilkår, hvoretter skade som skyldes «vesentlig overbelastning, slitasje (herunder dekkslitasje) eller annen vesentlig feil eller mangel på motorvognen» ikke er dekket. Videre påberopes §4 under tillegg 16 om at forsikringen ikke omfatter ansvar for skade som skyldes «at bilen har vært overbelastet eller dårlig vedlikeholdt». Den høyst mangelfulle tilstand tilhengeren befant seg i, satte et avgjørende vilkår for at uhellet kunne skje, og det var adekvat årsakssammenheng mellom skaden og de påpekte feil ved tilhengerens bremser. - - -

Side:563

Retten anser det godtgjort at det var alvorlige mangler ved tilhengeren idet den var uten bremsevirkning på bakakslen. Det er uten betydning at saksøkeren var ukjent med dette før ulykken, og at feilen ikke hadde gitt seg utslag under kjøringen fra Molde til Oslo. I den situasjon Hatlebakk kom opp i rundt Smestadsvingene, var tilhengeren trafikkfarlig og ikke minst for en uøvet trailersjåfør som var helt ukjent på vegstrekningen og heller ikke hadde ført dette kjøretøy tidligere. Dessuten var tilhengeren lastet så høyt at den slingret mer enn vanlig. Etter det opplyste gikk Hatlebakk inn i høyresvingen med en etter forholdene for stor fart, og han kom åpenbart i store vanskeligheter i den etterfølgende venstresving. Her ble det nødvendig å foreta ytterligere fartsreduksjon, og retten anser det godtgjort at Hatlebakk nå «stakk på bremsen». Dette var i hans tilfelle den mest sannsynlige reaksjonsmåte og er i samsvar med den opplysning han ga til politiet kort etter uhellet. At han senere har «tenkt seg om» og nå benekter å ha brukt bremsen, kan ikke endre den oppfatning retten har dannet seg etter bevisførslen. Ved at Hatlebakk reduserte trekkvognens fart, førte de mangelfulle bremser på tilhengeren til nettopp det som skjedde og som man kunne vente. Med sin større fart presset tilhengeren på trekkvognen så tilhengeren veltet utfor vegen og trakk lastebilen med seg. Etter rettens bevisvurdering var det således årsakssammenheng mellom skaden og manglen ved tilhengeren, og selskapet er da ikke ansvarlig etter forsikringspolisene. - - -

«Av lagmannsrettens dom» (lagdommerne Lars L'Abée-Lund, Christian Borchsenius og ekstraordinær lagdommer Sigurd Fougner Hagen): - - -

Lagmannsrettens flertall, dommerne Borchsenius og Fougner Hagen, er kommet til samme resultat som herredsretten, og kan i store trekk slutte seg til det som herredsretten har anført i sine bemerkninger om hendelsesforløpet og årsaksforholdet. Man legger stor vekt på den erklæring som inspektøren i Statens biltilsyn, O. Arnegård, avga den 25. sept. 1975, og hans uttalelse som sakkyndig under ankeforhandlingen. Ifølge Arnegård ble det konstatert vesentlige mangler ved tilhengeren, jfr. nærmere det som er sitert av hans rapport i herredsrettens dom 4-5, hvorav fremgår at det overhodet ikke var bremsevirkning på tilhengerens bakaksel, og at tilhengerens svingkrans var meget slitt. Man finner det på samme måte som herredsretten godtgjort at det var årsakssammenheng mellom manglene ved tilhengeren (særlig bremsesvikten) og skaden.

Forsikringsselskapet påstår ikke ansvarsfrihet på grunn av uaktsomhet på den ankende parts side, hverken når det gjelder vedlikeholdet, eller når det gjelder Hatlebakks kjøring eller det forhold at han ble overlatt kjøringen ved anledningen av vogntogets hovedsjåfør, Vikhagen.

Det påstås imidlertid å følge ansvarsfrihet for selskapet av de omhandlede klausuler i forsikringsvilkårene. Lagmannsrettens flertall finner det lite tvilsomt at de mangler som tilhengeren hadde (jfr. ovenfor), omfattes av uttrykket «vesentlig feil eller mangel» i §4 bokstav g i motorvognforsikringsvilkårene av 1975 (vognskade m.v.), og av uttrykket «dårlig vedlikeholdt» i §4 bokstav a i tilleggsvilkårene for godsansvarsforsikring. I og med at man som foran nevnt finner godtgjort årsakssammenheng mellom manglene og skaden, skulle de nevnte klausuler etter sin ordlyd føre til ansvarsfritagelse for Østlandet, jfr. dettes prosedyre.

Side:564

Spørsmålet er imidlertid om klausulene kan forstås rent objektivt. De er riktignok objektivt formulert, for så vidt som de ikke krever skyld fra sikredes side på den måten som f.eks. vognskadevilkårenes §4 bokstav a gjør («visste eller burde vite at bilen ble kjørt av en person som ikke har lovlig førerkort»). Men i de ord som klausulene bruker, kan det likevel sies å ligge et visst subjektivt moment, for så vidt som «vesentlig feil eller mangel» (§4g) ofte vil kunne tilskrives manglende påpasselighet fra sikredes side i en eller annen form, f.eks. når det gjelder vedlikeholdet. Og tilsvarende kan i ennå høyere grad sies om uttrykket «dårlig vedlikeholdt» (§4a, godsansvar). Det kan derfor spørres om ikke prinsippet i de tvingende regler i forsikringsavtalelovens §20 kommer inn, slik at selskapet må betale erstatning til tross for klausulene, med mindre det foreligger grov uaktsomhet (eller forsett) fra sikrede.

Forsikringsavtaleloven har ikke regler som spesielt behandler den type klausuler det her er tale om. Paragrafene 18-20 gjelder den situasjon at forsikringstilfellet blir «fremkalt» av sikrede, og er iallfall ikke direkte anvendelige. Det må ansees tvilsomt i hvilken utstrekning paragrafene gir uttrykk for et prinsipp som har gjennomslagskraft overfor klausuler som omhandlet. Av andre bestemmelser som har en viss interesse, kan nevnes lovens §51 om sikkerhetsforskrifter. Av litteratur om hvorledes klausuler som de nevnte bør behandles, kan bl.a. vises til Selmer: Lærebok i Forsikringsrett (1973) I 187 flg., særlig 191-193. Av rettspraksis vises særlig til høyesterettsdommene i Rt-1963-1164, 1965 437 og 1973 737.

Lagmannsrettens flertall finner at det i nærværende tilfelle ikke er grunnlag for å sette klausulene til side. Man legger bl.a. vekt på at de foreliggende mangler ved tilhengeren må karakteriseres som meget alvorlige, og at de etter sin art ikke kan være oppstått spontant under den aktuelle kjøring, men må antas å skyldes mangelfullt vedlikehold under noen tid. For så vidt gjelder mangelen ved bremsene på tilhengerens bakaksel, vises til det som ble uttalt av ingeniør Torstein Haug (Østlandets private sakkyndige) i brev av 19. feb. 1976 til Østlandet, sitert i herredsrettens dom 5, og som ble bekreftet under hans vitneforklaring for lagmannsretten. Flertallet mener at et transportselskap som Øverland - som er opplyst å ha daglig ca. 25 store vogntog på landeveien - plikter å sørge for et så effektivt vedlikehold at det ikke oppstår slike mangler som har foreligget i nærværende sak. Oppstår det, til tross for forsvarlig opplegg fra ledelsens side m.h.t. vedlikeholdsrutinene, slike mangler som her, f.eks. som følge av menneskelig unnskyldelig svikt hos en som tar del i vedlikeholdet, bør resultatet være at de omhandlede klausuler får anvendelse og forsikringsselskapet således fritas for ansvaret. Øverland bør m.a.o. i nærværende tilfelle bære risikoen for de alvorlige mangler som forelå. Uansett om det er utvist erstatningsbetingende culpa hos noen, må det iallfall konstateres en alvorlig svikt i vedlikeholdet, og det kan ikke sies å føre til et urimelig eller støtende resultat at Øverland da mister sin forsikringsdekning som følge av de omhandlede klausuler. Som det vil ha fremgått, er de to klausuler noe forskjellig formulert, men det finnes ikke grunn til å behandle dem forskjellig i relasjon til det foreliggende spørsmål.

Det resultat flertallet har kommet til, antas å harmonere med det Høyesterett har lagt til grunn i de foran nevnte dommer. Eidsivating lagmannsretts dom av 12. sept. 1975 (Vesta-Finsrud) trekker derimot i annen retning; der

Side:565

ble nemlig en lignende klausul satt til side ut fra prinsippet i forsikringsavtalelovens §20; sikrede hadde vist uaktsomhet, men ikke grov, ved å kjøre med slitte dekk, og klausulen unntok vognskade som skyldtes vesentlig dekkslitasje. Flertallet i nærværende sak finner ikke den nevnte dom avgjørende, bl.a. da vedkommende klausul var anderledes formulert. Videre vil man peke på at den saken gjaldt en privatbilist, mens nærværende sak gjelder et transportselskap. Sosiale hensyn kan tilsi at man lettere setter forsikringsvilkårenes klausuler til side av hensyn til privatpersoner («den lille mann») enn når det gjelder en næringsdrivende av en viss størrelse. Og det må kunne stilles atskillig strengere krav til vedlikeholdet av vognparken i et transportselskap enn av en privatbil; ikke bare vognenes antall, men også deres størrelse og tyngde må her tas i betraktning.

Det tilføyes at innsigelsen fra Øverland basert på prinsippet i forsikringsavtalelovens §20, så vidt forstås, er ny for lagmannsretten, idet den ikke kan sees omhandlet i herredsrettens dom.

Lagmannsrettens mindretall, dommer L'Abée-Lund, mener at Østlandet må tilpliktes å foreta oppgjør for de skader som ble forvoldt ved uhellet.

Øverland har erkjent at bremsene på tilhengerens bakaksel var uten særlig bremsevirkning.

I motsetning til flertallet finner mindretallet det tvilsomt om det var årsakssammenheng mellom manglene og skaden.

Den sakkyndige har, så vel under ankeforhandlingen som i sin rapport, poengtert at foranledningen til at bil og tilhenger veltet, hadde sin årsak i at farten lå i overkant av det som kunne tåles under de gitte forhold.

Hovedsjåføren Vikhagen uttalte som vitne at han kort forut hadde overlatt rattet til annenføreren Hatlebakk, og forberedte seg på å gå til køys. Vikhagen, som var godt kjent på veien, registrerte at vogntoget hadde noe for høy hastighet da det gikk inn i første høyre sving, i de så kalte Smestadsvinger, og denne situasjon mestret ikke føreren. Vogntoget skrenset og veltet. Etter mindretallets oppfatning ville uhellet neppe ha inntruffet med vitnet bak rattet. Med dennes erfaring og gode kjennskap til ruten ville han slakket på hastigheten i god tid forut for første sving. Vikhagen hadde vært fører av vogntoget på turen sydover og på veien nordover inntil han overlot rattet til Hatlebakk. Han hadde ikke registrert noen mangler ved vogntoget under denne Osloturen.

Det synes også tvilsomt om Hatlebakk har «stukket på bremsen». Under ankeforhandlingen har han kategorisk nektet å ha brukt fotbremsen; tidligere har han forklart seg noe avvikende. Mindretallet legger avgjørende vekt på Vikhagens forklaring for retten under åstedsbefaringen, og det faktum at det ikke kunne påvises bremsespor da åstedet ble undersøkt av politiet umiddelbart etter ulykken. Hvis Hatlebakk ikke brukte bremsene, ligger årsaken til uhellet i en etter forholdene for høy hastighet da vogntoget gikk inn i Smestadsvingene. Østlandet har ikke oppfylt sin bevisbyrde for årsakssammenhengen. Som nevnt av flertallet, har Østlandet ikke påstått ansvarsfrihet på grunn av uaktsomhet når det gjelder Hatlebakks kjøring.

Mindretallet kan heller ikke slutte seg til flertallets vurdering av de omhandlede klausuler i forsikringsvilkårene. Etter det resultat mindretallet er kommet til, er det i og for seg ikke nødvendig for mindretallet å gjøre nøyere rede for sitt standpunkt. Mindretallet vil imidlertid bemerke at det, som flertallet, finner det lite tvilsomt at de mangler som tilhengeren hadde,

Side:566

omfattes av uttrykket «vesentlig feil eller mangel» i §4g og av uttrykket «dårlig vedlikeholdt» i §4 litra a i tilleggsvilkårene. Klausulene kan imidlertid neppe forstås rent objektivt, og man bør kunne underforstå et skyldkrav i de klausulerte fareunntak, som er objektivt formulert, for å unngå urimelige resultater.

Øverland som til daglig har 25 store vogntog på landeveien, lastet med gods, må nødvendigvis kunne dekke alle risiki gjennom forsikring. Hovedregelen er så vel i FAL §18-20 som §51, at skadene dekkes med mindre disse skyldes forsett eller grov uaktsomhet. Selskapene har imidlertid i sine vilkår foretatt vesentlige ansvarsbegrensninger. Disse er ikke et resultat av et samarbeid mellom selskapene og forsikringstakerne, men et énsidig diktat. Spørsmålet oppstår om klausuler av denne karakter under alle omstendigheter, uten reservasjon, skal ha gjennomslag overfor FAL §18-20 eller §51. I de fleste tilfeller vil objektivt ansvarsbefriende klausuler føre til et rimelig resultat, men her som ellers kan det bli vanskelige grensetilfeller.

Et stort transportselskap må tross samvittighetsfull ledelse, omhyggelige rutiner ved drift og vedlikehold, likevel måtte regne med skader som følge av menneskelig svikt. Ligger den menneskelige svikt hos en person i et av selskapets styrende organer, er den objektive tolking på sin plass, og støttes også av rettspraksis. Er derimot manglende aktsomhet utvist av personell i de lavere skikt, vil en strikt tolking føre til urimelig resultat. Oppstår feil eller mangler, kan slike registreres av føreren under kjøring uten senere rapportering, eller verkstedets rapport om slitte bremser kan bli forlagt. Det er ikke naturlig å identifisere føreren eller reparatøren med forsikringstakeren. Denne vet at foruten mekanisk slitasje, vil det i løpet av utkjørte 100.000 vognkilometer oppstå skader som følge av menneskelig svikt hos andre trafikanter eller hos eget personell. Slik svikt kan ikke hindres tross de mest nitide kontrollrutiner. Mot slike risiki må forsikringstakeren kunne dekke seg og det ville være lite rimelig ikke å gi ham dekning når uhellet er ute.

In casu var det uimotsagt at Øverland var ukjent med at vogntoget forlot Molde med mangelfulle bremser.

Etter resultatet av stemmegivningen vil herredsrettens dom bli å stadfeste. - - -